Sykdomsuke

Min kone Olia fra Kiev ser den russiske TV-serien Interny. Der er det i et av programmene en scene der en mannlig ansatt er blitt syk, og han går rundt i gangene til tonene av Mozarts Requiem, i sakte film, med drypp rullende ved siden av og armene ut som en Kristus-figur. Det passet godt hun så akkurat denne scenen, rett før jeg ble syk.

Det begynte sist søndag. Jeg hadde sånn trang til å sove, sov lenger på morgenen, og ville sove mer i løpet av dagen. Mandagen var for slapp til å kunne trene, tirsdagen hanglet skikkelig, og så var det ut. Requiem, av Mozart. Requiem aeternam dona eis, Domine, «la den evige hvile komme til dem, O Herre». Olia og jeg sang den for meg, det var full oppvartning, godstol og tykke tepper, alt for at det skal være varmt og behagelig. Toplinka, som de sier på russisk.

Så det er greit å være syk når man har en kone som dette. Hun har eksamen om ikke så lenge, vi har barn å passe, men hun setter seg selv helt til side, og får et helt merkelig overskudd til å ta seg av både barnet og meg. Det er viktig å spise, så hun lager god mat, og danderer det så det ser lekkert ut.

Problemet er når også hun blir syk. Onsdag morgen var det ingen tvil om at hun var verre enn jeg. Vi måtte outsource barnepasset, til bestemor på Klepp stasjon – bare for å få barnet levert tilbake med beskjed om at også hun var syk. Hun hadde stort sett sovet, og ikke vært seg selv i det hele tatt. Sove gjorde både Olia og jeg, de tre-fire timene lille Ira var vekke.

Så da var var vi tre syke. Lille Irina mye mindre energisk enn vanlig, stort sett sittende i sofaen og se på film, eller tusle rundt i sakte lek. Mama Olia lese alt annet enn fysikk. Jeg leste diktsamlinger (av Edith Södergran, det er ikke så mange, så jeg fikk lest alle), lengre nyhetsartikler og andre tekster, sånn jeg ellers ikke får lest, i tillegg til å høre podcast og lengre nyhetssendinger. Som regel ble jeg avbrutt, riktignok, av Olia som ville si noe, eller Irina som ville gjøre noe.

Onsdag kveld ble VM i sjakk avsluttet med seier til Magnus Carlsen. Det var ikke noe problem å holde seg våken å se på det. Døgnet ble litt snudd, så mye vi alle sov på dagen, jeg mens jeg kanskje hørte noe på øret. Senere den natten satt jeg i stolen i stua, med lille Irina på fanget. Det var på den måten hun klarte å sove. Og når jeg satt slik, kunne Olia sove litt hun også, på rommet.

Det har i det hele tatt vært å hangle seg gjennom. Torsdag var stort sett å sove. Natt til fredag kunne jeg lese lange artikler på russisk, om Sergej Karjakin. Jeg fikk jo ikke sove uansett. Senere på fredagen kviknet vi litt til, alle mann, og jeg kunne hatt overskudd til å få gjort noe, om bare ikke Irina også hadde hatt det overskuddet, og ville gjøre ting med meg.

– Vot tak, vot, sa hun, ubeskrivelig søtt, og la nettbrettet mitt fra seg på bordet, slik jeg gjør det. – Vot tak, vot, er russisk, og er noe jeg sier hele tiden, alltid når jeg skal vise Irina hvordan noe skal være, – se slik, ja, betyr det, omtrent, eller – slik skal det være. Olia bruker det når hun har forklart noe, og etterpå ser at nå har hun forklart det riktig, – vot tak, vot. Nå var det Irina som sa det, helt ut av det blå, og aldeles riktig, – se her, far, sånn skal det være, nå skal nettbrettet ligge her, og så skal du holde denne løven.

Dermed fikk jeg ikke lest ferdig den artikkelen om Karjakin i den stunden. Men like søtt som hun hadde tatt nettbrettet fra meg, gav hun det til meg igjen, når vi var ferdige. Da skulle hun se film, og krøp opp i sofaen med sitt eget nettbrett. Jeg satt i godstolen. Konemor Olia lå inne og sov. Det var nesten så jeg gikk inn og vekket henne, for å beskrive øyeblikket.

Jeg tror det er første gang lille Irina har vært syk i Norge. Det ser ikke ut til å ha plaget henne nevneverdig. Hun er på full fart mot sitt gamle jeg, nå i dag, og har knapt bremset på utviklingen av språket og hjernen. Olia har funnet frem et gammelt matematikkspill, mattemix, der det er terninger med tallene fra 1 til 15, er det vel, og Irina smeller til og husker alle tallene fra 1 til 9. Ikke verst før hun er 2 år og 3 måneder. For å variere leken legger jeg tallene i sirkel, og sier tsirkel, som er sirkel på russisk. – Tsirkel, tsirkel, sier hun også, og vil stadig ha tallene i sirkel. Jeg legger dem i sirkel så godt jeg kan. – Oval, sier hun så.

Det ble en ampurtert start på julemåneden her hos oss, men det hadde sin sjarm også å være syke alle sammen samtidig. Alt gikk saktere, her, noen dager. Nå som vi friskner til, har vi alle mye å ta igjen, og forhåpentlig er dagene helt som vanlige for oss, fra i morgen.

Skjærtorsdag, enda en innedag

I dag stod jeg opp, og tok på meg varmt treningstøy for å løpe ut, men lille Irina våknet også, og dermed ble min morgen med henne. Jeg sjekket sosiale medier og nyheter på nettet, mens hun satt søtt ved siden av og så på YouTube. Etter noen timer var mama Irina klar med frokosten, en kraftig pastarett, om pasta kan være kraftig. Stekt i kraft og fylt med kjøtt, kan den det. Ikke italienske tomater og fancy ruccola ved siden av, men solide, russiske sure agurker. Øl i 2,5 liters flaske. Mat for menn.

Lille Irina og konemor sover nå, men det er for sent for meg å løpe og trene, og været innbyr heller ikke til noen ting. Det er tett snø, grått og trist, og +2 grader. Ingen antydning til vår, og heller ingen solfylt påskestemning, som jeg ser bilder av fra Norge. Jeg kan bare godt trene når Ira sover. Det gjør hun ikke lenge nok nå. Derfor blir det en kort bloggpost i stedet.

Dagene våre kommer liksom ikke ordentlig i gang her nede. Jeg liker å gå lange turer med Irina i vognen og til fots, være ute lenge, men surt og kaldt som det er, er det ikke riktig koselig. Når det er runder i kandidatturneringen i sjakk liker jeg også å få med meg dem, men det er noe jeg greit kan prioritere bort om det er andre og viktigere ting som skjer. Konemor Olia organiserer mye med datsjaen vår, og er bekymret for om hun gjør de riktige valgene, og om tingene hun legger igjen der ute, kan bli stjålet. I går forsvant hun inn i en buss da vi var ute og gikk, hun skulle på en utstilling for byggearbeid. Irina og jeg snudde og gikk den korte veien hjem. Underveis sovnet hun i den lille vognen, og jeg satte meg på en benk utenfor blokken vår, der leilighetens WiFi rekker frem, og så på den første timen av sjakkrunden.

Det er fascinerende å være barnefar og å ha så mye tid til barnet. Her nede har hun begynt med en ny ting, en slags fisking etter ros. Når hun har gjort noe hun vet er riktig, så ser hun på meg, slik at jeg kan si «Maladets» og klappe henne på hodet. I favorittfilmen hennes på YouTube, om kattungen som gjerne vil tro at den er en tiger, slik at hundevalpen og de andre dyrene ikke skal plage den så fælt, i den er det en scene der en liten geit drikker av et vann, og så skal kattungen liksom skremme den. Bææ, sier vesle Irina da, hver gang, for geiten er til forveksling lik en sau, den er tegnet som en tynn sau, og det er ganske riktig å si bææ, når den kommer. Det er Maladets.

Hun har fått en annen favorittfilm også, en russisk barnesang, der det er en traktor som kjører og så skal man gjette hvilket dyr den har i tilhengeren. Det er skikkelig rock og kult, både traktoren og dyret danser til tøffe rytmer, Irina smiler og hyler av glede når den filmen kommer. Teksten er slik: På marken, på marken, kjører en traktor til oss/ den har en tilhenger der det er noen som synger på denne måten/ så kom igjen, barn, hvem er det så, hvem er det så, hvem er det så som synger slik? Og så setter dyret i gang med dyrelyden sin. Ganske kult, og med 20 millioner visninger.

Den siste filmen hun liker er om krokodilen Gena og vennen Tsjeberasjka som gjerne vil bli pionerer på Genas fødselsdag. Det er filmen der den søte bursdagssangen blir spilt, den som på norsk må hete «Dessverre er det bursdag bare en gang i året». Hele filmen er søt, med Gena som forsøker å passe sånn på, og ordne det slik at han og Tsjeberaska kan bli pionerer de også. Pionerer er en ungdomsbevegelse som fantes i Sovjettiden, kanskje det kan sammenlignes litt med Speideren, om enn Speideren aldri ville lære ungdommen til å bli gode kommunister og sovjetborere. Det var målet med pionerer, og som de sier i filmen, for å bli en pioner må man gjøre mye bra, og bare de aller beste blir pionerer. Til slutt blir Gena og Tsjeberasjka pionerer de også. Og ganske riktig, etter å ha gjort mye bra.

Når hun ikke ser på YouTube, løper lille Irina etter katten eller leker med de mange lekene hun har arvet etter søskenbarnet sitt, her. Hun har begynt å venne seg til hunden også, men det er katten som er det store, det er den som sier «mjau», og som det går an å løpe etter. Hun har ikke tatt opp noen russiske ord, ennå, ikke annet enn mama og papa, som hun bruker alt annet enn treffsikkert. De norske ordene «hadet» og «toget» gjør det imidlertid bra, bare at toget nå er endt opp med å være ethvert kjøretøy. Hun liker bilene på de sterkt traffikkerte veiene her, og lager billyder når de durer forbi. Ellers løper hun etter folk og sier «hadet» når de går inn på rommene sine, alltid med den lille hånden travelt vinkende, for det er jo noe som hører med når man sier «hadet».

Snart våknre hun nok igjen. Snøværet har ikke akkurat gitt seg. Det går på skrått, og er akkurat slik at man kan være litt i tvil om det skal kalles snø eller regn. Det er ingen vinterstemning, ingen påskestemning, og i alle fall ikke vår. Konemor Olia har kokt poteter og laget lunsj, eller det som for henne er frokost, men det blir for tidlig for meg etter den kraftige frokosten servert av mama Irina. Når lille Irina våkner skal vi nok prøve oss ute, tross været. Om Olia blir med, tar vi buss et sted. Om det blir bare Ira og jeg, tar jeg på meg treningstøyet, og løfter meg litt i en bitte liten treningspark de har like bak en av naboblokkene på andre siden av veien. Det er en lekeplass for barn også, der, hvor Irina kan være. Kaldt som det er, vil hun være tykt kledd, og da blir det ikke så lett å klatre så veldig. Hun vil forsøke seg likevel, som barn gjør. Og ellers tusle omkring og utforske verden, som er hennes oppgave i mange år ennå. Gjerne resten av livet.

Enda en morgen hjemme

Jeg bestemte meg for å vente med morgentreningen i den kalde luften her i Kiev til jeg helt har sluttet å hoste. Våren med sine tosifrede varmegrader fortsetter å være en uke unna. Værmeldingene forskyver seg, kulden klamrer seg fast. Hver natt er det frost, og nå en tidlig morgen er det 3 grader ute, skyet og grått.

Da Olia reiste ut til datsajen på mandag satt hun i bilen til en i fra Azov-bataljonen. Det var uklart om han hadde vært med dem å krige i Donbass, eller han bare støttet dem. Olia sa det var Azov-flagg i bilen, de er karakteristiske, med det ukrainske flagget og symbolet som ikke så rent lite minner om nazisistiske. Det var arbeidsfolkene hun hadde funnet til å hjelpe henne, som var slike ukrainske nasjonalister. De snakket bare ukrainsk hele gjengen.

Min kjære kone var litt ute av seg, da hun kom hjem. Ikke noe alvorlig, og ikke bare av denne grunnen, det er også stort stress for henne med mye penger hun må ta ut for å betale, og mye å styre og ordne. Selv om de er nasjonalister og snakker ukrainsk, snakker hun russisk. Selv om hun kan ukrainsk, kommer hun aldri til å bruke det. Azov-karen i bilen sa at hans plan var et Ukraina som var ukrainsk, ikke noe å gjøre med Russland, ikke noe å gjøre med Europa. Han er neppe den mest utdannede og beleste i verden, og har nok ikke fått med seg at Ukraina er avhengig av hjelp for å få det til å gå rundt. De er bankerott, og vel så det.

Samtalen kom også inn på Krim, han ville selvsagt ha tilbake Krim, det var ukrainsk. Olia er uredd som få, ikke redd for å gå inn i en diskusjon, heller ikke når hun sitter alene i en bil med en fremmed mann. De hadde nok en saftig diskusjon, der i bilen, og mens de arbeidet på datsjaen. Hun på russisk, han på ukrainsk.

Også jeg fikk en liten opplevelse av at alt ikke er som det skal i Ukraina, da jeg tok en tur gjennom sentrum med lille Irina samme dag. Lite er som det skal, hva man ser på overflaten skjuler hva som egentlig foregår. Fattigdommen er ikke synlig, folk går i ordentlige klær, det er flust av biler på veiene, man får inntrykk av at dette er en storby, der folk har det og lever greit. Men nesten hver dag ser vi folk komme og rote i søppeldunkene våre, mon det kan være noe der. Vanlige folk, ikke alkoholikere. Det gjorde vi aldri før.

Oppover Mikhaila Hrusjevskovo ulitsa langs Marinskij-parken i Marsjrutka så jeg også en demonstrasjon utenfor parlamentsbygningen. Det var satt opp telt i det ukrainske flaggets farger, blått og gult, det så ut til å være velfinansierte protester. Jatseniuk må gå, var meldingen. Nok nå med Jatseniuks tariff. Presset mot statsministeren er stort. Min gjetning er at det ikke er så viktig for de som trekker i trådene at Jatseniuk virkelig må gå av, men at han vet å oppføre seg og lydig gjør som han blir fortalt. Han lengter nok tilbake til tiden da vestlige statsledere i hopetall reiste til Kiev for å smilende la seg avbilde med ham. Det er en annen tid nå.

I Brussel var det terrorangrep i går. Det er ganske uhyggelig, selvfølgelig, med enda mer muslimsk terror. Europa ser overhodet ikke ut til å være i stand til å ta den diskusjonen som må følge. Få dager etter at hovedmannen blant de gjenlevende etter Paris-terroren ble tatt, er de i stand til å slå til på ny, og det i samme by som han oppholdt seg i. Det er også byen der både EU og NATO har sitt hovedkvarter, der makten er samlet. Mitt første skritt ville være at Europa innrømmet at vi har et problem, at noe har gått alvorlig galt for oss, og at tiden for enkle, ideelle løsninger for lengst er forbi.

I Kiev hadde de en original vri på hva dette kunne være. Sikkerhetssjefen i landet ville ikke se bort fra at dette kunne være del av Russlands hybride krigføring. Det må ha rablet for ham. Også vestlige journalister og menigmann er i ferd med å innse det, fra Ukraina kommer det mye rart, og det er ikke nødvendigvis samt selv om offisielle representanter for landet sier det. Europa må adressere sine reelle problemer, de er ikke Russland. Selv om Ukraina sammen med de baltiske landene og Polen til enhver tid er klar til å skrike at russerne kommer, så betyr ikke det at det er slik. Europa og NATO har gjort lurt i å ikke la Hellas styre sikkerhetspolitikken mot Tyrkia. Det ville være dumt å lytte til Pakistan for å gjøre seg opp en mening om hva India pønsker på. Men for Russland, gir vi megafon til landets fiender, og innretter vår sikkerhetspolitikk og våre budsjetter etter det. Det er veldig dumt, og veldig farlig.

Jeg har ingen illusjoner om at det vil bli noen endring i dette. Vi går inn i en tid med økte forsvarsbudsjetter og tegning av fiendebilder for år fremover. I stedet for å bli venner og allierte med Russland, skal vi på ny være fiender med dem og redde for dem. Det kommer aldri til å bli noe russisk terror på europeisk jord, de kommer aldri til å angripe noen av de baltiske landene, enn mindre andre land i Europa. De er ikke i krig med oss, og vil ikke være i krig med oss. De er ikke noen trussel. Trusselen og problemene kommer fra andre steder, og om det ikke blir håndtert skikkelig, vil det ta knekken på Europa som vi kjenner det i dag.

Vi får se. EU har et par folkeavstemninger nå fremover som vil vise hvor populære de har blitt. Nederland skal stemme over Ukrainas forhold til unionen, om det skakkjørte landet skal tilbys partnerskap, mens britene skal stemme over om de vil forlate unionen. Særlig den siste avstemningen er kritisk. EU har gapt over for mye og hatt for mange storslåtte prosjekter på en gang. Nå kommer regningen, og den har de veldig store problemer med å betale.

Da er det bedre å skrive om hyggeligere ting. Konsentrere seg om seg selv og sine. I vår lille familie blir vi nå friske, og kan begynne å fungere som vanlig igjen. Olia og jeg tok med vår vesle Irina i den lille, rosa vognen i vår. Den store blå er forsvunnet. Stjålet eller fjernet – hvem vet? Den står ikke i oppgangen lenger, som den gjorde. I den lille vogna sovnet veslejenta vår raskt, hun var nok veldig trøtt, det var blitt ettermiddag. Vi gikk nedover Lecu Ukrainka, uten noe egentlig mål om hvor vi skulle. Ved første regndråpe ville Olia snu og hjem, null stayerevne, ingen motstandskraft.

Vi snudde, og gikk oppover igjen. Mot oss kom en svart afrikaner, veldig mørk, ingen innblanding av hvite gener her, og han spurte oss på russisk hvor nummer 7a, var? Det var jo ganske spesielt. Det var blokken jeg bodde i vinterferien 2009, da Olia og jeg traff hverandre for første gang. I storbyen Kiev ville tilfellet at vi skulle bo i samme gate, jeg i nummer 7, hun i nummer 11. Det var klart det måtte bli oss. Den mørke afrikaneren fikk forklart hvor han måtte gå.

 

 

 

 

Ned til sentrum

I går kunne vi regne oss som såpass friske lille Irina og jeg at vi tok turen ned til Kiev sentrum mens mor var og arbeidet på datsjaen. I morgen håper jeg å være frisk nok til å løpe ned til treningsparken igjen, da blir det kanskje ikke flere regelmessige morgenposter her på bloggen. Forkjølelsen slipper taket, vinteren gjør det ikke. Det er ennå 3-4 grader her nede, surt og kaldt. Og værmeldingen som lovet varmere vær til helgen har utsatt varselet. Nå er det ikke før et stykke ut i neste uke gradene blir tosifrede. Frostnettene varer ved hele uken.

Det var lettere å være barnevakt for lille Irina i går nå som hun er tilbake til å være seg selv igjen, så godt som. Mama Irina er også frisk. De to lørdagene vi har hatt henne hjemme uten Olia har vært ganske intense. Lille Irina var veldig oppmerksom på at moren ikke var hjemme, og at hun ikke fikk morsmelk, når det klart var det hn ønsket og trengte. I går kunne vi gå ut, hun og jeg, nesten som vanlig. Det var ikke bare at vi kanskje måtte være litt forsiktige med å være ute lenge, så vi ikke blir kalde og syke igjen, men at barnevognen er borte, og vi derfor måtte gå til fots.

Jeg tenkte på det mens vi var ute, at det å være uten barnevogn også gav større frihet. Kievs mange og gode transportmuligheter ligger åpne for oss, når vi ikke har den store barnevognen å drasse på. I går tok vi trolleybuss 14 ned til sentrum, den kan vi ta også med vognen, men uten vogn er også metro og marsrutka mulig. I det lette vinterregnet var ikke den lille så ivrig på å gå selv, så jeg måtte bære henne fra Palats sportu (Sportspalasset) til hovedgaten Khresjtsjatik. Det var den som var målet for vår lille utflukt.

De siste to årene har den gaten vært delvis blokkert og okkupert. Det begynte med protestene på Uavhengighetsplassen, Maidan Nezavisimosti, og de fortsatte også etter at tidligere president Janukovitsj var falt, og et nytt styre satt inn. Så sent som i sommer var det rester igjen, uten at jeg helt husker detaljene i hvordan det var. Nå var i alle fall alt sammen forsvunnet. Det gamle posthuset hadde på nytt skilt om post og internettpunkt, ikke lenger flagg til Høyre sektor, og vakthold fra den høyreekstreme og ultranasjonalistiske gruppen. Jeg vet ikke hva som har skjedd med dem. De dominerer ikke bybildet lenger, er knapt synlige.

Oppe på selve plassen var det en enslig, liten kar i militærdrakt som gikk og forsøkte å selge bånd i fargene til det ukrainske flagget. Det var visst en innsamlingsaksjon til en av bataljonene som fortsatt er stasjonert i Donbass. Han kom bort til meg også, sa noe på ukrainsk, og jeg ristet på hodet og viste meg totalt uinteressert. – Inglisj? spurte han. – I’m from Norway, sa jeg. Jeg tenkte jeg kanskje skulle sagt det på norsk, eller tysk. Jeg var virkelig ikke interessert i noen samtale med denne lille soldaten. Han ville selge meg dette båndet, – pliis help us, men jeg viftet ham bare unna, glad for at protestbevegelsen som en gang holdt til over alt her i sentrum nå er redusert til denne lille stakkaren. En bitte liten varevogn i militærfarger spilte fortsatt militærmusikk fra små høytalere, og hadde en liten stand utenfor. Det var alt.

Sånn har også protestbevegelsen i Ukraina endt opp. Enda en gang kan jeg tenke hvorfor i all verden det var så viktig for den vestlige verden at Janukovitsj måtte gå der og da, og det ikke gikk an å vente til valget som skulle være året etter. Mye ville da vært annerledes i Ukraina. Det skal mye til at det hadde vært verre, enn det er nå.

Slike tanker er forgjeves. I stedet tar jeg med min lille datter, Irina, som fremdeles liker seg best på armen, bort til området med vennskapsbuen og utsiktsplassen. Jeg lurer på om det ikke må være en slags nordende for Khresjtsjatik, på høyden før man går ned til det som etter hvert blir Kontraktova Plosjad. Det er områder i Kiev jeg kjenner godt, vi er her ofte, akkurat denne utsiktsplassen er blitt en slags favoritt for meg. Vennskapsbuen illustrerer Ukrainas vanskelige forhold til den mektige storebroren i øst. Det er sovjetisk «kunst», grell og brutal, med ukrainske menn i tradisjonelle nasjonaldrakter stirrende mot to utgaver av «Sovjetmennesket», med hammeren og sigden høyt hevet, overdrevet kraftfullt. Over det hele er spent en bue av «vennskap».

Bak dette spesielle kunstverket er det en utsiktsplass med forskjellige tivoliaktiviteter, og om sommeren små kafeer og boder med små trebord å sitte ved. Her tenkte jeg å kjøpe meg en øl, men nå vinterstid var alle bodene vekk. Kun en liten en var igjen, en liten bil der lasterommet var innredet som en salgsbod, sirlig plassert mikrobølgeovn, kaffemaskin og forskjellige varer og utstyr. Foran satt en dame og hutret og frøs, og foran henne igjen var et bord med et lite utvalg chips og sjokolade. – Vil du ha te eller kaffe, spurte hun på russisk. – Nei, men jeg vil gjerne ha en øl, sa jeg glad, da jeg så hun tilbydde boksøl. – De koster 22 griven, sa hun spent, vel vitende at dette her er blodpris. For meg var det ingenting, 8 kroner for en halvliter i boks, når det er akkurat det du har lyst på. Jeg betalte straks.

Det løste opp litt stemning. Hun fikk sansen for lille Irina, gav meg servietter å tørke snuen hennes med, tilbød henne et sugerør å leke med, og tryllet sannelig også frem en stor kjeks å knaske på. Slett ikke verst!

Vi ruslet rundt på plassen en god stund, Irina og jeg. Utsikten mot Kiev nord en grå vinterdag er ikke det man nå kaller konkurransedyktig. Det er en styggvakker by, synes jeg. De har seks kullkraftverk, som alle er aktive og spyr ut sin godt synlige og godt forurensende røyk. Som i de fleste østeuropeiske byer er industrien ennå inne i selve byene, eller like ved dem. Trafikken går igjennom, i alle retninger, og i flere felt. Men de har den store elven som gir fred, og enorme parkområder med trær og bakker, slik at betongestitikken aldri kan bli fullstendig dominerende. Og bak byen ligger alltid steppen, den flate, endeløse.

Etter at jeg har drukket opp ølet mitt og Irina har spist opp kjeksen tusler vi oss hjemover. Vi tar bussen, for anledningen en marsjrutka, en slik karakteristisk og praktisk drosjebuss som man finner i de tidligere Sovjetrepublikkene. Den er overfylt, men jeg har et lite barn, og en tynn, ung mann reiser seg opp og tilbyr meg plassen sin. Det har aldri skjedd meg før, det er jo alltid jeg som skal reise meg, ung og sterk. Men nå fikk jeg sitte, og Irina på fanget. I den monotone gyngingen fra marsjrutka på brostein, sovnet hun.

Fortsatt vinter

I helgen ble barnevognen vår stjålet. Den stod nede i oppgangen. Noen må ha irritert seg over den, at den tok for mye plass. Og i stedet for å henge opp en lapp, eller finne ut hvem den tilhørte, har de fjernet den. For oss i fjerde etasje er det drøyt at vi skal ta den opp alle trappene, gjennom gangen vår og ut på balkongen, eller hvor vi kan ha den, når vi bruker den hver dag. Forrige uke gjorde vi ikke det, naturligvis, da lille Irina var syk. Mama Irina fortalte at det har stått vogner der nede i alle år, alltid når noen har trengt det, aldri har det blitt stjålet eller fjernet noe.

Vi våkner til et teppe av snø i dag. Det er en kuldegrad. Skal opp til 3-4 pluss. En spurv har bygget seg rede under vindusplatene på rommet vårt. Det er en gammel kjenning, den var her i sommer også. Da husker i hvert fall jeg den spesielle opplevelsen da ungene plutselig en dag hadde forlatt redet. Kvitringen var der ikke lenger. Kanskje får vi denne våren oppleve at kvitringen plutselig en dag blir mer intens, når ungene kommer seg ut av egget? Foreløpig er det bare foreldrene som styrer og romstrerer. Vi hører det trippe og dunke i platene utenfor.

Det har kommet en meningsmåling her i Ukraina som viser at bare 16 % fortsatt tror på drømmen om EU. Det er demonstrasjoner i Brasil også om dagen, mot korrupsjon, kameraderi og vanstyre, men der er ingen amerikanske topper med demonstrantene i gatene og deler ut småkaker og lar seg fotografere. Der er det heller ingen euorpeiske ledere som krever at det valgte styret må gå av, slik det var i Ukraina, da demonstrasjonene var her. Demonstrantene i Kiev lyktes i å kaste den sittende presidenten, men uten at det med det ble slutt på korrupsjonen, kameraderiet og vanstyret. Situasjonen i Ukraina er nå betraktelig verre enn den var. Andelen i den ukrainske befolkningen som mener styresmaktene gjør en god jobb, er lavere enn den var før den såkalte «revolusjonen».

Verden har gått skikkelig på skjeve etter dette. Ukraina er dødsdømt, de seiler videre som vrakgods, og det er uvisst hva landet vil ende opp som. De kan selvfølgelig ikke fortsette å dekke opp underskuddene med utenlandske lån for evig og alltid, de utenlandske kreditorene vil en eller annen gang ha pengene sine tilbake, og det går vel kanskje an å gjette på at det vil føre til greske tilstander her også. Nasjonalistene i landet splitter det, og setter kreftene inn på å rive ned statuer av Lenin og skifte navn på gater og byer og fabrikker. Krim er tapt, Donbass utenfor kontroll. Og Russland og NATO er blitt fiender igjen.

Bravo.

Å sette seg inn i disse tingene gjør en bare deprimert og desillusjonert. Det er bedre å vende seg til de tingene som gir håp og glede. Olia skal reise ut til datsjaen i dag også. Hun har kjøpt tak. Siden vi kom hit har hun vært opptatt på telefoner og nettbrett, lett seg frem til verktøy og utstyr, søkt etter materialer, bestilt og tenkt og ordnet. Hun har fått lagt inn vann og strøm. Kanskje er det ennå tidlig med overnatting der ute, men når alle er helt friske skal i alle fall lille Ira og jeg bli med ut dit. I dag blir en ny dag der vi skal være barnevakt her hjemme. Nå som lille Irisjka er frisk og rask igjen, så skal nok det gå bedre enn på lørdag, da hun ikke ville spise og vi ikke kunne være skikkelig ute.

Heller ikke i dag kan vi være ute lenge. Det er kaldt, snø, slaps, og vi har ikke engang barnevogn lenger, annet enn den lille, rosa som egner seg til lite annet enn bagasje på fly. Selv hoster jeg kanskje lite grann mindre i dag. Jeg håper i alle fall det, slik at dette kan bli en vanlig uke, og ikke enda en syk inneuke.

Barnevakt for Irina

I dag er det palmesøndag i Norge. Vår lille niese Tasja har også fri fra skolen i uken som kommer, men det er ikke fordi det er påske. Ukrainsk påske følger den ortodokse kirke, som igjen følger den julianske kalenderen, og i følge den kommer påsken sent i år. Påskeaften vil være første mai. Vi vil være reist hjem innen den tid, vi reiser rett og slett hjem ortodoks skjærtorsdag, Så det blir ingen dobbel påske på oss, enda det før vi sjekket kunne se slik ut.

Det gjør ikke så mye for oss. Vår lille Irina er for liten til å få det helt med seg ennå, og for meg er påskeritualene ikke så mye annet enn å høre påskekantatene til Bach, som jeg gjør nå i en innspillng av Helmuth Rilling. Påskeminnene er fra barndommen og voksne ungdom, da vi påskeaften lette etter og fant påskeegget, og ellers gikk turer i Sandnes og nærområdene hver dag det var mulig. «Påsketur», er et uttrykk for oss, og det er sjelden med ski på beina. Her i Kiev er det ikke noe sånt. Påskedagene er ikke så veldig annerledes alle andre dager vi er her. Det ekstra er maling av påskeegg, som jeg husker jeg har skrevet om, men nå ikke finner frem til.

Påskeværet er her grått, kaldt og trist. Det er rundt null grader, snø i luften, dårlig sikt, vind. Kaldt og motbydelig, Ikke fristende å gå ut, verken når man er syk eller frisk. Vi har mange av oss vært litt syke den siste uken, og selv om sykdommen nå slipper taket, hoster jeg fremdeles og er storforbruker av snytepapir, mens lille Irina nå bare har igjen å begynne å spise skikkelig. Hun er i ferd med å bli seg selv igjen, etter å ha vært litt redusert hun også. Værmeldingen lover varmt vær fra neste helg. Og da vil det gå raskt, fra 3 til 6 til 7 til 11, 13 og 14 grader. Det vil bli en etterlengtet vår, med norske sommertemperaturer.

I går fikk jeg ikke skrevet noen post (jeg skrev imidlertid en nå, etterpå). Olia reiste ut til datsajen for å arbeide, og mama Irina og jeg hadde vesle Irina vår. Det var noe stort styr, siden hun ikke ville spise skikkelig. Jeg kunne latt det gå som det ville med det, hun spiser når hun er sulten, tenker jeg, og det er det ikke alltid man er. For mama Irina var det imidlertid veldig viktig at hun spiste, for at hun deretter skulle kunne sove. Så hun prøvde alle triks, absolutt alle triks, flere forskjellige sorter grøt, velling, suppe, skive, koteletter, noe kjeksaktig med litt mat i, litt frukt, og hun brukte absolutt alle triks for å lure det inn i den lille munnen til datteren vår. Etter mitt regnskap lyktes det såpass at det sammenlagt kanskje ble til noe, men det var ikke sånn at hun spiste noe opp,  det var ikke noe måltid.

Olia var vekke fra nokså tidlig om morgenen til litt sent på ettermiddagen, fra noe over åtte til rundt fem. Irina begynner å bli stor for morsmelk, men vi gir henne ennå, og det er slik hun pleier å sovne. Det er veldig koselig når mama Olia er der, men kan bli vanskelig for dem som skal være barnevakt. På dagtid kan det enkelt løses ved å ta henne ut i vognen, der sovner hun godt og greit, bare ikke i den vognen hun har her i Kiev. Jeg lurer på om den kanskje er i minste laget for henne, eller om det er noe annet ved den som irriterer henne. Hun liker i alle fall ikke å sitte der, og pleier prøve kravle ut. I går var det dessuten så kaldt at det ikke fristet å ha henne lenge ute i vognen. Det var ikke noe tema. Lille Irina og jeg var ute i en liten time, i en lekepark like i nærheten av der vi bor. Der tuslet hun rundt, glad og strålende, omtrent som hun gjør det når hun er helt frisk.

Til slutt sovnet hun i armene mine. Da hadde det vært en del stress, hun hadde grått og grått, tydelig ønsket seg til mor, og ingen film på YouTube eller spennende leker kunne trøste henne. Noen ganger sank hun bare sammen på gulvet, tydelig svært trøtt. Jeg tok henne på armen, og gav henne litt vann, temperert, som det alltid må være her. Så sovnet hun, sannelig, uten noe mer om det.

Innedager (vinter og sykdom i Kiev)

Vinteren har bitt seg fast igjen i Kiev nå. Trærne står uten knopper, temperaturen svinger en og to grader rundt null, det er skyet og grått. Hos oss i leiligheten til Olias lille familie er praktisk talt alle blitt syke. Mama Irina har feber, vår lille Irina har også litt feber som går opp og ned, snue har hun mye av, og i går hadde hun noe som plaget henne, og som vi ikke fant ut av. Jeg er også i ferd med å bli litt guffen, litt sår i halsen, hoster litt, og så sluttet jeg å spise da halve suppen var spist til lunsj i går. Mer spiste jeg ikke den dagen. Veldig ulikt meg.

Vi er så uforsiktige med glass og tallerkner og kniver og skjeer at alle vil bli smittet. De har ikke så mye av det her nede. Det irriterte meg i en populær norsk film om en flyktning fra Balkan som kommer til Norge, og strever med å finne seg til rette. I begynnelsen av filmen knuser han en kopp fordi han er sint, moren står bare og ser på. Regissøren var norsk, så vidt jeg husker, og han tenkte nok han ville ta med denne knusingen av koppen for å illustrere hvor sint gutten var, og hva slags temperament han hadde. Men i en fattig familie er knusing av kopper en stor sak, knuser man en kopp, kommer ingen ny.

Her nede er de ikke så opptatt av smitte når det gjelder sykdom. Det ligger for russeren å søke spekulative forklaringer, de er ikke som oss. Opposisjonspolitikeren Navalnyj uttalte at dødsfallet til den tidligere mediekongen hos Putin, han døde i USA med spor av slag og vold, uten at det har kommet noen rapporter om hva som kan ha skjedd, ikke engang at det er trolig han er drept – uansett, Navalnyj uttalte i alle fall at han nok ikke var død allikevel, og at det dreide seg om en slags «dekkoperasjon». Sånt gjør seg ikke hos oss, og om for mange slike uttalelser blir kjent, vil han miste støtte i vest.

Når det gjelder smitte og sykdom er de mye, mye mer påpasselige med å holde det varmt og godt for den syke, enn å passe på at vedkommende ikke smitter noen. De er mye mer opptatt av at det den syke drikker skal være varmt, eller temperert, enn at ingen andre skal drikke av glasset etterpå. Forklaringen på at lille Irina er syk går vel så mye i retning at vi har sovet med vinduet åpent, hun har drukket kaldt vann, jeg har vært ute med henne for lenge, sånne ting, enn at søskenbarnet lille Tasja har smittet henne. Jeg blir litt irritert av det, jeg mener jo det er rett å sove med vinduet åpent, bra å drikke kaldt vann, og sunt å være ute lenge. Jeg tror ikke det er kulde som gjør folk syke, men virus og bakterier, og at kulden kanskje kan svekke imunforsvaret, slik at virusene og bakteriene kommer lettere til.

Derfor har jeg også kommet meg ut, hver morgen de siste dagene, utenom lørdagen som var helt spesiell, jeg har løpt til treningsparken i Hydropark, og der gjort mine 300 repetisjoner styrketrening. Jeg har hatt på meg en tynn treningsdrakt, jakke og bukse, så tynn som det går an, og bare t-skjorte under. Ikke lue eller handsker.  Vanter kunne jeg nok hatt, om jeg hadde hatt med noen sportslige eller stygge, men de jeg har med er sorte skinnhandsker til finslig hverdagsbruk. Jernstengene jeg løfter på er iskalde i morgenkulden. Alle som er der er bedre kledd enn jeg, naturlig nok. Men så vet jeg ikke om det er andre som løper frem og tilbake, og for meg er det viktigere å løpe lettkledd, enn å ha det varmt etterpå. Jeg foretrekker å ha det litt for kaldt, enn litt for varmt.

Jeg blir sjelden syk, men denne omgangen her er vanskelig å motstå. Jeg drikker av samme glass og samme kopp som lille, syke Irina, vil ikke være vanskelig. De har ikke mange glass og kopper å ta av, og når Irina har drukket ferdig, er det alltid mye igjen. Så nær vi er hverandre, er smitten sannsynlig uansett. Jeg kan like godt gå inn i det med åpne øyne, ikke være redd, ikke være bekymret.

Hele dagen er vi inne. Leiligheten har tre rom, mellom 20 og 30 kvadratmeter kanskje, grei plass, men det blir jo innestengt med tre stykker og lukkede vindu. Nå som Irina er syk, er de ekstra redde for trekk. Jeg åpner vinduene så godt jeg kan og lufter, når vi ikke er i rommet, når vi er på kjøkkenet eller badet, for eksempel. Eller når Irina tar en av sine utflukter til Babusjkas rom, der også hunden Mike og katten Pudrik er. De har ikke lyst at jeg skal ta med Irina ut, og det er jo ganske forståelig. Lille Tasja var med ut i lekeparken utenfor en kort stund sist tirsdag, og ble så syk igjen etter å ha vært på vei til å bli frisk. Hun var vekke fra skolen hele forrige uke. Kanskje vil det ta så lang tid før også Irina er helt frisk igjen, så hun kan bli med ut, og vi kan ha vanlige dager.

Av nyheter er det meldinger om at president Porosjenko er i ferd med å si opp georgieren Mikhail Saakashvili fra guvernørstillingen i Odessa. Det er russiskspråklige nettsteder som melder dette, også russiskspråklige i Ukraina, så jeg stoler ikke helt på det før det kommer offisielle bekreftelser eller at internasjonale medier fanger det opp. Jeg håper imidlertid det er sant, Saakashvili er en klovn og en bajas, svært høy på seg selv, og en fornærmelse mot folket i Odessa som gav klar beskjed ved lokalvalget i høst om at Saakashvilis menn ikke var populære. Han er også russofob, og en provokatør i så måte, noe vi i «tolerante» og «antirasistiske» vest nok hadde møtt med avsky, om det ikke var akkurat russerne som ble utsatt for grovhetene. Det er også meldinger om at Porosjenko har satt opp finansminister Natalia Jaresko og en toppolitiker fra Lvov (eller Lviv) som kandidat til statsministerstillingen. Det er veldig dårlige nyheter om det blir Jaresko, amerikaneren. Da vil det ikke være langt igjen før det går an å kalle Ukraina en vanstyrt, amerikansk koloni.

President Barack Obama hadde et lengre intervju i et magasin som heter Atlantic. Å kalle det «lengre» er å underkommunisere hvor langt det er, det er sjeldent langt, det tok meg flere timer å lese det. Det er fascinerende lesning, sjeldent på mange måter. På meg virker det som om Obama er litt ferdig med presidentembedet sitt, han virker litt trøtt av det, og ser frem til å bli ferdig. Han bruker mer tid på forskjellige slags stunt, som dette intervjuet, som en samtale med komikeren Jerry Seinfeld i baksetet av en bil, som hun gamle damen som ble med til dans i det hvite hus, mer tid på sånne ting, enn på å markere seg i krisene og konfliktene som preger verden i dag. Det er andre som gjør jobben, og det i en slik grad at det nesten er vanskelig å finne ut hva Obama mener. I dette intervjuet forklarer han seg, men mer som en forberedelse til sitt ettermæle, der han gjerne vil ha et ord med i laget, enn for å bane vei i problemene han ennå bør ta fatt på, og få gjort noe med. Han kritiserer en rekke allierte, få kommer utenom kritikken, hele Europa, allierte i Midt-Østen, de kunne alle sammen «gjort mer», free riders, kaller han dem, slike som kan høste fordelene av amerikansk maktpolitikk, men ikke vil være med å bidra til den. Jeg håper på mange free riders, de siste 20 årene har amerikanerne gjort mer vondt enn godt i verden. I mange land ville det vært bedre om de holdt seg unna.

Ukraina er ett av dem. Russland og Kina tenker sphere of influence, i følge Obama, og mener det er viktig at Kina nå vokser som stormakt uten å være opptatt av sphere of influence, eller «innflytelsessfærer». Her kan det være på sin plass å bli litt Bibelsk, og hente frem historien om flisen i andres øye og bjelken i ens eget. Etter Sovjetunionens fall har amerikanerne vært opptatt av å legge hele verden under sin sphere of influence, i samme åndedrag som Obama snakker om kinesiske innflytelsessfærer, så sier at han at amerikanerne har fått flere allierte i sørøstasia, og blant annet ser ut til å kunne få opprette en permanent militærbase i Vietnam. Innflytelsessfære? Er det noen forskjell mellom det og allierte? Har ikke USA hele Europa i sin innflytelsessfære, og er på vei med å forsøke å dra inn også Ukraina og Georgia og de resterende landene i området nettopp i den samme sfæren? EU og NATO? For en som meg er det rart å lese, særlig så mye vondt amerikansk «innflytelse» har gjort for Ukraina og landets befolkning.

Men det får være ukrainernes sak. Kona har heller ikke stemmerett lenger, hun er blitt norsk statsborger. Om Ukrainerne selv vil ha amerikanerne inn, vil ha en amerikansk statsminister, vil ha lån fra amerikanske institusjoner som IMF og verdensbanken, vil prøve den veien de nå har slått inn på, så er det vel bare å vente å se hvordan det går. Min gjetning nå om dagen er at pendelen vil svinge igjen, ukrainerne vil få nok av vestmaktene som ikke vil kunne hjelpe dem til velstanden de drømte om, som stiller krav og vil ha penger de låner ut, tilbake. Før eller siden vil forholde til Russland bli normalisert, og først da vil det også være mulig å finne ut hva man skal gjøre med Krim og Donbass. Det kan vanskelig gå annerledes enn at Krim forblir russisk.

Som sagt, dette er ukrainernes sak. Vi er på besøk i landet, og har familie der. Med norske penger kan vi ha gode dager. Da bugner det av alt på bordet, mat og drikke. Jeg følger mer med på kandidatturneringen i sjakk, enn på nyheter. Jeg leser den fornøyelige historien om Candide, av Voltaire, den om den «beste av alle tenkelige verdener», og om «hvordan alt må være som det er, og ikke kan være annerledes» og hvordan dette og det lette språket står i grell kontrast til grusomhetene som skjer i boken. Det er en kort og lettlest bok som kan lastes ned gratis på engelsk. Mye tid har jeg ikke til lesing, selvsagt, for mesteparten av tiden er Irina våken, og jeg må se til henne.

Denne posten har jeg skrevet fordi jeg er småsyk, og dermed dropper morgentreningen, for ikke å gjøre vondt verre. I denne verden er det for mye av det, for mange som gjør vondt verre rundt omkring. Her i vår lille familie forsøker vi så godt vi kan å gjøre vondt bedre, og leve lykkelig med uenighetene vi har om hva det vonde skyldes, og hva som må gjøres for å bedre det.

Sykdomsbursdag

I dag er Olias bursdag. Hun benytter den til å reise ut til datsjaen vår for å innstallere vann og strøm der, eller for å gjøre klart for slike ting. Hun har kjøpt verktøy her nede, eller funnet verktøy, jeg har kjøpt det, som gave på kvinnedagen og på bursdagen hennes. Hun har også bestilt folk til å hjelpe seg, og de lot seg visst ikke avbestille. Synd, for her i leiligheten er det fullt i sykdom. Vår lille Irina er syk, mama Irina er syk, lille Tasja er heller ikke helt frisk, og i det hele tatt er det bare jeg igjen, frisk.

Det har vært litt problemer med mine daglige rusleturer her nede. Jeg er et naturmenneske, det er i fjell og skog jeg liker meg best, sånn er det, men jeg synes også det er veldig kjekt å gå rundt i europeiske og russiske byer og storbyer. Jeg kvier meg overhodet ikke for å ta Irina ut i vognen, det er bare kjekt. Raskt skjønte jeg imidlertid at det ikke er helt det samme i Kievs trafikk og storbyliv, som i rolige omgivelser rundt Ganddal og omegn. Her er mye å passe på, Irina kan ikke gå langt for seg selv, før det er et eller annet hun må passe seg for eller ikke må gjøre. Jeg må være like ved siden av hele tiden.

Et større problem er det at hun ikke vil sitte i vognen. Det er greit nok så lenge hun går selv, eller lar oss bære henne, det går sakte fremover, men vi har det i det minste trivelig. Verre er det når hun er trøtt og vil sove, og ikke vil i vognen, og ikke vil bæres, og ikke vil gå. Jeg hadde en sånn opplevelse i hjørnet av Marinskij-parken, like ved Arsenalnaja metrostasjon, rett ved parlamentet. Hun hylgråt, ville absolutt ikke i vognen, absolutt ikke bæres, og ikke hadde hun krefter til å gå selv. Vi var minst en halv time hjemmefra. Å ta buss er pinlig så mye hun gråt. Folk kommer og vil hjelpe, det er mye styr.

I denne situasjonen var jeg på nippet til å ringe Olia, og tilkalle hjelp fra hennes magiske bryst. Men jeg vet av erfaring at problemer gjerne løser seg før den tilkalte hjelpen rekker å nå frem. Så også denne gangen. Etter enda et forsøk på å legge henne i vognen, for å gå raskt hjem, snudde Irina seg for å klyve ut av, enda en gang, og i det hun snudde seg – sovnet hun. På magen.

Jeg tror kanskje det har å gjøre med at hun har fått en liten forstoppelse siden vi kom hit. Barn gjør gjerne det, har jeg lest, og Irina gjorde det i sommer også. Da tok det en liten uke før første bæsjebleien. Det samme har skjedd denne gangen. Kanskje er det stiv og tung mage som gjør at hun sover dårlig på ryggen. Også nå våknet hun og gråt, og sovnet igjen, i det hun snudde seg over på magen.

Irina får ennå morsmelk, og sovner vanligvis til brystet. Det gir en fin nærhet mellom mor og barn, og gjør at hun sovner lett og slapper godt av når mor er der. Men det gir desto større problem når mor er vekk, som nå. Jeg må medgi at jeg ba Olia droppe den der datsjareparsjonen, da Irina våknet i natt, kokvarm, og også mor til Olia er syk. Jeg så ikke for meg noen bra dag.

Men hvilken rett har vi til å klage? Jeg leser avisartikler og kommentarer om Ukraina. Jeg vet ikke om de skriver lenger om Ukraina i Norge, på BBC er det lite, men jeg kom over denne artikkelen på The guardian. Det kan vanskelig bli mer begredelig. Artikkelforfatteren argumenterer med at den sittende makten i Ukraina bruker konflikten med Russland til å klore seg fast til posisjonene sine. Han viser hvordan handelskrigen med Russland svir for ukrainske innbyggere, noe jeg også har skrevet mye om før, men ikke vil skrive mer om nå. Jeg orker ikke alle kommentarene og beskyldningene det fører med seg. Det får gå som det må, uten at jeg trenger å forsøke å overbevise noen om det først.

Vi snakker heller ikke politikk her nede, overhodet ikke, verken sammen i familien, eller når vi treffer folk vi kjenner. Det er i så fall bare de hverdagslige tingene, som at gassen ikke virker som den pleide, og at alt er blitt dyrere. Nesten litt vantro leser vi om priskrig i Norske dagligvareforretninger før påske, med priser på appelsiner ned til 2,50 kroner kiloen. Norske kroner og ukrainsk hryvna pleide å være lik valuta, nå er norske kroner verdt vel 3 ganger mer, uten at jeg har sjekket siden vi kom hit. Det er likevel et sjokk å se appelsiner her koste 70 hryvna, agurk 96, tomater over 80. Det er ville priser. Minstepensjonen er vel ikke stort mer enn 5-600 hryvnaer, vil jeg tippe, den pleide være 400, men skal være økt likt. Det er enkelt å se at dette ikke går rundt. Folk har ikke råd til mat. De må skaffe seg penger på annen måte, eller matauk,  på et vis.

Barack Obama har vært ute i Atlantic magazine og snakket om hvordan USA aldri helt kan hjelpe Ukraina, eller hvordan han formulerte det (mer om dette intervjuet i neste post). Ukraina var «ikke så viktig for USA», det var «viktig for Russland», derfor vil Russland «sette mer på spill». Skamvett har de ikke, der borte. De har en visepresident som har brukt noe sånt som tusen timer på telefon til statsminister Jatseniuk og president Porosjenko, som har talt i nasjonalforsamlingen, det er telefonopptak av hvordan de ønsket Jatseniuk som statsminister, under Maidan-revolusjonen, og Jatseniuk ble det. Finansministeren har de også fått satt inn, Jaresko, og nå går det sannelig harde rykter om at hun er på vei til å bli statsminister også, etter press fra USA. Ron Paul har publisert litt om henne, her (skrevet av Robert Parry, om noen lugubre pengeoperasjoner hun har gjort), og her (skrevet av Ron Paul selv, om hvordan hun skal være på vei til å bli statsminister).

Det er for meg vanskelig ikke å bli provosert over dette, men jeg ser det er ingen som bryr seg, og jeg gjør også mitt beste for ikke å bry meg lenger. Vi forsøker heller å lage gode dager for oss selv her nede, ha det godt mens vi er sammen. Mama Irina er utrolig, hun har i praksis ansvaret for lille Tasja, tantebarnet vårt, og hun gjør også mye av jobben med vår lille Irina, når vi er hjemme. Og hun lager all maten, enorme mengder til oss, særlig til meg. Det er frokost med speilegg og kylling, kjøtt og poteter, sirniki, russiske pannekaker, alltid noe skikkelig, og alltid mye av det. En gang fulgte straks en sopprett, sopp og oss, som et slags mellommåltid mellom frokost og lunsj. Lunsjen er også overdådig, suppe, og så gjerne plov, eller en annen kjøttrett. Jeg går omkring aldeles stappmett, som det alltid pleier være her nede.

I går fikk jeg også løpt til treningssenteret Katsjalka i Hydropark. Det var tidlig på morgenen, jeg følte det var som å løpe til jobb. Frem og tilbake ble det omtrent en mil, som er avstanden en vei til jobb, hjemme. På øret hadde jeg først et program om Shostakovitsj, så et om Nietzsche, særlig det om Nietzsche var interessant. Det er balsam for meg å ha litt sånn tid helt for meg selv. Jeg står gladelig opp klokken seks for å få de nødvendige timene. Jeg kom hjem igjen klokken ni, da hadde Ira nettopp våknet og stod i badekaret og fikk vasket seg. Jeg var mye friskere og mer opplagt enn de dagene jeg bruker morgentimene til et eller annet som har med internett å gjøre, skrive eller lese, og appetitten var helt førsteklasses. Den stod helt i stil med de overdådige måltidene vi ble servert i løpet av dagen.

Nå er klokken 1615 her nede. For et øyeblikk siden så Irina ut til å sove trygt og tungt, akkurat nå gav hun fra seg et lite klynk. Hun har det nok ikke helt bra i den lille, syke kroppen sin, lite grann feber, mye snue, og så ikke helt gang i fordøyelsen ennå. Men hun er ikke verre enn at hun løper rundt omkring når hun er våken, det har hun gjort i dag også, og hun har spist godt, noe også syke mama Irina har sørget for. Olia har bursdag, og kommer antagelig til å bruke hele dagen på oppussing på datsjaen. Hjelpemennene sa det var kun lørdager de hadde tid, og Olia ville komme i gang. Så slik ble det. En redusert bursdagsfeiring, men alt i alt, gode dager her nede.

Godt nok nytt år

Både i 2009 og 2010 startet jeg opp bloggåret med lystige «Godt nyttårs» poster. Særlig for 2009 er det nesten litt gripende å lese igjen. Det er den første, forferdelige julen etter at far døde, og jeg forsøker allikevel å skrive en slags optimistisk post og tro på et godt nytt år. Så var det akkurat det året både Tonje (min søster) og jeg fant den vi skulle gifte oss med. Jeg rakk til og med å gifte meg med henne, og det før året var halvveis.

I år er det også vanskelig å starte bloggingen med bravur. Alle mine planer og alt jeg har å gjøre til tross, onsdag i romjulen ble jeg syk, og fra første nyttårsdag av var jeg helt slått ut.Hos legevakten fikk jeg tabletter og ble sykemeldt frem til og med i dag. I perioden har jeg omtrent ikke virket i det hele tatt.

Og jeg som liker så godt når det syder og bobler i hodet. Jeg har tekster å skrive, bøker å lese, og jeg hadde også tenkt å få til en skikkelig avslutning på min siste barndoms jul i Gaupeveien 5. Sykdom satte en stopper for alt.

Og jeg som fylte bursdag og alt mulig. 37 år er jeg blitt, primtall. Dagen ble feiret under dynen, under teppe, under minimalt med aktivitet.

Og 2011 som skulle bli et så fabelaktig år for meg, og for Olia. Det hadde fotjent en bedre inngang. Så fort klokken var litt over midnatt la vi oss for å sove. Vinflaksen drakk vi ikke opp, den russiske champanskaja åpnet vi ikke.

Jeg har vært syk, dårlig og elendig, og slik har dagene mine også vært. Året er i gang, jeg er ikke det.

Men jeg har en historie fra livet å huske. Da jeg var 10 år deltok jeg i Sandnesmesterskapet i 800 meter. Det var mitt første 800 meterløp noensinne, og sikkert også mitt første konkurranseløp. I starten falt jeg med en gang, alle de andre løp langt foran meg. Men jeg, lille gutten jeg var, reiste meg opp, sprang videre, tok igjen den ene etter den andre, til slutt alle sammen, og vant.

https://esalen.wordpress.com/2010/01/01/

Sykemelding i Ukraina

Jeg ble syk noen dager mens vi var i Eupatoria på Krim. Denne posten skal ikke handle så mye om hvordan det er å ligge med høy feber og vond hals i et klamt, varmt rom uten ordentlige luftemuligheter, og med begrenset tilgang på vann, som den vil handle om hvor vanskelig det er å få sykemelding i utlandet generelt, og i Ukraina spesielt.

Jeg faller inn under yrkesgruppen som får ta igjen sykedager i ferien fra første dag. Det er nedfelt i ferieloven paragraf 9, arbeidstakeren har rett på ordentlig ferie, og om han eller hun er syk, blir ikke ferien ordentlig. Man skal være 100 % arbeidsufør, som det står. Det var jeg.

Så er det dette med å få seg sykemelding når man er i utlandet. Resten av verden er ikke så strømlinjeformet som Norge når det gjelder trygdeordninger, sykemeldinger og alt det som hører vårt farlig godt utviklede velferdssamfunn til. Her i Ukraina er det jo knapt så man får sykemelding utenom ferien, at en syk arbeider skal få ny ferie etterpå om han er syk i ferien, smiler de bare av.

Mitt første problem med sykemeldingen var at jeg ble syk en søndag. Olia og jeg troppet opp på legekontoret, bare for å oppdage at det var stengt. Olia hadde glemt det var søndag, mens jeg er blitt så vant med at alle butikker og alt fungerer helt som vanlige alle dager også søndager, så jeg reagerte ikke på at også legekontoret skulle være oppe. Det var det altså ikke.

Da feberen ble høyere utover ettermiddagen og kvelden var det for Olias del ikke lenger noen hovedsak å få tak i noen sykemelding, hun ville stoppe feberstigningen og få vite hva det var, og få satt i gang behandling om det var farlig. Så vi gikk til legevakten. Der ble jeg behandlet i korridoren, til Olias store skam. De lyttet og banket, kikket og spurte, og avsluttet med å sette en god sprøyte rett i skinka. De gav meg diagnose, feber og vond hals, og mente generelt at det var sjøen som hadde skylden. De var forresten to, to kvinnelige leger. Men noen sykemelding, eller noe som helst notat, det ville de ikke skrive. Alt de noterte etter hva vi kunne se, var navn og dato.

Neste dag gikk jeg til legen. Denne gangen var det en ærverdig, god gammel russisk lege, av den autoritært muntre sorten. Han hørte på Olias tirade om hva som var på gang, viftet med hånden da han hadde hørt nok, sett deg ned, betydde det. Og så gav han seg i gang med akkurat de samme undersøkelsene jeg hadde vært gjennom dagen i forveien, bortsett fra sprøyta i skinka. Han lurte veldig på hva dette med sykemelding var, midt i ferien, og det samme gjorde den halvgamle, kvinnelige assistenten hans. Det var nesten så det var pinlig å forklare dem hva det gikk ut på.

Uansett, denne legen tok i det minste notater. Hver pasient får sitt eget hefte med sykdomsforløpet, et hefte av akkurat den typen som passer godt inn i et arkiv. Han skrev det som må være en resept, og anbefalte en rekke medisiner og preparater, både for halsen og feberen. Jeg er jo selv legesønn, og er vant med at når det gjelder feber, er det bare å ta paracet, og vente til den går over av seg selv. Han hadde også det artige tipset at jeg ikke måtte drikke kaldt vann, eller noe kaldt i det hele tatt. Om sommeren skal all væske helst være varmere enn romtemperaturen, mente han. Merkelig. I Norge har jeg aldri noensinne hørt om noe sånt.

Sykemeldingen ble skrevet ut da behandlingen var ferdig og jeg på ny var frisk. Det var på en måte å avslutte boken, eller heftet, som handlet om min sykdomshistorie. Det virket ikke som de hadde noe som helst rutine på å skrive ut slike meldinger. Legen tok bare et blankt papirark, og skrev ned noen setninger, langsomt, mens han hele tiden spurte hva det egentlig gjaldt om. Etterpå skrev hans halvgamle kvinnelige assistent – motvillig – det som skulle bli sykemeldingen av, i sin noe skjønnere håndskrift. Mengden stempel var det imidlertid ingenting å si på.

Men problemene med sykemeldingen stopper ikke der. Og nå kommer egentlig poengene som gjorde at jeg bestemte meg for å skrive denne posten. Meldingen var selvfølgelig på det offisielle språket i landet. Det er ukrainsk. Og for at min arbeidsgiver skal forstå noe av helst av hva det gikk i, må dokumentet oversettes. Min kone er autorisert oversetter, og oversetter greit. Men oversettelsen er ikke gyldig uten autorisjon fra notarius. Og som jeg har skrevet tidligere og kommer til å gjenta igjen, i Kiev som i alle russiske byer, vrimler det av notariuskontorer. Olia har en del faste fra tiden hun jobbet her som oversetter, og vi gikk til en av dem. 50 hryvna skulle de ha, for å sette stempelet sitt på oversettelsen.

De hadde også en innvending. Olia er min hustru, og hun blir vel med det hva vi i Norge kaller inhabil for oversettelse av mine dokumenter av denne typen. Jeg var obs på problemet, men regnet med at min arbeidsgiver kunne gå med på det, oversettelsen er jo helt riktig.  Om ikke, skulle vi vel kommet til enighet på en eller annen måte. I Norge er vi ikke vant til problemer. Det er imidlertid Olia. Så hun troppet opp til en annen oversetter, og fikk henne til å se gjennom oversettelsen, og stemple den med et «godkjent»-merke. Oversettelsen er korrekt, selv om den er gjort av min hustru. 35 hryvna kostet det.

Dermed har vi fått den vanvittige situasjonen at stempelet fra notarius og den andre oversetteren kostet mer enn alle de tre legebesøkene mine til sammen. Og når jeg se på oversettelsen Olia har gjort, ser jeg at legen ikke har fått med seg besøket mitt på legevakten, og bare har sykemeldt meg fra jeg første gang møtte opp hos ham. Legevaktbesøket er med andre ord akkurat som om det ikke har skjedd. Og mitt sprøytestikk i skinka, fritt til skue for alle i korridoren, det var bare et eksempel på det stikket alle ukrainere føler hver gang de er i kontakt med det offentlige systemet.