Knust mobiltelefon

Det var en veldig flott mobiltelefon jeg kjøpte, Sony Xperia Z5. Jeg skrev også en anmeldelse om den, en anmeldelse der jeg nå har lagt til en ny kategori: hardførhet. Det er en flott telefon, den beste jeg har hatt, med klar margin. Men den tålte ikke mange fall i bakken, før fronten var knust og berøringsskjermen ikke virket. Det ble en dyr fornøyelse.

Jeg skiftet fra iPhone til Sony da det kom snø på iPhonen og telefonen gikk sundt. Det var ikke rare greiene, jeg hadde telefonen i lommen, det var litt snø der, som smeltet, og dermed var det gjort. Apple er nådeløse når det gjelder reparasjoner. Du betaler halv pris, og så får du en ny telefon, det vil si en reparert telefon som fungerer. Din telefon skal være sikkerhetskopiert, så den nye telefonen blir som din egen. Jeg ville ikke være med på det. Det ble for mye penger for en fillefeil.

Så jeg kjøpte Sony Xperia Z1. Den skal være vanntett. Det var heller ikke noe problem med at det kom vann på den. Derimot var det til å begynne med et problem med at GPS ikke virket. Det ordnet seg etter en god del måneder, gjennom en programvareoppdatering. Men et annet problem som telefonen hadde, plaget meg så jeg måtte skifte på ny. Det var at det stadig var problemer med laderen. Trolig kom det av hempen man måtte ta av og på på denne telefonen, for å komme til i de elektroniske utgangene. Ennå klarte ikke Sony å lage disse vannfaste.

Det klarte de med Xperia Z5. Eller, det klarte de lenge før den, jeg husker ikke om det var nummer 2 eller 3. Nummer 3 er i hvert fall uten hemper, det er jeg sikker på. Og Sony Xperia Z5 har ladet som et lyd fra første stund. Det har heller ikke vært problemer med GPS, eller med noen som helst programvare, og heller ikke med hardvaren, selve telefonen.

Inntil den begynte å falle i bakken.

Jeg har mistet ipaden også i bakken så den har knust. To ganger, til og med. Først en gang, ute, i regn, på asfalten. Da knuste den langs kanten, så det ikke var synlig på selve skjermen. Deretter falt den nylig ned fra peishyllen, rett ned på steinhellen 2 meter under. Da knuste den så det var godt synlig på selve skjermen også.

Men den virket.

Sony Xperia Z5 mistet jeg en gang på veien utenfor her. Da knuste den litt oppe i et hjørne, på baksiden. Så var jeg på en fantastisk tur med min lille datter som jeg er i permisjon med. Vi skulle spise lunsj, ved et vann på Jæren, og jeg fikk det for meg at jeg skulle ta bilder av meg selv. Det var en spesialøvelse for meg før jeg ble gift. Legge ut på reiser i Russland og Italia, og andre steder, og fotografere meg selv på autoinnstilling, mens jeg var der. Dette var lenge før selvfienes tid, selvfiene, vil jeg skrive det, lenge før man holdt kameraet selv, og fotografterte seg selv, mens man så på skjermen hvordan bildet ville bli. Dette er å sette fotoapparatet fra seg på et sted, og så ha 10 sekunder på seg til å komme seg dit man vil bli tatt bilde av.

Lommekamera gikk det alltid an å sette opp noenlunde stødig om man hadde en stein eller en hylle, eller noe å sette den på. En moderne mobiltelefon er smal, og står ikke av seg selv. Så jeg måtte støtte den opp. Og sette den opp ustødig.

Det ble jo en ganske komisk historie. Vel verdt de par tre tusen kronene jeg måtte bruke for å få telefonen reparert igjen. Jeg satte telefonen i en kopp i vognen til barnet som sov. Så løp jeg for å bli tatt bilde av, bare for å se telefonen ramle på bakken. Jeg gjør det samme en gang til. Telefonen ramler på ny, men denne gangen etter at bildet er tatt. Resultatet er helt ordinært, lyset er feil, bildet er skjevt, og jeg står tøysete opplassert, egentlig litt tydelig bekymret for om dette vil gå bra.

Det gjorde det altså ikke. Det var en tydelig rift i glasset på fremsiden. Og den riften gjorde at berøringsskjermen ikke virket. Den virket helt av seg selv, ville hele tiden trykke der ripen var sterkest, og skrudde av og på WiFi for meg, fant på mye tøys.

Jeg måtte levere den inn. Fikk formaninger om at dette ikke er dekket av garantien. Måtte skrive under på det ene og det andre. Betale 600 kroner i depositum. Gi fra meg mail-adresse og telefonnummer. På ny og på ny beskjed om at dette ikke ville bli dekket av garantien, og at det ville koste flere tusen. Arbeidet ville ta opptil 15 virkedager.

Det var to uker siden. Jeg hentet telefonen i går, etter å ha fått beskjed torsdag ettermiddag at den var ferdig. Den var sendt på verksted. Og også fra verkstedet fik jeg beskjed, på mail og sms, at reperasjonen ikke var dekket av garantien, og jeg måtte krysse av for at jeg ville ha den reparert likevel. Jeg mistet kanskje et par dager på at jeg ikke gjorde dette straks. Jeg ville jo bare ha den reparert, ikke gå inn og krysse på noe skjema, jeg har annet å ta meg av.

Også da den var ferdig fikk jeg beskjed om at det ikke ville bli dekket av garantien. Det er tydelig at reparatørene, produsentene og salgsleddet er redde for noe. De må ha brent seg. Nå smører de på med langt for mye av det gode. Det er en veldig stiv pris, nesten 3000 kroner, for nytt omslag, så å si, berøringsskjerm og bakside. Selve telefonen – innmaten – fungerte jo utmerket. Det kostet nesten halvparten av hele telefonen.

Og det ble ikke dekket av garantien. Sa de så sterkt, at man nesten skulle tro den burde blitt det. Men jeg er enig i at det er rett og rimelig man skal betale, når man mister telefonen så dumt som jeg gjorde det. Likevel ville jeg foretrekke telefoner som var mer robuste, som tålte vann og slag, som man kunne bruke som man ville, og ikke trengte å være engstelig for.

 

Feil vi har gjort her nede

Denne posten ville hatt større virkning om den var skrevet etter de par første dagene her nede på Krim, da konsentrasjonen av feil vi gjorde var mer imponerende. De ble alle sammen gjort der vi bor, alle sammen påpekt av gamle Barin, og alle pinlige for oss. Etter den tredje gjensto nesten å bevise at vi ikke er mindre begavede, og er i stand til å fungere normalt.

Først gjaldt det matlaging. Det er sånt som skjer. Vi hadde kjøpt en kylling, rettere sagt hadde jeg kjøpt den, og jeg hadde kjøpt den fordi den på forhånd var krydret. Kanskje skulle vi sett et problem komme, siden vi ikke hadde stekeovn. Men dette problemet så ikke vi, i hvert fall ikke jeg. Jeg tenkte den kunne stekes i stekepannen.

Så da jeg kom hjem en kveld jeg hadde vært ute litt på egen hånd, kjente jeg en meget sterk lukt allerede fra jeg kom inn porten. Dette er flere titalls meter og rundt mange hjørner og gjennom vegg til kjøkkenet vårt. Alle som bodde i komplekset må ha kjent denne lukten. Og jeg hørte gamlefar forklare en av beboerne at det var noen som stekte kylling. Det overrasket, men burde ikke gjøre det, at dette var Olia. Gamle Barin spøkte i dagevis, om vi ikke hadde litt mer kylling å steke.

Neste feil var litt mer brysom, for den kunne fått konsekvenser. Noe den heldigvis ikke fikk. Det var en kveld Olia og jeg hadde vært ute sjeldent lenge, til like over elleve. Vi hadde vært og spist og drukket noen øl på en WiFi-restaurant. Porten var låst og alt var stille da vi kom. Vi hadde nøkkel, så vi kunne låse opp og liste oss inn. Jeg husker jeg tenkte det var viktig å låse porten igjen. Dette er Ukraina, Krim, det er metallporter overalt, ingen vinduer å knuse, man skal være svært målrettet, veltrent og godt utstyrt for å kunne klatre over eller på annen måte bryte seg inn noe sted nattestid. Dette gjelder så lenge døren er låst, selvsagt. Så jeg låste.

Neste dag var imidlertid gamle Barin ivrig etter å snakke med oss. Jeg våkner alltid lenge før Olia, og starter frokosten eller sitter og leser litt, mens jeg venter på Olia eller koser meg uten å vente. Og selv om jeg skjønner russisk, et det greit Olia er våken og er der når jeg skal ta imot kompliserte beskjeder. Nå var det et eller annet med låsen, mange ord, og en del jeg ikke skjønte. Det gikk visst i at vi hadde latt døren stå åpen i natt, kunne Olia også fortelle, når hun etter hvert kom til. Det kunne vanskelig stemme. Jeg husket jo tydelig jeg hadde tenkt vi måtte låse.

Siden gikk vi bort og sjekket hva som hadde hendt. Riktignok hadde vi låst, men uten å lukke døren skikkelig igjen. Vi hadde altså låst i løse luften, så det var bare å skyve døren opp for den som ville inn. Heldigvis gikk det bra.

Nå tenkte jeg vi fikk oppføre oss. Vi har mye godvilje å trekke på fra det gamle ekteparet vi bor hos, men det er alltid greiere å bygge seg opp mer, enn å tære på det.

Det skulle imidlertid ikke gå mer enn en dag. Så ble det vannmangel. Det skjer av og til her på Krim. Om enn det kan regne kraftig, blir ikke vannet samlet godt opp i elver eller innsjøer, og det lille som er blir ikke godt utnyttet i det gamle og slitte vannløpssystemet. De fleste her gjør som i Sovjettiden, sikrer seg selv med det som mangler. Varmtvann finnes ikke om sommeren, men husene har satt opp en svart, stor metalldunk på taket. Den er fylt med vann som varmes godt opp i solen. Kaldtvannsbeholdere finnes også. Og der det virkelig er problemer, står bøtter, kar og flasker ferdig fylt opp, skulle det knipe.

I Alusjta pleier det ikke knipe, i hvert fall ikke der vi bor. Men plutselig en dag var vannet vekk her også. Olia ble kvinnelig urolig, som jeg har skrevet litt om i en tidligere post. Det er ikke kjekt å våkne om morgenen, og så er det ikke vann å vaske seg i. Det er heller ikke vann å spyle toalettet med, eller til å ta oppvasken. Det er i det hele tatt et stort problem.

Heldigvis fant Olia en femliters dunk med vann stående, så vi fikk tatt det nødvendigste før vi reiste på stranden.

Da vi kom tilbake ville Barin snakke med oss igjen. Vi hadde latt vannet renne. Det vil si, da vi hadde sjekket om vannet virket, og konstatert at det gjorde det ikke, så hadde vi ikke skrudd skikkelig igjen etterpå.

Dermed hadde litervis med vann rent bokstavlig talt rett i vasken. Utilgivelig, men vi ble tilgitt likevel.

Siden har vi ikke gjort noen feil å snakke om. Vi gjorde unna alt i starten.

Visning

Nå er det visning i Strandgaten 204. Olia og jeg har som vanlig vært oppe i natt og vasket og gjort klart, vi har som vanlig vært overmannet av vår optimisme som lot oss vente og kose oss til det strengt tatt var for sent. Frem til klokken sju i går var omtrent ingenting gjort. Og det begynte å tårne seg opp at det var ikke bare å sette bort noen småting og vaske litt, så var det klart på ny. Det var veldig mye arbeid.

For Olia og meg er det praktisk inntil det nødvendige at flyttingen har gått gradvis. Først måtte vi gjøre mye for å få ned første flyttelasset til Ganddal. Så var det mye å gjøre for å få leiligheten klar til fotografering. Nå var det mye å gjøre til visning. Og det vil på ny bli mye å gjøre når endelig flytting skjer til sommeren.

Under fotograferingen var det ytre vasket og finstelt. Alt som lar seg se på et fotografi, var fint. Men inni skapene var ikke gjort noenting, utenom å lesse en mengde ting inn i dem. Ute på gangen stod det også mye, overalt var det mye.

Som under forberedelsene til fotograferingen var det Olia som gjorde nattarbeidet. I dag var det opp til meg å gjøre resten. Da jeg fikk fri fra jobb tidligere enn ventet, var jeg så optimistisk at jeg ville våge meg på en joggetur. Jeg hadde gjort det, om det ikke var for at joggeskoene var båret ned i boden og viste seg å være på utilgjengelig sted. Så jeg fikk veldig god tid til å vaske, og det var veldig bra, for her var det mer å gjøre enn ventet.

Jeg skal ikke trette leserne med detaljer, annet enn de morsomme. Da jeg kom hjem fra jobb så jeg en stankelbein på veggen. Det er veldig rart, hvordan skulle den ha kommet seg dit? Jeg grep den i foten for å kaste den ut, folk vil jo ikke like å se stankelbein på visning. Den satt forresten slik at det var vanskelig å gripe den i vingen, det er der man skal gripe, foten ryker jo, det vet jeg. Så jeg hadde hastverk med å få åpnet vinduet, og røsket det opp, først slik at det åpner seg litt, så ombestemte jeg meg og ville åpne det helt, så jeg fikk kastet ut stankelbeinet. Det beistet hadde imidlertid allerede fått røket foten sin, og fløy omkring i panikk, mens vinduet også fikk røket en av hengslene sine, og hang i ene hjørnet.

Så vinduet som har vært i orden i alle åtte år jeg har bodd her skal henge på halvåtte akkurat i det det er visning. Selvfølgelig er det bare å hekte det på igjen, det er bare det at jeg klarer det ikke. Ikke tale om, ikke om det stod om tusenvis av kroner, som det sikkert gjør. Ikke kommer jeg til min rett når det gjelder å få altfor mange glass og knusbare ting i altfor få sekker og poser. Oioi, jeg hørte på Theme times radio our av Bob Dylan, temaene School og Telephone, pluss første halvdel av Water. Helt herlig. Så også denne dagen vil bli stående som en bra dag, når den bare kommer seg litt på avstand.

Strengt tatt er det også spennende, hvor mange kommer på visningen og hvor mye vil de betale for leiligheten min. Men det er utenfor min kontroll, jeg er glad for at flyttearbeidet nå er unnagjort for noen måneder. Nå er det skifte av oppmerksomeheten til ting jeg kan bedre, som å få skrevet ferdig et manuskript så jeg kan stå stand up på Rick’s onsdag og fredag, og få studert astronomi og moderne fysikk så jeg får tatt eksamen skikkelig i begynnelsen av juni. Frem til da er det imidlertid mye annet som skjer, men det er i avdelingen for fornøyelser, og det har jeg stålkontroll på.