Får jeg tid skal jeg skrive en blogg om dette, men jeg har strengt tatt annet å gjøre, så vi får se hva det blir. Jeg har i alle fall hatt Spotify i to måneder nå, etter at jeg ble med på en gratisuke til å begynne med. Gratisuken var et listig triks fra selskapet Spotify, vi måtte legge inn kredittkortinformasjonen, og om man glemte å melde seg av, ble kortet automatisk belastet. Jeg glemte å melde meg av – dermed var jeg betalende Premium-medlem.
I perioden har jeg tenkt og tenkt hva jeg egentlig mener om denne muligheten til å ha tilgang på det meste av musikken som er utgitt på plate. Det høres jo positiv ut. Samtidig er det en side ved meg som er dypt konservativ, en side som ville gjort at jeg ville vært vinyl for alltid om jeg var født i vinylalderen, jeg ville vært mot vinyl, hvis jeg var før vinylen, jeg ville helt sikkert vært i mot innspilt musikk, om jeg hadde levd i tiden gramofonen og lydbåndet ble oppfunnet. Komposisjoner gjør seg best på noter, eller spilt i levende live, ville jeg sagt da. Innspillingen ødelegger musikken.
Og det er selvfølgelig helt riktig, selv om innspillingsteknikkene har tatt seg betydelig opp siden den gang, og i hvert fall musikk spilt på elektroniske instrumenter blir bedre spilt inn i studio, enn hørt i levende live. Jeg er komisk i mot fremskrittet, ser jeg. Jeg tror verden ville hatt godt av noen tilbakeskritt.
Jeg er ikke helt med på at denne nye internettiden, der alt skal være tilgjenelig alltid, er bare av det gode. Jeg er ikke lei meg at jeg levde mitt unge liv akkurat når CDen ble introdusert, slik at jeg har kjøpt bare en eneste LP i mitt liv, Vazelina Bilopphøggers, for sikkerhets skyld, jeg har kjøpt en del kassetter, de fleste verdiløse i enhver henseende nå. Og jeg har bygget meg opp en anseelig CD-samling. Det gjelder både innen klassisk musikk, og innen rock.
Denne samlingen betyr noe for meg. Gjennom livet har betydningen vært ikke til å måle. Fra den første ungdom, på videregående skole, da jeg bygde opp en samling ved å kjøpe hver eneste plate av Queen, og en rekke andre bomkjøp jeg har brukt min voksnere ungdom til smidig å kvitte meg med. Fra overgangen fra videregående til studielivet, da jeg flyttet hjemmefra, jeg kjøpte alle platene til REM, jeg skiftet ut Queen med tilsvarende U2 og Pink Floyd, jeg begynte å høre på Neil Young og Bob Dylan. Jeg kjøpte de fleste platene av Neil Young og Bob Dylan også.
Fra jeg var 20 til jeg var 30, og vel så det, egentlig har denne tradisjonen aldri verken begynt eller sluttet, hver måned har jeg åpnet en ny CD-plate. Det har vært et av mine særtrekk. Jeg kjøpte CD-plater når de var på tilbud, forseglet dem, og så åpnet jeg dem hver gang det var en ny måned. Det var en fest og en glede. Slik er musikksamlingen min oppbygd.
Hver plate betyr noe for meg. For de aller fleste husker jeg godt når de var kjøpt, og i alle fall når de ble åpnet. Det var alltid en plan, hvilken plate skulle jeg åpne først, hvordan skulle rekkefølgen bli. En stakkars plate av U2, Wide awake in America, rakk jeg aldri å åpne mens jeg likte U2. Den åpnet jeg bare en gang uten andakt, en gang jeg ikke hadde noen andre plater å åpne. Alle som bryr seg om musikk, vet hvordan musikken farger livet, at man knytter tider og steder til musikken man hørte.
På spotify kan man aldri få det samme forholdet til platene. Der er den minste innskytelse nok, alt er tilgjengelig alltid. Det blir storkonsum, man hører en plate et par ganger, og så videre til neste. Jeg tror ikke på denne måten å høre musikk på. Selv når jeg har hatt det meste av plater tilgjengelig, er det bare et lite utvalg jeg egentlig har hørt. Det har vært noe Randy Newman, Richard Thompson, artister jeg oppdaget mot slutten av min CD-samleperiode, plater jeg aldri fikk kjøpt inn. Det var «Music from the Big Pink», av The band, forskjellige deluxe utgaver fra REM. Men det er ikke i nærheten av å være den samme gleden å holde CD-platen i hånden, åpne etuiet første gang, legge platen i spilleren, og vente spent på hva som kommer ut.
Jeg kommer til å leve godt med den CD-samlingen jeg har. Jeg kommer neppe til å kjøpe flere plater, det blir bare noen ytterst få av kjære artister, for gammelt vennskaps skyld. Jeg har fremdeles noen uåpnede CDer liggende også, fra en mindre boks av Neil Young, og en enorm boks fra russeren Vladimir Vysotsky. De skal jeg åpne når det blir nye måneder, og når jeg får tilgang på CD-spilleren min igjen (den er sendt med flyttelasset, derav også at jeg måtte hengi meg til Spotify).
Jeg kommer ikke til å bli noe fast medlem av Spotify, eller Wimp, eller noen av disse greiene, og jeg kommer i alle fall ikke til å bli noe begeistret medlem. Jeg vil eie min egen musikk. Jeg vil fortsatt føle at musikken betyr noe for meg. Det gjør den ikke på Spotify. Det er rent konsum.
En helt grei blogg 