Godt nok nytt år

Både i 2009 og 2010 startet jeg opp bloggåret med lystige «Godt nyttårs» poster. Særlig for 2009 er det nesten litt gripende å lese igjen. Det er den første, forferdelige julen etter at far døde, og jeg forsøker allikevel å skrive en slags optimistisk post og tro på et godt nytt år. Så var det akkurat det året både Tonje (min søster) og jeg fant den vi skulle gifte oss med. Jeg rakk til og med å gifte meg med henne, og det før året var halvveis.

I år er det også vanskelig å starte bloggingen med bravur. Alle mine planer og alt jeg har å gjøre til tross, onsdag i romjulen ble jeg syk, og fra første nyttårsdag av var jeg helt slått ut.Hos legevakten fikk jeg tabletter og ble sykemeldt frem til og med i dag. I perioden har jeg omtrent ikke virket i det hele tatt.

Og jeg som liker så godt når det syder og bobler i hodet. Jeg har tekster å skrive, bøker å lese, og jeg hadde også tenkt å få til en skikkelig avslutning på min siste barndoms jul i Gaupeveien 5. Sykdom satte en stopper for alt.

Og jeg som fylte bursdag og alt mulig. 37 år er jeg blitt, primtall. Dagen ble feiret under dynen, under teppe, under minimalt med aktivitet.

Og 2011 som skulle bli et så fabelaktig år for meg, og for Olia. Det hadde fotjent en bedre inngang. Så fort klokken var litt over midnatt la vi oss for å sove. Vinflaksen drakk vi ikke opp, den russiske champanskaja åpnet vi ikke.

Jeg har vært syk, dårlig og elendig, og slik har dagene mine også vært. Året er i gang, jeg er ikke det.

Men jeg har en historie fra livet å huske. Da jeg var 10 år deltok jeg i Sandnesmesterskapet i 800 meter. Det var mitt første 800 meterløp noensinne, og sikkert også mitt første konkurranseløp. I starten falt jeg med en gang, alle de andre løp langt foran meg. Men jeg, lille gutten jeg var, reiste meg opp, sprang videre, tok igjen den ene etter den andre, til slutt alle sammen, og vant.

Syk til eksamen

Det er sjelden det passer å bli syk, og mange ganger er det slik at man blir syk når man føler det ikke passer i det hele tatt. Det er som om kroppen stiger inn og sier sitt, her i fra overtar jeg, fra nå av tar vi det med ro. Slik fikk jeg det nå, 1-2-3-4 og ta gjerne med 5 dager, midt mens programmet var så tettpakket at jeg selv frisk ikke ville klare det. Fra lørdag av viste termometeret feber, og halsen var vond, og appetitten borte.

Mai er eksamenstid. Og selv om jeg var en flittig student også i studietiden, setter jeg nå nær poengrekord og eksamensrekord, med til sammen fem eksamener i fysikk og russisk. Det begynte i dag med russisk, og fortsetter hver uke fremover. Først er det to til i russisk, så kommer de to i fysikk. Eksamen i fysikk er et tilbud jeg har fått fra arbeidsgiveren min, jeg er frikjøpt til å studere litt, og må selvsagt gjøre det ordentlig. Russisk har jeg lenge studert på egen hånd, og vil nå bare formalisere kunnskapen.

Da sykdommen satte inn lørdag hadde jeg fullt leseprogram i fysikk. Jeg ville gjennom ett kapittel i læreboken til dagen, i tillegg til at jeg skulle skrive og levere oppgave om en av fysikkens store oppdagelser gjennom eksperimenter. Russiskeksamenen jeg skulle ha i dag, var allerede tvunget inn på et sidespor.

Sykdommen slo meg imidlertid mer eller mindre ut. Et forsøk på å overvinne den og ta en tur i det – riktignok kalde – finværet i Bergen søndag, gjorde bare alt verre, og feberen høyere. Samme søndag skjønte jeg oppgaven ikke ville kunne bli levert innen fristen, som var den helgen, og mandagen skjønte jeg at også eksamen kunne være i fare.

Tirsdag morgen hadde jeg fortsatt feber, og var nødt til å ta noen forholdsregler. Jeg undersøkte hvordan det er med sykdom under eksamen. Pussig i denne internettverden, så er det lettere å finne svaret ved å søke på Google, enn ved å søke på universitetets egne sider, der blir man bare frustret. Gjennom Google kom man på første forsøk frem til riktig sted – på universitets sider. Det var hele reglementet lagt ut. Et enkelt ordsøk på det ganske store utlagte dokumentet gjorde meg trygg på rettighetene noen øyeblikk senere, det blir eventuell kontraheringseksamen til høsten. Jeg kontaktet for sikkerhets skyld instituttet, som var hjelpsomme og skrev en fin mail med full informasjon.

Så var det til legen. Men der viste det seg at jeg har en fastlege jeg er fornøyd med, i alle fall av denne grunnen: han var slett ikke interessert i å skrive ut noen sykemelding på grunn av litt feber og en skarve vond hals. Sånn skal det være, jeg var helt enig, og med resept på litt tynge paracet, var jeg nå helt innstilt på å ha eksamen.

Lesing ble det imidlertid meget smått med. Hele denne russiske eksamenen er jo litt spesiell for meg. Jeg har vært på en eneste forelesning, og da bladde jeg litt i læreboken til en av medstudentene i pausen, og det er hva jeg vet om hva de andre har gått i gjennom. I slutten av mai hadde Olia og jeg også besøk av et par, også de norsk-ukrainsk, som studerte russisk, og jeg snakket litt med dem. Generelt blir ikke eksamensoppgaver lagt ut, men man kan ane hva det går i, det er grunnleggende grammatikk, fyll inn, forklar og oversett.

Det var i alle fall det jeg var innstilt på, hvis jeg da i det hele tatt var innstilt på noe. Jeg leste så vidt gjennom noen skriveregler i går kveld, og helt raskt gjennom litt regler for russiske substantiv og russiske verb, og så litt preposisjoner, i dag morges det samme. Så var det til å ha eksamen.

All ære til russisk institutt som fortsatt kjører eksamen uten hjelpemidler. Forhåpentligvis vil de alltid fortsette med det. Levende språk må man jo kunne bruke uten å måtte slå opp i ordbok. Jeg møtte motivert opp i frikirken i St. Olavs vei 10, der eksamen skulle være. Buss 90 brakte meg dit. I bagen hadde jeg alt hva man måtte trenge av mat og niste. Da eksamen ble utdelt fikk jeg eksamensmodusen fullstendig, alle kroppens normale funksjoner blir satt ut for en stund. Denne stunden varte for meg i dag tre timer. Det var halvparten av de seks timene som var satt opp. Jeg var da også så godt som ferdig, om jeg ikke hadde gått omveien å kladde den ene av oppgaven, i stedet for å føre den rett inn, som jeg like gjerne kunne gjort. Det var en ganske kort eksamen til så mye tid, veldig kort, egentlig. Mange var ferdig tidlig.

Jeg var også ferdig tidlig. Men etter klokken tolv var jeg sliten, og måtte sitte lenge og slappe av og ta det med ro for å kunne se ordentlig gjennom oppgaven at jeg ikke hadde gjort noen altfor dumme feil. Da det var gjort, gikk jeg ut, ringte straks Olia, og så møttes vi ved lille Lunggårdsvann, hvor vi spiste mer av maten, og hun så litt igjennom oppgavene og besvarelsen min. Alle dumme feil var slett ikke tatt bort, men så mange var heller ikke igjen til at jeg ikke har bestått og vel så det.

Og nå blir jeg friskere for hver time som går, og er klar til å hente meg inn fysikken og ta med meg det faget også, ordentlig.

Lite nyheter til bloggen

Det er lenge siden jeg har skrevet en bloggpost om nyhetsbildet. Jeg skylder på nyhetene. Det har vært lite å skrive om. Det er nesten utrolig at det går an å fylle så mange aviser og nyhetssendinger og debattprogrammer med så lite å melde.

Jeg vet ikke om jeg skal kalle det godt eller begredelig hva norske medier skriver om for tiden. Det er begredelig at så mye spalteplass og tid går med til ting som burde være så uinteressante, og at journalister får betalt for å finne frem til dette stoffet og skrive om det, og kommentere det. Det er godt at det ikke skjer noe mer alvorlig i Norge og i verden, enn at det vi nå er opptatt av, skal være hovedsaken.

Jeg regner meg som en av NRK-P2s fasteste lyttere. De programmene jeg hører, hører jeg omtrent hver dag. Det er P2s nyhetsmorgen, som er mye dårligere enn det en gang var, men gode nyhetsalternativer har jeg ikke på morgenen, og om morgenen vil jeg høre nyheter. Ellers hører jeg nyhetene 1830 og Dagsnytt 18. Verden på Lørdag og Søndagsavisa får jeg også som regel med meg. Men i det siste har det vært en pine, og jeg har endt opp med å droppe det.

Den store og altoverskyggende saken er Svineinfluensaen. Jeg har skrevet en post tidligere, Svineinfluensa for oss uten frykt, den var fra 27 april. Jeg var helt rolig da, og er helt rolig nå. Tallene jeg sist hørte, var at noe sånt som 175 000 nordmenn var smittet, og 12-13 var døde. Det skulle være noe sånt som 0,074 promille av de smittede. Av 100 000 smittede vil da 7 stykker dø, det vil dø en person per 15 000 smittede. Sjansen er svært, svært, svært stor for å overleve om du skulle bli smittet.

Da svineinfluensaen oppstod i Mexico ble den hauset opp til det vanvittige. Var det noe man ikke skulle dø av her i verden, så var det svineinfluensa, akkurat som alle tenkelige tiltak ble satt inn mot fugleinfluensaen og kugalskapen. Det er noe eget med sykdommer med dyr i navnet. En liten stund forsøkte noen ansvarlige å gjøre noe med dette, og heller kalle sykdommen H1V1. En liten stund var mediene også med på dette. Men nå er det slutt, nå er det bare svineinfluensa. Og mediene pøser på med artikler og kommentarer om hvor farlig og eventuelt ufarlig dette er, og følger opp med sin egen debatt om de kanskje bidrar til panikk, og konkluderer som vanlig at de ikke gjør det.

I Trøndelag døde en person av hjernehinnebetennelse. Legen hennes fulgte instruksjonene han skulle, han trodde det var svineinfluensa på bakgrunn av symptomene hun beskrev, og gav henne beskjed om å holde seg hjemme for å redusere smittefaren. Konsultasjon var ikke nødvendig. Dermed fikk hjernehinnebetennelsen utvikle seg i fred uten behandling, og når det endelig ble oppdaget, var det for sent. Denne personen ville vært i live i dag, om det ikke hadde vært for svineinfluensaen, og panikken for den.

Det er for mange som er interesserte i at det skal være kaos i saker som dette. Mediene og opposisjonen er ikke interessert i at de ansvarlige skal gjøre en god jobb, det blir det ikke en sak av, og de er nådeløst og hodeløst på jakt etter ansvarlige som har gjort for mye, eller for lite, eller eksempler på at informasjonen ikke har vært god nok. Eller at man ikke har vært forberedt godt nok. Jeg gremmes. Mediene og opposisjonen bidrar jo selv til desinformasjonen. Sjelden har så store forholdsregler vært tatt for en ventet epidemi, som for denne. Man var først forberedt på det aller verste, så lot det aller verste vente på seg, og så slappet man litt av, og så kom den, og viste seg å være ganske ille. Akkurat dette «ganske ille» var akkurat det man ikke hadde forberedt. For det fører til at man kanskje bør ta vaksine, kanskje ikke.

Ja, jeg har ikke så lyst til å skrive så mye om denne influensaen, og bidra til hysteriet. Jeg hørte vel en kritiker si forleden at «man rekker ikke å få vaksinert alle før epidemien er over», og han mente det kritisk, han kritiserte tiden det tok å få ut vaksinene. Vanligvis er det jo en vits, dette her, når legen klager over pasientene som blir friske før han rekker å komme i gang med behandlingen. Fire av fem ville ikke vaksinere seg, til å begynne med. Det var et tall som gjorde meg i godt humør. Dessverre ble skremslene skrudd opp en del etter det, og nå rapporteres det om kamp og utskjellinger på legekontorene, om hvem som skal få vaksinen først.

Jeg gleder meg til denne epidemien er over. For meg har dekningen av den vært en større plage enn epidemien.

Den andre saken mediene har vært opptatt av er de norske eventyrerne i Kongo. Den saken fikk endelig et snev av alvor av seg da det viste seg at Tjostolv Moland virkelig var syk, og det viste seg at Dagbladet – antagelig for å repetere suksessfotoet av en smilende Moland som vasker blod i bilen – hadde plassert rare bilder av ham på forsiden med tittelen: «Se hvor syk han er!» Det er som å sette bilder av barn med downs syndrom på trykk for å vise hvor morsomme de er. Her i Norge har denne saken fra første stund vært ren underholdning. Først når deltakerne mistet sin psykiske helse, skjønte man at det kanskje ikke er så underholdende allikevel.

Jeg kunne skrevet om flere ting, om flere saker som har nådd frem til debattene i det siste. Men jeg nekter å nevne boktitler jeg forakter, og med det bidra til at bøkene får ytterligere publisitet. NRK har derimot ingen skrupler her. Jeg vil heller ikke si noe om Bjarne Håkon Hansen.

Det hadde vært fint å ha en sak av alvor, noe skikkelig å skrive om her til slutt. Så kunne jeg skrive at vi her i Norge er sjokkert over at folk dør av sykdommer, og har fylt opp avisene med det i ukevis, mens det ellers i verden foregår sånn og sånn. Men det er ikke noen slike saker jeg kjenner til. Verden ruller og går som før om dagen. Så det er kanskje det som er problemet, at det er ikke kvaliteten på mediene, men kvaliteten på nyhetene det er noe galt med. De som ikke skjønner at dette siste er en spøk, har heller ikke skjønt hva jeg ellers her har skrevet.

En begivenhetsrik juni

Denne posten er skrevet i ettertid, ganske godt i ettertid til og med, men det slo meg etter hvert at juni var en ganske begivenhetsrik måned for meg. Det var en utrolig måned, egentlig. Det var mye nytt som skjedde, mange ekstreme ting, fra jeg for første gang i mitt liv gikk til betalt time hos legen, og øyeblikkelig ble lagt inn på sykehus, også det for første gang i mitt liv, selvsagt, til jeg mot slutten av måneden reiste ned til Kiev og min Olga Jurijevna for å gifte meg med henne, noe jeg også gjorde under stor stas den 27’de.

Jeg har skrevet mye om alt allerede her på bloggen, men vil ta den reflekterte versjonen nå. Jeg ante jo ved inngangen til juni ingenting om at jeg alvorlig led av blodmangel, og bare skulle tatt øyeblikkelig pause fra alt. Tvert i mot var jeg like aktiv som alltid, opprettholdt blogger og skrev på andre ting, leste mine sider på russisk i Anna Karenina, planla bryllup og snakket i timevis med min blivende kone hver dag  på skype, og hadde den vanvittige uken med å komme hjem fra Kiev sent mandag kveld/natt, full jobb 8 timer undervisning tirsdag, skrive manuskript, lære det og servere det onsdagen på Rick’s, skaffe tall og fylle ut selvangivelse torsdag, og reise til bryllup for å være toastmaster fredag grytidlig morgen. Den helgen var siste før juni.

Og da juni begynte var jeg mest opptatt av at jeg hadde fått unna alle plikter utenfra som hang over meg, nå kunne jeg konsentrere meg om mine ting, og om jobben, selvsagt, jeg var jo hele tiden i full jobb som lærer. Onsdag var jeg hos legen med frykt for at jeg hadde høyt blodtrykk. Da jeg ikke hadde det, spurte jeg om jeg nå kunne begynne å trene igjen, og om det ikke var mulig for meg å løpe Stoltzekleiven. Da legen sa ja til det, løp jeg Stolzekleiven torsdagen, før jeg ble lagt inn på Haukeland fredagen. Da fikk jeg plutselig enda mer å tenke på. Vi er nå kommet til 5. juni.

Blodoverføring, Haraldsplass

For en lærer er det absolutt verst tenkelig å bli innlagt i juni når karakterene skal settes og eksamene avholdes. Jeg hadde heller ikke fått lansert nyheten ordentlig om at jeg skulle gifte meg. Det hadde jo heller ikke blitt ordentlig klart før to helger tidligere, og ukene i mellom hadde vært ekstremuker. Jeg tenkte dessuten stort sett på min kjære kone, og på at jeg elsket henne enormt. Det eneste jeg fryktet der på sykehuset, var at hun skulle forlate meg.

Mitt opphold på sykehuset ble heldigvis kort. Etter påfyll av to poser blod var hemoglobinnivåene mine tosifrede, og jeg kunne bli utskrevet lørdag kveld. Da gikk jeg hjem, spaserte på føttene mine, og hadde meg et lite måltid middag, før jeg skypet med Olia og informerte henne om hva som hadde skjedd. Hun var sporenstreks klar til å avlyse hele bryllupet, fordi  hun hadde lenge ment jeg var for tynt, og ville ikke ha noe av at jeg lot være å spise, bare for at jeg skulle bruke penger på bryllup. Hun er sjelden redd for de aller største konsekvenser. Og passer således godt med meg, som vanligvis er mer dempet, og synes verken det aller største eller det aller minste er noe videre å ta på vei for. Jeg forklarte henne hva sykehusoppholdet gikk ut på, og vi ble raskt enige om at bryllupet ikke stod i fare, og at ingen av oss således hadde noe å frykte.

Resten av ukene i Norge ble vanvittige. Jeg skulle være sykemeldt, og samtidig skjøtte mine plikter som lærer, jeg skulle i alle fall være sensor. Og det resulterte jo at jeg i hele sykdomsperioden arbeidet godt over 100 %, for jeg hadde jo så mye å ta igjen etter ekstremukene. Bare skriftlig sensor i norsk dreier seg jo om 180 stiler som skal rettes, kommenteres og bli karaktersatt. Heldigvis har jeg en styrke i å få arbeid unna.

Og jeg holdt det også gående med festligheter. Det var avlsutningsmiddag med skolen onsdagen, jeg var med, og lørdag var det fest med Bergen Stand up, jeg var med som bare det, og søndagen var det opp og gå til Ulriken med ubegrensede mengder vin og mat. Det faller meg veldig vanskelig å ta det med ro.

Ulriken09, Martin

Uken som fulgte var sensoruken, jeg gjennomførte alle mine oppdrag. Jeg var også på en avslutningsseanse for sommeren med min gode venn Martin, vi måtte jo drikke opp resten av vinen fra turen, og jeg måtte informere ham ordentlig om at jeg nå reiste til Kiev for å gifte meg. Bloggene var skadelidende i perioden, det må sies. Og jeg brukte veldig mye tid på å snakke med venner og kjente om hva som var skjedd, og hva som skulle skje, og jeg måtte ha noen runder med mor og familien, for det viste seg at jeg fikk innkalling til den siste legeundersøkelsen etter at jeg skulle ha reist til Kiev. Og ingenting tok selvfølgelig så mye tid som min kjære Olia, timevis hver dag.

Mandag 22. juni fikk jeg innkallingen til en undersøkelse for endelig å få slått fast hva det var som var galt, og som gjorde at jeg mistet så mye blod at jeg måtte få nytt, mandag 22. i en uke jeg giftet meg den 27’de i Kiev. Jeg kunne utsette reisen, utsette bryllupet eller utsette undersøkelsen. Det var også inni her nødvendig å få noen dager permisjon fra jobb. Det var i det hele tatt mye som stod på.

Gudskjelov fulgte jeg mitt ubekymrede instinkt, og reiste selv om ikke alt med sykdommen var avklart. Jeg hadde innhentet råd både her og der, og mor hadde forhørt seg på legekontoret hvor hun jobbet, informasjonen var sprikende, men sprikende informasjon er ikke nok til å risikere et helt bryllup. Jeg reiste, jeg reiste ned til min kjære Olia.

Og det nede i Kiev forandret selvfølgelig livet seg. Der var det ikke mer jobb og plikter og snakk, der var det bare planlegging av bryllup og avslapping, det første mer enn det første, og de lave blodverdiene ble ikke snakket om i det hele tatt. Og hvorfor skulle man vel det, de var antagelig på vei oppover? Denne uken var bare fylt av det helt vanlige stress og forventning et bryllup i Kiev innebærer. Det var bare et lite tidspunkt der hele bryllupet stod i fare, noe det ellers hadde gjort rett som det var, i alle fall følelelsesmessig. Vi var aldri sikre på at det ville gå i orden før alle papirene og registreringene var i hende, og da det endelig ble gjort i mai, ble jeg syk i begynnelsen av juni. Mot slutten av juni var det imidlertid på stell.

Olia med ring, hender

Slik gikk det altså til at jeg giftet meg. Fredag 26. juni kom min kjære familie til Kiev. Fra da av var bare sikkerhet og velstand. 27. juni ble bryllupet avholdt, og jeg var en gift mann. En måned med sykehusopphold, full jobb og bryllupsplanlegging var helt greit gjennomført. Venner og kjente har sagt meg at det alt sammen gikk lovlig fort, og det er jeg enig. Det gikk fort og riktig alt sammen, og det var veldig kjekt å ta del i det og å være meg. Slik har jeg også tenkt å la det fortsette. Nå har jeg til og med en kone å la det fortsette med. Nei og nei resten av livet kommer til å bli artig!