Rundt Melsvatn for første gang!

Å kjøre ut til Melsvatn med lille Irina i baksetet, lukke døren, og stenge verden ute. Ingen telefon, ikke noe nett, ikke noen lyd på øret. Irina og meg. Rundt vannet. Hun er 2 år og 7 måneder, nå i går. Målet var å gå rundt det omtrent 4 km lange vannet, og at hun skulle gå alene.

Det har vært et tema for oss, dette Melsvatnet, oppe ved Lye, på feil siden av Jæren for oss. Før vi fikk Irina, var jeg der nesten aldri, bare når jeg syklet omvei hjem fra jobb på Bryne. Da jeg var i fedrepermisjon med henne, var vi der omtrent hver fredag, gjennom hele året. Det er et herlig vann å gå rundt, med de skiftende årstider. Her er det passende med trær som får skudd, slår ut sine blader, og lar bladene bli gule og røde og falle, om høsten. Om vinteren pleier det være litt is på vannet, om sommeren går det an å bade. Hele året er det mange små bekker og småelver som forsyner det store vannet med vann, og som frakter vann vekk. Rundt er Jærfjellene og saueheiene.

Siden vi kom fra Bryne, parkerte vi på parkeringsplassen med badeplassen, den nærmest Bryne. Vi gikk også mot venstre på veisiden, altså motsatt vei enn vi pleier. Fra den parkeringsplassen tenkte jeg det ville være lurt, så fikk vi mange kjekke ting mot slutten, og kunne gjøre unna litt transportetapper først.

Irina har lært seg at når jeg går i turjakke og vi er på tur, så er det sjokolade i lommen. Vanligvis skal det bare være på søndagen, men nå er det påske, og søndag hver dag. Og jge er ikke knipen med sjokoladen, det får hun når hun spør. Hun får spise til hun blir lei.

Det går sakte de  første meterne, med mange pauser og sjokoladepauser, ofte la hun seg ned eller satt seg ned, slik hun har for vane. Jeg har en mistanke om at hun da er for varm, at det er det det skyldes, og etter en stund foreslo jeg å ta av strikkejakken under kjeledressen. I den prosessen føk hele kjeledressen av. Irina er i ferd med å utvikle sin egen vilje, og i den vilje ligger det ofte av med klærne. Når far har styringen, er det fritt frem. Irina fikk gå som hun ville, i genser og tynn joggebukse, lue og vanter. Pussig lite klær i 7 grader og påskevind, selv måtte jeg ha jakke – men i disse klærne ble Irina rene energibomben. Hun løp av gårde.

Med nytt sony fotoapparat og ganske ny sony mobiltelefon fotograferte jeg enormt. Irina er et herlig motiv, og det jærske vannet og omgivelsene tilbyr mange vakre bakgunner. I voksen alder er jeg blitt så opptatt av trærne, også, hvordan de skyter nye skudd og greiner, og hvordan de forandrer seg gjennom året. Det er nesten alltid en spennende periode med trærne, nesten alltid noe spennende å se.

Og for lille Irina er alt overmåte spennende å se på og å lære. Faren, som er jeg, vil gjerne lære henne navnet på alt, bjørk og gran og furu, kjøttmeis, bokfink og linerle, mens Irina nok var mer opptatt av de store vindmøllene i bakgrunnen, de faren er litt i mot. Her i landet har vi nok strøm, og vi trenger ikke subsidiere vindmøller og annen såkalt grønn energi, for å transportere den til utlandet. Da kunne vi heller subsidiert dem der, i så fall. Men for Irina spiller det ingen rolle, hun løper av gårde, lett og fri i de myke klærne.

På kortsiden i sør er det en liten port. Der var vi lenge, lenge, lenge. Lille Irina ville først klatre over den, så lærte hun å åpne den. Og da åpnet hun dem opp og igjen, opp og igjen, for seg selv, for meg, og for folk som kom tilfeldig forbi. Jeg fotograferte og filmet, maste ikke et øyeblikk. Det er viktig å være tålmodig med barn. Da går turen lettere. Da kommer man seg rundt.

To små hunder kom forbi, med to små barn som holdt dem i båndet. – Nei, nei, nei, sa Irina, og holdt hendene frem.  De små hundene hoppet opp på henne, de små barna hadde ingen kontroll, og foreldrene var langt unna, så det ikke og brydde seg ikke. Irina er ganske rolig av seg, det samme er jeg. Etter det hadde pågått en tid, tok jeg Irina i hånden, og leide henne bort. Da vi senere passerte et voksent par med en litt større liten hund, var Irina skeptisk, og trakk seg unna til motsatt side. Kanskje er det bare sunt hun lærer seg litt skepsis til fremmede dyr. Hun er tidligere straffet for å overdrive med en katt som klorte henne opp.

Her var også et kritisk øyeblikk da Irina satte av gårde i motsatt retning, tilbake mot bilen, i full fart. Vi hadde ikke kommet halvveis til halvveis engang, det ville blitt en ikke-tur, og jeg ville gjerne ha henne med. Men Irina sprang av gårde, – nei, sa hun, da jeg ville ha henne til å snu. Jeg gikk rolig etter henne. Og plutselig ombestemte hun seg, og løp bort til meg igjen, riktig vei. Heretter var det få forsøk på å snu, heretter gikk det stort sett i riktig retning.

Stadig vekk ville hun over gjerdet, riktignok, og stadig ville hun opp i terrenget. Jeg mener for så vidt at dette er riktig retning, og er stolt over at hun slekter på faren, eller tar etter ham. Det gjelder i både direkte og overført betydning, på sti er det kjedelig, det er der alle går. Det er når man går av stien, ting skjer. Det er da det blir interessant.

Særlig interessant ble det da vi fant en liten elv, eller en stor bekk, alt etter hva man vil kalle det. Den er selvsagt godt kjent, det er den største av bekkene som renner ned i Melsvatn, det går i noen småfosser nedover, og så strømmer vannet inn i noen rør, og ut. Da vi var rundt med søsken-familien i høst, klatret sannelig søskenbarn Sara gjennom røret. Jeg ble litt skeptisk da lille Irisjka satte seg fore å gjøre det samme, jeg skulle ikke ha noe av at hun satte seg fast inni der, med bare svære meg til å prøve å få henne ut igjen. Men lille Irina skulle ikke inn, hun skulle bare ha en stein der inne.

Vann er kjekt. Med rennende vann kan man være i timevis. Det er livgivende, på så veldig mange måter, også moderne, i og med at det gir elektrisk strøm mye bedre enn disse vindmøllene man vil sette opp over alt, og som ødelegger landskapet. For naturen er det rennende vannet som blodårene, det er her næringen renner og transportere, det er det rennende vannet som holder ferskvannene rene og friske. Og for små barn er rennende vann det aller kjekkeste å leke med. Jeg identifiserer meg med små barn. Jeg forlater ikke rennende vann i utrengsmål.

Dette her var sjarmøretappen. Lille Irisjka formelig fløy rundt vannet, Melsvatnet, fant steiner og pekte, løftet og romstrerte, nysgjerrig på alt og ivrig på å finne ut hva som ventet videre. Da vi var litt over halvveis begynte hun å ville holde meg i hånden, da vi begynte å nærme oss andre kortside begynte det å bli nødvendig med litt overtalelseskunst. Men ikke verre enn at Irina kom med frivillig, jeg måtte aldri dra eller slepe, og slett ikke bære.

Her hadde jo også Irina gode grunner til å bli litt motløs. Ikke bare hadde de små bena fraktet henne sikkert 3 kilometer. Det begynte også å blåse opp, det var mindre le på denne siden, og det var i ferd med å bli mer enn halvkaldt. Jeg hadde smurt litt niste og hadde med kaffe i termokopp, og god juice til Irina. Men det var ikke snakk om å sette seg ned og spise niste, ikke en gang på kortsiden med gresset og steinene, der det er så kjekt og så mye å finne på. Irina kunne ikke dy seg fra å kaste et par steiner i vannet, men hun skjønte nesten med en gang dette ikke var noe sted å bli værende, det var jo så surt og kaldt. Hun løp tilbake til stien. Helst ville hun snu, og løpe tilbake andre vei, men det ville jo være mye lenger enn å fortsette, så langt vi var kommet.

Plutselig var det som hun skjønte vi var ved den parkeringsplassen vi pleier å parkere, den ved Ålgårdsenden av vannet, og hun fikk på ny farten opp. Hun løp bort til broen over den lille elven med vann ut fra vatnet, de fleste bekkene renner jo med vann inn, og hun åpnet og lukket porten flere ganger, for meg og for seg selv og for ingen, det hadde hun overskudd til i den kraftige vinden. Men hun ble lei seg da hun skjønte bilen ikke var på denne parkeringsplassen, da gråt hun.

Og verre ble gråten da det begynte å regne. Da var det tøft for et lite barn på 2 år og 7 måneder, i ferd med å gå sitt livs hittil lengste marsj, allerede 3-4 kilometer, men ennå 500 meter til 1 kilometer igjen, det er vanskelig å anslå. Og nå ventet en værhard slette, uten beskyttelse av trær eller noe, med vinden og regnet ubeskyttet rett i mot. Da gråt hun, og virket ganske motløs.  Og denne sletten er som sletter flest, mye lenger enn man forestiller seg dem i hodet. Med lille Irina virket den endeløs. Og hun var tynt kledd, sliten, sulten og trøtt.

Da nyttet jeg kunnskapen jeg har fra militærtjenesten. Nå har jeg nok utviklet meg til å bli en god pasifist, ingen våpen i min hånd, sterkt skeptisk til begrepet rettferdig krig, ingen tro på humanitær krigføring, sint på omskrivinger som «humanitær aksjon» eller «militær operasjon». Den gang avtjente jeg verneplikten, og lærte jo noe av det, deriblant at det var ekstra viktig å gjøre tingene riktig når det er surt og kaldt ute i felt. Det er når vinden tar, kulden sitter og regnet høljer uten ende det gjelder å skru på hodet, og finne ut hvordan man kan få det litt bedre. For Irina var det opplagt, det var bare å ta på kjeldedressen igjen. Man trenger neppe militærtjeneste for å skjønne det. Poenget der er at man må motkjempe apatien som oppstår, når det regner og er surt, har man bare lyst å stå og lide, hate maks, som det het, da vi stod i tjenesten litt før midten av 90-tallet. Fristet er man jo til å ta Irina på armen, og bare løpe til bilen, og droppe å styre med påkledning i regnet, av og på med støvlene, alt styret. Eller, jeg var ikke fristet til det. Jeg skulle ha Irina rundt.

Med kjeledressen på kviknet Irina til som en hund som blir løst fra bånden, eller blir kvitt en smerte eller plage. Hun ble vill av glede, knurret frem en latter, vilt smil, i herlig tross til været og til alt. Nå var det også på tide å finne frem matpakken. Det er når det røyner det gjelder å spise og drikke, «gjøre det godt for kroppene våre», som løytnanten sa, i sol er alt lett, da spiller det ingen rolle hva man gjør. I regn gjelder det å spise og særlig drikke, så man skjønner det går an å få det bedre også i slike forhold. Vi kunne ikke sette oss ned, selvsagt, det var altfor kaldt. Men vi kunne gå og spise. Og Irina spiste som hunden hun nå var, vilt og knurrende, med knurrende smil og latter, varm av kjeledressen, mat i munnen, plutselig ble det så mye bedre å være henne.

Alt ble selvsagt litt lettere også da vi kom inn i skogen ved enden av sletten, den mellom de to parkeringsplassene. Veien går like ved siden av, så vi kunne kuttet turen betraktelig ved bare å følge den, i stedet å følge skogsstien med alle svingene. Sånn er ikke vi, vi gikk på stien. Irina løp frem og tilbake på første broen, spiste stadig mer av skiven jeg serverte, drakk litt juice. Jeg drakk kaffen min. Alt mens vi gikk.

Så var det å lokke henne hundre meter, og hundre til. Først opp til de få treningsapparatene, som for henne er lekeapparater. De gikk hun gjennom et par ganger, litt lek hjelper alltid på, når kreftene tar slutt. Her kunne hun balansere og klatre litt, og gå fra stein til stein, så lenge hun holdt meg i hånden. Deretter er det tre og stein og stubber å se på, rundt svingen er bilen, jeg kan vise henne parkeringsplassen, med bilen, det er bare noen få svinger til, det er synlig alt, nå. Det er en stein å klatre opp på, alt slikt gir krefter, det koster ikke, det er her mange voksne og familier tar feil, tror jeg, når alt går ut på å komme seg fremover, blir man lei, særlig blir barn leie. De må få litt tid til å utforske og til å leke seg, så kan de gå veldig, veldig langt. Mennesket er jo laget for å gå hele livet, vi er veldig energieffektive, det koster oss ikke mye å spasere, det kan vi bare gjøre hele tiden, om vi vil. Problemet – særlig for barn – er at vi slutter å ha lyst.

Og så kom vi ut i lysningen, så Irina kunne se bilen. – Bilen! sa hun, og strålte opp! Nå kunne hun ta noen skritt litt raskt, og være med på at jeg filmet de siste metrene, det spiller forresten ikke så stor rolle for henne, om jeg filmer eller ikke. Helt til bilen kom hun, tok på den, og så var vi fremme, så var vi rundt. Slik lille Irina gikk, med sekvenser av frem og tilbake og opp og ned i terrenget, kan man trygt si hun gikk en halv mil, på egne ben, denne dagen. Så sovnet hun også straks, da vi satte oss i bilen for å kjøre til bestemor.

Melsvatn, Barn, Jæren, Jærheiene, Jærlandskap

På dette bildet får man en idé om hvor stort vannet er. Turen er nettopp i gang.

Rør, Vann i rør, Barn og lek, Barn og vann, Melsvatn, Bekk

Litt lek ved vann og utforsking av rør, hører med.

Bekk, Lek, Pinne, Lek med pinne i bekk

Lek i vann hører også med. Her kan hun få sitte så lenge hun vil.

Melsvatn

Omtrent her er hun akkurat halvveis. Vi ser bilen på andre siden, men bildet gir ingen idé om hvor langt vannet er. Det er lengre enn det er bredt.

Melsvatn,

Mot slutten blir det desto viktigere å leke, og å kaste stein og annet i vannet.

Irina, kjeledress, Tur

Her har hun sett bilen. Stilen holder hun som vi ser, helt frem til mål.

 

Fjelltur09

Nå har jeg nettopp kommet tilbake fra årets fjelltur med min gode venn Martin, og jeg er så trøtt, at jeg kjenner at jeg ikke kommer til å klare å skrive posten ferdig foreløpig. Det får holde med de første inntrykk. Resten vil bli skrevet inn etter hvert, og posten vil også bli utstyrt med bilder, når jeg bare finner ledningen som overfører bildene fra kameraet til datamaskinen. Jeg ser forresten at posten svulmer godt opp, så jeg lager en liten innholdsfortegnelse hvis man ikke orker å lese alt.

Innledning

1. Inngangen til Hardangervidda

2. Maten og festen – første kvelden

3. Morgen med sen frokost og plutselig kveld

4. En dårlig teltplass og en dårlig natt

5. Fra Sandhaug og Nordmannslågen til Hansbu og Kvenna

6. Noen fjelltopper på veien

7. Solskinnsdag

8. Hjemreisen

Det har vært en fjelltur som har inneholdt det meste man kan forlange. Det har vært opptenning av bål og oppfyring av grill godt over klokken ti, og heller nærmere elleve om kvelden. Det har vært regn og vind og kaldt, så surt at alle klærne vi eide å ha på oss, var ikke nok til å hindre oss fra å bli iskalde. Men det har også vært sol og så varmt, at vi slengte oss uti en liten fjellkulp og fikk oss en svømmetur. Det har vært lunsj i kortbukse, og tilløp til bar overkropp. Vi kalte det «en Putin«. Det har vært sure, forblåste morgenener med egg og bacon og tjukke brødskiver med bringebærsyltetøy, det har vært kokekaffe kokt på fjellvann og drukket i morgenfrisk fjelluft, det har også vært en morgen med solskinn og akkurat samme frokost. Vi har gått flerfoldige mil og båret sekker for menn, vi  har krysset elver og myrer for å finne en finere rasteplass, og vi har tatt med oss topper og skarv for det har vært den eneste mandige veien å gå. Vel kommet hjem er jeg akkurat så mør og støl og trøtt i kroppen som man skal være etter en ordentlig fjelltur. Her er hvordan den var.

1. Inngangen til Hardangervidda

Tidligere år har vi alltid reist med toget for å komme til utgangspunktet for turen. Dermed har turområdene begrenset seg til stasjonene langs Bergensbanen, og turtidene begrenset seg til togtidene. Denne gangen foretok vi en oppjustering, og leide oss en leiebil. Det ble tre ganger dyrere, men dermed kunne vi også reise hvor vi ville, og få prøvd oss i noen nye områder. Vi valgte Hardangervidda med utgangspunkt i Tinnhølen, turisthytte Trondsbu, Falkabu er også et navn jeg ser der borte. Trondsbuhylen og Langhylen er navn Gule sider bruker på kartsidene sine. De velger altså en staveform nærmere det norrøne hylr, som betyr kulp, men norsk språkråd oppgir høl som det korrekte norske ordet i dag i sine ordlister. Jeg skjønner ikke hvorfor Gule sider har valgt å stave med «y», det gjør det vanskeligere å finne frem for dem som vil lete.

Anyway, vi kjørte opp dit. Og vi var som så ofte før håpløst sent ute. Min venn hadde sjekket værmeldingen som erfarne fjellfolk skal gjøre, den var blitt dårligere og dårligere for hver gang han så innom http://www.yr.no/, så han vurderte å kutte ut hele nettsiden. Vi hørte værmeldingen på NRK P1 mens vi kjørte, og den lovet oss i fjellområdene i Sørvestlandet vind av kulings styrke, kaldt, regn og snø på toppene, og egentlig ingen bedring utover langtidsvarselet. Det umiddelbare kortidsvarselet begynte også å se dårlig ut, for det mørknet godt til i det vi nådde Eidsfjord, regnet seg litt til mens vi kjørte oppover til fjellplatået, på toppen der var det også betydelig innslag av tåke, og ingen betydning i innslaget sikt. Vi så bilen foran fordi den hadde røde baklys. Veistakene langs sidene så vi én og én av. Da er det ikke nettopp lystig å vite at man snart skal forlate bilen, og tilbringe et par dager og netter i friluft.

For dem som vil kopiere turen går veien oppover riksvei 7 fra Eidsfjord, og man svinger inn ved Tråstølen, like etter Dyranut turisthytte. Der ved Tråstølen er en bom man må passere, og det koster 50 kroner i avgift som også inkluderer parkering ved Falkabu. Innover denne grusveien ble det pussig nok noe bedre sikt, men det var så sent på kveld at det nå var helt mørkt. Og det gjensto ennå nesten en mil å kjøre, 20 minutter må man i alle fall regne innover denne grusveien.

Men til slutt kom vi altså frem, og kunne parkere og omstille oss til å være ute i fjellet noen døgn. Det tok også litt tid, det er alltid noe surr om hva man skal legge igjen og hva man skal ta med, og man skal skifte til fjellklær og feste de siste ting på sekken for å kunne bære alt sammen med seg. Det tok vel ytterligere 20 minutter for oss. Vi hadde nemlig som alltid første kvelden planer om et herremåltid med grill og vin og mat og bål, og det gir betydelige mengder ekstra å bære fra starten av. Men enda døgnet var langt inne i sin 23 time, som andre språk enn norsk kunne sagt det, så var vi ikke villige til å fire på noe som helst ved startrutinene. Vi gikk inn i Hardangervidda nasjonalpark med fullt oppakkede sekker i det sene kveldsmørket, og vi hadde ingen annen tanke i hodet enn at det gjaldt å finne seg en teltplass raskest mulig, så vi kunne komme i gang med maten og festen.

2. Maten og festen – første kvelden

Det byr oss forferdelig i mot å raste i nærheten av sivilisasjonen, vi vil helst ikke se noe laget av menneskehender, og vi kan i alle fall ikke holde ut i nærheten av en parkeringsplass. Men her hadde vi ikke noe valg. Falkabu ligger ved en stor elv med store vannsamlinger, de nevnte høler, men etter å ha krysset denne elven, eller lågen, som det nesten må kalles, så tar det noen kilometer før man kommer til neste plass med drikkevann. Vi måtte bare telte på første og beste stedet vi fant. Og det eneste vi tenkte på var at det måtte være noenlunde jevnt for teltet. Med hodelyktene lyste vi oss frem til et sted som ikke var så aller verst, slo opp teltet, prøvelå litt, og så fikk det være som det ville. Nå var det mat og vin.

Kveldens bål Kveldens bål

Og maten var grillmat, og den tok sin tid, og bålet tok sin tid, og drikking av vin tok sin tid, men nå var vi på plass og alt var i orden. Jeg er jo også siden sist blitt en gift mann, og kan forklare ham litt om hvordan det er å være gift, og han kan jo alltids forklare hvordan det er å fortsatt være ugift. Hvor lenge det varte og at vi måtte sove på fjellet tenkte ingen av oss på, når bålet slukket, gikk vi og la oss. Sånn var det. Fjellturen var i gang som seg hør og bør. En forsinket ankomst hadde ingen innvirkning på graden av fest og feiring første kvelden.

3. Morgen med sen frokost og plutselig kveld

Vi bruker ikke klokke eller noe sånt når vi er på fjelltur. Vi ser på lyset noenlunde hvilken tid på døgnet det er, og kjenner på kroppene våre for å fylle ut resten. Morgenen etter den tapre vindrikkingen utover natten, må vi ha bommet grovt på enten lyset eller kroppen vår, for vi kom skrekkelig sent i gang, og feilberegnet døgnet fullstendig. Jeg husker jeg våknet noen ganger utover morgenen, og så at det var lyst, men jeg tenkte at det fikk så være, og sovnet igjen. Sånn går morgener og formiddager. Medvirkende til feilberegningen var at jeg sjekket klokkeslettet på kameraet mitt da jeg tok et bilde, og forvekslet leit klokkeslett og dato, slik at jeg fikk det fine klokkeslettet 911 når den egentlig var 1330, og frokosten ennå ikke i gang. Det var nettopp tilberedningen av frokosten jeg tok bilde av.

Frokost med egg og bacon blir tilberedt første morgenen i Hardangervidda nasjonalpark. Frokost med egg og bacon blir tilberedt første morgenen i Hardangervidda nasjonalpark.

Og med frokosten skal man ikke spare noe. Jeg tenkte på det der oppe, at det går egentlig ikke opp det systemet jeg liker å følge, der man ikke skal ta hensyn til tiden, og i alle fall ikke stresse, men likevel få med seg tre skikkelige måltider i løpet av dagen, og i tillegg gå skikkelig langt. Når man skal ta det rolig og bedagelig både morgen og kveld, ser man jo at det blir et problem. Men akkurat med frokosten skal ikke dette løses, den kan godt trekkes ut, og særlig første dagen er den fantastisk når brødet er omtrent helt ferskt, og pålegget ennå ikke er klemt sammen og blitt som det blir i fjellet. Vi har også funnet frem til suksessgarantisten med egg og bacon, det er fantastisk, jeg blir lykkelig bare jeg skriver det nå i ettertid. Brød fra baker, egg, bacon, sterk kokekaffe, selvsagt nyåpnet, og blandet med ordentlig frisk fjelluft, det blir ikke bedre når det gjelder mat. Det går gjerne med et tosifret antall brødskiver slike frokoster, og et totallsifret antall timer, men ikke et øyeblikk skal man tenke på å angre på det. Akkurat sånn skal det være.

Vi gikk derfor riktig så friske og optimistiske bort fra leirplassen, sikre på at vi hadde hele dagen foran oss, uvitende om at vi egentlig hadde den bak oss, og det merket vi heller ikke før det var for sent. Cirka en times gange fra Falkabu krysser stien Langvatnet, det er ikke noe egentlig vann, men en del av vassdraget som renner rundt omkring der oppe, det er det samme som leder til Tinnhølen, Langhølen og alle de andre. I Langvatnet prøvde min venn noen fiskekast, vi hadde jo så god tid, og jeg tok bilde. Senere kunne jeg se at klokken da var fem, og at vi egentlig bare hadde tiden og veien og middagen for å finne en ordentlig leirplass på andre siden av Sandhaug og Nordmannslågen. Det er der det ordentlige terrenget begynner. Frem til dit er det vakkert å gå første gang, med stort utsyn over store, åpne vidder. Men disse store, åpne viddene tar tid å krysse, og med tiden skulle man kunne ønske seg noe mer variasjon. Den venter altså på andre siden av Nordmannslågen.

Været var ikke helt på vår side, her i starten, og skulle heller ikke bli det på en stund. Det regnet og blåste, og var særlig nedover dalen mot Sandhaug og Nordmannslågen skikkelig surt og kaldt. Det ble så ille at min venn måtte ta seg en pause i le fra hytteveggen til turisthytten på Sandhaug, han gikk sågar inn i hytten noe minutter. Det byr meg helt i mot, så det gjorde ikke jeg. I stedet fulgte jeg mine egne råd om å være aktiv i regnet, og svelget ned noen brødskiver med smør og jordbærsyltetøy. Vi tapte kanskje opp mot en halvtime her ved hytten, og det var en halvtime etter klokken 1900, når solen går ned litt før klokken 2000. Det var altså litt kritisk.

Men vi skjønte ingenting av det. Vi gikk i stedet ned til Nordmannslågen, krysset broene, og fant oss et sted å spise – lunsj. Vi var helt overbevist om at klokken var mellom tre og fire et sted, og spiste nå rømmegrøt, med tanke på at det skulle bli kjøttkaker til kvelden. Ikke engang da det vitterlig begynte å mørkne fattet vi mistanke. Det ble sikkert bare litt gråere av regnet og skyene.

Det er pussig hvor lang tid det tar å omstille hodene når feilinformasjon først er plassert der. Vi vet jo hvordan det er i fjellet, når det begynner å mørkne, så mørkner det, og etter en stund, så er det helt mørkt. Likevel trasket vi bortover som om det fortsatt var den ettermiddagen vi trodde det var. Ikke før min venn foreslo hodelykt, skjønte vi det vitterlig ble mørkt, og at vi bare måtte finne oss teltplass første og beste sted det var mulig en gang til. Vi gikk forresten litt med hodelykt før vi begynte å lete alvorlig. Det var blitt helt mørkt da vi endelig fant den. Og den etterlot en god del tilbake å ønske.

4. En dårlig teltplass og en dårlig natt

Dette var det mest kritiske punktet på turen. Det regnet, det blåste og det var iskaldt. Teltplassen lå oppå en liten voll, det var det eneste stedet rundt der vi befant oss, at det var mulig å finne et sted uten at det var myr, eller underlag med steiner. Og i mørket kunne vi ikke se lenger enn hodelykten rakk. Det er selvsagt kjedelig å ligge på toppen av en voll når det er meldt kuling i vente. Og regn. Det er også somlet bort noen plugger til dette teltet vi har, så mange at vi er nødt til å feste to barduner med en plugg, og forresten la noen barduner stå uten plugg også. Ja, teltet ble i det hele tatt nokså håpløst satt opp, der oppe på vollen. Jeg måtte bidra med tannkosten for å feste en bardun slik at jeg fikk dratt ytterteltet i alle fall noen centimeter unna innerteltet. For blir det regn, som det jo fort kunne bli denne natten, og forresten allerede var, så kan det ende med katastrofe om yttertelt ligger inntil innertelt.

Jeg hadde også gjort en dum feil med det at jeg hadde glemt å pakke inn soveposen i plast mens jeg gikk. Jeg husket det da jeg kom til Sandhaug, men da hadde jeg allerede gått en time i lett duskregn med soveposen utenpå sekken, og soveposens eget omslag var gjennomvått. Om det hadde trukket inn til selve soveposen, var det krise.

Det var i det hele tatt litt utrivelig, akkurat her. Vi droppet selvfølgelig middagen, vi hadde jo spist rømmegrøt for et kvarter eller to siden, og utenfor teltet hadde vi ingenting å gjøre i kveldskulden. Og mørket og vinden og regnet. Teltet er et tomannstelt, og alle som selv har ligget i fjelltelt vet hva det innebærer, det er lite, og oppe på den lille vollen ble det enda mindre plass, så det var akkurat det ordet jeg valgte, utrivelig.

Jeg tenkte at dette måtte jeg for enhver god pris sovne vekk fra, og jeg håpet av hjertet at jeg greide å varme opp den fuktige soveposen, før den rakk å kjøle ned meg. Jeg håpet også at ingen av haugene og humpene oppe på vollen skulle ødelegge ryggen min, og at det ikke skulle bli verre av at jeg var kald. Fluktmuligheter var det ikke, her var vi, og her måtte vi bli. Utenfor teltet var bare regn og vind og fjell.

Siste litt uheldige tingen var at døgnrytmen var snudd natten i forveien. Jeg var ikke trøtt i det hele tatt, og lå bare og vred meg, og passet på at ryggen ikke skulle stivne i en stilling. Men etter å ha ligget slik og vridd meg en stund, en ganske god stund, en veldig god stund, lenge, begynte jeg å få følelsen av at jeg kanskje hadde ligget i noen av stillingene lenger enn jeg hadde kontroll over, hvilket betydde at jeg måtte ha duppet av litt. Og jeg kjente jeg begynte å få kontroll over temperaturen i kroppen. Det var klamt, veldig klamt i teltet, men det var ikke kaldt, ikke skrekkelig. Og teltet så ut til å holde både for vinden og regnet. Og jeg skjønte at jeg kunne klare å ligge sånn å vri meg gjennom hele natten til morgenen. Hvilket jeg også gjorde.

5. Fra Sandhaug og Nordmannslågen til Hansbu og Kvenna

Neste morgen hadde jeg lært, og stod opp øyeblikkelig da jeg så det var lys. Det skulle da også bare mangle, man sover i mørket, og bruker dagslyset til å gjøre ting. Det hadde jeg hatt god tid til å tenke ut i løpet av natten.

Det var fortsat vind og kaldt, men ikke særlig med regn her på morgenen, og vi fant et sted med le for vinden, og gjennomførte frokost med stil som vi alltid gjør på fjellet. Det er egg og bacon, tjukk kokekaffe, tjukke skiver brød, og både sjokolade og kjeks, og så mer av alt. Det var som om solen selv ville gi oss belønning, og brøt umulig gjennom skylaget for et øyeblikk. Man kan leve lenge på sånt.

Frokost i solsteiken, dag 2. Frokost i solsteiken, dag 2.

Nå kom vi oss også av gårde innen rimelig morgentid. Dagens første mål var Hansbu et godt stykke unna. Det er et hytteområde med jakthytter og gamle seterhytter nær Kvennsjøen, eller kanskje det var Litlosvatnet. Det er i alle fall alt sammen knyttet til vassdraget Kvenna, som ender opp som en del av Numedalslågen lenger unna. Min venn har slekt med gammel steinhytte her, så han er godt kjent, og visste med en gang hvor vi skulle gå. Det kostet oss 40 minutter å krysse elven, gå over en svær myr og manøvrere gjennom buskas, for å  finne oss et vakkert sted ved en kulp å spise middag. Men det gjorde vi, og det gjorde vi rett i.

Jeg hadde etter fadesen i går og lignende fadeser foreslått å bytte ut lunsj og middag på turene våre, slik at vi spiste det beste måltidet midt på dagen når det var varmt og godt, og vi var sultne, og heller spise de planlagte, enklere lunsjmåltidene til kvelden når det begynte å bli kaldt, og vi egentlig var mette. Jeg fikk gjennomslag for forslaget, og dermed ble det endelig kjøttkaker, poteter, saus og tyttebærsyltetøy på oss. Det er absolutt å anbefale, og absolutt verdt den ekstra vekten å bære med seg. Vi hadde til og med litt vin igjen, og drakk også den.

6. Noen fjelltopper på veien

Etter slikt kraftpåfyll var det ingen sak å ta med seg noen ekstra topper i jakten etter teltplass. Deriblant fikk vi med oss Blyvarden, fjelltoppen mellom tre fylkesgrenser: Hordaland, Buskerud og Telemark. Ved å gå i ring oppå der, beveget man seg bokstavlig talt fra fylke til fylke.

Hver av disse ekstra fjelltoppene gav oss noen hundre meter ekstra i oppstigning, og det tok på kreftene der det også ellers var mye gåing, og mye stigning. Kaldt var det også, selvfølgelig, og en ordentlig sur vind. Det var med andre ord om å gjøre å finne teltplass.

Det fant vi på skikkelig vis. Vi gav oss ikke før vi hadde et sted der det var litt le for vinden, og noenlunde jevnt og greit underlag. Tilfellet ville det til at det også var veldig vakkert der, det var praktfullt, jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg skal holde igjen i ordbruken. Her var ingenting mer å ønske. Et stort flott fjellvann med steiner og øyer i, norske fjell hele veien rundt, og mange steder passasjer og små dalfører innover til nye fjellområder, og grønt gress med steiner spredd av isbreene. Her hadde det vært paradisisk, om det ikke hadde vært så iskaldt. Neste morgen ble det orden også på det. 

7. Solskinnsdag

Siste dagen ble den beste. Allerede fra morgenen av kunne vi se solen så vidt skinne inn en av luftelukene i teltet, eller rettere sagt inn under forteltsduken som ikke er lang nok til å rekke helt ned til bakken, og i innerteltet er det en liten lufteluke med netting å se igjennom. Der skinte solen inn. Sånn fra morgenen av var den ikke varm nok til å gå rundt under den lettkledd, men i løpet av dagen skulle det jammen meg bli også det.

Etter den litt pinlige første dagen hvor vi sov bort store deler av dagslyset, hadde jeg nå bestemt meg for å stå opp så fort jeg så det var lyst utenfor. Det skulle være morgen nok. Så jeg fikk på meg klærne inne i det lille soveteltet, satte føttene i skoene, og rullet meg ut av ytterteltet også, og var ute. For første gang på hele turen var det klart sollys, og blå himmel å snakke om. Det var riktignok skyer i en ring rundt fjellene som omringet oss, men disse var langt unna, og dessuten på vei bort. Det ventet oss en soldag. Da blir med en gang alt mye lettere.

Det ble så vanvittig at jeg tok ut først i t-skjorte, siden i kortbukse og t-skjorte, og til slutt i bare kortbukse. Lunsjen – der vi tidligere måtte pakke oss inn i alt vi hadde av tøy, kunne vi i dag ta i kortbukse og t-skjorte. Vi kunne til og med bade litt.

Første halvdel av denne dagen var alldeles utmerket. Siste halvdel var også bra, men bar litt preg av å være en transportetappe fra Sandhaug til Tinnhølen. På den strekningen er det ikke så mye å gjøre. Og vi var faktisk ikke karer om å finne et velegnet sted å spise middagsmaten vår. Vi hadde fortsatt en rekke måltider å velge mellom, aldri har jeg hatt med meg tyngre sekk hjem igjen fra fjelltur. Men det var ikke noe fristende sted å stoppe, og vi var egentlig ikke noe særlig sultne heller.

8. Hjemreisen

Slik gikk det også til at vi kom frem til bilen i rimelig tid. Det tar tre og en halv time fra Tinnhølen til Bergen sentrum, og når vi var ved bilen klokken 1900, var vi altså hjemme 2230. Det må vi være godt fornøyd med, som vi også var det med hele fjellturen.