Kanskje kan man gå så langt som å si at fasiten er ute. Resultatet av protestene i sentrum av Kiev vinteren 2013-14 er ikke at Ukraina har blitt et bedre land å bo i, ikke på noen måte. Det er heller ikke på vei til å bli bedre, ikke økonomisk, ikke politisk, ikke når det gjelder verdier og holdninger. Ukraina har ikke beveget seg mot Europa, ikke blitt mer europeisk, og det har ikke lenger utsikter til å bli det. Det den vanlige demonstranten demonstrerte mot, brikken i spillet, korrupsjonen, vanstyret og oligarkkontrollen, den er akkurat den samme som før, om ikke det er blitt verre. Kampen mot de kreftene som før ødela Ukraina er blitt erstattet av en kamp mot Russland, og i ly av at Russland har annektert Krim og støtter opprøret i Donbass, har regimet i Kiev innført «sanksjoner» mot Russland, og med det gjort livene til befolkningen i Ukraina helt håpløs.
Ved å fremstille tingene på denne måten ville jeg blitt nektet innreise i Ukraina, om jeg hadde vært en kjendis og bloggen hadde hatt innflytelse. Hadde jeg bodd i Ukraina, og vært en del av den politiske opposisjonen, ville mitt liv vært i fare. Jeg kunne blitt kastet i søppeldunken, slått ned, eller drept. De som eventuelt drepte meg ville ikke blitt funnet, det ville ikke blitt noen sak. Det er så mange eksempler på dette at det begynner å bli pinlig for dem som fremdeles støtter Ukraina, og de som styrer der, og kontrollerer landet.
De som tok over Ukraina februardagene 2014 påberopte seg en voldsom moralsk legitimitet, siden «Janukovitsj hadde skutt og drept sin egen befolkning». Vi har i Norge en knall ved navn Hans Wilhelm Steinfeldt som har reist ut og sagt at «slik var det», «han var der», som om han fra hans posisjon i Hotell Ukraina rett ved Uavhengighetsplassen kunne få med seg alt som skjedde. Norske politikere og norske medier var også overveldende overbevist om at her var det en kriminell villmann, en galning av en president, som hadde beordret snikskytere til å skyte mot ubevæpnede demonstranter, og så stukket av. Alle sammen var de raske på avtrekkerne, og dømte på forhånd, uten bevis, og uten at noen tvil kunne komme tiltalte til gode.
Allerede den gang fantes en film. Jeg legger den ut nå, jeg vet ikke om jeg har lagt den ut før, men jeg har omtalt den. Det var jo litt rart, EUs utenrikskommisær Catherine Ashton snakker med Estonias utenriksminister, Urmas Paet, og diskuterte de mystiske tegnene på at det ikke var snikskytere fra Janukovitsj’ regime som skjøt, at det kanskje var Maidan selv, og i alle fall at det var de samme skuddene som rammet både demonstranter og politi. I vestlige medier var det ikke særlig oppmerksomhet rundt at demonstrasjonene var voldelige, at det ukrainske spesialpolitiet Berkut ble banket opp, kastet isvann på, kjørt mot med bulldoser, kastet brannbomber mot, skutt, drept, og så videre, og så videre. Det var alltid politiet som gjorde overgrepene, slik det ble fremstilt her, for å passe vår evinnelige narrativ om at «våre» demonstranter er «fredfulle», «moderate» og «ikke-voldelige». Kanskje bør denne narrative endres til en som er mer i tråd med realitene, i større medier enn denne lille, norske bloggen. Her er videoklippet:
Det ble naturligvis ingen «etterforskning» av hva som egentlig skjedde på Maidan, da opp mot hundre mennesker ble skutt og drept, langt flere ble skadet. De få forsøkene som var, rant alle ut i sanden, slik enhver «etterforskning» på vold som tjener det nåværende regimet i Kiev, har en tendens til å forsvinne av seg selv. Symptomatisk er at de eneste arrestasjonene som har skjedd av den høyreekstreme, ultranasjonalistiske og livsfarlige gruppen Høyre sektor, er av de idiotene som angrep den komisk latterlige «homomarsjen» i Obolon-distriktet i Kiev. Marsjen var et pinlig forsøk på å vise at Ukraina virkelig har blitt mer «europeisk», at det nå er mer «liberalt», og at homofile nå kan gå i fred i Ukraina, noe de ikke kan. Marsjen ble lagt i hovedstaden Kiev, men et sted godt utenfor sentrum, som ikke pådro seg så mye oppmerksomhet (vi var i Kiev da marsjen var, jeg fikk det med meg fordi jeg følger vestlige medier, min kone og hennes familie ante ingenting om den, selvsagt). Likevel var det noen fra Høyre sektor som fant veien, og som angrep de homofile. Disse er arrestert og tiltalt, de angrep nemlig «vestlige» verdier. Ingen av de som har angrepet «russiske» verdier eller alt som kan kalles «russisk» (uhyggelig likt sånn som nazistene i Tyskland og andre jødehatere i sin tid omtalte alt som var fælt «jødisk»), de slipper alle sammen unna.
Det er ikke jeg som er pro Russisk, det er fakta. Stilt overfor slike fakta pleier innbitte antirussere å si at dette er russisk «propaganda», at vi er «betalt av Putin», eller «hjernevasket av ham», i stedet for å komme opp med enkle motfakta om at det virkelig er noen i Høyre sektor som er arrestert, for noe som er et angrep på noe de som støtter Russland støtter. Vinteren 2015 ble det drept 8 – 10 opposisjonspolitikere og journalister i Ukraina, noen av dem berømte. Er noen av drapsmennene tatt? Er noen forsøkt tatt?
Slike ting beveger ikke «innbitte forsvarere av Ukraina», ingen faktiske forhold kan endre deres versjon av historien, der Russland er skurken og skyld i alt vondt, mens det nye vestvendte regimet i Kiev forsøker å ordne opp så godt de kan, i en håpløs situasjon. Sannsynligvis kommer det ikke til å endre noe at det nå er blitt trygt å skrive at det var Maidan-demonstrantene selv som skjøt og drepte under de en gang så mye omtalte demonstrasjonene for det som nå er to år siden. Janukovitsj er ikke skylden. De som tok over makten gjorde det på en løgn, og det en løgn som kostet opp mot hundre menneskeliv, og siden har kostet flere. Det ligger nok av rapporter, beskrivelser og filmer ute på nettet for alle som gidder å sjekke, et enkelt søk viste meg for eksempel denne.
Slike funn vil ikke finne veien til store vestlige medier. De var jo alle sammen veldig raske til å slenge seg på den «gledelige» nyheten om at den korrupte morderen Janukovitsj var erstattet av et nytt og godt og «vestvendt» ukrainsk regime. I ettertid ser det enda mer rart ut enn det gjorde den gang, nå har jo de nye makthaverne vært i Kiev vært lenge nok ved makten til å vise hva de står for, også for de som ikke kjente dem fra før, eller ikke brydde seg med å sjekke bakgrunnshistorien deres. Wikielaks har en egen avdeling for Ukraina, brevene fra den amerikanske ambassaden der, årene 2005-2010, der kan man lese om Porosjenko, Jatseniuk og alle de andre den gang, se hva amerikanerne egentlig mener. Man skal være bra opphengt i sin egen versjon av historien, om man ikke kaller det underlig at Porosjenko i 2014 er en «bra», «vestvendt» president, en representant for det «nye Ukraina», når han i forrige falg, i 2009, var en varm støtte av Janukovitsj, den korrupte morderen som nettopp var avsatt. I 2012 satt Porosjenko i regjering, pro Janukovitsj.
Jeg har vært veldig forsiktig med å ta i en av de største tragediene i den ukrainske krisen. Nedskytingen av MH17, flyet fra Malaysia airlines som ble skutt ned over Donbass juli 2014. Også der fikk Russland øyeblikkelig skylden, nye og kraftige sanksjoner ble vedtatt og iverksatt med en gang, enda det like før nedskytingen nettopp var innført andre sanksjoner, allerede en opptrapping. Russland ble på denne tiden beskyldt for å «innvadere Ukraina», det var vel ikke mindre enn det, opprøret i Donbass var «russisk», de som deltok var «terrorister» og «separatister». Stemningen i vestlige medier var slik at man skulle være ytterst forsiktig med å kritisere Kievs bombing og blokade av opprørsområdene, det er bare å gå tilbake og se hva jeg selv skrev, enn si vanlige, tradisjonelle medier. Jeg kommer fremdeles til å være forsiktig med å skrive om det flyet, det er en tragedie, mange liv gikk tapt, og det kunne vært oss. Det blir også brukt politisk, fremdeles i dag, om noen vil fyre opp anti-russiske stemninger, er det bare å skrive om dette flyet og nedskytingen av det (BBC reiste til og med og besøkte en av de etterlatte i Nederland, og sendte et helt program om det, noe de aldri gjorde med det russiske flyet som ble skutt ned over Sinai-ørkenen, der fremstillingen heller var slik at «Putin mislyktes i sin politikk med å gjøre Russland tryggere gjennom å bombe i Syria», det er en fremstilling korrespondenten i Moskva, Steve Rosenberg, fremdeles lager saker på). Den svenske venstrepolitikeren og filmregissøren, Maj Wechselmann, blir spekulativ i denne posten på the Indicter, men hun stiller noen spørsmål som bør stilles, og hun kommer her med en påstand som vel bør undersøkes nærmere:
B: The Ukrainian army produced a falsified sound recording of a conversation between two separatist-leaders, which allegedly confirmed that the separatists had downed MH17 – but the recording originates from a conversation two days BEFORE the downing according to the time-stamps.
Jeg har selv hørt de opptakene. Er det sant at de er falsifisert, så er det oppsiktsvekkende. Jeg har hatt ganske liten tro på den nederlanske etterforskningen av hva som egentlig skjedde med det flyet. Den virker til å være politisk, slik det er et problem her i verden at internasjonale domstoler og etterforskningsorganer er kontrollert av vestlige statsmakter – eller, jeg skal være mer presis, domstolene er uavhengige statsmaktene, ingen statsmakt kan diktere dommene, men det er statsmaktene som utnevner dommerne, og i dette ligger en veldig, politisk makt. Nå venter jeg imidlertid på resultatene med litt større spenning, nederlenderne er ikke lenger så uforbeholdne i støtten av Kiev, og ikke lenger så raske i avtrekkeren på fordømmelsen av Russland.
Nederland har selv hatt sine problemer med Ukraina denne uken. Det vil si, problemene stammer fra tidligere, med det er denne uken det har nådd frem i mediene. Det dreier seg om noen malerier som for ti år siden ble stjålet fra Westfries museum i Hoorn, nord for Amsterdam. Maleriene er nå funnet, de befinner seg i Ukraina. Nyhetsbyrået Reuters siterer avisen De Telegraaf at det er en ultranasjonalistisk militsia øst i Ukraina, som har maleriene, og er vel kanskje med det litt omtrentlige i sin omgang med fakta. Å skrive «øst i Ukraina» er å plassere problemet der det ikke hører hjemme, for dette har ikke noe direkte med krigen i Donbass å gjøre, tyvene tilhører partiet Svoboda, der lederen med det vanskelige navnet Tyahnybok var en av frontfigurene på Maidan, og partiet fikk flere av regjeringspostene i overgangsregjeringen som fulgte. Partiet kontrollerte blant annet innenriksministeriet, og det hemmelige politiet, SBU, noe avisen The Guardian fikk bedre med i sin fremstilling av saken, der det i det minste stod at SBU var involvert (uten at det stod hva SBU var). Jeg kan legge til noe man neppe finner i noe vestlig medium, nemlig at den nevnte lederen, Oleh Tyahnybok, i den forbindelse postet et innlegg av seg selv på Facebook, der han viser hvilke bilder han har på veggen, Stepan Bandera, og andre ukrainske nazi-kollaboratører fra andre verdenskrig. De nederlanske museene kan jo komme og hente dem.
Jeg nevnte SBU. De fikk nettopp besøk, av viseutenriksministeren i USA, Victoria Nuland. Hun styrer sammen med visepresident, Joe Biden, og USAs ambassadør, Geofferey Pyatt, Ukraina mer enn Russland noensinne har gjort siden oppløsningen av Sovjetunionen. De kontrollerer pengesekken, gjennom det internasjonale pengefondet, IMF, og Ukraina er dermed avhengige av dem. Joe Biden var også på besøk, det femte i hans regjeringstid. Han slapp til i Nasjonalforsamlingen, ved talerstolen i Verkhovna Rada, og i den forbindelse ble det ukrainske flagget firt, det amerikanske reist, symbolsk nok. Hele talen han holdt er lagt ut på YouTube, men med enerverende ukrainske oversettelser oppå den engelske talen, slik at det er vanskelig å høre hva Biden sier. Mottakelsen han får er imidlertid klar nok, særlig er det morsomt å se president Porosjenko, som oppfører seg som den lakeien han er.
Besøket fra de amerikanske toppolitikerne faller sammen med en del hendelser og avgjørelser, som man ikke trenger være konspirasjonsteoretiker for å la være å kalle tilfeldig. Jeg skrev tidligere i en post at Russland hadde tilbudt å rullere videre et obligasjonslån på 3 milliarder dollar, gitt til Janukovitsj i hans siste måneder som president, et lån som nå volder Ukraina og deres allierte betydelige problemer. Jeg fikk ganske riktig kommentaren og rettelsen at rulleringen var gitt på visse betingelser, nemlig at USA og EU skulle garantere for lånet, noe USA nå har nektet for å gjøre. Dermed skal lånet betales tilbake nå like før jul, noe Ukraina ikke er i stand til å gjøre, og heller ikke vil, siden de forlanger at Russland skal gå med på gjeldsreduksjonen de andre kreditorene har gått med på. Det betyr at Ukraina er diskvalifisert for nye lån fra IMF, for IMF kan i følge sine egne regler ikke gi nye lån til land som ikke har orden i sine gamle. Disse reglene har IMF nå omgått, nettopp nå, som Victoria Nuland og Joe Biden var på besøk. Hva de snakket om og ble enige om, vet ingen, heller ikke om det fulgte amerikanske betingelser med deres overstyring av reglene til IMF, for at Ukraina skulle få lånet de så sårt trenger, og som likevel vil ende i lommene på de rike.
Det skjedde nemlig noe annet også, i løpet av besøket til Biden og Nuland. Krim fikk strømmen tilbake. Under like lite oppstyr som den ble tatt fra dem. Det er en krigsforbrytelse i følge Geneve-konvesjonen å angripe strømforsyningen til sivile. Jeg kjenner rett og slett ikke til tilfeller der det er gjort i et slikt omfang, som det ble gjort av ukrainske ultranasjonalister mot befolkningen på halvøyen, Krim. Det bor 2 millioner der, anslagsvis 1,6 millioner ble rammet, i dager og uker, vinterstid. 1,6 millioner er cirka 1 million flere mennesker enn det bor i Montenegro, landet som nettopp ble med i NATO, i en typisk provokasjon fra verdens mest aggressive militære allianse, den eneste alliansen som fører kriger i andre land. 2 millioner er det samme som bor i Latvia. Man kan tenke seg reaksjonen om russiske «aktivister» hadde sabotert den russiske strømføringen til Latvia, da Latvia frigjorde seg fra Moskva i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen. Særlig om de russiske aktivistene var ultranasjonalistiske høyreekstremister.
Meg bekjent har Israel aldri kuttet strømmen til Palestina, Aserbajdsjan til Nagornoa-Karabakh, det finnes ingen eksempler på noe lignende, det er helt ekstremt. Og det ble møtt med øredøvende taushet i vestlige medier, av vestlige politikere, vestlige kommentatorer og «menneskerettighetsaktivister». Det er en helt merkelig stemning at om befolkningen på Krim ønsker å tilhøre Russland, da kan de bare ha det så godt. Da kan de fryse, sulte, dø, samme det. Betegnende nok var at avisen the Guardian slo størst opp da det var en sjelden tigerunge som døde som følge av strømbruddet, den frøs i hjel, eller hva den gjorde.
Jeg kan vel i denne forbindelse skrive at ønsket på Krim om å være fri fra Ukraina er vel så stort som ønsket i Ukraina å være fri fra Russland, og Sovjetunionen, i sin tid. Det var en folkeavstemning i august 1991, året Sovjetunionen ble oppløst, der Ukraina stemte for uavhengighet, merk – ikke for Sovjetunionens oppløsning, men for uavhengighet. I mars samme år var det en folkeavstemning der Ukraina stemte for å beholde Sovjetunionen, at det ikke skulle bli oppløst. Også i Polen, som i de baltiske landene og alle andre land i EU, så er det klart at en folkeavstemning om uavhengighet, ville gitt flertall, sannsynligvis, man vil ikke være avhengig av EU, det er et annet spørsmål om man ønsker å forlate unionen, eller at den skal bli oppløst. Jeg skriver dette som et argument for at det er ganske dobbeltmoralsk, det russerne kaller dobbel standard, å være så aggressiv mot en Krim-befolkning som aldri har ønsket å tilhøre Ukraina, å bare lage et Helvete for dem når de har stemt for å tilhøre Russland, mens Ukrainas egen frigjøringskamp får uforbeholden støtte.
De samme argumentene kan brukes, men i mindre grad, om Donbass, der stemningen anti-Kiev er åpenbar, men det ikke er like åpenbart at det innebærer at de ønsker løsrivelse, eller å bli lagt inn under Russland. I en ideell verden kunne de fått hatt en folkeavstemning, som de hadde i Skottland, der folket selv kunne avgjøre hvem de skulle tilhøre. En slik verden er vi veldig, veldig, veldig langt i fra å ha, og vi beveger oss lenger vekk, maktpolitikken har overtatt helt. Det var nettopp valg i Mariupol, havnebyen som var et gjennomgangsmotiv sommeren 2014, byen skulle hele tiden «angripes» fra «russiske styrker» som ønsket «landforbindelse til Krim», og diverse andre motiv som ble tillagt dem. Ingen vestlige medier viste bilder eller filmer av ukrainske tanks i denne byen, og folket i byen som forsøkte å sette opp sperringer for dem, og kastet stein på dem, når de braste gjennom sperringene i toppfart (for å unngå pinligheter av at folk stilte seg foran, og hindret fremrykkingen, slik det hadde skjedd tidligere det året, mens tanksene ennå rullet sakte). Få skrev også om det opprinnelige valget, der valget i Mariupol ble «utsatt», fordi det var «mistenkelige forhold». De mistenkelige forholdene var neppe noe annet enn at partiene lojale til Kiev lå an til å tape fullstendig, noe de også gjorde. Ingen av regjeringspartiene eller noen som støtter dem fikk inn en eneste representant, alle partiene pro Kiev havnet under sperregrensen.
Det er faktum. Folk som skriver om Ukraina og uttaler seg om landet bør orientere seg etter fakta, i to år har de eller basert seg på tankespinn og ønskedrømmer, der konflikten i landet er satt opp som en fremtidsrettet pro europeisk linje, og en bakoverrettet, korrupt pro russisk. Den såkalt pro europeiske linjen har styrt landet i snart to år nå, og har kjørt det rett i grøften. Det nytter ikke lenger å snakke om at det er «Russland sin feil», og at de har «annektert Krim» og «invadert Donbass», og alt som blir sagt og skrevet. Problemene er vel så heller at befolkningen på Krim og i Donbass er fullstendig ignorert, overlatt til seg selv, deres stemmer og ønsker har ingen betydning og ingen vekt, kun de som hjernetomt støtter det «nye Ukraina» har rett til å uttale seg. Kampen mot vanstyre og korrupsjon var aldri reell, den ble med en gang overtatt av en kamp mot Russland og alt russisk i Ukraina.
Det kjører landet rett i grøfta, og har gjort det for jævlig å leve i og å være i. Ukraina har et av verdens fineste flagg, gult og hvit, som hvetemarkene og den blå himmelen, men nå maler de hele landet i disse fargene, og gjør det nasjonalistisk. På den gale måten. Alle folk er blitt fattigere, alle har fått det verre, alle vi snakker med, alle vi kjenner. Kun en mann er blitt rikere, president Porosjenko, og det er sikkert en og annen tett på ham som har beriket seg, uten at det lar seg lese av noen lister eller oversikter.
Jeg har ikke engang skrevet om Saakashvili. Den vandrende bomben, ilden ved sprengladningen, bensinen på bålet. Han er satt til å være guvernør i Odessa i noe som må nå høyt opp på listen over de mest vanvittige utnevnelsene så langt i dette ennå korte århundret. Hans menn og parti tapte selvfølgelig også lokalvalget, når folket fikk lov til å uttale seg, uten at dette ser ut til å plage denne «demokraten» og hans allierte. Ukraina er en katastrofe, Saakashvili gjør den farlig. Han har ambisjoner om å bli statsminister, han er republikanernes mann i USA, stod tett til George W. Bush, er veldig tett på John Mc. Cain, har sterk støtte fra USA, og det er nå i desember nåværende statsminister, Arsenij Jatseniuk, mister sin immnuitet, og kan erstattes.
Jeg tror ikke det er noen grunn til å holde igjen, her. Saakashvili ønsker en krig mellom NATO og Russland. Han har tidligere vist at han er villig til å gå til ekstremt drastiske skritt for å få til en sånn krig, som president i Georgia angrep han russiske, i navnet fredsbevarende styrker, i utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhazia. Han visste godt Russland med det ville starte sin krig, men han feilberegnte totalt da han trodde han så ville få støtte av NATO. Det fikk han ikke, den gang.
Nå er forholdene i verden slik at en væpnet konflikt mellom Russland og NATO er nærmere. På sett og vis er konflikten allerede her, med den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet ved grensen til Syria. Det tidligere gode forholdet mellom Tyrkia og Russland er med det på et blunk blitt iskaldt. Det er neppe vanskelig å nå finne russiske offiserer og soldater som mer enn gjerne skyter ned et tyrkisk fly, som krenker en eller annen grense, som tyrkiske fly hele tiden gjør. Det finnes også de som er villige til å skyte ned tyrkiske fly, eller andre NATO-fly, og late som de er russere. Det er ganske enkelt livsfarlige tider. Så langt har krisen i Ukraina bare fått oppfylt alle de verste spådommer, og det er ingen tegn i tiden på at dette vil snu, eller endres.
Hva som gjelder å følge med på fremover er hva som skjer med statsminister Jatseniuk når immunitetsperioden hans går ut, om angrepene mot ham og utskiftningen kommer med en gang, eller om det går litt tid. Jeg tror datoen er 11. desember. Så er det 19. og 20. desember, da det er på tide for Ukraina å betale tilbake lånet til Russland. Kanskje vil Kiev finne på noe før det, for å gjøre det ytterligere legitimt at det ikke er nødvendig å betale tilbake dette lånet, at det er Russland som er skurken. Befolkningen i Donbass og på Krim er utsatt. Det er der Kiev eller halvmilitære ultranasjonalister eventuelt vil slå til, det er der de kan provosere frem en reaksjon. OSSE melder at Kiev flytter tungt, militært utstyr tilbake mot fronten. Det lover ikke godt. Derimot er det veldig sannsynlig at visepresident Biden har diskutert lånet til Russland med de ukrainske styresmaktene, og forlangt klar beskjed om hva Ukraina har tenkt å gjøre. Tidspunktet er dårlig for en amerikansk konfrontasjon med Russland, for det er ikke sikkert de vil få Europa med på den. Europa har andre problemer. Så det gjør at Ukraina kanskje kan hangle videre, og at den iskalde krigen ikke blir varm, ennå.
En helt grei blogg 