Hele gjengen hos tannlegen i Kiev

Å gå med lille Irina til tannlegen i Norge, gikk ikke så bra. I dag fikk vi se hvordan det gikk i Kiev.

Det var ikke den norske tannlegen sin feil. Hun gjorde en kjempejobb, men oppgaven var ikke så lett. Irina hadde tenner som krevde en behandling som gjør vondt, og en naturlig tannlegefrykt for barn var ledsaget av morens skepsis mot det meste. Vi i Norge er vant til tillit, den kommer enkelt hos oss. For Olia, fra Kiev, er mistillit det grunnleggende. Hun stoler ikke helt på at valgene tannlegen gjør er de riktige, og denne skepsisen smitter over til barnet.

Nå var ikke jeg til stede da Irina var hos tannlegen i Norge, bare på det første, ufarlige besøket. Så jeg forestiller meg bare hvordan det var, ut fra det jeg ellers vet. I alle fall ble Irina bedøvd, og den bedøvelsen satt veldig i da jeg kom hjem fra jobb samme dag. Dager etterpå så det ut som Irina hadde fått seg en på trynet. Ennå blir denne leppen blåere enn resten, når hun bader.

Dette har gjort at Olia har fått det for seg at Irina er allergisk mot bedøvelsen, og er rede til å blånekte for at hun skal få noe sånt igjen. Så det er utfordringer.

Her i Kiev er det i alle fall den fordel at Olia er på hjemmebane. Hun kjenner tannlegen, kontoret er hundre meter fra der vi bor, og Olias søster er i tannpleiebransjen. Vi har fått med oss at Irina også er litt redd, eller litt skeptisk, og vi forsøker å løse det med ikke å lage så stort nummer av det. I dag skal vi til tannlegen, alle sammen, som om det er en del av ferieeventyret vårt.

Irina er først ute. Olia er raskt ute med å lesse av alt hun har gått og båret på, alt hun har tenkt, hun snakker raskt og mye og intenst, og på sin måte, slik hun pleier. I Norge går ikke dette så godt, det er ikke så lett å reagere, men i Kiev er de vant til det, og det ordner seg. Sånn blir både mor og barn trygg i tannlegestolen, og det ender med at Irina til slutt åpner munnen frivillig.

I Norge brukte tannlegen trikset med å ville telle tennene for å få lov å se på dem. Her i Kiev, ble Irina gitt et speil, så hun selv kunne se, og hun kunne også være på å velge forskjellige ting. Den ukrainske tannlegen fant selvsagt de samme feilene som i Norge, og var av samme mening. Noe av det måtte tas.

Det begynte med det letteste. Et lite hull ble boret uten at Irina hadde så mye i mot det. Hun var skeptisk, men gapte skikkelig, og holdt ut. Spyttet så i vasken. Fikk på fyll, i en farge hun selv valgte, og hadde vatt og greier i munnen for å holde det tørt. Alt skikkelig. Men altså et lite, og ubetydelig hull.

De to store, og vanskelige, gjenstår. De er 1. og 2. august. Da vil det gjøre vondt. Og da blir det spennende å se hvordan det går. Det er av de tingene av livet, man gjerne vil være på andre siden av.

Mine egne problemer gikk som alltid. Puss og skraping, og ingen hull.

Svette hos tannlegen

Med temperaturer flørtende med 35 grader celsius er tanken om å svette alltid nærliggende. Et tannlegebesøk for å fjerne tannstein og misfarging kan bringe frem de samme tanker.

Jeg vet ikke om jeg har vært hos tannlege i Norge siden jeg traff Olia i 2009. Besøk hos tannlege har blitt regelmessig her nede, og jeg har vel skrevet om det hvert eneste år, vil jeg tro.

For interesserte med fortrolige russiskkyndige er det ingenting å nøle etter, synes jeg. Man får den samme behandlingen som i Norge, for en brøkdel av prisen. Kanskje er utstyret enda mer hypermoderne i Norge, hva vet jeg, som ikke har vært der hos tannlege, men man er jo ikke så mye interessert i nyest mulig utstyr, som i å få ordnet tennene.

I det siste har jeg vært godt fornøyd. Det tar opp mot en time, koster en hundrelapp, men så er også tannsteinen fjernet, og tennene hvite og fine. De går alltid rett på sak, aldri noe røntgenfotografi eller noe sånt, og bare sjelden undersøker de for hull, men jeg har jo ikke hatt noen hull, og heller ikke noen smerter i tennene alle de år.

Tannlegen vi brukte i går ligger like ved der vi bor. Olia stakk innom, da vi passerte ved en tilfeldighet, og fikk bestilt time, uken etter, altså 3. august. Jeg har hatt mange ubehagelige møter med tannleger, ikke så mye på grunn av tannlegene, som på grunn av tennene mine, men jeg vet det er noe jeg må gjennom, og stiller opp.

Til min store glede hadde de aircondition hos denne tannlegen, og det gjorde vel nesten at det var vel så behagelig å være inne hos henne, som å være ute i varmen. Jeg tror kanskje det må skyldes de har forbedret kjemikalene de skyller med, for det å fjerne tannstein er langt mindre ubehagelig enn jeg husker det. Selv for få år siden, hadde jeg bedøvelse. Det er en av de tingene Olia og jeg spøker med, den mannlige tannlegen satte bedøvelse hos meg, uten spørsmål, mens hun gikk gjennom en mer smertefull behandling, uten bedøvelse, og også uten spørsmål. Så denne tannlegen skjønte nok at menn tåler mindre smerte enn kvinner, i hvert fall tåler jeg mindre enn Olia.

Men i går gikk det altså greit. Tennene mine er heller ikke så ille som de en gang har vært, mengden tannstein og misfarging mer moderat. Olia og lille Irina satt inne og ventet, mens jeg ble behandlet. Tannlegen benyttet også anledningen til en kjapp titt på tennene til Irina, og komme med en vurdering at det nok var sjanser for at hun ville ende opp med tannregulering, noe alle i min slekt har hatt, mens slekten til Olia har hatt mindre av oss.

Det er spesielt å høre samtalen gå på russisk, over mitt hode, og mens jeg sitter med tannlegeinstrumentene i munnen. Særlig gjelder det når samtalen kommer inn på Norge, og Olia kommer med uttalelser jeg nok skulle ønske å korrigere, men hvor jeg altså er ute av stand til å få sagt noe. De diskuterer historie, situasjonen i dagens Ukraina, de er uenige når det gjelder Krim, men finner ellers lett en tone til å holde samtalen i gang, og til å snakke på en måte som gjør at de stort sett nikker og er enige med hverandre.

Interessant, for meg som nå er del av to kulturer, er å se hvordan de bedømmer historien og politiske konflikter. Vi i Norge har en tendens til å ende opp med å konkludere med demokrati, toleranse og mangfold, det er ord som raskt kommer opp i samtalen, og som blir brukt til å vurdere hvor egnede ulike nåtidige og historiske politiske systemer har vært. Her borte er de tilsvarende ordene som kommer opp, og alltid ender opp med å være et vurderingskriterium, villigheten til å arbeide og graden av (ut)dannelse. Det stikker dypt i kulturen her at man må arbeide for tilværelsen, og det er stor forakt for de som ikke gjør det. Og så må man ha dannelse, et ord som nesten har blitt et fyord i Norge, og som dagens unge generasjon hos oss, knapt har hørt om. På russisk heter det obrazovanie, et ord som vel helst betyr utdannelse, men som i stor utstrekning blir brukt slik vi tidligere brukte vårt dannelse. Så for dem, er problemene i Ukraina ikke så mye at det er manglende demokrati, lite toleranse og dårlig med mangfold, men at folk ikke vil arbeide og at de mangler dannelse.

Det sitter jeg der i tannlegestolen, og hører og tenker over. Jeg svetter ikke, for det er god aircondition og en behagelig temperatur, og tannbehandlingen blir gjort av vante hender og med godt utstyr. Det er så greit, at til neste år trenger jeg ikke en gang å grue meg. Selv i 35 graders varme er det ikke noe svette hos tannlegen.

Tannlegebesøk, og litt annet

Det er tradisjon for at jeg besøker tannlegen når jeg er her nede i Kiev. Minst en gang i året, helst oftere. Det er tannstein og misfarging som er problemet. Dette må holdes i sjakk, og i dag hadde Olia bestilt time til oss begge klokken ti.

Olia er opptatt av tenner, og hadde som sin første plan da hun kom til Norge, å bli tannlege. Den drømmen ble det effektivt satt en stopper for da karakterene hennes fra Ukraina ble satt ned med en for hvert fag, altså alle friere ble treere, alle femmere friere, og så videre. Dette er vanlig norsk standard for innvandrere, etter hva jeg forstår. Men det føltes jo litt urettferdig for ukrainere, som har karakterskala fra 1-5.

Det var andre vanskeligheter også ved å ville bli tannlege, så vi sørger ikke noe over det. Vi er lykkelige nå ved å bo i Rogaland, hjemfylket, og at hun har plass på ingeniørstudiet. Det har ordnet seg godt, i Norge.

I Ukraina er det en annen sak. Der er det vanskelig å få hodet til å begripe hvor dyp og omfattende krisen er. Russiske medier melder nå at populariteten til Porosjenko i meningsmålinger er lavere enn den var for Janukovitsj, under Maidan. Mest av alt viser det et dypt, dypt splittet land. Jeg har vanskelig for å dobbeltsjekke nå, som jeg skriver på nettbrett, men jeg har sjekket dette før, på Wikipedia. Jeg mener støtten til Janukovitsj lå på omtrent en tredjedel, minimum en fjerdedel. Det skal ikke mye til for Porosjenko å komme under det. Hans statsminister, Jatseniuk, har støtte fra 3 %, skulle han ønske å bli president.

Ukraina står nokså uten alternativer, både i hvem som skal styre landet, og hvordan de skal komme seg ut av krisen de er i. Pengene fra IMF går til løpende utgifter, og ikke investeringer som skal gi inntekter på sikt. De har tapt hundrevis av millioner dollar på å føre krig i øst, en krig som ikke hadde behøvd å koste så mye om opprørerne der ikke hadde fått støtte fra Russland, men som ikke hadde behøvd å koste noen ting, om bare regimet i Kiev fra starten av hadde gitt dem selvstyret de har bedt om, og som det nå ligger i Minsk-2 avtalen at de skal få.

Akkurat nå, så holder denne avtalen. Det er en slags våpenhvile i øst. Folk dør ikke lenger. Men det er elementer i avtalen det ikke er enighet om, og selv om ingen av partene har noe å tjene på at krigen blusset opp igjen, så er det fare for at det er den veien det går. En av informasjonskanalene til rebellene, en nettside som kaller seg Novaja Russia, skriver at Kiev ikke betaler pensjonsutgiftene og andre utgifter de er forpliktet til. Videre gir de ikke utbryterregionene rettighetene Minsk-2 sier de skal ha. De endrer ikke konstitusjonen for å gi økt selvstyre. De setter som krav at det først skal holdes valg, i regi av Kiev, siden skal grensene sikres, det skal være fredsmonitorer fra OSSE, i det hele tatt, krav som aldri vil bli innfridd.

– Min grense går når folk dreper hverandre, det liker jeg ikke, sa tannlegen. Hun og Olia fant straks tonen, det er bemerkelsesverdig hvor lett det er for Olia å snakke med alle og enhver her i Ukraina, mens i Norge skjærer det seg ofte. For meg, som utenforstående, som sitter der i tannlegestolen, og vet jeg skal lide der en time, så er det lett å legge merke til hvordan de bruker humor og sarkasme for å distansere seg fra problemene. – Vi er India, vi er verre enn India, vi er Zimbabwe. Det skal sies de har en eventyrlig evne til å holde på humøret, det er jo livene deres som lever, under disse betingelsene. Verken Olia eller tannlegen så ut til å støtte Maidan, «jeg har aldri sett mennesker med så tomme blikk», sa Olia, om dem (men her tror jeg i anstendighetens navn hun blander med dem som ble værende på Maidan, utover våren og sommeren, den gjengen har jeg også sett og skrevet om, de var ingen stolthet for noen), uten at tannlegen hadde innvendinger mot det. – Ukraina er bare helt i vest, kun det kan vi kalle Ukraina, om noe, sa tannlegen. Mange som sier seg å støtte Ukraina, særlig de som aldri har vært her, vil være dypt uenig i det. Folket i Donbass kalte hun rett og slett banditter. De trenger ikke stresse med å være politisk korrekte her nede. For meg er det befriende.

Etter å ha vært hos tannlegen, gikk jeg til treningsanlegget i Hydropark. På veien måtte jeg kjøpe meg en kortbukse, lille Ira hadde tisset på den jeg hadde liggende her nede. Olia hadde pakket kofferten min så full av gaver, at det fysisk ikke var plass til mer enn det aller nødvendigste undertøy, og det jeg reiste med flyet i. Treningssko har jeg heller ikke, så jeg er barbeint der i anlegget, og i kortbukse og t-skjorte, den suverent mest lettkledde. I øyeblikk brøt solen frem, og viste landet som det kan være her nede, den rene idyll. Andre ganger var det pøsregn, hagl, så det ble kaldt, og endte med at jeg ikke kunne gjennomføre treningsprogrammet mitt.

I stedet tok jeg metroen til Kresjtsjatik, hvorfra jeg ruslet ned til Pervak, hvor jeg hadde min businesslunsj, og skrev denne posten.

Av andre problemer som finnes i Ukraina om dagen, er etterforskningen av tidligere tiders ugjerninger. Nylig kom rapporten fra Europarådet om etterforskningen av Maidan. Det er en fyldig rappor på over hundre sider, og den levner Kiev liten ære. Ingen er siktet, og ingen er straffet, for ugjerningene på Maidan. Reuters hadde en artikkel i oktober i fjor, om en som ble etterforsket og satt i husarrest, og som rømte. Folk i Ukraina var i harnisk, men rømlingen hadde gode grunner for ikke å vente en rettferdig rettssak. Blant bevisene mot ham var et bilde, der han angivelig står maskert nær Maidan, med et gevær i hånden. Problemet er at personen på bildet har alle sine fingre i behold. Det har ikke den siktede.

Det er ikke lett. Det er snarere umulig. For tiden overtar andre land og kriser nyhetsbildet. Det er av det gode, Ukraina gjør det ikke bra når det er i fokus. Løsning på krisen må finnes uten at det er for mange til å hisse seg opp over den. Det nåværende regime kan ikke godt etterforske korrupsjonen og kriminaliteten hos det forrige, de fleste ukrainske politikere og businessen er jo selv et produkt av dette systemet, og vil komme ubehagelig nær egne forbrytelser, skulle etterforskningen bli for reell.

Vanlige folk har ikke annet enn å gjøre enn å holde frem med sine liv så godt de kan. Det er også hva de gjør. Men det har blitt mye vanskeligere, enn det var. 

Tannlegebesøk i bryllupsdagspresang

Onsdag hadde Olia og jeg bryllupsdag. Den hadde jeg på mandig vis godt glemt, helt til ettermiddagen kom, og vi hadde en liten feiring av dette og at Olia og søsteren formelt har overtatt leiligheten vi bor i her i Petsjersk. Etter feiringen stakk vi ned til sentrum av Kiev, for å se semifinalen i EM. Den så ikke Olia mye av, hun gikk i stedet hjem, mens jeg ble stående og hadde det veldig fint. Under middagen fikk vi forresten overrakt Tanjas uvanlige presang til oss – et besøk til tannlegen.

Olias søster er selv tanntekniker, og har noen kontakter. Olia hadde med to kofferter med gaver ned hit, og Tanja vil naturligvis gi noe tilbake. Det ble dette tannlegebesøket, en ting hun kan ordne og betale for. Besøket var absolutt nødvendig, jeg har ikke vært hos tannlegen på tre år, og har langt i fra tenner til å tåle et slikt opphold. Vi vil også spare penger ved å gå til rutinemessige tannlege- og legebesøk her i Ukraina, hvor det er mye billigere, og – for meg – mer eventyrlig.

Besøket skulle være i går, klokken 1030. Olia og jeg tok trolleybussen til et område av byen hvor jeg sjelden er, og så spurte hun seg frem til tannlegekontoret. Det var på ekte ukrainsk vis en helt anonym dør i en helt anonym bygning, der døren var låst og det hang en lapp som sa: «Ring hvis du skal til tannlegen». Det var uklart om man skulle ringe i telefonen, eller på dørklokken som var der. Vi ringte på dørklokken uten respons.

Så vi måtte ringe i telefonen. Da hadde vi problemet at Olias telefon var tømt for penger, så hun måtte finne en butikk hvor hun kunne få fylt den opp. Først da hun hadde gjort det, kunne hun ringe søsteren og få nummeret til tannlegen, ringe tannlegen, og få beskjed om at han var på vei. Vi skulle være hans første pasienter, og vi hadde riktignok møtt opp i god tid. Det var bare å vente.

Forrige gang jeg gikk til tannlegen etter tre års pause tok det tre år før jeg slapp ut igjen. Det var årene mellom 1998 og 2001, hvor jeg jevnlig gikk til odontologen på Haukeland for en rekke med lærerike operasjoner og behandlinger for tannlegestudentene. Deretter hadde jeg meg en runde med regulering. Det meste var galt den gangen.

Nå var jeg engstelig. Jeg visste hva jeg i hvert fall hadde i vente, pussing og rensing og gnikking og fjerning av tannstein, en rekke med ting som gjør vondt mot sårt tannkjøtt. Så var det hullene jeg antageligvis hadde. Og på toppen det eventuelt utrygge i å være hos en tannlege på russisk.

Vot on, sa jeg til Olia, det betyr «der er han», og jeg så mot en bil som kjørte inn mellom husene for å parkere. Og der var han virkelig, bare ikke i bilen, men like bak oss, i døren som ble åpnet.

Han viste seg å være en ekte russisk tannlege. Han brukte ikke røngten foto, eller noe pirking med forskjellige gjenstander, han brukte et lite speil og sitt eget øyesyn for å finne ut at hos meg var det et eneste hull. Det fikset han effektivt. Han gjorde noe jeg aldri har opplevd hos norske tannleger. Han satte først litt bedøvelse, slik at jeg ikke kjente så mye, og så satte han resten. Boringen gikk praktisk talt smerteløst.

Deretter var det den forferdelige fjerningen av tannsteing og graps. Oppe til høyre var det ingen sak, der var jeg allerede bedøvd. Men denne tannlegen bedøvde meg også nede. Meget smart. Det er noe av det mest smertefulle jeg vet, i mitt unge liv, å fjerne tannstein og graps i fortennene nede. Jeg har for lengst pusset bort tannkjøttet, det er sårt og vond samme hva man finner på. Nå fikk jeg en unnskyldning, og to raske bedøvelser – vsjå.

Én time tok hele behandlingen. Stort sett var jeg bedøvd. Og etterpå hadde jeg så fine og hvite tenner, som jeg ikke har hatt siden jeg giftet meg, bokstavelig talt. Det var en lykke å forlate tannlegekontoret. Min kone Olia var der også, en halv time, eller mindre. Det er en historie lite verdt å fortelle.

Det var en flott bryllupsdagspresang. Jeg spurte Olia om også jeg måtte gi henne en gave, og til det svarte hun ærlig talt ja. Hun ønsket seg maling. Og maling skal jeg med glede gi henne, så hun kan male huse, eller vegger inne, eller hva det nå er hun har tenkt å male. Mitt tannlegebesøk er ferdig. Det blir to år til neste gang, og jeg er mer enn fornøyd. Til overmål vant Italia som vanlig over Tyskland på kvelden. Det var og ble en kjempedag.

Til tannlegen i Kiev

Jeg får sneket meg til et lite innlegg denne dagen også. Som vanlig i sommer får jeg ikke skrevet posten ferdig med en gang, og jeg får ikke lagt inn bilder. Akkurat for denne posten er det siste ikke særlig relevant, for jeg driver ikke og tar bilder når jeg er hos tannlegen, om det er aldri så artig.

Det har seg jo slik at jeg vil prøve ut alle mulige ting her borte så å si østenfor østblokken. Det skulle bare mangle at jeg ikke også prøvde ut et tannlegebesøk en gang. I dag gjorde jeg det. Anledningen var at jeg har det med å få misfarving på tennene, og at jeg har litt for lett for å få tannstein, så jeg må rense opp i alle fall en gang i året, og jeg tenkte jeg kunne fremskynde det et halvår denne gangen, siden jeg nærmer meg en stor begivenhet og at jeg like godt kan rense tennene i Kiev, som i Bergen.

Her er det veldig enkelt. Du finner et tannlegekontor, går inn, og sier du vil rense tennene. Så får du det, omtrent som om du stikker innom for å klippe håret hos en frisør som er ledig. Jeg var først inne og hørte om prisen, knappe 200 kroner, og litt senere var jeg innom for å få det gjort. Begge gangene slapp jeg inn med en gang. Bemerkelsesverdig er også at klokken var 1715 eller noe sånt andre gangen, de jobber lenger enn oss, Ukrainerne, og de klager ikke høylydt.

Jeg er jo sitrende begeistret for alt som er russisk, også det som er ukrainsk, så jeg syntes det var fine greier å få høre «otkrite» i stedet for «gap opp». Akkurat den skjønte jeg, ellers må jeg si at når det gjelder tannlegespråk, så kommer nok russisken min en god del til kort. Og dessuten er det å rense tennene like ubehagelig overalt, jeg kan ikke fordra det, og særlig når jeg har slurvet med fluortannskyll og tanntråd, er jeg sterkt plaget av ising og sårt tannkjøtt. Da er det ikke bra å få fjernet tannstein og få blåst luft mot tennene. «Ne boites», sa tannlegen også, om det er sånn det skrives, «ikke vær redd», betyr det, men jeg visste godt nok at når hun tok opp det apparatet hun nå tok opp, så hadde jeg god grunn til å være redd, og det var jeg. Men jeg sa at jeg ikke var det.

Ellers var det spesielt å høre mine egne tenner flittig diskutert uten at jeg var i stand til å forstå et eneste ord. Jeg hadde med Olga Jurjevna, hun som driver språkskolen jeg skriver om, og som ikke bare snakker flere språk enn jeg, men også har tenkt å studere til tannlege, og forresten skal bli min kone. Hun var svært interessert i tennene mine, og gikk rundt og kikket stilte spørsmål og diskuterte med tannlegen, og fant et vordende hull sammen med henne, og hadde i det hele tatt riktig så mange planer om tennene mine og fremtidig behandling av dem, og til og med behandling som skulle vært gjort tidligere.

Ganske spesielt å ligge og lide og høre på noe sånt, uten å forstå et ord før etterpå når jeg fikk det forklart på norsk og engelsk og langsom russisk.

For folk som dropper innom er å si at det bare er å gjennomføre alle mulige slags tannbehandlinger i Øst-Europa. Det er dyktige folk, og de har alt nødvendig utstyr, og de utfører jobben samvittighetsfullt langt billigere enn vi får gjort det i Norge. Det jeg la merke til var annerledes, var at jeg måtte bevege på hodet for å få munnen i riktig posisjon, i stedet for at tannlegen beveget på stolen, og hun hadde heller ikke plastkrus å skylle med, jeg spyttet bare rett ut, uten vann. Det skyldes kanskje at vannet i Kiev er udrikkelig, og flaskevann er kanskje vel dumt å sløse med. Jeg kan ikke si at tennene mine ble mindre hvite, av at jeg manglet dette vannet.

Hos en tannlege kan det kanskje være greit å ha en tolk som snakker flytende russisk, for å unngå at det blir misforståelser hvilken behandling du skal ha. Har du det, er det atskillig hundrelapper å spare hvis du først reiser hitover. Et par slike besøk, og du har spart inn hele reisen. Jeg er i hvert fall ikke i tvil om hvor jeg skal behandle det vordende hullet jeg har på gang.

Tannlegehistorier

I dag, kjære blogglesende venner, var jeg hos tannlegen. Som jeg sa til en venninne i går kveld, jeg har ingen fast tannlege, jeg går til forskjellig hver gang, fordi jeg liker å observere dem. Det har jeg gjort noen år, og samlet opp noen historier.

Jeg hører med til dem som synes at ikke alt trenger å være så perfekt for å være kjekt, det er morsommere når noe går galt og tannlegen er litt distre og uheldig sånn som vanlige folk. Han eller hun skal gjøre en skikkelig jobb, selvsagt, og kunne faget sitt, men det trenger ikke være glatt og striglet og alt på stell som om man var en vare på samlebånd.

Tannlegen i dag, for eksempel, hadde akkurat den tilstrekkelige smått distre og smått forvirrede fremtoningen. Han var alene på jobb i sitt lille kontor midt i Bergen sentrum, slik at da jeg ringte på, måtte han la pasienten ligge en stund for å åpne for meg. Han hadde også det fine, tannlegeaktige, småsnakk «ja, jeg skal åpne», «har du…», «kan du bare fylle ut dette skjemaet?» Og han sa «jah! jah» med mye utpust da jeg lurte på om det var noe toalett der, det var ned en etasje og bort i gangen, og jeg måtte låne nøkkel. «Har du…», «kan du…», «levere nøkkelen», sa han, da jeg var ferdig. Og da jeg kom inn og han satte i gang, sa han så hjertelig at «nå var det endelig blitt desember», at jeg tenkte jeg kanskje endelig har funnet min faste tannlege. At samtlige andre pasienter jeg så der, var godt, gamle menn over i alle fall 70 år, hjalp også på, her hører jeg hjemme. Og han kjente dem, «hvordan går det med deg, ?» og så sa han navnet på pasienten, og «jah, jah», etterpå. Veldig bra.

Da jeg var i militæret var det en av våre nye landsmenn, den betegnelsen det så skammelig har blitt feil å si om dagen, ligg unna språket vårt, takk, uansett, hun var sikkert fra Fillippinene, og hun var assistent. Det var jo lurt å gå til tannlegen i det militæret, for det var gratis, og ellers er det dyrt. Hun sendte meg inn i siderommet for å ta røngten, i dag ble jo røngten tatt mens jeg satt i tannlegestolen, riktignok et par ganger, og riktignok sendte han kamera inn feil vei til å begynne med, men klønete opptreden gjør verden morsommere, og det gav ham nye muligheter for småsnakk av typen «nei, skal vi se…», «nei, det ble ikke helt riktig…», «en gang til…» og slikt noe. Den gangen i militæret ble jeg sittende i siderommet mens lyset blinket. Og blinket og blinket og blinket. Jeg er ingen fysiker, og enda mindre den gang, som purung 20-åring, men jeg hadde nå 3FY og visste nå såpass at røngtenstråler simpelthen er farlig. Man skal ikke utsettes for det i store doser. Det visste tydeligvis også den Fillippinske assistent, for plutselig kom hun inn og skrudde av bryteren i en fart, og med vilt oppskremte øyne og hånden for munnen stirret hun på meg. – «Nei, det ble ikke helt riktig…» skulle hun bare sagt.

Regulering

Reguleringstannleger er en egen kategori. Alle som har hatt regulering, vet hvordan det er, tannlegen skrur og fester og vrir, og presser på. Dette vet jeg en del om, for jeg er blant dem som har regulering ikke bare en gang, men to ganger i livet. Den andre gangen var etter at jeg etter en optimistisk og lang periode med null hull, kuttet ut tannlegebesøk for tre år. Det gikk altfor mye penger bare for å høre at alt var i orden. Men etter disse tre årene, tok jeg turen og trengte strengt tatt nye tre år før behandlingen var ferdig. Det var alle mulige feil mulig å tenke seg, inkludert hull, store hull, rotfylling og altså regulering.

Men nå var det altså regulering. I de glade barndoms år gikk jeg en dag i måned til reguleringstannlege L. i Sandnes, en av de mange der. Han var i motsetning til vanlige tannleger som alltid er kledd i hvitt, kledd i grønt, og det luktet reguleringstannlege i stedet for vanlig tannlege. Og han nynnet, og drev på med sitt, mens jeg stadig var redd for at han en gang skulle glippe når han strammet. Og en gang glapp ham. Han presset på med kroppstyngden med en tang mot en tann, og så glapp han rett og slett taket, akkurat som jeg fryktet at det ikke ville være bra om skjedde. – Nei, nå skar jeg deg noe fryktelig, her, sa han. Og så var det til med bomullsvatt i leppen, og telefon hjem til mor, og beklager, beklager, og jeg ut fra tannlegen med et dypt kutt. I leppen.

Odontologisk

Jeg nevnte tannklinikken til odontologisk i Bergen, der jeg fikk en ung studine på tredje kull til å behandle tennene mine i et års tid, og en fyr på fjerde kull til å ta en rotfylling. Det er et tilbud for dem med lite penger, og mye tid, typisk studenter, som jeg den gang var. Det var tirsdag og torsdag som var mulige behandlingsdager for tredjekullsbehandlinger, som var vanlige fyllinger og hull og sånn vanlige plager. Jeg hadde tre store hull, i tillegg til rotfyllingen, så det stod ikke særlig bra til. Aldri senere har jeg latt det gå tre år siden et tannlegebesøk. Og siden den gang har det vært full pakke med tanntråd, fluorskyld og elektrisk tannkost. Jeg har lært.

Det var et smertefullt halvår eller to der oppe på Odontologen i Kalfaret, men jeg er likevel ikke sikker på om jeg ville vært denne tiden foruten, det er på sitt vis fine minner. Tannlegestudenten var av de samvittighetsfulle, beleste, som ble helt fortvilet når hun gjorde noe feil, og det gjorde hun rett som det var, hun var jo under opplæring. Hun var bestandig nervøs når hun skulle sette bedøvelsen, hun pleide vanligvis å bomme, og jeg lurte rett som det var om jeg skulle lyve og si at bedøvelsen virket når hun testet ved å stikke meg i tannkjøttet, men så er det bare det, at jeg er så forferdelig ømfindtelig for smerte, at om jeg forsøkte å bløffe, ville bløffen blitt avslørt under borring. Så hun måtte bedøve på nytt. Og på nytt, og på nytt. Det hendte professortannlegen kom inn og satte et erfarendt stikk – og jeg var bedøvd.

Så var det til behandlingen. Da likte hun å fortelle om fagtermenologien og behandlingsmetodene og stoff i fra pensum, hun sa det var fin repetisjon for eksamen. Og jeg liker jo alltid å høre på folk som snakker om ting de har greie på, og tannlegevitenskapen på hver sin side av år 2000 var ikke noe unntak. Hun hadde noe som het «Kofferdam», eller noe sånt, jeg hørte bare ordet, og har aldri sett det skrevet. Det er en grønn duk som hun fester i en ring i en tann, slik at tannen og bare den er fullstendig blottlagt, og alt annet er bak duken. Det ble alltid brukt i USA, sa hun, for å sikre at behandlingen av tannen var helt tørr, og ja, kanskje at ingenting skulle renne ned i halsen, hva vet jeg. Det var for å unngå rettsaker, sa hun. Og nå var det kommet til Norge, sa hun. Siden har jeg aldri verken sett eller brukt denne kofferdamen, og bruken av den, hører med til minnene fra tiden på odontologisk.

Men det kjæreste minnet er da jeg gikk inn og bare hadde ett hull igjen å reparere, og jeg forlot behandlingen med tre. Det var ofte et kappløp med tiden å rekke og borre og fylle ferdig, selv om standard tid var noe sånt som to og en halv time, fra halv ett til tre. De har ikke borrebevegelsen så i hendene som erfarne tannleger, så det tar litt lenger tid. Og denne gangen var hun nok litt stresset, for rett som det var kom hun borti en gammel fylling, og slo opp den. Det morsomme er at hun ble så aldeles og utilslørt fortvilet. Jeg er jo stor fan av tannlege – hva het han -Brecht, i Huset Bruddenbrock, av Thomas Mann. Jeg leste den nettopp på den tiden. Han var en elendig tannlege som alltid led mer enn pasientene, og i en kostelig scene får vi skildret pasientens og tannlegens smerter i det en plagsom tann blir forsøkt fjernet. Sånn var det her også. – Nei, hva er det jeg har gjort! ropte hun. Og jeg satt med kofferdamen og gjorde alt jeg kunne av gester med øynene og lyder i halsen om at det var helt greit, sånt skjer, pytt, pytt, krum hals, sånne ting. – Tro det eller ei, men nå har jeg gjort det igjen, sa hun neste gang. I romantiske øyeblikk kunne jeg tro hun gjorde det fordi hun ikke ville gi slipp på meg.

jeg fikk siden høre av andre studenter der at hun var den flinkeste på kullet, men at hun hadde en belastningsskade i hånden som gjorde henne uegnet som tannlege. Jeg er svak for sånne små tragedier, blir ør i hodet av sympati, som for pianisten som spilte feilfritt alt han øvde seg opp til, men manglet gehør og dermed kom han ikke inn på konservatoriet, hans talent i livet ble ødelagt av en liten skavank. Det er vakkert. Historien med tanlegen min endte forresten godt. Hun er i dag tannlege, har jeg hørt, belastningsskaden var ikke verre enn som så.

Min historie endte også godt. For da jeg var hos tannlegen i dag, så var det null hull og alt rett. Jeg har som jeg sa lært.