I dag var det som alle vet som følger med på værmeldingen meldt kraftig regnvær over det meste av vestlandet. Jeg regner ikke meg selv med til denne gruppen, jeg er for det meste uinteressert i hvordan været blir før det er her. Og selv da er min interesse nokså begrenset. Som vestlending må man glede seg over det været man til enhver tid har. Om man foretrekker vær av en bestemt type, vil gleden alltid være kortvarig.
Nå var det likevel i dag meldt spesielt kraftig regnvær. Det var meldt skikkelig sensommerregn. Og jeg tenkte vi da måtte utnytte være til en skikkelig tur et sted været virkelig får komme til sin rett. Det vil vel si omtrent hvor som helst utendørs, skog, fjell eller sjø, det er vakkert i regn alt i hop. Vi valgte allikevel sjøen. Det passer for også å avslutte badesesongen. Og siden noen av oss hadde et lite formiddagsprogram, kunne turen heller ikke bli så altfor lang. Å gå fra Sola til Ølberg er passende.
Mens mor var ute og gjennomførte formiddagsprogrammet sitt, ble Olia oppringt og bedt om å stille på jobb om hun hadde muligheten til det. Det hadde hun, som alltid. Vi ble enige om å svippe henne ut på arbeid på vei til Sola og turen vår. Olia har jobb i en av Stavangers bydeler, og der fikk vi den herlige opplevelsen å overvære «Bilfri dag», som det så fint het, og som Olia så ustyrtelig komisk svarte når jeg spurte hvorfor det var så forferdelig mye trafikk på vei til Tjensvollskrysset. Det var «bilfri dag», sentrum var stengt av, så alle biler ble dirigert rundt omkring i periferien, der de sto i stampe og slapp ut eksos. Vi brukte et kvarter ekstra på å få Olia til arbeid på denne bilfrie dagen. Herlig.
Dagen etter ser vi i avisen at det er flere som har fått med seg at den bilfrie dagen nok ikke helt forløp slik de som innførte den hadde tenkt seg. Et godt tips ville være å kanskje sette opp litt ekstra kollektivtransport, slik at de av oss som hadde ærender i bydelene hadde muligheter for å komme seg dit. Særlig i helgene er det vondt for min kone som verken disponerer bil eller førerkort å komme seg fra Ganddal til Stokka på tider som passer. For morgenvaktene er det plent umulig.
Nåvel, vi fikk henne nå frem til slutt. Deretter var det for mor og meg å kjøre til Solastranden. Vi måtte ta rundt Harfrsfjord for å slippe unna trafikken, siden dagen var bilfri. Det ble et par nye steder å se for meg, akkurat slik har jeg aldri før kjørt så jeg husker det. På Sola er som på de fleste jærstrendene fint å parkere, og vi startet ut fra Rege-stranden.
Der har jeg sjelden vært. Det var et russearrangement der, den gang jeg var russ i 1993. Og så gikk jeg Jærstrendene fra Sola til Sele en gang rundt 2000, jeg husker ikke akkurat når. Jeg husket ikke godt hvor vakkert og spennende det er på denne korte strekningen, fra Sola-stranden til Ølberg.
Mor på vei bortover den lille stranden som heter Ræge eller Rege.
Først er det den bittelille Rege- eller Rægestranden. Der er det rullesteiner i vannet som varierer synsinntrykkene, og det er råtten tang som kryder den ellers friske sjøluften lite grann. Jeg måtte tidlig ned og kjenne på vannet, gjennom tangen, nærmere en opplevelse av å tråkke i kilovis med ihjelkokt spaghetti kommer man ikke. Vannet var varmt etter årstiden.
Så er det over gjerdet, et lite steingjerde satt opp av en av de mange bøndene i området. Her er dyr på beite. Vi skulle stifte nærmere bekjentskap med dem. Men først var det å få bevege seg over noen for området karakteristiske svaberg, skråstilt og med tynne og dermed skarpe kanter på toppen, som om de var skåret ut i flak. Vi hadde hver våre utfordringer, mor og jeg. Hun, etter slaget hun hadde for noen år siden, jeg, etter badeskoene jeg hadde valgt for turen, og som overhodet ikke gav noen motstand mot glatten. Det ble allerede tidlig litt gøy og vanskelig å gå.
Mor holder seg oppe i gresset, og vil ikke ned på de glatte og skrå steinene.
Deretter ble kuproblemet mer påtrengende. Det var åpenbart vi måtte forbi dem. De stod og beitet overalt hvor vi kunne passere. Det hadde krevd klatreegenskaper som oversteg våre om vi skulle komme rundt dem helt uforstyrret, da måtte vi ha gått helt ytterst på pynten. Og mor synes det er vanskelig å gå på glatte steiner med en gang de er litt skråstilte og krever litt balanse.
Mor og kuene.
Så vi måtte bevege oss i utkanten av marken der kuene beitet. Og vi måtte uansett klatre litt. Mor var først ute, mens jeg fotograferte. Dessverre ble ikke bildene så utmerkede som de kunne blitt, hun våget rett og slett ikke stille seg så nærme kuene at det så fint og skummelt ut. Heller ikke likte hun å bli stående lenge, slik at jeg kunne stille meg på rett plass for å få motivet riktig plassert i billedrammen.
Bildet ville naturligvis være riktigere komponert om også hodet til kua var med. Men det ville seg ikke slik.
Men vi kom oss nå forbi kyrne, og opp på den lille høyden som ligger så flott mellom Sola og Ølberg. Der har vi flott utsikt, og kan legge planer for hvor vi vil ha rasten når den tid kommer. Mor har nettopp fortalt Olia om vår venn, Sven, som falt i sjøen under en fisketur for mange år siden. Hun er engstelig for å la meg bade der det ser det minste ut til å være litt glatt og litt bølger.
Et oversiktsbilde.
Greit nok, jeg ser jeg som vanlig går i fellen og skriver altfor langt. Det er ennå mye igjen. Vi kommer oss nå ned fra den lille høyden igjen, det er flott terreng å gå i. Jeg veksler mellom å gå barbeint og i badesko. Den første mulige rasteplassen passerer vi, nettopp fordi mor mente det så litt farlig ut med tanke på bølgene og steinene.
Et lite høydepunkt eller bunnpunkt – alt etter hvordan man ser det – når vi i det vi skal passere det som egentlig ikke ser ut til å være noen ting. Det er gress og litt søle og litt vann. Jeg har allerede badeskoene i hånden, så jeg trenger ikke frykte noen ting og gjør det heller ikke, jeg hopper i det. Og synker nedi så jeg må trekke opp kortbuksen.
Et flott bilde det ved første øyekast ikke er noe spesielt med.
Da gjelder det å tenke raskt! Dette må fotograferes. Jeg kaster badeskoene over til andre siden, og fotoapparatet tilbake til siden jeg kom fra, tilbake til mor. Hun fotograferer. Og så kommer jeg på det også hadde vært artig med film, og forklarer mor hvordan hun skal stille kameraet inn på film. Hun gjør det, og jeg går over – nesten -, før jeg kommer på at det hadde vært artig å filme hele seansen, fra jeg plumper uti.
Noe å tenke på.
Etter å ha gjort det en gang, må vi gjøre det en gang til, siden vi er usikre på om mor fikk til dette med filmingen. Tre ganger fikk jeg med det hoppet uti sølevannet til knærne. Da hadde jeg uansett et godt påskudd til å bade.
Mor med appelsinen ferdig skrelt. Legg for all del merke til himmelen i bakgrunnen.
Så bader jeg, mens rasten og nisten blir gjort i stand. Mor filmer det også, badingen. Jeg tror ikke det er så altfor mange som har badet akkurat der, det var litt kronglete å komme uti, og mye tang og steiner og greier i bunn og rundt omkring, og bølger, og forskjellig. Men deilig var det.
Det ble en nydelig rast til en nydelig tur. Vi fortsatte videre helt til Ølberg. Der måtte jeg bade en gang til. Her var det jo sandstrand og greit å komme uti, og så gikk det jo an å svømme lite grann. Sannelig kom ikke også mor uti her, enda hun strengt tatt ikke hadde badetøy med seg. Vi badet begge lenge og vel. Det var slett ikke snakk om rett uti og opp igjen, for å ha noe å snakke om. Det var for nytelsen og kosen – og et par ganger ekstra for meg, siden dette fort kan bli det siste sjøbadet for i år for min del.
Et vakkert og kunstnerisk bilde av bølgene og mor som bader.
Hjem igjen skulle vi ta en snarvei. Folk som er veldig godt kjent i området mellom Sola og Ølberg vet at slike veier finnes ikke (om de ikke da er så godt kjent at de har hus og gård der, og kan springe gjennom tunet!). Så etter å ha rotet oss litt rundt omkring endte vi til slutt oppe på bilveien igjen.
Nå er det bare å forte seg til bilen. Vi har jo også en søndagsmiddag vi skal spise. Jeg har bare en ekstra ide, et ekstra innfall. Ved siden av innkjørselen til Ølbergveien er det en liten skog. Den har jeg selvsagt mange ganger sett, men alltid kjørt forbi, og aldri gått inn i. Nå var sjansen her. Det ville også være en grei snarvei tilbake til parkeringsplassen, og bilen.
Det hadde det også vært, om det ikke var for at skogen vel på noen måter fortsatt ser ut til å være militært område, og er helt inngjerdet. Man kommer ikke inn i den eller ut av den andre steder enn ved en av portene langs Ølberg-veien. Vi gikk skikkelig på kryss og tvers i den for å forsikre oss om det.
Alt bidro til opplevelsene. Det hjelper å huske hvorfor vi går tur og det bare er å komme seg ut om søndagene. Man får prøvd seg litt, får fine minner og noe å snakke om resten av livet. Dette skulle bli en skikkelig regnværstur. Det ble noe helt annet. Skikkelig kjekt.
En helt grei blogg 