Råtten svindelservice på varmepumpe

På oppfordring fra leverandøren av pumpen har jeg valgt å fjerne navnet deres i teksten. De har som de skriver til meg strukket seg langt for å komme oss i møte, og fortjener ikke å bli uthengt. Men jeg har ikke lyst til å fjerne posten.

*

Jeg vil la posten bli stående, men vil ha med her i starten at saken er løst og at selskapet har kommet oss fullt og helt i møte. Det er bra.

*

Jeg har forsøkt meg på en klage til forbrukerombudet og forbrukerrådet. «Servicen» fra vår leverandør av varmepumpe kvalifiserer til det jeg vil kalle ulovlig telefonsalg.

Et kjapt søk på Google viser at det også er andre som har hatt dårlige erfaringer med dyr service på varmepumper, så vår forhandler er neppe alene i klassen. De har en nettside der det heter så fint at de satser på «trygghet» og «kvalitet», og de har Facebook-side som seg hør og bør for en moderne bedrift. Som for så mange andre «moderne» bedrifter er det også for dem et stykke mellom liv og lære.

TRYGGHET OG KVALITET
Det er viktig for oss i Alfa Energi As å kunne yte den beste service til deg som kunde, samtidig som vi ønsker å selge varmepumper av høy kvalitet. Derfor velger vi å samarbeide med de beste av de beste, og har fokus på trygghet ved
kjøp av varmepumpe. Vi har alle relevante sertifikater og autorisasjoner.

Den beste service til deg som kunde? Trygghet ved kjøp? Vi får se.

De ringte etter meg og sendte tekstmelding mens vi var i utlandet, og jeg ikke tok telefonen. Det gjaldt «service» på varmepumpen, det var nødvendig for «garantien», stod det i tekstmeldingen. Er det trygt å ta i mot sånn service? Hva mener leserne er god service fra en selger?

Jeg liker godt å kjøpe produkter som virker, og jeg vil gjerne være i fred for selgeren når handelen er gjort og alt er i orden. I hvert fall er jeg ikke interessert i å betale dyrt for service jeg ikke trenger.

Da jeg kom hjem, kom vi i kontakt. Det var mandag 2. mai, dagen før jeg skulle begynne i jobb igjen etter en lang pappapermisjon, og dagen før min kone skulle ha eksamen. Det passet derfor dårlig for oss å ha «service» dagen etter, men det var noe en pågående selger insisterte på vi måtte ha. «80 % av kundene våre legger bare nøkkelen et sted vår servicemann kan finne den», sa han.

Jeg var på vei ut med vårt lille barn, og full i hodet av andre ting, greit nok. Jeg gikk med på å gjemme nøkkelen, selv om jeg ikke likte det i det hele tatt. Kona var helt i mot, så jeg sendte dem melding om at servicemannen heller måtte komme senere, når vi var hjemme. Vi ville være hjemme til klokken 1400, og alle dager senere i uken og i ukene som kommer. Kona har ikke eksamen hver dag.

«Det var veldig vanskelig», ringte de og sa, neste morgen, for servicemannen hadde lagt opp løpet, og greier, og måtte stå halvannen time uten jobb, om han ikke kunne komme til oss, og det var i det hele tatt veldig vanskelig, for dette firmaet som synes det er så viktig «å yte den beste service til deg som kunde», som de skriver, men ikke gjør. Jeg sa til dem at vi ikke hadde noen ekstra nøkkel å legge ut, og det endte med at servicemannen skulle «legge om ruten» og dermed kunne komme etter klokken 1400.

Han kom en god stund etter det klokkeslettet, det var greit nok. Og han var også en grei fyr, snakket og forklarte litt om varmepumpen på spørsmål som vi hadde, vasket og tørket den litt, og skiftet batteri på fjernkontrollen. Det tok kanskje et kvarter, maksimalt, i rolig tempo og null stress, og ingenting vi ikke kunne gjort selv, eller engang trengte å gjøre. Varmepumpen så helt fin ut, og fungerte helt fint.

Service?

Det kostet 1271 kroner. Regningen kom prompte i posten, frist for betaling 17. mai. Spesifikasjoner så til de grader på hvilken varmepumpe det var, fullt av tall og bokstaver som skulle vise at det var akkurat vår, men ikke ett ord om hva som egentlig ble gjort, annet enn at det var «service».

Jeg blir sint, kona blir rasende ved sånt. Det er svindel, vi hadde aldri tatt i mot servicen om vi visste den var så dyr, det var ikke et ord om at de kom til å ta penger for denne tjenesten. Da kona sa vi ikke ville betale, var trusselen trygt og godt at betalingen ville gå til inkasso, slik at jeg som kunde virkelig får føle hva dette selskapet er villige til å yte for at de skal loppe flere penger av meg.

Vi kjøpte varmepumpen høsten 2014, etter at barnet vårt var født. Vi skulle liksom spare penger på strømregningen på grunn av det, men hele innsparingen ryker ved denne vanvittige «servicen» de prakket på oss uten å informere oss om hva det egentlig var for noe.

Jeg mener det er villedende markedsføring, ulovlig telefonsalg. De lurer oss med at vi trenger denne «servicen» for at garantien skal gjelde, og gir oss korte tidsfrister og lite tid å områ oss på for å ta i mot den. Jeg får garanti på de fleste elektroniske ting jeg kjøper, det er kun varmepumpen som har som betingelse at jeg må betale dem en god tusenlapp hvert halvtannet år for at garantien skal gjelde.

Min kone har jobbet noen netter på sykehjem. Det er ganske hardt og langvarig arbeid, natt i helgene. Hun får dårligere betalt for en hel natt, enn denne servicemannen fikk for å ta av lokket på varmepumpen vår og tørke støv av den og spyle den. Det er blant annet derfor hun ble så rasende.

Jeg synes også det er urimelig, og at praksisen må stanse. Man må avtale på forhånd hva servicen går ut på, og få et anslag på hvor mye det vil koste. Det nytter ikke å slenge en hvilken som helst regning i knollen på en i ettertid. Da blir det veldig utrygt å være kunde, selv om selskapet skriver det motsatte. Jeg håper Forbrukerrådet og/eller Forbrukerombudet vil se på saken, og at de ikke vil slippe unna med denne måten å «yte service» på.

*

Tillegg:

Forbrukerrådet rådet oss til å klage på regningen, og selskapet trakk den straks. Det har ikke vært noen flere problemer. Det hører også med til historien at vi er godt fornøyd med varmepumpen som sådan. Den virker helt fint, og har vært et godt kjøp.

Partenit

Nest etter Santa Barbara er Partenit favorittstedet vårt her på Krim. I hvert fall når vi bor i Alusjta, og helst har stedene mellom der og Jalta innen rimelig rekkevidde. Det finnes andre fine steder lenger unna. Men Partenit er altså en favoritt, og dit reiste vi i dag.

Gårsdagen hadde mer i vente etter posten var skrevet. Jeg kom meg ikke hjem. Klokken var omtrent åtte da jeg forlot restauranten, jeg var på busstasjonen litt over åtte, og jeg lot meg ikke stresse av en lapp i billettluken som på russisk sa neste reise var kl 2045. I Russland finnes det muligheter selv om de ikke er oppgitt. Det er en av de viktigste forskjellene mellom de innfødte og de innreiste, vi utenlandsfra er vant med å ta et nei for et nei, russerne vet at de kommer ingen vei om de lar et avslag bli stående. Nå, for eksempel, gjaldt det om ikke å kjøpe billett i billettluken, som man skal, men direkte på bussen, som er mulig. Jeg visste dette, fordi Olia har gjort det.

Men nå var det et eller annet som hadde skjedd i Jalta, eller i nærheten, for alt stod bom stille. Særlig for en trolleybuss blir situasjonen da helt håpløs, for det stod enda en trolleybuss foran vår, antagelig den som skulle gå 1945. Alt stod. I en time. Det hadde kjekkere om også Olia var med, så hun kunne få vite hva som foregikk, men hun var altså reist tidligere. Og til slutt reiste vi også. Det var noen merkelige greier, mye politi langs gatene, og en enorm kø i motsatt retning.

Olia var våken og laget middag da jeg kom hjem klokken ti. Vi var enige om å ta en rolig dag i Partenit neste morgen, da haster det ikke å komme av gårde tidlig.

Og dette var altså i dag. Vi kom oss slett ikke av gårde tidlig, men heller ikke verre senere enn at vi var nede i Partenit sånn litt over tolv. Igjen tar vi trolleybuss langs hovedveien, og går til fots ned til sjøen, i stedet for å betale det dobbelte og ta buss eller marsjrutka hele veien. Når trolleybussen koster 3-4 kroner, ser man at det også er andre prinsipp enn økonomiske som gjelder for oss.

Alright, spaserturen ned til Partenit er kjekkere enn de andre turene, der den til Santa Barbara, eller Utjos, helt klart er verst. Ned til Partenit kommer man ganske snart, eller cirka halvveis, til bygninger og butikker og ting som skjer. Man kan kjøpe seg forfriskninger, eller gå og se på ting. Vi benyttet oss av alt.

200 meter fra stranden, eller sjøkanten, hadde Olia fått nok. Og da stopper hun. Hun måtte hvile og ha mat. Snakk om at sjøen er like om hjørnet, der kan man bade og hvile og spise og gjøre hva man vil, det er å leke med fyrstikker samtidig som man skvetter bensin nær et kruttkammer. Så det gjorde jeg ikke. I stedet gikk jeg og kjøpte øl.

Slik spiste vi opp hele nisten vi hadde, før vi i det hele tatt var kommet frem. Men det hjalp godt på humøret. De siste 200 meterne gikk som en lek, og vi sneiet for sikkerhets skyld innom en spisesjappe med WiFi helt nederst. Der kjøpte vi mer øl, og nøtter.

Dessverre hadde vi forlagt tableten hjemme, så det ble med iPhonen som nettilgang. Den ville jeg bruke først, og i mens gikk Olia og badet. Så byttet vi roller.

Hva jeg liker med Partenit, er at det er en flott molo eller bryggekant å stupe fra. Den passer også å ligge på. Vel ute i vannet, finnes noen småøyer og småfjell langer borte, passende å svømme bort til, sitte på, og stupe fra.

Så det gjorde jeg. Da jeg kom tilbake, var Olia sulten på ny. Helst ville hun tilbake til Alusjta for billig og det hun kaller skikkelig mat, men jeg fikk overtalt henne til å bli. Det er greit å spare penger på transport, men mat er hellig, den skal også være god. Og det er galskap å reise fra et kjekt sted som Partenit, for å spise i Alusjta og bade der etterpå.

Helt vellykket ble denne spisingen ikke, det vil være lettere å slippe unna med å kalle den helt mislykket. Vi gjorde et kompromiss, og spiste på det absolutt billigste kafeen ved sjøkanten. Det var plastikkmat varmet opp i mikrobølgeovn, selv Olia mente det ikke var godt. På toppen kom det lyn og torden og pøsregn, slik at alle på stranden flokket seg inn under teltet der vi satt og spiste.

Herfra ble det imidlertid en seiersoppvisning. Solen kom frem igjen, og kveldssolen i Partenit er nydelig. Da passer det også godt å sitte ute på moloen, hvor solen varer lengst, og det ikke er så stekende for varmt lenger. Her kom Olia i snakk men en mor og datter fra Kiev, hun er utrolig til å komme i kontakt ned folk her nede, det holder at de er der. Jeg kunne derfor rolig ta svømmeturen min bort til bergene, og stupe litt. Olia fikk også badet, og jeg fikk badet litt til.

Så ville jeg oppfylle tradisjonen med å kjøpe en drink for bryggekanten. Det er utrolig for en nordmann, kjøpe et glass brennevin på et utested, og ta med seg både glasset og spriten for å drikke det ved sjøkanten.

Riktignok ble jeg svindlet, men det var ikke for store summen, og det gav Olia godt stoff å fortelle forskjellige folk hun traff på. «Sett deg ned», sa de til meg, da jeg hadde spurt hvor mye en Moxito kostet, og at jeg ville ha en. Jeg fikk den, og regningen med påslag på 10 %, siden de hadde servert meg den ved bordet. Jeg var da litt ukomfortabel med å ta den med ut til bryggekanten, sist gang hadde jeg avtalt på forhånd at det var greit, nå var jeg servert ved bordet i ekte glass, og ikke noe for å ta med seg. Men jeg glemte at dette er Ukraina, det er bare å ta med seg likevel.

Olia lo veldig godt over bedraget jeg var utsatt for, og fortalte det straks til venninnen hun hadde funnet, som også lo. Olia gikk også opp til baren og klaget. Hun lar ikke en femmer bli svindlet bort uten kamp. Der sa de at det var fordi jeg var servert ved bordet det ble 10 % ekstra, jeg skulle ikke ha satt meg der, om jeg ikke ønsket å betale det ekstra. For øvrig var det helt greit at jeg hadde tatt med glasset ned til bryggen, så lenge jeg kom tilbake med det.

Det ble en fin avslutning. Jeg drakk drinken med stor nytelse, Olia snakket og snakket med sin nye venninne, og med barnet hennes.

Da solen gikk ned også over bryggekanten i Partenit, reiste vi hjem. Også på bussen underholdt Olia passasjerene rundt oss med hvordan jeg har blitt svindlet her på Krim.

20120713-141153.jpg

20120713-142042.jpg

20120713-142053.jpg

20120714-180229.jpg

20120714-180249.jpg

20120714-180319.jpg

20120714-180334.jpg

Liv Løberg og det norske arbeidsmarkedet

De siste ukene har norske medier og særlig NRK-radio forsøkt å melke suksessen med at Audun Lysebakken måtte gå av som likestillings- og inkluderingsminister, og at det ble store rokeringer i SVs regjeringskabal like etter og som en direkte følge. De har forsøkt å finne andre ministere som har vært inhabile, eller muligens har vært inhabile, eller muligens har stilt seg i en situasjon der det kan være tvil om at de kanskje var inhabile. For meg har det ført til at jeg har måttet skru av radioen under nyhetssendingene. Media opptrer ikke som vaktbikkje, men som stavmikser, de vil bare lage røre der de har gratis mulighet for det. Det er viktig at ministerne våre gjør en skikkelig jobb, og at forvaltningen av offentlige penger er grundig og etterrettelig. Men det er nok ikke problemet med inhabilitet som er det aller største.

Det foregår for tiden en rettssak mot Liv Løberg. Jeg hørte først om henne, da min kone nettopp var kommet til Norge, og søkte godkjennelse for sin utdanning fra Ukraina. Det var da noen som forvekslet Nasjonalt Organ for Kvalitet i UTdanningen (NOKUT), som min kone søkte godkjennelse fra, med Statens autorisjonskontor for helsepersonell (SAHF), som Liv Løberg jobbet med. Liv Løberg hadde da nettopp mistet jobben. Hun hadde brukt falske papirer. Og det ble sagt som en morsom sak, den som skulle godkjenne andres papirer, hadde selv forfalsket sine.

Min kone har karakterer på en skala fra 1 til 5, slik de bruker i Ukraina. Den ble redusert med en hel karakter, slik at hennes snitt på litt over fire i det norske utdanningssystemet vil bli litt over tre. De kuttet også et år i utdannelsen hennes, slik jeg vet de har for vane. Hun mangler derfor i Norge et år på å få ferdig sin mastergrad i italiensk oversettelse, og er dermed ingen master i italiensk i Norge. I Norge er hun bachelor. Hun velger nå å ta en ny utdannelse i Norge fra grunnen av, og tar for det om igjen fag tilsvarende norsk videregående.

Liv Løberg er nesten utdannet hjelpepleier. På meg virker det ikke som hun har fullført noen ting, men jeg skal ikke uttale meg bastant om ting jeg ikke vet noe om. Fra retten kommer opplysninger om at hun har ettårig hjelpepleierutdannelse i Aker, og så var det visst noe i England, men det var ikke noe skikkelig. Hun skulle med andre ord jobbet på sykehjem, slik min kone nå gjør, for å spe på inntekten mens hun studerer. Min kone har ikke fått godkjent noen hjelpepleierutdannelse, selvsagt, og opererer på aller laveste lønnstrinn.

TV2 har lagt ut skjermdump av CVen Liv Løberg hadde ute på nettet. Den finner dere her. Den lå ute på sidene til Fremskrittspartiet, hun var vararepresentant fra Akershus for perioden 2009 – 2013, altså denne. Hun har også hatt en del andre verv, som man kan se av CVen. Dessuten har hun en bemerkelsesverdig utdannelse, med London School of Economics, Queen Mary College og NHH, ved siden av en sykepleierutdannelse fra Sverige. I hvert fall de tre første henger veldig, veldig høyt, og den siste, henger høyt når man bare er hjelpepleier, og knapt nok det.

Med denne CVen fikk Liv Løberg en rekke toppjobber. Jobben hun hadde i SAHF, var bare den siste. Hun var trygdesjef ved Oslo trygdekontor og personaldirektør ved det norske meterologosike institutt på 1990-tallet, fra 2000 til 2005 var hun divisjonsdirektør ved Ullevål sykehus. Det siste er jo ikke så verst, når man har begrenset utdanningen sin til et år med hjelpepleie.

Naturlig nok ble det en del konflikter. Man kan forfalske CVer, men man kan ikke forfalske kunnskap. Liv Løberg hadde ikke peiling, verken på faget eller på styret, og tross alle sine oppgitte økonomiske utdannelser hadde hun store problemer med å forstå regnskap. I retten er det sagt at hun brukte mye penger på mobiltelefoner og møbler, og reiste mye på kongresser.

Hun mistet stillingen sin som personaldirektør på sykehus da 11 avdelingsledere skrev et brev og klaget på hennes lederstil. Liv Løbergs overordnede, Helge Kjersem, måtte ta affære. Han har sagt i retten at han ønsket ingen personalsak, og derfor ville ha en minnelig avvikling av Løbergs engasjement. Liv Løberg engasjerte advokat i sluttforhandlingene, og fikk med seg 550 000 kroner i sluttpakke, pluss en attest for godt utført arbeid.

Min kone må jobbe 3-4 år på sykehjemmet hvor hun jobber, for å komme opp i en slik sum.

Etter å ha sluttet fordi hun ikke fungerte som leder ved Ullevål, ble hun av rekrutteringsbyrået Manpower innstilt som administrasjonssjef ved SAHF, og var det fra 2006 til 2010, hvor endelig de falske vitnemålene ble varslet og oppdaget.

Dette er en alvorlig sak. Dette kan få oss til å lure på hva de driver med, de som ansetter folk i ledelsen ved offentlige institusjoner. Kan man fungere der i 10-15 år uten at det blir oppdaget at man ikke har den kompetansen man gir seg ut for å ha? Er det virkelig slik at sykehussjefer bruker 550 000 kroner og skriver ut åpenbart uriktige sluttattester, «for å unngå bry»? Og hvorfor bruker man enorme summer på hodejegere, når hodejegerne åpenbart ikke gjør jobben sin, og ikke gidder sjekke referanser, utdanning eller kunnskaper, selv for søkere til høye lederstillinger?

Her går det mange kroner tapt. Og her ser det ut til å være en kultur, der det gjelder å få alt til å skure og gå på et eller annet vis, og det ikke er så nøye om alle er det de gir seg ut for hele tiden. Så lenge alt ser bra ut, er det ikke så farlig hva som egentlig foregår.

For min kone og alle andre som strever med å få godkjent sin utenlandske utdannelse og arbeidserfaring, også fra SAHF, er dette en åpenbar provokasjon. Det er det også for alle andre som har søkt på disse stillingene, og ikke fått dem, og for alle dem som har måttet jobbe under en leder som ikke har vært kvalifisert for stillingen. Liv Løberg opptrer helt uten anger i retten, sier at «hun har gjort en god jobb» og at «vitnemålene var ment som spøk». Hun har altså ikke lært noen ting. Hva slags ledere er det egentlig vi ønsker oss her i Norge? Hvem i all verden er det som bestemmer at sånne som henne får lederstillingene våre?