Fred i Syria?

Det pågår for tiden fredsforhandlinger for krigen i Kasakhstans hovedstad, Astana. Forhandlingene er ledet av Russland, Tyrkia og Iran, med Russland i førersetet. Amerikanerne er invitert til en observatørpost, og har sendt sin ambassadør i Kasakhstan. Fra Syria er flere av opprørsbevegelsene representert, alle sammen væpnede, i tillegg til den syriske regjeringen.

Så hva skal man håpe på?

Jeg skal ikke mene noe sterkt om krigen i Syria. Mange gjør det, og mange vet mer enn jeg. Normalt er det min erfaring at man skal være forsiktig med konfliktene i Midt-Østen. De pleier være ganske sammensatte, med dype historiske røtter og mange forskjellige interessegrupper, mange veldig sterke meninger. De er også voldelige, krever menneskeliv, og det skjer mye grusomt mange vil ha hevn eller oppreisning for. Frontene er sterke og harde.

Likevel håper jeg på fred i Syria. I våre medier blir det fremstilt som om tilfellet Syria er håpløst. Vi har støttet den såkalte moderate opposisjonen, men har jo hatt litt vanskeligheter med å gjøre rede for hvem denne moderate opposisjonen egentlig er, om den i det hele tatt finnes. Så vi har vært mot Assad, mot Russlands innblanding, og for opprørsgruppene, i håp om at det blant dem skal finnes noen som kan gi syrerne en bedre fremtid.

Så det er et nederlag for våre interesser at det nå er Russland, Tyrkia og Iran som forhandler om freden. Det er tre land det har stått mye negativt om, de siste årene, land det sjelden er en positiv vinkling mot i våre medier. Oppmerksomheten blir rettet mot manglende respekt for menneskerettighetene, manglende demokrati, og stadig mer autoritære styrer. Det er land som neppe kan ønske noe godt, eller gjøre noe godt, her i verden. At de – med unnta av Tyrkia – er villige til å støtte Assad, skulle være eksempel godt nok. De kommer til å sørge for at Assad blir sittende.

Kanskje er det det beste som kan skje. Krigen i Syria har så langt krevd 300 000 menneskeliv, og sendt over 10 000 000 på flukt, i følge FNs offisielle tall. Den begynte som en forlengelse av den arabiske våren, der den vestlige verden støttet arabiske opprørsgrupper og protestbevegelser, i håp om å gjøre slutt på autoritære styrer. I noen land ble protestene voldelige, eller ble møtt med vold, og Syria endte opp med å bli det aller verste eksempelet. Opprørsgruppene, som for en stor del er muslimske jihadister, fikk våpen fra Saudi Arabia og deres allierte, og noen fikk våpen og opplæring også fra USA og Vesten. De hadde rikelig med områder å boltre seg på, både i Syria og i nabolandet Irak, der statsmakten har store problemer med å holde staten sammen etter den amerikanskledede invasjonen i 2003. Som en konsekvens av krigen har vi fått konstruksjonen Den islamske stat, et litt merkelig og meget uhyggelig forsøk på å danne et nytt kalifat, og en av verdens ubestridt verste terrororganisasjoner.

Krigen har vært en dyp tragedie og en demonstrasjon av det internasjonale samfunnets avmakt. Som kriger fra tider vi skulle være ferdige med, har alle land med ambisjoner i regionen og i verden, blandet seg inn, og foret hver sine støttegrupper med våpen og utstyr. Vi Vest, ledet av USA, Storbritannia og Frankrike, har vært veldig klare på at president Bashar al-Assad må gå av, at det er den eneste mulige ende på krigen. Den muligheten fantes, i 2013, da Putin tilbød seg å bidra seg å sørge for at dette skjedde. Det ble avvist. Man ville avsette Assad uten russisk hjelp, og på egne premisser.

Nå ser det ut til at Assad får beholde makten, og at krigen har ledet til ingenting. Det er dog bedre enn at krigen fortsetter. Om fredsforhandlingene i Astana gjør at det blir fred i Syria, så må det være av det gode. Det er ganske spesielt om vi i Vesten, langt unna, skal ønske at krigen fortsetter, for å få en fred som mer tjener våre interesser. Og som vi kan være med på å forhandle frem, slik vi liker så godt.

Dårlig nytt år

Merk: Denne posten er noe endret etter at jeg blandet sammen saudiske kong Salman (bin Abdulaziz al Saud) og forsvarsministeren prins Mohammed Bin Salman al Saud, etter en kommentar som påpekte feilen.

*

Jeg tenkte først å skrive en post om min egen nyttårsfeiring og bursdag, den var jo riktig hyggelig, men tiden løp fra meg og begivenhetene har innhentet meg. Det tegner ikke til å bli noe godt, nytt år, 2016, og jeg må spandere en post på hva som har skjedd så langt, og som har gjort en vanskelig situasjon verre.

2. januar drepte Saudi Arabia den shiamuslimske religøse lederen Sheik Nimr al-Nimr. Han var en av 47 stykker som ble henrettet samme dag, beskyldt for terrorisme. Forbrytelsen hans går tilbake til den arabiske våren, der Nimr al-Nimr var en av dem som talte det saudiske kongedømmet i mot. Som opposisjonsleder stod han for og oppfordret til ikke-vold, det er en lang tekst om ham på Wikileaks, fra 2008, det er ingen måte Saudi Arabia og deres tilhengere kan argumentere for at dette drapet var legitimt. I så fall er det legitimt å drepe meningsmotstandere.

Saudi Arabia har gjort dette mange ganger før. Som regel har det foregått i det stille. Saudi Arabia er vår allierte som gjør seg best uten mediedekning. De slipper unna forbrytelser mange ganger verre enn det Russland blir boikottet for. De er i krig med sit naboland, Jemen, i et rent forsøk på å beholde sin innflytelse der. De er også storinnkjøpere av våpen, også fra USA, til tross for at det i følge internasjonal lov er forbudt å selge våpen til land som åpenbart skal bruke dem mot sivile. Forholdene for kvinner og homofile er på verdensbunnen, liberale verdier er ikke-eksisterende, og de har mistenkelige bånd til flere terrororganisasjoner over det meste av verden der det finnes muslimer. De er erkeeksempelet på vår vestlige dobbeltstandard, der det ikke er så farlig med hva du gjør, men hvem du er på lag med.

Drapet på Sheik Nimr al-Nimr brøt imidlertid noen regler, uskrevne. Det er enda et eksempel på det som det har blitt så altfor mye av de siste par årene, at de tingene man bare ikke gjør, er blitt noe man gjør likevel. Den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet på grensen til Syria er et prakteksempel. Den ukrainske sabotasjen av el-forsyningen til Krim er en annen. Det som før var utenkelig, er nå fakta.

Situasjonen i Midt-Østen er svært spent, der den ikke står i full fyr. Syria er ødelagt, og i en borgerkrig som borgerkriger ofte ender opp med å bli, full av ulike aktører, også internasjonale. Jemen er også i krig, men det er en krig verden bryr seg mindre om, merkelig nok. Derfra kommer det heller ingen flyktninger, uten at jeg ser noen verken eksperter eller andre kommentatorer stille spørsmål om hvorfor det. Krigsforbrytelsene i Jemen er legio, klasebomber, bombing av sivile mål, nå sist et sykehus for blinde barn, det foregår alt sammen uten den store internasjonale forargelsen andre konflikter blir fulgt av. I det utvidede Midt-Østen, med Nord-Afrika, er situasjonen knapt bedre, med Libya som arnested for terrororganisasjoner og regionale konflikter.

I mange av disse konfliktene er det de regionale stormaktene Saudi Arabia og Iran som står mot hverandre. Her hos oss er vi bombardert med hjernevask om at Iran er skurken, de er ondskapens arnested, det er herfra alt vondt kommer. De hadde riktignok en islamistisk revolusjon i 1979, og de har i sitt program å spre denne revolusjonen, men som shiamuslimer i en muslimsk verden av sunnier er det kanskje ikke helt realistisk, særlig når forholdet mellom persiske iranere og araberne veldig langt fra er det beste. Det var vel også de første par årene av revolusjonen forsøkene på spredning var mest reell, og det var alltid en diskusjon om spredningen skulle være voldelig, eller på det idemessige planet.

Kort sagt er det kanskje ikke helt dekning for alt vondt som blir sagt og gjort mot Iran. De er et stort og mektig land, med en svært stolt og lang kultur, men de er omgitt av fiender og folk som hater dem, og de har verdens største supermakt beint i mot seg. De fikk uventet og sikkert også uønsket hjelp av Bush-administrasjonen som fikk avsatt og drept Saddam Hussein i Irak, og erstattet ham med et shia-muslimsk styre. Men de er sterkt presset nå i Syria, der en broget allianse av stormakter i Vesten og i Midt-Østen ønsker å erstatte shiavennlige Assad med et sunnistyre. Også i Jemen er det Shiaene og sunniene som står mot hverandre, og dermed også en krig mellom Saudi Arabia og Iran, om hvem som skal ha kontrollen over det lutfattige, men strategisk viktige landet.

I konflikten mellom Saudi Arabia og Iran er Iran litt på vei opp, Saudi Arabia litt på vei ned. Iran fikk på plass en atomavtale med resten av verden i fjor, og skal få lettet på sanksjonene mot slutten av januar, om betingelsene er oppfylt, som de nå ser ut til å være. De vil dermed få delta aldri så lite grann i internasjonal handel igjen, få solgt litt olje og andre varer, lånt litt penger, bli en aktør på markedet. Saudi Arabia merker kjøret med en lav oljepris. De gikk så vidt jeg fikk med meg i fjor på sitt første år med budsjettunderskudd, og er ventet å få det igjen i år. De må ta av reservene, som de har mange av, men ikke ubegrenset. De har måttet stramme litt inn på de svært generøse subsidiene de gir folket sitt, og som gjør at kongefamilien kan beholde makten og gjøre ellers som de vil.

På Politico.com er det en godt skrevet artikkel om forholdet mellom Saudi Arabia og Iran, og at Saudi Arabia nok ikke er en ideell alliert, som Iran heller ikke er en perfekt fiende. Det florerer også med andre artikler om det åpenbare, at Saudi Arabia har litt for mange terrororganisasjoner på lønningslisten til at det blir helt bra å være på lag med dem, og at Iran ikke har gjort seg skyldig i så mange forbrytelser som isolasjonen av dem skulle tilsi. Jeg vet ikke om det er andre enn jeg som har merket at også tradisjonelle massemedier har begynt å trykke kritiske arikler om Saudi Arabia, uten at det er i nærheten av å nå russiske dimmensjoner, selvsagt, enda det går an å argumentere for at Saudi Arabia og deres støttespillere er en langt større trussel, enn Russland og Putin. Hadde det saudiske kongehuset blitt brukt i overskriftene som Putin blir det, så hadde kanskje verden sett annerledes ut.

• Eksempel fra i dag: Overskrift i Aftenposten, «Putins neste trekk – Afghanistan, der vesten er i ferd med å trekke seg ut», eller noe i den duren der. Hva er Kong Salmans neste trekk, Aftenposten, er det Jemen, Syria – eller Afghanistan for ham også? Hvilke lover har Kong Salman underskrevet, henrettelser har han iverksatt, bombetokt satt i gang? Man kan vel også spørre Aftenposten og andre vestlige likesinnede om hva verre ugagn Russland kan finne på i Afghanistan, enn den vestlige verden har gjort siden de begynte å finansiere og utstyre Mujahedinen fra slutten av 1970-tallet som del av den kalde krigen mot Sovjetunionen.

I det saudiske kongehuset er det kamp og rivalisering etter at gamle kong Abdullah døde i fjor, og hans halvbror, kong Salman, overtok makten. Dere husker kanskje at en stor del av verdens ledere, inkludert vår kronprins, deltok i begravelsen til den avdøde kongen. Barack Obama avbrøt et sjeldent og gledelig besøk til India, der han talte blant annet om kvinners rettigheter, for å reise til begravelsen til den Saudiske kongen, i et land der kvinners rettigheter om mulig er enda dårligere stilt enn i India. Det var samme år som ingen vestlige statsledere deltok i minnemarkeringen i Moskva over andre verdenskrigs slutt, for øvrig. Det er ikke hva man gjør, men hvem man er på lag med, som avgjør posisjonen i verden.

Uansettt, Saudi Arabia er et lukket land, vel så lukket som andre land vi kritiserer for å være det, svært lite kommer ut av det som foregår. Det blir skrevet om en ung prins, 30 år gamle Mohammed Bin Salman al Saud, som nå er forsvarsminister, og som var den som satte i gang den militære intervensjonen i Jemen. Det blir spekulert i at han er den som trekker i trådene for Saudi Arabias nå mer aggressive utenrikspolitikk. Det kommer en tid da Saudi Arabia er under press. Konfliktene i regionen går ikke helt godt, statsfinansene er ikke så ubegrensede som de var, erkerivalen Iran beveger seg mot det gode selskap, i det hele tatt, Saudi Arabias posisjon er svekket, og det samme kan kongehusets posisjon i landet være. Kanske er det derfor de nå går til slikeekstreme skritt som de har gjort?

Drapet på Sheik Nimr al-Nimr er det siste i rekken. Det er vanskelig å tolke det annerledes enn at han vil provosere frem en reaksjon fra Iran, slik at atomavtalen med det internasjonale samfunn kan bli torpedert, sanksjonene mot landet kan bli opprettholdt, og deretter at krigene i Syria og Jemen kan fortsette, til situasjonen i de landene er mer slik som wahhabistene i Saudi Arabia håper på. Om Salafisme og Wahhabisme kan man lese på snl., selv om man kanskje må utenlands for å lese hva det virkelig betyr og hvorfor det kanskje er noe verdt å være bekymret for. Norsk tradisjon har en viss tradisjon for å nedtone det som er vondt og kritikkverdig i islam, som denne radbrekkingen av en lærebok om «spansk gullalder» under muslimsk styre i Middelalderen skulle indikere.

Reaksjonene har blitt som Saudi Arabia kunne vente. I Teheran satte demonstranter fyr på den saudiske ambassaden, ingen ble skadd, ambassaden stod tom, men det er likevel slik iranske styresmakter skal beskytte mot. Etter det har Saudi Arabia og flere allierte i gulfen og Nord-Afrika (!) brutt de diplomatiske forbindelsene med Iran, noen av dem også handelsforbindelser og flyforbindelser. Offisielle reaksjoner i den vestlige verden har som ventet vært milde. Henrettelsene har blitt kritisert, men ikke slik at Saudi Arabia har noe å frykte, det venter dem ingen konkrete reaksjoner. John Kerry skal ha forsøkt å megle, først uoffisielt, med telefonoppringinger til Teheran og Ryhad, så ble det offisielt og kjent at dette ble gjort, Russland har også tilbudt seg å megle. Den meglingen er mer troverdig, siden Russland ikke så tydelig har tatt parti i saken, og forsøker å holde seg på god fot med både Iran og Saudi Arabia – et diplomatisk kunststykke, skulle de lykkes i det.

I Midt-Østen var eskalering av konflikten mellom Iran og Saudi Arabia noe av det verste som kunne skje. Saudi Arabia fant en måte å gjøre det på. Om det var håpløst vanskelig å finne en fredelig løsning, what so ever, før, er det blitt mye verre nå.

Nyttårsaften skjedde det også en helt forferdelig hendelse i Europa, i Tyskland, selv om den ikke ble kjent før et par dager senere. Det skal dreie seg om hundrevis av menn som har antastet opp mot hundre kvinner, tysk politi har 90 konkrete anmeldelser, meldes det, i sentrum av Köln. Hører man nyheten på denne måten frykter man straks det skal dreie seg om innvandrere, og det gjør det også, av «arabisk» eller «nord-afrikansk» utseende. De skal ha tatt på pupper og rumper til tilfeldig forbipasserende kvinner, så de har fått skrubbsår på dem, en kvinne fikk plassert en nyttårsrakett i hetten på jakken sin. En mann fikk både sin 15årige datter og kjæreste antastet, uten at han kunne gjøre noe. Overgriperne var simpelthen for mange.

Lignende, i mindre omfang, skal ha skjedd i Hamburg og Stuttgart. Mindre omfang dreier seg likevel om flere titalls, slett ingen bagatell.

Om Europa hadde vanskelig for å håndtere flyktningekrisen før dette, er det vanskelig inntil det umulige å se hvordan de skal kunne gjøre det nå. Ordføreren i Köln, Henriette Reker, har klønete gått ut og oppfordret kvinner til å «holde seg på armlengdes avstand», og «passe seg», altså snublet inn i å gi ofrene skylden, og indikere at dette er noe vi må akseptere og leve med. Innvandringsmotstandere har selvfølgelig kastet seg på henne som ulver, på sosiale medier. Reker er den samme politikeren som måtte på sykehus i fjor etter å ha blitt knivstukket som følge av sin støtte til Tysklands liberale innvandringspolitikk.

Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, ble så vidt jeg husker kåret til årets person av Time magazine i fjor. Jeg er enig i at hun er en politiker og en statsleder av et format det ikke finnes maken til i vår tid. Hun har virkelig fått noen store kriser i fanget, hun har ridd unna Ukraina-krisen, den mest unødvendige av dem, hun fikk seg noen skrammer av den greske gjeldskrisen og Tysklands håndtering av den, men er nå kanskje i ferd med å knekke sammen under flyktningekrisen. Det går ikke at Europa tar i mot hundretusenvis av muslimske flyktninger, når prisen er terrorangrep, antasting av kvinner og nedstengning av hele byer for terrortrusselen. Det går ikke i lengden, om debatten ikke blir tatt av de siviliserte og moderate, vil den bli tatt av de ekstreme og ultranasjonale. De vil gjøre det med vold, som det allerede er flere eksempler på. Disse blir fordømt, men de blir ikke forstått. Det er ikke lenger noen god kontakt mellom den politiske og økonomiske eliten i samfunnet, og folket som føler seg truet.

Dette er en reell trussel for Europa som vi kjenner det, og demokratiet som vi kjenner det. Det er en trussel på en annen måte og en annen skala enn vi tidligere er kjent med, og det kommer i en tid der vi også på andre måter er svekket. Det europeiske demokrati- og fredsprosjektet står i fare for å mislykkes, tre år etter vi selvtilfreds tildelte det fredsprisen.

Ukraina er nå om dagen mest en trussel for seg selv. Det landet er ødelagt ettertrykkelig. For tre år siden gikk det an å leve der, tross vanstyre, fattigdom og korrupsjon, nå har det kommet en gallup som viser at landet er på vei mot slutten. Her er en omtale fra Newsweek, dere kan lese de dystre tallene selv. 17 % støtter nå president Porosjenko. Selv i de vestlige delene av landet har han lavere oppslutning enn Janukovitsj hadde, da han ble styrtet. Hele 79 % av landets befolkning rapporterer seg selv som fattige, opp fra 62 % i fjor. 17 % er fornøyd med sin levestandard, karakteristisk nok det samme tallet, som de som er fornøyd med Porosjenko. Landet har også en helt umulig oppgave. De skal liksom bekjempe en oligarkklan med full kontroll over landets medier, politikk og økonomi, samtidig som de skal tre ned «austerity» fra IMF over en altfor hardt prøvet befolkning. Lånene fra IMF forsvinner i korrupsjon, eller til den håpløse «Anti terror operasjonen» ATO mot en enda hardere prøvet befolkning i Donbass. Demokrati- og fredsprosjektet i Ukraina har endt i en spektakulær fiasko.

Kunne ikke NRK spilt av det klippet med Børge Brende der han sier at «Ukraina ønsker å gå inn på demokrati og ta opp kampen mot korrupsjon, og så kommer Russland og ødelegger», eller hvordan han nå formulerte det. Nå har Ukraina snart hatt ett år i fred fra Russland, Minsk2-avtalen var fra februar 2015, det Ukraina som var igjen kunne gått inn på alt det demokratiet de ønsket og bekjempet korrupsjon som bare juling, resultatet er lik nuller, eller kanskje man heller skulle si minus. Det står verre til nå, enn det gjorde da. Maidan-revolusjonen har gjort Ukraina verre, akkurat som vi sa, vi som ikke slengte oss inn i koret som støttet den.

Ukraina har fremdeles potensiale til å ende opp i en verdensomspennende konflikt, all den tid NATO nå har bestemt seg for at krisen i Ukraina representerer «en militær trussel fra Russland». Det er en trusselvurdering som gjør at en får lyst til å gi opp troen på den opplyst, demokratisk debatt. Russland er en trussel fordi vi truer dem. En væpnet konfrontasjon kan komme av at Høyre sektor eller andre ekstremister i Ukraina fremprovoserer en russisk reaksjon, og så kommer NATO inn litt etter litt, slik de de to siste årene de facto har vært i ferd med å gjøre. En slik konfrontasjon minner om den som Saudi Arabia nå fikk til mot Iran, eller som tyrkerne forsøkte mot Russland, ved å skyte ned flyet der. Ukraina har på ny stengt strømforsyningen til Krim, forresten, men gudskjelov er Putin en mer sindig mann enn han blir fremstilt som, Russland rister provokasjonene av seg, og forsøker å orientere seg i den nye verden.

Farlig som dette er blir vante kriser som at Kinas børs to av fire handledager har vært stengt på grunn av stort fall, og Europa og USA har startet børsåret med en nedgang man må tilbake til finanskriseåret 2008 for å finne maken til, det er sånt som knapt kvalifiserer til oppmerksomhet. Heller ikke at Nord Korea sprenger en atombombe så kraftig at det blir registrert jordskjelv i området, er nok til å forandre noe særlig. De er kriser som de pleide å være, som vi har greid å løse tidligere. Krisene som rir verden i dag er av en annen type og av en annen skala, og vestlige statsledere ser ut til å famle i blinde på feil sted i sine motvillige forsøk på å adressere dem og gjøre noe med dem. Debatten om dem adresserer heller ikke problemene som de er, men opererer i gamle mønstre av helter og skurker, forbrytere og ofre, der vi så veldig gjerne vil vise vår sympati med ofrene at det blir uakseptabelt å påpeke at også de kan ha feil. Vi har vært så hellig overbevist om våre egne, gode intensjoner, at vi har glemt at gode intensjoner ikke alltid leder til et godt resultat.

Det er på vei til å bli for sent å gjøre noe med det. Vi har fått et dårlig nytt år, om enn jeg så inderlig gjerne skulle ønsket det motsatte.

Kampen om Syria, og om verden

Dette er en fortsettelse fra forrige innlegg, som jeg ikke fikk skrevet ferdig. Den var som så mange andre poster jeg skriver bredt anlagt, sikkert for bredt, tatt i betraktning hvor liten tid jeg har til å skrive dem, og hvor store sjansene alltid er for å bli avbrutt. Men jeg skriver også for meg selv, for å få ut av systemet ting som bekymrer meg. Jeg har ingen tro på at jeg eller andre som skriver kan få utrettet noe, det er ikke ordene og meningsmålingene som styrer begivenhetene lenger. For å få gjennomslag, må man ta mer drastiske midler i bruk.

Dagens store nyhet er at Donald Trump i USA har gått ut og sagt at USA ikke bør slippe inn muslimer i landet. Det er ganske ekstremt, hvis USA fortsatt skal forbeholde seg retten å bombe i muslimske land og drepe muslimer med droner, men ikke ta i mot flyktninger fra disse landene. I følge Trump selv skal forbudet mot muslimsk innreise foregå til den amerikanske toppledelsen finner ut «hva som foregår». Forslaget er et valgkamputspill, ikke laget for å bli reelt, så alle praktiske problemer man kan latterliggjøre Trump og kampanjen hans for, er ikke poenget. Jeg blir helt oppgitt av den amerikanske presidentvalgkampen, og forsøker å unngå den så godt jeg kan. Men som fast lytter på BBC World Service og fast leser og lytter på alt Stephen Cohen legger ut på nettet, får jeg mer enn min dose. Det er en deprimerende samling på republikansk side, og Hillary Clinton er ikke det spor bedre på den demokratiske, om målet er at verdens to atomvåpensupermakter skal finne ut av det med hverandre. Den amerikanske ignoransen ligner ingenting.

I forbindelse med terrorangrepene i Paris lastet jeg ned en rekke av podcastene til John Batchelor show (til vanlig hører jeg bare intervjuene med Stephen Cohen, hver tirsdag). I et av dem har han et intervju med en dame fra Fox news. Hun sier det utrolige, det amerikanske folket forakter (despise) de som er nummer 2, eller 10, de vil at vi skal ta ledelsen. De forventer ikke at presidenten skal kunne alle detaljer (all the intricates) i Syria-konflikten, men at han skal ha et godt instinkt (!) – mitt utropstegn -, og ta de riktige beslutningene og bare løse krisen.

Ta ledelsen.

Det er Fox News. Amerikanerne. De som sier det russiske folk er hjernevasket av Putins propaganda. Case closed, som amerikanerne liker å si det.

Det er veldig mye som skjer, og mye å skrive om. Det er mer enn nok stoff til daglige, fyldige poster. Britene har stemt for å bli med i bombeangrepene de også, bombe i Syria, bombe IS, som de kaller det. Jeg er dypt, dypt skeptisk til at dette er den egentlige grunnen til at Cameron vil være med å bombe, og at han la så mye kraft og prestisje i innlegget for å få lov til det. Det er mer enn nok hærstyrker til å bombe IS i senk, om det skulle være målet, og det skulle være mulig. Her er det nok heller historiens lærdom om at den som vinner krigen også bestemmer freden. Hvis Cameron virkelig er så oppsatt på å ende «the butcher» Assads dager som president, så må britiske fly også være med i bombingen. Da vil britene ha et sterkere ord med i laget i den politiske løsningen som vil bli etterpå, om det blir noen.

Jeg fulgte ganske nøye med på debatten i det britiske parlamentet, jeg tror det var sist onsdag. Labor har fått den gamle antikrigshelten, Jeremy Corbyn, som leder av partiet, og både britiske politikere og britiske velgere er skremt av forrige britiske bombetokt i Midt-Østen, det i Irak. Det er en lykke og en rettferdighet at det blir hengende ved politikere som leder landene sine ut i slike kriger, hva de har gjort. Britene husker Blair, som sa Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, og gikk til krig på en løgn. Resultatet er også katastrofalt. Irak er verre nå, enn det var da, og Midt-Østen er mye, mye verre. Det har kostet også, trillioner av dollar. Statsledere i stormakter vil aldri bli stilt for krigsrett, men de kan bli husket i skam.

Dette har farget debatten litt, i England. Cameron lover ikke noe enkelt, han lover ikke engang seier. Han appelerer til at britene må støtte sin nære allierte, Frankrike, som er rammet av terror, og han skremmer med at britene kan bli rammet også, uten å gå så langt som å si at det vil skje, om de nå ikke går til krig. Jeg la også merke til en voldsom demonisering av den islamske stat, og medlemmene i den, they …, and they rape our women. Det lignet på hvordan vesteruopeerne omtalte de tyrkerne, eller ottomanerne, den gang muslimer virkelig truet Europa. Det var imidlertid Cameron som omtalte den islamske stat som noe middelaldersk, med middelaldersk tortur.

Jeg tror ikke det er lurt å omtale dem sånn. Det gir Donald Trump rett i å ikke ønske dem inn i USA, og det gjør det rart at vi europeere tar i mot hundretusener av dem. Det er en temmelig vrien retorisk balansegang, å argumentere at muslimene når de er med i IS vil «volda våre kvinner», men når de kommer til oss som flyktninger, så vil de ikke det. Bombene bør forklares saklig, rasjonelt, og ikke med at de vi bomber er udyr fra en for oss glemt og mørk middelalder.

Utenrikstalskvinnen fra Labor overgikk Cameron. Hun kalte den islamske stat «Fascister», og mente at «historien har lært oss at man bare beseirer fascismen ved å knuse den». Det var pinlig å høre på, og enda mer pinlig ble det av at hun fikk applaus og god respons. Britiske politikere sender bombefly mot muslimer i Irak og Syria, med argumentasjon at de er «fascister», og at «fascismen bare kan beseires ved å knuses». Det er en merkelig tendens i vår tid at alt som er farlig og skremmende, skal være «fascistisk», alt man er i mot blir «fascistisk». Donald Trump i USA ble også kalt fascistisk, hørte jeg i dag. Putin er også kalt fascistisk. Og russerne har antagelig grovt overspilt kortet om at Ukraina er blitt fascistisk etter Maidan, og at det er en fascistisk trussel derfra. Grensen for meg går når man kaller religiøse bevegelser og andre kulturer for fascistiske, da blir det absurd. Da kunne man like godt gå bakover i tid, og kalle for eksempel Djengis Khans mongoler og Attilas hunnere fascister. Det er ikke fascistisk bare fordi det «må knuses», og det må ikke engang «bare knuses» om det nå en gang skulle være fascistisk. Kun Hitler lot seg ikke stoppe på annen måte enn ved kamp. Det var kanskje ikke så mye på grunn av at han var fascist, som at

Gode og dårlige nyheter fra en verden i forandring

Det er klimatoppmøte på gang i Paris om dagen. Jeg tenkte en stund at dette kom til å gå dårlig, verdens statsledere har andre ting å tenke på, og enda så viktig disse møtene i Paris er, så har de litt vanskelig for å trenge frem i nyhetsbildet i en dramatisk verden. Det lovet ikke godt at franskmennene forbød demonstrasjoner i forbindelse med arrangementet, og begrunnet det med terrorfaren etter 13. november.

Kanskje var pessimismen og den dempede oppmerksomheten det som skulle til. I hvert fall er signalene fra klimamøtene mye mer positive enn på lenge. De franske arrangørene gjorde sammen med andre arrangører også noe smart ved å la hvert land komme med sine klimamål på forhånd, i stedet for å la dette være gjenstand for forhandlinger. Det var også lurt å la statslederne komme inn først, og holde fine taler, i stedet for å la dem komme til slutt, når alt skulle være ferdigforhandlet, som det aldri har blitt. Kanskje kan også dagens statsledere og toppolitikere klare å bli enige om noe, også når det gjelder en så vanskelig og motsetningsfull sak som klimaendringene og den menneskeskapte globale oppvarmingen.

Her i Rogaland er det spesielt å skrive disse ordene akkurat i dag, som vi i sørfylket har de verste oversvømmelsene i manns minne. For å kjøre fra Stavanger til Kristiandsand må man kjøre om Haukeli, Egersund har evakuerte hus, Kvinnesdal har hus som er tatt av elven. Med min lille datter gikk jeg selv tur langs vår lille Figgjoelv, som var større enn jeg noen gang har sett den, men som ikke er truende for hus og hjem. Kanskje har også dette noe med at det virkelig kan gå mot en forpliktende klimaavtale nå i Paris, mange land og mange steder opplever endringene allerede, gjennom uvanlige og dramatiske værfenomener. Sånt gjør inntrykk.

Det er veldig mange problemer med den avtalen som eventuelt måtte komme. Det tjener bare til det beste at det ikke er så mye oppmerksomhet rundt disse problemene, det gjelder å få på plass et rammeverk. Så kan man ta for seg problemene, litt og litt. Sånn synes jeg hele den internasjonale storpolitikken skal utformes. Det har vært en tendens de siste årene at man har ønsket litt for mye, litt for fort, og man har ikke vært så gode til å justere målene når de viser seg å være urealistiske, eller uoppnåelige.

Her kan Syria, Ukraina og de fleste av landene landene som var med i det som ble kalt den arabiske våren fungere som eksempel. Det er ikke lett å gå fra dysfunksjonelt autoritært styre eller kvasidemokrati til vestlig inspirert statsstyre med vestlige verdier i løpet av en kort «revolusjon», det er kanskje ikke engang mulig. Kanskje må man ta små skritt om gangen. Reformer, ikke revolusjon.

Jeg vil være veldig fornøyd med en avtale i Paris, som ikke er perfekt, men som er en start. Det ser det ut til at jeg vil få oppfylt.

Den største bekymringen jeg har er at det skal bli væpnet konflikt mellom verdens stormakter. Det er en bekymring jeg deler med få, tross konflikten på noen måter allerede er her, med den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet. Det var en villet handling, det var ikke noe uhell. Man kan diskutere om det russiske flyet virkelig krenket tyrkisk luftrom, som tyrkerne hevder, og om det i så fall var riktig å skyte det ned, som NATO offisielt mener det var, her finnes sterke meninger på begge sider. Det er imidlertid udiskutabelt at dette har drastisk forverret forholdet mellom de gamle fiendene Russland og Tyrkia, og at tyrkerne har blitt atskillig mer forsiktige med å krenke gresk luftrom og tyrkisk luftrom, slik de har hatt for vane. Plutselig er det et tyrkisk fly som blir skutt ned, eller et fly fra et annet NATO-land. Da har situasjonen eskalert enda et hakk.

Konflikten i Syria har i elementer i seg som allerede gjør det til en verdenskrig. Et stort antall av verdens stormakter tar del i den, hele Europa, Nord-Amerika, Midt-Østen, Russland, stormaktene i Midt-Østen har satt svært mye på spill, og satt seg i en posisjon det ikke er lett å rygge vekk fra. Saudi-Arabia, Tyrkia og Iran er i direkte konflikt, med Saudi-Arabia og Iran er det nesten eufemisme ikke å kalle det krig, siden de også utkjemper en lignende kamp i Jemen. Den nye enheten man ikke engang klarer å få satt et skikkelig navn på, Den islamske staten, er veldig langt i fra å være en stormakt. De satser på å klare seg uten venner i verden, er så vidt jeg vet ute av stand til å produsere sine egne våpen, og er avhengig av illegal handel med land og mellommenn det er merkelig liten oppmerksomhet om hvem er, de kan bare eksistere så lenge de virkelige stormaktene har andre mål det er viktigere å oppnå, enn å bekjempe dem.

Jeg vet ikke dette. Men fra alt jeg leser og hører, lar jeg meg ikke overbevise om at noen av maktene i konflikten egentlig har som hovedmål å få stanset IS. Gulfstatene, Tyrkia og den vestlige alliansen har heller arbeidet for å få fjernet Assad, bak i tid finnes det videoklipp av Obama som uttaler denne rekkefølgen, først Assad, så IS. Det er også minst en amerikansk tenketank som har uttalt at forholdene for fred i Syria nå ikke ligger til rette, siden den eneste som kan garantere for denne freden er den syriske statsmakten, opposisjonen er ikke sterk nok. Russland, Iran og de andre vi i Vesten effektivt har gitt merkelappen «røverstater» (i motsetning til det etablerte uttrykket «moderat opposisjon», som gjelder de som bekjemper Assad, mens de som bekjemper regimet i Kiev, Ukraina, er «separatister» og «terrorister», helt motsatt sånn det blir beskrevet i Russland, der motstanderne av Assad er terrorister, motstanderne av Kiev er nettopp det, motstandere av Kiev) vil nok heller først og fremst behold Assad, eller et annet vennligsinnet regime, og da er ikke Is den største trusselen.

Heller ikke denne posten ble skrevet ferdig som den skulle. Min kone kom ned, og ville ha meg til sengs, noe jeg selvfølgelig gikk med på. Noe av poenget skulle være at deler av konfliktene er ute av kontroll. Det er folk med tunge våpen i hånd som styrer begivenhetene. Vi har vennet oss til å diskutere, argumentere. For tiden er det mange som heller bare setter i gang, skyter, bomber, terroriserer, man får beveget sakene mer på den måten. Det er veldig farlig. Det var det jeg ville si.

Terror

I går rammet terroren Paris. Den var spektakulær, rystende. Folk som satt og så vennskapskampen mellom Frankrike og Tyskland på Eurosport kunne plutselig høre en bombe bli sprengt utenfor Stade de France, hvor kampen ble spilt. Folk som så på nyhetssendinger eller sjekket nyheter på nettet – som jeg – kunne plutselig se meldinger om skyting ved forskjellige puber og barer på østsiden av elven, og at det var uklart hvor mange det gjaldt og hva omfanget var. Det var også noe om en konsert, gisler, og gisler som ble skutt. Drapstallene steg stadig.

Statsledere og offisielle representanter – som borgermesteren i Paris – var merkbart skjelvne i stemmen da de skulle gi sine kommentarer om hva som var skjedd. Borgermesteren i Paris fulgte den samme nyhetsstrømmen som journalisten som intervjuet ham på BBC, som jeg hørte. President Hollande var evakuert fra fotballkampen i helikopter. Canada og USA var raskt ute med å erklære full støtte og all mulig hjelp til en nær og gammel alliert, britene med Cameron var også klare i talen, som russerne med Putin.

Terroren ble raskt lenket til militante islamister, og Frankrikes krigføring i Syria. President Hollande beskyldte den islamske stat, som også har påtatt seg skylden. Det gjør at den såkalte staten som er såkalt islamsk har hatt en serie spektakulære terrorangrep av forskjellig karakter, med forskjellig omfang, og ulike steder i verden. Tre verdensdeler, faktisk talt. Bomber i Libanon, sprenging av fly over Egypt, og nå altså det kombinerte angrepet i Paris.

Det var først nå med Paris den vestlige verden virkelig våknet. Jeg ser folk har begynt å kle seg med det franske flagget på Facebook. Terroren dominerer nyhetssendingene helt. Det er statslederne som uttaler seg, og ikke utenriksministerne, som det var, da det russiske flyet ble sprengt ned i Sinai-ørkenen. Terroren virker sterkest når de som blir rammet ligner oss.

Dette er ikke tiden for å score politiske poeng. Da det begynte å bli klart at det russike flyet fra Metrojet var sprengt ned av en bombe, og at den islamske stat på en eller annen måte stod bak her også, så var det flere artikler som antydet og mer enn antydet at her fikk russerne se hva bombingen deres i Syria kunne føre til. En ekspert mente at Putin kunne bruke dette til å trappe opp kampen mot IS, slik han hadde tidligere hadde brukt terrorangrep i Russland som påskudd til å føre krigen i Tsjetsjenia til endes med alle nødvendige midler. Nå, når Frankrike er rammet, er det ingen slike antydninger.

Den islamske stat er en merkelig konstruksjon. Man skal ikke mange år tilbake i tid før dette var noe som ikke eksisterte. Jeg sjekket store norske leksikon, der det er Dag Leraand som har skrevet artikkelen, og der opprettelsen av gruppen er lagt til 2013. Det er to år siden. Nå kontrollerer de angivelig store deler av Syria, av Irak, de er aktive i Egypt, og i Libya, hvorfra de smetter over til Tunisia, og altså nå i stand til et omfattende og komplisert koordinert angrep i Frankrikes hovedstad Paris i tillegg.

Jeg har vanskelig for å tro at alle som bekjenner seg til gruppen er så veldig godt etablert i den. På meg virker det som om mange bare kaster seg på en terrorgruppe med stor og synlig suksess. I Egypt har jeg hørt noen mene den islamske staten der er gamle medlemmer av det muslimske brorskap, at det i praksis er det muslimske brorskap med et annet navn.

Dette vet jeg ikke. Alt som utgår fra konfliktene i Midt-Østen og det massive kaoset der vil jeg være forsiktig med å uttale meg om. Hva jeg har lest mye om, og kan litt om, er Russland. Der er jeg overbevist om at den vestlige verden med EU og USA i spissen har gjort seg selv og resten av verden en forferdelig bjørnetjeneste med å gjøre Russland til en fiende og til en trussel. Russland er ikke det. Og de trengs som partner i kriser og konflikter langt viktigere å få en ende på enn den i Ukraina, som forholdet til Russland er ødelagt fra.

Krisen i Ukraina kan legges død. Det er ingen katastrofe verken for Ukraina eller for Europa om Krim blir administrert i fra Russland, og at Donbass administrerer seg selv. Det er problemer av en helt annen karakter enn krigen i Syria og den kritiske situasjonen i Midt-Østen og Nord-Afrika. Det første er en provokasjon og brudd på regler og prinsipper, det andre er en reell trussel mot det Europa vi kjenner. Det leder til en flyktningestrøm vi ikke kan håndtere. Det skaper også de forholdene terrororganisasjoner som den islamske stat trenger for å rekruttere nye medlemmer, i det utvidede Midt-Østen og i Europa. Det legger også forholdene til rette for at de kan lykkes med terroraksjonene sine, og med det oppnå den suksessen som trengs for å rekruttere ytterligere nye medlemmer.

Den beste måten å reagere mot terror på er å holde hodet kaldt. Terroristene ønsker kaos og frykt, det må vi ikke gi dem. Konfliktene i verden må dempes, motsetningene reduseres. Krig og hat skaper bare nye terrorister. Det er også viktig å huske på at spektakulære terrorangrep som dette skjer veldig sjelden, det går år mellom hver gang, og har i den vestlige verden ennå ikke skjedd oftere enn at det går an å telle det på en hånd. Jeg tenker på New York i 2001, London 2003, Madrid 2004 og nå Paris i 2015, de fire er i en klasse for seg. Det er ikke slik at muslimene når som helst kan få til et slikt angrep, enten de kaller seg Al Kaida eller islamsk stat. Enslige hvite som skyter vilt rundt seg uten mål og mening på skoler og andre samlingssteder er noe som skjer langt oftere. Det er viktig å huske.

Samtidig går det ikke an å bagatellisere at mange muslimer lar seg rekruttere til å bli ekstrimister, og at dette kan representere en reell trussel. Roten til ondet ligger i konfliktene i Midt-Østen, og i Nord-Afrika. Det er også her en eventuell nøkkel til løsning ligger, og jeg mener løsningen er nødt til å inkludere alle parter, også de USA og deres allierte forsøker å ekskludere. Det blir ingen løsning i Syria uten at Russland og Iran er med på den. En slik løsning er blitt forsøkt i fire år, og har vært med på å skape den vanskelige verdenssituasjonen vi har nå. Det er også en løsning som er helt urealistisk. Europa er med og betaler prisen.

Den er altfor høy.

 

 

 

 

 

 

Mediedekningen av Russlands krenkelse av tyrkisk luftrom og amerikansk bombing av sykehus til leger uten grenser

Først en liten innledning med Ukraina hvor det er gryende signaler om en mulig stabilisering. I forrige uke var det møte mellom statslederne i Tyskland, Frankrike, Ukraina og Russland, de fire som forhandler om Ukrainas fremtid, og derfra blir det meldt at Frankrike og Tyskland var klare i talen til Ukraina og deres president, Petro Porosjenko. Tiden for store ord og fine foto er forbi, nå er det realitetene som gjelder, og de er at Europa har mer enn nok med sine egne problemer til å kunne gi Ukraina den omfattende hjelpen landet trenger for å nå alle sine mål. Leonid Bershedsky skriver om forhandlingene på Bloomberg view, en fansk diplomat har funnet en mulig løsning på noen av de mest kinkige problemene i Minsk2-avtalen, det som gjelder å få klargjort statusen til opprørsområdene, få arrangert valg der og få gitt Ukraina tilbake kontrollen over grensene sine. Merkel og Hollande tåler ingen slinger i valsen fra Porosjenko, han må få gjennom en særskilt lov valgene kan holdes under, og denne loven må utarbeides i samarbeid med separatistene og Russland. Det finnes ikke noe alternativ Ukraina og Europa har råd til, Ukraina kan ikke for alltid holde gående en konflikt på andres regning, de er nødt til å gjøre som Europa sier.

Det betyr ikke at de kommer til å gjøre det. Ukraina er fortsatt styrt av politikere som ikke vet sitt eget beste, Og i hvert fall ikke folkets.

I helgen var det noen russiske militære fly som kom over i tyrkisk luftrom i forbindelse med bombeangrepene de begynte i Syria i forrige uke. Tyrkia er et NATO-land, så her ligger det enda en mulighet for konflikt mellom Russland og NATO. Fly som krenker et lands luftrom kan bli skutt ned, og vi vil da ha et NATO-land som skyter ned et russisk fly. Det er slike uønskede «uhell» man har snakket om, som kan starte en alvorligere krise, selv om ingen egentlig har ønsket det. Vår mann i NATO, Jens Stoltenberg, har lagt ansiktet i alvorlige folder og med Stoltenbergsk engelsk sagt «we are committed…» Tyrkia har også kalt den russiske ambassadøren inn på teppet, og gitt ham en alvorlig advarsel, to ganger.

Antagelig kommer det til å bli med det. Tyrkia og Russland er på god fot med hverandre, om enn de har uenigheter i Syria, og de vil neppe ødelegge det forholdet over unødvendige krenkelser av tyrkisk luftrom. Krenkelsene skjedde i helgen, men ble offentliggjort i går, i forbindelse med møter Erdogan skal ha med EU over flyktningekrisen, og også møter som har vært mellom Tyrkia og NATO. Russiske bombefly i tyrkisk luftrom er en god måte å tiltrekke seg oppmerksomhet på, og til å få understreket hvor viktig det er å finne en løsning på alle konfliktene i Tyrkias nærmeste naboområder. Tyrkia har sine egne mål i disse konfliktene, mål som ikke alltid er identiske med deres nære allierte. De har også demokrati og menneskerettighetsproblemer de har fått det behagelig stille om, nå.

En bloggside som kaller seg Sykes Picot, og har flere bidragsytere, skriver mye om Midt-Østen og problemene der. De har en post som skiller seg fra andre i måten å beskrive Syria på, og Russlands inngripen. Det er ikke umiddelbart lett å finne ytterligere informasjon om skribenten, Roy Murray, og hva mer han har gjort enn å skrive på denne bloggen. På meg virker denne posten å skjære litt igjennom propagandaen, og er ikke så opptatt av å fremme egen sak og sverte andres, gjerne på bekostning av de faktiske forhold. «Den moderate opposisjonen» som amrikanerne og europeerne snakker om, den finnes ikke, og det finnes heller ikke noen til å ta over om Assad skulle gå av nå. Det finnes heller ingen sterke nok og villige nok til å ta et ordentlig oppgjør med IS, så lenge den syriske statsmakten ikke er med på laget. Murray argumenterer for at russerne gjør det eneste riktige ved først å slå ned den væpnede opposisjonen, for så å kunne ta med seg den syriske hæren i en ordentlig kamp mot IS. Deretter vil det gå an å diskutere hva man skal gjøre med Assad-regimet. I følge Murray er heller ikke Russland opptatt av å beholde det. Målet er heller en styrt, enn en kaotisk, avslutning.

Både når det gjelder Russlands bombing i Syria og krenkelsen av tyrkisk luftrom er det amerikanerne som går hardest ut i hvor alvorlig, farlig og kritisk dette er. De slår opp krigstrommene, og bidrar med det heller til å gjøre situasjonen mer spent, enn å gjøre den tryggere. Også de skjønner at deres forsiktige bombing av IS ikke løser noen ting, og at væpningen og treningen av syriske opposisjonelle ikke har gjort dem moderate. Opplæringen av frivillige moderate til å kjempe mot IS, men ikke mot Assad, har vært en spektakulær fiasko. Den har kostet hundrevis av millioner dollar, men ikke resultert i mer enn en håndfull soldater. Karakteristisk for dem er at de overgir seg – og våpnene sine – straks de kommer i kamp. Også Norge var med i dette prosjektet, et samlet Storting stemte for, uten noen debatt i folket, eller i Stortinget. Jeg vet Miljøpartiet De Grønne strittet litt i mot, de skal jo være fredspartiet, men partileder og Stortingsrepresentant Rasmus Hansson gav etter for et voldsomt press fra et samlet Storting på ikke å skape dissidens. Vi sendte opplæringssoldater vi også, uten peiling og kontroll på hva de skulle gjøre. Sånn går debatten her. I USA er det verre.

Washington Post er USAs regjeringsavis. Redaktøren er fri, journalistene er frie, det er god vestlig standard, men båndene til det amerikanske statsstyret er tette, og måten nyheter, kommentarer og reportasjer blir valgt ut, vinklet og utformet på trekker tankene unektelig mot den langt mer kritiserte russiske RT, eller Russian Today, som den het før. Washingtons Posts dekning av det amerikanske bombeangrep mot sykehuset i Kunduz, Afghanistan, overgår det meste. Afghan response to hospital bombing is muted, even sympathetic er tittelen. Her handler det lite om at bombing av sykehus og medisinsk personale er strengt ulovlig etter enhver konvensjon, og å gjøre det med hensikt eller vel vitende er en krigsforbrytelse, og ville vært straffbart om amerikanerne hadde latt seg underordne noen jurisdiksjon som tar seg av slike ting. Her handler det om at afghanerne merkelig nok ikke har vært så kritiske som de pleier, til denne bombingen, at de heller stiller seg sympatisk til den.

Organisasjonen som eide sykehuset, Leger uten grenser, og de som befant seg i det, stiller seg ikke like sympatisk. De krever en uavhengig gransking, og vil ha svar på spørsmål som hvorfor bombingen varte ved i nærmere en time, tross de ansattes febrilske forsøk på å få det stanset, og hvorfor området rundt sykehuset er så uberørt. Det virker veldig lite troverdig at Leger uten grenser skal tillate terrorister å bruke sykehuset som base, eller oppholde seg der med våpen, som det har vært forsøkt antydet. Amerikanske og afghanske offentlige uttalelser øker mistanken om at her er det noe alvorlig muffens på gang. USA har allerede en gang skiftet forklaring, fra at det var «Collateral damage», til nå, at det var «på forespørsel» fra afghanerne selv.

Til å svare på disse spørsmålene beroliger amerikanerne oss med at det skal komme en full granskning av hva som har skjedd, og at resultatene av den vil bli produsert i full åpenhet. Alt i regi av amerikanerne selv, og av NATO.

Det er omtrent så troverdig som at russerne selv skal foreta granskningen av hva som egentlig skjedde da noen russiske fly kom over i tyrkisk territorium i helgen.

På BBC en av dagene, var det en representant for det amerikanske militæret som ble intervjuet i forbindelse med bombingen. Jeg tror han het Greene, John eller Jack Greene, eller noe sånt. Han ba oss alle huske på at det egentlige problemet er Taliban, og hadde det ikke vært Taliban i området, så hadde det heller ikke vært nødvendig med bombingen som førte til dette forferdelig uhellet (terrible accident).

Det er klart, amerikanerne virker ikke akkurat til å gå i seg selv hva de egentlig holder på med. Det er også litt spesielt når de gir «de vi ville treffe» skylden for en bombe som kommer galt av sted. Amerikanerne har også en historie for å trene, finansiere og utstyre med våpen islamske grupper i Afghanistan. Det var med på å fremprovosere den sovjetiske invasjonen i 1979. Amerikanerne fortsatte å finansiere disse gruppene også etter at Sovjetunionen trakk seg ut, tross løfter at de skulle slutte med det. Amerikanerne har en historie i å finansiere og utstyre grupper som etter hvert vender seg mot dem. Det er blant de mange ting amerikanerne og Obama gjemmer i begrepet unintended consequenses. Det dekker mye av det som har gått galt de siste årene.

 

 

 

Bomber i Syria

Det er så fordømt virkelig. Jeg sitter her i Norge og leser og tenker, og gjør meg opp mine meninger om hvordan konfliktene og krisene i verden kan løses. Jeg skriver om det, og det blir en liten diskusjon her på bloggen. Ute i den store medievirkeligheten er diskusjonen større, og flere deltar. Også folk med makt og innflytelse. De har også sterke meninger, ofte annerledes enn mine. Mens vi holder på med disse diskusjonene, som i sin natur alltid vil være litt teoretiske, så er det hundretusener og millioner av mennesker som får sine liv ødelagt, fordi det blir noen løsning, eller løsningene som blir forsøkt ikke fungerer.

For meg har det mye å si hvordan jeg tenker om disse tingene, noen ord fra den gang jeg var språkstudent i Italia og hadde en ung kroatisk jente og en litt eldre serbisk i samme lille klasse. Det var i 2002, kort etter krigen. En gang satt vi der, samlet, og så sa kroaten «de slapp bomber på oss, fra fly – it was awful», så stoppet hun en liten stund. Hun var omtrent 20 år, pen, tydelig opptatt av Marlyn Monroe, og ville se ut som henne. Hun var ikke opptatt av politikk, eller krig, og var stort sett blid og fornøyd, og forsøkte å være sjarmerende. Så kom altså disse ordene.

Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvordan det er når man sitter der i husene og leilighetene sine, ser flyene komme, og bombene falle. Men akkurat de ordene der gjorde at jeg så det på en annen måte, også den intense urettferdigheten de må føle, til flyene langt der oppe, umulige å forsvare seg mot, mennesker de ikke kjenner og aldri vil møte, og så faller det bomber ned. «Jeg har ikke gjort deg noe,» gråt vi alltid når vi var små, når noen var slemme mot oss uten grunn. Denne følelsen må være intens, mot bomber fra bombefly.

Nå er det russerne som har sluppet bomber. Stikk i strid med hva Putin sa i FN, og som jeg berømmet ham for, at Russland aldri ville handle uten FNs godkjennelse, slik USA så mange ganger har gjort. Så går det et par dager, og bombene faller.

På nytt er verden i villrede. Hva er det russerne vil? Hvorfor bomber de i nærheten av Homs, når de sier de vil ta IS, og IS ikke har fotfeste i disse områdene? Jeg har hørt alle nyhetssendingene på BBC de siste dagene, forklaringene har spriket fra «de bombet feil, de ville bombe IS, men ble ledet til feil sted, eller fløy selv feil», til at «Putin ønsker å få slutt på sanksjonene, og vil gjøre det vanskelig for europeerne å forlenge dem i desember». En av de mest sannsynlige forklaringene jeg har sett, er at Putin foretrekker en sterk forhandlingsposisjon, og nå vil sørge for at Assad får det i Syria. Men heller ikke denne forklaringen er tilstrekkelig, for det virker ikke som om det ligger til rette for noen forhandlinger med det første. Dette ser bare ut som en beinhard maktkamp, på bekostning av sivilbefolkningen i Syria, og alle andre berørte.

Det skal bli virkelig interessant når dagens klassifiserte informasjon en gang blir frigitt, og vi og historikerne får vite mer om hvem som til enher tid visste hva i forbindelse med Ukraina og Syria. Det er meldinger om at bombeangrepet fra russerne kom med en times varsel til amerikanerne, noe som kanskje er merkelig, all den tid de politiske toppene i Russland og USA har hatt kontinuerlige møter de siste par dagene. Utenriksministerne Lavrov og Kerry hadde møte så sent som i går, i motsetning til Putin og Obama har de to et godt arbeidsforhold til hverandre. Kanskje har vi nått forklaringen på hva Putin mente da han sa samtalene med Obama var «quite frank», sa Putin der at de hadde til hensikt å bombe? Er den amerikanske overraskelsen over angrepene tilgjort?

Ingen vet.

Mediene har vinklet angrepene i klar russisk disfavør, naturlig nok, man skal ikke vinkle bombeangrep til fordel for den som bomber. Men det er påfallende i hvilke angrep mediene finner frem til sivile, og i hvilke representanter for de som bomber får uttale seg, og hvilke som ikke blir rapportert i det hele tatt. På BBC var en kar som fikk si at det er ingen IS her, heller ikke andre militære, bare sivile. Tallene var høye, og ubekreftede. Hvor mange sivile drepte fikk vi høre om under bombeangrepene i Libya? Da fikk ingen sivile eller andre stå og si at det finnes ingen sivile her.

Men det går ikke an å legitimere den enes feilgrep med at andre har gjort lignende feil tidligere. Jeg er i mot den russiske bombingen, de skulle ikke ha blandet seg inn, de skulle lagt vekt på å snakke sant, og forsøkt den lange veien å vise de er til å stole på. Hvis man ikke blir enige innad i FN, bør man la være å bombe. Stormaktene må finne ut av det med hverandre. Bombing bør også alltid være siste utvei. Det er nok av eksempler på at krig gjør tingene verre, færre på at bombing og krig løser problemene.

Jeg ser frem til at mer stødige analytikere begynner å skrive om saken. Professor Stephen Cohen i the nation og John Batchelor show hadde sin sending på tirsdag, det var før bombene var falt, men etter Putin hadde talt i FN, og møtt med Obama. Det var svært interessant, enda mer interessant blir det å høre hva professoren har å si om russernes valg og handling nå.

Jeg har tidligere skrevet at Putin alltid er svært godt forberedt, sjelden tar risiko, og aldri gambler uten at han er sikker på å vinne, eller føler han er helt nødt. De som skriver at Putin ikke vil lykkes med flyangrep uten å kunne følge opp med soldater på bakken, glemmer at Putin og russerne har tilgjengelige bakkestyrker i hæren til Assad. De kan følge opp med fotsoldater.

Det beste å håpe på er kanskje at russisk bombing vil få slutt på den syriske borgerkrigen. Det er vanskelig å se hvilke andre interesser russerne kan ha. Jeg tror ikke de ville involvert seg i dette, uten å ha forsikret seg om at de har styrker nok til å slå ned opposisjonsstyrkene mot Assad, og få sørget for at han får beholde makten og kontrollen over Syria. De vil også ha forsikret seg om at forholdet til USA og Vesten ikke vil bli betydelig verre enn det allerede er, at særlig Europa har som viktigere mål å få slutt på krigen og flyktningestrømmen, enn å få slutt på Assad. Det vil i hvert fall ikke være risiko for trefninger mellom amerikanske og russiske styrker, eller at vestlige styrker skal delta aktiv i kampen mot Assad. Putin går ikke inn i kampen, uten å være sikker på å vinne den. Det har vært karakteristisk ved ham, hele hans regjeringstid, og også i hans karriere frem til han ble president.

Sentralt i konfliktene som utspiller seg mellom stormaktene, noe Stephen Cohen også klart uttrykker mot slutten av siste sending fra John Batchelor, er synet amerikanerne har på at demokrati uansett er bedre, og at det derfor er riktig å blande seg inn i suverene staters anliggende om de ikke er det. Russerne mener at staters suverenitet er viktigst, og at det skaper problemer heller enn å løse dem, å kaste statsstyret i selvstendige land for å presse demokrati ned over det. I dette er det en rekke forhold som kompliserer sakene, som at de udemokratiske regimene er korrupte og udugelige, og at de bryter menneskerettighetene, men det trenger ikke bety at de som vil overta, vil være noe særlig bedre. I Irak og Libya er det et åpent spørsmål om forholdene var bedre eller verre under Saddam Hussein og Ghaddafi, og med det er det heller ikke så opplagt at vi har rett, og russerne feil, i hvordan vi skal forholde oss til statsmakter som gjør overgrep mot egen befolkning. Det ser alltid fint ut å være for demokratiet og for respekten for menneskerettighetene, men det er ikke alltid de med best hensikt har de beste løsningene. Verden er mer komplisert enn som så.

Uenigheten har ført til at vi nå er i en verdenssituasjon verre enn noe som har vært i min levetid. Det uroer meg.

Den russiske toppledelsen i svært viktige møter i New York

For lesere som kommer innom tilfeldig eller bare sjekker nye poster, uten å følge med på kommentarene i gamle, så kan det være en idé å ta en titt på diskusjonen i posten Rolig i Ukraina, urolig ellers, der står noe av bakgrunnen for denne posten her. Jeg hadde tenkt å kalle den «Putin i New York», en overskrift som i disse tabloide tider ville gjort seg, men jeg har tenkt å gjøre min lille innsats i å unngå den veldige Putinifiseringen av debatten, og la det se ut som det er en kamp mellom Putin og resten av verden som utspiller seg. Det er svært viktig at Putin reiser til New York, svært viktig at han skal tale i FNs hovedforsamling, svært viktig at han skal møte president Barack Obama, men Putin reiser ikke alene, og han utformer heller ikke den russiske politikken alene, så det bør heller ikke se ut som han gjør det.

Putin og Russland har virkelig gjort hjemmeleksen sin denne gangen. Som de alltid gjør. De stiller meget godt forberedt. Signalene er entydige på at Russland ønsker å finne en løsning i Syria, og at de ønsker et bedre forhold til det som vel ikke har noe bedre navn enn Vesten. De har ødelagt mye for seg selv i så måte gjennom sin politikk i Ukraina, annekteringen av Krim-halvøyen, og støtten til opprøret i Donbass. Men Krim-halvøyen har de ikke tenkt å gi fra seg igjen, og støtten til Donbass vil de fortsette med. Så de ønsker et best mulig forhold, gitt disse problemene som i overskuelig fremtid vil være der.

Her skal jeg være forsiktig med hva jeg skriver, så jeg ikke trør på noen miner og provoserer unødig. I Europa er synet delt på hvordan man skal forholde seg til Russland. De mektige stater i Europa, som nå er Frankrike og Tyskland, ønsker ikke Russland som noen fiende, de vil gjerne at tingene skal vende tilbake til noe som kan minne om det normale. Det er også de som har forhandlet frem Minsk2-avtalen, som var et febrilsk forsøk på å finne et minste felles multiplum mellom Ukraina og Russland. Hvor vanskelig det er, ser man for eksempel av at Krim ikke engang er nevnt. Akkurat nå holder våpenhvilen Minsk2 legger opp til, men det er langt frem til en politisk situasjon alle kan akseptere. Et åpenbart problem med avtalen er at makten i Kiev selv er i mot, og aldri ville underskrevet om de ikke var tvunget til det.

Den makten som sterkest støtter Ukraina er USA. I min verden er det slik at det mer skyldes at USA ikke kan tolerere et Russland som ypper seg, enn at de egentlig bryr seg så veldig mye om Ukraina. De fleste amerikanere vil vel ha problemer med å sette Ukraina på kartet, og selv maktpolitikere og de viktige meningspåvirkere i tenketanker og nyhetsredaksjoner vil ha vansker med å holde en samtale gående om Ukrainas kultur og historie, uten blødmer. I Europa er forholdene mye bedre, og derfor er også synet på Ukraina og situasjonen der, mer balansert. Utenriksminister Kerry møtte Russlands Lavrov i Sotsji i mai, var det vel, og ønsket å ta del i Normandieformatet, de fire som følger opp Minsk2-avtalen (de fire er Frankrike, Tyskland, Russland og Ukraina). Han fikk prompte svaret – njet.

Møtet Putin skal ha med Obama til uken er første møte dem i mellom på mange år. Det skulle være et i 2013, men det ble avlyst på grunn av – Edvard Snowden. Jeg har såpass respekt for taushetsplikten at Snowden først var en jeg ikke syntes mye om, slik det også tok veldig lang tid før jeg begynte å sjekke opp og sitere Wikileaks. De to er forskjellige, og Wikileaks er mer fishy, som de sier på engelsk. Hva Snowden har gjort, var riktig, og slik amerikanerne har forfulgt ham, er til å få hakeslepp av. Jeg har brukt en del tid på å finne ut av Snowden, og hva det egentlig er han har avslørt, og han kommer i mine hobbyundersøkelser mye bedre ut av det, enn de amerikanske styresmaktene som forsøker å få tak i ham og straffe ham for det. Russland gjorde det helt riktige i å tilby ham opphold, det som enhver anstendig stat burde gjort. Dessverre er det ikke mange anstendinge stater i verden, kan man lakonisk legge til.

Så USA var rasende på Russland allerede før krisen i Ukraina begynte å ta av. De har også en forhistorie i Syria, der USA lenge har hatt som mål å få avsatt president Assad, neppe fordi han er så udemokratisk, men heller fordi han er på feil side, den til Iran, og ikke til den riktige, som er Saudi Arabia. USA har presset på for å få lov til å bombe i Syria, slik de gjorde i Libya, og med det få fjernet Assad på den måten. Russland har sagt kontant nei. Og USA har dårlige erfaringer med å bombe uten å ha FN på laget, de trenger ikke noe nytt Irak, særlig ikke med en fredsprisvinner (!) som president. Så de var forsiktige, og sa de ikke ville bombe, om ikke Assad begynte å bruke kjemiske våpen i borgerkrigen.

Det gjorde Assad. Likevel klarte russerne å hindre amerikansk bombing, og de gjorde det ved det som må kunne kalles et briljant trekk fra Putin og hans rådgivere. De sa seg enige i at de kjemiske våpnene var uakseptable, at de måtte destrueres, og de la frem et omfattende program om hvordan det skulle gjøres. Russland skulle være med, USA skulle være med, FN kanskje også, i hvert fall var det skikkelig. Assad var også villig til å gå med på destrueringen. Så USA satt i saksen. De måtte enten bombe Assad for at han hadde brukt kjemiske våpen, men da på tross av at han hadde gått med på å fjerne dem, og uten støtte i FNs sikkerhetsråd, eller så måtte de gå med på Russlands forslag, og la Assad bli sittende. Det var den siste ydmykelsen før Ukraina, siste gang de ble tatt innersvingen på.

Jeg vil si dette er kalde fakta. Dette er ikke å være anti-amerikansk. Amerikanerne er irriterte over at Russland har Snowden, og de likte veldig dårlig at den røde linjen de hadde satt opp for Assad ble krysset, uten at de klarte å straffe ham for det. USAs rolle som enerådende superstormakt er alvorlig utfordret. Ukraina og Krim er bare et tredje eksempel. USA legger all sin tyngde bak, men får ikke sin vilje i gjennom.

Det er altså litt av en oppgave Putin og den russiske delegasjonen har foran seg når de skal møte representanter for amerikanerne. Amerikanerne er nødt til å innse at russerne ikke vil vike, og det er noe veldig sterke krefter i amerikansk politikk aldri vil gå med på. Det er bare å se på de vordende presidentkandidater, både på republikansk og demokratisk side, når de uttaler seg om Russland, er det om Putin, og det er ikke måte på hvor kompromissløse de vil være i forhold til Obama, og hvor hardt de vil kjøre på for å tvinge amerikansk vilje igjennom. I senatet er det samme stemning, som det også er det hos visepresidenten og viseutenriksministeren, om enn Obama og Kerry gudskjelov hører til de mer diplomatiske og moderate.

Så Putin møter et folk som hater ham, som ser på ham som ond, som ikke tror han kan si noe uten å lyve, som er en evig spion fra KGB, bare ute etter å manipulere, bare lure til seg mer land, og mer makt. Han har en dårlig sak, siden han vitterlig har annektert Krim, og der løy om måten det ble gjort på, og nå lyver om støtten Russland gir Donbass. At han støtter Assad kommer i tillegg, her er ikke amerikanerne så nøye på at de selv støtter Saudi Arabia, et regime som vel ikke står noe tilbake for Assads, før krigen.

Norge ligger vel ganske tett på USA, her, vil jeg si. I går hørte jeg utenriksminister Børge Brende på programmet som før het Verden på lørdag, «om bare Russland kan gi litt», sa han, «om de bare kunne gå med på å la Assad gå av på sikt«, som om Russland er problemet, og ikke løsningen. En journalist som gjorde jobben sin skulle kommet med oppfølgingsspørsmålet hvordan utenriksministeren kan tro at et splittet land som Syria kan samle seg om en annen president enn Assad, enn si enn president som styrte etter vestlige prinsipper som folkelig deltakelse og demokrati. Aldri skulle jeg tro at jeg så uforbeholdent skulle ende opp som Johan Galtung, Brende er et ekko av USA, Norge har ingen utenrikspolitikk.

Putin har en umulig oppgave når han nå skal forsøke å få Russland inn i det gode selskap igjen. Men til tross for all drittkastningen mot ham er han en usedvanlig dyktig politiker, i internasjonal sammenheng er det vel bare Merkel av dagens som kan måle seg, og han har virkelig gjort jobben denne gangen også. Han opptrer på amerikansk TV, 60 minutes på CBS, der utdrag fra intervjuet finnes her (For en utvidet versjon, med deler utelatt i den amerikanske omtalen, sjekk RT, som kan være lurt å følge disse dagene for alternativ vinkling på New York-besøket) Her omtaler han USA saklig, og positivt, uten at det ser ut til å bli løsrevet fra hva han egentlig mener.

Putin har også gjort en sjarmoffenstiv på en litt uventet arena. De som følger med på BBC World service har sikkert fått med seg at BBC intervjuet artisten Elton John, som uttrykte ønske om å få snakke med Putin om homofili. En russisk komiker ringte så Elton John, og utgav seg for å være Putin – og artisten gikk fem på, i likhet med BBC, og sikkert andre vestlige medier, før Putins pressetalsmann, Dmitrij Peskov, benektet at noen samtale hadde funnet sted. Nå har imidlertid Putin tatt kontakt, og avtalt å møte Elton John «en gang det passer for begge», og «alle tema vil være aktuelle å snakke om».

Denne sjarmoffensiven hadde Putin og Russland også i forbindelse med OL i Sotsji. Det krasjet med Edvard Snowden, og krisen i Ukraina. Russland er ikke interessert i å være landet alle hater, de ønsker ikke isolasjonen, og det er mulig å samarbeide med dem, om det blir vist velvilje også fra vestlig side. I Europa vil denne velviljen være på plass. De baltiske statene og Polen er ikke mektige nok til å forme europeisk politikk, og de Skandinaviske landene og Storbritannia gjentar USA, men ikke sånn at de vil blokkere noe Tyskland og Frankrike måtte få til. Sør-Europa og store deler av det sydlige Øst-Europa er ikke helhjertet med på sanksjonene, mange land her ønsker et godt forhold til Russland og har til og med brutt ut av folden for å holde møter med paria Putin. Det er USA som er problemet.

I Norge er den overveldende mening at Russland har forbrutt seg i Ukraina, og må straffes for det. Helst så de gir tilbake alt de har tatt, og lar makten i Kiev gjøre som den vil. Det er et annet land, Russland har ikke noe med det. Den faktiske situasjonen er imidlertid at Russland kommer til å holde på sine forbrytelser, og det er fint lite Norge og den vestlige verden kan gjøre med det. Vi må da velge om vi skal gjøre vårt beste for å skyve Russland fra oss, ha minst mulig med dem å gjøre, eller om vi skal tenke at et stort og mektig land som Russland er best å ha på lag. Noen god lagspiller er Russland ikke alltid, men de kan være en enda verre motspiller.

Jeg mener vi skal gripe sjansen som kommer til uken, få en løsning i Syria, få en løsning i Ukraina, og så begynne å bygge hverandre opp igjen. Situasjonen som er nå er til stor skade for både Europa og Russland, ingen er tjent med at det skal fortsette. I Syria må det åpenbart være bedre å få slutt på krigen, enn å få slutt på Assad. I Ukraina vil det være vanskelig inntil det umulige å få til noe som helst uten Russland på lag. Det er realitetene. De som er uenige har mye å bevise. Prisen er veldig høy.

Rolig i Ukraina, urolig ellers

I desember 2012 stod en artikkel i The Guardian om at Putin og Russland kunne være villige til å distansere seg fra Syrias president, Bashar Al-Assad, og at det kunne komme på tale med et regimeskifte i landet, så lenge det var noenlunde kontroll over hvilken makt som overtok. Den gang fikk ikke verken artikkelen eller de russiske signalene særlig oppmerksomhet, som de heller ikke har fått nå, når det russiske forslaget er blitt bekreftet. Det er Finlands tidligere president og nobelprisvinner, Martti Ahtisaari, som er kilden, og igjen står informasjonen å lese i The Guardian. Det var vestmaktene som ikke ville gå med på forslaget, som var offisielt, fordi de mente «Assad uansett ville falle».

Tre år senere står vi i en situasjon der forholdene i Syria er medskydlige i at Europa har havnet i en flyktningekrise umulig å håndtere. De nordvestlige landene kan gjerne åpne både dører og hjerter, som det blir formulert, men det er simphelten for mange til at alle som er kvalifiserte kan få plass oppe hos oss. Og Øst-Europa viser sitt sanne ansikt når Tyskland på ny er tvunget til å vise lederskap i Europa, det ene landet etter det andre blånekter for å ta i mot noen som helst tvugnge kvoter, verken Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Kroatia eller noen av de andre vil ha dem. Ungarn har vist seg ufyselig tøffe når det gjelder å stenge grensene, men landet er styrt av en Erdogan godt ute til det nasjonalistiske høyre, så hva kan man vente? Andre land i øst og i sør virker mest interesserte i å sluse flyktningene raskest mulig gjennom, sende dem nordover og vestover, og det er Tyskland som får hovedtyngden av jobben med å ta i mot dem. Merkel og hennes allierte vet utmerket godt at det er grenser for hvor mange innvandrere Tyskland kan ønske velkommen, før innvandringsfiendtlige krefter i landet kan vokse seg sterkere enn det som er hyggelig, og at bølgen av sympati som gjelder nå raskt går over, mens asylsøkerne som får innvilget opphold, blir værende. Selv i Sverige har et ytterliggående parti som Sverigedemokratene oppslutning fra en av fem svensker, melder NRK nå helt nylig.

Gjennom hele sommeren har flyktningeproblemene dominert nyhetene. Snart er det synkeferdige båter i Middelhavet, til Lampedusa, snart er det opphopningen av flyktninger i Calais, Nord-Frankrike, og nå er det altså de som kommer oppover fra sørøst, via Tyrkia og Hellas.

Man kan like det eller ikke, men flyktningestrømmen er et resultat av den arabiske våren, og ettervirkningene etter den. Riktignok kommer flyktningene ikke bare fra de arabiske landene, men også fra andre Afrikanske land, og fra Afghanistan, men veien de går, gjennom Libya eller Syria, ville ikke vært åpen om ikke statsmakten i de to landene delvis har kollapset. I Libya skyldes det en krig der også Norge deltok, der det offisielle målet var å hindre Ghaddaffi å bombe egen befolkning, mens det endelige målet ble å kvitte seg med hele Ghaddafi, og få satt inn et nytt statsstyre. I Syria skyldes det et kaos der det er vanskelig å få oversikten. USA har hele tiden kjørt hardt på at Assad må gå, at han er roten til problemet (senest bekreftet på BBC World Service, her om dagen), og de har vært ivrige etter å sette i gang en krig mot ham også. Her har imidlertid Russland sagt Nei, de vil ikke ha en gjentakelse av det som skjedde i Libya, der Russland i FN gav støtte til at USA og NATO kunne «sikre luftrommet» i Syria, og hindre Ghaddaffis bombing av demonstranter, men der USA og deres allierte – inkludert Norge og Jens Stoltenberg, nåværende leder av NATO, som forrige leder av NATO, Jens Fogh Rasmussen, villig var med å krige i Irak, den gang han var Danmarks statsminister – tok seg til rette, og gikk langt, langt utover mandatet de hadde.

Det kan se ut som Syria har blitt den nye slagmarken i den nye kalde krigen som er i ferd med å utspille seg mellom USA og Russland. NATO-ledelsen kommer med lignende beskyldinger som de gjorde med Russlands støtte til Donbass, at Russland støtter Assad i Syria med militært utstyr og militære rådgivere, og Russland svarer med at de sender «humanitær hjelp». Russland benekter heller ikke støtten til Assad, og er nå mer uforbeholdne enn de var i 2012. De vil sørge for at deres allierte beholder makten. Bulgaria er et land som har nektet russiske fly å fly over deres luftrom, så kan man velge om man vil tro dem når de sier det ikke var «etter noen ytre påvirkning». Hellas har sagt at de har vært forsøkt påvirket, men at de vil tillate russiske fly. Om Europa helt skulle stenge luftrommet, har Russland en alternativ rute over Iran.

*

Fortsettelse på posten, søndag kveld…

I Ukraina er det imidlertid blitt roligere. Våpenhvilen i Donbass ser fortsatt ut til å holde. Ledelsen der skal være skiftet ut, og rapporter fra flere holder tyder på at noe er annerledes nå. Det er fremdeles veldig langt igjen til det går an å snakke om noen varig fred, og på veien dit er noen hindre som ser uoverstigelige ut. Kiev har forpliktet seg (gjennom Minsk2-avtalen) til å endre grunnloven for å gi en form for selvstyre til opprørsområdene, men motstanden er svært stor, og selv forberedelsene til disse grunnlovsendringene fører til kamper både i og utenfor parlamentet. Det står også i Minsk2-avtalen at Kiev skal forhandle med opprørslederne i Donetsk og Lugansk, noe som ikke skjer i det hele tatt, Kiev nekter å forholde seg til dem. Noen mener også at veien til varig fred kun går gjennom at Kiev gjenvinner kontrollen over disse områdene. Som sakene står nå, ser det urealistisk ut, og et slikt ønske kan heller forverre krisen enn å løse den, og gjøre forholdene i Ukraina enda verre enn de allerede er.

Det rolige i Ukraina gjelder for øvrig bare krigføringen i Donbass. Den politiske og økonomiske situasjonen er urolig og ustabil, som alltid. Politisk ser villmannen Saakashvili ut til å bekrefte spådommene om at han har større ambisjoner enn å være ambassadør i Odessa. Han har fått samlet 30 000 underskrifter på at han er ønsket som statsminister, og han utfordrer med det sittende statsminister Jatseniuk. Han har nylig vært i Kiev, der han har fornyet beskyldningene om at Ukraina fremdeles er oligark-styrt, og at korrupsjon og manglende åpenhet er like ille som det alltid har vært. Dette har han helt rett i, selvfølgelig, men det spørs nok om han ikke like mye er en del av problemet, som løsningen på det. I Ukraina, som i flere av de andre tidligere sovjetrepublikkene, er det blitt kultur for å vinne makten ved å beskylde den sittende makten for korrupsjon og vanstyre. Beskyldningene fra Saakashvili passer bedre inn i et slikt mønster, enn i noe reelt ønske om å løse noe.

Økonomisk er det også mange vanskeligheter i vente for det hardt prøvede Ukraina. Landet er notorisk dårlig betaler, låner man dem penger, er det med risiko. Min gjetning er at de kommer ikke til å bli flinkere til å betale gjeld når den er til vestlige land, enn når den er til Russland. Argumentet er at den politiske og økonomiske eliten er samme gjengen, og i et ineffektivt og gjennomkorrupt land er veien til rikdom enklest ved å raske til seg av statsbudsjettet. Det går ut over statsfinansene, staten går med underskudd, og har gjort det over mange år, men så lenge det går an å fylle på med nye lån, går det også an å hente ut penger som egentlig ikke finnes. Oligarkene kan sikre seg ved å ha støtte hos de til enhver tid sittende politikerne, mens politikeren må berike seg selv mest mulig den korte tiden de får sitte ved makten. Det er økonomisk styring som ikke tar hensyn til at det vil komme en morgendag, den dagen er det noen andre som vil ha makten – og problemene.

Beslektet er her nabolandet Molodova, der hele $1 milliard forsvant fra banksystemene. I Europas fattigste land er dette penger som merkes, og enda mer av at IMF og andre stopper lånebevilgningene på grunn av alt rotet. For dem som nyter godt av milliarden er dette små problemer, de har fått sin rikdom.

Kanskje uventet for mange er det amerikanske investorer i fondet Franklin Templeton som gjør det vanskeligst for Ukraina å få til noen gjeldsavtale. Gjeld er kompliserte saker, særlig når det kommer til statsgjeld, og den kan ta mange former og være gitt av mange forskjellige aktører. Ukraina får ingen penger gratis, både EU, USA og IMF bidrar med penger de vil ha igjen, selv om lånene herfra er vel så mye en politisk som en finansiell investering. Derfor er det også mulig for Ukraina å komme til enighet med disse aktørene. For investorene i Franklin Templeton er det kun snakk om å tjene penger. Det gjør de ikke, så lenge Ukraina ikke er i stand til å betale tilbake. Det var vanskelige forhandlinger i flere måneder før Ukraina fikk til en avtale med kreditorene, en avtale som gjennom noen finurligheter skulle redusere gjelden med 20%. Nå er det enkelte av investorene i Franklin Templeton som ønsker omkamp om denne avtalen, de mener den er utformet slik at de blir skadelidende. De er væpnet med advokater.

Antagelig finner partene ut av disse problemene, og Ukraina vil hangle av gårde. Konflikten over Ukraina er imidlertid kanskje løftet opp til et høyere nivå. Russland og USA er ikke venner lenger. Eller kanskje det bør formuleres at det er i ferd med å bli synlig at de egentlig aldri var venner, og at Russland egentlig aldri var med i varmen som en troverdig partner. USA har ensidig gått bort fra noen av atomvåpenavtalene som ble oppnådd under den opprinnelige kalde krigen, det skjedde for en stund siden, og under liten oppmerksomhet. Liten oppmerksomhet får også at begge parter oppgraderer atomvåpenarsenalene sine. Det siste jeg hørte er at Russland planlegger en droneubåt som kan frakte atomvåpen. Tonen mellom partene er tøffere, militærøvelsene hyppigere og mer demonstrative – tidligere ble de gjort i partnerskap, nå for å vise muskler og å skremme – og det er blitt vanskeligere å komme til enighet også der USA og Russland har noen felles interesser. Det er en verden ingen skulle ønske.