Sykdomsuke

Min kone Olia fra Kiev ser den russiske TV-serien Interny. Der er det i et av programmene en scene der en mannlig ansatt er blitt syk, og han går rundt i gangene til tonene av Mozarts Requiem, i sakte film, med drypp rullende ved siden av og armene ut som en Kristus-figur. Det passet godt hun så akkurat denne scenen, rett før jeg ble syk.

Det begynte sist søndag. Jeg hadde sånn trang til å sove, sov lenger på morgenen, og ville sove mer i løpet av dagen. Mandagen var for slapp til å kunne trene, tirsdagen hanglet skikkelig, og så var det ut. Requiem, av Mozart. Requiem aeternam dona eis, Domine, «la den evige hvile komme til dem, O Herre». Olia og jeg sang den for meg, det var full oppvartning, godstol og tykke tepper, alt for at det skal være varmt og behagelig. Toplinka, som de sier på russisk.

Så det er greit å være syk når man har en kone som dette. Hun har eksamen om ikke så lenge, vi har barn å passe, men hun setter seg selv helt til side, og får et helt merkelig overskudd til å ta seg av både barnet og meg. Det er viktig å spise, så hun lager god mat, og danderer det så det ser lekkert ut.

Problemet er når også hun blir syk. Onsdag morgen var det ingen tvil om at hun var verre enn jeg. Vi måtte outsource barnepasset, til bestemor på Klepp stasjon – bare for å få barnet levert tilbake med beskjed om at også hun var syk. Hun hadde stort sett sovet, og ikke vært seg selv i det hele tatt. Sove gjorde både Olia og jeg, de tre-fire timene lille Ira var vekke.

Så da var var vi tre syke. Lille Irina mye mindre energisk enn vanlig, stort sett sittende i sofaen og se på film, eller tusle rundt i sakte lek. Mama Olia lese alt annet enn fysikk. Jeg leste diktsamlinger (av Edith Södergran, det er ikke så mange, så jeg fikk lest alle), lengre nyhetsartikler og andre tekster, sånn jeg ellers ikke får lest, i tillegg til å høre podcast og lengre nyhetssendinger. Som regel ble jeg avbrutt, riktignok, av Olia som ville si noe, eller Irina som ville gjøre noe.

Onsdag kveld ble VM i sjakk avsluttet med seier til Magnus Carlsen. Det var ikke noe problem å holde seg våken å se på det. Døgnet ble litt snudd, så mye vi alle sov på dagen, jeg mens jeg kanskje hørte noe på øret. Senere den natten satt jeg i stolen i stua, med lille Irina på fanget. Det var på den måten hun klarte å sove. Og når jeg satt slik, kunne Olia sove litt hun også, på rommet.

Det har i det hele tatt vært å hangle seg gjennom. Torsdag var stort sett å sove. Natt til fredag kunne jeg lese lange artikler på russisk, om Sergej Karjakin. Jeg fikk jo ikke sove uansett. Senere på fredagen kviknet vi litt til, alle mann, og jeg kunne hatt overskudd til å få gjort noe, om bare ikke Irina også hadde hatt det overskuddet, og ville gjøre ting med meg.

– Vot tak, vot, sa hun, ubeskrivelig søtt, og la nettbrettet mitt fra seg på bordet, slik jeg gjør det. – Vot tak, vot, er russisk, og er noe jeg sier hele tiden, alltid når jeg skal vise Irina hvordan noe skal være, – se slik, ja, betyr det, omtrent, eller – slik skal det være. Olia bruker det når hun har forklart noe, og etterpå ser at nå har hun forklart det riktig, – vot tak, vot. Nå var det Irina som sa det, helt ut av det blå, og aldeles riktig, – se her, far, sånn skal det være, nå skal nettbrettet ligge her, og så skal du holde denne løven.

Dermed fikk jeg ikke lest ferdig den artikkelen om Karjakin i den stunden. Men like søtt som hun hadde tatt nettbrettet fra meg, gav hun det til meg igjen, når vi var ferdige. Da skulle hun se film, og krøp opp i sofaen med sitt eget nettbrett. Jeg satt i godstolen. Konemor Olia lå inne og sov. Det var nesten så jeg gikk inn og vekket henne, for å beskrive øyeblikket.

Jeg tror det er første gang lille Irina har vært syk i Norge. Det ser ikke ut til å ha plaget henne nevneverdig. Hun er på full fart mot sitt gamle jeg, nå i dag, og har knapt bremset på utviklingen av språket og hjernen. Olia har funnet frem et gammelt matematikkspill, mattemix, der det er terninger med tallene fra 1 til 15, er det vel, og Irina smeller til og husker alle tallene fra 1 til 9. Ikke verst før hun er 2 år og 3 måneder. For å variere leken legger jeg tallene i sirkel, og sier tsirkel, som er sirkel på russisk. – Tsirkel, tsirkel, sier hun også, og vil stadig ha tallene i sirkel. Jeg legger dem i sirkel så godt jeg kan. – Oval, sier hun så.

Det ble en ampurtert start på julemåneden her hos oss, men det hadde sin sjarm også å være syke alle sammen samtidig. Alt gikk saktere, her, noen dager. Nå som vi friskner til, har vi alle mye å ta igjen, og forhåpentlig er dagene helt som vanlige for oss, fra i morgen.

Advertisements

Barnevakt for Irina

I dag er det palmesøndag i Norge. Vår lille niese Tasja har også fri fra skolen i uken som kommer, men det er ikke fordi det er påske. Ukrainsk påske følger den ortodokse kirke, som igjen følger den julianske kalenderen, og i følge den kommer påsken sent i år. Påskeaften vil være første mai. Vi vil være reist hjem innen den tid, vi reiser rett og slett hjem ortodoks skjærtorsdag, Så det blir ingen dobbel påske på oss, enda det før vi sjekket kunne se slik ut.

Det gjør ikke så mye for oss. Vår lille Irina er for liten til å få det helt med seg ennå, og for meg er påskeritualene ikke så mye annet enn å høre påskekantatene til Bach, som jeg gjør nå i en innspillng av Helmuth Rilling. Påskeminnene er fra barndommen og voksne ungdom, da vi påskeaften lette etter og fant påskeegget, og ellers gikk turer i Sandnes og nærområdene hver dag det var mulig. «Påsketur», er et uttrykk for oss, og det er sjelden med ski på beina. Her i Kiev er det ikke noe sånt. Påskedagene er ikke så veldig annerledes alle andre dager vi er her. Det ekstra er maling av påskeegg, som jeg husker jeg har skrevet om, men nå ikke finner frem til.

Påskeværet er her grått, kaldt og trist. Det er rundt null grader, snø i luften, dårlig sikt, vind. Kaldt og motbydelig, Ikke fristende å gå ut, verken når man er syk eller frisk. Vi har mange av oss vært litt syke den siste uken, og selv om sykdommen nå slipper taket, hoster jeg fremdeles og er storforbruker av snytepapir, mens lille Irina nå bare har igjen å begynne å spise skikkelig. Hun er i ferd med å bli seg selv igjen, etter å ha vært litt redusert hun også. Værmeldingen lover varmt vær fra neste helg. Og da vil det gå raskt, fra 3 til 6 til 7 til 11, 13 og 14 grader. Det vil bli en etterlengtet vår, med norske sommertemperaturer.

I går fikk jeg ikke skrevet noen post (jeg skrev imidlertid en nå, etterpå). Olia reiste ut til datsajen for å arbeide, og mama Irina og jeg hadde vesle Irina vår. Det var noe stort styr, siden hun ikke ville spise skikkelig. Jeg kunne latt det gå som det ville med det, hun spiser når hun er sulten, tenker jeg, og det er det ikke alltid man er. For mama Irina var det imidlertid veldig viktig at hun spiste, for at hun deretter skulle kunne sove. Så hun prøvde alle triks, absolutt alle triks, flere forskjellige sorter grøt, velling, suppe, skive, koteletter, noe kjeksaktig med litt mat i, litt frukt, og hun brukte absolutt alle triks for å lure det inn i den lille munnen til datteren vår. Etter mitt regnskap lyktes det såpass at det sammenlagt kanskje ble til noe, men det var ikke sånn at hun spiste noe opp,  det var ikke noe måltid.

Olia var vekke fra nokså tidlig om morgenen til litt sent på ettermiddagen, fra noe over åtte til rundt fem. Irina begynner å bli stor for morsmelk, men vi gir henne ennå, og det er slik hun pleier å sovne. Det er veldig koselig når mama Olia er der, men kan bli vanskelig for dem som skal være barnevakt. På dagtid kan det enkelt løses ved å ta henne ut i vognen, der sovner hun godt og greit, bare ikke i den vognen hun har her i Kiev. Jeg lurer på om den kanskje er i minste laget for henne, eller om det er noe annet ved den som irriterer henne. Hun liker i alle fall ikke å sitte der, og pleier prøve kravle ut. I går var det dessuten så kaldt at det ikke fristet å ha henne lenge ute i vognen. Det var ikke noe tema. Lille Irina og jeg var ute i en liten time, i en lekepark like i nærheten av der vi bor. Der tuslet hun rundt, glad og strålende, omtrent som hun gjør det når hun er helt frisk.

Til slutt sovnet hun i armene mine. Da hadde det vært en del stress, hun hadde grått og grått, tydelig ønsket seg til mor, og ingen film på YouTube eller spennende leker kunne trøste henne. Noen ganger sank hun bare sammen på gulvet, tydelig svært trøtt. Jeg tok henne på armen, og gav henne litt vann, temperert, som det alltid må være her. Så sovnet hun, sannelig, uten noe mer om det.

Marked og tanker

Vi er fortsatt syke her i vår lille familie i Kiev. Det er ikke snakk om å løpe ut for å trene om morgenene for meg, jeg hoster og har snue, og i går kveld feberfrøs jeg meg i søvn. Lille Irina spiste lite grann i går til kvelds, bitte litt, kanskje et tegn på at hun blir bedre, bitte litt. Mama Irina går rundt og okker seg, hun styrer huset, og det er klart det er vanskeligere når hun selv er syk, og flere andre er syke.

Likevel forsøkte vi oss ut i går. Litt frisk luft tror i alle fall jeg vi har gått av, om enn vi langt fra er så energiske som vi pleier å være. Rett oppe ved metrostasjonen i Petsjersk er det markedsplass hver søndag, foran byens administrasjonsbygning. Det er bare noen hundre meter fra der vi bor. Og der går det an å gjøre gode kjøp, all slags mat, frukt, grønt, kjøtt, høner hvor føttene ennå ikke er kappet av, hjemmelaget rømme, syrnet agurk, kål, gulrøtter, tomater, de liker jo å legge alle ting i lake her nede, og det blir veldig godt, korn, krydder og frø, sopp, her er det alt sammen, og til en god pris.

Vi gikk opp dit, Olia, Ira og jeg. Det var en litt varmere dag i går, 5-6 grader, sol, men luften kjentes likevel stram og kald. Lille Irina satt i vognen mye lenger enn hun pleier å finne seg i, så lite som skjedde der, men til slutt løftet vi henne ut, og hun tuslet rundt på markedsplassen hun også. Olia stod for handelen, dette liker hun, du kommer alltid i snakk med torghandleren, du diskuterer produktene, får prøvesmake, dette er noe vi har mistet med den kapitalintensive effektiviteten vi har lagt oss til oppe hos oss. Selvsagt lønner det seg ikke å ha hundre boder med en til to stående i hver bod, det er mer økonomisk å plassere alle varene i et supermarked, og la kundene finne varene selv. Jeg er ambivalent med disse tingene, torghandlerne kan ikke ha rare timelønnen så billig varene er, og de står på plass fra tidlig morgen til sen kveld. Men det har en sjarm og en menneskelighet supermarkedene ikke er i nærheten av.
I går morges kom resultatene fra flere av primærvalgene i USA. Det er for meg blitt et slags vrengebilde av demokrati hva de holder på med der, hvordan er det mulig å gjøre valget av statslederne som skal representere folket så over alle grenser dyrt? De gamle grekerne i det opprinnelige demokratiet gjorde sitt aller beste for å unngå at pengene skulle få for stor makt, for å passe på at det ikke gikk an å kjøpe seg innflytelse. I USA er det stikk motsatt. Der er systemet endt opp slik at du ikke har en sjanse i havet om du ikke har enorme pengekrefter i ryggen. Den som ender opp som president vil fort ha brukt 1 milliard dollar. Det er en latterlig høy sum.

Jeg har lastet ned appen til BBC på telefonen og nettbrettet, og pleier gå inn å sjekke de 10 mest populære nyhetene. 2-3 av dem pleier å være om Donald Trump. I USA har han fått mer mediedekning enn Clinton, Cruz, Rubio og Sanders til sammen, mer enn dobbelt så mye. 371 minutter, eller noe slikt, Sanders har fått 20. Her snakker jeg om det som i Norge tilsvarer Dagsrevyen, slik jeg forstod det, «prime time» nyhetssendinger. Oppmerksomheten gjør ham til republikanernes kandidat, ikke sakene. Mediene skal også tjene penger og «få klikk» som det heter i cybermoderne vendinger. Da får grove og plumpe uttalelser og karakteristikker god plass, de politiske sakene og hva kandidatene står for får unngjelde.

For oss i Ukraina er imidlertid ikke Trump noen katastrofe. Han er vel den eneste av kandidatene som vil lage en avtale med Putin, strike a deal with him. Kanskje kunne det da la seg gjøre å opprette et fundament Ukraina kunne bygge seg opp videre fra, en slags form for stabilitet og enighet om hva som egentlig er situasjonen, sånn det er nå er de ulike aktørene stivnet i sine egne oppfatninger og prinsipper om hvordan tingene er og bør være. Det finnes en avtale, MinskII, men den er et godt stykke unna å implementeres. Ukraina har forpliktet seg til å gi opprørsområdene i Donetsk og Lugansk økt selvstyre, noe de blånekter å gjøre. Med det fortsetter den spente situasjonen der, med handelskrig, skittkasting og boikott, ødeleggende for Donbass, og det samme mot Russland, ødeleggende for Ukraina. EU og Russland har heller ikke noe fungerende samarbeid, og med USA og Russland har det gått helt i stå. NATO og Russland bruker milliarder på milliarder på milliarder av dollar på å ruste opp mot hverandre, inkludert opprustning av atomvåpen. Var det 1 billon dollar vi skulle bruke på atomvåpen som var mer effektive, og lettere kunne tas i praktisk bruk? Tusen milliarder, $1 000 000 000 000, på atombomber, der blant annet utslippet av radioaktiv stråling lar seg kontrollere, slik at våpnene faktisk vil kunne brukes (usable, er ordet amerikanerne bruker).
Hillary Clinton har ikke uttalt noe i den retning. Der skal det ikke lages noen avtale med Russland, med Putin. Hun er en del av den etablerte eliten, for krigen i Irak og pådriver av krigen i Libya, tilhenger av flyforbudssone i Syria, tilhenger av en sterk og militant linje i Ukraina. Putin lar seg ikke forhandle med, hun omtaler han på det groveste, sammenligner ham med Hitler, uttaler at han ikke har sjel, lager morsomheter på hans lave kroppsvekst. Da hun ble bedt om å komme med sin favorittkvinne sa hun «Pussy Riot», noe som vel i anstendighetens navn på kalles ganske spesielt. De hadde «en performance», en gang, Pussy Riot, gruppesex i et museum eller utstillingsvindu, eller hva det var, i en «kommentar» til at russiske styresmakter hadde oppfordret russerne til å få flere barn, slik at Russland kunne få opp befolkningsveksten litt. Favorittkvinne? Det er i alle fall ikke gjensidig, Pussy Riot støtter Sanders, selvfølgelig.

USA og Russland er nødt til å forhandle sammen i en rekke saker. Det er noe man simpelthen ikke kommer utenom, også Obama har måttet krype til korset, fredsforhandlinger med Syria, atomvåpenprogrammet til Iran, Nord Korea, det er grelt uansvarlig å forsøke å holde Russland utenfor slike samtaler, og det lar seg neppe gjøre heller. Clinton har ikke akkurat lagt forholdene til rette for et godt forhandlingsklima. Putin vil være president frem til 2030 om han blir sittende alle tre periodene grunnloven nå gir ham rett til, Clinton skal måtte forholde seg til ham alle årene hun vil kunne være president. Jeg tror det var tidliger president Eisenhower som sa noe sånt som at han var nøye på å vise respekt for andre statsledere, for han trodde ikke han ville kunne ha gode forhandlinger og finne gode avtaler med dem om han fornærmet dem. For meg er dette elementær menneskekunnskap.

Ekteparet Clinton har også noe som heter «Clinton Foundation». Det er et fond. Fondet kvalifiserer til det som kalles «en god sak», det driver forskjellige former for hjelpearbeid, jeg kan ikke alle detaljene her, og det interesserer meg ikke så mye heller. Her er det viktigere at dette er et fond som mottar penger og gaver fra «givere», jeg tror sannelig også Norge har gitt noen hundre millioner, og satt det på «bistandsbudsjettet». Problemet for meg er at ekteparet Clinton har personlige interesser i dette fondet, og at det var aktivt når Hillary var utenriksminister og nå som hun tar sikte på å bli president. Gavene er åpne, og det er vel det som gjør at det ikke blir kalt korrupsjon, som det vel må kunne sies å være. Eller tror man ikke Norge kjøper seg velvilje med å gi penger til fondet eid av det mektigste ekteparet i USA?

Ukraina er i alle fall rause bidragsytere. De ligger på topp over personlige gaver, jeg lurer på om det var 10 millioner dollar, gitt av oligarkene. Ingen land er i nærheten, ikke en gang Saudi Arabia. Den som har gitt aller mest er den Kievbaserte oligarken Viktor Pintsjuk. Nylig fikk Pintsjuk plass i Atlantic council, det atlantiske råd. Clinton er også blant dem som går lengst i støtten til Ukraina, og i hetsen av Russland og Putin. Hva som henger sammen med hva skal ikke jeg uttale meg om, men oppe hos oss i Skandinavia har vi tradisjon for å tenke at det ikke engang skal kunne være mulig med slike spekulasjoner. Selvsagt skal ikke en mulig og sannsynlig president av USA ha et fond som bærer hennes navn, og som hun har sammen med ektemannen.

Jeg synes det er skitne greier. Men hva kan et stakkars, lite menneske gjøre? Dette går langt over hodene på oss. Vi kan påvirke bitte lite grann med stemmesedlene våre, men når det kommer så langt som til valget er det meste ordnet for oss. Vi kan skrive, diskutere, protestere og engasjere oss, men når de politiske valgene skal tas, er det makten og pengemakten som rår. I Ukraina er det fullstendig slik, det nytter ikke engang å late som noe annet. Derfor er også en stor del av befolkningen her politisk apatiske, de tror ikke på egne muligheter til å påvirke, og har heller ikke noen slike muligheter.
Kanskje er jeg blitt integrert i dette? Så godt som vi har det i hverdagen, Olia, lille Irina og jeg, har jeg ikke så lyst til å skitne meg til og ødelegge dagene ved å engasjere meg for sterkt i debatten. Selv om jeg på magisk vis klarte å få hele Norge til å ønske å bedre forholdet til Russland, så ville det vært helt stengt med at Norge er en del av EU, underlagt EUs sanksjoner, og at EU igjen er avhengig av USA. I USA prøver de seg på en liten politisk revolusjon, eller hva det nå er de prøver seg på, med Donald Trump og Bernie Sanders, som skal være utenfor den politiske eliten og derfor representere noe nytt, slik også Barack Obama skulle gjøre.

Med Bernie Sanders har jeg det som med en ungdomsforelskelse. Jeg heier på ham, drømmer om at han skulle bli valgt, men jeg tar meg i å tenke at det nok heller er ideen om Bernie Sanders jeg liker så godt, hva folk sier og skriver om ham, hvilke muligheter det ville gitt om noen virkelig ville røsket opp i det amerikanske, politiske systemet. Ville begrense pengemakten. Begrense militæret, ikke gå til krig. Omfordele godene. Gjøre det enklere å være vanlig menneske, fattig eller fra middelklassen. Slik er det også med tidlige forelskelser, du legger alle ting du drømmer om i denne personen, får den til å representere det, men det er nå en gang vanligvis slik at personen du drømmer om vil vise seg ikke å stemme helt overens med drømmene.
Min kjære kone Olia er også helt annerledes enn jeg tenkte meg og drømte om. Vårt ekteskap er ganske annerledes enn jeg forestilte meg det ville være. Jeg kan formulere det slik at hun er drømmen jeg ikke visste jeg hadde. Og vårt lille barn, Irina, er det bare enda mye sterkere. Olia og jeg vil leve gode liv, men jeg er bekymret for fremtiden, hva slags verden vår lille Ira vil vokse opp i. Kanskje er det en naturlig bekymring for en far, slike fedre har hatt til sine barn i alle land til alle tider? Det blir alltid alltid verre enn det var. Jeg liker imidlertid å se på meg selv som en rasjonell, fornuftig person, og da er det slik at verden virkelig ser ut til å ha blitt et farligere og vanskeligere sted enn hva jeg selv vokste opp i. Hjemme i det private kan vi gi vårt lille barn den beste og mest kjærlige oppvekst vi kan tenke oss. Men verden kan vi dessverre ikke gjøre så mye med.

Innedager (vinter og sykdom i Kiev)

Vinteren har bitt seg fast igjen i Kiev nå. Trærne står uten knopper, temperaturen svinger en og to grader rundt null, det er skyet og grått. Hos oss i leiligheten til Olias lille familie er praktisk talt alle blitt syke. Mama Irina har feber, vår lille Irina har også litt feber som går opp og ned, snue har hun mye av, og i går hadde hun noe som plaget henne, og som vi ikke fant ut av. Jeg er også i ferd med å bli litt guffen, litt sår i halsen, hoster litt, og så sluttet jeg å spise da halve suppen var spist til lunsj i går. Mer spiste jeg ikke den dagen. Veldig ulikt meg.

Vi er så uforsiktige med glass og tallerkner og kniver og skjeer at alle vil bli smittet. De har ikke så mye av det her nede. Det irriterte meg i en populær norsk film om en flyktning fra Balkan som kommer til Norge, og strever med å finne seg til rette. I begynnelsen av filmen knuser han en kopp fordi han er sint, moren står bare og ser på. Regissøren var norsk, så vidt jeg husker, og han tenkte nok han ville ta med denne knusingen av koppen for å illustrere hvor sint gutten var, og hva slags temperament han hadde. Men i en fattig familie er knusing av kopper en stor sak, knuser man en kopp, kommer ingen ny.

Her nede er de ikke så opptatt av smitte når det gjelder sykdom. Det ligger for russeren å søke spekulative forklaringer, de er ikke som oss. Opposisjonspolitikeren Navalnyj uttalte at dødsfallet til den tidligere mediekongen hos Putin, han døde i USA med spor av slag og vold, uten at det har kommet noen rapporter om hva som kan ha skjedd, ikke engang at det er trolig han er drept – uansett, Navalnyj uttalte i alle fall at han nok ikke var død allikevel, og at det dreide seg om en slags «dekkoperasjon». Sånt gjør seg ikke hos oss, og om for mange slike uttalelser blir kjent, vil han miste støtte i vest.

Når det gjelder smitte og sykdom er de mye, mye mer påpasselige med å holde det varmt og godt for den syke, enn å passe på at vedkommende ikke smitter noen. De er mye mer opptatt av at det den syke drikker skal være varmt, eller temperert, enn at ingen andre skal drikke av glasset etterpå. Forklaringen på at lille Irina er syk går vel så mye i retning at vi har sovet med vinduet åpent, hun har drukket kaldt vann, jeg har vært ute med henne for lenge, sånne ting, enn at søskenbarnet lille Tasja har smittet henne. Jeg blir litt irritert av det, jeg mener jo det er rett å sove med vinduet åpent, bra å drikke kaldt vann, og sunt å være ute lenge. Jeg tror ikke det er kulde som gjør folk syke, men virus og bakterier, og at kulden kanskje kan svekke imunforsvaret, slik at virusene og bakteriene kommer lettere til.

Derfor har jeg også kommet meg ut, hver morgen de siste dagene, utenom lørdagen som var helt spesiell, jeg har løpt til treningsparken i Hydropark, og der gjort mine 300 repetisjoner styrketrening. Jeg har hatt på meg en tynn treningsdrakt, jakke og bukse, så tynn som det går an, og bare t-skjorte under. Ikke lue eller handsker.  Vanter kunne jeg nok hatt, om jeg hadde hatt med noen sportslige eller stygge, men de jeg har med er sorte skinnhandsker til finslig hverdagsbruk. Jernstengene jeg løfter på er iskalde i morgenkulden. Alle som er der er bedre kledd enn jeg, naturlig nok. Men så vet jeg ikke om det er andre som løper frem og tilbake, og for meg er det viktigere å løpe lettkledd, enn å ha det varmt etterpå. Jeg foretrekker å ha det litt for kaldt, enn litt for varmt.

Jeg blir sjelden syk, men denne omgangen her er vanskelig å motstå. Jeg drikker av samme glass og samme kopp som lille, syke Irina, vil ikke være vanskelig. De har ikke mange glass og kopper å ta av, og når Irina har drukket ferdig, er det alltid mye igjen. Så nær vi er hverandre, er smitten sannsynlig uansett. Jeg kan like godt gå inn i det med åpne øyne, ikke være redd, ikke være bekymret.

Hele dagen er vi inne. Leiligheten har tre rom, mellom 20 og 30 kvadratmeter kanskje, grei plass, men det blir jo innestengt med tre stykker og lukkede vindu. Nå som Irina er syk, er de ekstra redde for trekk. Jeg åpner vinduene så godt jeg kan og lufter, når vi ikke er i rommet, når vi er på kjøkkenet eller badet, for eksempel. Eller når Irina tar en av sine utflukter til Babusjkas rom, der også hunden Mike og katten Pudrik er. De har ikke lyst at jeg skal ta med Irina ut, og det er jo ganske forståelig. Lille Tasja var med ut i lekeparken utenfor en kort stund sist tirsdag, og ble så syk igjen etter å ha vært på vei til å bli frisk. Hun var vekke fra skolen hele forrige uke. Kanskje vil det ta så lang tid før også Irina er helt frisk igjen, så hun kan bli med ut, og vi kan ha vanlige dager.

Av nyheter er det meldinger om at president Porosjenko er i ferd med å si opp georgieren Mikhail Saakashvili fra guvernørstillingen i Odessa. Det er russiskspråklige nettsteder som melder dette, også russiskspråklige i Ukraina, så jeg stoler ikke helt på det før det kommer offisielle bekreftelser eller at internasjonale medier fanger det opp. Jeg håper imidlertid det er sant, Saakashvili er en klovn og en bajas, svært høy på seg selv, og en fornærmelse mot folket i Odessa som gav klar beskjed ved lokalvalget i høst om at Saakashvilis menn ikke var populære. Han er også russofob, og en provokatør i så måte, noe vi i «tolerante» og «antirasistiske» vest nok hadde møtt med avsky, om det ikke var akkurat russerne som ble utsatt for grovhetene. Det er også meldinger om at Porosjenko har satt opp finansminister Natalia Jaresko og en toppolitiker fra Lvov (eller Lviv) som kandidat til statsministerstillingen. Det er veldig dårlige nyheter om det blir Jaresko, amerikaneren. Da vil det ikke være langt igjen før det går an å kalle Ukraina en vanstyrt, amerikansk koloni.

President Barack Obama hadde et lengre intervju i et magasin som heter Atlantic. Å kalle det «lengre» er å underkommunisere hvor langt det er, det er sjeldent langt, det tok meg flere timer å lese det. Det er fascinerende lesning, sjeldent på mange måter. På meg virker det som om Obama er litt ferdig med presidentembedet sitt, han virker litt trøtt av det, og ser frem til å bli ferdig. Han bruker mer tid på forskjellige slags stunt, som dette intervjuet, som en samtale med komikeren Jerry Seinfeld i baksetet av en bil, som hun gamle damen som ble med til dans i det hvite hus, mer tid på sånne ting, enn på å markere seg i krisene og konfliktene som preger verden i dag. Det er andre som gjør jobben, og det i en slik grad at det nesten er vanskelig å finne ut hva Obama mener. I dette intervjuet forklarer han seg, men mer som en forberedelse til sitt ettermæle, der han gjerne vil ha et ord med i laget, enn for å bane vei i problemene han ennå bør ta fatt på, og få gjort noe med. Han kritiserer en rekke allierte, få kommer utenom kritikken, hele Europa, allierte i Midt-Østen, de kunne alle sammen «gjort mer», free riders, kaller han dem, slike som kan høste fordelene av amerikansk maktpolitikk, men ikke vil være med å bidra til den. Jeg håper på mange free riders, de siste 20 årene har amerikanerne gjort mer vondt enn godt i verden. I mange land ville det vært bedre om de holdt seg unna.

Ukraina er ett av dem. Russland og Kina tenker sphere of influence, i følge Obama, og mener det er viktig at Kina nå vokser som stormakt uten å være opptatt av sphere of influence, eller «innflytelsessfærer». Her kan det være på sin plass å bli litt Bibelsk, og hente frem historien om flisen i andres øye og bjelken i ens eget. Etter Sovjetunionens fall har amerikanerne vært opptatt av å legge hele verden under sin sphere of influence, i samme åndedrag som Obama snakker om kinesiske innflytelsessfærer, så sier at han at amerikanerne har fått flere allierte i sørøstasia, og blant annet ser ut til å kunne få opprette en permanent militærbase i Vietnam. Innflytelsessfære? Er det noen forskjell mellom det og allierte? Har ikke USA hele Europa i sin innflytelsessfære, og er på vei med å forsøke å dra inn også Ukraina og Georgia og de resterende landene i området nettopp i den samme sfæren? EU og NATO? For en som meg er det rart å lese, særlig så mye vondt amerikansk «innflytelse» har gjort for Ukraina og landets befolkning.

Men det får være ukrainernes sak. Kona har heller ikke stemmerett lenger, hun er blitt norsk statsborger. Om Ukrainerne selv vil ha amerikanerne inn, vil ha en amerikansk statsminister, vil ha lån fra amerikanske institusjoner som IMF og verdensbanken, vil prøve den veien de nå har slått inn på, så er det vel bare å vente å se hvordan det går. Min gjetning nå om dagen er at pendelen vil svinge igjen, ukrainerne vil få nok av vestmaktene som ikke vil kunne hjelpe dem til velstanden de drømte om, som stiller krav og vil ha penger de låner ut, tilbake. Før eller siden vil forholde til Russland bli normalisert, og først da vil det også være mulig å finne ut hva man skal gjøre med Krim og Donbass. Det kan vanskelig gå annerledes enn at Krim forblir russisk.

Som sagt, dette er ukrainernes sak. Vi er på besøk i landet, og har familie der. Med norske penger kan vi ha gode dager. Da bugner det av alt på bordet, mat og drikke. Jeg følger mer med på kandidatturneringen i sjakk, enn på nyheter. Jeg leser den fornøyelige historien om Candide, av Voltaire, den om den «beste av alle tenkelige verdener», og om «hvordan alt må være som det er, og ikke kan være annerledes» og hvordan dette og det lette språket står i grell kontrast til grusomhetene som skjer i boken. Det er en kort og lettlest bok som kan lastes ned gratis på engelsk. Mye tid har jeg ikke til lesing, selvsagt, for mesteparten av tiden er Irina våken, og jeg må se til henne.

Denne posten har jeg skrevet fordi jeg er småsyk, og dermed dropper morgentreningen, for ikke å gjøre vondt verre. I denne verden er det for mye av det, for mange som gjør vondt verre rundt omkring. Her i vår lille familie forsøker vi så godt vi kan å gjøre vondt bedre, og leve lykkelig med uenighetene vi har om hva det vonde skyldes, og hva som må gjøres for å bedre det.

Sykdomsbursdag

I dag er Olias bursdag. Hun benytter den til å reise ut til datsjaen vår for å innstallere vann og strøm der, eller for å gjøre klart for slike ting. Hun har kjøpt verktøy her nede, eller funnet verktøy, jeg har kjøpt det, som gave på kvinnedagen og på bursdagen hennes. Hun har også bestilt folk til å hjelpe seg, og de lot seg visst ikke avbestille. Synd, for her i leiligheten er det fullt i sykdom. Vår lille Irina er syk, mama Irina er syk, lille Tasja er heller ikke helt frisk, og i det hele tatt er det bare jeg igjen, frisk.

Det har vært litt problemer med mine daglige rusleturer her nede. Jeg er et naturmenneske, det er i fjell og skog jeg liker meg best, sånn er det, men jeg synes også det er veldig kjekt å gå rundt i europeiske og russiske byer og storbyer. Jeg kvier meg overhodet ikke for å ta Irina ut i vognen, det er bare kjekt. Raskt skjønte jeg imidlertid at det ikke er helt det samme i Kievs trafikk og storbyliv, som i rolige omgivelser rundt Ganddal og omegn. Her er mye å passe på, Irina kan ikke gå langt for seg selv, før det er et eller annet hun må passe seg for eller ikke må gjøre. Jeg må være like ved siden av hele tiden.

Et større problem er det at hun ikke vil sitte i vognen. Det er greit nok så lenge hun går selv, eller lar oss bære henne, det går sakte fremover, men vi har det i det minste trivelig. Verre er det når hun er trøtt og vil sove, og ikke vil i vognen, og ikke vil bæres, og ikke vil gå. Jeg hadde en sånn opplevelse i hjørnet av Marinskij-parken, like ved Arsenalnaja metrostasjon, rett ved parlamentet. Hun hylgråt, ville absolutt ikke i vognen, absolutt ikke bæres, og ikke hadde hun krefter til å gå selv. Vi var minst en halv time hjemmefra. Å ta buss er pinlig så mye hun gråt. Folk kommer og vil hjelpe, det er mye styr.

I denne situasjonen var jeg på nippet til å ringe Olia, og tilkalle hjelp fra hennes magiske bryst. Men jeg vet av erfaring at problemer gjerne løser seg før den tilkalte hjelpen rekker å nå frem. Så også denne gangen. Etter enda et forsøk på å legge henne i vognen, for å gå raskt hjem, snudde Irina seg for å klyve ut av, enda en gang, og i det hun snudde seg – sovnet hun. På magen.

Jeg tror kanskje det har å gjøre med at hun har fått en liten forstoppelse siden vi kom hit. Barn gjør gjerne det, har jeg lest, og Irina gjorde det i sommer også. Da tok det en liten uke før første bæsjebleien. Det samme har skjedd denne gangen. Kanskje er det stiv og tung mage som gjør at hun sover dårlig på ryggen. Også nå våknet hun og gråt, og sovnet igjen, i det hun snudde seg over på magen.

Irina får ennå morsmelk, og sovner vanligvis til brystet. Det gir en fin nærhet mellom mor og barn, og gjør at hun sovner lett og slapper godt av når mor er der. Men det gir desto større problem når mor er vekk, som nå. Jeg må medgi at jeg ba Olia droppe den der datsjareparsjonen, da Irina våknet i natt, kokvarm, og også mor til Olia er syk. Jeg så ikke for meg noen bra dag.

Men hvilken rett har vi til å klage? Jeg leser avisartikler og kommentarer om Ukraina. Jeg vet ikke om de skriver lenger om Ukraina i Norge, på BBC er det lite, men jeg kom over denne artikkelen på The guardian. Det kan vanskelig bli mer begredelig. Artikkelforfatteren argumenterer med at den sittende makten i Ukraina bruker konflikten med Russland til å klore seg fast til posisjonene sine. Han viser hvordan handelskrigen med Russland svir for ukrainske innbyggere, noe jeg også har skrevet mye om før, men ikke vil skrive mer om nå. Jeg orker ikke alle kommentarene og beskyldningene det fører med seg. Det får gå som det må, uten at jeg trenger å forsøke å overbevise noen om det først.

Vi snakker heller ikke politikk her nede, overhodet ikke, verken sammen i familien, eller når vi treffer folk vi kjenner. Det er i så fall bare de hverdagslige tingene, som at gassen ikke virker som den pleide, og at alt er blitt dyrere. Nesten litt vantro leser vi om priskrig i Norske dagligvareforretninger før påske, med priser på appelsiner ned til 2,50 kroner kiloen. Norske kroner og ukrainsk hryvna pleide å være lik valuta, nå er norske kroner verdt vel 3 ganger mer, uten at jeg har sjekket siden vi kom hit. Det er likevel et sjokk å se appelsiner her koste 70 hryvna, agurk 96, tomater over 80. Det er ville priser. Minstepensjonen er vel ikke stort mer enn 5-600 hryvnaer, vil jeg tippe, den pleide være 400, men skal være økt likt. Det er enkelt å se at dette ikke går rundt. Folk har ikke råd til mat. De må skaffe seg penger på annen måte, eller matauk,  på et vis.

Barack Obama har vært ute i Atlantic magazine og snakket om hvordan USA aldri helt kan hjelpe Ukraina, eller hvordan han formulerte det (mer om dette intervjuet i neste post). Ukraina var «ikke så viktig for USA», det var «viktig for Russland», derfor vil Russland «sette mer på spill». Skamvett har de ikke, der borte. De har en visepresident som har brukt noe sånt som tusen timer på telefon til statsminister Jatseniuk og president Porosjenko, som har talt i nasjonalforsamlingen, det er telefonopptak av hvordan de ønsket Jatseniuk som statsminister, under Maidan-revolusjonen, og Jatseniuk ble det. Finansministeren har de også fått satt inn, Jaresko, og nå går det sannelig harde rykter om at hun er på vei til å bli statsminister også, etter press fra USA. Ron Paul har publisert litt om henne, her (skrevet av Robert Parry, om noen lugubre pengeoperasjoner hun har gjort), og her (skrevet av Ron Paul selv, om hvordan hun skal være på vei til å bli statsminister).

Det er for meg vanskelig ikke å bli provosert over dette, men jeg ser det er ingen som bryr seg, og jeg gjør også mitt beste for ikke å bry meg lenger. Vi forsøker heller å lage gode dager for oss selv her nede, ha det godt mens vi er sammen. Mama Irina er utrolig, hun har i praksis ansvaret for lille Tasja, tantebarnet vårt, og hun gjør også mye av jobben med vår lille Irina, når vi er hjemme. Og hun lager all maten, enorme mengder til oss, særlig til meg. Det er frokost med speilegg og kylling, kjøtt og poteter, sirniki, russiske pannekaker, alltid noe skikkelig, og alltid mye av det. En gang fulgte straks en sopprett, sopp og oss, som et slags mellommåltid mellom frokost og lunsj. Lunsjen er også overdådig, suppe, og så gjerne plov, eller en annen kjøttrett. Jeg går omkring aldeles stappmett, som det alltid pleier være her nede.

I går fikk jeg også løpt til treningssenteret Katsjalka i Hydropark. Det var tidlig på morgenen, jeg følte det var som å løpe til jobb. Frem og tilbake ble det omtrent en mil, som er avstanden en vei til jobb, hjemme. På øret hadde jeg først et program om Shostakovitsj, så et om Nietzsche, særlig det om Nietzsche var interessant. Det er balsam for meg å ha litt sånn tid helt for meg selv. Jeg står gladelig opp klokken seks for å få de nødvendige timene. Jeg kom hjem igjen klokken ni, da hadde Ira nettopp våknet og stod i badekaret og fikk vasket seg. Jeg var mye friskere og mer opplagt enn de dagene jeg bruker morgentimene til et eller annet som har med internett å gjøre, skrive eller lese, og appetitten var helt førsteklasses. Den stod helt i stil med de overdådige måltidene vi ble servert i løpet av dagen.

Nå er klokken 1615 her nede. For et øyeblikk siden så Irina ut til å sove trygt og tungt, akkurat nå gav hun fra seg et lite klynk. Hun har det nok ikke helt bra i den lille, syke kroppen sin, lite grann feber, mye snue, og så ikke helt gang i fordøyelsen ennå. Men hun er ikke verre enn at hun løper rundt omkring når hun er våken, det har hun gjort i dag også, og hun har spist godt, noe også syke mama Irina har sørget for. Olia har bursdag, og kommer antagelig til å bruke hele dagen på oppussing på datsjaen. Hjelpemennene sa det var kun lørdager de hadde tid, og Olia ville komme i gang. Så slik ble det. En redusert bursdagsfeiring, men alt i alt, gode dager her nede.

Et epilepsianfall i Kiev (og andre problemer)

Det er noe med Olia. Med henne kommer jeg ofte opp i situasjoner der noen alvorlig trenger hjelp, om det er et selvmordsforsøk på Krim, en som faller om på flyplassen i København, en som svømmer for langt ut i sjøen, og ofte er det hun som yter hjelp. Hun griper raskt situasjonen, går inn og tar kontroll, og sørger for at den som har problemer, blir tatt hånd om.

I dag spaserte vi som vanlig rundt i Kievs gater. Vi var litt sent ute til businesslunsj, men tenkte likevel å sjekke om det var noen steder som hadde gode tilbud også etter klokken fire, mens vi egentlig gikk hjem.

Mens vi er på vei bort til en restaurant i nærheten av den store Arenda, midt i sentrum av Kiev, nederst i Kresjtsjatik, så ser Olia en eldre kone hale og dra i en mann som ligger i kramper. Olia både ser og oppfatter situasjonen før jeg gjør det, og er også på vei bort for å yte hjelp. Jeg vil også hjelpe, men jeg blir forvirret, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Den eldre konen ber meg hjelpe til å ta i et tak, før jeg skjønner hva jeg skal gjøre. Det er å løfte ham bort fra fortauet, solen, bort i skyggen et sted han kan sitte.

Det er vanskelig å løfte et menneske som skjelver slik, og som ikke kan hjelpe til selv. Alle musklene hans er spent, og går i krampetrekninger. Det er også vanskelig å få skikkelig tak.

Mens vi haler og drar, kommer flere til. Blant annet en annen mann, som tror dette er en standardsituasjon, med en fyllik, som har falt om litt på gaten. Han klasser ham litt i ansiktet, så han skal komme til seg selv.

Det hjelper ikke her. Etter en stund slutter mannen å skjelve, og blir mulig å snakke til. Vi får satt ham til en trapp i skyggen. Enda flere kommer til, også de innenfor døren trappen leder til. Det er snakk om å tilkalle hjelp, men han vil ikke ha noe hjelp. Alt blir jo et spørsmål om penger, her i Ukraina. Han har neppe mange av dem. Han sier han har reist langt.

Den gamle damen stikker til ham en femmer, så han kan komme seg hjem. Fem griven rekker langt, her. Jeg tenker det er for galt at hun skal gi ha femmeren, så da vi har kommet bort på diskret avstand, forsøker jeg å gi henne en av mine femmere. Men det vil hun ikke gå med på. – Gi dem heller til ham, sier hun. Hun er pensjonist, og har helt sikkert ikke mye å leve av. «Vi vil at du skal ha dem», sier Olia. En femmer er jo ingenting for meg, det er mindre enn fem kroner hjemme. Det er klart jeg skal betale utgiftene, som her vil komme.

Men den gamle damen insisterer. Om vi ikke vil gi pengene til ham direkte, så kommer hun til å ta i mot, men bare for å gi dem videre etterpå. – Gud ser dere, sier hun. – Han vil belønne dere. Hun er ortodoks troende. Lønnen for gode gjerninger vil komme her på jorden eller i det evige liv.

Hun vil leve i hundre år, sa Olia.

*
Ellers hadde jeg denne dagen noe mer vestlige problemer, bekymringer til den rike mann. Laderen til mobiltelefonen sluttet å virke. I forhold til epilepsianfall på gaten i Kiev, uten penger og uten venner i nærheten, så er jo det et takknemlig problem å ha. Men når man først er født på solskinnssiden, så er det forferdelig irriterende. For 12 år siden hadde jeg ikke mobiltelefonen. Nå blir det vanskelig en dag uten. Det er ikke bare mobilen, men alt som hører til den. Musikk, foredrag, fotoapparat, til og med nettbank. Det er ikke feil å si at man ikke klarer seg uten. Jeg er nødt til å kjøpe en ny lader, og håpe at det er laderen, og ikke telefonen som er problemet. Mobilen er ennå ikke fire måneder gammel, så det hører ingen steder hjemme det skal være noe galt med den.

Jeg kjøpte vanntett mobil så det ikke skulle være noen uhell i vann. Kanskje er det nettopp det som er problemet. Klipset jeg må åpne for å få laderen på plass, gjør det akkurat litt vanskelig å få laderen inn. Kanskje har jeg tvunget den inn oppned en gang. Kanskje er noe knukket. Virke gjør det uansett ikke, og da kan jo telefonen være så kul og flott den bare vil. Om den er tom for batteri og ikke lar seg lade, får jeg ikke tilgang til alt det kule den kan, og da sitter jeg der.

Med rikmannsproblemet.

Godt nok nytt år

Både i 2009 og 2010 startet jeg opp bloggåret med lystige «Godt nyttårs» poster. Særlig for 2009 er det nesten litt gripende å lese igjen. Det er den første, forferdelige julen etter at far døde, og jeg forsøker allikevel å skrive en slags optimistisk post og tro på et godt nytt år. Så var det akkurat det året både Tonje (min søster) og jeg fant den vi skulle gifte oss med. Jeg rakk til og med å gifte meg med henne, og det før året var halvveis.

I år er det også vanskelig å starte bloggingen med bravur. Alle mine planer og alt jeg har å gjøre til tross, onsdag i romjulen ble jeg syk, og fra første nyttårsdag av var jeg helt slått ut.Hos legevakten fikk jeg tabletter og ble sykemeldt frem til og med i dag. I perioden har jeg omtrent ikke virket i det hele tatt.

Og jeg som liker så godt når det syder og bobler i hodet. Jeg har tekster å skrive, bøker å lese, og jeg hadde også tenkt å få til en skikkelig avslutning på min siste barndoms jul i Gaupeveien 5. Sykdom satte en stopper for alt.

Og jeg som fylte bursdag og alt mulig. 37 år er jeg blitt, primtall. Dagen ble feiret under dynen, under teppe, under minimalt med aktivitet.

Og 2011 som skulle bli et så fabelaktig år for meg, og for Olia. Det hadde fotjent en bedre inngang. Så fort klokken var litt over midnatt la vi oss for å sove. Vinflaksen drakk vi ikke opp, den russiske champanskaja åpnet vi ikke.

Jeg har vært syk, dårlig og elendig, og slik har dagene mine også vært. Året er i gang, jeg er ikke det.

Men jeg har en historie fra livet å huske. Da jeg var 10 år deltok jeg i Sandnesmesterskapet i 800 meter. Det var mitt første 800 meterløp noensinne, og sikkert også mitt første konkurranseløp. I starten falt jeg med en gang, alle de andre løp langt foran meg. Men jeg, lille gutten jeg var, reiste meg opp, sprang videre, tok igjen den ene etter den andre, til slutt alle sammen, og vant.