Innedager (vinter og sykdom i Kiev)

Vinteren har bitt seg fast igjen i Kiev nå. Trærne står uten knopper, temperaturen svinger en og to grader rundt null, det er skyet og grått. Hos oss i leiligheten til Olias lille familie er praktisk talt alle blitt syke. Mama Irina har feber, vår lille Irina har også litt feber som går opp og ned, snue har hun mye av, og i går hadde hun noe som plaget henne, og som vi ikke fant ut av. Jeg er også i ferd med å bli litt guffen, litt sår i halsen, hoster litt, og så sluttet jeg å spise da halve suppen var spist til lunsj i går. Mer spiste jeg ikke den dagen. Veldig ulikt meg.

Vi er så uforsiktige med glass og tallerkner og kniver og skjeer at alle vil bli smittet. De har ikke så mye av det her nede. Det irriterte meg i en populær norsk film om en flyktning fra Balkan som kommer til Norge, og strever med å finne seg til rette. I begynnelsen av filmen knuser han en kopp fordi han er sint, moren står bare og ser på. Regissøren var norsk, så vidt jeg husker, og han tenkte nok han ville ta med denne knusingen av koppen for å illustrere hvor sint gutten var, og hva slags temperament han hadde. Men i en fattig familie er knusing av kopper en stor sak, knuser man en kopp, kommer ingen ny.

Her nede er de ikke så opptatt av smitte når det gjelder sykdom. Det ligger for russeren å søke spekulative forklaringer, de er ikke som oss. Opposisjonspolitikeren Navalnyj uttalte at dødsfallet til den tidligere mediekongen hos Putin, han døde i USA med spor av slag og vold, uten at det har kommet noen rapporter om hva som kan ha skjedd, ikke engang at det er trolig han er drept – uansett, Navalnyj uttalte i alle fall at han nok ikke var død allikevel, og at det dreide seg om en slags «dekkoperasjon». Sånt gjør seg ikke hos oss, og om for mange slike uttalelser blir kjent, vil han miste støtte i vest.

Når det gjelder smitte og sykdom er de mye, mye mer påpasselige med å holde det varmt og godt for den syke, enn å passe på at vedkommende ikke smitter noen. De er mye mer opptatt av at det den syke drikker skal være varmt, eller temperert, enn at ingen andre skal drikke av glasset etterpå. Forklaringen på at lille Irina er syk går vel så mye i retning at vi har sovet med vinduet åpent, hun har drukket kaldt vann, jeg har vært ute med henne for lenge, sånne ting, enn at søskenbarnet lille Tasja har smittet henne. Jeg blir litt irritert av det, jeg mener jo det er rett å sove med vinduet åpent, bra å drikke kaldt vann, og sunt å være ute lenge. Jeg tror ikke det er kulde som gjør folk syke, men virus og bakterier, og at kulden kanskje kan svekke imunforsvaret, slik at virusene og bakteriene kommer lettere til.

Derfor har jeg også kommet meg ut, hver morgen de siste dagene, utenom lørdagen som var helt spesiell, jeg har løpt til treningsparken i Hydropark, og der gjort mine 300 repetisjoner styrketrening. Jeg har hatt på meg en tynn treningsdrakt, jakke og bukse, så tynn som det går an, og bare t-skjorte under. Ikke lue eller handsker.  Vanter kunne jeg nok hatt, om jeg hadde hatt med noen sportslige eller stygge, men de jeg har med er sorte skinnhandsker til finslig hverdagsbruk. Jernstengene jeg løfter på er iskalde i morgenkulden. Alle som er der er bedre kledd enn jeg, naturlig nok. Men så vet jeg ikke om det er andre som løper frem og tilbake, og for meg er det viktigere å løpe lettkledd, enn å ha det varmt etterpå. Jeg foretrekker å ha det litt for kaldt, enn litt for varmt.

Jeg blir sjelden syk, men denne omgangen her er vanskelig å motstå. Jeg drikker av samme glass og samme kopp som lille, syke Irina, vil ikke være vanskelig. De har ikke mange glass og kopper å ta av, og når Irina har drukket ferdig, er det alltid mye igjen. Så nær vi er hverandre, er smitten sannsynlig uansett. Jeg kan like godt gå inn i det med åpne øyne, ikke være redd, ikke være bekymret.

Hele dagen er vi inne. Leiligheten har tre rom, mellom 20 og 30 kvadratmeter kanskje, grei plass, men det blir jo innestengt med tre stykker og lukkede vindu. Nå som Irina er syk, er de ekstra redde for trekk. Jeg åpner vinduene så godt jeg kan og lufter, når vi ikke er i rommet, når vi er på kjøkkenet eller badet, for eksempel. Eller når Irina tar en av sine utflukter til Babusjkas rom, der også hunden Mike og katten Pudrik er. De har ikke lyst at jeg skal ta med Irina ut, og det er jo ganske forståelig. Lille Tasja var med ut i lekeparken utenfor en kort stund sist tirsdag, og ble så syk igjen etter å ha vært på vei til å bli frisk. Hun var vekke fra skolen hele forrige uke. Kanskje vil det ta så lang tid før også Irina er helt frisk igjen, så hun kan bli med ut, og vi kan ha vanlige dager.

Av nyheter er det meldinger om at president Porosjenko er i ferd med å si opp georgieren Mikhail Saakashvili fra guvernørstillingen i Odessa. Det er russiskspråklige nettsteder som melder dette, også russiskspråklige i Ukraina, så jeg stoler ikke helt på det før det kommer offisielle bekreftelser eller at internasjonale medier fanger det opp. Jeg håper imidlertid det er sant, Saakashvili er en klovn og en bajas, svært høy på seg selv, og en fornærmelse mot folket i Odessa som gav klar beskjed ved lokalvalget i høst om at Saakashvilis menn ikke var populære. Han er også russofob, og en provokatør i så måte, noe vi i «tolerante» og «antirasistiske» vest nok hadde møtt med avsky, om det ikke var akkurat russerne som ble utsatt for grovhetene. Det er også meldinger om at Porosjenko har satt opp finansminister Natalia Jaresko og en toppolitiker fra Lvov (eller Lviv) som kandidat til statsministerstillingen. Det er veldig dårlige nyheter om det blir Jaresko, amerikaneren. Da vil det ikke være langt igjen før det går an å kalle Ukraina en vanstyrt, amerikansk koloni.

President Barack Obama hadde et lengre intervju i et magasin som heter Atlantic. Å kalle det «lengre» er å underkommunisere hvor langt det er, det er sjeldent langt, det tok meg flere timer å lese det. Det er fascinerende lesning, sjeldent på mange måter. På meg virker det som om Obama er litt ferdig med presidentembedet sitt, han virker litt trøtt av det, og ser frem til å bli ferdig. Han bruker mer tid på forskjellige slags stunt, som dette intervjuet, som en samtale med komikeren Jerry Seinfeld i baksetet av en bil, som hun gamle damen som ble med til dans i det hvite hus, mer tid på sånne ting, enn på å markere seg i krisene og konfliktene som preger verden i dag. Det er andre som gjør jobben, og det i en slik grad at det nesten er vanskelig å finne ut hva Obama mener. I dette intervjuet forklarer han seg, men mer som en forberedelse til sitt ettermæle, der han gjerne vil ha et ord med i laget, enn for å bane vei i problemene han ennå bør ta fatt på, og få gjort noe med. Han kritiserer en rekke allierte, få kommer utenom kritikken, hele Europa, allierte i Midt-Østen, de kunne alle sammen «gjort mer», free riders, kaller han dem, slike som kan høste fordelene av amerikansk maktpolitikk, men ikke vil være med å bidra til den. Jeg håper på mange free riders, de siste 20 årene har amerikanerne gjort mer vondt enn godt i verden. I mange land ville det vært bedre om de holdt seg unna.

Ukraina er ett av dem. Russland og Kina tenker sphere of influence, i følge Obama, og mener det er viktig at Kina nå vokser som stormakt uten å være opptatt av sphere of influence, eller «innflytelsessfærer». Her kan det være på sin plass å bli litt Bibelsk, og hente frem historien om flisen i andres øye og bjelken i ens eget. Etter Sovjetunionens fall har amerikanerne vært opptatt av å legge hele verden under sin sphere of influence, i samme åndedrag som Obama snakker om kinesiske innflytelsessfærer, så sier at han at amerikanerne har fått flere allierte i sørøstasia, og blant annet ser ut til å kunne få opprette en permanent militærbase i Vietnam. Innflytelsessfære? Er det noen forskjell mellom det og allierte? Har ikke USA hele Europa i sin innflytelsessfære, og er på vei med å forsøke å dra inn også Ukraina og Georgia og de resterende landene i området nettopp i den samme sfæren? EU og NATO? For en som meg er det rart å lese, særlig så mye vondt amerikansk «innflytelse» har gjort for Ukraina og landets befolkning.

Men det får være ukrainernes sak. Kona har heller ikke stemmerett lenger, hun er blitt norsk statsborger. Om Ukrainerne selv vil ha amerikanerne inn, vil ha en amerikansk statsminister, vil ha lån fra amerikanske institusjoner som IMF og verdensbanken, vil prøve den veien de nå har slått inn på, så er det vel bare å vente å se hvordan det går. Min gjetning nå om dagen er at pendelen vil svinge igjen, ukrainerne vil få nok av vestmaktene som ikke vil kunne hjelpe dem til velstanden de drømte om, som stiller krav og vil ha penger de låner ut, tilbake. Før eller siden vil forholde til Russland bli normalisert, og først da vil det også være mulig å finne ut hva man skal gjøre med Krim og Donbass. Det kan vanskelig gå annerledes enn at Krim forblir russisk.

Som sagt, dette er ukrainernes sak. Vi er på besøk i landet, og har familie der. Med norske penger kan vi ha gode dager. Da bugner det av alt på bordet, mat og drikke. Jeg følger mer med på kandidatturneringen i sjakk, enn på nyheter. Jeg leser den fornøyelige historien om Candide, av Voltaire, den om den «beste av alle tenkelige verdener», og om «hvordan alt må være som det er, og ikke kan være annerledes» og hvordan dette og det lette språket står i grell kontrast til grusomhetene som skjer i boken. Det er en kort og lettlest bok som kan lastes ned gratis på engelsk. Mye tid har jeg ikke til lesing, selvsagt, for mesteparten av tiden er Irina våken, og jeg må se til henne.

Denne posten har jeg skrevet fordi jeg er småsyk, og dermed dropper morgentreningen, for ikke å gjøre vondt verre. I denne verden er det for mye av det, for mange som gjør vondt verre rundt omkring. Her i vår lille familie forsøker vi så godt vi kan å gjøre vondt bedre, og leve lykkelig med uenighetene vi har om hva det vonde skyldes, og hva som må gjøres for å bedre det.

Sykdomsbursdag

I dag er Olias bursdag. Hun benytter den til å reise ut til datsjaen vår for å innstallere vann og strøm der, eller for å gjøre klart for slike ting. Hun har kjøpt verktøy her nede, eller funnet verktøy, jeg har kjøpt det, som gave på kvinnedagen og på bursdagen hennes. Hun har også bestilt folk til å hjelpe seg, og de lot seg visst ikke avbestille. Synd, for her i leiligheten er det fullt i sykdom. Vår lille Irina er syk, mama Irina er syk, lille Tasja er heller ikke helt frisk, og i det hele tatt er det bare jeg igjen, frisk.

Det har vært litt problemer med mine daglige rusleturer her nede. Jeg er et naturmenneske, det er i fjell og skog jeg liker meg best, sånn er det, men jeg synes også det er veldig kjekt å gå rundt i europeiske og russiske byer og storbyer. Jeg kvier meg overhodet ikke for å ta Irina ut i vognen, det er bare kjekt. Raskt skjønte jeg imidlertid at det ikke er helt det samme i Kievs trafikk og storbyliv, som i rolige omgivelser rundt Ganddal og omegn. Her er mye å passe på, Irina kan ikke gå langt for seg selv, før det er et eller annet hun må passe seg for eller ikke må gjøre. Jeg må være like ved siden av hele tiden.

Et større problem er det at hun ikke vil sitte i vognen. Det er greit nok så lenge hun går selv, eller lar oss bære henne, det går sakte fremover, men vi har det i det minste trivelig. Verre er det når hun er trøtt og vil sove, og ikke vil i vognen, og ikke vil bæres, og ikke vil gå. Jeg hadde en sånn opplevelse i hjørnet av Marinskij-parken, like ved Arsenalnaja metrostasjon, rett ved parlamentet. Hun hylgråt, ville absolutt ikke i vognen, absolutt ikke bæres, og ikke hadde hun krefter til å gå selv. Vi var minst en halv time hjemmefra. Å ta buss er pinlig så mye hun gråt. Folk kommer og vil hjelpe, det er mye styr.

I denne situasjonen var jeg på nippet til å ringe Olia, og tilkalle hjelp fra hennes magiske bryst. Men jeg vet av erfaring at problemer gjerne løser seg før den tilkalte hjelpen rekker å nå frem. Så også denne gangen. Etter enda et forsøk på å legge henne i vognen, for å gå raskt hjem, snudde Irina seg for å klyve ut av, enda en gang, og i det hun snudde seg – sovnet hun. På magen.

Jeg tror kanskje det har å gjøre med at hun har fått en liten forstoppelse siden vi kom hit. Barn gjør gjerne det, har jeg lest, og Irina gjorde det i sommer også. Da tok det en liten uke før første bæsjebleien. Det samme har skjedd denne gangen. Kanskje er det stiv og tung mage som gjør at hun sover dårlig på ryggen. Også nå våknet hun og gråt, og sovnet igjen, i det hun snudde seg over på magen.

Irina får ennå morsmelk, og sovner vanligvis til brystet. Det gir en fin nærhet mellom mor og barn, og gjør at hun sovner lett og slapper godt av når mor er der. Men det gir desto større problem når mor er vekk, som nå. Jeg må medgi at jeg ba Olia droppe den der datsjareparsjonen, da Irina våknet i natt, kokvarm, og også mor til Olia er syk. Jeg så ikke for meg noen bra dag.

Men hvilken rett har vi til å klage? Jeg leser avisartikler og kommentarer om Ukraina. Jeg vet ikke om de skriver lenger om Ukraina i Norge, på BBC er det lite, men jeg kom over denne artikkelen på The guardian. Det kan vanskelig bli mer begredelig. Artikkelforfatteren argumenterer med at den sittende makten i Ukraina bruker konflikten med Russland til å klore seg fast til posisjonene sine. Han viser hvordan handelskrigen med Russland svir for ukrainske innbyggere, noe jeg også har skrevet mye om før, men ikke vil skrive mer om nå. Jeg orker ikke alle kommentarene og beskyldningene det fører med seg. Det får gå som det må, uten at jeg trenger å forsøke å overbevise noen om det først.

Vi snakker heller ikke politikk her nede, overhodet ikke, verken sammen i familien, eller når vi treffer folk vi kjenner. Det er i så fall bare de hverdagslige tingene, som at gassen ikke virker som den pleide, og at alt er blitt dyrere. Nesten litt vantro leser vi om priskrig i Norske dagligvareforretninger før påske, med priser på appelsiner ned til 2,50 kroner kiloen. Norske kroner og ukrainsk hryvna pleide å være lik valuta, nå er norske kroner verdt vel 3 ganger mer, uten at jeg har sjekket siden vi kom hit. Det er likevel et sjokk å se appelsiner her koste 70 hryvna, agurk 96, tomater over 80. Det er ville priser. Minstepensjonen er vel ikke stort mer enn 5-600 hryvnaer, vil jeg tippe, den pleide være 400, men skal være økt likt. Det er enkelt å se at dette ikke går rundt. Folk har ikke råd til mat. De må skaffe seg penger på annen måte, eller matauk,  på et vis.

Barack Obama har vært ute i Atlantic magazine og snakket om hvordan USA aldri helt kan hjelpe Ukraina, eller hvordan han formulerte det (mer om dette intervjuet i neste post). Ukraina var «ikke så viktig for USA», det var «viktig for Russland», derfor vil Russland «sette mer på spill». Skamvett har de ikke, der borte. De har en visepresident som har brukt noe sånt som tusen timer på telefon til statsminister Jatseniuk og president Porosjenko, som har talt i nasjonalforsamlingen, det er telefonopptak av hvordan de ønsket Jatseniuk som statsminister, under Maidan-revolusjonen, og Jatseniuk ble det. Finansministeren har de også fått satt inn, Jaresko, og nå går det sannelig harde rykter om at hun er på vei til å bli statsminister også, etter press fra USA. Ron Paul har publisert litt om henne, her (skrevet av Robert Parry, om noen lugubre pengeoperasjoner hun har gjort), og her (skrevet av Ron Paul selv, om hvordan hun skal være på vei til å bli statsminister).

Det er for meg vanskelig ikke å bli provosert over dette, men jeg ser det er ingen som bryr seg, og jeg gjør også mitt beste for ikke å bry meg lenger. Vi forsøker heller å lage gode dager for oss selv her nede, ha det godt mens vi er sammen. Mama Irina er utrolig, hun har i praksis ansvaret for lille Tasja, tantebarnet vårt, og hun gjør også mye av jobben med vår lille Irina, når vi er hjemme. Og hun lager all maten, enorme mengder til oss, særlig til meg. Det er frokost med speilegg og kylling, kjøtt og poteter, sirniki, russiske pannekaker, alltid noe skikkelig, og alltid mye av det. En gang fulgte straks en sopprett, sopp og oss, som et slags mellommåltid mellom frokost og lunsj. Lunsjen er også overdådig, suppe, og så gjerne plov, eller en annen kjøttrett. Jeg går omkring aldeles stappmett, som det alltid pleier være her nede.

I går fikk jeg også løpt til treningssenteret Katsjalka i Hydropark. Det var tidlig på morgenen, jeg følte det var som å løpe til jobb. Frem og tilbake ble det omtrent en mil, som er avstanden en vei til jobb, hjemme. På øret hadde jeg først et program om Shostakovitsj, så et om Nietzsche, særlig det om Nietzsche var interessant. Det er balsam for meg å ha litt sånn tid helt for meg selv. Jeg står gladelig opp klokken seks for å få de nødvendige timene. Jeg kom hjem igjen klokken ni, da hadde Ira nettopp våknet og stod i badekaret og fikk vasket seg. Jeg var mye friskere og mer opplagt enn de dagene jeg bruker morgentimene til et eller annet som har med internett å gjøre, skrive eller lese, og appetitten var helt førsteklasses. Den stod helt i stil med de overdådige måltidene vi ble servert i løpet av dagen.

Nå er klokken 1615 her nede. For et øyeblikk siden så Irina ut til å sove trygt og tungt, akkurat nå gav hun fra seg et lite klynk. Hun har det nok ikke helt bra i den lille, syke kroppen sin, lite grann feber, mye snue, og så ikke helt gang i fordøyelsen ennå. Men hun er ikke verre enn at hun løper rundt omkring når hun er våken, det har hun gjort i dag også, og hun har spist godt, noe også syke mama Irina har sørget for. Olia har bursdag, og kommer antagelig til å bruke hele dagen på oppussing på datsjaen. Hjelpemennene sa det var kun lørdager de hadde tid, og Olia ville komme i gang. Så slik ble det. En redusert bursdagsfeiring, men alt i alt, gode dager her nede.

Sykemelding i Ukraina

Jeg ble syk noen dager mens vi var i Eupatoria på Krim. Denne posten skal ikke handle så mye om hvordan det er å ligge med høy feber og vond hals i et klamt, varmt rom uten ordentlige luftemuligheter, og med begrenset tilgang på vann, som den vil handle om hvor vanskelig det er å få sykemelding i utlandet generelt, og i Ukraina spesielt.

Jeg faller inn under yrkesgruppen som får ta igjen sykedager i ferien fra første dag. Det er nedfelt i ferieloven paragraf 9, arbeidstakeren har rett på ordentlig ferie, og om han eller hun er syk, blir ikke ferien ordentlig. Man skal være 100 % arbeidsufør, som det står. Det var jeg.

Så er det dette med å få seg sykemelding når man er i utlandet. Resten av verden er ikke så strømlinjeformet som Norge når det gjelder trygdeordninger, sykemeldinger og alt det som hører vårt farlig godt utviklede velferdssamfunn til. Her i Ukraina er det jo knapt så man får sykemelding utenom ferien, at en syk arbeider skal få ny ferie etterpå om han er syk i ferien, smiler de bare av.

Mitt første problem med sykemeldingen var at jeg ble syk en søndag. Olia og jeg troppet opp på legekontoret, bare for å oppdage at det var stengt. Olia hadde glemt det var søndag, mens jeg er blitt så vant med at alle butikker og alt fungerer helt som vanlige alle dager også søndager, så jeg reagerte ikke på at også legekontoret skulle være oppe. Det var det altså ikke.

Da feberen ble høyere utover ettermiddagen og kvelden var det for Olias del ikke lenger noen hovedsak å få tak i noen sykemelding, hun ville stoppe feberstigningen og få vite hva det var, og få satt i gang behandling om det var farlig. Så vi gikk til legevakten. Der ble jeg behandlet i korridoren, til Olias store skam. De lyttet og banket, kikket og spurte, og avsluttet med å sette en god sprøyte rett i skinka. De gav meg diagnose, feber og vond hals, og mente generelt at det var sjøen som hadde skylden. De var forresten to, to kvinnelige leger. Men noen sykemelding, eller noe som helst notat, det ville de ikke skrive. Alt de noterte etter hva vi kunne se, var navn og dato.

Neste dag gikk jeg til legen. Denne gangen var det en ærverdig, god gammel russisk lege, av den autoritært muntre sorten. Han hørte på Olias tirade om hva som var på gang, viftet med hånden da han hadde hørt nok, sett deg ned, betydde det. Og så gav han seg i gang med akkurat de samme undersøkelsene jeg hadde vært gjennom dagen i forveien, bortsett fra sprøyta i skinka. Han lurte veldig på hva dette med sykemelding var, midt i ferien, og det samme gjorde den halvgamle, kvinnelige assistenten hans. Det var nesten så det var pinlig å forklare dem hva det gikk ut på.

Uansett, denne legen tok i det minste notater. Hver pasient får sitt eget hefte med sykdomsforløpet, et hefte av akkurat den typen som passer godt inn i et arkiv. Han skrev det som må være en resept, og anbefalte en rekke medisiner og preparater, både for halsen og feberen. Jeg er jo selv legesønn, og er vant med at når det gjelder feber, er det bare å ta paracet, og vente til den går over av seg selv. Han hadde også det artige tipset at jeg ikke måtte drikke kaldt vann, eller noe kaldt i det hele tatt. Om sommeren skal all væske helst være varmere enn romtemperaturen, mente han. Merkelig. I Norge har jeg aldri noensinne hørt om noe sånt.

Sykemeldingen ble skrevet ut da behandlingen var ferdig og jeg på ny var frisk. Det var på en måte å avslutte boken, eller heftet, som handlet om min sykdomshistorie. Det virket ikke som de hadde noe som helst rutine på å skrive ut slike meldinger. Legen tok bare et blankt papirark, og skrev ned noen setninger, langsomt, mens han hele tiden spurte hva det egentlig gjaldt om. Etterpå skrev hans halvgamle kvinnelige assistent – motvillig – det som skulle bli sykemeldingen av, i sin noe skjønnere håndskrift. Mengden stempel var det imidlertid ingenting å si på.

Men problemene med sykemeldingen stopper ikke der. Og nå kommer egentlig poengene som gjorde at jeg bestemte meg for å skrive denne posten. Meldingen var selvfølgelig på det offisielle språket i landet. Det er ukrainsk. Og for at min arbeidsgiver skal forstå noe av helst av hva det gikk i, må dokumentet oversettes. Min kone er autorisert oversetter, og oversetter greit. Men oversettelsen er ikke gyldig uten autorisjon fra notarius. Og som jeg har skrevet tidligere og kommer til å gjenta igjen, i Kiev som i alle russiske byer, vrimler det av notariuskontorer. Olia har en del faste fra tiden hun jobbet her som oversetter, og vi gikk til en av dem. 50 hryvna skulle de ha, for å sette stempelet sitt på oversettelsen.

De hadde også en innvending. Olia er min hustru, og hun blir vel med det hva vi i Norge kaller inhabil for oversettelse av mine dokumenter av denne typen. Jeg var obs på problemet, men regnet med at min arbeidsgiver kunne gå med på det, oversettelsen er jo helt riktig.  Om ikke, skulle vi vel kommet til enighet på en eller annen måte. I Norge er vi ikke vant til problemer. Det er imidlertid Olia. Så hun troppet opp til en annen oversetter, og fikk henne til å se gjennom oversettelsen, og stemple den med et «godkjent»-merke. Oversettelsen er korrekt, selv om den er gjort av min hustru. 35 hryvna kostet det.

Dermed har vi fått den vanvittige situasjonen at stempelet fra notarius og den andre oversetteren kostet mer enn alle de tre legebesøkene mine til sammen. Og når jeg se på oversettelsen Olia har gjort, ser jeg at legen ikke har fått med seg besøket mitt på legevakten, og bare har sykemeldt meg fra jeg første gang møtte opp hos ham. Legevaktbesøket er med andre ord akkurat som om det ikke har skjedd. Og mitt sprøytestikk i skinka, fritt til skue for alle i korridoren, det var bare et eksempel på det stikket alle ukrainere føler hver gang de er i kontakt med det offentlige systemet.