Putin (og Obamas) tale, og mottagelsen av den

I dag hørte jeg Dagsnytt 18 for første gang på lenge. Jeg synes det er svært spennende med talene Obama og Putin skal holde i FN, og møtene de skal ha med hverandre etterpå. I det norske debattprogrammet ble to saker viet disse talene, som legger grunnlaget for verdenssituasjonen de kommende måneder og år, resten var som vanlig lokale norske forhold. Jeg hørte ikke alt, jeg skiftet til BBC da de to sakene var ferdige. Den ene saken gjaldt Barack Obama, hans tale ble godt mottatt, og det var nå diskusjon om hans ønske om økt satsning på FNs fredsbevarende styrker, og om ikke Norge skulle delta mer (en debatt der Hilde Frafjord Johnson utmerket seg ved å bruke begrepet «imperfektum» om verbtiden stod, Norge stod i en god tradisjon, men imperfektum betyr ikke at handlingen foregikk i fortid, men at den ikke er avsluttet). Den andre gjaldt Vladimir Putin, hans tale ble dårlig mottatt, den ble ikke akkurat kalt aggressiv, men den ble omtalt som den var det, Putin gikk til angrep på USA, ville ikke fjerne Assad i Syria, og ville i det hele tatt kjøre sitt eget løp, hørtes det ut som. Det var positivt fra Obama, negativt fra Putin, det er bare å høre programmet, dette er ikke jeg som synser om vinklingen av Russland i norske medier. Det er helt konkret.

Dagsnytt 18 hadde Julie Wilhelmsen til å diskutere Putins tale. Hun er en av de beste vi har på feltet, og har tidligere vært en moderator i norske mediers Russlandsdekning, men sånn hun formulerte seg her var det ikke mye jeg kjente igjen fra andre kilder jeg følger med på. Hun snakket også som om Putin ikke har andre mål enn selv å bli sittende ved makten, og beskytte andre statsledere som ligner på ham selv. Det var også det jeg mener er typiske norske og vestlige spørsmål, sånn som om «talen gjør det bra i Russland», noe Wilhelmsen svarte bekreftende på, og la til at også i Kina ville den bli godt mottatt og forstått.

Ut i fra denne omtalen på det kanskje mest intellektuelle debattprogrammet vi har virket det som om Putin er løsrevet fra omverdenen, og at min optimisme at han og Russland ønsker løsninger på konfliktene de er involvert i, er dum og naiv, at Putin og Russland virkelig er umulig å jobbe sammen med. De er ikke engang i stand til å innse at Assad i Syria må gå, for eksempel, eller at det er de selv som er problemt, ikke USA. Sammenlignet med Putin, var Obamas tale invitasjon til økt satsning på fredsbevarende styrker, noe Farfjord Johnsen med sin erfaringer fra Sør-Sudan mente var altfor dårlig, og hun møtte vel egentlig ikke noen uenighet i det.

Så gikk vi til kilden. Vi så den min ukrainske kone og jeg, på hennes gamle iPhone, på en russisk TV-kanal, med endringene i dollarkursen som illustrerende sidebilde nå og da, og meldinger om at den ukrainske delegasjonen hadde forlatt salen, og at det var problemer med ukrainsk kjøp av russisk gass. Jeg er langt fra så stødig i russisk at jeg får med meg alt i en sånn tale, med offisielle vendinger, og på en liten iPhone-skjerm, med vårt lille barn sittende på fanget, men inntrykket var komplett forskjellig fra det jeg fikk da jeg hørte Dagsnytt 18. Talen ligger på den russiske presidentens hjemmesider, med engelsk voiceover, som jeg tror det heter, i tekstversjon finner jeg den foreløpig bare på amerikanske aviser, som for eksempel Washington post. Det er slett ikke det raseriutbruddet man kunne få inntrykk av på Dagsnytt 18, eller «skyld alt på vesten», som engelskspråklige medier som The Guardian refererer det med, svært mye i talen går på at man må jobbe sammen, koalisjonsstyrker, i regi av FN, i henhold til gjeldende lover og regler – veldig langt i fra at Russland hadde til hensikt å kjøre sitt eget løp.

Det hadde gjort seg om en stemme i den vestlige mediedebatten kunne målbært synet om at Russland under regimet til Putin genuint mener det beste for Syria og verden er at Assad blir sittende, at alternativet er IS eller andre terrororganisasjoner, at amerikanskledede forsøk på å bygge opp moderate opposisjonsstyrker er heidundrende mislykket, at det ikke eksisterer noen annen solid maktbase i Syria enn Assad, og hans menn. Putin og hans talsmenn og -kvinner sier også at Assad ikke er noen engel, at han ikke er den beste, kanskje ikke en gang god, men at han er det beste alternativet som er nå. Det er et syn man kan være uenig i, men det er ikke et syn man kan himle med øynene over, og karakterisere som håpløst, som for eksempel David Camerom gjorde. Det må også gå an å mene at Putin og Russland genuint irriterer seg over at USA og resten av den vestlige verden arbeider for å spre demokratiet til de land som ikke er det, og at dette ikke bare er et syn Putin kler på seg fordi det vil være en trussel også mot ham selv. Han sier disse revolusjonene leder til kaos, ordnede forhold er bedre, og i eksemplene han nevner har han de facto rett.

I talen brukte Putin også et eksempel han har brukt før, og som Russland er kritisert for ikke å drive med nok selvpisking for. Han kritiserte Sovjetunionens undertrykking av Øst-Europa i kommunismen, forsøket på å spre kommunismen til andre land, han sa det var galt, som han har sagt før. Nå er det ikke kommunisme, men såkalt demokratiske revolusjoner som eksporteres. Det er skikkelig formulert, og skulle være noe å tenke på, men i stedet for å ta tak i det, er det vel representativt både med versjonen i The guardian (blame it all on the west) og til Wilhelmsen (dette blir forstått og likt i Kina). Jeg hører til dem som tror at dette er noe Putin genuint mener, at han snakker oppriktig, og ikke bare er redd for sin egen maktposisjon. Å lese ham direkte og høre ham i omtale er vesensforskjellig. I omtale høres han ut som en skrulling, i originalen er han profesjonell og gjennomarbeidet som få andre toppolitikere.

Så hørte jeg talen til Obama. Retorikeren. Det slår meg også hvilken fordel amerikanerne har i at engelsk er det mest utbredte språket i verden, de som ikke har det som førstespråk, har det veldig gjerne som andrespråk. De aller fleste med kunnskaper og utdannelse nok til å være interesserte i den, vil også være i stand til å høre den i original. Det samme gjelder alt amerikanerne sier og gjør, det er ingen sak å sjekke originalen. Putin og russerne kommer i beste fall oversatt, men som oftest altså i omtale. Obama er en retorisk mester, legg bare merke til alle pausene han tar, og hvor han tar dem, det er finfølelse, men effekten var unektelig mer imponerende før han ble president, og ordene var lagt på et dekke av håp, ikke fakta.

Nå gjorde talen meg skremt. Ikke så mye fordi jeg er en gammel amerikahater, med et fast verdensbilde om at amerikanerne er skyld i alt, det har jeg ikke og har aldri hatt. Men det skremmer meg å se noen med så mye makt ha et så annerledes syn på hva som foregår i verden, enn jeg selv har. Jeg tror ikke det er mulig å bygge en bedre verden enn den vi nå har uten å ha Russland og gjerne også Kina med på laget. Russland er en begrenset stormakt med høyst begrenset innflytelse over det aller, aller meste av verden. Men der de har innflytelse, er den betydelig, og kan ikke ignoreres, selv om Putin og Russland ikke oppfører seg som USA vil. I talen var det veldig lite som tydet på noen ny amerikansk politikk. Derimot bar den bud om at amerikanerne var rede til å la denne konflikten vi nå lider under fortsette til de har fått tvunget sin vilje gjennom. Akkurat nå gjaldt det mest punktet om at Assad må gå.

USA er verdens suverent mektigste land, sammen med sine allierte mektigere enn alle andre til sammen, de er en økonomisk supermakt og enda mer en militært overlegen superstormakt. Når USA legger sin tyngde bak et politisk mål er det skremmende saker. Merk hvor mange ganger Obama brukte ordet «security», det sikreste landet i verden, ved siden av å ha den mektigste hæren, har de også to verdenshav å beskytte seg av. De er ikke truet i det hele tatt, men oppfører seg i virkelig store deler av verden som om de var det. Obama sa ordrett at de ville benytte den mektige hæren til å forsvare seg selv og sine allierte overalt hvor det er nødvendig. For meg er det en trussel, mer enn en beroligelse.

Jeg reagerer også på beløpet Obama oppgir å ha brukt i Irak, 2 billioner dollar, det er aldeles svimlende, mange hundre ganger mer enn de bruker i Ukraina. Og resultatet er intet mindre enn begredelig, som Obama selv innrømmer. Libya omtaler Obama som et prosjekt støttet av FN, om å fjerne Ghaddaffi, noe det ikke var, og mener feilen var at «vi ikke gjorde nok for å sikre et fungerende styre etterpå». Med erfaringene i Irak og Afghanistan skulle det være interessant å se hva «nok» skulle være. Retorisk pussig ble det da Obama omtalte enden på sanksjonene og oppmykningen mot Cuba som en «endring i politikk når vi ser noe fungerer», det var en endring som kom etter 50 år uten å fungere, så en sjelden amerikansk ydmykhet ville nok kanskje vært på sin plass.

En kommentar i russiske medier synes jeg var representativ: «det var som å bli undervist, om hvordan vi skal leve og hvordan USA er bedre enn alle andre». Verten i TV-programmet sa «Obamas tragedie er at han ikke forstår at hele verden ikke består av amerikanere».

Tross kraften i talene som var like sterk på begge sider, er det tegn på at USA og Russland er i ferd med å finne sammen i spørsmålet over Syria. Utenriksministerne Kerry og Lavrov har allerede hatt møter, Lavrovs ministerium rapporterer på denne måten, retorikken er i det minste at de håper på samarbeid og løsning. Putin og Obama skal møtes senere, bare det er et godt skritt i riktig retning.

Men det er veldig langt igjen. Det er to verdener. Det hadde vært bra for verden om kommunikasjon og forståelse mellom dem var mulig. Ved å gi Russland noen innrømmelser de få områdene de ennå har noe makt og innflytelse, vil det være mulig å samarbeide med dem for alvor, og forsøke å påvirke dem som en partner de ser vil dem vel, og ikke som noen som står utenfor og vet bedre. Det er amerikanerne som må endre politikk. Politikken de fører nå vil bare gjøre Russland verre.

Bryllupet til Ingrid og Pål

Jeg slapp forberedelsesposten fredag, da vi skulle se forestillingen Chicago på Trøndelag teater. Pål er skuespiller der, og Ingrid er dramaturg, så det ble litt av teaterbryllup. Og Chicago var en flott opptakt, med Pål i den mannlige hovedrollen som den sleipe, pengegriske og skruppelløse forsvarsadvokaten Billy Flynn. 35 gjester fra bryllupet var blant publikum under forestillingen, og satte sitt preg på den med ivrig trampeklapp overalt hvor det var mulig, og særlig når Billy Flynn var på scenen som Pål, eller omvendt, og det var han jo stort sett hele tiden utover musikalen. Bandet forstod ogs hva det gjaldt ut, og spilte brudemarsjen til Mendelssohn både som avskjedsmusikk til Billy, og til stykket. Den var på alle måter helt på sin plass, den er jo skrevet for en 1800-talls oppsetning av «En midtsommernatts drøm», og er ordentlig teatermusikk, egentlig. Begeistring vakte det i hvert fall blant publikum, og blant ensemblet, det er jo alltid gøy når teateret møter virkeligheten lite grann, og teaterkarakteren Billy Flynn blir minnet om at han egentlig er skuespilleren Pål Christian Eggen, som skal gifte seg i morgen.

Etterpå hadde Ingrid bestilt hall (jeg er fristet til å skrive det litt stort, det er jo stort at hun og Pål gifter seg, de bestilte en hall) på utestedet «Ni muser», noen minutters gange fra teateret, og der fikk bryllupsgjestene sin første samling og mulighet til å snakke sammen over en god øl og to og tre, og vin, og mer. Etter hvert begynte også folkene fra Chicago å renne inn, mange av dem er jo selvsagt venner av brudeparet, og invitert til festen, og det var en plage for meg at jeg måtte gå såpass tidlig, det var jo morgendagen som skulle bli den store. Og jeg skulle være toastmaster, og hadde fortsatt en del å ordne og planlegge, og et søvnunderskudd å rette opp i.

Søvnunderskuddet ble rettet opp gjennom en god natts søvn. All energi og ro kom på plass gjennom en god frokost på Nove hotell i Trondheim sentrum, jeg var sågar kjølig nok til å lese dagens aviser, fremfor å forberede taler og poenger. Disse ble forberedt mellom frokosten var ferdig mellom ti og elleve en gang (egentlig ti på lørdager og hverdager, men jeg pleier alltid å strekke det litt), og avgang til vielsen klokken 1330. Jeg kjente jo flere av de involverte, og de jeg ikke kjente hadde jeg et oppriktig ønske om å bli kjent med, så å finne på noe å si var ganske lett. Ingrid og jeg hadde jo også snakket litt på fredagen, om hvordan det skulle være. Og alt dette er jo nokså uviktig, det er jo bryllupet og festen som teller, og her var det bare gjester som var innstilt på å gjøre dette bryllupet alle tiders, og som også var sikre på at det kom til å bli det.

Vielsen i Ihlen kirke var riktig så postmoderne med kvinnelig prest, julesangen Deilig er jorden, Beatlessangen I want to hold your hand og om det ikke var «No livnar det i lundar» som ble sunget, i hvert fall en sang av den typen. Presten forsøkte dristig å imøtekomme teaterpublikummet med å sitere Ibsens ord og Brand, i stedet for Guds ord og Bibelen, det var Agnes og sommerfuglen, selvsagt, og jeg gjetter på at hun fant sitatet i en samling sitater mulig å bruke i bryllup, og ikke i en av sine mange lesninger av Ibsens stykke. Hun siterte Paulus’ store ord også, selvsagt, og var mer på hjemmebane da. Brudeparet skinte uansett over alt det andre som foregikk, Ingrid i en nydelig, gammel brudekjole som også hennes mor hadde brukt, atskillig mer dydig og heldekkende enn hva som gjelder i dag, men Ingrid bar den med en verdighet og skjønnhet som viste at den gamle stilen slett ikke er fortapt mot den nye. I konrtast til dette stod brudgommen Pål C. Eggen, som fortsatt var forkledd som Billy Flynn, han hadde måttet farge håret og legge an bart, og det var vel flere enn jeg som tenkte at her var det en sleip forsvarsadvokat fra mellomkrigstidens Chicago som giftet seg, og ikke en staut, norsk bondesønn (eller sønnesønn) fra Gudrbandsdalen (egentlig Espedalen).

Erlend, Pål, Ingrid og Marte utenfor Ihlen kirke

Bryllupsfesten – middag og taler

Etter nødvendig og trivelig fotografering og gratulasjoner, var det en kort times venting inntil festen skulle starte klokken fire på lokalet til Trondheims naturvitenskaplige senter (om jeg her husker navnet rett, det gjør jeg kanskje ikke) noen meters gange unna kirke. Jeg benyttet tiden til å gå gjennom de små talene mine og det lille programmet mitt, kvalitetstid i den denne dagens varme Trondheimssolen. Forlover Marte kom snart etter at hun var ferdig med fotograferingen sammen med brudeparet, og vi brukte resten av tiden til å forberede det vi skulle ha. Klokken var ikke mye over tre da vi gikk bort til lokalet vi skulle være, og slapp greit inn. Det var det flere som gjorde, de var greie og samarbeidsvillige de som jobbet der, og lot oss tusle rundt og til og med kjøpe øl og andre ting de som ville det, mens de dekket opp og forberedte til storfest. Jeg skulle gjerne husket navnet på dem og anbefalt dem.

Klokken fire bel apertiffen servert, men det var nok flere enn jeg som følte at vi allerede var i gang, flere hadde tatt plass ved bordene utenfor, og flere tuslet rundt og snakket med kjente og halvkjente, slik man skal gjøre under apertiffer. Jeg tuslet rundt og forberedte dem som skulle være på talerlisten om når de skulle være, og fikk avklart med Ingrid de siste spørsmål som hadde dukket opp om avviklingen, det var finvær alle steder. Hovmesteren var også enkel å ha med å gjøre, diskret og fin, og han hadde ingen problemer med at vi hadde glemt hans kopi av kjørelisten i en bag i kirken, eller hvor den var glemt. Så lenge han hadde siste taler før hver servering, var alle ting i orden for ham. Det var bare å begynne festen.

Og festen begynte et kvarter før planlagt, kvart på fem ønsket brudeparet Ingrid og Pål velkommen utenfor i solen. De hadde laget en liten velkomsttale der de skulle lese litt hver, og leste elegant litt over i den andres replikker, for å løsne litt på den allerede nokså ledige stemningen. Mottakelsen av talen garanterte allerede for suksess, en suksess som sant å si har vært garantert helt siden de bestemte seg for å gifte seg, de er jo et flott par med flotte venner.

Vel plassert langs bordene gikk praten øyeblikkelig summende, og jeg stod som en lærer i klasserommet og ventet på at bråket skulle legge seg og forsamlingen falle til ro, men akkurat som i klasserommet skjedde dette aldri. Med en helhjertet klinking på glasset kom jeg imidlertid til orde, som den outsider og toastmaster jeg var (de andre gjestene lot seg imidlertid alle fint plassere inn i gtre grupper, stamme (familie), gessel (barndomsvenner fra østlandet) og skinnvester (trøndervenner), jeg var ingen av delene og ergo toastmaster), og i den godt muntre stemningen skulle det mye til å si noe som ikke ble godt mottatt, så det unngikk jeg ved å si nokså nøyaktig det jeg hadde tenkt. Det var som det gikk et jubelbrus gjennom forsamlingen, og det jubelbruset gav seg aldri.

Maten og vinen er et avsnitt for seg, scampi og kreps (eller var det reker?) til forrett, marinert lam til hovedrett og noe med aprikos til dessert, jeg er ikke så flink til å huske alle matrettene når de blir for fashionable (godt skrevet, Eivind), men jeg tar igjen når det gjelder å spise dem og å nyte dem. Vinene var fransk, argentisk og igjen fransk, og det er hva jeg husker av dem, ved siden av at de alle var nydelige, og også ble servert i nydelige mengder. Maten, vinen og serveringen hadde vært helt velegnet til å spille hovedrollen i mange selskaper, men her ble den redusert til en biting gjennom noen usedvanlig fine taler, og altså en usedvanlig fin forsamling.

Planen var å ta brudens foreldre mellom for- og hovedrett, så brudgommens foreldre underveis i middagen, og deretter resten av de viktige talene frem til servering av desserten, der resten skulle komme. Det var også ønske om en liten pause mellom hver tale. Men brudeforelre i perlehumør, Jens og Gerd, satte med sin starttale en meget høy standard, artig og med nødvendig alvor, som slike taler skal være, og da det under middagen ble brudgommens far, Svein Eriks tur, innledet han en intet mindre enn imponerende serie taler fra Eggen-familien. Der var fortellertradisjonen i orden.

Vanligvis pleier folk kjede seg litt under taler, i hvert fall under noen av dem, men her var talene virkelig god underholdning. De tok også lang tid, og i de ønskede pausene forsvant vanligvis en god del gjester ut for å ha seg en sigarett og en prat med andre enn de nærmeste bordpartnerne, eller inn for å stå i kø til de tre toalettene. Det dro seg dermed godt ut, men ikke en ansiktsmine var irritert, når gjester utenfor ble kalt inn, kom de inn med et smil, og alle taler ble fulgt oppmerksomt, og med god grunn. Brudgom Pål Christian hevet seg kanskje et aldri så lite over de andre, slik det også er hans plikt som brudgom, etter å ha satt serier med latterbølger og rørte smil og sukk gjennom publikum, avsluttet han med ektefølt kjærlighet og alvor, og den kvinnelige delen av gjestene tok høyre hånd med et lommetørkle til øyet, som skulle det være koreografert.

 

Brudgommens tale under den også ellers ypperlige middagen

Forlover Erlend har jo teaterbakgrunn, det samme har forlover Marte, og de virket ikke plaget av presset de andre fine talene måtte ha satt på dem, de opprettholdt nivået med sine taler, og til slutt under middagen avsluttet selveste teatersjefen, Otto Holmlung, og han hadde vært ute en festmiddag før. Dette var tale som satt. Forresten hadde bruden Ingrid en rørt tilsvarstale til sin brudgoms Påls, med noen typiske rettinger av faktafeil i talen hans, det er jo ikke alltid vi menn klarer å huske første møtene så godt, og Pål for sin del bommet med to år, og plasserte første møte en tid hvor han ikke var i Bergen, og Ingrid fortsatt var russ. Marte hadde sin tale under desserten, flyttet dit, fordi den inneholdt et sangnummer, og innledet med det de mer uformelle talene, og altså desserten.

Her kom det også et nytt høydepunkt i taler fra Eggen-familien, stammens eldste, som han kalte seg, han Ola, som jeg etterpå fikk høre var nærmere 80, noe som ikke er til å tro, og jeg egentlig ikke tror ennå. På upåklagelig Gudbrandsdalsdialekt (eller Espedalen, som lokalkjente sikkert vil høre) holdt han en tale med stil og sjarm som satte ungdommen greit på plass, de gamle er eldst, dette var en fryd å høre på. Tante Marit til Ingrid holdt en tale som på ny fikk både latteren frem underveis, og tårene frem etterpå, før brudgommens bror Jon Ola fullendte familien Eggens seiersgang gjennom talene, med å etablere seg et talerom, eller hva vi skal kalle det, som ingen av de andre mange, lange talene hadde berørt, dette var tale fra bror til bror, og da kan det godt være litt kjærlig rølpete og ertete, talen ble også forhøyet med energisk gange frem og tilbake på gulvet i midten av hesteskoen vi satt i. Venninne Michelle holdt også en fin tale til Ingrid, med et venninneperspektiv neppe mange av oss til stede kjente til, og til slutt var det skuespiller Hans Petter som holdt en mer enn utradisjonell takk for maten tale.

Brudgom Pål (fortsatt delvis forkledd som stjerneadvokaten Billy Flynn) ser ut til å være fornøyd, hva som enn skjer. Bruden Ingrid ved siden av, i sin mors vakre brudekjole.

Bryllupsfesten – Festen

Deretter var det bare kaffe og fest som gjensto. Brudeparet innledet dansen med en upåklagelig brudevals, og var så fornøyd med at folk danset etterpå, at de egentlig ikke var særlig interessert i å påkalle oppmerksomheten for at de skulle skjære bryllupskake. De ble heldigvis overtalt.

Det var rikelig med kaker, rikelig med kaffe, og cognac i glasset og mer drikke i baren. Dansen tok seg selvsagt øyeblikkelig opp igjen, det var ingenting å frykte, og noen ville også bare sitte utenfor å slappe av i den vakre, lyse Trondheimsnatten. Den var også så varm at vi kunne sitte i dress og sommerkjoler uten å bli nevneverdig plaget, tvert imot, det var nevneverdig deilig.

Nevnes må også bandet the coverlåters, som har som et av sine viktigste prinsipp at de aldri skal øve, og jeg tror for egen del at de ikke egentlig har noen andre prinsipper. Forlover Erlend og brudgom Pål er i hvert fall med i dette bandet, og om spillingen kanskje etterlater noe tilbake å ønske, så går de i underholdningsverdi utenpå de fleste.

Videre utover ble det bare mer prat, dans og moro, noe for enhver, alle gikk bare rundt og gliste til verden, som gliste tilbake. Noen underholdningsbidrag utenfor programmet var da det led mot slutten, og en utenfor på plassen ringte inn til han som for anledningen og øyeblikket var DJ, og lurte på muligheten for nachspiel. Underholdningen lå i at telefonen det ble ringt til også fungerte som musikkavspiller, slik at det tapre og desperate nachspielforsøket kom ut over høytaleranlegget. Til heftig dans, har jeg lyst til å si.

Klokken tre var det slutt. Ingrid fryktet litt på forhånd at det kanskje var litt tidlig, men alle var godt fornøyde etter nærmere 11 timer sammenhengende fest med god mat og drikke, og meget godt lag. Vi som bodde på Nova hotell tuslet oss i alle fall hjemover, Erlend med kjæreste, Marte og jeg, og vi var slett ikke særlig opptatte av hva det ble til med dette nachspielet. Vi var opptatte med å være så fornøyde som vi følte oss.

Takk til Ingrid og Pål for en flott fest, og for at dere er slikt et flott par med slike flotte venner, der jeg er en av dem. Gratulerer også med ekteskapet og med hverandre! Det er dere vel fortjent!