Tur til Kristiansand for eksamen i tysk

I dag reiste jeg frem og tilbake til Kristiansand for å avlegge eksamen i tysk språk og litteratur. Jeg hadde lest det hele, fra år 700 til 1900, før jeg skjønte det var kun mellomkrigstiden og litt av etterkrigstiden vi skulle ha. Jeg kan jo den ganske godt fra før, etter å ha studert flere fag som har med det å gjøre, og ha det som interesse i livet. Det gikk selvsagt bra på eksamen, like bra som det ville gått å bli hørt i enhver av tysklands perioder, basert på læreverket vi hadde.

Eksamen er vel ikke helt laget for sånne som meg. Og vår tid har beveget seg litt, min kunnskap er ikke etterspurt, det er noe litt dinosauraktig, det der, med bare å sluke absolutt alt, om det er pensum eller ikke pensum, relevant eller ikke relevant.

Jeg synes bare det er gøy å kunne ting. Og har hatt det veldig moro, med denne tysken, det har vært en sann glede å få være med på. Jeg behøver verken studiepoengene eller karakterene, det står ikke noe på spill for meg, jeg kan bare lære meg det så godt jeg bare kan, men på min måte, og la det stå til.

Også det å kjøre langtur i EL-bil, begynner å bli rutine. Det er femte gangen i år, tredje gangen til Kristiansand. Temperaturen var 3 grader, frost om morgenen, regn om kvelden. Skikkelig mørketid. Allikevel klarte jeg å komme meg til Helleland og Lyngdal, og videre til Kristiansand, og tilbake til Søgne, for å lade, og derfra til Flekkefjord, og fra Flekkefjord og helt hjem. Da måtte jeg også ha varmeanlegget av, for det meste, og kjøre forsiktig, så avstandene holdt. Mellom hver lading var det opp mot ti mil, i meste laget på denne tiden av året, og i slike temperaturer.

På vei opp repeterte jeg bare tysk, og planla hva jeg skulle si. Jeg har faktakunnskap i overflod, og et ordforråd som er sjelden for en som er så dårlig til å sette ordene sammen, jeg har store problemer med å få overbrakt hva jeg vil si. Jeg har selvfølgelig pugget, og kan, grammatikken også, men jeg lager det meg til for avansert, og gjør meg skyldig i helt elementære blemmer. Så ingen av mine planlagte tirader fikk jeg benyttet. Min egen presentasjon, som skulle vare i 10 minutter, hadde passet godt i en undervsiningsøkt, jeg her helt av min natur at jeg vil forklare, argumentere og mene, slik lesere av bloggen må ha fått med seg. På eksamen er det nå en gang slik, at man skal vise at man kan legge frem lærestoffet på en god måte.

For meg var lærestoffet uten grenser. Det er uendelig å si om Tyskland i mellomkrigstiden og etterkrigstiden, om alle forfatterne og alle personene, og alle referansene til tidligere tider og personer. Det var rikelig, rikelig, rikelig å si om den lille novellen av Böll vi skulle presentere, jeg gikk igjennom det igjen og igjen og igjen, i bilen, på tysk, mens jeg kjørte opp til Kristiansand, for å legge stoffet mitt frem.

På Ålgård var det lang kø i motsatt kjøreretning enn meg. En dame stod forrest i denne køen, og snakket i mobiltelefon, i bilen. Hun hadde stoppet, uten at jeg kan se noen annen forklaring, enn at hun gjorde det, fordi det ikke er lov å kjøre og snakke i mobiltelefon, samtidig. Hvis det er tilfellet, burde noen ringt politiet. Hun stod ved en midtrabatt, sånn at bilene bak henne, ikke kom seg forbi. Hun hadde bare stoppet, midt i veien. Hvis det var en annen ting som gjorde, at hun hadde stoppet, midt i veien, får hun ha meg unnskyldt.

I Kristiandsand var det gamle eksamensnerver i lokalene. Selv jeg kjente, hvordan det en gang var. De yngre studentene snakket om strategier, hvordan de skulle unngå å komme inn på tema de ikke kunne så mye om. De spøkte og lo, nervøst, som man gjør. Han ene fortalte om en klasse som hadde hjemmeeksamen, tre dager på å skrive 600 ord. Det hørtes veldig lite ut.

Jeg tror jo på kunnskapen, men det er den veien vinden blåser. Fagene blir gjort enklere og enklere, ting blir tatt bort, det generelle overtar for det konkrete, man skal kunne snakke om ting, mer enn man skal kunne dem. Fine greier det, jeg fortsetter med tysken der jeg slapp, nye gloser på mobilen, nye tekster å lese, straks jeg kommer hjem. For min egen del er dette viktig, dette betyr noe for meg.

Og å komme hjem, er det største. Til Olia, og lille Irina. Nå har jeg endelig skikkelig tid til dem igjen. I to dager har Irina fått høre at far skal ha eksamen, vi kan ikke leke. Hele resten av livet går Irina foran alt.

Morsomt også muntlig!

I dag var det muntlig eksamen i tysk for Olia og meg. På ny reiste vi ut til mor på Klepp for å overnatte i går, og på ny satte vi av gårde til universitetet i Agder i dag morges. Det var litt mer stressende enn skriftlig eksamen, men alt i alt en fin opplevelse denne gangen også. Som vanlig var ikke det verste for oss selve eksamen, men å få ordnet alt det praktiske med å levere Irina til barnevakt og komme oss frem og tilbake til rett sted. Denne gangen måtte vi til og med fylle vindusspylervæske – for første gang i våre liv!

Da måtte også telefonen frem for å ringe til mor.

Den skriftlige eksamen var veldig enkel å forberede seg til, for vi hadde øvingsoppgaver etter mønster for hvordan eksamen ville se ut. Den var også laget slik at det ikke var så nødvendig med så veldig mye tysk, det holdt med grammatikkunnskaper og fagkunnskaper om språket. Til muntlig var det lautlehre – lydlære – som stod på programmet. Vi hadde en tynn lærebok, og undervisningsmateriell som langt på vei sa det samme som denne tynne læreboken, men kunnskapen vi tilegnet oss måtte vi legge frem på tysk. Det uroet meg, for jeg er ennå ikke i stand til å uttrykke meg raffinert, og ikke i stand til å unngå grove feil og dumme krasj.

Olia fikk også siste helgen før eksamen forstyrret av problemer for familien hennes i Kiev. Hun tilbrakte lange samtaler med moren på Skype, og fikk egentlig bare sett gjennom læreboken søndagen. Altså i går. Den dagen tilbrakte jeg stort sett ute i snøen med Irina, eller inne med henne, der hun turnet i sofaen, spilte sjakk, eller gjorde andre ting jeg måtte være med på. Så jeg fikk ikke forberedt meg helt inn til mål jeg heller. Jeg fikk ikke sånn jeg hadde tenkt skrevet ned eller planlagt utvalgte formuleringer for å legge frem lærebokstoffet jeg hadde lært meg.

Skypesamtalene Olia hadde med moren gjorde også at vi kom oss altfor sent bort til min mor. Mor blir veldig trøtt om kveldene, så det er viktig vi kommer frem i alle før ti, for så å gå rett i seng. Men det var ikke så godt å formidle dette til Olia, når hun var i alvorlig samtale med sin mor. Da vi omsider kom oss ut, ble vi ytterligere forsinket av at (bensin)bilen vi skulle hente hos Tone, var frosset ned, og måtte varmes opp for å gi oss sikt (vi fant ikke skrapen), og at vi deretter måtte fylle bensin på den. Tre minutter over ti sendte mor en SMS om at vi måtte komme. Fem minutter over ti, var vi der.

Lille Irina senset lite grann uro, og ville ikke gi slipp på moren sin for å ligge hos (sin) bestemor. Og mama Olia hadde ikke morshjerte til å gi slipp på henne når hun gråt, så dermed endte vi opp alle tre i den lille sengen Olia og jeg delte gjennom tiden i Bergen. Det ble dårligere søvnkvalitet på meg denne natten, enn natten vi tilbrakte før den skriftlige eksamenen, og det til tross at den natten måtte vi opp halv fem.

Dessverre stod jeg opp halv seks, i den tro klokken var halv syv (klokkeradioen på rommet stod på sommertid). Da jeg fant det ut, var jeg allerede nede i stuen, og tok meg litt hvil før Olia kom ned. Snart kom mor også, og laget frokost og nistepakke slik hun pleier å gjøre. Fra da av ble dagen behagelig for oss, men starten og innledningen hadde jo vær ganske dårlig.

Jeg var tung i hodet og stiv i nakken da vi kjørte av gårde. Hjernen var seig og treig, og fant ikke frem til tyske ord og lydlære på noe sett og vis, i det sene morgenmørket fra Klepp til Ålgård og ut over E39. Jeg hadde tenkt vi skulle snakke tysk i bilen på veien opp, men de samtalene gikk ganske godt i stå, og særlig Olia slo stadig over i russisk, for å forklare alle de tingene hun ville forklare, og som ikke hadde noe med tysk å gjøre.

Mors gode matpakke hjelp litt. Og fra vi kom til Vest-Agder, klarnet i alle fall mitt hode litt. Men jeg var ikke som forrige gang helt ubekymret, da vi svingte inn på parkeringsområdet til UiA i Kristiansand. Nå var det senere på dagen, så parkeringsplassen var full, men i tråd med vårt hell som nå hadde vekslet, var det akkurat ei som kjørte ut i det vi stod der, og så kjørte vi inn.

Det var godt én time til eksamen. Den timen brukte jeg til å få de siste tingene på plass, mens Olia i kjent stil var mer bekymret for frisyren enn for tysken. Hun var også opptatt av å få tatt fine bilder med ulike motiv, så vi ruslet rundt i det hun trodde var eksamenslokalet, og fotograferte. Da det var et kvarter igjen, var vi litt urolige for at det ikke var noen aktivitet i eksamenslokalet vi trodde var vårt. Jeg hadde skrevet ned et romnummer på mobilen, men jeg hadde glemt strøm til PC, og jeg kunne ikke sjekke meldingen der dette romnummeret hadde stått. Og jeg hadde problemer med å få koblet meg til nett, på mobil eller nettbrett, for å dobbeltsjekke.

Da det var fem minutter igjen, sjekket Olia, og fant at vi var i feil rom og feil bygg. Heldigvis lå det riktige like ved, og vi løp ned, der det rommet Olia hadde notert, ikke fantes. Det var stressende øyeblikk å lete i det starten for eksamen passerte, men noen minutter etter kom tysklæreren vår ut, og sa at i dette rommet skulle det være tysk. Det var et annet rom. Vi kjente hverandre ikke, for vi har ikke vært på noen forelesninger og ikke sett hverandre annet i rommet for skriftlig eksamen, men vi kunne peke på navnene våre på listen, og så var det greit.

Olia var første mann inn. Jeg forberedte meg videre mens hun var inne, etter hvert stort sett med å drikke kaffe og vann, og da hun kom ut, kunne hun si eksamen var veldig lett. Det var bare å lese en liten tekst, og kommentere utvalgte ord. Det var ikke i nærheten av den vanskelighetsgraden jeg hadde forberedt meg for. Tysken min var selvfølgelig et takras, men jeg kunne selvsagt kommentere stavemåte og uttale i alle ord jeg ble bedt om, og fylle på med rikelig med tilleggsopplysninger, uten at mitt kunnskapslager ble tomt, og også uten at min egen tysk ble korrekt. Pussig var det nok for eksaminator og sensor å registrere at jeg knotet over på russisk ved enkelte anledninger, typisk når jeg hadde gjort noen feil og skulle rette meg selv, njet, eller oppdaget noe åpenbart, konetsjno. Min russiske kone fra Kiev, derimot, gjorde denne knotingen på norsk.

Vi gjorde nok et fint inntrykk.

Så var det å reise hjem. Det alvorligste problemet nå, var at bilen hadde gått tom for vindusspylervæske. Og på slapsete vinterveier var det ganske kritisk. Hver gang en bil svingte inn foran oss, eller en lastebil kjørte forbi mot oss, så sprutet det snø og søle på vinduet, og vindusviskerne greide ikke å viske det bort uten væske. Forsøkene gjorde bare vondt verre.

Vi hadde altså fint lite valg. Da vi kom til Mandal, måtte vi svinge inn til bensinstasjonen og det som har blitt vår faste rasteplass. Der stod heldigvis vindusspylervæsken lett utstylt, så den var det bare å forsyne seg av. Men hvordan fylle den på tanken? Her var det å ringe til mor, som måtte instruere meg hvordan panseret åpnes, og hvor tanken for vindusspylervæske her. Det var ikke så lett over telefon, og mor kunne bare huske det sånn noenlunde, men vi fant ut av det, og Olia hentet vindusspylervæsken på, mens jeg stod i telefonen og instruerte gjennom ytterligere instrukser fra mor. Godt samarbeid.

Selvsagt er det en liten lettelse da bilen starter, og vi ikke har heldt på vindusspylervæske der kjølervæsken eller motoroljen skulle være, det hadde vært kjedelig, og da første lastebil sprutet forbi og vi kunne etterpå spyle det vekk, så var det bare velstand.

Eksamen var overstått, og vi var på vei hjem til det som vil bli en lang og fin juleferie, og lang tid før tyskfaget på ny blir påtrengende. Nå kan vi gjøre hva vi vil. Sørlandsskapet fra Agder til Rogaland lå dekket i snø, og før solen gikk ned hadde vi muligheten til å se det. I det beksvarte vintermørket føles det veldig sent, men klokken var ikke mer enn seks da vi hentet Irina hos Nygårds. Hun hadde også hatt det fint, og hadde ingen spesiell lyst til å reise hjem.

Jeg hadde litt av hvert av planer for hva jeg skulle gjøre utover kvelden, nå som jeg ikke hadde tysk å lese på. Men disse planene overtok Irina. Kvelden var fullt og helt med henne.

Å studere tysk på avstand ved universitetet i Agder har vært en veldig fin opplevelse for oss. Det gleder vi oss til å fortsette med.

 

Olia er kommet inn på ingeniørstudiet!

I dag falt resultatene fra Samordnaopptak, og det er klart at Olia fra høsten av blir ingeniørstudent.

Det tok henne fire år å komme dit. Hun kunne også ha klart det i fjor, men da hadde hun ennå tanker om å bli lærer, og valgte først å ta noe matematikkfag. Særlig nå i vår har hun fulgt en rekke med forelesninger i en rekke med fag og emner, mye ingeniørfag, for å få en smakebit på det hun kan tenke seg å gjøre i fremtiden. Hun har også skaffet seg bøkene i fagene, og lest i dem. På toppen tok hun opp fag fra videregående for å forbedre karakterene.

Det ble rent for mye, synes jeg. Så nå blir det godt når hun har et konkret fag å konsentrere seg om, og vite at det er dette det blir. Det har vært slitsomt for henne når alt har vært halvveis og usikkert. Nå kan hun konsentrere seg fullt og helt om disse studiene.

For oss nordmenn er det vanskelig å skjønne mentaliteten som ligger bak studievalget. Jeg kan si det sterkere: vi skjønner det ikke. Olia synes ikke det er noe kjekt med realfag, hun liker ikke matematikk, og hun må overvinne både sin egen motvilje og motstanden i lærestoffet for å få det inn i hodet, og skjønne det. Det er ikke som språk, der glosene og grammatikken bare strømmer inn på rett plass i hodet hennes, hun tar det veldig lett. Med matematikkens språk, må hun slite, som de fleste.

Hvorfor velger hun så ingeniørfag? Det er fordi dette er det mest praktiske med sikte på jobb. Det er mangel på ingeniører, og det er godt betalt. For Olia er det en like stor selvfølge at dette må telle mest, som det for oss er selvfølgelig at interesser og evner er det viktigste. Man må finne noe som er kjekt, sier vi. Man må finne noe man trives med.

Olia trives aller best med alt som har med klær og tøy og plagg å gjøre, sy og strikke, forskjellige stoff, forskjellige mønstre, farger og snitt, det er det hun kan sitte timevis på Internett og studere. Hun har også utdannelse innen dette fra Ukraina, som en slags mellomting av vår yrkeskole og høyskole (hovedprofesjonen hennes er italiensk og engelsk oversetter, hun har master i italiensk). Men det er ikke lett å se for seg hva slags jobb dette skulle resultere i, i Norge.

Derfor begynner hun på ingeniørstudiet til høsten. Det viktigste er studier som gir en god jobb, med god lønn. Selvsagt.

Mangfoldig familie

Vi er bare to stykker, men vi er ganske mangfoldige allikevel, Olia og jeg.

I morgen reiser jeg til Bergen. Der skal jeg på kurs, jeg skal på fagpedagogisk dag og jeg skal på scenen og være komiker. Manuskriptet er omtrent skrevet, ideen er på plass, men det er langt fra renskrevet og ikke noe man ennå kan kalle presentabelt. Det er heller ikke garantert sikkert det er en lur ide, å bruke sånn jeg har tenkt å bruke den, selv om ideen i seg selv er lur og morsom. Kort sagt er jeg ganske nødt til å skrive et godt manuskript ferdig i dag. Og lære meg det når jeg kjører med kystbussen til Bergen etter jobb i morgen.

Det ble litt ekstra i tidspresset med det at jeg er student igjen. Jeg studerer litt matematikk ved UiS, og det er obligatorisk oppgave som skal leveres denne uken. Altså måtte jeg få den ut av verden. Så i går kveld var det matematikk. Sannsynlighet og statistikk. Det første er kult, det andre er litt for nært samfunnsfag til å være noe for meg. Oppgavene gikk mye på standardavvik og histogrammer. Standardverdi er jo egentlig ganske greit, når man ikke henger seg opp i de kanskje litt omstendelige formlene. Det dreier seg jo egentlig bare om å finne gjennomsnittet av alle avvikene. Hvert avvik finner man ved å ta hver verdi minus gjennomsnittsverdien. Så gjelder det å trikse litt så ikke positive og negative avvik nuller hverandre ut. Det er grei skuring.

Olia tar også dette faget. I tillegg med en bråte andre fag ved universitetshøyskolen, som jeg nok er nødt til å kalle det, og for videregående skole, for å forbedre karakterer. Det har ledet til den smått absurde situasjonen at hun som morsmålsbruker i russisk og høyere eksamen i nabospråket ukrainsk, ved siden av eksamener i engelsk og master i italiensk, hun skal nå ta eksamen i russisk ved videregående skole i Norge. Altså russisk som fremmedspråk, på videregående skole. De som vet litt om hvordan det står til med fremmedspråkene der, altså andrespråkene, bak engelsk, de kan uttale seg om hva de synes om dette. For mange er det bare å undersøke sine egne kunnskaper i tysk, fransk eller spansk, eller hva de nå valgte som B- og C-språk, som det het den gang, og hvem vet hva det heter nå. Hva om det kom en innfødt med høyere utdannelse – attpåtil i språk – som skulle ta den samme eksamenen? «For å forbedre karakterene».

For å gjøre farsen morsom er det jeg som er oppnevnt som sensor i dette faget. Det hadde tatt seg ut, om jeg skulle sensurere min kone i russisk. Snakk om at læremesteren blir hørt av eleven.

Men sånn er det. Det er videregående karakterer som danner grunnlag for opptak til høyere studier. Da er det disse må forbedres. Selv om det er bortkastet tid og bortkastede penger. Ingenting av det Olia nå vil forbedre, vil hun ha nytte av i det hun senere skal studere. Var det opp til meg, ble det en endring i disse reglene. Det som er sykt, bør gjøres friskt.

Olia står for en god del mangfold og prosjekter for sin egen del. Hun har endelig redusert arbeidsbyrden sin noe dette året. Det ser ut som hun vil slå seg til ro med en mindre stilling i helsevesenet, og heller satse på studier og en bedre stilling et annet sted i fremtiden. Dette har alltid vært målet, men hun har jobbet altfor mye til å være skikkelig i stand til å nå det. Nå studerer hun altfor mye.

Så Olia er oppmeldt i 5-6 fag på videregående og på universitetet, og hun følger vel langt på vei tilsvarende det samme med tanke på fag hun skal ta i fremtiden. Det er alt sammen realfag. Hun som er så flink i språk, hun er meg helt overlegen der, hun setter nå sine ressurser inn på matematikk, fysikk og ingeniørfag. Målet i sikte er oljebransjen.

Jeg må holde fortet, og kan ikke ha en kone som forstår mer enn jeg i matematikken. Derfor er jeg også 100 % student denne våren, i tillegg til å være 100 % i jobb og bruke litt tid på alle sideprosjektene. For eksempel det at jeg må skrive et manuskript jeg kan fremføre på scenen i morgen. Klokken er nå 1956. Det er 25 timer igjen.

Sånn er det hos oss akkurat nå. Det er store forandringer fra den ene dagen til den andre, og få baller som ikke er i luften.

Der er søknaden levert for samordna opptak..!

Det går litt hulter til bulter med postene her vi er i Kiev. Vi har internett i leiligheten, og vi bruker den gamle Dell-maskinen til far, den som vi for mange år siden ville kaste i søpla, men som jeg beholdt i alle tilfellers skyld. Nå er det den jeg sitter og skriver på her nede. Den jobber sakte og samvittighetsfullt, men er ikke noe for å få tingene unna i en fart.

Saken er at i går gikk fristen for samordnet opptak ut for utenlandske studenter. Det betyr at valgene Olia nå har gjort, de er endelige. Hun kan riktignok endre rekkefølgen på valgene sine, men hun kan ikke legge til flere ønsker eller skifte gamle ønsker med nye. Så nå er løpet langt på vei lagt, om min kone klarer Bergenstesten 24. april, så vil hun mest sannsynlig ta fatt på en eller annen olje-relatert utdannelse fra høsten av. Det går mye i ulike typer geologi og petroleumsteknologi, med en liten redningspost kjemi for læreryrket til slutt. Aller øverst står tannlege, men det er kanskje lite realistisk at hun skal komme inn på odontologisk i Bergen som hun har søkt, siden innpass der krever bedre enn bestekarakter, og utlendinger ligger dårlig an med tanke på ekstrapoeng. Papirene er uansett inne hos NOKUT, og så får vi se.

Jeg må gjerne siden dette er en bloggpost som kommer til å bli liggende ta et lite forbehold. Livet har det med å ta veier ingen har tenkt på, helt åpne muligheter kan vise seg helt lukkede allikevel, og fort kan et eller annet gå galt (eller til og med riktig!) slik at Olia kommer til å gjøre noe helt annet fra høsten av. Jeg stoler ikke på noenting, før papirene er i orden og i hånden. Først er det altså Bergenstest 24. april, så er det å motta papirene fra NOKUT, og så er det det endelige opptaket i sommer. Det er egentlig lenge siden jeg har vært med på en avgjørelse som kommer til å få så mye å si for mitt fremtidige liv. Og det gjelder ikke engang direkte meg, det gjelder min kone.

Travel eksamenstid

Jeg er i år så heldig at jeg får studert litt fysikk med betaling i form av at jeg har fått redusert stilling med fortsatt full lønn på arbeidsplassen min. Det er midt i blinken for meg, ingenting er bedre enn å studere og få penger for det, å studere er kjekt, å få penger er nødvendig. Store deler av høsten har jeg derfor vært riktig så fornøyd, jeg har sett på arbeidsplanen min og når jeg må være til stede på jobb, og sett at det bare er i den mest skruppelløse forhandlingssituasjon om arbeidsvilkår dette kan kalles særlig mye. Jeg har sett det sånn at jeg stort sett har hatt fri. Og å studere fysikk er jo å ha fri, fysikkstudiet har ingen vært plaget av er en setning jeg gjerne skulle sett bevinget.

Så er det bare det, at når man studerer, så man også ta eksamen. Og alle som har tatt noen eksamener vet at den alltid kommer raskere enn ventet, plutselig er den der, og man ser man har bare tiden og veien for å kunne stille skikkelig forberedt. Jeg har studert mange fag og tatt mange eksamener opp gjennom livet  mitt så langt, og er godt vant med slike perioder. Ved et tidspunkt setter man alt annet til side (utenom fest og moro, man skal aldri glemme å ha det gøy), og konsentrer seg fullt og helt om eksamen.

Denne gangen inntraff denne perioden litt raskt og litt plagsomt. Jeg innså at når man er i jobb, så man ikke like godt sette alt annet til side som i den gode gamle studentperioden, man har jo jobben.

Denne gangen er det også det at når studiet er betalt, så kan man ikke godt gjøre det dårlig. Og jeg har nå en gang den egenskapen, at samme hvor godt jeg blir betalt, så vil jeg alltid være litt surrete, og slik gikk jeg elegant glipp av to fulle dager med forelesninger og labkurs, fordi jeg bommet så skammelig på datoen. Da jeg var klar, hadde kurset vært for en uke siden. På den måten kom jeg stygt på etterskudd, og siden har min tid handlet om å få tatt dette her igjen.

Det betyr at tiden til å gjøre andre ting har blitt fryktelig redusert, stikk i strid med hva som var planen da jeg søkte om å få bli med på dette fysikkstudiet. Eller, man skulle si det riktig, før høstferien hadde jeg riktig så god tid til å gjøre andre ting. Og siden dette ble fullt ut utnyttet, har jeg nå etter høstferien ingen tid til det.

Eksamen er 9. og 17. desember.

Tonje reiser snart

Min tidligere lillesøster som nå har tatt meg igjen og vokst fra meg til å bli storesøster, Tonje, er for tiden i ferd med å forlate Norge og ta fatt på livet sitt. Hun har brukt to-tre år på å ta forskjellige fag og gå på forskjellige halvskoler rundt omkring, men er nå klar for å reise til Martin i Slovakia, for å begynne på legestudiet der. Det er et ordentlig studium.

Tonje hører til dem som flyttet litt forsiktig ut av redet. Hun flyttet først til en skole der hun bodde på selve skolen, under full kontroll av skolen, med felles måltider og felles opplegg dag og natt, knapt kan det kalles å flytte hjemmefra. Så flyttet hun hjem litt, en litt forlenget sommer, før hun på ny flyttet til Oslo for å gå på Bjerknes (er det vel det heter). Her bodde hun riktignok på hybel, men da skoleåret var slutt, flyttet hun hjem igjen til Ganddal og barndomshjemmet. Hun flyttet på ny ut til en hybelleilighet, men det var i kjelleren til familien Nygård med søster Trude og hennes mann og barn som vertsfamilie, ganske trygt og greit. I sommer bodde hun hjemme hos mor igjen.

Nå er det alvor. Nå skal hun til Slovakia for 5 år. Hun skriver hele tiden på bloggen sin at det begynner å gå opp for henne at det skal skje, men når hun skriver det så mange ganger, er det tydelig at det ikke helt har gått opp for henne ennå. Artig skrev hun 8. august at det sakte, men sikkert, begynte å gå opp for henne hva hun hadde gitt seg ut på,  men dette må være mer sakte enn sikkert, for 29. august skriver hun at det ennå ikke har gått opp for henne. Antagelig vil det gå ordentlig opp for henne noen år etter at hun har kommet hjem igjen.

Hun skriver at hun kommer til å savne vennene sine og familien, men for det er ikke jeg noe særlig bekymret. For det første er jeg ikke særlig bekymret på noe sett og vis, verken med tanke på Tonje eller generelt sett, for det andre er det etter min mening bare sunt å røske litt opp i venneflokken og omgangskretsen mens man er ung. Det er greit å se at folk og ting man føler seg helt avhengig av, går helt greit å leve uten når man må. Dessuten er det nok av ferier å reise hjem i, og på internett er man ikke lenger borte om befinner seg i nabobyen, nabolandet eller et hvilket som helst annet sted på kloden innenfor noenlunde samme tidssone. Og det er sunt og godt å prøve seg i litt nye miljø, og få litt nye impulser. Når man er godt gift og etablert – som jeg nå har vært i månedsvis – stopper det litt på den kanten.

Tonje gjorde det motsatte av meg, og har funnet seg kjæreste hun nå reiser fra. Det er jo lite smart taktisk sett å reise fra hverandre i årevis etter å ha vært sammen noen måneder, men på den annen side, så er det slik at om forholdet holder gjennom disse årene, er det gode sjanser for at det holder resten av livet. Hvis ikke er det like greit man finner ut av at det ikke passer. Men følelsesmessig er det selvsagt uutholdelig å ha den man elsker langt unna mer enn et par dager, for meg er det bom stopp etter en måned. Da må jeg til Ukraina.

Ved siden av et nyttig legestudium, det er den beste utdannelsen som finnes, ingen annen studievei gir så god lønn og så få klysete kolleger. Tvert i mot er leger i en uhøytidlig vurdering jeg holder for meg selv den yrkesgruppen hvor det er flest behagelige mennesker, de er rett og slett greie å være med, hyggelige folk, uten at det blir påtrengende. Jeg er veldig glad Tonje velger en slik yrkesvei. Og det er klart hun er altfor flink til å bli noe mindre, som for eksempel noe med kortere utdanning eller uten utdanning i det hele tatt, det er klart hun må bli lege.

Ved siden av det – det var jo det jeg skulle skrive i forrige avsnitt, ved siden av det – at hun blir lege, så får hun også lært seg et nytt språk og lært seg å kjenne et nytt land. I kampen om hvor hun skulle ende opp ville jeg foreslått alle andre land enn Slovakia, men jeg tenker nå på min måte, jeg vil ha kulturspråk og kulturland. Her står Slovakia langt tilbake for alternativene Polen, Ungarn, Tsjekkia og til og med Latvia, om Latvia noen gang var aktuelt, og byen Martin hun skal til er ikke akkurat kjent for sin rike historie. Derimot har de et rikt studentmiljø der, og etter hva jeg forstår går der også mange nordmenn, og for Tonje som mer enn jeg ønsker det trygge, er nok det like bra som om det hadde vært mange kulturminnesmerker der. Og om det er vanskelig å nevne en eneste forfatter fra Slovakia, selv for én som er mer enn normalt litteraturinteressert, selv for én som kan komme opp med en håndfull både fra Polen, Ungarn og Tsjekkia (men ikke fra Latvia, der er heller ikke forfattere), så er det i alle fall et slavisk språk. Og ved å snakke flytende slovakisk, er veien veldig kort til å kunne forstå russisk, og lære seg å snakke det, og lese det, om det skulle bli nødvendig, som det selvfølgelig bør bli.

Min kone Olia var veldig ivrig på at vi måtte hjelpe Tonje med å skaffe seg leilighet, og betale for den, heller enn at hun skulle bo i et studenthus, eller obsjesjite, som det kalles på slavisk. Heldigvis ser det ut til at Tonje har funnet seg en leilighet på egen hånd. Hun har riktignok ikke sett den, men det er ikke så nøye, for alle leilighetene er jo like der borte i øst. Dessuten hører det med til Øst-Europa å gå på noen skikkelige katastrofer når det gjelder bolig, eller andre viktige ting, man har godt av å prøve seg i situasjoner som er helt umulige. Etter å ha vært der en stund, finner man jo ut hvordan det fungerer, og kan flytte, eller ordne på det som er galt.

I Hviterussland i Minsk traff vi en jente på Tonjes alder da vi var der for å studere russisk sommeren 2007. Denne jenta hadde da vært i Minsk siden 2005, to år, og hun hadde brukt tiden på å lære seg russisk, og bare det. Nå skulle hun hjem til Norge for å begynne på legestudiet. Hun sa den første tiden hadde vært helt forferdelig, men så hadde hun begynt å komme seg ut på ting, funnet seg miljø å være i, og da var det med en gang blitt mer levelig. Etter det første året, valgte hun mot planen sin å bli et år til, og etter det andre året syntes hun det var forferdelig å reise hjem. Det blir gjerne slik. Man venner seg til alt, og synes alltid det er litt fælt å skifte ut det livet man er blitt vant med.

Så jeg antar Tonje skriver og tenker akkurat det samme som hun skriver og tenker nå, når hun om fem år skal forlate studiene sine og vennene sine i Slovakia, og vende tilbake til Norge for å ta fatt på yrkeslivet. Hun vil selvsagt tenke det litt mer modent, fem år eldre, men ellers vil det være mye av det samme. Eller så finner livet sin egen vei, som det så ofte gjør. 

Spennende blir det i alle fall. Og Tonje har samme hva som skjer alle forutsetninger for å lykkes. Hun har jo allerede i en alder av 21 år blitt storesøter til en 35 åring, og det er det jo ikke alle som klarer. Lykke til Tonje!