Hva som ikke er aprilsnarr

I dag og i går har jeg fått en rekke treff på søkeordet «Aprilsnarr», og den fine posten jeg skrev i fjor på denne dagen, og som også heter: Aprilsnarr. Da tenkte jeg å narre litt her på bloggen, og kom opp med den fine, oppdiktede historien om aprilsnarrens historie. Jeg skal ikke prøve på noe lignende i år. Jeg skal i stedet skrive ned 5 ting som har hendt og er et faktum, og som avisene skriver om, men som burde være aprilsnarr. Ja, om jeg satte 5 fine narrehistorier ved siden av de 5 virkelige, så ville det ikke være lett å skjelne hvilke som var hva, om man kom utenifra, og ikke kjente igjen de virkelige historiene som – nettopp – virkelige.

1. Det er nå bestemt at det ikke skal være lov til å ha med tannkrem ombord på fly. Det er heller ikke lov til å ha med shampo. En flaske vann er heller ikke lov, og heller ikke noe annet å drikke. Det er ikke lov til å ha med middagsrester heller, såfremt den ikke er frossen. Alt som er flytende eller omtrent flytende, er forbudt. Kaviar og majones er for væskeaktig. Dette skal nå være forbudt, på grunn av terrorfaren. Man kan bruke tannkrem, shampo, flaskevann, middagsrester (ikke frossen) og alt som er flytende (eller omtrent flytende, sånn som kaviar og majones) til å sprenge flyet, om man for eksempel tar en flytur fra Oslo til Bergen, der det aldri noensinne har vært et tilnærmet forsøk på kapring, eller noe som overhodet kan minne om terror. Det er selvfølgelig ikke kaviaren i seg selv man er redd for, man er redd for at det som ser ut som kaviar, ikke skal være kaviar allikevel. Denne frykten skal kun gjelde på fly. Overalt ellers er kaviar og blir kaviar, og man kan spise det og frakte det med god samvittighet, uten å bli mistenkt for å være en terrorist.

2. Justisministeren i Norge er nå sykemeldt. Det kommer av at han har vært under sterkt press i det siste, og presset kommer av at han først har tillatt muslimske politikvinner å gå med hijab til uniformen, og så visst ikke har tillatt det allikevel, eller hvordan det var. Det er uansett ikke noe særlig med muslimske polikvinner i Norge, heller ikke særlig med muslimske menn, forresten, og de som er, har ikke akkurat krevd å få gå med hijab. Det er kanskje en og annen som har gjort det, en og annen som kunne tenke seg å bli politi, eller en og annen som kunne tenke seg at en muslimsk kvinne med hijab kunne tenke seg å bli politi, og da må få lov til å gå med hijaben. Jeg smører kanskje for tjukt på når jeg skriver at det var røster som krevde justisministerens avgang på grunn av denne fadesen. Men akkurat i Norge er ikke det med ministeres avgang så lett å smøre tjukt på, da ministere ellers er falt som følge av stabbur i hagen og venner til middag, eller hva det var.

3. Den mest sleipe erkekapitalisten vi har i dette landet her, Øystein Stray Spetalen, en mann som har tjent seg rik på aksjer og ingenting annet enn aksjer, som kjøper og selger helt skruppelløst, og som i det minste har vært ærlig og redelig med det at han står fast på at han bare ønsker å tjene mest mulig penger. Han har kritisert regjeringen, som består av AP, SV og SP, altså en småborgerlig, sosialistisk regjering, han har kritisert dem for å satse for mange av våre oljepenger på aksjer, på utenlandske aksjer. Og finansministeren, Kristin Halvorsen, fra Sosialistisk venstreparti, har sagt at aksjer gir best avkastning over tid, og at man heller burde satse mer på aksjer, enn mindre. Oppsummert: Kapitalisten Øystein Stray Spetalen vil ta penger ut av aksjemarkedet, og kaller det gambling å ha pengene der, sosialisten Kristin Halvorsen mener aksjemarkedet er det aller beste stedet å plassere penger, om man har det. Jeg bare tuller, har jeg lyst til å skrive.

4. Det er forslag – ja, om det var støttet av Anniken Huitfeldt eller Inga Marte Torkildsen, det skal jeg ikke si jeg husker så godt, og alt jeg husker om denne saken, husker jeg ufrivillig – om at alle norske jentebarn skal foreta underlivsundersøkelse for å teste om de er kjønnslemlestet. Jeg bruker det ordet de selv liker å bruke. Det er en avskyelig tradisjon som foregår i Afrika, fra øst til vest i et belte et stykke nord for Ekvator, fra Somalia og bort mot Senegal, Gambia eller så, i varierende grad i ulike land, heldigvis, det er avskyelig. Men nå skal vi gjøre vårt også her i Norge, og teste absolutt alle jentebarn, enten de er i risikogruppen eller ikke, og det skal man gjøre litt sånn i forskjellige legekontroller opp gjennom årene. I samme slengen skal en slik kontroll gi jentene et mer naturlig forhold til egen kropp, og fjerne skammen, av alle ting. Man skal ikke spøke med avskyelige ting, så et forslag som dette kunne de godt unngå å komme med.

5. Utdanningsdirektøren i Hordaland (om det da var utdanningsdirektør hun var, Kjellbjørg Lunde, det er jo så mange titler i skoleadministrasjonen) har gått offentlig – virkelig offentlig, landets aviser og NRK radio – ut, og erklært at lærerne har ingen rett til å gi skoleelevene lekser. Og elevene kan – og bør – med loven i hånd, nekte å gjøre hjemmearbeid lærerne pålegger dem. Hun hadde vel kanskje også noe forskning som viste at mer arbeid ikke nødvendigvis gav bedre resultat, eller hva slags forskning hun hadde å vise til, og hvordan denne forskningen var gjort, med eller uten hjemmearbeid.

6. Man er godt fornøyd med forslaget om at styrene i aksjeselskap må ha minst 40 % av hvert kjønn representert i styret. Det er forresten ikke et forslag, det er en lov, og det er Karita Bekkemellem som ikke har noe med Orheim å gjøre, som har fått det gjennom, det er en lov. Selskapet blir intet mindre enn tvangsoppløst, om ikke man finner frem til flere representanter fra det underrepresenterte kjønn, om det så er en aldri så flink person som må gå, og en aldri så elendig tulling som kommer, det er kjønnet som teller. Og det har fungert, nå er det 40-60, og i tillegg finanskrise, men det skyldes jo noe helt annet. Imidlertid har de nå bestemt seg for å gå lenger, slik at det ikke bare er aksjeselskap som må ha 40-60 minimum, og ikke bare i styrene, det skal også gjelde enkeltpersonsforetak, her skal ikke være unntak fra regelen. Personen skal minst være 40 % av det underrepresenterte kjønn.

Jeg kunne ikke dy meg, og snek inn en oppdiktet også. Så kan dere jo gjette hvilken det er.

Nominasjonsprosesser i Norge

Vanligvis er norske nominasjonsvalg noe som blir avgjort i lukkede rom i sentralstyrer og valgkomiteer. Den av partiet foreslåtte kandidat blir klappet inn på rett plass på listene, og hvis noen gå til kampvotering, blir det oppfattet som «bråk» og «splittelse». Etter at nominasjonsvalget og valget i USA skapte rekordinteresse, er det flere også her i Norge som har latt seg inspirere, og tatt til orde for mer kamp om plassene på stortingslistene. Frank Aarebrot var den første jeg hørte som uttalte seg positivt om dette, og han er jo meningsdannende, siden har det kommet til en god del flere.

Jeg kan være enig i at det kan være et demokratisk problem at en liten gruppe partimedlemmer kan diktere stortingslistene, og derigjennom hvem som skal sitte på stortinget. Men hvis alternativet er tullet vi har hatt nå, mener jeg dette er å foretrekke. Det er stortingsrepresentanter det er snakk om, og det er ikke et sted man blir valgt inn på gøy.

I Akershus stilte Abid Raja som motkandidat til Inge Solli på andreplassen på venstres liste, og gjennom den dagen hørte jeg Raja hver dag i alle sendinger på radioen, mens stakkars Solli ikke fikk slippe til en eneste gang, etter hva jeg fikk høre. Hva er dette her for noe?

I Østfold høyre gikk ikke nominasjonskampen på hvem som kunne hevde seg å være fra en minoritet, alt vi fikk med oss var at leder i datatilsynet, Georg Apenes, gikk ut og kalte toppkandidaten – ja, jeg skal ikke sitere de ordene der. Det var fritt valgte adjektiv, og de ble sendt på ny og på ny, mens journalistene humret. Kandidaten – Martin Engset – ble vraket, og har nå trukket seg fra politikken.

Jeg kan ikke skjønne at sånt som dette her skal skape interesse for politikk, og jeg kan i hvert fall ikke skjønne at slik interesse skal være sunn. Jeg må si jeg har vel så stor respekt for folk som er ærlig og redelig opptatt av fotball og biler, enn si interiør og sko, enn politisk interesserte når politikken reduseres til personkamp av typen man ser på TV-program jeg er i mot.

Verst av alt er det i Oslo SV. Der har Akhtar Chaudry og hans støttespillere rekruttert over 400 nye medlemmer i SV i det som skal være en grasrotbevegelse. SV har den litt merkelige regelen at hvem som helst kan være med å stemme på nominasjonsvalget, så lenge de har betalt medlemsavgiften. Den er ikke på mange kronene. Og siden det ikke er så mange som deltar på disse nominasjonsmøtene heller, så trengs det ikke så mange stemmer for å vinne frem.

Grasrotbevegelsen til Chaudry har i hvert fall fått rekruttert så mange nye medlemmer, at plassen til Holmås er truet. Det synes jeg er litt merkelig, all den tid jeg ikke kan se hva Holmås egentlig har gjort galt den tiden han har representert SV på stortinget, og det kan tydeligvis ikke partiet heller, for de har med klar margin nominert ham på andreplassen. Jeg liker ikke at 450 mer eller mindre tilfeldige Oslofolk skal få Chaudry inn i stedet. Det er for få, og måten det har skjedd på er for suspekt.

Det har gått over i mot farse da VG har fått tak i en partiliste, og har begynt å ringe til noen av de nye medlemmene, og var det 5 av dem hadde sagt at de ikke selv hadde betalt medlemsavgiften. Flere av dem hadde så ringt til Chaudry eller til SV-ledelsen, med klage over at listene var utlevert. Chaudry var ikke snauere enn å kalle det et norsk tilsvar til Watergate. Det er for dumt. Det er en viss forskjell på blanke lovbrudd som feller den amerikanske presidenten, og brudd mot partireglementet som kan felle kandidaten til andreplassen på SVs Stortingsliste for Oslo. Han kalte seg også en brobygger, en pussig ting å si, i denne saken som splitter SV slik bare jagerfly og tjenestedirektiv ellers kan gjøre det.

Og bak står et stadig mer komersialisert media og applauderer når politikken forlater de politiske sakene, til fordel for personstrid med helter og skurker og fordummende underholdning.