Første søndag – strandtur til Ølberg

Det er konfirmasjonssøndag i Rogaland, som ellers i landet. Derfor var det kanskje ikke så mange på Ølberg-stranden som det pleier å være, en solskinnsdag i mai. Men vi var der, og vi var der godt.

Det var første hele dag sammen siden Olia og Irina kom hjem på lørdag, og første søndag. Selv om det snart er eksamen, og vi har tysk å lese, kan ikke en slik dag kastes bort. Vi reiste til Ølberg.

Jeg sendte ut melding om noen vil være med, og fikk napp hos min mor, Irinas bestemor. Så ble vi tre. Før det hadde vi en lang, god morgen, med kaffe og te, og frokost delvis inne, delvis på terrassen.

Vi pakket sånn noenlunde. Olia pakket klær, jeg pakket ting. Og vesle Irina fikk også være med å velge noen leker, deriblant var hun temmelig interessert i en ny sprettert hun måtte ha med. Så reiste vi.

I bilen var det intens norsk. Irina har halvannen måned på seg, før hun reiser til Kiev på ny, og i løpet av den tiden bør hun ha norsk inne også. Irina foretrekker russisk, der vet hun at hun er flink, men hun kommer raskt til et punkt der hun gjerne vil vise hva hun kan på norsk også. Hun kan repetere hele setninger, og huske hele sangtekster, så hun har det inne, men hun blir usikker når hun skal sette språket sammen selv. Jeg forklarer og forteller alt vi ser, på vei til Ølberg.

Irina husker Ølberg. Hun kjenner seg igjen, og hyler av glede da vi nærmer oss. På plass der ute, setter hun straks i gang med å grave i sanden. I ledig tid, går jeg gjennom tyske gloser. Det er ikke den mest effektive eksamenstreningen, men det er tysk, og eksamen er om en uke. Etter å grave i sanden, er det sprettert, og så litt fotball, og så en slik plastleke der en ball vippes frem og tilbake mellom to, og oppi en holder.

Så er det bading. Vassing. Det er mama-Olia som har kledd Irina, og som alltid for mye. Nå må klærne av, for å kunne vasse skikkelig. Det enkleste er å la henne vasse i truse og genser. Jeg vasser i kortbuksen jeg kom i. På Ølberg er det små bølger, men det er litt, og Irina elsker at jeg svinger henne over dem. Det er en ganske vill lek, jeg holder henne i armene, og svinger henne rundt høyt oppe i luften, og ned mot bølgene, en til to ganger. Problemet er at jeg blir så lett svimmel, så vi kan ikke gjøre det så enormt.

Det gjelder å få Irina til å leke med bølgene selv. Vi kan løpe frem og tilbake. Noen andre barn viser enda et triks, hoppe når bølgene kommer. Hoppe i dem, på en måte, eller over dem. Irina er med som bare juling. Vannet er iskaldt som bare juling, men Irina er en av oss, hun holder lenger. De gangene jeg holder henne, kjenner jeg hun er iskald på beina.

Jeg får vippet på meg en kortbukse det går an å bade i. Og vi holder på litt til, i vannet. Irina vil ha trusen av, den er jo våt og ekkel. Selvfølgelig blir den det, når vannet skvetter opp på den. Men nå er hun tre år, og allerede litt stor til å gå helt naken, selv om jeg ikke er en som vil gjøre sånt til noe problem. Jeg sier hun må ha den på, og Irina finner seg i det. Vi holder – som alltid – på mye, mye lenger enn noen av de andre. Det lar seg ikke sammenligne.

Det er dog godt da mor endelig kommer. Det ligger leker og klær spredt, og Irina er våt og kald. Jeg kan ikke godt la en solskinnsdag gå med, uten å bade skikkelig. Så jeg svømmer og dykker. Blir våt over det hele.

Så går vi over til lekeplassen, bak sanddynene, for også å spise nisten mor har med. Det er frokostbrød med kjøttkaker, og rosinskiver med brunost. Også Irina har appetitt, og spiser skikkelig. Men hun er mest interessert i dissene, favorittaktiviteten. Jeg må av og til til pers, og gi fart.

Jeg kan ikke fordra den såkalte ølbergkiosken, den var fin og rød før, så brant den ned – meget beleilig for de som ville bygge nytt, og så har den blitt en pengemaskin. De har også et merkelig køsystem, der man først må stå i kø for å betale, og så i en ny kø, for å få det man har kjøpt. Mor har tålmodighet til sånt, og kjøper Irina en is og en brus.

Det er en etter Rogalandske forhold en varm soldag, over 15 grader, men vind. Så det er ikke egentlig noen følelse av at det er så varmt. Da skyene kommer og dekker solen, blir det straks kaldt, og mor vil hjem. «Kjøre hjem» er en vending Irina kjenner igjen, og hun vil straks kjøre hjem hun også. Veldig koselig har hun fått det for seg at vi da kjører hjem til mor, altså hennes bestemor, og hun blir helt fortvilet da hun skjønner vi skal kjøre hjem hver til oss.

Da gråter hun sine modige tårer. Enhver god mor og far kjenne gråten til sitt eget barn, den forteller mye, og kan nesten kalles som en del av språket. Irina har en veldig lys, pipende gråt, når hun har opplevd noe hun vet er feil, eller urettferdig, når hun hun skulle hatt lov til, ikke blir allikevel. Det er ikke syting, eller sutring, men det lille, maktløse barnet som gir uttrykk for at her blir jeg feil behandlet, og jeg er ikke i stand til å gjøre noe med det, annet enn å gråte.

Det er ikke noe stort offer å ta henne med til mor. Det kan vi godt gjøre, reise litt på besøk. Det var en stund, nå nylig, mor var uten sertifikat, og da kjørte vi sammen. Da kjørte vi selvfølgelig henne hjem først, og så pleide vi gjerne stikke innom. Irina har minner fra dette, og vil ha det slik igjen. Selv det at vi kjører i hver vår bil, er helt i overkant av hva hun kan tåle. Vi må vente til bestemor kommer opp like bak oss, men det hjelper jo ikke stort, siden Irina sitter i barnesete, og må se rett frem.

– Jeg er veldig glad i bestemor, sier Irina, med gråtkvalt stemme. – Ja otsjen bestemor liubliu, på russisk.

Irina sovner der på bilturen. Hun pleier alltid gjøre det, når hun har grått, hun har det ikke med å gråte. Men da vi parkerer bilen er hun på pletten med en gang, er vi hos bestemor? Det er vi, og da er alt greit.

Hos bestemor finner vi frem toget. Hun får dusjet, litt, med selv å holde dusjhodet, og ikke noe vann og såpe i håret og ansiktet, trygt og godt. Etterpå får hun rene klær fra bestemor, de har ligget en stund, og er altfor små. Likevel er det antagelig mer behagelig enn det sandete tøyet fra stranden. I tillegg til å leke med Brio-toget, så er det Peppa gris på Netflix, og til og med å lage vafler. Også dette er noe Irina husker, lage mat hos bestemor. Da finner hun selv frem en stol, og klyver opp på kjøkkenbenken.

Jeg bruker tiden til kaffe, avisen og tyske gloser. Og til å fotografere.

Etter en god omgang vafler, te og kaffe, kan vi reise hjem. Irina er som jeg, hun gir ikke slipp på en glede uten å prøvd den, hun må på lekeplassen også. Så det får hun lov til. Sent på dagen, allerede kveld, halv åtte, halv ni, eller deromkring. Solen på skrå. Kaldt for meg, i kortbukse. Men Irina må prøve den bitte lille lekeplassen ut, også, før det er greit. Før vi kan reise hjem.

Det har vært en hel dag på stranden.

 

Supertur til Sele

Irina er herlig om dagen. Det har hun vært hele livet, men det er noe ekstra nå, som hun lærer å snakke i en rasende fart, og de fysiske utfordringer barnelivet har å by på blir overvunnet, én etter én.

Søndag er turdag, og nå på senvåren blir jeg sterkt tiltrukket av stranden, havet, sjøen. Det var en litt grå og kald junidag, så det kunne ikke bli snakk om bading eller tradisjonelt stranliv, noe forresten Irina gjorde noe med, og på godt vestlandsk vis lot været være været, og heller kledde seg og oppførte seg som situasjonen krevde. Ikke som været krevde. Det er noe av essensen med å være vestlending, mener jeg. Vi kan ikke la oss styre av været, vår oppgave er å overvinne det.

Det var imidlertid litt frem i tid. Moren er fra Kiev, der lar man seg styre av været noe så til de grader, og det er alltid, alltid, alltid for kaldt. Lille Irina ble utstyrt med vinterkjeledressen og tykke støvler, med foring. Hun kunne reist til stranden sånn kledd, i januar.

Nå var det juni, men 12 – 13 grader, så klærne var urimelige. Jeg hadde selv den en ganske tykk treningsbukse, ganske tykk genser og jakke utenpå. Kona insisterte på jeg skulle ha lue også, men der gikk sannelig grensen. Lue etter påske er ren galskap. Ingen temperatur kan få lue på mitt hode i juni.

Ute på Sele var det ikke så veldig mange folk, denne pinsesøndagen. Det var rikelig med parkeringsplasser, stor ro, god fred. Irina hylte av lykke over å være på stranden, og løp litt rundt på rullesteinene med en gang. Så trasket vi av gårde mot hengebroen.

I sekken hadde jeg en termokopp kaffe, to skiver til matpakke, og rett i koppen elendig tomatsuppe. Og sjokolade. Jeg tenkte vi skulle komme oss til selve stranden, så kunne Irina sitte litt og grave med ei bøtte og spade vi hadde med, litt strandleker. Så kunne jeg sitte og drikke kaffe, og tenke, sånn som jeg pleier.

På vei til hengebroen var det å balansere på gjerdet, se på løvetann og andre blomster, og i det hele tatt. En laksefisker fikk fisk akkurat i det vi kom. Moderne laksefiske er way beyond det jeg kan like av naturopplevelser, det er forvandlet til kaksefiske, egen parkeringsplass har de, og gapahuker og hytter og styr setter de opp over alt. De tar seg til rette, og demonstrerer sin rikdom og eksklusivitet. Han her som fikk denne fisken skal jeg ikke dømme, jeg kjenner ham jo ikke, og for Irina var det jo veldig kjekt å bli introdusert for begrepene fisker, fiske og fisk. Vi har en slektning med fiskerettigheter i et fiskeholdig vann, så det blir ikke lenge til vi også skal prøve oss.

Irina likte jo godt hengebroen også, selvfølgelig. Og elven og det hele, hun pekte og spurte og forklarte, hoppet opp og ned, og løp frem og tilbake. Sånn som barn gjør.

Over på andre siden introduserte vi ballen vi hadde med. Det er litt gress der, og det går an å kaste og sparke ballen så høyt opp i luften man bare kan – den kommer aldri bort eller detter ned på veien, slik den gjør i hagen vår. Her begynte det også å bli noen aldri så små tegn til solgløtt, og jeg forbannet meg selv for n’te gang over igjen å ikke ha tatt med meg kortbukse, hvordan er det mulig, i juni? Kortbuksen skal alltid med. Irina tenkte jeg også på, i den varme kjeledressen. Alle klærne jeg hadde rasket med meg, «i reserve», lå igjen i bilen. Og konemor Olia hadde gitt streng beskjed om at klærne under kjeledressen ikke var presentable, kjeledressen måtte være på.

Alright, vi kom oss over de karakteristiske sand- og gresshaugene som så vakkert liksom rammer inn jærstrendene. Irina er veldig nær å finne frem til konseptet å hoppe ned fra disse haugene, sanden er så myk at det gjør aldri vondt. Hun er helt uredd nedover og oppover dem. Og hun er ellevill med stranden, sanden og havet. Her er det noe som er biologisk helt riktig med oss mennesker, dette liker vi, et eller annet med havet og bølgene er veldig vinnende, fra de helt små barn til de veldig, veldig gamle. Jeg vet ikke om noenting annet som er så forenende, som så mange ulike typer og grupper av mennesker i så ulike livssituasjoner, kan like det. Selv er jeg solgt, og har vært det hele mitt liv.

Sånn sitter jeg og tenker, med kaffekoppen min, og de to skivene. Irina putler og graver i sanden. Hun prøver seg på litt skive hun også, men har ingen respekt for sanden, har ikke lært seg å engste seg for det, og vil selv holde skiven med sine sandete fingre. Mister biten sin i sanden også. Og blir veldig plaget av en hårtjafs som har kommet utenfor luen, og stadig blåser bort til munnen og ansiktet. Når hun tar den bort, som hun må gjøre hele tiden, får hun sand i fjeset.

Det er det verdt. Ingen klage, ingen påkalling av oppmerksomhet for dette problemet. I stedet løper hun bort til elven. Jeg sitter først rolig, faller hun uti, som hun ikke kommer til å gjøre, så er det omtrent hundre meter bort. Jeg er der på tjue sekunder. Nei, Irina er for mye verdt. Det går ikke an å risikere noen ting, jeg går bort til elven jeg også, spiser maten min og drikker kaffen der. Irina hopper uti elven, den er helt grunn, her i det den er i ferd med å ende i sjøen. Den går ikke over støvlekanten. Irina ramler også, rett på rompa, uten at det ser ut til å bry henne så mye.

Vi spiser og drikker den tynne, ekle tomatsuppa, og Irina får rikelig med sand oppi den også. Jeg tenkte på å ta med t-skje å røre med, men skje å spise med, glemte jeg. Så det blir t-skjea, og å drikke. Den våte skjea mister Irina rett i sanden, sanden setter seg helt fast, umulig å få av. Jeg drikker de siste rester suppe. Irina leker enda litt til, der med den lille elvebredden, der på sandkanten.

Så er det første forsøk på å tusle oss hjemover. Turen er vel ennå ikke halvveis. Både Irina og jeg har stayerevne. Min er ubegrenset, Irina er mitt barn. Vi ser horder av familier komme og gå, mens vi blir, vi blir. Vi blir.

Jeg svinger Irina opp på sanddynene, opp på haugen, og hun sklir seg ned et par ganger. Så er det opp og gå, mens jeg fotograferer og filmer. Det blir alltid fantastisk film av sånne scener, lille Irina som småløper, det majestetiske havet og bølene, den store brede horisonten, lyset og fargene. Det er umulig å få dette feil.

Så er det på tide å ta mot venstre, mot broen og bilen. Irina tar mot høyre, mot stranden og sjøen. Barn av sin far. Hun sklir seg ned, en lang, lang sanddyne, en som vil kreve litt arbeid å komme seg opp igjen, for et lite barn. Og der, nede på stranden, tar hun av seg støvlene og de tykke sokkene. Barbeint og i kjeledress, er hun nå. Et vakkert syn.

På ny løper hun ned mot elven, litt lenger fremme, helt i munningen, der det også er en annen liten familie. Faren der er i kort bukse og t-skjorte, og også barnet er lett kledd, i tynn bukse og genser.

Det er uakseptabelt. Skal noen liksom være mindre kledd enn oss? Snart tilbyr jeg Irina å ta av kjeledressen. Det er som å slippe bremsepedalen. Endelig er barnet i fri fart. Nå er hun en energibombe, i tynn bukse hun også, et par tynne ull- og bomullsgensre. Lett og fri. Hun hyler sine karakteristiske gledeshyl, hopper og spretter, løper rundt omkring, opp og ned elven, iskald på bare ben, men det er jo så enormt dette livet og friheten og stranden og sjøen og bølgene og lydene og sanden, og alt. Snart ryker den ene genseren, den andre, og den tynne, tynne buksa. Irina løper rundt i bare bleien, levende som få.

Og så går bleien av også. Da er det uimotståelig for Irina, hun setter fart, og løper av gårde. Helt til Bore. Rett og slett helt til Bore, neste strand. Det er nesten litt pinlig, hun er flere hundre meter foran meg, naken og lykkelig, mens folk går omkring i tykke ytterjakker og andre vinterklær. Irina skiller seg mildt sagt ut. Sekken har jeg lagt igjen oppe på haugen vi skled ned fra, klærne har jeg lagt igjen nedenfor den haugen, så vi finner den igjen. De er bare en prikk, langt unna.

Jeg prøver å lokke Irina med meg tilbake, men det er ikke snakk. Hun flykter, rett og slett flykter opp en sandhaug. Kryper opp med en energi bare naken frihet kan gi. Jeg prøver på ny å få henne med, jeg liker jo at tingene skal være frivillig, det er sjelden tvang når det er jeg som styrer. Men hun kan ikke være for lenge uten klær, det er ingen varm junidag, dette. Irina, derimot, vil bare videre. Det er som om hun lukter lunten, at jeg vil ha henne tilbake for å kle på henne igjen. Og nå som hun har det så fantastsisk!

Lokkemiddelet som fungerer er å ta henne med til sjøen. Da kan vi løpe opp og ned bølgene. Jeg har lave tursko, de tåler ikke vann, så jeg kan ikke være uti litt engang. Irina er naken, og kan være uti så mye hun utholder kulden og den naturlige, elleville skrekken for bølgene. Det blir ikke så mye, for hun må og vil holde meg i hånden, det blir å løpe opp og ned, og unngå bølgene. På denne måten får jeg beveget henne tilbake. Og så er det trikset vårt, med å svinge henne rundt og rundt, over bølene, mens jeg holder henne i armene. Armene til vår lille Irina er så sterke at de tåler det.

Oppe med klærne finner hun seg i å få dem på. Hun er nok litt kald. Skoene kan vente til vi er oppe og går på stein, i sanden er det best å gå barbeint. Over hengebrua går det nå veldig seint, lille Irtsjik har vennet seg til det, og med lette, tynne klær er hun fri til å klatre og hoppe.

Forblåst tur til Hellestø

I en travel hverdag uten blogging og lite av det meste fant lille Irina og jeg endelig anledning til å være sammen en hel dag og reise ut til stranden i går. Det har vært en spesiell måned, september i år, veldig varm, og i går var ikke noe unntak med 18 grader i det måneden går mot slutten. Det var sjelden så varmt i juli, etter hva jeg forstår, vi var i utlandet. Gårsdagen var imidlertid ingen solskinnsdag, det var overskyet med tunge skyer, og det var sterk vind. Det er ikke det beste været for å reise på stranden, der er vinden sterkere og temperaturen kaldere, men det var siste sjanse for dette året å få en slags «sommertur» ut dit. Så jeg pakket intet mindre enn den gamle tursekken, med god plass, og så satte vi oss i bilen og reiste av gårde.

Med oss hadde vi kokeapparat, pølser og pølsebrød, og det som med det hører til, sjokolade, kaffe og appelsin, grapseved å brenne, varme klær og litt leker til Irina. Jeg var ikke så sikker på veden, men vi har så kolossalt mye etter at konemor Olia har hatt storopprydning i bedene rundt huset, og hos naboen, i tillegg til alt plankeverket som følger med skifte av hele kledningen på hus og garasje, pluss ny terrasse. Selv om et lite strandbål ikke monner i det hele tatt, føles det liksom greit å få brent unna litt. Det ble ikke noe av, riktignok, bål og barn går ikke når man er alene, særlig ikke i sterk vind, det visste jeg jo egentlig. Men ok, vi hadde i hvert fall muligheten. Det er viktig for meg, man skal ha muligheter, også mange man ikke utnytter. Det er livsvisdom.

Hverdagsvisdom er at Irina sovner i bilen om hun har hatt en litt kort natt, eller litt travel dag. Og hun sovner når man ikke tenker på det, sjelden når man håper hun skal gjøre det (dette er ren matematikk, folkens, det er såpass ofte man ikke tenker på det, og såpass sjelden man håper hun skal sovne, det er klart hun sovner oftest når man ikke tenker på det!). Jeg var hele tiden litt i stuss hvor vi egentlig skulle. Hellestø er liksom bålstranden vår, der finnes det knauser å brenne mellom, men det er også blant de mest forblåste. Jeg hadde jo også i tankene at det fort kunne bli bare kokeapparat, og at kanskje det viktigste ville være å finne le for vinden.

Det mektige synet av kraftige bølger langs den store stranden overbeviste meg. Her ville vi være. Vi parkerte, og jeg ventet til Irina våknet før vi forlot bilen. Klokken var da omtrent to.

Ankomst

Irina har dette herlige, overraskede blikket hver gang vi kommer ut av bilen. Hun har jo aldri peiling hvor vi skal, og fra barnesetet har hun ikke all verdens oversikt hvor vi kjører. Plutselig er vi liksom fremme, og et helt nytt sted, eller helt annet sted. På Ølberg kjenner hun seg igjen. På Hellestø har vi ikke vært på noen måneder, så om hun kjenner igjen stedet eller kjenner igjen stranden er ikke godt å si. Glad er hun i alle fall, og løper av gårde på de små bena i de altfor fine rosa joggeskoene kjøpt av bestemor på Klepp stasjon. De skoene skal få kjørt seg denne strandturen. Men, som jeg tenker, sko er til for å brukes. Om kort tid er de for små. Sko er til for å ha det kjekt i dem.

Vår tur på Hellestø når vi har bål å kanskje brenne går alltid til høyre, bort til knausen med den ene viken, der borte det ikke går an å parkere lenger. Det er noe som henger igjen fra barndommen, kanskje, det var det fritt frem å parkere der, og kort vei ned. Det er også det beste stedet. Men fra den nye og større parkeringsplassen er det et stykke å gå. Og det er få som gjør det, ingen denne forblåste lørdagen.

Irina er ikke vanskelig å be. Jeg må løfte henne over den skitne elvebekken nesten hver eneste strand har her i dette området av Jærstrendene, det er alltid rennende vann å krysse, og skilt fra kommunen om at det er tatt målinger, og at vannet er for skittent til å leke i. Jeg vasser likevel gjennom det i sandalene jeg har på meg. Også sandalene får kjørt seg. De en gang fine sandalene fra Nike holder seg langt fra så godt som de jeg kjøpte for 20 kroner, eller så, på Krim i 2009. De bruker jeg hele tiden, som tøfler mens jeg skriver dette, og er godt kvalifisert som kandidat til det mest nyttige fottøyet jeg har kjøpt i mitt liv.

Vi må lete litt etter et sted å være. Jeg hadde liksom en ide om at det skulle være le for vinden et sted på eller i nærheten av den landøyen som er der, en landøy er som en øy, men den ligger på land, strand og vann rundt, gress og stein på øyen, som en ordentlig øy. Le for vinden var det imidlertid ikke. Og det var så mye vann i sjøen at det nesten ikke var plass på det som ville vært lesiden, det var sjø opp hele viken.

På landøyen var gresset vokst veldig høyt. Det var aldri slik i min barndom. Lille Irina er veldig tålmodig med å gå, syter aldri, men her ville hun holde i hånden. Gresset var høyere enn henne. Hun fikk med seg det nye ordet, sjøen, og gjentok med store øyne sjøen, i det vi stod og så på den. Hun fikk imidlertid aldri inn ordet bølger, enten fordi hun ikke fikk til å si det, eller at hun aldri helt skjønte hva det var. Det holdt med sjøen.

Jeg tenkte kanskje vi burde reise et annet sted, med mindre vind. Her var det den lange veien tilbake til parkeringsplassen som reddet oss. Så uhorvelig langt er det ikke, noen hundre meter, men for langt til at man går det på et øyeblikk. Vi fant heller en plass mellom noen steiner, der det blåste litt mindre, men fremdeles var så kaldt at jeg måtte ha på treningsjakke og Irina ha på kjeledress. Hun var begynt å hikke i den tjukke buksen og fleecejakken. Uten fleecejakke, men med kjeledress, gikk det bra. Det var kleskoden.

Mat

Ny lærdom – eller gjenlæring av gammel kunnskap – var at kokeapparat på rødsprit ikke virker i sterk vind. Jeg vet ikke om det er noen som bruker slike apparat lenger, nå er det gass som gjelder, propan, atskillig mer effektiv. Det er ikke allmenn kunnskap å lage mat utendørs. Nåtidens felles referansepunkt er engangsgrillen. Med kokeapparat heller man rødsprit i en beholder, og fyrer opp. Stekepanner og gryter kan settes på. I kaldt vær virker det godt, vi har frest opp pølser i kuldegrader til fjelles. Men i vind blåser flammene vekk. Karakteristisk kunne lille Irina ta både på pølsene og på stekepannen mens det «stekte», i hermetegn, hun trente ikke legge begrensninger på nysgjerrigheten som følge av brente fingre.

Varme pølser?

Selv kalde og lunkne var pølsene en storsuksess. Hun svelgte ned tre stykker, to der med stekeapparatet, og så senere enda en, helt kald. Hun likte også å ha på ketsjup, et ord hun gjentok – «kettp» . uten helt å få det til, så godt hun likte hun det, at hun snek seg til å slikke av bare ketsjupen av og til, ikke så nøye med pølsen. Og enda mindre med pølsebrødet. Jeg spiste min dose på seks pølser, slik at vi hadde én med hjem av pakken på ti vi kjøpte.

Så var det uforskning. Først var det en liten pause med litt lek for Irina, mens jeg spiste min mat. Jeg hadde jo et lite håp om å få litt varme inn i pølsene, noe som bare i aller beste fall kan kalles delvis vellykket. Det var knapt lunk. Men mat må man ha, og med ketsjup, sennep, spørstekt løk og gode pølsebrød er det ikke vanskelig å få det ned, og vi hadde gammel cola å skylle ned med. Mens jeg spiste, lekte Irina for seg selv med spadene og bøtten vi hadde med. Hun liker å pusle sånn for seg selv, eller sammen med andre, i sanden. Hun er slikt et barn akkurat som det skal være.

Og så – endelig – var det utforskning. Jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det er å rusle rundt på svaberg og knauser langs stranden, klatre opp og ned, se på den ville sjøen, gå så nærme man tør. Jeg var flere lag ekstra forsiktig, nå som Irina var med. I baktankene hadde jeg også alle som er skylt på sjøen i England og Skottland denne sommeren, uerfarne folk som ikke skjønner sjøen er lunefull. Plutselig kommer en bølge større enn alle andre. Lille Irina og jeg var mer enn trygge. Og Irina skjønte herlig at disse steinene her, de gikk det an å kravle på. Så det gjorde hun, med min hånd som støtte, eller alene. Dette er noe nordmenn skulle ha i blodet, synes jeg. Hvilke steiner det går an å klatre på, hvor bratt det går an å gå, hva som kan være glatt eller løst og utrygt, hva som går helt fint. I en alder av to år er Irina i full gang av å lære det.

Hjem igjen

Her, mens jeg skriver dette står solen akkurat opp over fjellkammen i Melshei, til en ny, varm og vindfull dag. Det er godt å leve nær naturen, å la seg glede og fylle av liv av den. Irina og jeg går ut hver kveld, men kommer ikke så langt etter at jeg har vært på jobb. I helgene forsøker vi å kompensere, og om søndagene er det alltid ut, om det ikke er noe annet på gang, bursdager eller noe sånt. Forrige helg var jeg i Stølsheimen, noe jeg håper å få skrevet om, ellers har vi vært ganske flinke til å utnytte tiden vi har. Året jeg var i permisjon var vi ute mer eller konstant. I går var vi altså på Hellestø. Det gjelder å overvinne den lille motviljen mot å bevege seg bort fra den behagelige komforten man er i, komme seg bort fra innevarmen, ikke bare sjekke hvert minutt hva som har skjedd siden sist på internett. Min erfaring er at man alltid får igjen for det, det lønner seg alltid.

Hjem igjen fra den lille landøyen vår gikk vi i motvind. Vi hadde hentet frem den lille plastballen. Jeg kunne sparke den av gårde av alle krefter. Så ville den blåse tilbake til oss. Alt mens lille Irina løp etter, hylende av glede. Noen ganger spilte vi liksom litt fotball også. Noen ganger satt hun seg ned i sanden også. Eller la seg ned. Det er svært, svært viktig med god tid, når man er på tur med barn. Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

I nærheten av den andre landøyen, den som er mer et klassisk svaberg, uten gress og planter, bare stein, og like ved stien ned fra parkeringsplassen, der oppdaget Irina sjøen og bølgene. Så der satte hun seg ned. Minst en gang feilberegnet hun bølgene, eller tenkte ikke på dem, så de kom opp og skylte over henne, eller under henne, rettere sagt. Da ble hun overrasket, og krøp opp, spørrende i blikket til meg, hva var dette for noe? – Det var at du lærer hvordan bølgene virker, lille Irina. Der det er vått, vil bølgene komme en gang til. Der det er tørt vil de sannsynligvis ikke komme, men de kan komme der også. Det gjelder å passe på. Og det er veldig gøy å presse det litt, ta litt større sjanser enn man egentlig kan. Ikke bare risikere å bli våt, men faktisk å bli det.

Våt?

Vi klatret som bare juling over det ganske lille svaberget også (lite relativt sett, det er et par mannshøyder opp til toppen, og det er litt å gå oppe på toppen og langs den lille eggen også, bare at det andre lenger bort er så mye større). Irina fikk lære at sko med sand og særlig våt sand er glatte, så da får man ikke feste, og man sklir ned. Det går an å kompensere, ved gå raskt opp, løpe, eller finne fester på knausene. Foreløpig er beina hennes så små at det er ikke lett å bevege dem fra feste til feste, og hun får ikke fart nok til å løpe opp. Så hun må holde i fars hånd. Da går det helt fint. Hun kan klatre hvor hun vil.

Alt under kontroll.

Og så kommer den store overraskelsen for meg. Da vi endelig, etter enda en god del tid (hun satt ved bølgene på andre siden av svaberget også, og ble nesten skylt på en gang til, men nå løftet jeg henne opp, så hun slapp det), kommer bort til stien opp til parkeringsplassen, så vil ikke Irina opp den. Hun vil opp, over sanddynene. Det får hun lov til. Og hun er ganske ustoppelig, går helt opp til toppen, mister balansen, og faller nesten ned skråningen, uten å bli skremt av det. Hun går på, i høyt gress, og med bratt sandbakke ned på begge sider. Jeg forsøker å lirke henne mot venstre, dit vi skal, dit bilen er, og det går litt tid før hun finner seg i det.

Der nede er gresset så høyt og tett at jeg må leie henne, og gå foran. Vi kommer omsider til den brede stien, men hun vil ikke gå den. Hun vil ha mat, faktisk talt, og prøver alle ordene hun kan for at jeg skal forstå. Jeg trodde hun mente sjokolade, eller brus, men nei. Det var pølse, kald pølse. Den smalt hun rett ned, med sand på fingrene, og på pølsen.

Så ville hun ennå ikke gå. Hun likte seg der, på strandstien. Vi skulle sitte ved siden av hverandre, der. Jeg fant frem mitt siste triks, såpebobler. I vinden blåste de helt av seg selv, myriader av bobler, som forsvant bort over det høye gresset med en gang. Helt umulig å løpe etter, og fange. Det var likevel stor stas. Irina prøvde selv også, inntil hun i kjent stil helte ut resten av såpevæsken, rett på bakken. Så var det slutt, tomt. et ord hun ennå ikke har verken skjønt eller sagt.

Ennå gikk det en drøy halvtime, minst, før vi var tilbake i bilen. Enda det var knappe hundre meter til parkeringsplassen, og nye hundre meter over den, til bilen. Irina kikket på steiner, holdt i et gjerde, holdt på med sine ting, i sin verden. Jeg gikk langt foran, la fra meg sekken, la sekken i bilen, var ute av syne for henne, uten at det fikk henne til verken å stresse eller skynde seg. For henne var denne siste etappen vel så interessant som alle andre. Det er noe fascinerende med barnesinnet. De har ikke lært hva som er sjelden, og verdt å bruke oppmerksomhet på, og hva som er vanlig, og til å gå forbi. Irina er svært opptatt av steiner hun kan plukke opp, og kaste bortover. Eller bare se, og plukke på.

Hjem igjen

Hjemme fortsatte utedagen straks med en kort tur bort til skolen i nærheten, der det er litt lekeapparater for henne, og apparater til litt trening for meg. Konemor Olia hadde fikset takrenne og fått malt litt og saget til terrassen mens vi var ute. Nå ruslet hun med oss for å se på resultatet av arbeidet, og for å få snakket litt med oss. Irina satt på trehjulssykkelen, men var ikke så interessert i huset, hun ville til lekeplassen. Så det fikk hun lov til.

Først nærmere var vi hjemme, inne, og fikk kyllingmiddagen i ovnen. Det var å spise og å sove. Begge deler gjør man svært godt, etter slike lange, gode utedager.

Det som skulle være en skikkelig regnværstur til Ølberg

I dag var det som alle vet som følger med på værmeldingen meldt kraftig regnvær over det meste av vestlandet. Jeg regner ikke meg selv med til denne gruppen, jeg er for det meste uinteressert i hvordan været blir før det er her. Og selv da er min interesse nokså begrenset. Som vestlending må man glede seg over det været man til enhver tid har. Om man foretrekker vær av en bestemt type, vil gleden alltid være kortvarig.

Nå var det likevel i dag meldt spesielt kraftig regnvær. Det var meldt skikkelig sensommerregn. Og jeg tenkte vi da måtte utnytte være til en skikkelig tur et sted været virkelig får komme til sin rett. Det vil vel si omtrent hvor som helst utendørs, skog, fjell eller sjø, det er vakkert i regn alt i hop. Vi valgte allikevel sjøen. Det passer for også å avslutte badesesongen. Og siden noen av oss hadde et lite formiddagsprogram, kunne turen heller ikke bli så altfor lang. Å gå fra Sola til Ølberg er passende.

Mens mor var ute og gjennomførte formiddagsprogrammet sitt, ble Olia oppringt og bedt om å stille på jobb om hun hadde muligheten til det. Det hadde hun, som alltid. Vi ble enige om å svippe henne ut på arbeid på vei til Sola og turen vår. Olia har jobb i en av Stavangers bydeler, og der fikk vi den herlige opplevelsen å overvære «Bilfri dag», som det så fint het, og som Olia så ustyrtelig komisk svarte når jeg spurte hvorfor det var så forferdelig mye trafikk på vei til Tjensvollskrysset. Det var «bilfri dag», sentrum var stengt av, så alle biler ble dirigert rundt omkring i periferien, der de sto i stampe og slapp ut eksos. Vi brukte et kvarter ekstra på å få Olia til arbeid på denne bilfrie dagen. Herlig.

Dagen etter ser vi i avisen at det er flere som har fått med seg at den bilfrie dagen nok ikke helt forløp slik de som innførte den hadde tenkt seg. Et godt tips ville være å kanskje sette opp litt ekstra kollektivtransport, slik at de av oss som hadde ærender i bydelene hadde muligheter for å komme seg dit. Særlig i helgene er det vondt for min kone som verken disponerer bil eller førerkort å komme seg fra Ganddal til Stokka på tider som passer. For morgenvaktene er det plent umulig.

Nåvel, vi fikk henne nå frem til slutt. Deretter var det for mor og meg å kjøre til Solastranden. Vi måtte ta rundt Harfrsfjord for å slippe unna trafikken, siden dagen var bilfri. Det ble et par nye steder å se for meg, akkurat slik har jeg aldri før kjørt så jeg husker det. På Sola er som på de fleste jærstrendene fint å parkere, og vi startet ut fra Rege-stranden.

Der har jeg sjelden vært. Det var et russearrangement der, den gang jeg var russ i 1993. Og så gikk jeg Jærstrendene fra Sola til Sele en gang rundt 2000, jeg husker ikke akkurat når. Jeg husket ikke godt hvor vakkert og spennende det er på denne korte strekningen, fra Sola-stranden til Ølberg.

Mor på vei bortover den lille stranden som heter Ræge eller Rege.

Først er det den bittelille Rege- eller Rægestranden. Der er det rullesteiner i vannet som varierer synsinntrykkene, og det er råtten tang som kryder den ellers friske sjøluften lite grann. Jeg måtte tidlig ned og kjenne på vannet, gjennom tangen, nærmere en opplevelse av å tråkke i kilovis med ihjelkokt spaghetti kommer man ikke. Vannet var varmt etter årstiden.

Så er det over gjerdet, et lite steingjerde satt opp av en av de mange bøndene i området. Her er dyr på beite. Vi skulle stifte nærmere bekjentskap med dem. Men først var det å få bevege seg over noen for området karakteristiske svaberg, skråstilt og med tynne og dermed skarpe kanter på toppen, som om de var skåret ut i flak. Vi hadde hver våre utfordringer, mor og jeg. Hun, etter slaget hun hadde for noen år siden, jeg, etter badeskoene jeg hadde valgt for turen, og som overhodet ikke gav noen motstand mot glatten. Det ble allerede tidlig litt gøy og vanskelig å gå.

Mor holder seg oppe i gresset, og vil ikke ned på de glatte og skrå steinene.

Deretter ble kuproblemet mer påtrengende. Det var åpenbart vi måtte forbi dem. De stod og beitet overalt hvor vi kunne passere. Det hadde krevd klatreegenskaper som oversteg våre om vi skulle komme rundt dem helt uforstyrret, da måtte vi ha gått helt ytterst på pynten. Og mor synes det er vanskelig å gå på glatte steiner med en gang de er litt skråstilte og krever litt balanse.

Mor og kuene.

Så vi måtte bevege oss i utkanten av marken der kuene beitet. Og vi måtte uansett klatre litt. Mor var først ute, mens jeg fotograferte. Dessverre ble ikke bildene så utmerkede som de kunne blitt, hun våget rett og slett ikke stille seg så nærme kuene at det så fint og skummelt ut. Heller ikke likte hun å bli stående lenge, slik at jeg kunne stille meg på rett plass for å få motivet riktig plassert i billedrammen.

Bildet ville naturligvis være riktigere komponert om også hodet til kua var med. Men det ville seg ikke slik.

Men vi kom oss nå forbi kyrne, og opp på den lille høyden som ligger så flott mellom Sola og Ølberg. Der har vi flott utsikt, og kan legge planer for hvor vi vil ha rasten når den tid kommer. Mor har nettopp fortalt Olia om vår venn, Sven, som falt i sjøen under en fisketur for mange år siden. Hun er engstelig for å la meg bade der det ser det minste ut til å være litt glatt og litt bølger.

Et oversiktsbilde.

Greit nok, jeg ser jeg som vanlig går i fellen og skriver altfor langt. Det er ennå mye igjen. Vi kommer oss nå ned fra den lille høyden igjen, det er flott terreng å gå i. Jeg veksler mellom å gå barbeint og i badesko. Den første mulige rasteplassen passerer vi, nettopp fordi mor mente det så litt farlig ut med tanke på bølgene og steinene.

Et lite høydepunkt eller bunnpunkt – alt etter hvordan man ser det – når vi i det vi skal passere det som egentlig ikke ser ut til å være noen ting. Det er gress og litt søle og litt vann. Jeg har allerede badeskoene i hånden, så jeg trenger ikke frykte noen ting og gjør det heller ikke, jeg hopper i det. Og synker nedi så jeg må trekke opp kortbuksen.

Et flott bilde det ved første øyekast ikke er noe spesielt med.

Da gjelder det å tenke raskt! Dette må fotograferes. Jeg kaster badeskoene over til andre siden, og fotoapparatet tilbake til siden jeg kom fra, tilbake til mor. Hun fotograferer. Og så kommer jeg på det også hadde vært artig med film, og forklarer mor hvordan hun skal stille kameraet inn på film. Hun gjør det, og jeg går over – nesten -, før jeg kommer på at det hadde vært artig å filme hele seansen, fra jeg plumper uti.

Noe å tenke på.

Etter å ha gjort det en gang, må vi gjøre det en gang til, siden vi er usikre på om mor fikk til dette med filmingen. Tre ganger fikk jeg med det hoppet uti sølevannet til knærne. Da hadde jeg uansett et godt påskudd til å bade.

Mor med appelsinen ferdig skrelt. Legg for all del merke til himmelen i bakgrunnen.

Så bader jeg, mens rasten og nisten blir gjort i stand. Mor filmer det også, badingen. Jeg tror ikke det er så altfor mange som har badet akkurat der, det var litt kronglete å komme uti, og mye tang og steiner og greier i bunn og rundt omkring, og bølger, og forskjellig. Men deilig var det.

Det ble en nydelig rast til en nydelig tur. Vi fortsatte videre helt til Ølberg. Der måtte jeg bade en gang til. Her var det jo sandstrand og greit å komme uti, og så gikk det jo an å svømme lite grann. Sannelig kom ikke også mor uti her, enda hun strengt tatt ikke hadde badetøy med seg. Vi badet begge lenge og vel. Det var slett ikke snakk om rett uti og opp igjen, for å ha noe å snakke om. Det var for nytelsen og kosen – og et par ganger ekstra for meg, siden dette fort kan bli det siste sjøbadet for i år for min del.

Et vakkert og kunstnerisk bilde av bølgene og mor som bader.

Hjem igjen skulle vi ta en snarvei. Folk som er veldig godt kjent i området mellom Sola og Ølberg vet at slike veier finnes ikke (om de ikke da er så godt kjent at de har hus og gård der, og kan springe gjennom tunet!). Så etter å ha rotet oss litt rundt omkring endte vi til slutt oppe på bilveien igjen.

Nå er det bare å forte seg til bilen. Vi har jo også en søndagsmiddag vi skal spise. Jeg har bare en ekstra ide, et ekstra innfall. Ved siden av innkjørselen til Ølbergveien er det en liten skog. Den har jeg selvsagt mange ganger sett, men alltid kjørt forbi, og aldri gått inn i. Nå var sjansen her. Det ville også være en grei snarvei tilbake til parkeringsplassen, og bilen.

Det hadde det også vært, om det ikke var for at skogen vel på noen måter fortsatt ser ut til å være militært område, og er helt inngjerdet. Man kommer ikke inn i den eller ut av den andre steder enn ved en av portene langs Ølberg-veien. Vi gikk skikkelig på kryss og tvers i den for å forsikre oss om det.

Alt bidro til opplevelsene. Det hjelper å huske hvorfor vi går tur og det bare er å komme seg ut om søndagene. Man får prøvd seg litt, får fine minner og noe å snakke om resten av livet. Dette skulle bli en skikkelig regnværstur. Det ble noe helt annet. Skikkelig kjekt.

 

Grilltur til Hellestø

Da jeg var liten reiste vi hver påske til Hellestø for å grille pølser. En gang stoppet vi med det, og begynte i stedet å gå i skogen for å grille, første gang til Brekko, siden hver påske til en bestemt kulp i nærheten av Foss Eikeland. Denne kulpen i Figgjoelven er grei å nå til, både for de uten barnevogn som vil gå et stykke, de kan reise rundt Bråstein og gå gjennom det vi kaller hundeskogen, de med barnevogn kan spasere noen få meter fra en parkeringsplass på andre siden av elven. Jeg har alltid savnet strandgrillingen, og i dag ble den gjennomført, riktignok en stund etter påske, men ellers med de fleste tradisjoner ivaretatt.

Daniel viser hvor det er vanskeligst å gå ned.

Man blir eldre i kropp og ikke i sinn, det er en kjent sak. Jeg har det alltid for meg at det er jeg som skal spille hovedrollen, og klatre rundt på knauser og hauger, sprelle i sanden og leke alle mulige slags leker, nå er det mine små nevøer og nieser som gjør disse tingene best. Jeg viste meg imidlertid som sønn av min far, og startet friskt ut i kortbukse og t-skjorte, barbeint, og var ikke i nærheten av å endre antrekket til noe varmere enn vårdag som første mai, tvert i mot. Heldigvis har jeg også påvirkningskraft, med Daniel på 7 og Sofie på 5 snart etter i barbeint og underbukse. Sånn går det når foreldrene – Trude og Lars – ikke tar med korrekt strandantrekk kalenderdag mai. 

Det skal tidlig krøkes...

Den gamle parkeringsplassen vi pleide å bruke gjelder ikke lenger. Tidligere kunne vi parkere like oppenfor knausen vi pleier å være, nå må vi parkere på hovedparkeringsplassen, og gå bort. Allerede der er det mye som skjer. Det er en liten slags elv å krysse, rennende vann er riktigere å si, men det er fullt mulig å gjøre det dramatisk, om man bare blir ivrig nok, som man selvsagt blir. Deretter er det en liten knaus man må over eller rundt, selvsagt over, og gjerne dramatisk. Noen var klar til å grille allerede her, noe som selvsagt ville vært gøy, men det er åpenbart bedre ved det større området vi pleier å være. Så vi gikk bort dit.

Her er vi samlet på plassen som nå skal bli vår.

Og Andreas fant på veien et tau, og jeg fant øyeblikkelig en fjær, slik at det ble fullt mulig å fiske i bølgene. Endelig ville det bli agn for fisker som liker fugler, og trives helt  inne på de aller grunneste grunner, for tauet var bare halvannen meter, dessuten blåste det frisk motvind. Så de friske fiskekast endte bestandig på land, gjerne lenger bak tapre Andreas, som ikke et øyeblikk vurderte å forkaste fiskeprosjektet på grunn av denne ubetydelige motstand. Han viste faktisk tegn på ingeniørsinn, da han i det en bølge trakk seg tilbake, løp frem og stakk fjæren i sanden, der den snart etter fikk en ny bølge skylt over seg. Siden viste Andreas tegn på sivilingeniørsinn, og ville ha meg uti med fjæren, siden jeg nå en gang var barbeint, og i kortbukse. Med det ville vi få fjæren lenger ut, og enklere for ham, og farligere for fisken. Etter kort tid ble det også napp, eller forresten tror jeg ikke Andreas har lært det ordet ennå, han brukte det i alle fall ikke, men sa bare ganske enkelt at han nå hadde fisk. Og fisken var fjæren som helt uventet hadde gått veien fra agn til fisk.

Sara holder overblikket.

Første ekspedisjon var med Tonje, Daniel, Sofie og jeg, de fleste korrekt antrukket, og det gjaldt om å komme forbi en liten sjøstrekning og over på en liten sandstrand bortenfor en liten holme. Her benyttet vi også anledingen til på en trygg måte å begynne å lære Daniel og Sofie hvordan det går når steinene er våte og sleipe, de datt begge to, men ikke særlig langt. Ellers forsøkte jeg også  å få med meg Andreas, men han likte ikke vannutfordringen, og i mellomtiden hadde Daniel og Sofie og for så vidt Tonje klatret over hele holmen og ned igjen på andre siden. Det var ekspedisjon 1.

Andreas og Sara  til Tone og Torben var med på den neste ekspedisjonen opp den veldig fine fjellknausen i nordenden av Hellestøstranden. De to utmerker seg allerede som fremragende klatrere, og fyker opp hvor det måtte være, særlig Andreas viser en fin, intuitiv forståelse av hva det gjelder om, ved å alltid å velge veien som er brattest, der det er flere å velge mellom. Sara på 3 og snart et halvt blir rasende når vi forsøker å hjelpe henne, så det har vi helt sluttet på. Dessuten virker det bare forstyrrende, de beveger seg stødig og sikkert som gikk de opp og ned en vanlig trapp. På toppen var en stein det gikk an å gjemme seg under, slik at vi kunne leke gjemmeleken, så lenge vi passet på  å ikke lete under steinen før akkurat det rette øyeblikket. Her også viste Andreas og Sara fabelaktige evner til å klatre opp og ned og rundt steinen, som egentlig ikke skulle være så enkel, for små barn, to ganger høyere enn den, som den var, og med et lite juv de måtte trå over i tillegg.

 

Tone griller pølse eller noe sånt.

 

Så var det utålmodig pølsemiddag. Vi begynte for tidlig, og fikk pølser som var svarte av sot, og nokså lunkne, på bålet der flammene fortsatt stod på den knusktørre veden vi hadde med hjemmefra. Men maten skulle ikke spille hovedrollen denne gangen. Et sikkert tegn på at jeg er blitt voksen, at det nå er jeg som er den som bare skal spise ferdig, og som trenger en kopp kaffe.

Tone og særlig Andreas griller pølse.

Neste post på programmet var litt sjonglering med boggia-kuler. Tonje og jeg skulle sjonglere med tre, og kaste den ene til hverandre nå og da. De gangene vi mislyktes, og det var så ofte at det gir liten mening å snakke om de andre gangene, var Daniel og Andreas snare med å hente ballen til oss, og kaste den tilbake, slik at vi fikk tatt den i mot, og begynt på nytt. Noen ganger var \»tatt den i mot\» å overdrive, særlig når Andreas kastet, han er jo sjarmerende ofte med i en lek som foregår alene i hans eget hode, og her gikk den ut på å kaste ballen av full kraft i en eller annen retning, og etterpå le høyt. 

Andreas i gang med en av de mange lekene bare han vet om.

Så ble vi delt opp i naturlige grupper, de oppsto av seg selv, noen gjorde det ene, noen det andre. Sara klatret opp de høyeste punktene på den lille slags holmen, som ligger delvis på stranden, delvis i sjøen, og ropte ned at hun aldri til å komme ned igjen, og at vi alle og særlig jeg like godt kunne gi opp å komme og hente henne. Jeg ropte tilbake. Daniel, Tone og Torben spilte Boggia, Tone og Torben med jernkuler, Daniel med kuler av plast, uten at jeg vet hva det hadde å si for resultatet, eller hva resultatet ble. Sofie hadde forlengst inntatt rollen som prinsesse i prinsessestolen, godt kledd, og bare ropende ut kommandoer om et og annet å spise eller drikke. Andreas var delvis med i jakten på Sara, eller i flukten fra meg, som vanlig vilt deltakende i sin egen lek. Og Trude ble på et tidspunkt funnet godt kledd i anorakk og turbukse, sittende på en stol, og som en god mor med full kontroll over alle tingene vi hadde spredd ut over plassen vår, lykkelig iakttagende hvordan storfamilien koser seg.

Daniel og Lars spiller boggia.

På dette tidspunktet var storesøster Tonje i ferd med å skifte over til et mer bekvemt badeantrekk, er det sol og vann, så er det sol og vann, og til en ordentlig påsketur hører litt bading, i hvert fall når den kommer så unormalt og umulig sent som i år. Første mai er ingen dato for oss, og Tonje hadde sikkert badet lenger, om det ikke hadde kommet tre hester med ryttere for å ta seg et bad, eller hva det nå var de skulle ta seg. Jeg mener det er enhver nordmanns plikt å aldri se noen bade, uten å bade selv, når den eneste mulige unnskyldningen er at vannet er kaldt, vannet er aldri kaldt når noen bader i det, og selv om det skulle være kaldt, som det riktignok av og til er, så holder aldri det som noen unnskyldning.

 

Tonje gjør kardinalfeilen, og får det til å se kaldt ut.

Hester holder imidlertid som en unnskyldning, i alle fall for en utsettelse, særlig når de driter. Det var bare en liten bukt vi brukte, og tre hester gjør mye av seg (og mye fra seg), men alt skal en gang ta slutt, også hestebadingen, så da var det min tur. Vannet var slett ikke kaldt, jeg kan friste alle Rogalendinger med vanntemperaturer helt opp mot 15 grader, tatt helt på feelingen, uten ethvert hjelpemiddel. Det største problemet var at det var så grunt, og at man på Hellestø skal være litt forsiktig med å gå ut dit det ikke er grunt lenger, da det er sterke strømmer her, og de kan være farlige. Men det lar seg i alle fall gjøre å rulle og flyte litt. Tre runder bading gjorde jeg.

Sånn skal det se ut, fornøyelig og godt.

Dermed var det ikke mye som gjenstod, man pakket seg hjemover, skiftet litt, de som hadde badet, lot være å bade, de som ikke hadde gjort det. Turen var overstått, alt var gjennomført, og alle var glade. Det var godt vi fikk gjort en slik påsketur, selv om den ikke akkurat ble i påsken.

Oversiktsbilde - slik har vi det

 

Livet går alltid videre

Soloppgang over Stokkalandsfjellene på Ganddal

 I går var en vakker soloppgang her på Ganddal. Jeg gikk ut på terassen og tok noen bilder. Det er fint å se at naturen og livet går videre, selv om vi ikke alltid føler oss i stand til å gjøre det.

Vi barna benyttet dagen til å reise ut til stranden på Sele. Det var veldig godt for oss. En dum misforståelse gjorde at Trude ikke ble med, så det var bare Tone og Tonje og jeg. Tone hadde også med barna sine, Andreas og Sara, pluss hunden Whinnie. Mor ville være hjemme og stelle huset, og sikkert være litt for seg selv. Trude var også hos henne en god stund, hun hadde med seg barna. Mor så også godt ut da vi kom hjem, hun sa hun hadde hatt en bra dag, og på kvelden reiste Tone, Tonje og jeg opp til Trude også. Vi vil gjerne se hverandre hver dag. Vi tar godt vare på hverandre.

Men etter en serie tunge poster på tunge dager, ville jeg nå prøve å ha en post om gleden og det nye livet vi nå skal bygge opp. Det er altfor tidlig å få det helt ekte, det skal jeg bare ha sagt, men i dag når jeg stod og så på soloppgangen og den nye dagen, med duggfriske blomster og varmt oktobervær. Da tetnke jeg det skal komme gode dager etter dette også. Livet fortsetter. Det går videre, selv når vi ikke forstår det kan være mulig.

Og i går hadde vi en veldig god dag på stranden, alle vi som var der. Det var en dag med lek og moro, og det eneste som var trist, var at far ikke var der og kunne få oppleve det. Vi ville gjerne få vist ham at vi ordner det, vi klarer det.

Det var en strandtur i god Salensk tradisjon, som de pleier å være og alltid har vært. Vi løp over sanddynene og ertet bølgene ved å løpe så nærme dem som mulig. Vi falt for fristelsen og måtte vasse litt, Tonje og jeg, og jeg hadde et lite uhell som jeg kunne ha fra 4-5 års alderen, og fortsatt har nå som jeg er 34, og snart blir 35. Jeg ramlet i vannet med klær og det hele. Da var det ikke lenger tvil, da ble det full bading, av med klærne og i underbuksen. Og veslejenta, som nå er blitt så voksen, viser at hun er helt med, «når Eivind bader, så må jeg også bade». Og så tok også Tonje av seg til det tøyet som best kunne tåle å bades i. Og vi badet lenge og vel, som vi alltid har gjort. Det var for mange steiner den første plassen, så fant vi en ny plass, og enda en ny. Vi svømte på ryggen og på magen, fløt i bølgene og dukket under, og gikk til og med uti flere ganger.

Etterpå var vi egentlig i farten resten av turen. I hvert fall jeg. Vi skulle egentlig hjem mellom ett og to for å være med Trude og mor, men jeg tok en sjefsavgjørelse, her var det så godt å være, at her måtte vi bli. Dette var veldig godt for oss nå. Også de små barna ble mer og mer med utover turen, de har jo heller ikke vært helt seg selv, og Tonje samlet skjell til Sara som tok vare på dem som en skatt, og Andreas og jeg kastet sand i luften og ropte «rakettmål», og hylte av latter da den etterpå landet i hodet på oss. Vi stod med hver vår tarebusk og slo til bølgene, og hylte på ny da vi løp unna så de ikke skulle slå over oss. Vi skulle jo til hengebrua, men hadde ikke engang begynt å gå i den retningen, da klokken var to.

Det eneste som var synd, var at Trude ikke var med. Det hadde vært godt for henne, og spesielt for Daniel og Sofie også, kanskje. Men som jeg sa til henne, det kommer flere slike dager, det er slike dager som skal komme, og allerede i dag skal vi på en lignende tur til Orrestranden. Det er meldt regn, men det pleier ikke å ha noe å si for oss. Det er blant de mange gode ting vi har lært av vår kjære far. I tider som dette, kommer det godt med.