Trøbbel i Rostov

I dag fikk jeg litt skikkelige problemer, av typen som ikke bare var en spøk. For at ingen større bekymringer skal slå ut, vil jeg først bare slå fast at jeg kom meg gjennom det 200 kroner fattigere og ellers i god behold og alt vel. Men behandlingen jeg fikk på flyplassen i Rostov, kan få selv en Russlandselsker som jeg til å vakle.

Det begynte så lovende og fint. Hele reisen fra Sotsji og hjem vil jeg skrive i morgendagens post, vel hjemme i Bergen, her vil jeg bare gå inn der jeg hadde en morgenøl og to på et veldig trivelig sted i Bolsjaja Sadovaja, hovedgaten i Sotsji. Det er slett ikke vanlig at jeg drikker øl sånn på formiddagen, for dem som måtte tro det, men når dette er noe jeg har lyst på, er ikke jeg den som lar meg forhindre av et klokkeslett.

Og jeg var stort sett den eneste i puben, og fikk førsteklasses behandlingen. Vertinnen ringte til og med taxi for meg, og avtalte en pris godt under halvparten av hva jeg var forespeilet det ville koste. Så jeg kom inn på flyplassen i godt lag, og ved godt mot.

Mitt gode mot varte ved da det ikke  var noen innsjekking i gang, overhodet ikke noen. Jeg var der litt over 11, når flyet mitt skulle gå klokken 1245, så det var god tid. Men innsjekkingen kom aldri i gang. Den varte og rakk. Etter hvert bygde det seg opp en god kø ved skranke 7, hvorfor den var akkurat der, vet bare hun som stod først, jeg stod som nummer tre, og på godt russisk vis, var det skranke nummer 8 som åpnet når klokken var omtrent noe sånt som 1200. Og den åpnet uten å ha noe hastverk. 

Den litt underlige køen ved en tilfeldig skranke

Etter en stund åpnet nummer 7 også, da hadde jeg allerede kommet midt mellom begge skrankene, og måtte skjære i gjennom i nummer 7 for å komme meg frem. Jeg hadde jo ventet lengst. Så veide jeg kofferten min, den veide 20,4 kg, og så fikk jeg beskjed om å legge håndbagasjen også oppå der. Til sammen ble det 28 kilo. Overvekt. Jeg fikk beskjed om å gå opp i andre etasje og betale, og komme tilbake med kvitteringen.

Dette var galt. Jeg leste gjennom billettinformasjonen min, og der stod det vitterlig at 10 kilo håndbagasje var tillatt. Det er jo dessuten det vanlige på alle flyreiser, det er noe helt nytt at man skal begynne å veie innsjekket bagasje og håndbagasje sammenlagt.

I andre etasje var det på vanlig russisk vis kaotisk og uoversiktlig, med fullt av kontorer, og slett ikke lett å vite hvilket man skulle betale overvekt i. Første kontor jeg forsøkte var feil, andre var riktig. I mellomtiden hadde jeg fått god tid til å tenke gjennom hva som hadde skjedd, dette var ikke riktig.

Og det sa jeg til damen bak skranken på min skrankende russisk. Men hun var ikke innstilt på å pleie min vennlige holdning til russere og alt russisk generelt, hun ville tvert i mot representere russerne på det aller verste. Hun var fra første stund nebbete og frekk, «Betaler De eller betaler De ikke?» ville oversettelsen blitt til skingrende, skrikende bokmålsnorsk. Da ble jeg mektig irritert, og fikk plutselig langt bedre ordforråd enn jeg har til vanlig. Og jeg fikk forklart at dette var skikkelig dårlig, det fikk jeg forklart igjen og igjen, for det var av de ting jeg var sikker på hvordan jeg skulle si «otsjen plokha», og jeg sa også at her kommer jeg til landet deres som gjest, og så blir jeg utnyttet fordi jeg er utlending. Hva er dette for et flyselskap som Aeroflot? «Betaler De eller Betaler De ikke?»

Klokken var kvart over tolv, flyet mitt gikk kvart på ett. Kjerringen – og det er et uttrykk jeg ikke kommer til å bruke ofte her på bloggen – hadde tiden på sin side, jeg betalte. «Otsjen plokha», sa jeg. «Eta otsjen, otsjen plokha».

På veien tilbake fikk jeg godt innom også ett av de andre kontorene og klaget, et av kjerringens argument – det eneste, faktisk, utenom «Betaler De eller ikke?» – var at hennes jobb bare var å ta i mot betalingen og skrive ut kvittering, noe annet i arbeidslivet kunne ikke hun få til. Det siste sa hun ikke, men hun lot det skinne gjennom. På det andre kontoret sa de på ny at jeg hadde for mye sammenlagt, og jeg sa på ny at dette var skammelig kundebehandling fra Aeroflot, og at jeg aldri noensinne hadde opplevd noe lignende. Jeg sa også at jeg kom til å skrive om det på internet, og det skal jeg selvfølgelig, og ikke bare på norsk.

Velvel, jeg skulle jo gjennomføre denne reisen. Jeg måtte jo til Moskva. Og jeg leverte kvitteringen så klokken ble ti på halv, og jeg gikk mot sikkerhetskontrollen, der jeg på forhånd sjekket om jeg hadde alle viktige dokumenter. Det hadde jeg ikke.

Oioioi, jeg hadde ingen av dem. Dokumentmappen var vekk. Der hadde jeg billetter, pass, visa, og alle stempel og kvitteringer og registreringer man bare ikke mister i Russland. Oioioi, sekken min er jo full av lommer og hulrom og steder den kan komme bak, jeg sjekket alle om og om igjen, den var ingen steder, jeg måtte ha glemt den et sted.

Og det var hos kjerringen på «ta i mot betaling for overvekt og skriv ut kvitterings-kontoret». Nå fikk hun demonstrert at hun kunne andre ting i arbeidslivet også, hun kunne ta vare på slike dokumentmapper. Og hun forklarte meg at hun hadde sendt ut melding over høytalersystemet og gjort alt hun kunne for å underette meg. Takk skal hun ha.

Nå var det 20 minutter til flyet gikk og sikkerhetskontroll. Der ble det straks oppdaget at jeg var utlending, det kom jo klart frem av passet, og jeg ble tatt til side for nøyere undersøkelser. Jeg måtte vise frem en voucher. – Voucher? – Ja, en sånn reisevoucher, invitasjon. Det hadde jeg ikke, den hadde jeg lagt igjen i Norge. Og det var visst et stort problem, men det kunne være så stort problem det bare ville. Nå var jeg forberedt, nå var jeg irritert. Jeg hadde gjort feil med bagasjen, aldri igjen.

Det var det samme da jeg kjøpte leiligheten. Først gjorde jeg feil med å skrive for raskt under på et fastrentelån. Siden var jeg urokkelig når det kom til forsinkelsesavgift. Den skulle jeg ha, og ingenting skulle overtale meg fra det.

Sånn var det her også for de stakkars politifolkene. De undersøkte og snakket og tok meg inni siderom og byttet mann til å ta seg av det, aldri kom jeg til å betale dem noe, aldri tale om. Jeg ville blånekte like inn i evigheten, de måtte ha stjålet pengene fra meg ved vold, og da ville jeg anmeldt dem etterpå. Om flyet gikk fra meg, ville jeg ta det opp på alle mulige nivå, og det tenkte jeg forresten ikke på i det hele tatt. Jeg visste at når bagasjen min var sjekket inn, så ville ikke flyet ta av uten at jeg var ombord eller bagasjen var ute, de kunne holde meg så lenge de ville, betale ville jeg ikke. Jeg hadde alle papirer i orden, og det fortalte jeg dem. Voucher er ikke nødvendig.

Flere ganger sa de at det var et stort problem, det er nye tider, krig og alt mulig, men de kom ingen vei og i alle fall ikke med meg. Sotsji har jo ingenting med denne krigen å gjøre. Og skulle man være spion, er ingenting lettere enn å kjøpe en voucher for 20 dollar. De var bløffmakere, og bløffmakere skal man bare ta det med ro med. Til slutt gir de seg. Og disse politifolkene gav seg da de til slutt sa enda en gang at vi har et problem her, og spurte om jeg forstod, og jeg sa at jeg forstod, men at jeg ikke var enig. Så fikk jeg gå, med beskjed om at jeg skal ta med meg voucheren neste gang. Kan tro.

På fraktebussen til flyet traff jeg en svenske fra Ikea. Gjennom henne fikk jeg kontakt med flere svensker i Moskva, en annen fra Ikea. Han kunne si at noe sånt hadde han aldri hørt om, at man må betale overvekt for håndbagasje veid sammen med den innsjekkede bagasjen. Men han kunne fortelle at de var verre med svindelen nede i Sydrussland, de er etter utlendingene der. Helt sant. Noe lignende har ikke jeg opplevd andre steder.

Politifolkene kan jeg tilgi. De er drittsekker i drittsekkjobb, de vet man hvor man har, de får altfor lite lønn og er altfor dårlige mennesker og er del av et altfor dårlig system, sånn er det i Russland og det kan man forberede seg. Men disse ansatte i Aeroflot, et flyselskap med i Star allience, stort og anerkjent, og basert på tillit til kunden og kundens tillit til selger, når man kjøper en billett skal man få det man har kjøpt. At disse også har ansatte i systemet som svindler til seg noen rubler, og som nekter meg flyreisen min om jeg ikke betaler dette ekstra, det kan jeg aldri tilgi. Jeg reiser ikke med Aeroflot mer om jeg kan unngå det, og det tror jeg skal være meg meget lett å unngå.

Flyplassen i Rostov, Russland

Stalins Datsja (og utsikt til Abkasia)

 

Velkommen til Stalins datsja

Han ble født i byen Gori i 1879, og han døde i Moskva i 1953. Fra 1922 var han generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet, og fra omlag 1927 enerådende statsleder over Sovjetunionen. Rett skal være rett, under ham vokste Sovjetunionen til å bli en av verdens to ledende supermakter. Aldri har det russiske imperium vært mektigere enn det var under ham. Men prisen var skyhøy uansett hva man måler dem i, og var det opp til meg, skulle det være like politisk ukorrekt å si at Stalin gjorde Russland mektig, som at Hitler gjorde det samme med Tyskland. De to kan sammenlignes.

Inngangen til Stalins datsja

Det skal jeg ikke gjøre nå. Jeg skal trekke den uhyggelige Josef Stalin ned til et nesten menneskelig og nesten morsomt nivå. Jeg skal vise frem andre sider ved ham. I går var jeg nemlig og besøkte datsjaen hans. Den ligger en enkel busstur utenfor Sotsji. Det formelle navnet er Zelenaja Rosjtsja (Zelenaya Roscha på engelsk, Зеленая роща på russisk), men Stalins datsja holder lenge. Det er tjukt av små reiesbyrå som tilbyr reisen for en liten norsk hundrelapp, man trenger slett ikke følge det Lonely planet anbefaler, og som ligger gjemt bort i andre etasje på Park hotell. Jeg brukte reiseselskapet i mitt andre hotell, Zjemtsjuzjina, og fikk med det både en tur til datsjaen til Stalin, og utsiktspunktet Bolsjoj Akhun. 

Utsikt fra Bolsjoj akhun, Sotsji

Datsjaen var en eiendommelig opplevelse. Jeg hadde lest at den skulle være grønn, og kamuflert i skogen, samtidig som de skulle ha en vakt hver 15’de meter rundt den. Jeg leste også om en hemmelig gang ned til sjøen, om svømmebasseng med halvannen meters dybde og om billiard og film og litt andre ting som var der. Jeg har også besøkt noen datsjaer, og hadde et bilde i hodet om hvordan den ville se ut. Det var helt annerledes.

 

Stalins datsja – utsikt til trærne

Stalin slutter aldri å overraske. Og denne datsjaen var så absolutt ham. Den hadde en aldeles grell grønnfarge, og også vinduskarmene var grønne, alt var grønt. Og den var ikke av tre, men av stein og mur, som bare var malt grønt. Og den var plassert i en rydning akkurat stor nok til å få plass til datsjaen. Eller det er vanskelig å kalle dette datsja uten ironi, en Stalinsk monumental ironi, som dette også var en monumental datsja. Det var en diger murblokk bygget rundt en slags bakgård i midten, der det var en slags liten parkflekk i midten, med grønt gress og palmetrær og blomster. Utsikten til denne bakgården var mye finere enn utsikten ut i verden, for den var helt sperret av trær. Stalins datsja lå i skyggen.

Ingenting å si på bakgården i Stalins datsja

Vi kom med en turbuss, bare russere. Jeg ba om det, selv om man visstnok også kunne få omvisning på tysk og engelsk, og sikkert også italiensk og fransk om man bare finner det rette reisebyrået. Jeg tror ikke det er lov å gå rundt der på egenhånd, selv om det er noe jeg ville likt godt, jeg liker jo ikke så godt å gå i flokk bak en guide. Men vi fikk god tid, russerne er jo også glade i å ta bilder, og om man ble litt hengende etter i et rom, så var ikke det så farlig. Vi fikk bare se et hjørne i det jeg anslår til vestre fløy, og noen rom i den nordre. Og jeg forstod jo ikke altfor mye av den rasende raske russisken.

Josef Stalin i voksmodell ved sitt skrivebord på datsjaen

 Men jeg forstod at Stalin i sitt flott film- og arbeidsrom, godt plassert like ved siden av billiardrommet, og på diktatores vis en soveseng like ved siden av arbeidspulten. Arbeidet må aldri få ta overhånd for søvnen og hvilen for folk med absolutt makt. I dette rommet var Stalin modellert liten som han var, med pipen i hånden, og med kartet han likte så godt bak ryggen, det med Sovjetunionen i all sin velde.

Stalins seng på arbeidsrommet ved datsjaen i Sotsji

Det var en sofa i rommet, i den pleide Stalin å sitte når han skulle se film. Han ville alltid se film alene, jeg tenker mitt om årsaken. I denne sofaen satt også Stalins gjester, og guiden vår sa at Stalin hadde ordnet en liten, snedig psykologisk overraskelse for dem. Den er meget lav. Og den er enda lavere enn den ser ut, når man setter seg i den. Man synker liksom ned i den, og kjenner metallfjærene mot baken. Og man kan tenke seg Stalins nervøse gjester, som godt vet hva Stalin har gjort med folk i alle samfunnslag fra topp til bunn i det Sovjetrussiske samfunn, sier de noe galt, blir de fjernet. Og så synker de ned i sofaen… 

Hvem av oss ser mest ut som om vi er på besøk hos Stalin?

Arbeidsrommet hadde også en altan med utsikt mot trærne. Fem meter unna. 

Utsikt fra Stalins altan

Utenfor nordre var det et stort sjakkbrett med digre brikker. Her skulle jeg gjerne forstått mer av hva guiden sa, jeg tror ikke Stalin var noen sjakkspiller, jeg tror jeg ville slått ham. Bankettrommet hadde to altaner, den ene med utsikt mot bakgården, den andre med utsikt litt mellom trærne så man kunne skimte svartehavet. Her kom det også litt sollys inn. Bankettrommet hadde også peis, og det var satt opp to rekker med langbord. Det er uhyggelig å tenke på de hyggelige festene som har vært her. 

Bankettrommet ved datsjaen til Stalin

Nei, Stalins datsja var en opplevelse. Den var vel verd besøket. Jeg leser at noen turselskap også kan ordne med overnatting, det tror jeg også kunne være en fin opplevelse, det skulle jeg gjerne gjort selv.

Stalins sjakkbrett – datsjaen ved Sotsji

 

Jeg på altanen til Stalin

Etterpå gikk turen til utsiktspunktet Bolsjoij akun. Det er et tårn bygget i liten annen hensikt enn å gi bedre utsikt. Noen forsvarsfunksjon kan jeg i alle fall ikke se det har hatt, plassert oppe på en høyde kilometervis fra nærmeste ordentlige bebyggelse, og uten noe militærfort eller mulighet for å plassere en garnison i nærheten. Dette er et utsiktspunkt. Tårnet har også et rom med noen utstoppede dyr, om dette skal være et museum eller hva det er ment som, og jammen er det ikke en selger som drev med noe på en hylle på veien opp, eller hva det var. På vei mot tårnet er det nå anlagt en handlegate, der det finnes lite annet enn restauranter og spisesteder. Det er et utsiktstårn, et turisttårn.

 

Men vakkert var det. Man fikk se Sotsji og Svartehavet, man fikk se godt innover Kaukasusfjellene, med Krasnaja Poljana og Mt Fisjt for eksempel, man fikk se hvor Stalins datsja egentlig lå hen, og man fikk se Adler og man fikk se innover mot Abkasia. Det var spesielt. Det har jo nettopp vært en krig der. Og i denne fredelige utsikten virket denne krigen akkurat så meningsløs som krig alltid burde være. – Denne siden av fjellene er vårt territorium, sa guiden, – det andre er deres. Slik fikk hun elegant unngå å si om hun mente Abkasia eller Georgia. Det var uansett et meget vakkert landskap, og et meget vakkert land.

 

Utsikt mot Abkasia

 Russerne var også interesserte i hvor alle OL-anleggene skulle komme, og guiden pekte og forklarte.

Dette er Kaukasus

Etterpå spiste vi på en av restaurantene langs handlegaten, eller det var vel mer en kafe, det var den nederst i hjørnet, første til venstre når man kom inn i gaten. De hadde en uforglemmelig hatsjapuri der, sånn skal det smake, dette var saker. Og jeg hadde også et mandig glass georgisk vin jeg måtte drikke mandig raskt da vi plutselig måtte gå. 

Omlag hundre kroner kostet hele seansen. Maten og vinen kom i tillegg, 50 kroner eller noe sånt. Det var det vel verdt alt i hop.

 

Og her er jeg også. Med Kaukasus i bakgrunnen på bolsjoj akhun

 

 

 

 

 

 

Badeferie i Sotsji

 

Det monstrøse hotell Zjemtsjuzjina i Sotsji

Hm, det ble visst litt problemer allikevel her borte, men ingen verre enn at de kunne overvinnes. Det siste problemet var at det nye hotellet jeg flyttet til, Zjemtsjuzjina, ikke hadde gratis internett. Så postene får bli skrevet, og ikke postet, slik det av og til er på feriereisene mine.

Jeg slapp siste post da jeg satt og spiste frokost, det vil si drakk cappuccino og øl, på firestjerners Park hotell i Sotsj, klar til å gå ut og gjennomføre badedelen av Russlandsreisen min. Jeg antydet også noe om flybillettproblemer for siste del av reisen, og tar hvordan dette gikk først. Jeg skal ta alt i rekkefølge, og rekkefølgen vil se slik ut:

 

Flybilletter

En av de første tingene jeg ordnet på Park hotell da jeg hadde fått nettforbindelsen i orden, var å kjøpe flybillettene fra Rostov til Moskva. Puslespillmåten jeg har å reise på, med å kjøpe flere billetter avhengige av hverandre, uten at de er bundet gjennom samme reiseselskap, gjør det litt risikabelt når jeg går i gang å kjøpe den ene, og kanskje ikke får kjøpt den andre. Fra Rostov tenkte jeg at jeg fikk vente med flyreisen, til jeg var helt sikker på hvilket tog jeg fikk. Så jeg kjøpte togbilletten først, og så hastet det å kjøp flybilletten. Det gjorde jeg altså i går formiddag (i går formiddag altså, det er noe av fordelen med å være på reise fra sted til sted, alt føles som for evigheter siden, livet forlenges), og så gikk jeg ut og gjennomførte dagen, bare for å se om kvelden at billettene ikke var gyldige allikevel.

 

Det var litt krise, eller for å si det mer korrekt, det var ikke så bra. Men på ferie er jeg mr Fix it, disse billettene måtte jeg ha, og jeg gikk straks i gang med å kjøpe dem direkte på flyselskapenes russiske sider, i stedet for gjennom de norske reiseselskapene. Der fikk jeg nøyaktig de samme billettene, endog litt billigere. men det viste seg at de måtte avhentes fysisk på et Aeroflot-kontor.

Aeroflot-kontoret i Ulitsa Roz, i Sotsji

Jeg viste dataskjermen til hotellpersonalet, og spurte om det fantes et slikt kontor i nærheten, og etter litt misforståelser (og merk! vi snakket engelsk, ikke russisk, så misforståelsene var ikke mine), fikk jeg vite at det var et reisebyrå her på hotellet. Det var en del av misforståelsen, dette reisebyrået kunne ikke skrive ut billetten, og selv om jeg her prøvde meg på russisk, gikk det ikke uten nye misforståelser. Jeg mangler rett og slett ordforrådet for å kunne si ”Jeg kommer for å hente en billett”, eller ”jeg har bestilt en billett, som jeg nå kommer for å hente”. Men etter litt frem og tilbake og med visning av dataskjermen også til henne, ringte hun til Aeroflot-kontoret og fikk vite hvor det var, og forklarte det sånn cirka til meg.

 

Og selv om Lonely planet har kart over Sotsji, har de bare nevnt fire gatenavn der, og gaten med Aeroflotkontoret, Ultisa Roz, stod der ikke. Så jeg måtte spørre meg frem også nede i byen. Det viste seg å være en voksen spasertur. Og når jeg endelig var kommet frem, viste det seg at de ikke kunne ta i mot betaling med kort, så jeg måtte ut og finne minibank. Ikke at det var så vanskelig å finne, men det var slik en kø at en fisker kunne miste tålmodigheten der. Og alle foran meg hadde tusen ting de skulle gjøre.

 

Men til slutt gikk det. Pengene fikk jeg, og med dem i hånd gikk jeg tilbake til Aeroflot og kjøpte en god, gammeldags flybillett. Endelig var hjemreisen sikret. Nå gjenstod bare hotell for de siste dagene i Sotsji.

 

Hotellskifte

Jeg hadde sett meg ut et fint hotell, Hotell Moskva, godt og russisk, en betongkoloss midt nede i sentrum, og også det hotellet som er nærmest stasjonen. Det hadde vært et kjempehotell, om de bare hadde hatt ledige rom. Det hadde de ikke.

 

Gigantiske hotell Moskva i Sotsji

Det overrasket meg. Og det gav meg en ny vanskelighet som var litt reell. Jeg er jo ikke så rik at jeg kan flytte inn på byenes dyreste hoteller, og bli der. Backup-planen var tilbake til Park, men det var en plan som ville være over evne. Nei, jeg måtte finne et annet hotell, og det var vel strengt tatt bare to til jeg visste om.

 

Utstilling på hotell Zjemtsjuzjina i Sotsji

   

Så det ble frem med den russiske telefonen. Og her må jeg si mine russiskkunnskaper møtte sin begrensning. En ting hadde vært om de hadde ledige rom og alt var i orden, eller de ikke hadde, og det ikke var det. Men det første hotellet ba meg ringe et annet nummer, og dette nummeret hadde et siffer jeg bare ikke klarte å oppfatte. Denne samtalen endte med at hun i andre enden bare la på. Så det var ikke særlig optimistisk. Det andre hotellet ville ha meg til å si hvilken type rom jeg ville ha, og jeg merket at jeg nærmet meg glattisen, men fikk sagt det var ”standard”. Så nevnte hun et eller annet, om det var et tall, eller hva det var, og jeg sa det var greit, jeg kommer (for de som kan russisk ”Ja poedu”, så helt treffende klarte jeg ikke å si det), sa jeg, og så var det jeg som la på.

 

Det var allerede blitt midt på dag, så jeg bestemte meg også for ikke å stresse. Jeg skulle jo ha ferie også, ikke bare løpe rundt og ordne ting. Så jeg tok meg en liten vandring langs strandkanten, og en dukkert også, og jeg tenkte at om alt gikk galt og jeg ikke fikk noe nytt hotell, ble det en natt på park, og en natt på nattklubb. Men det ble ikke noe problem, de hadde rom.

Det var jubileum på hotell Zjemtsjuzjina da jeg kom

 

 

Det vanskeligste med dette hotellet var egentlig å finne inngangen. Også dette er en gammel betongkoloss fra Sovjettiden, så det er synlig samme hvor man er i byen. Men når man kommer dit, og særlig i dag, hvor det var en slags utstilling med fullt av stands, der, så var det vanskelig å forstå hvordan man skulle komme seg inn, og finne frem til resepsjonen. I badeshorts og t-skjorte var jeg mer enn malplassert blant de dresskledde menn og forretningskledde kvinner, som enten var på stands, eller gikk rundt og forhørte seg.

 

Men til slutt fant jeg nå frem, og fikk et fint, Sovjetisk rom i 14’de etasje. Utsikten var strålende, og alt var slitt. Veldig bra. Jeg gikk ut og badet, denne gangen skikkelig, og lenge, og jeg fikk meg også en hatsjapuri og en vin, før jeg kom tilbake for å skrive denne posten. Da fikk jeg meg mine to første skuffelser her. Den ene var at de ikke hadde internett her, den andre at de bare hadde importøl. Budweiser til 70 kroner er blodpris selv for en nordmann.

 

Så får det bli med denne ene.

Badebassenget til hotellet, Sotsji, Russland

 

Badingen

Dermed til det jeg skulle skrive om, badingen, solskinnet, ferien. Det regnet da jeg kom, men siden ikke mer. Her er sol og godt og varmt. Folk går i kortbukse og skjørt, det er fullt av folk på strendene, og mange som ennå bader. Vannet holder grei norsk sommertemperatur, sikkert sånn rundt 18 grader. Men så fort solen går ned, blir det straks kaldt, og da er det inn og få på langbukse.

 

Nede ved strandkanten er det restauranter og suvenirbutikker av typisk type, men ikke så fælt som Sotsji kan være beryktet for. Det er egentlig ganske koselig. Strendene er fulle av steiner, det finnes omtrent ikke sandstrender i Russland (utenom langs elvebreddene), men det gjør jo ikke så mye, man greier jo å gå på dem, og å sitte på dem, greier man også. Dessverre klarer russerne i tillegg å knuse flasker på dem, men etter russisk standard ganske få.

 

Hver sandstrand er liksom delt inn i noen slags moloer og utstrakte kaier, uten at det ser ut til å spille noen egentlig rolle, det er bare å gå inn på den stranden man vil, alle er åpne (bortsett fra kanskje noen ganske få). For en neve rubler kan man også få kjøpt en strandstol. Ute i vannet er det bygget diker, eller diker, hva er det jeg snakker om, det er lagt ut 20 kvadratmeters betongklosser, sluppet rett i vannet. Jeg kan ikke skjønne annet enn forhindrer badingen, snarere enn fremmer den. De hindrer jo bølgene i å komme skikkelig inn. Og i den første stranden jeg badet i, var bølgedemperen bygget så langt inne, at man ikke kunne svømme på godt og dypt vann. En levning fra Sovjettiden, dette her.

Steinstrand i Sotsji, Russland

 

Men det er flere strender å velge mellom. Og selv om disse betongklossene mange steder er plagsomme, er de andre steder fine å klatre opp på og stupe uti fra. Badeplassen til det andre hotellet mitt, Zjemtsjuzjina, var den beste av alle. Her var det en hel kai å stup

 

I dag fant jeg meg en annen strand, med mer sand, og dypere vann. Her var det skikkelig.

 

For oss som er vant med å bade i Middelhavet (eller jeg skal jo ikke overdrive dette, så ofte bader jeg da virkelig ikke i Middelhavet), er å melde at Svarthavet er atskillig mindre saltholdig, slik at det ikke går an å ligge å flyte som man gjør det i Italia og særlig i Spania. Men man holder seg nå flytende, og det er jo deilig å bade.

 

 

Jeg på en av de mange strendene i Sotsji

Fra Park hotell i Sotsji!

Jeg skal bare nå melde at alt nå er i orden! Mirakelturen til sydrussland er fikset hele veien inn, jeg har kommet meg ned til Sotsji, og har alle billettene for å komme meg tilbake. Og hjemreisen blir mye mer behagelig enn utreisen, og utreisen var eventyrlig. Jeg stod i dag grytidlig morges på stasjonen i Sotsji, klokken var såvidt over fem, det regnet, og jeg hadde satt meg fore å gå de par kilometrene ned til sentrum, og finne meg et hotell. Det gjorde jeg. Det tok en drøy time. Første hotell, primorskoje, var fullt, og da skar jeg gjennom, og valgte et luksushotell enda en gang. Park hotell, fire stjerner, utsikt mot svartehavet, russisk luksus – og her er jeg.

Posten vil bli skrevet skikkelig i løpet av dagen. Nå vil jeg bare si at hjemreisen skjer via Rostov, nattog dit, og så billig fly til Moskva. Det er billig og det er greit, og det er ikke noe styr. Det er akkuat som jeg vil ha det. Og nå skal jeg ut og ta meg av – Sotsji.

Sånn så det ut rett nedenfor vinduet mitt ved Park hotell, Sotsji

*

Ok, det over skrev jeg på formiddagen. Jeg hadde fått meg en god dusj, en god morgens søvn, og da jeg så det florerte med laptoper i foajeen på hotellet, satte jeg meg selv til med en cappuccino og en øl, og oppdaterte meg litt på nettet og på bloggen. Jeg var som man forstår i godt humør. Siden da er dagen gjennomført, den var som ventet fullstendig vellykket, bortsett fra en lei ting, og det var at flybilletten ikke var ordnet allikevel. Det skriver jeg litt om i min egen kommentar til denne posten, og for dem som ikke orker lese der, dreier det seg som russiske innenriksfly ikke er så slepphendte med elektronisk billett (det kunne jo blitt riktig ille i sommer, når jeg på rappen måtte fra Vladivostok til St. Petersburg, og ikke visste dete her – men da fikk jeg elektronisk billett (og et dyrt fly), les om det her Tvers over Russland i fly), og at den må hentes fysisk. Alright, mer om det senere.

Posten i går sluttet med at jeg etter en kort, men fin natt på toget fra Rostov til Krasnodar, og en seig morgen på stasjonen der, tok meg ut for å se på byen Krasnodar. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Han heter Patrick Horton, han som har skrevet om denne delen av Russland i Lonely planet, han irriterer meg så mye, at jeg legger ut navnet hans. Om Krasnodar skriver han bare at hovedgaten «Krasnaja» går direkte over i veien fra Rostov, og at stasjonen ligger i sørvest. Ikke mye å forholde seg til i en by på 650 000 innbyggere. Jeg hadde sett lite grann på Google earth om hvordan det så ut, men den som har reist litt, vet at det alltid ser annerledes ut i virkeligheten. Og i Krasnodar hadde jeg større problemer enn de vanlige med å finne frem. Det skyldes for eksempel det, at byens sentrum ligger et godt stykke fra stasjonen, og at sentrum ikke har noen bygninger som lar se se på lang avstand, det kunne være hvor som helst. Jeg måtte til slutt spørre om veien, og da viste det seg at jeg hadde gått parallelt med «Krasnaja» noen kvartaler unna.

Det ene av to tjern i Krasnodar. Ser man det, er man litt utenfor sentrum.

Krasnodar

Krasnodar kan jeg på ingen måte anbefale. Hovedgaten – som betyr «den vakre» – er veldig lang, men det er ikke mye å se der. Det er heller ikke særlig med trivelige puber eller restauranter, det er i det hele tatt ikke særlig mye. Jeg fant meg som nevnt i gårsdagens post litt frokost på hotell intourist, et hotell og en frokost som stod godt i stil til hele byen, ganske grått.

Litt av bebyggelsen i Krasnodar. Her bor folk.

Etterpå var det ut å gå i tolv timer. Lonely planet nevner et regionalt museum, og de nevner gaten det ligger i, men uten kart er dette temelig vanskelig å finne. Og så viktige er ikke regionale museum i middelstore russiske regionsbyer, at jeg vil kjøpe kart eller spørre om veien for å finne dem. Dukker de opp, går jeg inn. Slik er det med dem.

Jeg hadde et delmål med dagen, og det var å få kjøpt flybillett fra Sotsji og hjem på et reisebyrå. Jeg fikk ikke kjøpt dem på nettet, så ieg tenkte jeg kanskje kunne kjøpe dem fysisk. Det greide jeg ikke. Det var bare business class igjen, eller så kunne jeg reise om lørdagen, og få en ekstra dag i Moskva, i stedet for en ekstra i Sotsji. Det ville jeg ikke. 

Kirke i Krasnodar

Selv en skrivelystig fyr som jeg har vanskelig for å fylle ut en post om Krasnodar. Men jeg skriver på allikevel, for å gi et inntrykk av hvordan det var å traske rundt. Det var ikke mye som skjedde, men tiden gikk. Omtrent som å lese denne teksten.

Jeg ved elven i Krasnodar. Det er ikke så mye som skjer her heller.

I russiske byer er det en god ide å manøvrere seg mot elven, der pleier det å være fint. Heldigvis har de fleste russiske byer enn elv, og det har Krasnodar også. Kuban, heter den, som steppen. Lonely planet nevner ingenting om den, men jeg fant den på kartet. Jeg gikk ned dit, og fant de vanlige russiske fiskerene. Jeg fant en bro med hengelåser, en tradisjon flere russiske og ukrainske byer liker. Nygifte skriver navnet sitt på en hengelås, låser den fast på en bro, og kaster nøkkelen i elven. Så er de evig bundet sammen.

Russiske ektepar skriver navnene sine på en hengelås, og låser den fast på en bro og kaster nøkkelen i elven

På andre siden av elven var en tradisjonell russisk park. Den er sikkert livlig på andre tider av døgnet enn da jeg var der. Da jeg var der, var jeg omtrent alene der. Parken, som ligger på en øy ute i elven, har brolagte og gruslagte gangstier, benker, kafeer med plaststoler (selvsagt), krigsminnesmerker (selvsagt) og en liten fornøyelsespark med tivoli (selvsagt). Noen utstoppede militærkjøretøy er der også, helikoptere, artielleri og en ubåt. Selvsagt.

Ingen russisk park uten en ordentlig ubåt, som her i Krasnodar

Nei, denne dagen var det bare å komme i mål i. Jeg gikk inn i en bokhandel, kjøpte noen bøker (selvsagt, den begynner å bli en gjenganger, denne «selvsagt») og spiste middag mener jeg å huske nokså umiddelbart etter jeg hadde spist lunsj. Begge deler i såkalte «Pivnoj restaran», eller «ølrestaurant», og i begge måtte man lete godt for å finne andre gjester enn meg.

Da kvelden kom fant jeg tilbake til stasjonen. En fin pekepinn på stemningen i en by, kan man få ved å spørre om veien. I Krasnodar var de vennlige, og stoppet opp og smilte og forklarrte hele veien til målet, selv om det var lenger unna og med flere svinger og veiskift enn jeg klarer å huske på russisk.

Jeg ved krigsminnesmerket i Krasnodar

På stasjonen var det fotballkamp. Japp, og med en gang tok stemningen seg opp. Jeg hadde også fått kjøpt meg en ny billett, fra Sotsji tilbake til Rostov, der det finnes billige fly, og jeg hadde av den grunn grunn til å feire. Siden jeg kjøper mange slike billetter, har jeg ofte grunn til å feire her nede. Og nå var det med fotballkamp.

Zenit – Real Madrid 1 – 2

Alle – eller de aller, aller fleste – russiske togstasjoner har et såkalt «Service senter», der du kan kjøpe billetter i mindre kø, og med bedre tid, og hvor det finnes gode, myke lenestoler og sofaer det sjelden sitter noen i. Det koster nemlig en liten sum, 10-15 kroner timen, og for første gang betalte jeg denne summen, for det var en stor flatskjerm der. Og Zenit (Petersburg) – Real Madrid.

«Den kan jeg jo se på,» tenkte jeg, og satte meg ned og merket at jeg ble uvanlig engasjert. Jeg ropte ut og viftet med armene da Real Madrid fikk farlige sjanser, og det gjorde de jo hele tiden i begynnelsen. Plutselig fikk de jo et mål også, «Nei!» ropte jeg, uventet på norsk. De andre russerne tok det mye mer med ro, og nøyde seg med å løfte armen og se seg rundt, når sjansen ble katastrofal, eller når det ble mål. Zenit hadde altfor stor respekt for Real-stjernene i starten, og var tydelig engstelige hver gang de kom i nærheten av en slik spiller eller av ballen. Karakteristisk nok var første målet et selvmål, klønete gjort, uten at det så ut til å gå noe særlig innpå hverkan han som gjorde målet, eller de andre. Det virket som det var full forståelse i laget for at han måtte få ballen unna når den kom, og Van Nistelroy var like bak.

Men så er jo russere russere, og når de er gode i fotball, så er de skikkelig gode. Det hender med 10-15 års mellomrom, det er bare å gå bakover å sjekke fotballhistorien, 10-15 år. og russerne er på topp. Og de spiller omtrent den samme fotballen hver gang. En enorm fart og enorm bevegelse over hele banen, en enorm presisjon i pasningsspillet, og en makeløs teknikk og individuelle ferdigheter i tillegg. Men de er ikke så flinke til å lage mål, og de mangler fullstendig den innbitte vinnerviljen særlig italienerne og tyskerne har, og alle de europeiske toppklubbene. Alle så jo Russland i EM, det var feiende flott fotball, og de utspilte stjernegalleriet til Nederland og gjorde regelrett narr av svenskene, men når de tapte 3 – 0 for Spania, var det liksom helt greit.

Sånn var det også her i kampen mellom Zenit og Real Madrid. Russerne utspilte dem, de løp hele tiden over hele banen, og alltid lynraskt, det var alltid 3-4-5 pasningsalternativer, samtidig som alle spillerne også like godt kunne drible alle sammen og løpe rett på mål på egen hånd. De kom til utrolig med sjanser, de kom gjennom på kantene og i midten, det ble fullt av conere, og alle cornerne var skikkelig farlige, det var skudd i stolpen og like utenfor og redninger av keeper og av realspillere og alt mulig annet enn at ballen gikk i mål. Jeg måtte jo le av det, det var så typisk. Og de russiske tilskuerne jeg satt med, var så milde i reaksjonene. De smilte og ristet på hodet, «nei og nei, at det gikk an å bomme på den», og «jaja, det var jo et skikkelig flott angrep». Og «jeg hadde aldri ventet at vi skulle få til et så fint angrep». Og jeg tenkte tilbake på hvordan det var å se VM i Italia, da ramlet hele verden sammen hver gang Italia hadde angrep, og ballen ikke gikk i mål. Du finner ikke den italiener i verden som vil nikke anerkjennende til et godt angrep, når laget ligger under og ballen ikke går i mål.

Zenit fikk ballen i mål en gang, men så scoret Real Madrid på ny like etterpå. Det må med i historien at Zenit var skikkelig dårlige i forsvar, det kunne de ikke, Real kom meget lett igjennom, og de har toppeuropeisk effektivitet. Der blir det ikke fire sjanser uten en scoring, og så ebbet kampen ut med 2 – 1 til bortelaget. Det var jo egentlig et katastrofalt resultat for Zenit, for ikke å snakke om for meg, et tredjelag i denne gruppen er jo Juventus, og da må selv Russlandslidenskapen min melde pass. Det er Juventus som er laget. Og når det nå ser ut til å bli et oppgjør mellom Zenit og Juventus om å gå videre som andrelag, så er det trist at Zenit må ut. Men det må de.

Stasjonen i Krasnodar i det nattoget til Sotsji skal gå

Toget til Sotsji

Det var skikkelig gøy å se den fotballkampen, og etterpå var det togavgang. Jeg er nå så vant med de russiske togene, at ingen informasjon på lystavlen er gåtefull for meg. Jeg finner frem til korrekt perrong og riktig spor, og jeg må si, når toget kommer inn med lys og fart og kraft der i mørket, og passasjerne står og venter, selv om det er 2008, så synes jeg det er et imponerende syn. Flytrafikken får ikke til denne stemningen, der er passasjerne som industrivarer som skal gjennom slusene, det er så mye tøys og venting og sikkerhetskontroller, og selve ombordstigningen i flyet skal være så kjapp og effektiv. I toget er det følelse. Der kommer det inn på perrongen, og passasjerene har liksom lyst til å juble. Det skal stå i 20 minutter, og i den tiden har man rikelig tid å gå ombord. Hver vogn har sin vert og vertinne, som kan hjelpe og forklare.

Denne gangen falt jeg raskt i søvn og sov godt alle de få timene til vi var fremme i Sotsji. Men der var det som alltid overhodet ikke som ventet. For det første så regnet det, og her skulle jo jeg ha badeferien min. For det andre var min vogn så langt bak i toget, at jeg da jeg kom ikke engang så stasjonsbygningen, og bare fulgte etter strømmen som – som det skulle vise seg – gikk vekk fra den. Slik tilbrakte jeg 10-15 minutter i et leskur der på stasjonen, tenkende hva jeg skulle gjøre. Sjelden har jeg følt meg mindre sikker, når jeg har takket ned et tilbud om taxi eller kjøretur, og jeg har jo ofte takket nei, samtidig som jeg har vært komplett forvirret om hvor jeg skal hen. Klokken var jo så vidt over fem om morgenen også.

Dog, morgener er jo aldri noe problem, da vet man at dagen vil komme, og når det er lyst, går allting greit. Det er bare om kvelden det kan bli kritisk. Og nå har jeg jo også funnet nødløsningen for bortimot alle russiske byer, det er bare å gå inn på «service senter» på stasjonen, og betale leien for timene om natten. De myke stolene sover man vel så godt i som NSB-stolene, for eksempel. Dette tilbudet er jo spesielt godt om man skulle ankomme en stasjon midt på natten, det vil ikke være noe problem å sove frem til morgenen her. La oss håpe at russeren ikke forlater dette systemet, nå som de begynner å bli rike, og kravet til effektivitet begynner å bli påtrengende. Stort sett står jo disse stolene tomme.

Et uklart bilde av hvordan det så ut for meg den grytidlige morgenen med regn og mørke på stasjonen i Sotsji, Russland

Morgen i Sotsji

Sotsji hadde også et sånt service senter. Men jeg tenkte jeg heller kunne finne hotellet, og se om jeg kunne booke inn, selv om det var grytidlig. Det var vel kanskje to kilometer å gå, jeg tar det på anslag, men jeg la greit i vei i mørket og i regnet, og med all bagasjen. I motsetning til i sommer, hadde jeg jo ikke noe særlig bagasje å snakke om. Hovedgaten fra stasjonen – Gorkovo (Gorkijs) – var lett å finne, og den var det bare å følge rett frem. Allerede gikk det busser, om det var det om å gjøre, men jeg hadde jo egentlig ingen hast.

Nede i sentrum var nattklubbene og nattpubene i ferd med å stenge. Det var noe eget å høre fire-fem russere synge med på en sang som fortsatt anstrengte seg over høytalerne, mens alt annet i byen og også bartenderen var veldig stille, og ennå ikke i ferd med å våkne. Ellers kunne jeg selv i mørke se at dette var en ferieby, en palmeby, en sydenby.

En statue av Gorkij står ved inngangen til Gorkij-gaten i Sotsji

Første hotellet jeg hadde sett meg ut, Primorskoje, fra 1936, var uventet fullt selv nå i sensesongen, og det var jo litt dumt, 1936 er jo selv i russisk historie beryktet. Da var Stalins jernhånd på noe av sitt strammeste. I regnet og mørket bestemte jeg meg for å gjøre kort prosess, jeg gikk til det firestjerners hotellet Park, det var like i nærheten, og topphotellene blir ikke fylt opp utenom sesongen.

Og jeg tenkte det var riktig fint og det jeg gjerne vil skal være typisk meg. Når jeg nå overnatter her, har jeg utelukkende sovet enten på tog eller på luksushotell. Det er en forakt for det middelmådige jeg gjerne vil stå inne for. Skikkelig dårlig er jo morsomt og spennende, skikkelig bra er ingenting å diskutere med, og det i midten er jo liksom ingenting. Om man bare lever på det jevne, har man lite å fortelle om, og lite å sammenligne med. Kontrasten fra to netter fra ett til fem på benker og rullemadrass i russiske tog, med morgentoalett på russiske togstasjoner, til toppstandard hotell, med varme bad og store, myke senger med rene laken, den er helt grei. Helt grei. Og når jeg sjekket inn klokken seks, sov til klokken cirka elleve, og sjekket ut i tolv -ett tiden dagen etter, er det akkurat som jeg har vært her to dager. Det er veldig greit.

… og en liten hilsen fra Park hotell

Dermed har jeg skrevet meg frem til dit jeg er nå, eller dit jeg var nå. Posten er skrevet ferdig til frokosten dagen etter. Den begynte da jeg satt til halvfrokosten i går, med cappuccino og øl, i den rekkefølge. Ølet skyldes bare at jeg har store problemer med å kjøpe kaffe, når det er dyrere enn øl, det byr meg i mot, normalt er kaffe det rette på formiddagen. Og begge deler er jo veldig godt. Det var en veldig fin morgen, den i går, og den i dag også, for den saks skyld.

Av viktige ting som har skjedd siden sist, er altså det at flybilletten som skulle være i orden, og som jeg til og med hadde fått bekreftet, ikke var i orden allikevel. Så det blir dagens viktigste gjøremål, å få dette rettet opp. Om de andre tingene som skal skje eller har skjedd, skal jeg skrive i en senere post. Dette skulle jo bare være en liten hilsen fra Park hotell. Og se alt det har blitt.

Utsikten fra Park hotell i Sotsji – ikke å forakte

Joda, fra Rostov til Krasnodar

 

Stasjonen i Krasnodar, dit jeg skal komme

Jeg jeg begynner å bli gammel, og kjente det fristet å bare ta nattoget rett til Sotsji og være der resten av ferien og bare slappe av. Det vil spare meg for mye slit. Toget fra Rostov til Sotsji er enkelt, det går klokken åtte om kvelden, og er fremme klokken ti om morgenen. Og om dette skulle være fullt, er det flust med tog med jevngode tider. Man trengte en billett, et hotell, og hva skal jeg egentlig i Krasnodar å gjøre?

 

Ja, jeg begynner å bli en gammel mann, til å være så ung, men den slags følelser blir fortsatt umiddelbart overvunnet. Jeg vil heller tenke tilbake på en dag jeg var i Krasnodar, enn en dag jeg slappet av. Slik er det kjekt å se tilbake på livet mitt og alt jeg har gjort, og slik skal det forsette en god stund til. Jeg skal ikke ergre meg over ting jeg nesten gjorde

 

Så jeg tok fatt i går, etter luksusfrokosten og litt internettarbeid på Don Plaza, gikk jeg ut i Rostov, og tok meg av hovedgaten Bolsjaja sadovaja på kryss og tvers. Det var sol og blå himmel og godt vær, og folk så glade ut, som jeg også var glad. Den enorme Gorkij-parken er russisk park god som noen. Her er benker og blomster, tivoli og kafeer med plastikkbord og parasoller, her er folk som spiller sjakk, og folk som selger nipsgjenstander. En statue av Lenin var her også, samt en scene, og flere monument. Hit ville jeg nok gått ofte, om jeg skulle vært i byen lenger. Og de gamle menn som spilte sjakk, så ut som om de akkurat på denne måten hadde tilbrakt hele sin alderdom.

Noen spilte også backgammon

På stasjonen som ligger nederst i gaten, og som nå i dagslys var oversiktlig og klar, hadde jeg tre billetter å kjøpe. En del av internettarbeidet jeg hadde gjort, var å sjekke ut mulighetene, og de var legio (i motsetning til hva man kan få inntrykk av ved å lese Lonely planet, som jeg skrev litt om i går). Nå var det bare å stille seg i køen, og la det stå til med russisken. Fra Rostov til Krasnodar i natt, fra Krasnodar til Sotsji i morgen natt, og fra Moskva til St. Petersburg natt til mandag. Det tok cirka syv minutter og 500 kroner, så var alle billettene i hende, og jeg hadde som alltid lyst til å feire.

Stasjonen for lokaltog i Rostov

Feiringen gjorde jeg ganske rolig ved å gå opp og ned langs elvebredden. De har en egen stemning ved elvene sine, russerne, og her i byene i sør er det meget karakteristisk. Det er liksom strandsonen. Her er også parker og blomster og benker og kjærestepar og joggere. Men først og fremst var elvebredden dominert av fiskere. De stod på rekke og rad, med en bjelle på fiskestangen, og kameratslig opptatt av hverandre og hverdandres fiskelykke. I likhet med sjakkspillerne i Gorkijparken, gav de inntrykk av at de hele sitt liv stod her og gjorde nettopp dette som de nå gjør. 

Stille flyter Don, og stille står jeg ved siden av

Krasnodar er jo det jeg skal skrive om. Dit kommer jeg. På vei hjem gjorde jeg noen forsøk på å spise middag, det ene mislyktes i mangel på servering, det andre i mangel på korrekt skotøy, men det tredje var på Jolkij Palkij, anbefalt som ”authors choice” av skribenten i Lonely planet. Temmelig spesielt. Det er jo en kjede, som ikke nettopp er mest dominant i Rostov. Men maten er god, servicen god, prisen god, og omgivelsene også gode. Alt er godt på Jolkij Palkji, men ”authors choice”? Den er for drøy.

 

Toget mitt skulle gå på den ugudelige tiden 0058 (kommer inn på stasjonen 0027), og være fremme 0514. Mellom middagen og avgangen satt jeg og hvilte på hotellet, og lyttet til taffelmusikken jeg skrev om i går. Jeg hadde også internett der, og ble litt opphengt i nyheten om at kongressen stemte ned forslaget om den økonomiske redningspakken. Du verden, verden går videre mens jeg er på ferie. Eller kanskje er det nettopp det den ikke gjør, verden stopper opp.

 

Alright, Krasnodar, det er jo dit jeg skal. Og akkurat det hastverket jeg har med å komme dit i bloggposten, fikk jeg plutselig også i går. Klokken var 2330, og jeg hadde tiden og veien cirka for å være på stasjonen klokken 0000. Jeg var ikke sikker på om det gikk buss, og på et så viktig tog som dette, ville jeg være ute i god tid. Det var tomt og kveldsmørkt, mandagsstemning og ingenting, men en Marsjrutka kom likevel forbi, og jeg leste ”Voksal” på skiltet. Jeg spurte om den skulle dit, og holdt den til og med igjen, da sjåføren ikke var så ivrig etter å svare, men den skulle dit, og jeg kom meg inn. Flaks, kan man være fristet til å si, dundrende uflaks viste det seg å være. For jeg mistet mobiltelefonen der.

 

Drit. Det er noe drit. Plutselig er jeg uten mobiltelefon. Det er drit. Men på ferie og særlig i Russland er jeg alltid i Mr. Fix it modus. Heldigvis har jeg den russiske telefonen i tillegg, det var et par telefoner til min egen telefon, for å få bekreftet at ingen tok den, og at den var tapt. Så var det telefon hjem, og ordne med sperring og forsikring og bestilling av simkort og alt det praktiske. Det er drit, men drit skal man bare få bort. Ny telefon vil komme, og alt vil bli som før. (Inntil videre og mens jeg er i Russland må eventuelle meldinger sendes til mitt russiske nummer: + 790 677 14 688) 

Stasjonen i Rostov

Krasnodar! At det skulle være så vanskelig å komme seg til Krasnodar! Det var jo egentlig ganske lett, det var bare å kjøpe billetten. Og det er bare å skrive at jeg reiste dit. Men jeg er jo og blir jo fortapt i detaljer. Jeg ringte hjem og snakket med far mens jeg gikk inn på stasjonen, og da ble jeg mistenkelig for sikkerhetspolitiet der inne, og måtte vise frem passet og greier. Det er alltid morsomt når politiet skal se gjennom passet. De har jo ingenting å se etter, så de pleier å stoppe opp ved en tilfeldig side de leser nøye, som oftest et påheftet skriv jeg har fra den gang jeg var i Hviterussland, og som ikke teller noen ting nå lenger. Etter å ha lest dette skrivet nøye, fikk jeg passet tilbake og kunne gå inn på stasjonen.

 

Jeg hadde egentlig tenkt å slappe av, men var i fyr over å ha mistet telefonen og gikk bare rundt på gulvet og tenkte. Toget kom, og jeg kom meg om bord. Det ville bli en kort natts søvn, så den måtte jeg benytte meg av. Jeg hadde plaskart, altså andre klasse, eller tredje er det vel, åpen kupe, og jeg delte med tre lekre jenter som trippet rundt og flyttet bagasje mens jeg lå og skulle sove. Pussig, tenkte jeg, og sovnet.

 

Om natten merket jeg at hun ene bredte et teppe over meg. Snilt gjort, tenkte jeg, og sovnet på ny. En senere gang jeg våknet tenkte jeg ”Jeg blir godt tatt vare på her”.

 

Rett skal være rett. Jeg våknet kontinuerlig denne natten her. Livredd for å forsove meg, eller for at noen skulle stjele tingene mine. Jeg hadde litt ubekymret lagt alle klærne mine på gulvet, med pass og penger og fotoapparat, så om det ble tatt, var det riktig dumt. Det var galt det der, verdisaker skal jo i sekken under sengen, men jeg gadd bare ikke styre med det.

 

Morgenstemning på stasjonen i Krasnodar

Og kvart på fem – et kvarter før vekkerklokken – ble jeg vekket av togvertinnen. Om en halvtime ville vi være i Krasnodar. Planen min der var å gå inn på stasjonen, og vente til det ble lyst. Den planen fulgte jeg. Dessverre var alle stolene opptatt av gamle koner, som viste seg å være torgkonene, her sover de altså, helt utrolig, og de var så trenet i det, og okkuperte så alle stolene, at dette var ikke tilfeldig. Her sover de. Jeg fikk plass på den eneste stolen det ikke lå en kone over, hun som hadde disse tre stolene, satt bare og sov i hjørnet, og da jeg kom, mumlet hun et eller annet om kontrabander.

 

Da klokken ble sju og det skulle lysne, hentet jeg frem tannkosten og pusset tennene på det russiske togtoalettet, et morgenstell jeg slett ikke var alene om. Så satte jeg kofferten til oppbevaring for dagen. Toget til Sotsji går 2330. Frem til da er Krasnodar byen for meg. 

Og Lenin holder som alltid vakt. Også over Krasnodar.

* * *

Jeg hurtigskrev denne posten fra en nettcafe i Krasnodar, og syntes det var så artig skrevet, at jeg ikke vil ta det bort. Så her er meldingen om at posten er på vei…

Joda, til Krasnodar også

Postene er skrevet og er helt greie, men før jeg kommer meg på WiFi, får jeg ikke postet dem. Det er akkurat som å være tilbake i Sibir.

En viktig ting – jeg har mistet mobiltelefonen min. Så alle som prøver å melde meg, vil mislykkes. Jeg har en russisk telefon. Men den er for tiden uten batteri, og i hodet har jeg ikke nummeret. Ellers kunne jeg lagt det ut her (Det er +790 677 14 688).

Klokken er sju her nede, om  tre og en halv time går toget til Sotsji. Og jeg er i kjent stil i ferd med å få til siste rest av reisen, å komme seg tilbake nordover viste seg å være skikkelig vrient. Jeg mangler fortsatt en billett på å være sikret å komme meg hjem. Og den vil jeg helst ikke betale over 2000 kroner for, helst en del mindre, og den skal helst være bra, og ikke medføre noe bry. Derimot skulle den medføre mye som er skikkelig kjekt. Sånn vil jeg ha det.

Champagne til frokost på Don-Plaza

 

Don-Plaza i Rostov

Det tok meg litt tid før jeg skjønte at Don Plaza ikke skal bety ”Don” i tradisjonell, spansk betydning, men rett og slett er en henspilling på elven. Hotellet befinner seg akkurat der gamle, ærverdige, eller ikke akkurat ærverdige, intourist, skulle være. Disse gamle hotellene fra Sovjettiden pleier å være mursteinsblokker fra en tid da turismen skulle være industri som alt annet, og den sovjetiske befolkningen ble sendt rundt i byer hvor de ikke bodde, for å bo på hotell litt annerledes innredet enn leiligheten de bor i til vanlig. Hotellene kunne ikke bygges store nok, og samme hvilken kvalitet de holdt, så ville de bli fylt opp. I dag er disse hotellene som oftest tre stjerners hoteller hvor det alltid er mulig å få seg rom, og hvor prisen er ganske lav, slik kvaliteten også er det.

Typisk russisk utsikt fra hotell Don-Plaza i Rostov

Lonely planet skriver om Hotell intourist i Bolsjaja sadovaja 115 at det er kraftig renovert, noe vel egentlig er mer villedende enn opplysende, for det er renovert i en slik grad at det har blitt et helt annet hotell. Det er nå et fire stjerners luksushotell, med et annet navn. Jeg kom dit imidlertid sent på kveld og i mørke, og Lonely planet nevner ikke så mange andre hotell i denne byen, og jeg var sånn i farten etter å ta inn her, at jeg gjorde det selv om det var dyrt. 

Det resaurerte hotell intourist - nå hotell Don-Plaza - i Rostov, Russland

Jeg vil ta med et avsnitt om delen som omhandler Kaukasus i Lonely planet Russia and Belorussia. Denne delen er klart dårligere enn de andre, han som har hatt ansvaret, har gjort en dårlig jobb. Alle byene har dårlige opplysninger om hoteller og restauranter, de er få og tilfeldige, ingen by utenom Sochi er utstyrt med kart, og de tingene han liksom har gjort og sett, virker temmelig halvhjertet. Og opplysningene om hvordan man skal komme seg fra by til by, er så mangelfulle at de er til hinder, mer enn til hjelp. Men dette skal jeg komme tilbake til. Nå er det frokost på luksushotellet Don Plaza.

 

Eller det er det riktignok ikke. Frokosten jeg spiser mens jeg skriver posten, spiser jeg på intourist i Krasnodar (jada, alle byer i Sovjetunionen som kunne ta imot turister, hadde et slikt hotell, og det står fortsatt). Det er skikkelig plastikkfrokost, som den skal være på disse hotellene. Overpriset – ikke fordi det er så dyrt, men fordi det er så dårlig.

 

På Don Plaza var det imidlertid overpriset fordi det var så dyrt. Det var russisk luksus. Men de har jo ofte dette forholdet at de vil så gjerne, og kan så dårlig. Jeg har tidligere skrevet om russisk kaffe, den er udrikkelig, også på luksushotell. De hadde imidlertid flere sorter te, og den var nydelig. Man kunne velge mellom pose og løsvekt, og valgte man løse teblader, fikk man fylt opp en liten hvit kanne for seg, å ta med tilbake til bordet.

 

Til mat hadde de prøvd seg med litt baguetter og litt kjøttpålegg og litt egg og litt forskjellig, men baguettene var nok litt tørre, og de bløtkokte eggene var kokt i tre minutter, for dem som vet hva det betyr, og kjøttpålegget, vel, egentlig kan russerne dette med kjøttpålegg. I en hvilken som helst nærbutikk med skiltet ”Produkti”, får man kjøpt førsteklasses kjøttpålegg av alle sorter. Fortrinnsvis som passer til vodka, rett skal være rett, og sant, sant. På hotellet var kjøttpålegget svett og fett.

 

Nei, takke meg til det russerne kan, det fant jeg jo ut etter hvert. Russerne spiser jo ikke frokost som oss, og man gjør ofte lurt å ta etter de vanene landet har lært seg, når man er på besøk. Pannekaker og sånne som jeg aldri lærer meg navnet på, nei, det er jo ganske utrolig at jeg ikke vet hva de heter, de blir jo alltid servert til frokost, sånne, og med den fantastiske russiske rømmen ved siden av.

Russiske pannekaker - Blini - og rømme - Svetlana - og champagne til frokost på Hotel Don-Plaza i Rostov

Og ved siden av og på toppen av alt i hop. Russisk champagne. Rikmannsaktig plassert i en bøtte med isbiter til fri forsyning for alle. Og jeg som ikke kan drikke noen ting uten at det blir tomt. Nå hadde jeg jo både teen og champagnen å ta meg av, og etterpå ventet likør. Likør fra Krim, eller fra Georgia, jeg glemte å sjekke. Jeg var godt i gang med å legge de aller største planer, da behovet for å gå på do, ble større enn frykten for at jeg ikke ville slippe inn igjen, om jeg gikk ut. Jeg satt jo godt over stengetid, og jeg var forberedt på å knipe sammen for alltid, heller enn å forlate disse delikatessene jeg hadde forsynt meg av og spiste på, og drakk av, for ikke å glemme det. Og jeg leste en russisk avis. Selv i ettertid er jo dette morsomt. Jeg satt og leste en russisk avis og spiste russiske frokostingredienser, og drakk den ene sorten russisk te fra Kina, India og London, og drakk russisk champagne og russisk likør (hvis den ikke var fra Krim eller Georgia, da, men det er jo russisk begge deler, kan jeg skrive, nå som jeg er litt i farten og blir litt påvirket av den russiske avisen, for ikke å snakke om likøren). Jeg leste en russisk avis. Det er som å skrive at jeg bladde gjennom Galeois teorier, eller så over beviset på Fermats teorem.

 

Men så fikk jeg øye på et toalett i matsalen. Og uten å tenke meg om et sekund stakk jeg av gårde, for å komme tilbake og finne bordet mitt ryddet, inkludert alt, også guideboken min. Med en verdig mine grep jeg guideboken, og gikk tilbake til rommet.

 

Om hotell Don Plaza hører også med at jeg tilbrakte kvelden der. De hadde taffelmusikk av en annen verden. Enn all taffelmusikk var sånn. Dette var en pianist som kunne spille, eller en pianistinne liker jeg å kalle det. Hun spilte skikkelige klassiske stykker, Mozart, Schubert og Chopin av det jeg kunne kjenne igjen, og hun spilte så man kunne betalt penger for å høre på henne. Men ingen betalte henne penger, utenom hotellet som betalte lønnen, og ingen hørte på henne, foruten jeg. Til gjengjeld hørte jeg oppmerksomt, og avslutter denne posten til ære for henne. 

Mot syd, mot syd i et russisk tog!

Jeg på toget på vei mot Rostov i Sydrussland

Man skal være godt skrudd sammen å kjenne igjen «mot syd, mot syd som den ville gås» fra Garborgs Bondestudenter. Men uten den ville jeg ikke fått til denne overskriften. Og jeg er i alle fall på vei mot syd. Og det er jeg i et russisk tog, med en kupe for meg selv.

Dessverre er datamaskinen tom for batteri, så denne posten er av alle steder skrevet på mobilen (Dessverre igjen, viste det seg at det ikke gikk an å overføre notater fra mobilen til datamaskinen, så jeg må skrive det inn manuelt, og kunne like godt skrevet på papir der i toget). Den gode avslappningen har jeg fått, i natt sov jeg som om det ikke gjaldt om noe annet. Og det fortsatte jeg med utover morgenen. Jeg fikk te gratis av togvertinnen, hun bare slo ut med armene da jeg ville betale. Se her har jeg høner utenfor vinduet! De løper rundt. Og gjess! en hel flokk,de sitter og døser i solen. Et helt virkelig syn her nede. Det var jo det jeg ville skrive om. Om hvordan det ser ut i togvinduet et russisk tog sydover.

Men får å få den rette stemningen, må vi komme dit først. Og da er det frokosten, den etterlot mye å ønske, hurtigpakningen jeg hadde kjøpt denne gangen var dårlige greier, en slags potetmos med smak. Takke meg til nudlene. Men det hadde de ikke i butikken jeg kjøpte nisten, utvalget var dårlig, så det måtte bli denne plastmosen med smaksantydning.

Se der stanser toget. Kanskje får jeg en medpassasjer? Det er rart med det, nå er jeg liksom blitt vant med å kupeen for meg selv, og har breiet meg godt. Skal det liksom komme en til inn hit? Jeg tror ikke det er noen fare, toget virker ganske tomt. Det er noe annet om sommeren. Da kjører togene stappfulle.

Tilbake til frokosten. Den etterlot noe tilbake å ønske, og det ble selvfølgelig oppfylt. Vi stanset ved en stasjon i 15min. Da er det alltid selgere på plass med stedets spesialiteter. Russerne kjøper, og denne gangen gjorde jeg også det. En pirog med poteter, og en pakke med te. Ja, jeg nevnte jo at jeg fikk en kopp te gratis av togvertinnen. Da hadde jeg koppen, og varmt vann er det ubegrenset av på russiske tog, så da manglet bare teen. Og jeg tenkte at det var måte på hvor mange teposer jeg ville få gratis av vertinnen, derfor var jeg godt fornøyd med fangsten min på stasjonen. Plutselig hadde jeg skikkelig mat og den utømmelige mengden te jeg ville ha. Stemeningen var der, nå var det bare å sette seg til med datamaskinen og fordype meg i utsikten.

Riktignok fungerte ikke datamaskinen, men utsikten fungerer som bare det. Den gir sterke minner tilbake til for tre år siden, da jeg kjørte buss til Volgograd. Det var steppelandskap, russisk steppe, av en type som finnes hele veien fra Ukraina, over Russland og Kazakhstan og bort til Kina. Gresset er tørt, og har bare en svak grønnfarge, om det ikke er alldeles gult. Det er store åkre og jorder, men enda større områder som ligger ubrukt. Her er gamle Sovjets kornkammer, hvor det vanvittig var hungersnød i Stalinårene 1932-33. Her dyrkes alle typer korn, og også solsikker, men de står ikke nå i blomst. Om sommeren dominerer de landskapet.

Og Russland er så flatt, så flatt. Det minner meg om havet, det har jeg skrevet flere steder. Slik nordmenn er vant til å se utover uendelig med hav som taper seg i horisonten, ser russerne over land som heller aldri tar slutt. Og det bølger seg i små, men vide høydedrag, det er ikke flatt som en bordplate, slik som Danmark og Nederland. Det går opp og ned i skråninger på 10-12 meter, akkurat som enorme krusninger på havet. Lanskapet er liksom variert, selv om det ser likt ut. Og når solen lyser på det, som den pleier å gjøre det her sydpå, så blir det et meget karakteristisk lys, som man bare finner her, og som på et blunkt bringer meg tilbake tre år i tid. Da satt jeg i buss ved siden av den største russiske damen, og så ut over det samme landskapet, bare noen titalls mil lenger vest.

Ja, dette var stort sett det jeg fikk skrevet på mobilen. Senere skulle Russland vise seg fra sin mest russiske side, «så du lot deg liksom imponere av dette, bare vent og se du, mister». Utpå kvelden kom kveldssolen, og russerne sydøst for Ukraina tok ut for å nyte søndagskvelden på sensommeren. Brede, langsomme elver rant gjennom landskapet, og ved dem hadde folk slått seg ned. Stadig vekk var det fiskere. Plutselig så jeg en bil, midt i landskapet, ikke antydning til vei, verken bilvei eller kjerrevei. Og dette var stort russisk landskap, flatt så langt øyet kunne se. Men hvordan bilen hadde kommet seg dit den var, var ikke til å forstå. Så fikk jeg øye på to hjulspor tvers over gresset, og flere biler, ved flere elver. Det var familier og kjærestepar og nygifte på tur. Alle hadde funnet seg sin egen, fredelige plett. Og alle satt bare og gjorde ingenting. Kyr og hester spaserte rundt omkring, uten at jeg kunne se noe gjerde. En rytter til hest gjette kuer. Forlatte traktorer stod og ruster, om de ikke fortsatt var i bruk, hvem vet her nede? Lokale bondemenn og -koner stod i grupper og snakket sammen, en matet gjeitene sine, det var så man kunne være i tvil om hvilket årstall man var i.

Så kom selve Don. Den store, mektige elven, som flyter så stille i romanen til Sokholov, her var en ruste holk, en gammel ferge, hvor landgangen fortsatt var på plass, og hvor gamle ladaer stod på gresset som om de var parkert. På meg virket det bare alt sammen forlatt, og i ferd med å ruste. Det er den russiske overflod, det russiske sløseri. Plutselig var havnen, store skip til kai, og uvirksomme kraner og lossere, alt fra Sovjettiden da lønnsomhet ikke var noe kriterium for økonomisk aktivtet. Robåter og prammer var der også, og folk i dem. Det er noe med Russland, som gjør at det kan være idyllisk selv midt i industriskrotet og alt søppelet, de som rodde på elven hadde det i alle fall riktig fint. Og på bredden stod flere russere og snakket sammen og diskuterte.

Men elven Don indikerte jo at jeg snart ville være fremme, kveldssolen at det snart ville være mørkt. Begge deler inntraff kort etter. For Rostov har ikke Lonely planet noe kart, og informasjonen om hvordan man skulle finne frem der var mildt sagt ufullstendig. Jeg kom ut av en gigantisk stasjon til et område hvorfra det var helt umulig å anslå retningen til byen. Det var også det karakteristiske kaos, med taxisjåfører og selgere og uteliggere og alkoholikere og kjeltringer og vanlige russere på vei hjem. Jeg brukte litt tid på å orientere meg, jeg skulle til Bolsjaja sadovaja, det var i følge Lonely planet hovedgaten, og stasjonen skulle ligge vest i denne. Det var også skrevet ned noen busser som kunne bringe meg dit, men busser med slike nummer var ikke å se. Jeg måtte spørre meg frem, og etter et par forsøk, og en drøy halvtime, hadde jeg funnet frem til buss nummer 3 – som ikke er nevnt i Lonely planet – og i den betalte jeg 9 rubler, i håp om at den skulle bringe meg og bagasjen min til Ulitsa bolsjaja sadovaja, der jeg hadde sett meg ut et hotell.

En svipptur innom Moskva

 

Flyplassen Sheremetjevo 1 i Moskva

 Posten er skrevet på toget fra Moskva til Rostov ved Don. Det er tog nummer 75, som går fra Kurskaja stasjon i Moskva klokken 1804, og har endestasjon Adler, eller Sotsji, som det egentlig er. Jeg skal altså bare til Rostov foreløpig. Og jeg har fått min helt egen kupe. Med det kan jeg innrette meg som jeg vil. Men noe av planen med å ta dette toget var jo å komme i kontakt med russere, og snakke russisk. Slik sett ser den foreløpig mislykket ut.

Jeg vil skrive litt om tilsvarende ferie i fjor, det er altså høstferien. I fjor falt det seg så heldig ut at jeg hadde fri allerede fra torsdagen, slik at når søndagen kom og jeg reiste til Jalta, så hadde jeg allerede hatt en langhelg i Odessa. Når jeg nå kommer til Rostov i morgen klokken 1930, har jeg bare vært på reise hele ferien.

 

Det begynte i går kveld med fly fra Bergen til København. Deretter var det morgenflyet fra København til Moskva, hvor jeg kuriøst på vei inn i gaten og flyet, så en kollega ivrig vinkende i vinduet til ventehallen, han skulle til St. Petersburg. Flyet fra København til Moskva tar vanligvis 2 timer og 40 minutter, i dag gikk det fortere, men jeg var på grunn av tidsforskjellen likevel ikke fremme før klokken var omtrent halv to.

 

Og det var den litt sjeldne flyplassen Sheremetjvo (eller engelsk Sheremetyevo) nr 1, 10 minutter lenger unna enn den vanlige Sheremetjvo nr 2 for utenlandstrafikken. Det var en flott, fredelig flyplass, og for første gang noensinne her omkring ble jeg ikke straks omringet av taxisjåfører som ville ha meg i taxifellen. Jeg visste at det fantes Marsjrutka, jeg visste bare ikke hvor den var, og brukte noen minutter i letingen. Det skyldtes at jeg hadde gått litt omkring i flyplassen på jakt etter minibank, og dermed kom ut av en annen utgang enn hovedutgangen. Holdeplassen er ved ankomst, altså mot høyre om du skulle komme ut feil utgang, og der er de lette å finne, og de står linet opp så du får plass med en gang.

Dette er avgangshallen Sheremetjevo 1 (fra utsiden)

Jeg var heldig og fikk sisteplassen i en bil som straks var i ferd med å gå. 60 rubler, eller 12-13 kroner er en langt bedre deal enn tusenrubelen taxisjåførene sikkert skal ha. Men de kjører til en litt avsidesliggende del av byen, til Retsjnoj voksal (Речной вокзал), endestopp på grønn metrolinje (linje 2). Og den tar sin lille time.

Her er Marsjrutkaen og venter på å ta meg inn til Retsjnoj voksal i sentrum av Moskva

 

Og på metrostasjonene som tar i mot for dem som kommer flyvende inn i byen utenfra, er det alltid kø ved kjøp av metrotallonger, eller klipp, eller hva billettene nå skal kalles. Moskva har et system med et slags elektronisk klippekort, selv for meg, som bare skulle ha to tre billetter.

 

Jeg hadde sjekket togene til Rostov på forhånd, og visste at de beste togene gikk fra Kurskaja stasjon. I sommer lærte Vladimir fra Connax meg trikset om at brun linje (nr 5), sirkellinjen, passerer alle stasjonene, så da er det bare å komme seg til den, for å finne frem. Og det gjorde jeg enkelt, men klokken var blitt nesten fire når jeg stod på stasjonen og skulle kjøpe billetten.

Kurskaja stasjon i Moskva

 

Toget jeg egentlig ville ta var nummer 23 (meget oppmerksomme lesere vil huske fra tidligere poster at lavere nummer har bedre tog), det skulle gå klokken 1657, men var innstilt med den opplysende beskjeden ”går ikke”. Det er bra, skikkelig russisk, man trenger ingen annen forklaring enn den viktige. Om toget ikke går, kan det være det samme med hvorfor.

 

Neste tog gikk bare en drøy time senere, så til Rostov er det hyppigere avganger. Det er dog et dårligere tog, nummer 75, og nå som jeg sitter i det, kan jeg bare bekrefte det. Dette toget er dårligere. Benkene er slitt opp som gamle norske busseter, skumgummien er på vei ut gjennom sprekker. Vinduene er fylt med konstant og stivnet dogg, og hvit skitt man bare skulle tørke av, men man kommer ikke til, for det er på innsiden. Og det gjør at man ikke får sett ut skikkelig. For første gang gikk jeg også om bord uten å måte vise billetten. Vanligvis må jeg jo vise både billett og pass.

 

Men det er greit. Det skal bli veldig godt å slappe av litt nå. De to timene jeg hadde mellom jeg kjøpte billetten og toget gikk, brukte jeg til å spise en liten middag, eller en skikkelig middag med artisjokksuppe og stekt svinekjøtt i koriander, og til å kjøpe min sedvanlige niste – nudler.

Slik ser det ut oppover gaten fra Kurskaja stasjon i Moskva

Jeg har hatt meg noen minutter på de gode russiske benkene. De er meget gode å slappe av på, og jeg har bare måtte passe på å ikke sovne pladask, og bli sovende så jeg må ligge våken om natten. Jeg har noen vanlige, små bekymringer. Hva skal jeg gjøre i Rostov når jeg kommer bort dit? Om toget er i rute, vil det være klokken 1930, og da vil det være mørkt. Jeg har sett meg ut noen hotell, og vet hvilken gate de ligger i, og at dette er hovedgaten, men jeg har ikke kart, og millionbyen Rostov er kanskje ikke den letteste å finne frem i på måfå. Men sånn går seg alltid til. Jeg har også ganske god snøring på hvordan og når jeg skal komme meg videre nedover til Sotsji, og hvordan jeg skal få meg med Krasnodyar, det gjenstår bare å få kjøpt billettene.

Så var det det at togvertinnen, som jeg verdensvant hilste ”Strasvjute” da hun kom, og mens hun sjekket billetten, allerede var på vei til å hente passet, samtidig som jeg også sa det, ”i vot passport”, jeg gav kanskje helt feil inntrykk om at jeg snakket russisk flytende, og sjelden gjør annet enn å ta slike tog som dette her. Og da hun bladde litt rundt i passet spurte hun raskt ”jest?” som her betyr noe sånt som ”har du det”, og jeg sa ”jest”, ”det har jeg” uten helt å vite hva hun spurte etter. Så nevnte hun noe om ”militia” på vei ut, og jeg kom til å tenke på at det kanskje allikevel ikke er riktig at singel entry visa holder for denne togreisen som på veien dit jeg skal også går inn og ut av Ukraina.

Tog nr. 75 ved Kurskaja stasjon - klar til avgang