Innedager (vinter og sykdom i Kiev)

Vinteren har bitt seg fast igjen i Kiev nå. Trærne står uten knopper, temperaturen svinger en og to grader rundt null, det er skyet og grått. Hos oss i leiligheten til Olias lille familie er praktisk talt alle blitt syke. Mama Irina har feber, vår lille Irina har også litt feber som går opp og ned, snue har hun mye av, og i går hadde hun noe som plaget henne, og som vi ikke fant ut av. Jeg er også i ferd med å bli litt guffen, litt sår i halsen, hoster litt, og så sluttet jeg å spise da halve suppen var spist til lunsj i går. Mer spiste jeg ikke den dagen. Veldig ulikt meg.

Vi er så uforsiktige med glass og tallerkner og kniver og skjeer at alle vil bli smittet. De har ikke så mye av det her nede. Det irriterte meg i en populær norsk film om en flyktning fra Balkan som kommer til Norge, og strever med å finne seg til rette. I begynnelsen av filmen knuser han en kopp fordi han er sint, moren står bare og ser på. Regissøren var norsk, så vidt jeg husker, og han tenkte nok han ville ta med denne knusingen av koppen for å illustrere hvor sint gutten var, og hva slags temperament han hadde. Men i en fattig familie er knusing av kopper en stor sak, knuser man en kopp, kommer ingen ny.

Her nede er de ikke så opptatt av smitte når det gjelder sykdom. Det ligger for russeren å søke spekulative forklaringer, de er ikke som oss. Opposisjonspolitikeren Navalnyj uttalte at dødsfallet til den tidligere mediekongen hos Putin, han døde i USA med spor av slag og vold, uten at det har kommet noen rapporter om hva som kan ha skjedd, ikke engang at det er trolig han er drept – uansett, Navalnyj uttalte i alle fall at han nok ikke var død allikevel, og at det dreide seg om en slags «dekkoperasjon». Sånt gjør seg ikke hos oss, og om for mange slike uttalelser blir kjent, vil han miste støtte i vest.

Når det gjelder smitte og sykdom er de mye, mye mer påpasselige med å holde det varmt og godt for den syke, enn å passe på at vedkommende ikke smitter noen. De er mye mer opptatt av at det den syke drikker skal være varmt, eller temperert, enn at ingen andre skal drikke av glasset etterpå. Forklaringen på at lille Irina er syk går vel så mye i retning at vi har sovet med vinduet åpent, hun har drukket kaldt vann, jeg har vært ute med henne for lenge, sånne ting, enn at søskenbarnet lille Tasja har smittet henne. Jeg blir litt irritert av det, jeg mener jo det er rett å sove med vinduet åpent, bra å drikke kaldt vann, og sunt å være ute lenge. Jeg tror ikke det er kulde som gjør folk syke, men virus og bakterier, og at kulden kanskje kan svekke imunforsvaret, slik at virusene og bakteriene kommer lettere til.

Derfor har jeg også kommet meg ut, hver morgen de siste dagene, utenom lørdagen som var helt spesiell, jeg har løpt til treningsparken i Hydropark, og der gjort mine 300 repetisjoner styrketrening. Jeg har hatt på meg en tynn treningsdrakt, jakke og bukse, så tynn som det går an, og bare t-skjorte under. Ikke lue eller handsker.  Vanter kunne jeg nok hatt, om jeg hadde hatt med noen sportslige eller stygge, men de jeg har med er sorte skinnhandsker til finslig hverdagsbruk. Jernstengene jeg løfter på er iskalde i morgenkulden. Alle som er der er bedre kledd enn jeg, naturlig nok. Men så vet jeg ikke om det er andre som løper frem og tilbake, og for meg er det viktigere å løpe lettkledd, enn å ha det varmt etterpå. Jeg foretrekker å ha det litt for kaldt, enn litt for varmt.

Jeg blir sjelden syk, men denne omgangen her er vanskelig å motstå. Jeg drikker av samme glass og samme kopp som lille, syke Irina, vil ikke være vanskelig. De har ikke mange glass og kopper å ta av, og når Irina har drukket ferdig, er det alltid mye igjen. Så nær vi er hverandre, er smitten sannsynlig uansett. Jeg kan like godt gå inn i det med åpne øyne, ikke være redd, ikke være bekymret.

Hele dagen er vi inne. Leiligheten har tre rom, mellom 20 og 30 kvadratmeter kanskje, grei plass, men det blir jo innestengt med tre stykker og lukkede vindu. Nå som Irina er syk, er de ekstra redde for trekk. Jeg åpner vinduene så godt jeg kan og lufter, når vi ikke er i rommet, når vi er på kjøkkenet eller badet, for eksempel. Eller når Irina tar en av sine utflukter til Babusjkas rom, der også hunden Mike og katten Pudrik er. De har ikke lyst at jeg skal ta med Irina ut, og det er jo ganske forståelig. Lille Tasja var med ut i lekeparken utenfor en kort stund sist tirsdag, og ble så syk igjen etter å ha vært på vei til å bli frisk. Hun var vekke fra skolen hele forrige uke. Kanskje vil det ta så lang tid før også Irina er helt frisk igjen, så hun kan bli med ut, og vi kan ha vanlige dager.

Av nyheter er det meldinger om at president Porosjenko er i ferd med å si opp georgieren Mikhail Saakashvili fra guvernørstillingen i Odessa. Det er russiskspråklige nettsteder som melder dette, også russiskspråklige i Ukraina, så jeg stoler ikke helt på det før det kommer offisielle bekreftelser eller at internasjonale medier fanger det opp. Jeg håper imidlertid det er sant, Saakashvili er en klovn og en bajas, svært høy på seg selv, og en fornærmelse mot folket i Odessa som gav klar beskjed ved lokalvalget i høst om at Saakashvilis menn ikke var populære. Han er også russofob, og en provokatør i så måte, noe vi i «tolerante» og «antirasistiske» vest nok hadde møtt med avsky, om det ikke var akkurat russerne som ble utsatt for grovhetene. Det er også meldinger om at Porosjenko har satt opp finansminister Natalia Jaresko og en toppolitiker fra Lvov (eller Lviv) som kandidat til statsministerstillingen. Det er veldig dårlige nyheter om det blir Jaresko, amerikaneren. Da vil det ikke være langt igjen før det går an å kalle Ukraina en vanstyrt, amerikansk koloni.

President Barack Obama hadde et lengre intervju i et magasin som heter Atlantic. Å kalle det «lengre» er å underkommunisere hvor langt det er, det er sjeldent langt, det tok meg flere timer å lese det. Det er fascinerende lesning, sjeldent på mange måter. På meg virker det som om Obama er litt ferdig med presidentembedet sitt, han virker litt trøtt av det, og ser frem til å bli ferdig. Han bruker mer tid på forskjellige slags stunt, som dette intervjuet, som en samtale med komikeren Jerry Seinfeld i baksetet av en bil, som hun gamle damen som ble med til dans i det hvite hus, mer tid på sånne ting, enn på å markere seg i krisene og konfliktene som preger verden i dag. Det er andre som gjør jobben, og det i en slik grad at det nesten er vanskelig å finne ut hva Obama mener. I dette intervjuet forklarer han seg, men mer som en forberedelse til sitt ettermæle, der han gjerne vil ha et ord med i laget, enn for å bane vei i problemene han ennå bør ta fatt på, og få gjort noe med. Han kritiserer en rekke allierte, få kommer utenom kritikken, hele Europa, allierte i Midt-Østen, de kunne alle sammen «gjort mer», free riders, kaller han dem, slike som kan høste fordelene av amerikansk maktpolitikk, men ikke vil være med å bidra til den. Jeg håper på mange free riders, de siste 20 årene har amerikanerne gjort mer vondt enn godt i verden. I mange land ville det vært bedre om de holdt seg unna.

Ukraina er ett av dem. Russland og Kina tenker sphere of influence, i følge Obama, og mener det er viktig at Kina nå vokser som stormakt uten å være opptatt av sphere of influence, eller «innflytelsessfærer». Her kan det være på sin plass å bli litt Bibelsk, og hente frem historien om flisen i andres øye og bjelken i ens eget. Etter Sovjetunionens fall har amerikanerne vært opptatt av å legge hele verden under sin sphere of influence, i samme åndedrag som Obama snakker om kinesiske innflytelsessfærer, så sier at han at amerikanerne har fått flere allierte i sørøstasia, og blant annet ser ut til å kunne få opprette en permanent militærbase i Vietnam. Innflytelsessfære? Er det noen forskjell mellom det og allierte? Har ikke USA hele Europa i sin innflytelsessfære, og er på vei med å forsøke å dra inn også Ukraina og Georgia og de resterende landene i området nettopp i den samme sfæren? EU og NATO? For en som meg er det rart å lese, særlig så mye vondt amerikansk «innflytelse» har gjort for Ukraina og landets befolkning.

Men det får være ukrainernes sak. Kona har heller ikke stemmerett lenger, hun er blitt norsk statsborger. Om Ukrainerne selv vil ha amerikanerne inn, vil ha en amerikansk statsminister, vil ha lån fra amerikanske institusjoner som IMF og verdensbanken, vil prøve den veien de nå har slått inn på, så er det vel bare å vente å se hvordan det går. Min gjetning nå om dagen er at pendelen vil svinge igjen, ukrainerne vil få nok av vestmaktene som ikke vil kunne hjelpe dem til velstanden de drømte om, som stiller krav og vil ha penger de låner ut, tilbake. Før eller siden vil forholde til Russland bli normalisert, og først da vil det også være mulig å finne ut hva man skal gjøre med Krim og Donbass. Det kan vanskelig gå annerledes enn at Krim forblir russisk.

Som sagt, dette er ukrainernes sak. Vi er på besøk i landet, og har familie der. Med norske penger kan vi ha gode dager. Da bugner det av alt på bordet, mat og drikke. Jeg følger mer med på kandidatturneringen i sjakk, enn på nyheter. Jeg leser den fornøyelige historien om Candide, av Voltaire, den om den «beste av alle tenkelige verdener», og om «hvordan alt må være som det er, og ikke kan være annerledes» og hvordan dette og det lette språket står i grell kontrast til grusomhetene som skjer i boken. Det er en kort og lettlest bok som kan lastes ned gratis på engelsk. Mye tid har jeg ikke til lesing, selvsagt, for mesteparten av tiden er Irina våken, og jeg må se til henne.

Denne posten har jeg skrevet fordi jeg er småsyk, og dermed dropper morgentreningen, for ikke å gjøre vondt verre. I denne verden er det for mye av det, for mange som gjør vondt verre rundt omkring. Her i vår lille familie forsøker vi så godt vi kan å gjøre vondt bedre, og leve lykkelig med uenighetene vi har om hva det vonde skyldes, og hva som må gjøres for å bedre det.

Treningssenteret Katsjalka i Kiev

image

Plutselig var det en reportasje i magasinet til Dagens Næringsliv, D2, skrevet av Benedicte Ramm, og med foto av Kirill Golovtsjenko. De bruker engelsk transkripsjon av kyriliske bokstaver, så det blir Golovchenko, og navnet på treningssenteret blir Katsjalka. Det er uansett anlegget jeg tilbringer mange av dagene mine her nede, 5 av 7 ukedager er regelen, 400 repetisjoner. Jeg blir en kraftkar som jeg aldri har vært av det, men det er bare en sideeffekt, en bonus. Hovedsaken er at det er så spesielt, så flott og så gøy!

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Mange av apparatene er slik, at det ikke er umiddelbart å se hva treningseffekten består i. Øvelsen består i å vri kroppen fra side til side, så det må være noen sidemuskler som blir trent.

Katsjalka (Качалка) kommer av det russiske ordet Katsjatj (Качать), et verb med svært mange betydninger. I den store ordboken til Valerij Berkov, utgitt i Norge i serien blå ordbok fra Kunnskapsforlaget, er «å pumpe» betydning nummer 6. Og det er derav anlegget har kjælenavnet sitt. Katsjalka betyr egentlig gyngestol, og grunnbetydningen av verbet Katsjatj er «svinge, svaie, gynge, vippe». For øvrig er -tsjenko en veldig vanlig ending i ukrainske etternavn, og Golov – eller golova (голова) – er russisk for hode. Det er hode på fotografen.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er ingen aldersgrense i Katsjalka. Folk veldig godt oppe i årene er her også, løfter og presser og skyver og strever.

Fotografen Kiril Golovtjsenko har gitt ut en bok som heter Kachalka – The pumping iron revolusion. Boken består nesten utelukkende av bilder fra treningsanlegget, og er utgitt på Kehrer Verlag (og ikke Kehrer Berlag, som D2 skriver, en av flere feil de gjør i reportasjen) i Tyskland. Det går an å bestille den på nettet, men dette er ikke et treningsanlegg å se på bilder fra. Det er et anlegg å besøke. Bilder er også enkle å finne frem til på nettet, søk på kachalka eller Golovtsjenko, og så kommer noen av bildene fra boken opp. Det ser ut til at de fleste – også Dagens Næringsliv – bruker de samme bildene. Jeg har jo også tatt noen bilder, i hui og hast med min Sony Xperia Z, på vei hjem etter selv å ha trent.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Denne jernkonstruksjonen er usannsynlig tung. For sterke menn kan den gjøres enda tingre, ved å henge forskjellig skrap på den. Gjenstanden som henger på nå, veier noe sånt som 10 kg, vil jeg anslå. Ved å henge den lenger oppe eller nede på stigen, gir vektstangprinsippet økt eller mindre tyngde å løfte.

Vi har for øvrig aldri omtalt anlegget som Katsjalka, ikke som jeg har registrert, verken jeg eller min ukrainske svigerfamilie. Min kones mor trente der hver dag da hun var yngre, året rundt, og tok en rask dukkert i elven Dnjepr etterpå. Treningssenteret, kaller hun det nå, eller bare «senter». «Trenirovka» er et annet navn som  blir brukt. Som oftest sier vi bare at vi skal til Hidropark, den store parken senteret er en del av.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Dette er noe så artig som et «håndbakstreningsapparat». Vi kan vel kalle det jernlodd, det som henger under, og man har fire tyngder å justere mellom. Så er det et håndtsak vi ser oppe til venstre på apparatet, og bevegelsen man gjør med den tilsvarer nøyaktig den man gjør i håndbak. Det er til og med håndtak for venstrehånden, eller hånden man ikke gjør håndbak med, som man ser.

Uansett hva senteret kalles, så ligger det på en av Hydroparks to øyer, Dolobetsk (den andre er Venetian, men navnet på øyene blir veldig sjeldent brukt, det er Hydropark begge), den av øyene metrostasjonen ikke er på. Så man må gå over en bro. Når man går ut av metrostasjonen går man til høyre, og så holder man til høyre litt til, man ser broen, går over den, og så ligger anlegget like bak stranden. Det er veldig lett å finne, og umulig å bomme på, når man bare kommer seg på rett øy (en gang gikk jeg på feil, til venstre etter stasjonen, på den største, Venetian, og gikk i flere timer uten å finne stedet, som altså er fem minutter å gå til fra stasjonen, når man bare går rett).

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her kan man bare gjette på hva dette er for noe. Vi ser alt skrapet man kan henge på for tyngde. Man setter seg på toppen, man har støtte for føttene, og så gjelder det å lene seg bakover med ryggen mot den blå tøyrullen og presse den ned. Loddene går opp, og man har en slags «omvendt situp» med trening for magen.

Anlegget er enormt, 10 000 m2 eller 10 dekar stort. Jeg vet ikke om det lille anlegget for turn og street workout like ved, da regnes med. Det kan godt gjøres, for det er samme mål og hensikt, fremme av fysisk fostring, om enn dette anlegget med ringer og svingstenger ble totalrenovert i fjor eller forfjor. De skiftet praktisk talt ut alle apparatene, gjort på et øyeblikk.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er ikke bare jeg som tar bilder. Her er en kar som poserer for kamerater, sikkert for å legge bilder ut på nett, sånn som jeg.

Det er veldig mye spesielt med dette anlegget. Jeg forelsket meg i det med en gang jeg kom til det. Det er noe med friheten. Her kan du møte i det antrekket du vil, i den fysiske forfatningen du vil, forfengelig veltrent eller mye å ta tak i, til alle døgnets tider, alle dager, hele året, helt gratis. Du blir imponert av styrken, russiske bjørner i ukrainsk versjon, og du blir lattermild av stilen, feite menn i små badebukser, blotting av muskler, og fett.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her ser vi hvor enkelt og artig og effektfullt det er gjort. En jernbjelke er lagt over jernstenger. Ned fra den henger klassiske anordninger for trening av biceps og triceps, overarm og underarm. Man presser på forskjellig måte armene ned, og loddene opp.

Det er også noe med lydene. Alle vektene – og vektene kan være manualer eller vektstenger, nokså likt sånn vi er vant til å se dem, eller regelrett skrapjern – er festet til kjettinger. På den måten blir de ikke stjålet, eller fjernet, hva nå noen vil stjele skrapjern etter. Det gir et orkester av rasling og klinking, som sammen med knirk og hvin fra ikke helt smurte trinser og fester, er helt unikt for steder. Legg til ett og annet stønn fra folk som vil løfte for mye, og du er der i tankene.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

De fleste vektstengene kan løftes på forskjellige måter. Disse er ment å sitte og løfte, man trener veldig godt biceps, men man kan også velge å stå, og likevel trene biceps. Legg merke til lykten i bakgrunnen, ment for kvelds- og nattetrening. Anlegget er alltid åpent. Det er folk på de mest usannsynlige deler av døgnet, og av året.

Reportasjen fra Dagens næringsliv og opplysningene til Golovtsjenko sier også mer om hvordan anlegget er laget. Jeg fikk et hint fra seneste utgave av Kiev in your pocket (jeg laster alltid ned siste versjon i PDF når jeg reiser til Kiev, da har jeg den beste reiseguiden med de siste oppdateringene), der de i en omtale av Kievs strender (vel, vel, vel, Kiev har mye egnet til å imponere, strendene hører ikke med blant det) i forbifarten for «Venetsian bay», som de kaller det på engelsk, omtaler dette «weightlifting apparatus» som «extremely popular» og «made entiryly out of rubbish».

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Nærbilde av noe av jernskrapet som løftes. Disse er typiske, og finnes på nesten alle apparatene. Det ene jernstykket ser ut til å være et slags hjul for beltet til en tanks, det andre er ikke godt å si hva er for noe.

Det var jo en flott opplysning. Som om jeg ikke var forelsket i anlegget fra før. Golovtsjenko (i D2) legger til mer, at det ble samlet sammen på 1970-tallet, ledet av den polske turneren, Kasimir Jagelsky, og den ukrainske matematikkprofessoren (!) Jurij Kuk. Det er skrapjern fra industrien. Fra den kalde krigens dager, Sovjetunionen, mye fra militærtanks, blir det opplyst. Og mange av jerngjenstandene ser virkelig ut til å kunne ha vært snurrehjul for beltene på den røde armes altfor mange tanks. Andre gjenstander ser ut til å være brukt i skip eller i kraner, det er fra vinsjene på kaien, det er tunge kjettinger, tjukke bildekk. Med opplysningene i hodet er det ingen tvil om at disse tingene på dette anlegget opprinnelig var ment for andre ting enn å løftes og skyves på. Enda mindre tvil er det om at det bruke musklene i kroppen til å gjøre det, er beinhard, god trening.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er treingsapparater av alle typer her. Ikke noe treningssenter har mer, om enn de er aldri så kule. Det dreier seg jo uansett om å løfte tungt, noe Katsjalka i Kiev sørger for helt utmerket.

Anlegget består på en måte av ulike deler, det er inndelt etter en plan. Nederst i hjørnet, det første man kommer til, er forskjellige «styrketreningsapparater», om det kan brukes som et ord. Her er akkurat det samme som det man finner i treningssenterene, i hvert fall som man fant det på 1970-tallet. Og menneskekroppen er ikke forandret siden den gang. Øvelsene er de samme, om enn nye apparater i moderne – og dyre – sentere forsøker å få det til å se mer flashy ut. Det er å holde armene i vinkel, og presse dem ned, så et lodd går opp, eller å holde tak i et håndtak festet i et tau eller vaier, trekke ned, så et lodd går opp. Det er å holde armene ut fra kroppen, og presse dem sammen så et lodd går opp. Det er de klassiske prinsippene. Det er kreativt gjort, så de fleste bevegelsene går også an å gjøre i motsatt retning, i andre apparater, så man også får trent på å trekke armene ut fra kroppen, ikke bare inn foran dem. I dette området er også en variant av en romaskin, og forskjellige øvelser for føtter og magen, alt som ikke er vektstenger og manualer, alt som er apparater.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Blir man sulten, er det epler i trærne. Jeg tøyser ikke. Det er helt vanlig at noen rister litt i greinene på dette treet, eller noen av de andre, og plukker opp eplene som faller ned.

Vekststengene er plassert i ulike grupper, alt etter hvordan de er utformet og hvordan de skal løftes. Først er en liten rekke ideell for trening av biceps. Stengene har en liten bøy på seg, så man får bedre tak, og man kan også sette seg, og holde hendene på en måte, slik at det utelukkende er musklene på oppsiden av overarmen som brukes til å løfte vekten. Man setter seg overskrevs på en liten benkekrakk, legger armene over en tverrplanke, og så har man posisjonen. Som alle vekter i anlegget kan også disse vektene løftes på andre måter, og det blir flittig gjort, selvsagt.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det skal ikke mye til. Denne enkle anordningen her gir riktig effektive armhevninger.

Dernest er vektstengene spesiallaget for benkpress. I motsetning til apparatene, der man selv velger hvor mange og hvor tunge lodd man vil legge på og løfte, så er de fleste vektstengene montert en gang for alle. De har fast vekt. Til gjengjeld er det mange av dem. Så man vil alltid finne frem til en vektstang som veier det man ønsker. Benkpressvektene i hovedområdet for benkpress veier i intervaller på 10 fra 30 kilo og oppver, vektene i mellom må man til andre områder å finne. Det er tolv meter å gå, så man sliter seg ikke ut. Benkpresset kan man gjøre liggende helt horisontalt, eller sittende i en liten vinkel. Bildet under viser området. Det er flere vekter inne under taket, i området ment helst som en garderobe, men altså med alternativ for dem som vil løfte litt eller heise seg litt der også.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

For benkpress er mulighetene mange. Vektene i dette området her passer aller best. Tyngen er fra 30 kilo og oppover, med 10 kilos forskjell mellom hver. Om man ønsker lettere, eller mer finjusterte tyngder – eller om bare disse er opptatt -, finnes andre alternativ.

Enda litt lenger oppe er vekter for å løfte sittende, over hodet, eller avlastningsvekter for alt mulig. Det er også vekter for knebøy, eller forskjellige løft i stående stilling, og det er enda flere vekter for benkpress i enda litt forskjellig vinkel enn i hovedområdet. Det at det er så mange alternativ, gjør at man sjelden må stå lenge og vente for å komme til med øvelsen man ønsker å gjøre. Stedet er veldig godt besøkt, særlig på godværsdager og utenom arbeidstid, men jeg har aldri følt det har vært kø og trengsel. Man får alltid gjort det man vil, når man vil, eller få minutter etterpå.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Dette er en av de aller tyngste vektstengene på anlegget. 165 kilo. For en kraftkar fra Ukraina var ikke dette nok. Han knyttet på to store steiner, og løftet. Så ble han også rød i ansiktet.

Jeg må også ta med det spesielle i at alle vektene er festet til kjettinger. Golovtsjenko mente disse kunne veie 10-15 kilo, noe som vel må kunne kalles en overdrivelse, om enn den ekstra vekten absolutt merkes. Særlig når man bruker muskler man ikke er vant til å bruke, og løfter de letteste vektene, så kommer vekten som en plage som kan gjøre det umulig. På stenger uten vektskiver, står vekten oppgitt å være 15 kilo. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være inkludert kjettinger. Det som er med disse kjettingene, er at de blir tyngre og tyngre jo høyere man løfter vekten, jo flere og flere ledd av kjettingen som forlater bakken. Holder man hele tyngden av kjettingen også, merker man virkelig at dette er tyngre enn i begynnelsen av løftet, der det bare er vektstangen selv og de ytterste lenkeleddene man løfter. Det er en flott ide, som her kommer med på lasset av seg selv: vekten blir tyngre og tyngre, jo høyere man løfter den!

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Når man har trent seg skikkelig opp kan man utfordre noen til armbak ved dette bordet.

Ovenfor vektstengene er øvre del av anlegget. Deler av dette er litt atskilt, nesten som man kan kalle det todelt. Det er også forskjellige folk som bruker forskjellige deler av anlegget, har jeg inntrykk av. Delen her høyere opp er populær blant kvinner som besøker stedet. Det er ikke så feminint med store overarmer og kraftig overkropp, men sterke magemuskler og fettløs kropp er bra. Her er det mange apparater for trening av magen, både ved å løfte egen kroppsvekt på forskjellige måter og i forskjellige vinkler, men også litt med å løfte vekter. Det er også løpemaskiner, også slike som virker til å være så populære i treningssenterne våre.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er ikke bare styrketreningsapparater som finnes her. Det finnes også ergometersykler, og slike «løpeanordninger», eller hva de kalles. De pleier være populære blant de forholdsvis få damene som besøker stedet, men også menn stiger opp og tar plass, som man ser.

Lenger oppe enn det igjen, er de som vil drive med kampsport. Det er mange som liker det, i Ukraina. På treningssenteret er det alltid noen som kanskje litt for tydelig viser at det de egentlig ønsker, er å havne i slosskamp. Det er mange som trener slag og spark, og det er ingen tvil om at de sikter dit det gjør mest vondt. For å trene på slike slag, er det satt opp stenger med bildekk rundt – veldig praktisk, det er bare å hamre løs på bildekkene. Noen av dekkene henger også i et tau, som en slags punchingball. Det er også tynnere, «plastpølser», som henger, og som de kan slå på. De villeste hamrer også løs på tauene som henger der, trippende som Muhammed Ali, sting like a bie.

Street Workout, Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Ringer og stenger å svinge seg i finnes rikelig av i området for Street Workout like ved. Men også selve Katsjalka har sitt å tilby. Det er ringer i forskjellige høyder, tau å klatre i, bevegelige stenger å løfte seg i, og til og med noen «husker» eller «disser» å sette seg og slappe av i. Ofte blir disse brukt, av damene til mennene som pumper jern.

Etter å ha trent litt på slagene og sparkene er det kanskje noen som vil prøve dem også i praksis. For dette finnes det en boksering, smart satt opp med bildekk i hjørnene, så kan man bokse på dem, om man ikke finner noen sparringpartnere. Bokseringen blir brukt, la det ikke være tvil om det. Som regel er det også noen som bokser litt på hverandre utenfor ringen. Det er veldig vanlig at det er en som ser ut til å være trener, og en som lærer. De har gjerne skikkelig bokseutstyr, ikke sånn fancy som mange her hjemme hos oss flotter seg med, men heller ikke noe tull. Utstyr som fungerer. Og de trener på å bokse, trener for sporten.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

To stenger satt opp på denne måten her, er veldig populært i Ukraina, og i Russland, og finnes nær sagt overalt. Man tar tak i en stang i hver hånd, spretter opp, og løfter seg opp og ned. God trening for skuldre og overarmer.

Grensene går ikke bare ved slag i denne ringen. Rett som det er, ser jeg også noen som sender i vei et spark nå og da, såkalt fullkontakt. En gang var det til og med en gruppe som hadde med seg hver sin lille trekniv, og brukte og hyttet med den, i tillegg til slag og spark. Mon tro hva de trente på?

Det hender det er folk i tvilsomme armybukser som trener kampsport i buskene. Katsjalka er åpen for alle.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Har man kraft i klypene og tykk hud i hendene, kan man hoppe opp i dette apparatet, og marsjere med hendene over til andre siden. Jeg har sett en kar som greide både frem og tilbake. Det er ekstra vanskelig, siden det er varmt om sommeren, og man blir klam og svett i hendene. Vi ser en liten gutt i ferd med å se hvor langt han kommer over i andre enden av bildet.

I området for kampsport er det også lite grann army camp-utstyr, om det er noe som heter det. Det er en slik hengende stige å gå etter armene i, og det er stenger å heise seg i, tau og stenger å klatre i, ringer å turne og heise seg i, og i det hele tatt. Her er det også en huske – eller disse – som vi sier i Rogaland, for barske menn å sette kjærestene sine i.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Ukrainere og russere elsker å løfte sin egen kroppsvekt etter stenger som dette. I Katsjalka finnes så mange av dem, at det aldri trenger bli kø.

Mellom øktene får man kanskje lyst på litt mat eller noe å drikke. Særlig det siste er så absolutt et problem varme sommerdager. Det finnes, og det er gratis det også. Anlegget har den eneste drikkbare vannkilden jeg vet om i Ukraina. Det er en liten fontene, ukrainerne drikker vannet som kommer ut, jeg gjør det også. Og jeg har aldri blitt dårlig av det. Dette er drikkevann.

Ukrainerne spiser også av eplene som vokser på trærne i området, det har aldri jeg gjort.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Ukraina og gamle Sovjetunionen hadde og har tradisjon for boksing. Denne ringen har ofte folk som sparrer med hverandre, gjerne krydret med spark i tillegg. Ved en anledning så jeg til og med noen som stilte opp med trekniver, og trippet rundt og sparket og stakk etter hverandre.

For å skifte, og å henge opp tøy, er et skur som fungerer som en åpen garderobe. Her kan du usjenert skifte fra bytøy til treningstøy, du vekker ingen oppmerksomhet, ingen gjør det. Det er også vanlig å henge klesskiftet fra seg på knaggene som er der, men noen velger også å ta det med seg fra stasjon til stasjon, så de slipper å bekymre seg for at det skal bli stjålet, om de har med seg noe verdifullt. Om du virkelig vil være kakse, koster det 10 hryvnaer (= ca 8 kroner) å oppbevare tingene i en bod ved stranden. Denne boden kom opp første gang nå i år, og har ikke noe med treningssenteret å gjøre. Ut fra hva jeg kunne se, ser det ikke ut til å være noen god forretning. Den ble lite brukt.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her ser vi noen av de mange mulighetene Katsjalka byr på for dem som vil øve på the noble art of self defence. Gamle bildekk er supert å bokse på. Flere ser ut til å åpne for praktisk slåsskamp, der regler er et handicap, og man må ta i bruk knær og føtter i tillegg. I bakgrunnen er også en slegge å hamre bildekk med, som om man trener på å hogge ved.

Til sist er det et område med manualer på bortsiden av garderobeskuret. Prinsippet med manualene er det samme som ellers. Det er mange forskjellige tyngder, og de er alle sammen lenket fast. Det er satt opp benker, så man kan løfte på forskjellige måter. Her kan det være litt kø på manualene på 10 – 15 kiloene, det er ikke så lett å finne alternativ for akkurat dem, som for de andre vektene i anlegget, men det er langt fra slik at du må gå hjem med uforettet sak, om du har lyst å løfte på dem. Sjelden er det mer enn 1 – 2 mann før deg. Men det hender det er grupper på 2 og 3 som veksler på å ta repetisjoner, og da er det kanskje litt ugreit å bryte inn.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Disse bildekkene beveger seg når man slår og sparker i dem. Det finnes også mange som er satt opp på en stang som står stille.

Jeg har ikke beskrevet alt, ennå, og alt lar seg heller ikke beskrive. Det er vekter og utstyr jeg aldri bruker, og knapt nok forstår. Men rett som det er ser jeg dem som tar plass her også, ingen av apparatene står evig ubrukte. Det er virkelig noe for enhver smak, enhver muskel, og enhver kraft på musklene. Det er en sjeldent god ide, som er blitt sjeldent lite etterapet. Etter min mening er det en fremragende, billig og kul måte for et statsmakt å få befolkning i god form på.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her er en samling apparater jeg ikke forstår meg på. Det virker til å være for styriking av føttene. Av og til er de i bruk. Av og til er det noen som forsøker seg, uten helt å skjønne hvordan øvelsen skal være.

Beliggenheten til akkurat dette anlegget er ideell. Gjennom hele året får man frisk luft fra Dnjepr. Om sommeren kan man bade mellom øktene, og det samme kan man om vinteren, om man er litt tøffing. Det er lagt opp som et overskudd av muligheter. Det er bare å benytte seg av dem.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er rikelig med muligheter også for trening av magemusklene – og alle andre muskler man måtte ha i kroppen.

Så hvem er det som gjør det? Hvem er det man kan se på anlegget?

Det er åpent og fritt for alle, så man kan se praktisk talt hvem som helst. Her er folk i alle andre, ned i 17 – 18 års alderen, og opp til godt over 70. Noen er åpenbart veltrent, og tilbringer tydelig mye tid her, mens andre ser ut til nettopp å ha kommet i gang. De aller fleste vektene blir flittig brukt, fra de aller letteste, og opp til litt under de aller tyngste. Vektene på over 150 kg får gjerne stå litt i fred, klarer du dem, slipper du kø.

Men her om dagen så jeg en kar som ikke bare nøyde seg med den tyngste vekten på anlegget, 165 kilo (siden fant jeg en vekt på 190, så helt den tyngste var det ikke), han knyttet også to steiner på dem. Så knyttet han på seg et belte og hansker, pustet og snøftet litt, og løftet vekten fra bakken. Øvelsen hans gikk ut på å løfte denne vekten til knærne, og bli stående.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er midt på dagen en mild sommerdag. Likevel er det ingen problemer å finne ledige vekter å løfte. Dette er et område for benkpress i halvt sittende stilling, og knebøy – men man står selvsagt fritt til å løfte vektene som man vil.

De ambisiøse i anlegget har ulike mål. Noen vil bare bli sterkest mulig, det er det vanlige. Der vi i Norge har tradisjon for utholdenhet og kondisjon, vi vil gjerne kunne løpe, sykle og gå på ski langt og fort, så er det i Ukraina og Russland rå styrke som er det viktige. Det er sjelden det er nødvendig å løpe så voldsomt, men plutselig trengs man til å løfte noe. Man må også være svær for å få i seg all maten som blir servert. Det er ikke noe å vinne på å være en slank atlet i dette miljøet.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

De fleste av disse eplene vil bli spist

Andre vil gjerne bygge synlige muskler. Det er ikke så viktig for dem å være sterke, så lenge det er synlig, at man har muskler. Det er særlig en fyr som er her hver dag, og som har de største og mest synlige musklene, og som lusker rundt, smilende i godt humør. Det er alltid folk som flokker seg rundt ham. Han er på en måte stjernen, han har lykkes i hva det gjelder om her.

Men jeg ser ham veldig sjelden løfte på noe. Som regel går han bare rundt og kikker på de andre. De gangene han har vært i aktivitet, er det slett ikke noe forunderlig han har holdt på med. Det har vært manualer på 10 – 15 kilo, en enkel øvelse for nakken, litt småtteri. I voksen alder forsvinner musklene man har trent opp, om de ikke blir vedlikeholdt, så det må jo være noe jeg har gått glipp av. At det er kraft i de synlige musklene, viste han da han i raske repitisjoner løftet en stang med 45 kilo opp og ned fra brystet, og opp og ned fra bakken, 10 x 10 x 10 x 10 x 10 x 10, uten å legge vekten fra seg. Da anstrengte han seg.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Treningsanlegget har til og med drikkevann om man skulle bli tørst, som man vil bli om man bruker anlegget om sommeren. Det er den eneste utendørs drikkevannskilden jeg vet om i Kiev, enn si Ukraina. Selv ikke vannet i springen kan drikkes. Dette, derimot, drikker både ukrainere og jeg rikelig av. Og føler oss helt tipp topp.

Det er også mange andre artige karer der. Det gjelder selvsagt å kunne litt russisk, så man får med seg hva folk snakker om. Jeg kan avsløre at det er mye slang, mye griesprat, det er mange ord jeg ikke får lov av min kone til å si. Men det blir sagt i munter stemning, det er tydelig folk koser seg. Mange litt halvgamle møtes her, trener og koser seg, omtrent som gamle grekere møtes og spiller backgammon.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

I skyggen av trærne kan man slappe av med en liten picnic mellom øktene.

Antrekket er fritt som naturen selv. Vi nordmenn er jo på en måte opplært til at vi ikke skal flashe muskler, på treningssenterne er det påbudt med t-skjorte. Det er det ikke her, langt i fra. Du kan ha på deg akkurat hva du vil. Svært mange trener i badebukse, noen har langbukse, en tulling prøvde seg i dress, ingen løfter øyenbryn, utenom jeg, som er turist. Det er et herlig demokrati. Jeg må også si jeg har mer til overs for dette systemet, der man flasher muskler, heller enn å flashe det nyeste nye i treningsutstyr, som vi gjør hjemme. Jeg vet ikke om det skal regnes som bedre å vise for alle hvor rik man er, enn å vise for alle hvor sterk man her. Merkeklær finner man ikke i Katsjalka. Med det vil du skille deg ut.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Disse vektene passer best til å løfte sittende, over hodet. Men de brukes også til ulike varianter av benkpress, og til stående løft for trening av biceps.Noen bruker dem også til å trene håndleddene.

Mange nordmenn som har tatt litt trenerkurs, lest litt i aktivspaltene i avisene, fulgt med litt på nettet, husker litt fra gymmen på skolen, kan litt, vil sikkert bli overrasket over hvordan mye av treningen blir organisert her. Organisert er feil ord, her er ingen organisasjon. Det er fritt frem. Ingen brå bevegelser før man er godt varmet opp, og helst ikke da heller, er jo noe vi skal ha lært, men som få bryr seg om her. Det er mange som synes det er tøft når det er litt eksplosivt. Særlig var det en denne sommeren, som plutselig fant på å hoppe og sprette litt rundt, så sprette opp til en svingstang, og deise litt på den, før han løp bort til et spektakulært treningsapparat for magemusklene, der det for ham så ut som om det gjaldt å gjøre tingene raskest mulig. Morsomt.

Det er mange, mange andre originaler også å se her. Jeg vet heller ikke om de jeg har beskrevet er årets sommergjester, eller om de kommer tilbake hvert år.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her ser vi oppover øvre del av anlegget. I bakgrunnen er området der de oppholder seg, de som trener på å sloss. I mellom er ulike apparater for løpetrening, og for magemuskler. Det er populært blant kvinner. Noen er uforskammet sexy der de sitter, ligger, eller vipper rundt omkring.

Treningsanlegget er gratis, og står til fri avbenyttelse. Det er et faktum. Likevel trengs det litt penger til vedlikehold. Disse blir samlet inn av en kar, som går samvittighetsfullt mellom apparatene omtrent en gang i timen, eller annenhver time, og messer som om man skulle trodd han representerte den ortodokse kirke. Det var også det jeg trodde første gang, da jeg hørte ordet «Dobroslovnije» (godt ord), som egentlig skulle være «dobrovolnije» (god vilje), og så at han samlet inn penger. Siden jeg ikke forstod så mye av hva han sa, tenkte jeg det kunne være kirkeslavisk.

Men jeg fikk min kone til å høre på ham. Hun trodde først han var full, ut fra beskrivelsen min av ham, men da han kom og hun satt der, kunne hun fortelle at han samler inn penger til anlegget. Siden har jeg fulgt nøyere med på hva han har sagt, og snappet opp litt flere ord, han vil at folk skal betale litt. Ved en anledning så jeg også at han sveiset litt på et av apparatene, oppe i bokseområdet. Han slår også av en prat med flere som er der, håndhilser, og er tydelig kjent. En artig skrue. Gi ham en tier, så kan du trene med god samvittighet hele sommerferien.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det finnes manualer i alle vektklasser, fra 3 kilo og oppver. Det er benker lagt til så man kan løfte manualene på hvilken måte man vil.

Det er å håpe at også Norge får et treningsanlegg som dette et sted. De forsøkene som har vært der jeg kommer fra, i Rogaland, har vært apparater som ser fine ut, men som ikke kan brukes til noe. De blir heller ikke brukt.

Anlegget i Hydropark, Kiev, blir brukt, fordi det er skikkelig gjort og skikkelig kult. Jeg brukte store deler av sommerferien min der i år, fem dager i uken, mange repetisjoner, fem uker. Aldri har jeg vært så sterk, som da jeg kom hjem. Følte meg vel gjorde jeg også. Både fordi jeg var i god form, og fordi det var ordentlig moro.

Regionalt mesterskap i Street Workout i Kiev

Muskeløse kropper, Street workout, Sportsmenn

Deltakerne i regionalt mesterskap i Street Workout i Kiev. Det synes, forresten. Det virker som disse karene har styrken og kroppsbygningen til å kunne løfte seg litt rundt omkring.

 

Denne sporten er så ny at den vel ikke har navn på andre språk enn engelsk. Til og med på russisk er det «Street Workout» som gjelder (men det kan kanskje stilles spørsmål ved hvorfor norske The Norwegian Street Workout Association må ha hele Facebook-siden sin på engelsk, det er overkill). Det står på t-skjortene til de som deltar, og det står på russiske nettsteder. «Gatetrening», «Parkpumping» og «Friluftstrening» er norske navn jeg kommer på i farten, men som kanskje ikke vil feste seg. Det går ut på å benytte seg av apparater satt ut i skoler og parker, og løfte sin egen kroppsvekt på forskjellige måter i den.

I Norge er sporten helt i gryingen. Jeg har fått med meg at det er en fyr som driver med det, og har fått laget en park på Øsltandet et sted, kledelig ubeskjedent oppkalt etter ham selv. Her i Øst-Europa er det stort. Ukraina er et av foregangslandene. Det passer godt med arven fra Sovjetunionen, det Sovjetmennesket skulle være sterkt og sunt. Derfor ble det satt opp stenger og apparatet å løfte seg i, praktisk talt i hver minste lille by. De står der ennå. Umulig ikke å legge merke til for de som ikke reiser ned hit. Gamle og rustne, men fungerer for det de skal.

Premieutdeling, Street workout, Gatetrening

Det var prisutdeling i mange forskjellige kategorier. De som delte ut, så selv ut til å være ateleter. De kjente hverandre godt. Etterpå så jeg mange av dem sammen på metrostasjonen, Hydropark.

Større byer har større anlegg. Det er feil å kalle dem mer avanserte, for det er veldig enkle prinsipper, og apparatene er de samme. Det er stenger i forskjellige høyder. Det er slike oppsett de har i turn, to stenger ved siden av hverandre, cirka i skulderhøyde. Det har sikkert et navn, jeg kjenner det ikke. Og så er det ringer, og så er det en slags vannrett stige, slik de har i militæret, man henger etter hendene, og beveger seg med dem. Det er også tilsvarende ribbevegger av jern, der man tar det som har fått navnet «menneskelig flagg». Man holder seg i hendene, og retter kroppen vannrett ut.

Alt dette er i anlegget i Kiev, i Hydropark (rett ved siden av styrketreningsanlegget Katsjalka). Det er flittig brukt. Og det er imponerende hva vanlige folk får til. Som regel er det i hvert fall en som er i stand til å utføre spektakulære bevegelser der, løfte kroppen og svinge seg rundt på måter man aldri ville tenkt på som mulig, bare som en del av den daglige treningen.

Film, Gatetrening, Medaljer, Deltakere

Seansen ble filmet, så det vil nok ikke være noen overraskelse om det havner på YouTube en eller annen gang, heller før, enn siden.

I går kom jeg dit da det var mesterskap. Det var en samling muskeløse unge mann. Det de drev med da jeg kom, var kroppshevninger, men ikke bare å løfte haken over stangen, de fortsetter bevegelsen til hele overkroppen er over og armene står strakt ned på stangen. Fra strakt nede til strakt oppe, med andre ord. Det gjaldt å klare dette flest ganger. Leserne kan drømme om å klare dette en gang i løpet av sitt liv. For de fleste vil det bli med drømmen.

Mens konkurransen pågikk, drev et par stykker i bakgrunnen og svingte seg i en svingstang. De oppfylte den gamle lærdommen til Leroy i Fame, få det til å se lett ut, la det alltid se ut som du kan mer. Det var som om tyngekraftene ikke var så viktig for dem. De svingte seg bakover til kroppen stod vannrett ut, og så frem igjen for å slippe seg og fly flere meter før en stødig landing. Noen ganger la de inn en liten salto, noen ganger brukte de også sidestengene for å svinge seg litt annerledes.

Dette var om kvelden. Så jeg kom til den siste øvelsen. Jeg skulle også trene selve, i Katsjalka, det var jo derfor jeg var der, så jeg så ikke alt. Jeg talte et par stykker som klarte 13 sånne kroppshevninger, fra bunn til topp.

Etter øvelsene var det litt tid mens man regnet ut poengsummene. I denne pausen var det oppvisning. Først fra barneavdelingen i Kiev, et par gutter på 10-11 år, lette i kroppen, men ennå ikke skikkelig utviklede muskler. Også de smøg seg rundt stengene som om tyngdekraften var noe som ikke gjaldt for dem. De kunne ligge vannrett under stengene med ansiktet opp og ned, de kunne henge etter hodet, og det var også helt tydelig at dette var noe de syntes var skikkelig kjekt. Det var heller ikke så rart, så mange som så på dem og applauderte, den kule musikken, og hele stemningen.

Deretter var det de gamle sin tur. En kar på 73. Han ble gitt mikrofonen for å fortelle litt om hvordan han holder seg i så god form. Det kan godt være han er i verdenstoppen når det gjelder spreke 73 åringer. Men mikrofon fikset han ikke. Det var mumling og fumling, risting på hodet og mikrofonen, sjelden har vel han snakket i mikrofon, og lært seg det viktigste prinsippet å snakke i den, og ikke ved siden av.

Gatetrening, pensjonist, trening, gammelmannstrening, trening for gamle, Trim for eldre

Denne karen er 73 år gammel. Han ligger flatt på ryggen på toppen av dette apparatet, løfter seg strakt opp i loddrett stilling, som vi ser, og ned igjen så føttene berører stangen lengst mot høyre, fortsatt helt strak, og så tilbake igjen. Om og om igjen. Ganske imponerende.

 

«Så får dere slike resultater som jeg»,
avsluttet han med å si. Og så svingte han seg plankerett opp i stativet han stod ved. Dette er stativ å heise seg i, og gå militærgang etter hendene i, så det er høyt. Men han svingte seg opp med helt strake ben, og helt strak kropp, og med full kontroll. Så rullet han et håndkle rundt en av stengene, la nakken der, lå lå ryggen, og så vippet han frem og tilbake som en taktstokk. Det var utrolig å se. Jeg ville ikke hatt noen sjanse til de bevegelsene der, jeg har så vondt for å holde kroppen strak. Og det krever solide magemuskler for å rulle seg rundt fra ryggen til magen, helt over på andre siden, sakte og strakt. 73 år var han, fremdeles myk i kroppen. Og råsterk.

Premieutdeling, Street workout, Gatetrening, Kievianere, Ateleter

Denne karen var en medaljegrossist, og forsynte seg i flere kategorier. I Ukraina er det også alltid vakre damer som deler ut medaljene. Det er forresten vanskelig å finne damer som ikke er vakre, der nede.

Det trengtes litt ekstraøvelser for å avgjøre hvem som vant selve konkurransen, eller konkurransene, som det viste seg. Det var flere. Et par stod likt i øvelsen jeg hadde sett, og måtte gjøre det på ny. På ny klarte de akkurat 13 repetisjoner. Så skulle det avgjøres med vanlige kroppshevninger, opp til haken. Men her var det sant å si temmelig urettferdig, for denne øvelsen skulle begynne straks, og begge skulle gjøre det på likt. Han siste hadde nettopp gjort to tapre, men mislykkede forsøk på å klare nr 14, han gav virkelig alt, og var helt utslitt. Så skulle han rett å ta vanlige kroppshevninger. Klart han tapte, enda det var han som hadde klart de 13 mest overbevisende.

Det viste seg likevel at det var denne karen som vant hele konkurransen sammenlagt. Han forsynte seg også godt i de andre delkonkurransene, om enn denne gikk tapt. Det var mange medaljer som ble delt ut, de virket til å ha holdt på hele dagen.

Gatetrening, Medaljeutdeling, Førstepremie

Dette var hovedpremien, sammenlagtsseieren. Det går til en kraftplugg. Han her tok 13 repetisjoner kroppshevninger, med å løfte seg helt opp på strake armer, hele overkroppen over stangen. Han virket heller ikke til å streve noe særlig med å få det til.

Søker dere «Street Workout» på Google er forslaget til film tilsvarende konkurranse i Kiev fra i fjor. Det ser ut til å være fristil, men det ser ut til å være de samme karene og det samme opplegget. Jeg var der i fjor også. Da var øvelsen jeg så, den der de heiser seg opp til haken, og så veksler på å lene selvtillit høyre og venstre, og strekke motsatt arm strak ut. Også en øvelse vanlige folk, også av den veltrente sorten, neppe vil klare. Disse her tar flere på rappen.

Hovedpremie, Vinner, Gatetrening, Premieutdeling, Atelet

Sånn ser man ut når man kan bli regional mester i Street Workout i Kiev

Snart kommer antagelig også konkurransen fra i år ut på YouTube, så kan de som er interesserte få se. Det er en flott sport, kul og gratis, og det er ikke noe tull med den. Det er ærlig og redelig å løfte seg selv i alle mulige vinkler, og på alle mulige måter. Man blir i utmerket form, føler seg vel og ser godt ut. Langt å foretrekke fremfor skateboardramper og steder for sykkeltriks, som det er veldig mange av i Norge, men som ikke gir den helsegevinsten en skikkelig Street Workout gir. Filmen fra fjorårets konkurranse nærmer seg to millioner treff på youtube. Se og bli inspirert.

Liten rundtur med Olia, to restaurantbesøk og en misset russisk prazdnik

Som jeg sa da de skjenket i vodka til meg: for to dager siden var det bryllupsdagen vår, i går var det grunnlovsdagen deres, i dag er det lørdag, kom igjen!

Det over skrev jeg inn da festen var ferdig. Her er det som ledet frem til den.
image
Olia likte godt dette vinduet, der det både var en rolig anmodning om å forlate Ukraina, og et langt fra rolig skrik fra Munch.

I dag ville endelig Olia bli med meg på den lille rundturen jeg pleier å gjøre. Nå for tiden går den til Hydropark, hvor jeg trener i det fantastiske treningsanlegget, og så hjem igjen, som regel med noen avstikkere og omveier til eller fra. Det blir kjedelig å gå samme vei hver gang. Hittil har Olia vært opptatt med noen dataprogram hun ville kjøpe, en telefon hun ville fikse, en datsja å reparere, matematikk å lese, en mor å lese, listen stopper ikke, heller ikke Olia.

Men i dag ville hun bli med meg. Det var jo veldig kjekt. Vi er litt romantiske, særlig i Kiev, hvor alle gater og steder vi har vært liksom blir «våre». – Husker du da vi var her sist, spør vi, der vi går hånd i hånd. Denne dagen gikk vi nedover en av sidegatene til Moskovskaja ulitsa (som er den store tverrgaten som krysser Lesu Ukrainka ved Petsjersk metrostopp, Lesu Ukrainka er gaten vi bor i, Petsjersk er navnet på området). Gaten er ikke mye brukt, bortsett fra av bilene, for det er ikke butikker der og det er et lite stykke før man kommer til Lavraskaja. Det er en praktgate på høydene ved Dnjepr. Her er er det gamle, ærverdige klosteret Lavra (som betyr laurbær), et av de aller første i den russisk ortodokse kirke.

image

Planen min var å få spist lunsj et sted, helst pizza. Mitt sted er Al Forno, nede i sentrum, men Olia synes dette er for dyrt, og går aldri med på det. Vi gikk derfor og surret litt på jakt etter et spisested. Eller, jakt og jakt, jeg hadde jo Patrick i tankene, stedet der jeg hadde vært dagen før, men ikke fått min businesslunsj, fordi det var Ukrainas grunnlovsdag. Nå var det lørdag, og heller ingen businesslunsj (som bare selges hverdager), men vi kunne jo se om de hadde noe annet. Og det hadde de: pizza. Slik fikk jeg pizzaen jeg ønsket meg, slett ikke verst, til 89 hryvnaer, og vi kjøpte også hver vår øl, hvor jeg som vanlig drakk begge.


image Olia leser differensialligninger overalt.[/Caption]

Etterpå gikk vi bort til Arsenalnaja metrostopp, og tok banen til Hydropark. Der gikk jeg til treningsanlegget, mens Olia hadde et ærende på Petrovka, det store bokmarkedet nord i byen. Hun hadde noen matematikkprogram på data hun måtte ordne med. Så hun satte seg på metroen igjen, i motsatt retning. Jeg sa at jeg blir her en stund, hvis hun ville komme tilbake, det hadde jo vært kjekt om hun kom tilbake, men hun var ikke sikker på hvordan det ville bli. Vi ble enige om å se det an. Var hun der ikke når jeg var ferdig med å trene, så fikset jeg meg hjem selv, med min vanlige, 5 km lange spasertur.

På treningsanlegget.
image

Halvveis har jeg alltid en badepause i elven. Jeg stuper fra den provisoriske broen de har satt opp mens de ordner den skikkelige, og svømmer litt nedover strømmen. Denne gangen var jeg spent på om Olia var her, og så etter henne, uten å finne henne. «Hun har nok gått hjem», tenkte jeg, stupte, og svømte nedover strømmen som vanlig. Ofte kaver jeg litt motstrøms, for å forlenge badeseansen, jeg har – litt skuffet – lagt merke til at jeg svømmer omtrent akkurat så fort som denne lille sideelven av Dnjepr renner.

Jeg skal liksom fotografere hester.
image

Så hører jeg noen rope på meg. Det er Olia. Hun er slett ikke gått hjem. Hun er her og bader, vakker i bikini. Strålende av lykke bader vi litt sammen. Det er jeg som er lykkelig, og hun som stråler, kan man si. For henne var det jo ikke så overraskende at jeg fremdeles var her i Hydropark. Og det er hun av oss som har skjønnhet å stråle ut.

Olia fotograferer hester.
image

Etter badingen (og lykkeutstråling), har jeg halvdelen igjen av mitt treningsprogram. Jeg gjennomfører det så fort jeg kan, og orker – mens Olia sitter på en benk og leser differensialligninger. Hun tillater seg selv ikke mye dødtid.

Vel trent og godt belest er vi glade og fornøyde. Olia snakket om et godt tilbud på pizza hun hadde sett, 65 hryvnaer, inkludert øl, like her borte. Dette skiltet hadde jeg også lagt merke til. Så dit gikk vi.

Vi venter på pizza og øl.
image

Stedet het noe med BBQ i navnet, og lå i Hydropark. Musikken var satt på så høyt, at det ville passet i et diskotek, som stedet strengt tatt så ut til å være, med dansegulv i sentrum, og baren, en forhøyet miksepult for diskjockeyen, og sofaer i skinn rundt. Det var ingen andre enn Olia og jeg til stede av gjester, så den dundrende musikken virket noe upassende. Vi bad dem skru den ned, noe de gjorde.

Jeg forventet på dette stedet en noe daff pizza, noe plastgreier, dårligere enn mat folk kaster, fordi den har gått ut på dato. Men pizzaen var helt skikkelig. Den stod ikke noe tilbake for den vi hadde fått på Patrick’s pub, tidligere på dagen. Tynn og fin, var den, nystekt i skikkelig ovn. Olia og jeg kjøpte hver vår pakke av dette tilbudet, pizza og øl, begge ørene var som vanlig til meg. Det eneste å utsette var at ølet var svart. Sommerøl skal være lyst. Så hvorfor de forvirret oss med dette svarte ølet, skjønner jeg ikke. Kanskje var det billigere.

Etter dobbeltrunden med pizza og øl, kjøpte vi like godt en til. Det var jo så billig og godt. Serveringsdamene lurte på om jeg ville vente på ølet. Vi hadde jo to udrukkede. Jeg så ingen grunn til det. Vi var jo på fest.

Jeg har fått øl.
image

Mette og lykkelige gikk vi hjem etterpå. Det var metro til Arsenalnaja, og raskeste vei hjem, langs Moskovskaja. Denne raskeste veien tar sin halvtime, så det var blitt ganske sent da vi kom frem.

Og der hjemme fant vi alt disket opp til en ny fest. Moren og søsteren ventende svært sultne, tørste og utålmodige på oss. Hvor har dere vært, hvor har dere vært, var spørsmålene, Olia hadde ikke med seg telefon, så de kunne ikke ringe oss. Vi forklarte hvor vi hadde det vært, vi hadde jo hatt det veldig godt, og ante ingenting om denne ekstra festen, som vi allikevel satte stor pris på. Vi var jo allerede på forhånd i godt humør.

Men vi var alvorlig mette. Den tredje pizzaen var i overkant, og her var det disket full russisk prazdnik. Vi skålte i vodka og sjampanskoje, det var øl og vin, moren holdt en flott skåltale over mitt og Olias ekteskap, om at det var kjekt det var, og måtte det vare, og måtte alle være lykkelige, og slike vakre ting. Med litt vodka og noen timer til hjelp, går det også an å få ned litt av den overdådige maten som er servert. Jeg husker ikke hvor lenge vi holdt på, men det spiller heller ingen rolle.

Siste dag i Kiev

Så er det snart over for denne gang. Jeg har vært i Kiev og på Krimi i over en måned, det har vært fotball-EM og bading, mat og Olia. Det har vært en ferie å kunne være fornøyd med.

Olia reiste fredag formiddag, og jeg gikk snart etter for å trene i anlegget jeg skrev om i går. Det har hørt med til dagens faste rutiner. Jeg våkner tidlig. Døgnrytmen har nå en gang blitt slik, det kommer morgenlys inn vinduet, og åttefelts bilvei er sjeldent langt unna i sentrum av Kiev. Trafikken begynner også tidlig.

Mens jeg venter på at de andre skal stå opp, leser jeg. Søsteren til Tanja har fått seg WiFi nå. Det er meget praktisk, så kan jeg være pålogget konstant med alle mine dingser, i stedet for å låne USB-penn og en gammel PC, som var slik det fungerte før. Jeg har lastet ned en bok om den amerikanske borgerkrig, pussig og tilfeldig at jeg skulle finne den, skrevet av en adjutant og senere major i det 132 frivillige regiment fra Pennsylvania, kampanjen 1862-63, utgitt 1904. «The war inside», heter den.

Det er interessant lesning. Den amerikanske borgerkrig har jo mange tema som kan røske litt opp i våre dagers tenkning. Det er mye historie å lære av den, også hvordan vi ser på og tolker historien. Her er en tid hvor plikten og æren står høyere enn menneskeliv. Her er en krig hvor de dyktige generalene er nødt til å ofre tusener av menneskeliv for å nå sine mål, de feige generalene som trekker seg og er forsiktige, forlenger pinen. Det er også spesielt at undermakten, sørstatene, som vanligvis får sympatien i kampen mot en større okkupasjonsmakt, som nordstatene vitterlig ble, de kjempet for sin frihet og for sin rett til å holde slaver. Var denne krigen verdt de 600 000 døde og langt flere skade, de fleste som deltok ble skutt i hvert fall en gang, og lidelsene og forsakelsene var enorme selv mellom slagene. Kunne ikke nordstatene bare la sørstatene få sin frihet, og beholde sine slaver? Var det verdt å ofre alle disse livene for å holde unionen samlet?

Når man har gjort seg opp en mening, kan man måle den med hvordan man ser på landområder som vil løsrive seg i dag. Verden er sjelden svart hvit, og bombastiske meninger skyldes for mangel på kunnskap.

Som en kuriositet blir også Stoneman’s cavalry nevnt i boken. Alle med sans for musikkhistorie vet at dette kavaleriet dukker opp i The bands udødelige «The day they threw all Dixi down», den mest kjente sangen om borgerkrigen. Men det er Stonewall, og ikke Stoneman, som er kjent, og Stonewall Jackson var helt i sørstatene. Stoneman’s cavalry river opp jernbaneskinnene vinteren 1865, den vinteren var det særlig Sheridan som terroriserte og rev opp jernbaneskinner. Man har lurt på hvor Robertson fikk navnet Stoneman fra, her er kanskje et usannsynlig svar.

Etter å ha lest en stund, denne boken og andre nettsider, sjakk og nyheter, hører jeg de andre våkne. Snart blir det da servert frokost til meg. Servert er rette ordet, den kommer inn påsmurt og klar på tallerkenen, alltid med en åpnet øl ved siden av. Jeg fortsetter lesingen i enda bedre humør etter dette.

Jeg kan ikke gå ut før jeg også har spist lunsj. Frokosten blir servert med løfter om at snart er den lunsj, og jeg føler det vil se ut som om jeg prøver å unngå maten, om jeg går ut før også lunsjen er spist. Det er suppe. Fylt til randen i en enorm tallerken, og med alle slags ingredienser i. Moren sier jeg bør spise noe annet også, eller ta med niste, men jeg sier det er ikke nødvendig. Og det er det virkelig.

Så kommer dagens lange høydepunkt. Jeg finner frem en foredragsserie om sørstatsgeneralene under den amerikanske borgerkrigen, og labber i vei til treningsanlegget i Hydropark. Jeg går alltid en god omvei, så jeg får hørt mange foredrag, og får meg litt mosjon.

Jeg kommer frem på ettermiddagen da solen ikke er så sterk, og så setter jeg i gang med repetisjonene mine. Mellom øvelsene har jeg meg en dukkert i Dnjepr, det hører med, og jammen har jeg ikke en kjenning i en gammel kone fra Moldova. Hun selger kokorosa, mais, og jeg kjøpte en av henne en gang. Aksenten ble avslørt, hun spurte hvor jeg var fra, og så var samtalen i gang. Jeg forlater sjelden Hydropark uten å ha kjøpt meg en øl der også. Jeg skal være like mye nytelsesnarkoman, som trenings-.

Til slutt går jeg hjem igjen, alltid i raskt tempo, siden jeg pleier å komme meg sent av gårde. Og jeg vet moren venter med middagen. Den er like overdådig som frokosten og lunsjen til sammen, og den dagen jeg kjøpte meg en matbit i sentrum, ble jeg godt straffet ved å forspise meg allerede før servering nummer to. Som var hovedserveringen.

Fredag og lørdag hadde vi vodka. Moren mente vi måtte utnytte at Olia var vekk, men det var ikke verre utnyttelse og hun var ikke verre vekk enn at hun fikk hedersplassen midt på bordet, gjennom en videosamtale på Skype. Det fungerer alle tiders på min iPhone.

Etter maten er kvelden kommet, selv om det fremdeles er tidlig. Klokken er sjelden mer enn elleve. Men det er ikke mer å gjøre, og da er det like greit å gå til sengs. Trøtt og klar til å sove etter en lang og lykkelig dag.

Potjagivatsja – russisk gymnastikk

I Hydropark ved elven Dnjepr er det i Kiev satt opp et enormt treningssenter. Strengt tatt ligger ikke hydroparken ved, men i elven, det er parkanlegget på den største av Kievs mange øyer. Her kan man bade i Dnjeprs skitne vann, her kan kjøpe øl og mat på plasttallerkner, her kan man sole seg på noen av de mange sandstrendene – om man finner plass mellom sigarettsneipene, og man kan tusle rundt på parkstiene og la seg overraske av de mange apparatene som er satt opp. Kievianerne har et elsk hat forhold til Hydropark. Det er badeplassen og utfartsstedet deres, men det er ikke akkurat høykultur som utspiller seg der.

Selv har jeg ikke likt meg noe særlig der, og sjeldent reist dit. Jeg liker ikke å ligge uvirksom på stranden, og elven tilbyr ikke noe forfriskende bad. Maten styrer jeg unna.

I år har jeg imidlertid vært der nesten hver dag etter at jeg oppdaget treningsanlegget som er satt opp. Det er virkelig imponerende, og får forsøkene i Rogaland til å fremstå som komisk puslete. Nå sist ble det satt opp et lite anlegg i Sandtangen på Bryne. Det er fint å se på og tar seg sikkert pent ut på kommunens skryteliste, men for dem som vil trene, er det ikke mye å hente. Kledelig nok har jeg som oftest sett det brukt som lekeapparater for barnehager.

Anlegget i Kiev er ekte vare. Det er satt opp i Sovjettiden, til fremme for folkets helse. Det er umiskjennelig sovjetisk stil, solid, og enklest mulig. Alt er laget av jern, og løse deler er festet med kjetting. Vektstengene og manualene har faste vekter, også disse er festet med kjetting, og det finnes vekter for enhver styrke fra 15 kilo og oppover (15 kilo er vekten til vektstangen og kjettingen). De samme vektene er satt opp på flere måter, etter om man vil ta benkpress, styrkeløfte eller knebøy, eller hva som helst.

I tillegg til vektene er det satt opp apparater for enhver muskel. Solid og enkelt, dette også. Vektene kan her justeres, ved å feste tungt jern på forskjellige slags kroker. Jernet ser ut til å være rester fra en mislykket femårsplan, men det er tungt, og det er det vi løfter for. Både jernet og krokene er festet til kjettinger.

Noe ukrainere, og sikkert russere, er veldig opptatt av, er å kunne potjagivatsja, løfte sin egen kroppsvekt. Også jeg er opptatt av dette, det var slik det begynte. Jeg husker fra da jeg var i militæret, og greide det, så var det veldig lett å klatre i trær. På ferie på Krim første gang fant jeg ut at jeg ikke klarte å klatre opp fra sjøen til bryggen, om det ikke var veldig enkelt, og måtte derfor svømme inn til stranden etter å ha stupt. Det tar seg ikke ut. Å løfte sin egen kroppsvekt er noe enhver voksen mann med god helse skal klare.

Her i Ukraina tar de det på alvor. Apparater for formålet er satt opp veldig mange steder. I treningsanlegget i Hideopark er det stenger, ringer og bommer for enhver variant av gjerningen. Og det er ordnet med belter, så man kan feste på ekstra vekter – jern i kjetting, om det blir for lett.

Jeg vil ha med en setning om at ukrainere klarer det eksplosjonsartet. De fyker over stangen, og løfter seg rett opp på strak arm etterpå. De gjør også en rekke med triks jeg ikke har tenkt på en gang.

For dem som vil bokse og være litt voldelige av seg, det er jo ingen uting her nede, er det satt opp bildekk og forskjellig å bokse på, eller sparke, om man ikke vil være så nobel i selvforsvarets kunst. Det er også satt opp en boksering, med en samling bildekk kledelig i hjørnet.

Så er det satt opp et lite slags hus, eller et tak over søyler, ingen vegger, hvor man kan kle seg og skifte. De har til og med ordnet en liten vannkilde å drikke fra, den eneste måten jeg kjenner til for å få gratis vann i Kiev.

Det er ikke mindre enn ypperlig. Det er åpent døgnet rundt hele året, både for Kievianerne og innreiste. Jeg pleier å spasere bort dit, halvannen time fra Petsjersk, men enhver som ikke liker å gå, som jeg, kan enkelt ta rød linje på metroen til Hydropark. Det er til venstre for metroen når man reiser fra sentrum. Man går over en bro, og er på stedet.