Vi velger ikke denne ferien. Den velger oss. I dag havnet vi på Strømstad, i det vi egentlig ville reise til Sarpsborg og badeland. Da vi omsider kom oss til dette badelandet, var det så sent og vi var så trøtte, at vi satt bare litt i korridoren, før vi reiste videre hjem.
Det er unektelig litt stusselig, det lille loftværelset vi bor i for en billig penge, her i Moss. Lille Irina på 4 har sagt mnje budet skutsjno, det vil bli kjedelig, og gitt uttrykk for at hun ikke har så lyst å være her. Forståelig nok. Hun er en tapper, liten jente, det er uttrykk for skuffelse, ikke syting og klaging. Også jeg kan ha vanskelig å forstå hva vi gjør her.
I natt hørte vi stemmer utenfor, en mann på telefonen, dritfull, schnydens, snakke til et kvinnemenneske, – hva er’e ‘u driver med, a’? Horeri! Og så snakket han om å sende noen, i det som vel egentlig kunne høres ut som en trussel, om en slik drukkenbolt kan ha truende kraft. Klokken var omlag fire, og jeg forvekslet det til å være husverten som snakket. For en stund var jeg litt engstelig selv, loftværelset vårt er uten fluktmuligheter. Jeg vil ikke opp i noe trøbbel.
Men akkurat den frykten var helt grunnløs. Jeg hadde bare forveklset retning på huset. Utenfor vinduet vårt var en liten ruslevei, ikke terrassen til familien. Og husverten var helt stødig, oppe om morgenen, hjemmekontor med telefonsalg av den anstendige sorten.
Vi spiste frokost nede på kjøkkenet. Det manglet kaffe, men vi hadde kokt egg, godt pålegg, og godt brød. Det var avslappet og fint. Olia var storfornøyd, både med stedet og med Moss, og med hele verden og livet. Da er alt fint!
Så var det ut på kjøretur og eventyr. Vi skulle til Sarpsborg, badeland. Et viktig og gjennomgående tema denne turen, og denne ferien, er at vår kjære Olia la igjen telefonen hjemme. Fullstendig irriterende. Hun pakket klær for enhver anledning til meg, jeg vil klare meg i ukevis med de antrekkene hun har lagt ved, men altså ingen telefon.
Veiene mellom byene i Østfold er helt utmerkede. Det er fristende å trå til på gassen. Fartsgrensen er 110. Jeg er i ferd med å lære stadig mer ettertrykkelig at dette tar på rekkevidden for elbilen, alt over 80 koster en god del ekstra.
Og underveis får kona ideen om at vi kan reise over til Sverige. Det er en god ide, så får både hun og lille Irina vært i Sverige en tur. Jeg var også over i Strømstad i svært ung alder, mulig jeg var 6 år. For alltid har jeg vage minner derfra, om en spesiell by, der jeg fikk en plastikkhai jeg hadde mye glede av de neste årene. Og for meg var alltid Strømstad en markant by i Sverige, Stockholm var hovedstaden, og så Strømstad. Etterhvert lærte jeg også Göteborg, og Malmø, med fotballklubbene. Men Strømstad var på plass, som en av de store.
Så det var klart vi kunne reise over til Strømstad. Olia overbeviste meg om at vi skulle ta Sverige først, så bading, og sånn ble det. Underveis hadde vi kommet oss forbi Sarpsborg, den siste lademuligheten med Grønn kontakt – og vi måtte pent snu, og reise tilbake. Det kostet oss en ekstra mil, i hver retning. Litt tid gikk også med til å orientere seg. Olia, fra Kiev, kjenner ikke de norske stedene og navnene, og har ingen begrep om hvilke byer og steder som befinner seg langs veien, og hva som ikke gjør det.
Ladingen foregikk på Sarpsborg Amfi. Slike storsentere dominerer landet vårt om dagen. Det er de samme kjedene som selger de samme tingene i de samme butikkene, uansett hvor man er. Mangfold er et honnørord, men det er jo i et land og i en verden der alt blir mer likt. Senteret hadde i hvert fall 6 ladestasjoner, alle ledige. Og inne på senteret, forsvant Olia i buikkene.
Det er irriterende. Hun er uten telefon, så vi får ikke tak i henne. De 20 minuttene vi lader, passerer, og vi bruker dyrebar tid på å være på et handlesenter vi like gjerne kunne vært på i Kvadrat, Jærhagen, Forus, Hillevåg, hver plass i vårt ganske land. Jeg er så fortvilet at jeg går rundt og roper på Olia, der inne i senteret, og jeg spør til og med en vekter om hjelp. Vi skulle vente på henne utenfor en sportsbutikk. Irina smetter rundt et hjørne, og da vi er tilbake, er Olia vekk.
Vi finner henne lenge etter. Storfornøyd. Hun har kjøpt seg en bukse, hun går i. Ikke et øyeblikk hadde hun tenkt vi lette etter henne, eller det var noe i veien.
Klokken var med dette blitt nærmere to, og vi var allerede i dårlig tid for et tett program. Nå kom vi oss i alle fall over til Strømstad, til Sverige, og der stoppet vi ved kjøpesenteret som dukket opp for oss ved veien. Det er jo litt sørgelig at det er blitt slik, at all handel skjed ved slike sentere, der det er oversiktlig og greit å parkere, og hvor det er lett å finne frem til, fordi de ligger like ved hovedveiene. Strømstad senter er unektelig en større perle, men der vet vi verken om vi får parkert, eller om det er butikker å handle det vi trenger i.
De to-tre timene i Sverige tilbrakte vi i dette senteret. For dette fikk vi kjøpt litt godteri og vin, litt mat for kvelden, og ei bukse til meg. Vi spiste også ved et av spisestedene ved senteret. Også det typisk våre dagers «mangfold». Liksomitaliensk med pasta og pizza, liksomamerikansk med burger og pommes frites, liksom texmex og liksomsushi. Alt sammen laget og servert av de samme kokker og servitører, antagelig fra Tyrkia eller noe sånt. Altså ingen av landene det ble servert fra. Og maten var deretter, helt uinspirert.
Men den mettet. Og så var det å reise ned til sentrum, og se det fra bilen, før det var å reise tilbake til Norge. Med hard kjøring inntil fartsgrensen på de raske veiene, rakk det tilbake til Sarpsborg igjen, og nytt besøk på amfiet der. Der fikk lille Irina gaven vi ikke fant til henne i Strømtad, en dukke i serien Lol, favoritten om dagen. Gleden hennes satte også butikkpersonalet i godt humør. Dette overvant alt for Irina, dagen var fullkommen.
Jeg fikk hanglet oss inn til senteret med badeland, også. Strengt tatt er det et hotell, og det heter «Superland», men det er jo hotell av en av kjedene, og jeg har ikke noe spesielt lyst å reklamere for dem. Vi var for slitne til å gå inn i badelandet. Klokken var også nærmere seks, og over det. Irina hadde også mer enn nok glede å kle av og på den nye dukken hun hadde fått. Hun satt på gulvet og var storfornøyd.
Så var det å reise tilbake til Moss, til loftværelset vårt i villaen ved stasjonen. Olia laget middag av den svenske maten, og Irina og jeg lekte i vei med nye og gamle dukker. I morgen er det nytt forsøk på cruiseskip, og denne gangen håper vi å klare det bedre.
En helt grei blogg 