Kortere dag med Irina

Det er konflikten i sjakk-Norge som gjør at jeg ikke har tid til å skrive postene ut med en gang. Jeg blir helt oppslukt av de stadige vendingene, og jeg blir forferdelig provosert. Så er det jo sånn at mesteparten av dagene er jeg uten nett, og går og bader og koser meg, og har i alle fall ikke tid til å skrive blogg.

I morgen tidlig – som allerede er i dag – er det treningsfri. Da regner jeg med å få oppdatert en del. Det arbeidet er i gang nå. Og denne posten her skal i alle fall skrives ferdig.

Det var en dag hvor morgenen tok veldig lang tid. Jeg var på trening, og det som følger med der, jeg dusjet, og spiste frokost, og jeg druknet inn i konfliktene med norsk sjakk. Det er ganske uvirkelig at ja-siden tror og argumenterer for at det de driver med er greit, og faktisk er villige til å la en nystartet «sjakk»-klubb med tusen betalte medlemmer stikke av med hele forbundet. Det er en klubb opprettet utelukkende for å få inn Kindred-avtalen, og gjøre sjakkforbundet til en lobbyorganisasjon for bettingbransjen. Det er akkurat det PR-byråene gjør, de lobber en sak for penger. Det er helt vilt at en frivillig organisasjon i Norge skal gjøre det samme, og attpåtil med med medlemmer som ikke selv har betalt medlemskontingenten, og  ikke har vært medlemmer lenger enn den korte tiden avtalen har vært kjent. Det er så mye snusk og fanteri her, at det må settes en ettertrykkelig stopper for det.

Det nyeste denne dagen var at jussprofessor Geir Woxholth med spesialkompetanse på foreningsrett, tok oppdraget gratis å skrive en juridisk betenkning. Advokatene til Carlsen-leiren og advokatene til sjakkforbundet har konkludert med at det er greit, «uten særlig tvil», og de har blitt satt ettertrykkelig på plass av jussprofessoren.

Etterpå var det å hvile seg litt, og litt mer enn litt. Klokken var over 1600 da vi endelig kom oss ut.

Da ble det til den korte stranda, den på høyre side av broen, når man kommer fra byen i buss 55 eller 118 (eller noen av dem fra Druzjba Naroda). Det var ikke så intenst varmt, rundt 25 grader, så det var ikke sånn at vi absolutt måtte bade. Men det er jo gøy, og Irina storkoser seg. Den store hiten for henne så langt er å dukke under vann. Hun holder seg for nesten, og dukker. Igjen og igjen og igjen, og igjen. Og så finner hun på diverse «triks». Og så har hun «show», der hun typisk holder den lille hånden for øret, og snakker med noen «i telefonen». Showene pleier å ende med at hun dukker, og jeg synes de fungerer ganske bra. Det er regelrett morsomt.

På denne siden av broen er det øl og slikkepinne som står på menyen. I år har jeg endelig lært meg at det heter chuba chups, eller hvordan det skal skrives. Det er det samme som står på de samme slikkepinnene i Norge, så jeg vet ikke om det er så russisk, akkurat. Men Irina får én, og jeg får en øl. Da er vi begge fornøyd. Irina vil etterpå ha is, men jeg overtaler henne til heller å prøve hoppeslottet.

Det koster ikke mye å prøve det. Det er billigere enn trampolinene faktisk. Det eneste lille problemet var at hun som leide ut snakket kav ukrainsk, og da blir det litt at vi må gjette hva hun sier. Jeg får forklart henne at vi er norske, jeg snakker russisk som jeg gjør, hun lille snakker russisk helt utmerket, men ingen av oss forstår ukrainsk i det hele tatt. Da er det bare smil og greit, og vi får resten av instruksjonen på russisk bedre enn både Irinas og min.

Så hopper Irina, mens jeg fullfører ølen min. Deretter er det litt mer bading, før det er opp å få is, og deretter kaffe. Her har vi for første gang en situasjon hvor Irina forstår den bedre enn jeg, når vi begge har samme informasjon tilgjengelig. Irina spiser is, og jeg vil fotografere henne med den. Nytt av året er at hun er veldig bevisst når hun blir tatt bilder av, så hun passer på å se fin ut, eller kul ut. I en alder av fire og et halvt år har hun helt inne den «sånn-vil-jeg-se-ut-på-bilde». Etterpå forklarer hun meg at dette var ikke så lurt, for nå smelter isen. Hun forklarer meg det. Hun skjønte det, jeg ikke. Den er ikke verst.

Isen hadde nok et annet problem med seg også, for den gikk rett gjennom systemet. Plutselig måtte lille Irina på do. Og det ble kappløp for å rekke det. Dette er sikkert ganske vanlig både for voksne og barn, men det er første gang jeg har vært med på det med Irina. Heldigvis vant vi kappløpet.

Da var det etterpå å ta bussen hjem, så vi fikk litt kveld hjemme også.

Irina i svømmebassenget

Det er vinterferie. Mange, mange dager er passert, uten at jeg har fått blogget om dem. Det har vært så mange anledninger, så mye å skrive, men rutinene mine er litt slått ut av at musikkanlegget er levert inn for reprasjon, og stuen er bortimot ubeboelig, siden alt vi hadde i bokhyllen ligger spredt omkring, det måtte vi for å løfte bokhyllen frem og få tak i kontakten bak den, for å få ut forsterkeren vi måtte levere inn. Olia holder ut dette rotet, Irina løper omkring, det er nesten mest jeg som ikke helt får det til for meg, nå som jeg ikke kan ha min morgenstund i stuen, lytte til musikk, og skrive eller lese.

Nok om det. Nede foran peisen er det også fint. Jeg har kaffe fra den nye kaffemaskinen vår. På spilleren fra studentdagene har jeg Spardame, operaen til Tsjaikovskij. Jeg har skrelt poteter og gulrøtter, slik at når Olia har fått Irina sovnet, så kan hun lage grytekjøttmiddag på sitt vis. Hadde det vært biffmiddag, kunne jeg laget den. Grytekjøtt, er hun bedre på. Så om en times tid, eller så, vil maten være servert. Da vil kanskje Irina være våknet igjen, også. Hun sovner sjelden for natten før syv.

Vi kommer rett fra bading i et kommunalt basseng. Det var braksuksess. Vi kjørte ut gjengen på tre, Olia, Irisjka og jeg, etter en storslått frokost med ferskt brød fra baker, fulgt av en optimistisk lunsj med speilegg på terrassen. Solen varmer så vidt, når den er der, og det gir sånn en glede å spise på den nye, hjemmelagde terrassen vår, at det kompenserer for en god del vinterferiekulde. Knopper og skudd er det også på noen av trærne. Snøklokkene henger hvite omkring, mange av dem. Det bærer løfte om en vår som ennå ikke er her.

Så var det å prøve bading med Irina. Vi prøver litt forskjellig. Hun er akkurat så gammel, nå, at hun har lært seg at det er noe hun liker, og noe hun ikke liker, og at hun kan være med å påvirke så det blir mest av det første. Hun er på vei litt bort fra at alt i verden er nytt og fantastisk, slik det er det for de aller minste, og sterkt var det for lille Irisjka. Hun er i ferd med å utvikle sin egen personlighet, vise de første gryende selvstendighet, være et eget subjekt i verden, være noe annet enn andre barn og mennesker.

Irtsjik, som jeg kaller henne oftest, liker godt å kjøre bil, så det fikk jeg satt henne da hun begynte å bli utålmodig av all spisingen og pakkingen vår. Det er alltid litt styr når vi skal av gårde et sted, i vårt hus, noe andre familier sikkert også vet en del om. Til slutt kom omsider Olia også, og vi kunne kjøre av gårde.

Valget stod mellom to alternativ, i to forskjellige kommuner. Det ene hadde barnebasseng, men var kanskje litt lenger å reise til, noen kilometer og minutter, og var dessuten ikke like enkel med betalingen og overiskten. Vi valgte kort sagt vår egen kommune, slik vi opprinnelig hadde tenkt, og et sted jeg kjenner godt, godt, godt fra min egen barndom. Det trenger ikke være hemmelig, forresten, det er hallen på Giske, like ved skolen og Sandnes stadion, et sted jeg har mange minner fra.

Vi var der altfor tidlig, slik vi hadde tenkt, og kunne rusle rundt det lille tjernet, og snakke sammen, først. Olia og jeg snakket, Irina løp rundt, med spor av å være litt utålmodig. Vi gikk inn i hallen og så oss omkring, Irina gjorde store øyne da hun så bassenget, og kanskje begynte å skjønne hva som ventet. Vi måtte kjøpe badehetter til alle, badedrakt til Irina og svømmebriller til mama Olia, samt klippekort til oss voksne før vi kunne gå inn, men så lå da også veien åpen.

Og det var et syn for guder og fedre da mama Olia og lille Irisjka kom opp fra garderoben, Irina i liten, rosa badedrakt og matchende badehette, så søt at det var vanskelig å holde ut, og med gledeshyl vi ikke har hørt siden hun var ganske liten. Dette var som det skulle være for henne. Hun kom uti til meg i vannet, og var med på alt, kavde for å holde seg flytende og komme seg dit hun ville, de gangene jeg bare støttet henne sånn halvveis, og stod og jublet på knærne mine når det var tid for å hvile. Selv på det grunneste er det for dypt til at hun rekker bunnen, og hun liker ingenting av det som kan holde henne flytende. Hun må være med far, eller mor.

De har laget det fint til, med en liten sklie hun kan rutsje på, og litt baller og leker hun og andre små barn kan tøyse og kose seg med. Irina var mest interessert i ballene, mjatsjik, som hun kaller det, på russisk. Hun snakker ganske godt russisk nå, sikkert ikke så veldig mye dårligere enn andre barn på hennes alder, enda hun er tospråklig, og har norsken også å lære seg. Der henger hun nå tydelig etter. Dette er noe jeg har tenkt å skrive om, og kommer til å gjøre, hvordan hun nå former setninger og virkelig kommuniserer på russisk, hvordan språket utvikler seg. Det har skjedd mye på den fronten, siden sist jeg skrev om det.

Nå skal det imidlertid handle om badingen. Flere ganger havnet hun under. Stadig vekk ville hun låne Olias briller, en annen stor glede hun har, fetisj, kaller man det, for voksne, hun er vill etter alle typer briller. Her fikk hun alt på en gang, kule briller, og vann og bading. Ikke rart verken stemmen eller tiden strakk til, dette var ikke lett å gi uttrykk for, hun sprang rundt på land, og hoppet med de små føttene sine, – ula, ula, ropte hun, på russisk, men også norsktalende kjenner lett igjen «hurra», som de på russisk uttaler uten ‘h’. Det var store protester da vi skulle gå, et utvetydig njet, enda både vår tilmålte tid var ute, og hun var blå både på kinnene og leppene, – njet.

Selv for foreldrene er det ikke lett å skjære noe lett, når noe så søtt står med ny rosa badedrakt og badehette, kulerunde øyne og nese og kinn, njet, og hoppet og ropte ula, og fant baller og rockering, fant på alt, njet, njet – hjem skulle vi ikke.

Men hjem måtte vi. Det er ikke store skaden. Det kostet nesten ingenting med klippekortet med 10 klipp, vi har fire ganger igjen, hvis både Olia og jeg er med hver gang. Så kan vi kjøpe nytt kort. Det er sunt og godt for barn å være i basseng, alle tiders lek, og Irina setter så tydelig, så tydelig pris på det. Hun var varm av lykke da hun og moren kom ut av hallen, til meg som far, som enda jeg hadde somlet så godt jeg kunne, likevel kom først. Også konemor Olia var glad og fornøyd, og takket meg igjen og igjen, hun er jo gammel mestersvømmer fra Kiev, dette satte hun også pris på. Og nå har vi jo bil og penger, det er kort vei opp til hallen, ikke særlig med bry, og kjekt for alle.

Hjemme var det Irina selv som tok initativet, rett i seng. Hun hadde brent opp kruttet i vannet, om det går an å formulere seg på den måten der, brenne opp krutt i vann, i alle fall var det tomt da hun kom hjem. Så hun gikk altså til sengs, med mama Olia, mens jeg skrelte poteter og gulrøtter, før jeg gikk ned foran peisen, og skrev dette innlegget her.

Svømmekurs med Olga

Min kones navn gjør seg godt i en overskrift som dette. Hun er som kvinner flest og russiske kvinner kanskje mer og seg selv aller mest ekstremt selvkritisk, alltid på jakt etter feil og mangler med seg selv. Men akkurat navnet sitt har hun ingenting å si på, det er hun helt fornøyd med. Slik jeg også er det. Det gjør seg godt både på norsk og russisk.

Olga – eller Olia, som vi kaller henne, det russiske språket er rikt på kjælenavn – er forhenværende barnestjerne i svømming. Hun begynte da hun var 5-6, og sluttet da hun var 14-15, da det var på tide å begynne med doping, som hun så kjekt forklarte det. Innen hun sluttet rakk hun å bli best i Kiev i sin årsklasse, og nest best i Ukraina. Det tilsvarer for oss best i Norge, og nest best i Norden, hvis vi også for moro skyld trekker inn Polen i Norden.

Min far var også konkurransesvømmer i sin tid, men han var nok aldri noen mester. I de fleste ting han foretok seg sørget han for å fylle opp det store middelsjikt, han styrket som regel gjennomsnittsverdiene.  Til det daglige svømte han imidlertid godt, han hadde teknikken inne til hverdagsbruk. Og jeg lærte litt crawl av ham, han lærte meg hvordan det skulle gjøres. Det gjaldt om å ha strake bein, og å puste i armhulen under skulderen.

De siste årene har jeg trent mer eller mindre på å få dette til, når jeg ellers har badet. De aller siste årene har det vært heller mer, enn mindre, jeg har anstrengt meg for å få det til. Et av målene mine har vært å kunne svømme langt, problemet har alltid vært at etter å ha svømt crawl en stund, må jeg svømme bryst for å hvile og få puste. Trikset med å puste under skulderen har aldri villet seg helt over tid.

I løpet av to lange somre med mye bading på Krim har jeg kommet dit hen at jeg kan svømme omtrent så langt jeg vil, crawl, så lenge jeg bare bruker armene og ellers plasker litt med beina når det passer seg slik. Jeg har forsøkt å få til beina også, men det blir stress med rytmen, og jeg blir forferdelig sliten og må puste.

Så jeg spurte min kone mestersvømmeren her mens vi badet i bassenget om hun kunne svømme litt for meg, så jeg kunne se hvordan det skulle gjøres. Hun svømte, jeg så det, og fikk det plutselig til med en gang. Hun forklarte videre at pusteteknikken er slik at det skal pustes for hvert tredje tak, slik at det blir annen hver gang til høyre og venstre. Slik holdes balansen i vannet, samtidig som det blir passe med pusting.

Yr av mestringsglede gikk jeg videre med en gang. La oss lære meg hvordan man skal ta en ordentlig vending i kanten. Olia imponerte med å svømme tvers over bassenget frem og tilbake under vann, noe som hadde blitt vanskeligere om hun hadde tapt så mye tid som jeg pleier å gjøre på å snu. Hun viste meg og forklarte meg, og etter et par komiske forsøk hvor jeg vendte alt for tidlig og ikke fant noen kant å sparke fra i, fikk jeg også dette til.

Så var det brystsvømming. Når Olia og jeg har kappsvømt, har hun svømt så mye raskere enn meg at det er helt komisk. Jeg har ikke ant hvordan jeg skulle få det til, men har nå begynt å ane det. Det ligger i beinsparkene og i pustingen. Alle og enhver som har hatt svømming på skolen vet at brystsvømming går raskere om man dykker for hvert tak. Nå fikk jeg lære at det går enda raskere om man ikke løfter seg helt opp mellom takene, men hele tiden passer på å holde hodet ned mot vannet, for å minske vannmotstanden. Bensparkene er ikke bare froskespark, som alle kjenner til, men også delfinflakk opp og ned der man ellers bare ville ligge og flyte bortover. Rytmen er slik at det er froskespark, delfinflakk, delfinflakk for føttene, svømmetak, svømmetak for armene, og pusting i forbindelse med froskespaket.

Her møtte jeg min grense. Aldri så mye Olia viste og forklarte og demonstrerte, her var det for mye å holde styr på. Mine problemer lå i tre ting, armtaket, beinsparkene og pustingen, og kanskje aller mest i koordineringen, så egentlig hadde jeg fire problemer. Jeg prøvde meg som delfin, fikk det ikke til, prøvde å få armtakene riktig, gikk ikke, prøvde froskespark og pusting, nei, nei, nei.

Antagelig har jeg like mange år foran meg på å få til dette, som jeg har brukt på crawlingen. Og siden posten er skrevet i ettertid, kan jeg si at dagens program har innebåret butterfly og ryggsvømming, hvor mitt grensemøte har vært totalt.

Tross motgangen etter den første fremgang har jeg kunne nyte en vakker trener, som ikke har holdt igjen på disiplinen under øvelsene, men som straks etter har latt all disiplin fare og servert en lekker lunsj hvor det ikke har manglet på noe. Og det er jo gøy å bade, nesten uansett hva man finner på i vannet.

Siste dag i Alupka

Denne morgenen startet ikke som de andre. Både Olia og jeg våknet sånn i femtiden, og lot mer eller mindre være å sove hele morgenen. Klokken er nå halv ni, og jeg venter mens Olia smører nistematen vi skal ha med på stranden. I mellomtiden begynner jeg på denne bloggposten om vårt opphold i Alupka, og hvordan vi har hatt det her.

Leiligheten

Den første leiligheten vi bodde i var elendig. Jeg skrev om den første august i denne posten her, og var også innom den i de andre postene fra de første dagene her nede. Siden flyttet vi til en ny og mye bedre leilighet, noe jeg også har skrevet litt om, og nå skal beskrive nærmere.

Som alle leilighetskompleksene eller boligkompleksene her nede har denne også en stor jernport, der det som regel står Ждаётся жилие, når det er noe ledig. Og det er det altså som regel. Går man inn porten, kommer man inn i gårdsrommet, og vil vanligvis bli møtt av vertinnen, som informerer om de ulike boalternativene og viser dem frem. Det er absolutt en fordel å kunne litt russisk, hvis ikke blir det vanskelig, men ikke umulig. For meg her nede har Olia ordnet alt veldig greit.

Ok, det var litt om hvordan utleien foregår. Blir man enige, betales leien for hele perioden man skal bo der cash kontant med en gang. Vi ble altså enige om denne. Den har flere boenheter av varierende pris og kvalitet, vi fikk etter hva jeg vet den beste og dyreste. Det var også den eneste som var ledig.

Prisen nå i august var 225 griven, eller cirka 200 kroner. For den prisen fikk vi det som må kalles et tremannsrom, den passer for foreldre med et lite barn. Den har to rom, som ikke har dø mellom. Hvert av rommene er på rundt 8 kvadratmeter, så stort er det ikke. Men det er rent og nytt og velholdt. Rommene har også store vinduer med nydelig utsikt. Det ene ser rett ut over Svartehavet, det andre vender mot vest og ser toppen av fjellene til venstre, og Svartehavet til høyre.

For å komme inn i rommet vårt må vi også gå gjennom kjøkkenet til huseieren. Dette kjøkkenet kan ikke vi bruke. Vårt kjøkken er ute i forgården, der det står et lite kokeapparat med to gassplater. Dette deler vi med alle de andre familiene som bor her, 4-5 stykker, etter hva jeg kan regne meg frem til. Kjøkkenet er likevel som regel ledig, så det er ikke noe problem. Jeg tror egentlig det er Olia som bruker det mest.

Vi har to dusjer. Den ene er så enkelt som det blir, jernplater satt sammen ute i forgården, et lite forheng foran, og vann fra en eller annen tønne på taket. Den andre er mer moderne, inne på et fliselagt bad med ordentlig dør. Kaldtvannet kommer også her fra taket, eller et annet sted hvor det blir varmet opp av solen. Det er en dusjholder for kaldtvann og en for varmtvann. Den for varmtvann skal visstnok være ustabil, jeg har aldri brukt den. Kaldtvannet er forresten også litt ustabilt.

Bokhyllen

Jeg må skrive litt ekstra om bokhyllen. Jeg er jo en bokfantast. Det er en ordentlig bokhylle fra Sovjettiden. Bøkene kommer også fra den tiden, og det er virkelig interessant å lese om hvordan de presenterer sin egen historie. En mann som Josef Stalin blir for eksempel ikke nevnt med et ord. 30-tallet med hungerkatastrofe, skueprosesser og terror blir forbigått med noen detaljer om et eller annet byggeprosjekt, pionertur eller annet som var vellykket. I bøkene som er fra 1985 til 1990 av dem jeg har sjekket opp, blir ingen partileder etter Lenin nevnt. Jeg må gjøre oppmerksom på at jeg bare har skumlest bøkene, nøye lesning finnes ikke tid til.

Det er også et fornøyelig barneleksikon med tittelen Что такое, кто такой, eller ”hva er dette, hvem er det”. Dessverre finnes bare første bind fra dette verket som er fra det interessante året 1990, da Øst-Europa har falt og Sovjetunionen inne i sitt siste år. Jeg skulle gjerne sett hvordan landene fra Øst-Europa ble presentert. Interessante land som ble presentert, er Vietnam (V kommer tidlig i det russiske alfabetet) og Afghanistan. For begge landene blir det skrevet om uskyldige ting, som klima, landskap, natur og vareproduksjon. Det passer jo også godt for barn. Nøyaktigheten til leksikonet ble jeg litt i tvil om, da jeg så kartet over Skandinavia, der vest-Norge var gjort flatt, og fjellryggen vår var plassert godt inn i Sverige.

En flott bok om plante- og dyrelivet på Krim finnes også her. Bilder av dyrene er ikke trykket, derimot er det flotte tegninger av dem.

Jeg kunne hatt mye gøy med disse bøkene her, om jeg bare fikk være her lenger. Jeg har ikke engang nevnt alle verkene fra den klassiske, russiske litteraturen. Her er Dostojevskij, Pusjkin, Bunin, Blok, Solsjenitsyn og mange flere. Antalogier finnes det også, pluss flere lettvektere og underholdningsromaner. 

Alupka

Jeg tror jeg vil anbefale Alupka for nordmenn som vil reise ned på Krim, og holde seg på et sted. Det er mye billigere enn Jalta, og man kan reise til akkurat de samme turistattraksjonene her. Skal man virkelig farte rundt og se alt, er kanskje Alusjta der vi var først en noe bedre base. Der er bussforbindelsene enda litt bedre.

Alupka er en ordentlig ferieby. Vertinnen her sier at om vinteren er det bare to butikker åpne, og nesten ikke folk her. Om sommeren – som varer lenge – er det imidlertid godt med liv i byens lille sentrum. Olia og jeg har ikke prøvd noen av restaurantene her, vi har hver dag kost oss hjemme, men jeg har vært på mange restauranter i mitt liv, og kan se at her er mange som holder høy standard. Fra leiligheten vår er det drøye 200 meter til sentrum, og 300 meter til busstasjonen. Rundt busstasjonen er det også et lite sentrum.

Nede ved sjøkanten er det fullt opp av diskotek, og spisesteder som satser mer på dem som skal leve livet om natten. Olia og jeg var en kveld på Michael Jackson minnekveld, og det var jo uforglemmelig, som russiske diskotek pleier å være. Men det var selvsagt ikke den schwungen som man finner på diskotekene i hovedstedene og storbyene.

For voksne feriefolk er kanskje attraksjoner og severdigheter viktigere enn uteliv. Her i Alupka er det gang avstand til Voronsovskij dvorets, et palass fra 1800-tallet, bygget av en russisk prins, for øvrig den samme prinsen som sørget for Pusjkins ulykkelige død, om jeg har forstått informasjonen riktig.

Palasset er bygget i engelsk stil, det ligner på en engelsk borg, men ser man nærmere etter har det rappet litt både her og der, og er ikke akkurat en gave til kunsthistorien. Det har imidlertid noen fine fotomotiv, og en meget flott, stor hage å spasere i.

Det er også kort vei til Aj-Petri. Det høye fjellet der det finnes en taubane opp. Jeg har etter en del tankearbeid funnet ut at jeg er imot slike taubaner, men for denne gjorde jeg et unntak, og tok den. For den som er enda mer prinsippfast, finnes det også en bilvei der man kan ta en taxi for samme pris som taubanen. De virkelig prinsippfaste kan gå denne veien, men svingete som den er, må man regne med en viss tidsbruk. Ære være den som gjør det. Og presangen på toppen er ypperlig. Det er et kjempefjell med praktutsikt. Sjekk posten jeg har skrevet (når den kommer).

Busser til Jalta går hele tiden. Og man kan også lett komme seg til palasset der toppmøtet mellom Stalin, Roosevelt og Churchill ble holdt mot slutten av den andre verdenskrig. Der har jeg vært tidligere, så dit reiste vi ikke i år. 

Stranden

Fra Alupka har man om man er villig til å spasere litt riktig så mye strandlinje til disposisjon. Gledelig lite av den er betalingsstrender. Betalingsstrendene ligger naturligvis der det er kortest vei ned fra byen, og er erketypisk russiske med småstein og avgrenset av betongmoloer. Det finnes noen smutthull og mellomstrender for dem som ikke vil betale, også.

Men i dette sentralområdet er det ikke noe pent, synes jeg. Sovjetmakten har ødelagt ved å slippe tonnevis av betongblokker ned i strandlinjen, for å hindre bølger, eller hva de nå skal gjøre. Og området er ytterligere ødelagt av den nåværende turistindustrien, som bygger så nær til stranden at det hindrer utsikten og skygger for solen. Alupka er langt fra det verste når det gjelder dette.

Mot vest har Olia og jeg vært lite, men av det vi har sett er det flotte klippestrender og svaberg å ligge på i dette området. Det passer godt for nordmenn, men Olia liker det ikke så godt, så vi har valgt andre løsninger. Tilgangen til disse områdene går gjennom parken til Voronsovskij dvorets, noe som må regnes som en ren bonus. Går man langt nok, kommer man også til den sivilisasjonen noen kanskje vil etterlyse. Det er en liten sandstrand med betongmoloer rundt, en aldri så liten fornøyelsespark for vann med to apparat, og kafeer og salgsboder. Der likte jeg meg veldig godt, men vi var der bare en gang, i forbindelse med besøket til Voronsovskij dvorets, mens vi bodde i Alusjta.

Som regel har Olia og jeg valgt stranden mot øst. Den er todelt, på den ene siden finnes kampesteiner henslengt etter det som må være byggearbeid, og ukrainske og sovjetiske betongblokker mer eller mindre tilfeldig slengt rundt. Bortsett fra betongblokkene, synes jeg dette er ypperlig. Mange av steinene er flott å stupe fra, og det er fullt av krabber, fisk og sjødyr som gjemmer seg rundt dem. Sjøen er også klar og fin her (dog, Middelhavet er det ikke, forventningene må ikke skrus for høyt opp), så man kan lett se ned til bunnen og følge med på hva som skjer.

Det er også sjøfugl, deriblant en type russisk pingvin jeg ikke engang hadde hørt om før. Det er ingen ordentlig pingvin, men en fjern, liten slektning som kan fly. Den har også en riktig fin fjærdrakt. Delfiner har vi også sett. Både Olia og jeg synes det trekker opp at det er så få folk her. Man kan være usjenert, og det er det også noen som benytter seg av litt vel mye.

Den andre delen her borte er en tradisjonell sandstrand. Her finnes også salgsboder og plastkafeer å kjøpe seg noe forfriskende. 

Vårt opphold i Alupka

For Olia og meg har oppholdet her vært inncruisingen av bryllupsreisen vår. Særlig etter at vi skiftet leilighet har vi hatt det veldig behagelig (før vi skiftet var det naturligvis noen problemer). Alt vi har ønsket har vært i gangavstand, og vi har alltid kunnet komme hjem til et rent, fint rom med ordentlige senger og passe temperatur.

Vi har spist alle måltidene hjemme, også når vi bodde i den første leiligheten. Unntakene er bare når Olia har laget til noe niste å ha med på stranden. Ellers har vi spist en lang, god frokost, gjerne med honning og brød til dessert. Det har ført til at vi kan holde ut en lang dag på stranden. Og når jeg skriver vi, så mener jeg ”jeg”, for det er helst meg hun tenker på, når det gjelder mat.

På stranden har som regel jeg svømt mellom steinene, stupt fra dem og sittet på dem og studert bølgene som slår inn mot dem, mens Olia har sittet på betongen og lest Dagbladet fra 26. juni for å lære seg norsk. Med jevne mellomrom har jeg svømt tilbake til henne, sittet med henne og hjulpet henne med norsken, og ergret meg over Dagbladet som skriver så unødvendig fancy og er så unødvendig kule og korrekte.

Ofte kommer Olia også svømmende ut til meg. Da duver vi i bølgene ved vannkanten, svømmer langt ut til vi har panoramautsikt over fjellene og den vakre kysten, eller vi kryper rundt over steinene og ser etter sjødyr. Alt sammen slik at vi ikke trenger anstrenge oss for at det skal være romantisk.

I Olia har jeg også en kone som interesserer seg for fugler og dyr. Den som får øye på noe peker, og den andre snur seg og sier ”hvor, hvor” på norsk eller ”gde, gde” på russisk. I Kiev har de ikke måker, så til og med måker er interessante for henne. Mens den artige lille pingvinfuglen jeg aldri har sett før, er mest interessant for henne, fordi den er så interessant for meg. Ved en anledning fikk vi til og med på godt hold se den stupe ned i sjøen og snappe en liten fisk. Fantastisk.

Et høydepunkt for meg var også å se delfiner som hoppet rundt noen hundre meter uti sjøen. Det var langt hold og vanskelig å se ordentlig, men så vidt jeg husker er dette første gang jeg har sett delfiner i det fri, og det er jo noe helt annet enn å se dem i fangenskap. Vi forsøkte også å filme dem, det vil si jeg filmet, men denne filmen har størst verdi fordi jeg snakker så morsomt russisk i den, og filmer så håpløst.

Vi har alltid med oss fotoapparat, og i Olia har jeg møtt min overmann når det gjelder å ta bilder. Hun er ikke til å tro. Hun tar gjerne hundre bilder til dagen, og gir seg ikke før batteriet er tømt. Hun interesserer seg for båter, fugler, skyer og mange andre motiv det ikke ville falt meg inn å fotografere, og hun stiller meg opp i alle mulige positurer for å ta bilder fra alle mulige vinkler. Av og til får jeg lov til å ta bilde av henne også. Og om kvelden er det fast rutine å se på dem, og slette mengder av dem.

 Nå sitter jeg siste dag og har pakket, mens jeg venter på at Olia skal ordne med frokost og nistepakken for halvannen dag i buss og tog. Været er fantastisk og innbydende i dag også, klar sol, bortimot vindstille og passe kjølig sånn på morgenen. Det har vært en fantastisk ferie, og det eneste som er dumt med den, er at den nå er slutt.

Såre neser og vin på morgenen

I går sovnet vi veldig plutselig sånn litt over ni, og det endte med at vi ble sovende hele natten bortsett fra noen små justeringer med åpne og lukkede vinduer, og forskjellige typer laken og sengetepper. Jeg var også oppe i totiden og pusset tennene, og gjorde kveldstoalettet. Jeg drømte at jeg avla eksamen i fysikk uten å ha lest noen ting, men med bestått resultat og pussig feiring etterpå, videre var Norge endelig kommet under Russland og vi syklet omkring langs jærstrendene som var helt forandret i fauna og i utseende, men landeveiene var jærske, og vi syklet på den en gjeng jeg ikke kjente så godt, og målet var å ta mange fine bilder, noe jeg delvis lyktes med. Det siste bildet jeg tok var en liten, gul båt som duvet inne ved strandkanten, og når jeg tok bilde av den, viste det seg å være en bil av typen 2cv i ferd med å synke.

Jeg våknet kvart på syv. Tre kvarter senere enn vanlig. Da jeg sovnet i går var jeg stiv og støl og sår over det meste av kroppen. Jeg har satt i gang et lite treningsprogram for å få orden på armmusklene, jeg har fått en kone nå som ikke liker tynne menn, og treningsprogrammet sammen med all svømmingen og klatringen gir en del gangsperr. Videre har min kone samme innstilling til solkremer, salver og legemiddel som jeg, det betyr at vi ikke har noe av det, som jeg før skal ha skrevet, og under den sterke solen her nede hender det at det blir litt problemer. Jeg er kort sagt solbrent på nesen og i hodebunnen. Jeg bruker naturligvis hatt, men svømmeprogrammet mitt går fra stein til stein langs strandkanten, og jeg kan ikke akkurat ta med meg hatten ut i vannet.

Slik blir det til at jeg tilbringer timevis ubeskyttet under solen hver dag her nede, og akkurat nå beveger det seg rundt grensen for hva jeg kan tåle før jeg må bite i gresset og for første gang i mitt liv kjøpe min egen solfaktor. Tidligere er det alltid andre som har reddet meg eller liksom tvunget meg, og smurt meg inn, liksom mot min vilje. Nå er det jeg som i begynnelsen presset litt på for å kjøpe solkrem, og min kone Olia som sa ”ja vel, ok, da”. Men det ble aldri til at vi kjøpte noe, og så fikk jeg underlaget jeg trengte.

Her i Alupka er imidlertid solen sterkere enn den var for oss i Alusjta. Der brukte vi alltid litt på formiddagen til å komme oss til stedet vi skulle til, og mens vi tok buss og gikk på gaten, kunne jeg naturligvis bruke hatt. Ofte kom vi ikke til strendene før utpå ettermiddagen, og ofte var det også litt overskyet. Når vi badet, hadde vi en base på en strand eller en brygge, og bortsett fra Partenit og Santa Barbara (og Novij Svet, om vi bare hadde badet skikkelig der), fantes ikke så mange steiner og holmer å svømme til.

Nåvel, det er tre dager igjen, og jeg skal holde dem ut. Vi har forresten en salve, en ”detskij krem”, eller ”barnekrem”, på norsk. Den koster 4 griven og er helt utmerket, en tykk fin fuktighetskrem. Den ordnet opp i mine såre, tørre fotblader som var i gang med å sprekke på hælen, etter påkjenningene de er utsatt for. Den første kremen varte en måned, nå har vi kjøpt en ny til 6 griven, fordi den første ikke fantes her. – De er alle sammen helt like fra Sovjettiden, sier Olia.

Det er på sitt vis deilig å ha slike feriekropper. Og til ferien hører også med noen ekstra nytelser, for eksempel vin. Vi kjøpte inn et par flasker forleden, som jeg har skrevet om i en munter vinhandel, og vi må jo drikke dem opp. Derfor innvilget jeg meg et glass Massandra Kokur, denne morgenen, en søt hvitvin, jeg var jo så sår og fæl i kroppen, og dessuten litt trøtt. Honning med Lavasj hadde vi også fra i går på rommet, brødet er spist, jeg har det godt.

Gårsdagen var en dag med akkurat de vanlige rutiner. Jeg våknet før Olia, hun våknet etter to timer, og så laget hun frokost. Hun kjøpte selv inn ingrediensene, og serverte en av mine favorittretter her nede, egg, rømme og en grønnsak jeg på ingen språk i verden kjenner navnet på. Det er til og med dandert, og en utmerket forrett på en hvilken som helst fasjonabel restaurant ville det vært.

Etter frokost var det kort hvile, og til stranden. Det blåste litt denne dagen, og var litt bølger, men ikke verre enn at det gikk godt an å bade, og godt an å stupe. Jeg gjorde begge deler hele dagen, mens Olia solte seg og leste ”Pluss” fra Stavanger Aftenblad, for å lære seg norsk. Med jevne mellomrom kom jeg tilbake til henne, i andre mellomrom kom hun ut til meg. Det var med andre ord helt utmerket.

Da kvelden kom gikk vi hjem igjen. Hun laget middag, mens jeg gikk i butikken for å kjøpe brød å ha til honningen etterpå. Middagen var enkel, stekte poteter, agurk og tomat, men det fungerer utmerket når varene er gode, og det er mye av dem. Både Olia og jeg ler av alle de eksotiske ingrediensene vi skal bruke i Norge, og særlig i norske restauranter, og hun sier hele tiden at i dag blir det ”Chi min”, etter en uforståelig oppskrift vi fant i Dagbladet hun leste, om en indonesisk marinade til grillet laks. Hvorfor skal man marinere så godt kjøtt som laks, spør vi?

Etter middagen gikk vi inn på rommet for å drikke mer vin, spise honning med brød og slappe av og kose oss litt. Avslappingen gjorde vi altså så ettertrykkelig at vi våknet igjen neste morgen. Jeg klokken kvart på syv, hvor fra denne posten er skrevet.