Besøk hos foreldrene Kirkeby på barselhotellet

Nå er de en familie på tre. Tonje, Espen og lille David. I dag var vi og besøkte dem. Mor, Olia og jeg. Her er posten om dette.

Olia og jeg har hatt det veldig travelt siden vi kom hjem. Det lå obligatorisk innlevering for et av matematikkfagene vi studerer da vi kom hjem fra vinterferien, vi hadde bare et par dager å løse den på. I tillegg måtte vi lære teorien, for å klare å løse den. For den første innleveringen forrige gang gikk det veldig greit, det stoffet kunne jeg fra før. Nå måtte jeg på få timer få inn i hodet det andre har brukt uker på.

For Olia er det helt urimelig travelt om dagen. Hun har meldt seg opp i altfor mange fag, og følger de fleste av dem, i tillegg til fagene hun har tenkt å ta senere, og fagene hun bare vurderer. Hun er på forelesninger fra åtte til seks, og bruker kveldene på å lese. Det er klart det blir for travelt. Hun stresser seg også opp med at hun sjeldnere har blitt kalt inn til å jobbe. Hun føler nok også presset om at hun tar alle disse fagene, når kanskje hun også skulle få barn snart. Det er ikke lett når man må ta utdanning nummer to, etter å ha flyttet til et nytt land.

Mye løste seg veldig fint da vi kom ut til sykehuset. Først traff Olia pussig tilfeldig en av kollegene sine, som lurte på hvor Olia hadde vært hen. De hadde ringt og ringt, og tenkte hun ikke ville jobbe mer, siden hun ikke tok telefonen. Men vi hadde jo vært på ferie i Kiev, og da er vi ikke så ivrige å ta telefoner med norske nummer. Olia har vel sin knapt påskrudd. Uansett trengtes hun veldig på jobb, og ble kalt inn allerede neste morgen.

Det passet veldig bra. Kanskje får vi oss med det en ekstra tur til Kiev i påsken. Sånn avveksling gjør seg godt, når vi har det så travelt i hverdagen.

Hovedsaken var imidlertid besøket hos Tonje. Alltid tidligere når mine søstre har født, så har jeg vært i Bergen, sånn at det ikke har vært aktuelt med noe besøk. Det eneste barnet jeg har besøkt er Tonje selv, den gang hun var nyfødt og jeg var 13. Tenk at vi skulle møtes igjen på denne måten.

Olia og jeg gikk straks bort til barnet. Hva ellers gjør man på slike besøk? Han sov hele tiden, og fant ikke på flere sprell enn å løfte på hendene nå og da, og skjære noen grimaser. Det vakte stor oppstandelse hver gang, særlig for Olia og meg, for vi syntes det var forunderlig at han som vanligvis sov så stille, plutselig gjorde noe.

Tonje og Espen var allerede ganske erfarne foreldre, og kunne informere om litt av hvert. De går jo inn i en annen fase av livet nå, og det er ingen knapp å skru tilbake med. Nå blir alt viktig på en annen måte. Nå er det ikke å tenke seg hvordan det skal bli, nå er det å leve det. De har tenkt enormt og forberedt seg veldig, men det er noe helt annet å gjøre erfaringene selv enn å snakke om dem.

Vi holdt lille David alle sammen. Olia smilte hele tiden, og var vettskremt for å gjøre noe feil. Hun hadde med to bæreposer med gaver, mat og snacks. Hun synes det er modig gjort av Tonje å få barn midt under utdannelsen, og er spent på hvordan det vil gå. Tonje har sagt at barnet er viktigst, så om ikke alt med utdannelsen går helt etter planen, har hun likevel gjort det valget hun ville. Mor har holdt nyfødte barn mange ganger før, og var ikke fanget i den uforståelige høytideligheten Olia og jeg var i.

Etterpå var det for Olia og meg hjem for å jobbe med oppgaver om sannsynlighet og statistikk. Livet er fullt av kontraster. Og det er fullt av valg. Vi gjorde et valg vi også denne kvelden. Vi la ikke all verden i disse matematikkoppgavene, og vil nok ikke få dem godkjent.

David er født

I dag fødte min yngste søster et barn. Han skal hete David. Du verden så mye som skjer nå for tiden, og du verden som noe er enormt mye viktigere enn alt annet.

Vi ventet på melding om fødsel hele tiden mens vi var i Kiev, Olia og jeg. Termin skulle være rundt 10. Februar, og min søster Tonje var så svær og gravid, at alle nok tenkte at dette barnet var ivrig etter å bli født, og i hvert fall ikke ville vente lenger enn nødvendig. Det ville det altså. Eller, det valgte å vente akkurat lenge nok.

Søndag morgen fikk jeg melding om nå reiste de inn på sykehuset, Tonje og Espen. «Snarlig fødsel», stod det. Meldingen kom grytidlig, jeg så den bare når jeg var oppe på do en tur, og la meg igjen for å sove videre. Etter å ha dormet litt, hørte jeg en ny melding komme. «Der er barnet kommet», tenkte jeg.

I meldingen stod det: «Riene er ikke sterke og regelmessige nok. Vi reiser hjem.»

Senere søndags morgen, langt senere, når det var i ferd med å bli formiddag, kom ikke melding, men mail, fra mor. Den handlet om hvordan Tonje og Espen var på sykehus, at de hadde bilen, og at det ville bli vanskelig å hente Olia og meg på flyplassen, men «vi skulle få det til».

Pussig. Tonje og Espen bor hos mor. De er på juleferie og fødselsferie fra Martin, Slovakia, der Tonje studerer medisin. Skulle ikke mor vite at de ville reise hjem til henne igjen? Og hadde de ikke allerede reist? Det var flere timer siden jeg hadde fått meldingen fra Tonje, om at de reiste hjem. Hva var det egentlig med denne fødselen?

Den var utsatt.

Og slik gikk denne søndagen. Vi hadde vår avsluttende dag i Kiev, mens Tonje gikk rundt hjemme hos mor med tier som ikke var «sterke og regelmessige nok». Etter hva jeg forstår opplevdes riene ganske smertefulle, og hyppige, til å være så lite sterke og regelmessige. Naturen stiller tøffe krav til hva som er nok i forbindelse med fødsler.

Olia og jeg fløy helt hjem fra Kiev, uten at Tonje reiste ut på sykehuset igjen. Mor fikk også hentet oss, og kjørt oss hjem, enda klokken ble helt borti ett om natten. Først neste morgen så jeg tekstmeldinger fra mor. Nå hadde de reist inn. Halv to var klokken da.

Så gikk jeg på jobb. Olia skulle på universitetet. Men hun ble stresset og ville hjelpe med tanke på denne fødselen som stod og ville skje. I Ukraina og sikkert andre slaviske land er det vanlig å ha med mat når man besøker fødende på sykehus. Olia tenkte at ingen av oss hadde tid til å lage mat, verken mor eller mine to andre søstre, de var alle på jobb, så Olia måtte lage mat til alle. På ekte ukrainsk vis laget hun enormt mye mat, flere bæreposer, så det skulle være «nok til alle».

Hun ble temmelig forvirret da hun kom hjem, og fant meg sitte rolig i stuen. All maten stod fremdeles på bordet (bortsett fra den lille delen av den som jeg hadde spist til middag), like fint pakket som hun hadde gjort det. Hun ble ganske sint, og det tok litt tid å forklare henne at det ikke bare var for meg å reise ut på sykehuset, og tumle inn til fødende Tonje med fullt av mat og gaver. Alt til sin tid.

Før Olia kunne roe seg måtte jeg ringe med mor og høre. Hun kunne fortelle at fødende kvinner i Norge får alt gratis, tilsyn, medisiner og mat, alt som skal til og de vil ha. Tonje og Espen har også tatt inn på det nokså nye barselhotellet på sentralsykehuset i Rogaland. Alt er dekket for Tonje.

Mor kunne også opplyse, i en melding litt tidligere, at barnet er født og skulle hete David. Olia og jeg skal besøke dem sammen med mor på onsdag.

Et lite sykehusopphold

I går hadde jeg min debut i Sykebil. Jeg skal ikke gå mye i detaljer her, dette er Internett, åpent for alle. Det holder å si at jeg nå en gang ble lagt inn i denne sykebilen, kjørt til legevakten på Klepp, og videre til sykehuset i Stavanger.

Det er andre gang jeg er på sykehus. Alltid er jeg der på grunn av ting som lett kunne vært unngått, men så unngår jeg dem ikke, og må dit. Det følger av dette at jeg egentlig er ganske frisk når jeg kommer dit, og i alle fall etter litt veldig enkel behandling.

Denne gangen holdt det med litt kvalitetssjekk av kroppen min, og en god del vannglass og eplejuice å drikke. Fremgangen fortsatte da jeg kom hjem igjen (forresten allerede i bilen, på vei hjem, med mor og søster Tone som kjøpte cola og dajm – sjelden), og ble overlatt til superpleieren: min kone Olga.

Her ble det utover kvelden ukrainsk suppe og mer ukrainsk og norsk mat, mye søtsaker, mye fett. Og så mye hvile og omsorg og kjærlighet. Det hjelper enormt. Enten man er syk eller ikke.

20121117-134335.jpg

En begivenhetsrik juni

Denne posten er skrevet i ettertid, ganske godt i ettertid til og med, men det slo meg etter hvert at juni var en ganske begivenhetsrik måned for meg. Det var en utrolig måned, egentlig. Det var mye nytt som skjedde, mange ekstreme ting, fra jeg for første gang i mitt liv gikk til betalt time hos legen, og øyeblikkelig ble lagt inn på sykehus, også det for første gang i mitt liv, selvsagt, til jeg mot slutten av måneden reiste ned til Kiev og min Olga Jurijevna for å gifte meg med henne, noe jeg også gjorde under stor stas den 27’de.

Jeg har skrevet mye om alt allerede her på bloggen, men vil ta den reflekterte versjonen nå. Jeg ante jo ved inngangen til juni ingenting om at jeg alvorlig led av blodmangel, og bare skulle tatt øyeblikkelig pause fra alt. Tvert i mot var jeg like aktiv som alltid, opprettholdt blogger og skrev på andre ting, leste mine sider på russisk i Anna Karenina, planla bryllup og snakket i timevis med min blivende kone hver dag  på skype, og hadde den vanvittige uken med å komme hjem fra Kiev sent mandag kveld/natt, full jobb 8 timer undervisning tirsdag, skrive manuskript, lære det og servere det onsdagen på Rick’s, skaffe tall og fylle ut selvangivelse torsdag, og reise til bryllup for å være toastmaster fredag grytidlig morgen. Den helgen var siste før juni.

Og da juni begynte var jeg mest opptatt av at jeg hadde fått unna alle plikter utenfra som hang over meg, nå kunne jeg konsentrere meg om mine ting, og om jobben, selvsagt, jeg var jo hele tiden i full jobb som lærer. Onsdag var jeg hos legen med frykt for at jeg hadde høyt blodtrykk. Da jeg ikke hadde det, spurte jeg om jeg nå kunne begynne å trene igjen, og om det ikke var mulig for meg å løpe Stoltzekleiven. Da legen sa ja til det, løp jeg Stolzekleiven torsdagen, før jeg ble lagt inn på Haukeland fredagen. Da fikk jeg plutselig enda mer å tenke på. Vi er nå kommet til 5. juni.

Blodoverføring, Haraldsplass

For en lærer er det absolutt verst tenkelig å bli innlagt i juni når karakterene skal settes og eksamene avholdes. Jeg hadde heller ikke fått lansert nyheten ordentlig om at jeg skulle gifte meg. Det hadde jo heller ikke blitt ordentlig klart før to helger tidligere, og ukene i mellom hadde vært ekstremuker. Jeg tenkte dessuten stort sett på min kjære kone, og på at jeg elsket henne enormt. Det eneste jeg fryktet der på sykehuset, var at hun skulle forlate meg.

Mitt opphold på sykehuset ble heldigvis kort. Etter påfyll av to poser blod var hemoglobinnivåene mine tosifrede, og jeg kunne bli utskrevet lørdag kveld. Da gikk jeg hjem, spaserte på føttene mine, og hadde meg et lite måltid middag, før jeg skypet med Olia og informerte henne om hva som hadde skjedd. Hun var sporenstreks klar til å avlyse hele bryllupet, fordi  hun hadde lenge ment jeg var for tynt, og ville ikke ha noe av at jeg lot være å spise, bare for at jeg skulle bruke penger på bryllup. Hun er sjelden redd for de aller største konsekvenser. Og passer således godt med meg, som vanligvis er mer dempet, og synes verken det aller største eller det aller minste er noe videre å ta på vei for. Jeg forklarte henne hva sykehusoppholdet gikk ut på, og vi ble raskt enige om at bryllupet ikke stod i fare, og at ingen av oss således hadde noe å frykte.

Resten av ukene i Norge ble vanvittige. Jeg skulle være sykemeldt, og samtidig skjøtte mine plikter som lærer, jeg skulle i alle fall være sensor. Og det resulterte jo at jeg i hele sykdomsperioden arbeidet godt over 100 %, for jeg hadde jo så mye å ta igjen etter ekstremukene. Bare skriftlig sensor i norsk dreier seg jo om 180 stiler som skal rettes, kommenteres og bli karaktersatt. Heldigvis har jeg en styrke i å få arbeid unna.

Og jeg holdt det også gående med festligheter. Det var avlsutningsmiddag med skolen onsdagen, jeg var med, og lørdag var det fest med Bergen Stand up, jeg var med som bare det, og søndagen var det opp og gå til Ulriken med ubegrensede mengder vin og mat. Det faller meg veldig vanskelig å ta det med ro.

Ulriken09, Martin

Uken som fulgte var sensoruken, jeg gjennomførte alle mine oppdrag. Jeg var også på en avslutningsseanse for sommeren med min gode venn Martin, vi måtte jo drikke opp resten av vinen fra turen, og jeg måtte informere ham ordentlig om at jeg nå reiste til Kiev for å gifte meg. Bloggene var skadelidende i perioden, det må sies. Og jeg brukte veldig mye tid på å snakke med venner og kjente om hva som var skjedd, og hva som skulle skje, og jeg måtte ha noen runder med mor og familien, for det viste seg at jeg fikk innkalling til den siste legeundersøkelsen etter at jeg skulle ha reist til Kiev. Og ingenting tok selvfølgelig så mye tid som min kjære Olia, timevis hver dag.

Mandag 22. juni fikk jeg innkallingen til en undersøkelse for endelig å få slått fast hva det var som var galt, og som gjorde at jeg mistet så mye blod at jeg måtte få nytt, mandag 22. i en uke jeg giftet meg den 27’de i Kiev. Jeg kunne utsette reisen, utsette bryllupet eller utsette undersøkelsen. Det var også inni her nødvendig å få noen dager permisjon fra jobb. Det var i det hele tatt mye som stod på.

Gudskjelov fulgte jeg mitt ubekymrede instinkt, og reiste selv om ikke alt med sykdommen var avklart. Jeg hadde innhentet råd både her og der, og mor hadde forhørt seg på legekontoret hvor hun jobbet, informasjonen var sprikende, men sprikende informasjon er ikke nok til å risikere et helt bryllup. Jeg reiste, jeg reiste ned til min kjære Olia.

Og det nede i Kiev forandret selvfølgelig livet seg. Der var det ikke mer jobb og plikter og snakk, der var det bare planlegging av bryllup og avslapping, det første mer enn det første, og de lave blodverdiene ble ikke snakket om i det hele tatt. Og hvorfor skulle man vel det, de var antagelig på vei oppover? Denne uken var bare fylt av det helt vanlige stress og forventning et bryllup i Kiev innebærer. Det var bare et lite tidspunkt der hele bryllupet stod i fare, noe det ellers hadde gjort rett som det var, i alle fall følelelsesmessig. Vi var aldri sikre på at det ville gå i orden før alle papirene og registreringene var i hende, og da det endelig ble gjort i mai, ble jeg syk i begynnelsen av juni. Mot slutten av juni var det imidlertid på stell.

Olia med ring, hender

Slik gikk det altså til at jeg giftet meg. Fredag 26. juni kom min kjære familie til Kiev. Fra da av var bare sikkerhet og velstand. 27. juni ble bryllupet avholdt, og jeg var en gift mann. En måned med sykehusopphold, full jobb og bryllupsplanlegging var helt greit gjennomført. Venner og kjente har sagt meg at det alt sammen gikk lovlig fort, og det er jeg enig. Det gikk fort og riktig alt sammen, og det var veldig kjekt å ta del i det og å være meg. Slik har jeg også tenkt å la det fortsette. Nå har jeg til og med en kone å la det fortsette med. Nei og nei resten av livet kommer til å bli artig!

Et lite intermesso på Hauekland sykehus (Haraldsplass)

Noen av de som kjenner meg og følger med på denne bloggen vil kanskje bli ganske så overrasket over at jeg hele helgen har vært innlagt på sykehus, Haukland sykehus avdeling Haraldsplass, eller bare på Haraldsplass, uavhengig av Haukeland. Jeg kjenner ikke helt forholdet mellom de to. Tilbake til overraskelsen, nettopp den samme var det jeg følte da jeg på oppfordring kontaktet legen min fredag morgen, og fikk beskjed om at jeg bare hadde å pakke sakene mine, og komme meg til Haukeland rent umiddelbart.

Historien går litt tilbake, og jeg vil selvsagt i denne posten holde meg til de delene av den det kan blogges om, noe er en privatsak, og jeg velger selv hva jeg vil gjøre offentlig. Siden alt nå ser ut til å gå bra, så er det ikke så farlig, jeg er allerede i ferd med å bli frisk og rask som før, alt i orden, og noe kan være greit for ukjente å lese om hvordan det er å bli innlagt på sykehus og Hauekland (og Haraldsplass), hvilke symptomer det var jeg ikke fikk med meg, og generelt hvordan jeg ser på disse tingene her. Det kan jo være interessant for kjente også, og for meg er det som alltid en glede å skrive.

Symptomene

Historien går altså litt tilbake. Jeg har alltid vært i god helse, likt å bevege meg, flydd oppover bakkene, og pleid å forsere trapper i to trinn om gangen. Jeg er også konkurransemenneske, og yter alltid det som trengs for å vinne, om det er noe å vinne. Men for en tid tilbake i år begynte jeg  å bli så sliten når jeg presset på for å komme meg oppover bakkene raskt nok. Og det var ikke sånn at kreftene ble gradvis uttømt, slik som vanlig, det var bom stopp, og ikke snakk om å kunne yte mer, om det var aldri så mye konkurranse. Hvis jeg likevel tvang meg til å gi på, svartnet det, og det var akkurat som om beina visnet.

Sånn som dette har det vært mer eller mindre hele dette halvåret. Men det er jo slik med oss mennesker, og i alle fall sånne som meg, vi finner oss i ting, og har lett for å akseptere en ny livssituasjon vi føler vi ikke kan gjøre noe med. Jeg tenkte litt over hva dette kunne skyldes, og om det var noe jeg kunne gjøre med det, men regnet stort sett med at det ville gå over av seg selv, eller at dette bare betydde at også jeg ville bli eldre, og at det ikke er alt ved egen helse man har kontroll over. Kanskje ville det heretter bli umulig for meg å slå mine beste tider opp Stolzekleiven.

Men så begynte det å bli verre, og ganske mye verre. Det var ikke bare opp Stolzekleiven jeg ble sliten, og under trening, det var nok å gå opp hvilke som helst trapper. Og opp Stolzekleiven kom jeg ikke, jeg snudde før 1/3 var tilbakelagt. Jeg greide heller ikke å jogge, og måtte gå bort til den. Når dette hadde vart en stund, et par uker, så kontaktet jeg for første gang i mitt liv lege, og ba om en legetime for helsjekk.

På denne tiden hadde jeg en rekke teorier om hva det kunne være, og jeg kuttet ut trening i tilfelle det skulle være noe farlig. Men resten av livet fortsatte som før, jeg var fullt yrkesaktive, og pleide alle hobbyene mine, og tenkte på alt jeg har å tenke på. 17. mai som var en dag på lavmål, da var jeg virkelig slapp, var det første gang noen sa at jeg så blek ut. Og jeg kunne egentlig føle at jeg manglet blod i ansiktet, jeg følte meg blek, og jeg kunne se på hendene mine at det var ikke mye farge på dem. Jeg måtte også hjem og sove, etter å ha vært ute noen timer. Uken som fulgte var også elendig, jeg måtte rett i seng etter jobb, og det er egentlig et mønster i det at jeg dette halvåret har vært unormalt sliten etter jobb.

Uken etter var jeg i Kiev, flott opphold, men trapper greide jeg bare ikke, og uken etter det igjen var vanvittig travel, med full jobb, stand up, selvangivelse og bryllup hvor jeg skulle være toastmaster. Alt dette gikk unna, og onsdagen etter var det jeg skulle til legen. Alle sjekkene og kontrollene jeg gjorde der og da gikk fint, blodtrykk, hjerte og lunger var i orden, legen kunne ikke finne noe, og sa at jeg bare måtte fortsette å trene ut i fra hva hun kunne se, og jeg gikk blek og fornøyd ut av legekontoret, etter også å ha avgitt noen blodprøver.

Torsdagen stakk jeg på ny opp Stolzekleiven, det tok meg over en time, og jeg måtte ha pause hvert 20 sekund, det var ikke snakk om. I de bratte partiene fantes ikke krefter til å bære meg oppover, samme hvor sakte jeg gikk. På beine strekninger greide jeg å jogge et par hundre meter, en gang, ellers så måtte jeg gå. Selv etter å ha gått opp trappene hjemme var jeg utslitt, slik at jeg måtte stå og puste utenfor døren, før jeg låste meg inn.

Det å løpe Stolzekleiven var ikke så lurt, om legen aldri så mye hadde sagt at jeg bare måtte trene, og at det ikke var farlig for meg å anstrenge meg, ut i fra hva hun kunne se. Hun kjente jo ikke blodverdiene mine da. Og jeg hadde samme dag skrevet en mail og spurt etter dem, de er jo klare kort etter blodprøven, og jeg hadde en mistanke om at de kunne være litt lave. Som svar på mailen fikk jeg beskjed om at legen hadde prøvd å kontakte meg, og at jeg måtte kontakte dem snarest. Det gjorde jeg altså fredag morgen, og fikk beskjed om at jeg bare måtte komme meg til Haukeland med en gang. Det var å pakke sakene å gå.

Mottakelsen på Haukeland (og Haraldsplass)

Forskjellige steder på sykeshuset står det telefonnummer til såkalte lytteposter, man kan ringe og si sin mening om mottakelsen. Jeg skriver det heller her.

Legen hadde sagt jeg skulle opp til Haukeland, og jeg tenkte det var greit, jeg går opp dit og henvender meg i resepsjonen. Men Haukeland er så stort, at resepsjonen er slett ikke enkel å finne. Mine blodverdier var nå også blitt så lave, at det var ikke den bakke som ikke gjorde meg sliten. Det tok på å gå rundt og lete, og jeg ble forvirret av at alle avdelinger hadde sitt skilt med «Hovedinngang». Jeg forvillet meg først inn på kreftavdelingen, langt inn der, før jeg begynte å spørre meg for, og langt om lenge endelig kom meg til resepsjonen. Men der hadde de ikke hørt noe om innleggelse av meg, der visste de ingenting, og ut i fra min vage beskrivelse om hva jeg skulle, kunne de heller ikke hjelpe meg noe særlig.

Jeg ble sendt først til avdelingen for medisinsk undersøkelse, gikk litt feil for å finne også den, og kom heller ingen vei i luken der, de visste ingenting, og kunne ikke hjelpe meg utover å foreslå poliklinikk og blodgiving. Så jeg fant frem dit, medisinsk avdeling, der de heller ikke hadde hørt om meg. Der prøvde de i det minste å ringe fastlegen min, men der var telefonen bare betjent mellom 0830 og 1100, og 1300 og 1400. Nå var klokken litt over 1200. Min øyeblikkelige innleggelse lot vente på seg. Og jeg hadde jo virkelig lave blodverdier, så det tok på for meg å gå sånn rundt og lete, det manglende hellet så langt gjorde meg fristet til å gi opp for en stund. Jeg satte meg ned og spiste matpakken, dagen hadde jo begynt med at jeg planla å gå på jobb, jeg gikk til og med på jobb, men forlot den ved lunsjtider.

Planen var å vente til klokken 1300, og ringe fastlegen og høre hvor jeg skulle. Men i de 20-25 minuttene jeg satt og ventet og spiste, forbarmet de seg i luken på medisinsk avdeling, og foreslo akutten. De forklarte også hvor det var. Jeg gikk bort dit, cirka 1250, og der valt alt klart, selvsagt hadde de hørt om meg, nå skulle jeg bare sette meg og vente, så skulle sykepleier komme og hente meg. Da gikk alt fint.

Om mottakelsen er å si at det hadde vært bra om resepsjonen visste litt mer om hvor man skulle henvende seg. Det var ikke så bra å stresse rundt og lete etter sengeposten sin, når man egentlig er pasient. Når jeg endelig ble innlagt, fikk jeg ikke gjøre noen ting selv, selv glass med vann ble hentet for meg, og de 200 meterne til Haraldsplass ble jeg sendt i taxi.

Når jeg først ble lagt inn og fant plassen var alt upåklagelig. To sykepleiere stakk nåler for blodprøver, tok blodtrykk og puls og temperatur, festet elektroder og forskjellige slags ting jeg ikke vet hva er, og stilte en rekke med spørsmål, alt i god stemning. Kort senere kom en lege som stilte mange av de samme spørsmålene, blid og fornøyd hun også, men hun lurte litt på hvorfor jeg ikke var lagt inn på Haraldsplass. Det var rett og slett en feil. Det var der jeg skulle være. Så måtte jeg ut å gå igjen. Denne gangen i sykehusutstyr, og med nål for blodoverføring ferdig plassert i hånden.

Jeg må få sagt at det var litt dumt å bli lagt inn feil sted. Og når det først var gjort, at jeg måtte svare på de samme spørsmålene igjen, noe jeg alltid ville klare å holde ut, men det var kanskje litt dumt å ta dobbelt sett med blodprøver? Så gøy er det ikke å bli stukket. Dessuten hadde jeg blodmangel, og trengte blodet mitt.

Oppholdet

Jeg har uten videre interesse lest en rekke leserbrev i avisene om folk som kommenterer behandlingen de har fått i norsk helsevesen, og hva de synes om folkene som jobber der. Uten at dette er en sak som har opptatt meg, har jeg alltid vært kritisk til dem som er kritisk. Vi i vesten har fått det for oss at vi skal være midtpunkt i verden hele tiden, og at alle vi møter skal være fulle av smil og tid for oss og serviceinnstilte, og egentlig sånn at alle ansatte i det som på noen måte kan kalles serviceyrker, skal se det som sin viktigste oppgave å gjøre akkurat oss fornøyd. Jeg er mektig imponert hvis alle sykepleierne og legene og folkene jeg kom i kontakt med, føler den lykken de utstråler. Servicen og serviceviljen var langt mer enn hva jeg ville finne på å forlange.

Da det led mot kveld var det endelig tid for min første blodoverføring. Jeg var da nede i under halvparten av normale verdier, og hadde jernlagere som var tømt, at jeg i en slik tilstand hadde gått Stolzekleiven var mest av alt komisk. Sjelden har noen gått den med så lite blod. Jeg må også få sagt at de siste desimalene jeg gikk ned, skyldes blodprøvene, jeg hadde ikke blod å avse for 8-10 reagensglass som jeg hadde tatt hos fastlegen onsdagen, og fra testen her til på sykehuset gikk verdiene av Hemoglobin 0,4 gram, er det vel det blir målt i. Jeg skjønner ikke ellers hvor blodet skal ha blitt av. Og jeg var virkelig slappere etter legebesøket, og fikk for første og eneste gang på jobben beskjed om at jeg så sliten ut, noe som var så aldeles korrekt observert.

Den kvelden og natten fikk jeg to poser med blod. Det er 290 gram i hver, jeg er alltid nysgjerrig og spør, og særlig det å få saltvann sprøytet inn for å rense årene og unngå at det levrer seg, var en følelse godt annerledes enn hva jeg trodde jeg skulle få oppleve på en stund.

Sovehjertet, appetitten og alt annet fungerte og har hele tiden fungert akkurat som normalt, så jeg hadde ingen problemer med å sovne med friskt nytt blod strømmende inn i kroppen. Jeg våknet også og følte meg friskere enn på ukevis. Det var en sann glede å ha jern i kroppen igjen, og så mye blod som dette var det lenge siden jeg hadde hatt, for min del kunne jeg bare reise hjem og være frisk. Men blodverdiene var fortsatt så lave at jeg måtte ha to poser til, og slik gikk hele lørdagen. Jeg lå og satt i sengen, hørte på radio på min nye mobiltelefon, så filmer på datamaskinen, og så på blodet som dryppet dråpe for dråpe inn i hånden min.

Etter at begge posene var tømt, var det kveld, og tid for ny blodprøve for å se om jeg kunne sendes hjem for helgen. Verdiene var nå 9,8, fortsatt unormalt lavt, de skal jo være 13,5 for voksne menn, og for å regne over til det som tidligere ble kalt blodprosenten, skal man gange med 7,8. Det var spesielt å tenke på at jeg etter fire doser blod, over en liter nytt blod, fortsatt ikke engang var kommet opp i tosifret.

De lurte på om jeg skulle bli hentet eller ta drosje hjem, men det var ikke i mine tanker i det hele tatt. Nå som jeg hadde blod og jern i kroppen igjen, ville jeg gå, og det ble en finfin spasertur hjem fra Haraldsplass til Nordnes, med en tur innom Platekompaniet for å kjøpe Archives av Neil Young som vel fortjent snop.

Etterpå

Jeg var bare hjemme på permisjon, og måtte opp igjen i går for nye prøver, og for å prøve å få fastslått med sikkerhet hva blodtapet skyldes. Vi har jo våre teorier, legene og jeg, men det som i retten ville blitt kalt fellende bevis er ennå ikke funnet. Dog er blodverdiene på full fart oppover igjen, de stiger noen desimaler hver dag, og jeg kan faktisk føle at jeg blir mer og mer spretten som før. Jeg ser også at hendene får et rødskinn som viser at det er blod i dem, og mor som har vært her på besøk siden i går, sier at ansiktsfargen blir friskere. Det er fortsatt et stykke opp til normalverdiene, antagelig, men om det ikke skal være noe mer alvorlig galt med meg, enn hva jeg nå tror, så vil det ikke være lenge før jeg er tilbake akkurat like frisk og rask som jeg var, og jeg på ny ikke kan se en stein uten å klatre opp på den. Det er jo deilig å vite at det er den veien det nå går.

Litt selvkritikk

Det må sies at det var litt tøysete av meg å ikke ta signalene litt mer alvorlig. Det er ikke naturlig at man i en alder av 35 år får problemer med å gå trapper, når man ellers har levd et sunt liv. Jeg burde nok da prøvd å bli mer bekymret, og kontaktet lege tidligere, slik at jeg slapp å kjøre blodverdiene så langt ned som jeg gjorde. Og når jeg først kontaktet lege, så var jeg altfor opptatt av å finne en time som passet med jobben, slik at jeg måtte vente ytterligere noen uker før jeg kom meg inn og fikk funnet ut hva jeg feilet, og fikk satt en stopper for det. Nå har jeg jo fått sykefravær i en periode som er mye verre både for meg og for jobben, og måttet gjennomleve mange uker i mye dårligere helse enn jeg trengte å ha hatt. Litt pinlig. Neste gang skal jeg finne ut av det raskere, jeg lover.