Endelig godkjennelse fra NAV

Det har vært en kamp. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om det, noe har jeg også allerede skrevet, men heller ikke den posten ble helt ferdig. Jeg har hatt et litt ambivalent forhold til det også. Velferdsordningene i Norge er nesten uforståelig gode, så man skal kanskje vokte seg for å bli altfor irritert over hvor vanskelig det er å finne ut av dem, søke om dem og få dem. Jeg har sagt halvt på spøk, halv på sant, at det hadde vært bedre om de kanskje bare tok noen uke av permisjonen vår, mot at det var lettere å få den. Her er sagaen om hvordan vi fikk vår.

Det var en passende dag å få den på. I dag er takksigelsesdagen. For en uke siden møttes vi hos mor, etter tradisjonen, (eller som i 2011 eller 2013) og jeg kom med ønske for neste år at det skulle gå i orden med permisjonen. Innen selve takksigelsesdagen kom, hadde jeg brevet i posten. Ønsket er oppfylt.

Jeg vil også ha med her i starten at mens vi styrte med å få orden på søknaden så mistet ansvarlig for IKT i NAV jobben. Det er alvorlig når folk mister jobben, men akkurat her var det kanskje på sin plass. De elektroniske mulighetene hos NAV er mildt sagt mangelfulle, kompliserte og vanskelige, slett ikke noe som gjorde tingene lettere for oss. Informasjonen på NAVs nettsider var direkte misvisende. Det samme var for øvrig informasjonen vi fikk da vi henvendte oss nede på NAV-kontoret, her på Sandnes. Det var ikke før jeg fant frem til de utmerkede chatte-sidene NAV har, at det ble noe fremgang. Da hadde vi vært gjennom noen forferdelige frustrasjoner, og jeg hadde allerede begynt å miste dager av permisjonen min.

Det var dager med min kjære datter. Det betydde svært mye for meg, jeg hadde drømt om disse dagene i en årrekke, og jeg var i denne tiden ganske forbannet. Det er så mye snakk om at far skal være hjemme og ta ansvar for barnet, at fedrekvoten må økes, at far må tvinges til å ta sin del. Da var det frustrerende at jeg ville ta ut maksimalt, men så var det gjort så vanskelig å få det til.

Problemet – hvis det kan kalles et problem, det skulle vel heller være en ganske vanlig situasjon – for oss, var at mor var student, mens far som var jeg, var i full jobb. Da ramlet all informasjon på NAVs nettsider sammen, alt som står der dekker rett og slett ikke situasjonen for oss. Vi var veldig opptatt av fedrekvote, mødrekvote og fellesperiode – det gjelder ikke. Det var den desinformasjonen vi fikk på NAV-kontoret på Sandnes, de sa at mødrekvoten faller bort når mor ikke har opptjente rettigheter, så da blir det om lag 26 uker igjen på far.

Feil.

Systemet erstattes med noe som heter foreldrepenger. Mor har pliktig 3 uker før fødsel og 6 uker etter. Far har resten av de 49 ukene, altså 40 uker. Rart denne viktige opplysningen ikke står rett frem på NAVs nettsider, et enkelt klikk på situasjonen far med opptjente rettigheter, mor uten. Da har far 40 uker.

Så da kunne man tenke seg at det bare var å si fra når man kunne tenke seg å ha disse ukene. På nettsidene står det så fint at man kan velge å ta dem ut når som helst i løpet av de første tre årene. Min plan var å ta dem ut til neste år, når barnet er ferdig med å amme. Det hadde jeg kommet frem til i samråd med arbeidsgiver.

Kanskje kan man si det var feil av oss ikke å tenke på dette mens Olia gikk gravid. Jeg må ærlig innrømme det var langt bak i mine tanker. Permisjonen skulle jo være fra 2015. Man kunne jo vente til barne var født, og fikk sett at alt var vel, før man begynte å bale med permisjonen. De gangene jeg var inne på NAV-sidene, ble jeg frastøtt og sint av all informasjonen som var der, og hvor vanskelig det var å finne frem. Jeg forholdt meg til at jeg skulle ta ut maks, og at det skulle være fra neste høst. Det stod det på nettsidene at var mulig, og det var også det arbeidsgiver i beste vilje anbefalte. Det er klart, jeg ville jo ikke kunne gjøre full nytte for meg, om jeg var hjemme, mens mor – min kjære kone – ammet.

Fødselspermisjonen var det ingen problem. Det var å sende en mail til arbeidsgiver, natten etter vårt elskede barn var født, – jeg kommer ikke i morgen. Helt greit.

Lignende kunne det jo være med foreldrepermisjonen. Vi skulle jo bruke tiden på å glede oss med barnet, ta vare på det, ikke styre med søknader.

Det er ikke meningen å henge ut NAV på Sandnes. De samvittighetsfulle kvinnene bak skranken skal svare på spørsmål om alle mulige tema, fra trygd via fødselspermisjon til pensjon, det er vilt mye å holde orden på, og reglene er vel i mange tilfeller laget unødig komplisert. Hun sa feil med de 26 ukene jeg skulle få, det var mer, og det var ikke fedrekvote og fellesperiode, det var foreldrepenger, noe helt annet. Men hun sa noe om at jeg måtte «søke utsettelse».

Det gjorde meg litt urolig. Så når jeg hadde skrevet og sendt søknaden, elektronisk, om å få ta ut permisjonen min til neste høst, så gikk jeg og var litt urolig. Jeg hadde skrevet overalt hvor jeg kunne «jeg håper alt er i orden», brukt de kommentarfelt jeg hadde kunnet frem til, men det var jo null svar.

Inntil jeg fant chattesidene.

Der fikk jeg plutselig vite at det var ikke i orden i det hele tatt. For det første kan man ikke bare søke om permisjon når man vil, permisjonen begynner etter 6 uker, etter mor har hatt sine obligatoriske rett etter fødselen, og man må søke om å få den fra da av. Eller så må man få utsettelse. Søker man direkte om å få den senere, slik vi gjorde, så får man søknaden avslått. Og man taper dagene man går over seks uker.

Det var første sjokk. Neste sjokk var at mor måtte være i full aktivitet i tiden far fikk utsatt. Min kjære kone måtte altså være fulltidsstudent.

Det siste gjorde vondt. Kona hadde jo nettopp hatt et kjør med obligatoriske innleveringer på ingeniørstudiet sitt, vi hadde snakket om at hun kunne vente med enda flere av fagene for høstsemesteret, barnet er viktigst. Nå måtte vi omstille oss til at hun måtte være fulltidsstudent. Ellers fikk jeg ikke innvilget permisjonen min, eller utsettelsen av den.

Så mye for medisinske råd om at kvinner bør føde barn før de blir for gamle, barnet bør ammes. Her var det virkelig lagt hindringer i veien for at hun skal føde barn mens hun er student, og far er i jobb. Skal far da trå til, og ta vare på barnet, må mor være fulltidsstudent fra seks uker etter barnet er født.

Forstå det den som kan. Jeg kan ikke fatte og begripe at det ikke er mer debatt om det.

Vi stod nå oppe i flere problemer. Jeg hadde sendt denne chattemeldingen i begynnelsen av uken, der barnet vårt var født torsdagen for seks uker siden. Begynnelsen av uken er å ta i, i begynnelsen av uken slet jeg med å finne ut av det, onsdagen eller torsdagen fant jeg frem til chatten. Og skjønte at jeg kom til å tape permisjonsdager fra i morgen eller overimorgen.

Jeg kan kritisere NAV for mye her, men chatten er ypperlig. Der er de også velvillige, etter en helt annen standard enn de formelle henvendelsene, de helt merkelig formelle og skremmende søknadene. De sa jeg kunne søke nå, og hvis det formelle var oppfylt, ville jeg få søknaden innvilget, også med tilbakevirkende kraft. Så jeg kunne søke om utsettelse fra mandagen av…

… eller nei.

NAV har en helt vanvittig regel om at man er nødt til å ta i mot foreldrepenger sammenhengende i seks uker, før man kan få utsettelse. Hvorfor? Snakk ikke fornuft med byråkrater, kan man si litt spøkefullt. Jeg synes ikke vi skal slå oss til ro med det. Hvorfor skal vi ha kompliserte, byråkratiske regler når det ikke er noen hensikt med dem? Hvis noen kan forklare hva som er poenget med disse seks ukene man må ha, og denne forklaringen er fornuftig, så kan man gjerne for meg beholde dem. Hvis ikke bør man ta dem bort, selvfølgelig. Med min beste vilje har jeg ikke funnet noe kan ligne på en slik fornuftig grunn engang. Det er regler for reglenes skyld. Slike regler trenger vi ikke.

For oss var disse seks tvungne ukene foreldrepenger helt forferdelige. Jeg stod der og ville tape permisjonsdager fra i morgen, jeg holdt på å finne ut av dette torsdagen, og fredagen, og måtte altså ut i permisjon fra mandagen for ikke å tape dager.

Det godtok ikke arbeidsgiver. De kunne ikke finne vikar på så kort varsel.

Å si jeg var forbannet, er mildt. Her har jeg virkelig brukt timevis, timevis på å finne ut av reglene, jeg har fulgt arbeidsgivers og NAVs anbefalinger og informasjon jeg har funnet på nettet, og så havner jeg med Svarteper, og får ikke være hjemme med barnet mitt, som jeg har rett til.

Jeg ville ikke gå med på det. Jeg ville ikke slå meg til ro med det. Så jeg gikk nye runder med chatten, hva var dette for noe, hva betydde egentlig seks uker med foreldrepenger, hva var disse greiene? Jo, det var seks uker med foreldrepenger, sånn var reglene, men det stod ingenting om hvor stor prosent av foreldrepengene man måtte ha. Det var bare å motta foreldrepenger. – Kan jeg jobbe for eksempel 95 %, spurte jeg, vel vitende at å finne vikar for 5 % er fullt mulig. – Du kan jobbe 99 %, svarte de på chatten.

Så sånn ble det. Arbeidsgiver fant en vikar for de fem prosentene, jeg har 5 % permisjon frem til 8 desember. På chatten sa de jeg kunne søke, og få det innvilget, også i ettertid, så fremt det formelle var i orden.

Dermed ble det nye runder med søknader.

Først måtte jeg søke om permisjon de seks ukene fra den mandagen som fulgte. Den søknaden sendte jeg av gårde i helgen. Så måtte jeg søke om å få gjort om denne permisjonen til å være gradert, som det heter, den må være prosentvis, 5 %, sånn cirka. I samme søknad ba jeg om å få resten fra høsten neste år.

Det var svaret på denne søknaden som kom i posten i dag. Det var en utrolig lettelse. Jeg kan ikke si annet. Svaret på søknaden inneholdt også akkurat det jeg ønsket hele tiden, at NAV sier til meg at jeg har rett på permisjon fra den datoen til den datoen, og er innvilget det. Det er 40 uker fra 1. august, minus den lille permisjonen jeg har nå. Det er veldig, veldig bra, og jeg gleder meg enormt.

Men du verden så mye styr det var å få det til. Hadde jeg ikke vært så innbitt og kjempet så hardt for å få det som jeg ville, så hadde det ikke gått. Det kunne jo bare være å bli enig med arbeidsgiver, og så går NAV gjennom dokumentasjonen, så er det greit. Slik det var med fødselspermisjonen. Sånn det er nå, taper du som far permisjonsdager fra seks uker etter fødselen, og har du ikke søknaden inne riktig innen da, får du aldri disse dagene igjen. Da jeg skjønte det brukte jeg ikke krefter og energi på annet enn å få dette i orden.

Ganske unødvendig. Når barnet er født, skulle jo far bruke tid på å være med barnet. Vi har også en tøysete krevende situasjon, nå, med mor som fulltidsstudent og far i full jobb, hva er det for slags tull, egentlig? Min kjære kone gjør en kjempejobb med å være fulltidsstudent, og fulltidsmor, på en gang. I morgen skal hun ha eksamen, den første av fire. Og mens hun har den, er jeg på jobb, og min mor må komme og ta seg av barnet. Det burde være mulig at jeg – altså far – fikk utsettelse, mens mor var hjemme med barnet, og tok en pause i studiet. Så kan hun trå til for fullt, fra hun er ferdig å amme, og jeg – altså far – kan være hjemme og ta meg (seg) av barnet. Det er en mulighet som ikke finnes.

Så det er mye å irritere seg over. NAV har mye å ta igjen, i forhold til andre offentlige tjenester, som altinn. Leveringen av selvangivelsen har jo virkelig blitt mye enklere, nå som det kan gjøres på data. Man får det inntrykk at det offentlige er der for å tjene deg, at byråkratiet skal være til for oss som lever i det samfunnet de er satt til å betjene. I NAV føler jeg vel nesten at byråkratiet er til for å gjøre det vanskelig for oss. Hadde det ikke vært for chatten, hadde det for oss vært umulig, og jeg hadde tapt mange dager sammen med vårt herlige barn.

Takksigelsesdag en søndag morgen

Det er søndag morgen. Jeg er på etterskudd med bloggen og med livet. Min kjære kone, Olia, kommer nettopp nå hjem fra en løpetur, så det blir også nå frokost i stedet for bloggskriving. Det er jo bedre, det er jo å foretrekke, egg og te og rikelig av all mat, sånn jeg liker det. Det er virkelig noe å takke for. En blid kone, og mye mat – hvem kan kreve mer av livet? Her tenkte jeg å skrive et innlegg jeg poster tilbake til fredag, dagen etter vi i nærfamilien hadde gourmet-takksigelsesdag hos mor.

*

Etterskuddet så ut til å fortsette. Min blide kone våknet, og jeg var med henne gjennom dagen. Det har gått nesten en uke, travel og sinnsyk, det er fredag kveld, på spilleren er juleplaten til Bob Dylan, Christmas in the heart, og mitt største håp for kvelden er at Olia vil lage fløtegratinerte poteter til meg. Mens jeg venter på at dette skal skje eller ikke, og Dylans versjon av Have yourself a merry little christmas kommer meg i øret, skriver jeg om hvordan takksigelsesdagen var.

Vi startet tradisjonen med å skrive i vår Gledesbok på amerikanernes Thanksgiving i 1987. Det var året Tonje ble født, jeg var 13 år, Tone var ennå ikke 10, mor var 36 og far nettopp fylt 39, like gammel som jeg er nå. Det var 25 års jubileum i fjor, men det fikk vi nok ikke med oss. I 26 år har vi nå hver av oss skrevet tre ting vi har å takke for i året som har gått, og tre ting å ønske i året som kommer. Det er nå blitt en skatt for oss, å se hvordan ønskene og takknemligheten vår har utviklet seg med livene våre og personligheten vår. En gang må vi nok legge ut noen «Greatest hits» på nettet, for noen av dem er virkelig egnet til å påkalle latteren, men det blir ikke i år, og ikke nå av meg.

Siden far døde og jeg flyttet hjem har selve dagen utviklet seg til en Gourmetkveld. Da samles vi, Trude, Tone, jeg og mor, hver av oss uten ektemake, familien som den var. Mor står for ansvaret å lage god mat, kanskje ikke en plan for all fremtid, å overlate absolutt alt til henne. Hun pleier å slå til med 3-4 retter, og hun legger sjelen i hver av dem. Og det er alltid vin og kaffe og cognac og alt som er godt også ved siden av.

Forretten var dadler pakket inn i spekeskinke, eller omvendt, spekeskinke surret rundt dadler, og stekt. En unik, sterk og artig smak. Andre forrett var reker, en slags coctail, alltid godt. Hovedretten vet jeg sant å si ikke hva var noe, det var kjøtt i gyte og ris, og det kjentes ut til å være noe alkohol i sausen, noe som i så fall er en sikker vinner. Om ikke, var det andre ting i sausen som gjorde vinningen sikker. Til dessert var det det som jeg utover kvelden kalte terracotta, forbedret til pannacotta, men det var visst fondoue, eller hvordan det skrives. Jeg er ikke, og vil ikke være, noen dessertekspert. Men dette var skikkelig godt, og etter å ha forsøkt i år etter år, var sjokoladesausen inne i kaken denne gangen flytende. Jeg skjønte da jeg spiste den hvorfor dette var så viktig, for det var virkelig noe eget, det der var en dessert å huske. Så gjelder det bare å huske den med sitt rette navn, og ikke som en terracotta, eller leire.

Hva vi skriver i Gledesboken (det var fars forslag, å kalle boken det) blir mellom oss, og dem vi viser boken til. Hva vi snakker om takkekvelden er også noe å holde innen familien. Det går jo bra med oss, vi er ennå der at vi forbedrer vår livsituasjon, forbedringene går raskere enn forfallet. Vi blir alle eldre, men vi holder oss godt, og vi har økonomi til å pusse og stelle på husene våre, og gjøre alt litt bedre, og litt koseligere. Det var ikke dette vi snakket om i det hele tatt, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg skriver dette her, men nå har jeg jo gjort det.

Vi var våkne til natten, og drakk opp vinen. Lars hentet Trude et sted utpå kvelden, mor gikk og la seg litt senere, og Tone gikk hjem da alt var drukket opp. Da kunne jeg også legge meg. Vi har nå snart fylt ut gledesbok nummer to, og vil da kjøpe en ny vi vil fylle ut med livene våre og alt vi er glade for.

Takksigelse 2012

Tradisjonen tro samledes vi hos mor for gourmetmiddag på takksigelsesdagen i år også. Det er et innfall far hadde, i 1987, at vi også skulle ha takksigelsesdag, slik de har det i USA. Siden har vi hatt det, men helt annerledes enn de har det der. Etter jeg flyttet hjem igjen er det slik at vi samles hos mor, Trude, Tone og jeg, og så spiser vi godt og drikker godt, og så skriver vi ned hva vi har hatt å takke for, og hva vi ønsker for neste år. Det er 25 året vi gjør det, men det var ingen som tenkte på at det var jubileum.

Menyen denne gangen var rekecoctail til forrett, det var så mye med den, at jeg gjør ingen forsøk på å beskrive den nærmere. Det var ikke reker, sitron og majones på en skive. Hovedretten var elgstek, og desserten var kake fylt med varm sjokolade. Ved siden av kaken var is og bringebær. Det var meget, meget godt alt sammen.

I år har tingene roet seg for oss. Mor har fått solgt alle store ting hun har hatt å selge, og har slått seg til ro i rekkehuset på Klepp stasjon. Trude og Tone lever i stabile og gode forhold, med barn som blir jevnt eldre, og forandringene fra år til år ikke er store. Familien Sivertsen har pusset opp huset, familien Nygård har kjøpt feriehus i Spania.

Olie og jeg er mer i farten. Vi har fått kjøpt hus og etablert oss på Ganddal, her skal vi bo. Men vi har langt igjen før vi har huset og alt på stell. Hun må også få seg norsk utdannelse, eller jobb som passer hennes ukrainske, og jeg må også finne jobb å slå meg til ro med. Dessuten vil vi også når tiden er inne for det håpe på familieforøkning.

Siste barnet i flokken er Tonje. Hun har også 25 års jubileum i år, hun er like gammel som gledesboken vi skriver i. Hun kan fort være en grunn til at far ble så inspirert, og ville ha takksigelsesdag og skrive ned hva vi var glade for, en måned etter Tonje var født. Med henne og Epsen er forandringene store. Hun er gravid, og de er begge under utdannelse, bosatt i Martin, i Slovakia, der Tonje går på medisinstudiet. Takksigelsesdagen vil få sin endelige form, når også hun kommer hjem og kan være med.

Det ble en koselig kveld, som det alltid blir. Det er kjekt å ha en sånn kveld, der det bare er den aller nærmeste familien som er med. Gledesboken var aldri egentlig ment slik, men den er blitt slik, at vi, siden vi må skrive i den på takksigelsesdagen, kan samles hos mor og snakke om året som har gått og tiden som skal komme, og spise godt og ha det godt.

Takksigelsesdag 2011

Vi i Norge har påske, 1. mai, 8. mai, 17. mai, pinse, St. Hans, St. Lucia, jul og nyttår som våre tradisjonelle festdager. Disse dagene er det for mange knyttet noe spesielt til, de passerer ikke som en hvilken som helst dag på kalenderen. Mange av dem er også fesdager for handelsstanden, som i forbindelse med 17. mai kan selge norske flagg og andre symboler, og på selve dagen kan selge pølser og brus fordi ungene kan spise så mye de vil. Julen sikrer regnskapet for julegavebutikkene. Det sitter så sterkt i, at politikerne til og med har vedtatt halv skatt for november, slik at vi skal ha råd til å kjøpe oss enda litt til.

Det er klart det ville vært fordel for handelsstanden om det fantes enda flere dager som dette. Det er flott for dem når det er feiringstid og norske familier er nødt til å kjøpe spesielle produkter for å henge med i feiringen. Halloween er et ganske godt eksempel, plutselig skal man kjøpe forkledninger og kle seg ut som uhyrer. Det er gøy selvfølgelig, men dyrt for oss, og lønnsomt for butikkene.

Her hos fikk de som kom på knask & knep besøk en skrekkinngytende overraskelse, da en vaskeekte ukrainsk kone lukket opp og entusiastisk spurte: «vil dere ha sjelen min eller hva?». Hun ante ingenting om tradisjonen, men syntes det var festlig folk kledde seg ut og kom på besøk, og stotrende uhyrer, nisser og troll i kjeledress klarte bare mumle frem at de kanskje skulle hatt noe snop om det passet.

Takksigelsesdagen har vi imidlertid i vår familie vært tidlig ute med, som jeg har skrevet nesten hvert år på bloggen (2008, 2009). Tradisjonen begynte i 1987, da Tonje nettopp var født, og alle har skrevet hvert år siden. Det er nå 24 år siden. I løpet av tiden er vi alle blitt gift, Trude, Tone, jeg og Tonje, i den rekkefølgen, og alle barna i neste generasjon er født, Daniel, Sofie og Benjamin, Andreas og Sara. Det står alt sammen i boken. Vi har gått veien fra barndom, via ungdom til voksen, og hvert år har vi skrevet tre ting som betydde mye for oss i året som hadde gått, og i tillegg tre nye ønsker for året som skulle komme. Gledesboken, heter boken vi skriver det ned i, og vi har allerede skrevet ut den første, og begynt på den andre.

De siste par årene har det vært store forandringer i storfamilien vår. Det begynte i 2008, da far døde, det vondeste som har hendt oss. Året etter fant både Tonje og jeg den vi nå er gift med. I år har mor flyttet ut til nytt rekkehus i Kvednadalen, hvem hadde vel trodd at noen av oss skulle bo der, mens Olia og jeg har flyttet inn i det gode, gamle huset i Gaupeveien 5. Hvem skulle tro det noensinne ville kunne skje, allerede har skjedd?

Disse omrokeringene har også ført til at vi får første gang på nesten 20 år kan feire takksigelsesdag sammen. Mor inviterer til gourmetmat i Kvednadalen, Trude har kort vei fra Kverneland, Tone trenger ikke ta på ytterjakke for å gå fra Klepp stasjon, det er nå en gang der Kvednadalen ligger, og jeg løper lett og raskt fra Ganddal. Det er bare over et lite bogafjell, og så er man der, praktisk talt.

Så er det å spise god mat, snakke sammen og mimre, og tenke ut de høytidelige punktene for hva vi har aller mest å takke for i året som gikk. Og hva vi aller mest ønsker i året som skal komme.

Bilder og beskrivelse av hvordan det gikk er lagt ut i posten Thanksgiving in Norway på min engelske blogg.

Takksigelsesdag 2009

Det er takksigelsesdag, eller Takknemlighetsdag, som mor kaller det. Hun har nemlig fått seg blogg, den heter Famile og slitte joggesko, og er lagt inn også på lenkelisten min til høyre. Hun har skrevet 6 innlegg siden bloggen ble åpnet 17. november, det er et tempo ikke engang jeg kan holde følge med. Bloggen handler om hverdagen hennes i Gaupeveien 5, og hvordan det er å orientere seg og få seg inn i et nytt liv etter at far døde i fjor, og mor ble altfor tidlig enke. Mor har alltid skrevet lett og greit, og har allerede funnet seg til rette med nettskriving ser det ut til. Det er en blogg for venner og kjente, og venner og kjente vil helt sikkert ha glede av den. For å si det rett ut tror jeg også mor vil ha glede av den. Det er akkurat som man har noen ekstra å snakke til når man kan skrive hverdagens opplevelser ut på en blogg. Jeg tror det er en sunn og fin hobby.

Men det var ikke mors blogg det skulle handle om i dag, det er dagen i dag som er takksigelsesdagen. I fjor skrev jeg litt om historien til dagen i posten Takksigelsesdag i Gaupeveien 5, og litt om hvordan vi pleide å feire den hjemme. Fjorårets takksigelsesdag ble veldig spesiell, da det bare var godt halvannen måned siden far svært uventet døde, og det at vi skulle finne ting å glede oss over og takke for kjentes mer som en plikt, enn noe som var naturlig. Senhøsten i fjor var svært tung.

I år er det ganske annerledes, i alle fall for meg som er pussig nygift og full av tanker om hvor bra det er, og hvordan det nå skal gå. Jeg flommer over av tanker om hva jeg skal takke for og glede meg over, alt sammen har med min kjære kone Olia å gjøre, og alle ønsker for neste år handler om at hun skal få det bra, og at jeg også skal få det bra i den rekkefølgen.

Det er akkurat nå ganske slitsomt med en eksamen som har vist seg litt mer omfattende enn jeg ubekymret gjorde regning med. Jeg har også en del små og store plikter jeg absolutt skulle ha gjort, men som jeg ikke helt får ut av verden, og som derfor henger over meg og plager litt. Det er også slitsomt med uvissheten om når Olia får komme til Norge, og særlig er det dumt at hun sannsynligsvis ikke får komme til jul. Det kunne være et kortsiktig ønske, at Olia fikk komme opp hit til jul, slik at vi fikk feire jul med hele familien og at både Olia og jeg fikk møtt alle sammen nede i Sandnes.

Vi innstiller oss imidlertid på at det blir Olia og jeg i Kiev, resten av familien i Sandnes, eller det vil si, Olia og jeg med familien hennes i Kiev, mens familien min vil være i Sandnes. Det skal nok gå bra det også, selv om vi må omstille oss litt.

Og uansett er det den betydelige forskjellen at hva som i år ikke kjennes så bra, alt sammen bare er noe midlertidig, mens det som ikke kjentes bra i fjor når var nettopp var død, virket til å ville vare evig. Om en måned vil alle pliktene og alt som henger over meg nå være overstått, enten jeg har klart dem bra eller ikke, og jeg vil på ny være med min Olia og ha fri og ferie som jeg alltid har hatt det med henne. Og om en måned til kan vel ikke saksbehandlingen om familiegjenforeningen trekke ut lenger, da må hun vel få lov til å reise opp til meg slik at vi kan bo sammen og være sammen resten av livet. Det er mitt ønske.

Jeg takker for henne.

Takksigelsesdag i Gaupeveien 5

I dag er det Thanksgiving i USA. Dagen faller på den fjerde torsdagen i november, som også vanligvis er den siste. Dagen er fastsatt av amerikansk føderal lov, av selveste president Franklin D. Roosevelt, og den er forbundet med høytid og tradisjoner og feiring. Det er føderal fridag, og mange bedrifter og offentlige institusjoner gir også fri fredagen, slik at det blir en hel langhelg med gode tanker, ro og fred.

Vi i familien Salen på Ganddal innledet vår Takksigelsesdag i 1987. Det var det året Tonje ble født, og det var en enorm glede i huset over at vi som alltid hadde vært fem, nå ble seks, og at det var Tonje. Det var nok far som foreslo at vi også skulle ha takkefest, i hvert fall var det han som dyttet på og sørget for at det ble kjøpt inn en bok der vi kunne skrive ned takkene våre. Og vi var alle med på ideen, Tone, Trude, mor og jeg. Det var kjekt å tenke på hva som hadde vært kjekt i året som var godt, og det er alltid lurt å tenke på alt vi har å være glade for. Derfor ble diskusjonen raskt lagt død om vi også skulle skrive ned noe som ikke var så bra i året som gikk, dette skulle være en gledesbok. Og far skrev det også med sin karakteristiske håndskrift: «Gledesboka».

Denne boken har siden virkelig blitt en gledesbok. Vi har jo alle sammen skrevet ned både ønskene våre og hva vi hadde å takke for, i alle år fra 1987 frem til i dag. Jeg var 13 år da jeg skrev første gang, Tone og Trude var enda yngre. Og mor var jamen ikke langt i fra å være så gammel, som jeg er nå.

Ja, det må også med, vi skriver ønskene våre også. Jeg lurer på om det ikke var jeg som gjerne ville ha med forhåpningene for neste år også. Og det ble raskt vedtatt, og det er jo alltid kjekt å lese om vi fikk oppfylt ønskene våre. Det er en kjekk tradisjon vi har, og artig at den oppsto så impulsivt og bare viste seg levedyktig.

Da vi alle bodde sammen, altså før vi barna flyttet ut, så var alle samlet på takksigelsesdagen. Vi spiste middag, ikke kalkun, vi trenger da ikke spise kalkun, men en eller annen middag. jeg har sterkere minner fra kaffen, enn fra middagen på takksigelsesdagen, og det til tross for at jeg begynte å drikke kaffe da jeg var 16, og altså ikke rakk så mange takksigelseskaffer før jeg flyttet. Men det var god kaffe, stearinlys og kos, og så gikk alle og grunnet på hva de skulle fylle inn med for i år. Alle skriver også kladd, så det ikke skal bli noen stygge overstrykninger i boken.

I år bli takksigelsesdagen for oss veldig, veldig spesiell. Det er første gang siden far døde, og første gang han ikke kan skrive i boken. Mor og jentene er samlet hos henne, de har spist middag og drukket kaffe som vanlig, men det er klart, vanlig er denne dagen på ingen måte ikke. Jeg gjør som jeg alltid gjør, drikker min kaffe og skriver ned ønskene mine her, og fører dem inn i boken når jeg kommer hjem til jul. I år har det vært veldig lett for meg å finne hva jeg skal skrive, men veldig tungt at det er dette jeg må skrive.

Jeg hilser hjem til de hjemme. Det var synd jeg ikke kunne være der i dag, men jeg håper dere fikk hatt en fin takksigelsesdag allikevel.