Gøyeste eksamen i tysk!

Det ble en skikkelig fin opplevelse å ha eksamen i tysk ved universitetet i Agder. Rett og slett gøy!

Vi reiste ut til mor i går kveld, fylte bensin på veien, og fikk roet oss godt ned i hjemmet hennes i Kvednadalen. Lille Irina sovnet inne hos henne, mens jeg og Olia sovnet inne på det mor kaller «jomfruburet», i vår gamle seng fra Bergens-tiden!

Klokken halv fem var det opp. Begge var straks morgenfriske. Mor hadde klokelig laget klar nisten på forhånd, altså kvelden før, slik jeg sa det ikke var nødvendig, og hun hadde meget smart og meget flott bakt frokostbrød å ha som denne nisten. Med karbonadekaker fra Håland kjøtt og med ost og skinke av god kvalitet, så ble disse frokostbrødene superniste. Kaffe og vann var satt klar på trakteren, det var bare å trykke på knappen, så kom snart en liter kaffe ut. Den var å helle over på termos, så var det å pusse tennene, og dermed var vi mer eller mindre klar til å ta ut.

Litt over fem startet vi bilen. Det var helt mørkt, naturlig nok, men uventet trafikk hele veien, fra Klepp til Kristiandsand. Det var aldri sånn at vi var helt alene på veien. Olia var våken og lystig, og holdt meg våken med sitt prat, om jeg ikke skulle være våken av meg selv.

Tysk og eksamen var ikke noe tema. Det var bare unntaksvis jeg klarte å skyte inn noe jeg hadde lest, noe jeg mente Olia måtte være påpasselig med. Hun har lest litt i tyskbøker hun har kjøpt i Kiev, og hun har sett litt filmer på YouTube og manøvrert litt med tysk på internett og mobiltelefon-apper, men knapt nok sett på noe av det vi har på pensum. «Unntaksvis» er rette ord, eksamen og tysk var virkelig ikke noe tema på den tre og en halv timers lange reisen vår. Det mest eksamensrelevante var hvordan vi skulle finne frem.

Turen opp gikk forbausende raskt og greit. Sånn er det i kjekt selskap. Olia er en kvitrende fugl når hun er på sitt beste, som hun var og er i dag. Oppe ved Mandal måtte jeg ta en liten strekk, spise litt niste, la være å kjøre noen øyeblikk, på en rasteplass. Det var lurt, for med det kviknet jeg til, sånn at de siste par milene gikk som en lek. Litt bryderi var det riktignok å finne frem, vi – eller jeg – hadde sett nøye på hvordan det var helt mot slutten, at vi skulle over en bro, gjennom en tunnel, og så til høyre, og videre, men fra vi kjørte inn mot Kristiandsand, og til vi kom over denne broen, det hadde jeg ikke sjekket nøyere enn at jeg visste vi skulle være på E18. Her var vi litt shaky en stund, men vi traff blink med første forsøk, og behøvde ikke å snu.

Oppe ved universitetet var det lett å finne parkeringsplass. Det vekket også mange søte minner å se studentene komme til universitetet de også, minne fra vår egen studietid. Du verden så mye fredeligere det er å komme til universitetet og eksamen som voksen! Vi har ikke noe press, jeg har jobb, bolig og familie, alle de tingene som plager én når man er student, alt man har å tenke på ved siden av faget, og som strengt tatt nok er viktigere enn faget også.

Jeg var også veldig godt forberedet, og hadde ingen frykt for hva som ventet. Eksamen er veldig drillet, så vi visste veldig godt hva vi gikk til. Den største utfordringen var egentlig å finne frem til eksamenslokalet. Som førstegangsgjester ved UiA var ikke den oppgaven opplagt, men et par spørsmål og et kart, så fant vi rett frem til riktig bygg også, og deretter riktig rom.

Problemet var selvfølgelig PC-ene. Dette var første gang vi skulle ha eksamen på PC. Verken Olia eller jeg hadde koblet på nettverket til UiA før, og begge hadde problemer. Et par minutter før eksamen ble vi endelig koblet opp. Og når vi først var på nett, og hadde eksamen for oss, så var det ingen sak.

Olia var ferdig klokken 1200, mens jeg satt tiden ut til klokken 1300. Det var det bare en annen student som gjorde, og vi kom godt i snakk. Hun ville ha Olia og meg opp til kantinen for videre prat, noe jeg ville vært med på hadde det vært bare meg, men nå var det også Olia, og særlig Irina hjemme med slekta. Vi måtte komme oss i bilen, og kjøre hjem.

Hjemturen ble like koselig som turen opp. Praten gikk om alle ting, og heller mindre om eksamen. I barndommen og tidlig ungdom kjørte jeg hver sommer på ferie til Sørlandet, så det var mange minner derfra, og flere steder som så ut omtrent som de gjorde den gang. Vi drakk også resten av kaffen, og spiste resten av maten. Rundt Moi sovnet Olia, og så våknet hun igjen et stykke før Vikeså, da jeg vekket henne fordi jeg så en vakker hegre fly like over bilen. Det var lavt novemberlys, og mye fint å se. Fra vikeså og inne begynte det å bli godt mørkt, og da vi kom til Ålgård kunne vi ikke se ting som ikke var opplyst. Da var klokken halv fem.

Til Tone på Klepp stasjon kom vi i fem-tiden, sånn vi hadde sagt, og der hadde det gått helt fint med Irina også. Tone og Sara hadde overtatt Irina fra mor, da Sara var ferdig med skolen. Etter en kaffekopp hos Tone også, reiste vi hjem, for en bedre middag, og litt vin. Det er endelig eksamensfri for oss, kun muntlig igjen, og den er ikke før om to uker. I dag og i morgen er det lesefri. Dog skal det sies at det er ikke noe ork å lese tysk. Det er bare gøy. Som hele denne eksamensopplevelsen var, rene ferieturen, egentlig.

En stor takk til mor som hjalp noe helt enormt, med bil, overnatting, mat og barnepass! Makeløst!