Kaffe, sjakk og bytur med barna i Kiev

Det ble en rolig start på denne ferien. Jeg sovnet godt for natten også, etter å ha sovet gode deler av dagen i går. Da jeg våknet klokken seks, ukrainsk tid, var jeg utsovet. Men jeg hadde ikke tilgang til klokke eller treningsklær, så det ble ingen trening på meg om morgenen. I stedet satt jeg med datamaskinen, og oppdaterte meg på nyheter. Da Olia våknet, ble det ikke nøkler og trening, men heller frokost, og deretter kaffe. Det ble starten på en rolig og fin dag.

Det lille kaffestedet her i nærheten har jeg skrevet om før. Det er et helt utmerket lite kaffehus, vel fortjent en Michelin-stjerne, som jeg forklarte Olia, en av de beste restauranter jeg kjenner. Man får helt grei kaffe til en bra pris. Hva mer kan man forlange? Denne morgenen satt jeg der, mens Olia gikk i butikker. Du er flink til å drikke kaffe, sa de, da jeg bestilte min siste, min femte.

Så var det hjem til mer frokost. Nå var jeg også klar til å drikke litt vodka, den jeg ikke hadde drukket i går. Nå hadde vi også sutrende tomater og agurker å spe på med. Da blir alt så meget bedre. Noe fyll kan det aldri bli snakk om, jeg er barnefar, og har nyttige ting å gjøre, men et par slanter for å gjøre hodet varmere og lysere, har alle godt av.

Hovedsaken, foruten alt det andre, denne dagen, var tolvte runde i kandidatturneringen i sjakk. Den begynte klokken 1600, ukrainsk tid. Og jeg skjønte det ikke gikk an å smette inn noe trening før det. Olia slappet litt av, jeg leste litt nyheter, for det meste sjakknyheter, og så var vi klare til å ta barna ut. Barna hadde det for øvrig førsteklasses hjemme. Selv om aldersforskjellen er litt stor, 3 og 8 år, så er det to enebarn som her får søstre. De løper rundt og leker, i sin egen verden. Irina har ikke så mye verden vi foreldre ikke tar del i, så dette er kjekt.

I denne sammenheng vil jeg også ta med at Irinas russisk på et øyeblikk er blitt betraktelig bedre. Det er nesten så jeg skammer meg litt over å snakke med henne. Hun snapper øyeblikkelig opp alle vendinger hun hører her nede, og formulerer seg i hele, fullstendige setninger, lett og uanstrengt. Jeg blir rettet på, nesten i hver setning. Selv en så enkel ting som «buss nr. 14» er en vanskelig, tallet 14 må bøyes, og man må treffe med om det er trolleybuss eller autobuss. Det er lille Tasia som retter meg. De tøyser alle med at Irisjka, lille, nå snakker bedre enn jeg gjør. Og de er enige om at Irina må lytte til de andre, ikke til meg, når hun lærer seg språket.

Vi tok verken trolleybuss eller autobuss ned til sentrum. Derimot tok vi marsjrutka nummer 450. Det var Olia som valgte programmet. Ned til sentrum, over Kresjtsjatik, hovedgaten, og så finne et lekerom for barn på en restaurant.

Hun har nok kanskje glemt, litt, hvordan det er å gå med barn, godeste Olia. Vi kom oss litt dårlig av den marsjrutkaen, vi ble med den rundt på andre siden av Park Sjevtsjenko. Da er det veldig lang vei å gå over til Khresjtsjatik, og deretter langs hele denne hovedgaten, og så videre, ned, til Kontraktovaja Plosjad. Det gledet meg at vår lille Irina på 3 har trening i å gå, det kom ingen klager fra henne, hun trasket i vei. Men Tasia, på 8, som også skjønte at vi her gikk en veldig omvei, lurte på hvor dette lekerommet vi skulle til, ble av. Olia hadde et håp om også å få sett litt i butikker. Det kunne hun glemme.

Omsider kom vi oss dog frem til Liubov Markovkov, restauranten med lekerom. Lekerommet er ganske lite, og mindre enn jeg husket det, men det ble full treff med barna. Tasia skiftet til strømpebukse og et artig skjørt, Irina var i ideell alder for dette lekerommet, Olia og jeg fikk drive med vårt i ro og mat. Dessverre hadde ikke Olia med seg strikketøyet sitt, så hun måtte i stedet se på strikkemønstere på mobilen. Jeg kunne se på forskjellige ting, på telefon og nettbrett. Viktigst var selvfølgelig 12 runde i kandidatturneringen, der Karjakin vant over Caruana.

Vi bestilte mat, kun til barna, is og en gulrotsalat med banan. Tasia spiste med stor glede, mens Irina heller ville leke. Da spiste jeg opp maten hennes, men for det fikk jeg kjeft en kort stund etter, av Irina. Hun ville ha mer. Det var jo ganske søtt, den vesle treåringen som rynket pannen og gestikulerte med hendene, og forklarte at dette var hennes mat, den skulle hun ha. Vi hadde ikke noe annet valg enn å bestille en runde til. Akkurat det samme. Øl til meg, is og vafler til barna (vaffel gir ikke rett bilde av hva det var, det var formet som vafler, men tykkere og hardere, passet til is).

Litt grining og antydning til amper stemning ble det før vi rakk ut igjen. Det er Irina, som begynte å bli veldig, veldig trøtt. Aktivitetsnivået er voldsomt for henne de første dagene her nede, hun vil være på maks hele tiden, men kroppen trenger hvile, barnet søvn. Det løste naturen greit, med å la henne sovne på bussen.

 

Tasia, 8 år

I går var det Tasias bursdag. Spenningen lå tykt utenpå henne fra onsdag kveld, det var tydelig store saker at hun skulle bli 8 år, og alt som skulle skje.

I Norge har vi kanskje endt opp litt i fellesskapets diktatur, med de veldige bursdagsselskapene som skal arrangeres for barna våre. Jeg vet ikke om det er andre land som har bursdagsfeiring som tema i leserbrev, og opphetede Facebook-diskusjoner, i tillegg til tema på foreldremøter i skole, og kanskje barnehage. Dette er en verden vi ennå ikke har nådd frem til, men som vi leser om med forundring.

Her i Kiev er bursdagsfeiringen mer demokratisk. Alle kan gjøre som de vil. Det er ingen forventinger jeg kjenner til, hverken når det gjelder gave, organisering, eller hvem som skal bli invitert.

Lille Tasia våknet til en pose med gaver inne på rommet sitt. Ingen av dem var pakket inn, og ingen av dem hadde noen merkelapper som kunne fortelle hvem de var fra. Dette var gavene hun skulle få gjennom dagen, og hun var storfornøyd.

Mama Tanja reiste også denne dagen tidlig på jobb, så hun var ikke med på starten av bursdagsfeiringen. Det var det babusjka som måtte ordne, som så mye av annet av barnepasset og barneoppdragelsen. Babusjka hadde kjøpt inn noen bursdagshatter, og en liten, rund sjokolade, hvorpå det ble satt 8 lys å blåse ut. Det gjorde Tasia to ganger, først helt tidlig, så en gang til, etter at hun og lille Irina hadde badet, og det var på tide å spise kaken.

Barnebursdagsselskapet foregikk ute på lekeplassen. Det syntes jeg var fantastisk, jeg som overfor Olia kanskje må forsvare den norske bursdagstradisjonen når det gjelder vår lille Irina, her var det bare å samle alle barna på lekeplassen de alltid er. Det var dermed ingenting å vaske og styre og ordne, hjemme. Jeg vet ikke hva babusjka hadde kjøpt inn, men gjetter på det var et eller annet barnevennlig når det gjelder mat og drikke, og kanskje noen enkle leker. I alle fall så jeg henne, med alle ungene tett rundt seg, da vi var på vei til tannlegen.

Tasia, bursdagsbarnet, hadde på seg en rosa kjole, og var tydelig helt inne i dagen og i situasjonen, helt tydelig at det ble det spesielle hun hadde sett for seg. Interessant for norske forhold, er kanskje også at da vi oppe på kjøkkenet hvor mange som skulle komme, så hadde ikke Tasia noe svar, hun gjettet på ni. Ut i fra det jeg kunne se, var det færre. Og jeg kan ikke forestille meg at noen hadde med gaver.

Bursdager har som andre feiringer med forventninger å gjøre. Kanskje har vi i Norge skrudd forventningene unødvendig høyt, slik at det blir for mye som skal til for at barna våre blir fornøyd. Så vidt jeg har begrep om, er det ikke alle som henger med i bursdagsfeiringene våre, og det gjelder særlig innvandrerbarn og barn fra mindre velstående foreldre. Dette er ikke en blogg for sosial kritikk, og heller ikke en politisk blogg, dette er bare en observasjon jeg gjør. Men en kone fra Ukraina, ser jeg tingene utenfra på en måte jeg ellers ikke ville gjort.

Lille Tasia hadde i alle fall en bursdag hvor følelsene hele dagen gikk utenpå henne, hvor hun var svært mottagelig for spøker og spørsmål om hun var 7 eller 8 år, og hva det egentlig var med denne dagen. Vår lille Irina, på snart tre, var ellevill hun også, og hoppet opp og ned med hendene i været, slik hun har for vane, bursdager eller ikke.

Om kvelden var det pizza, og litt søtsaker mama Tanja hadde kjøpt med på vei hjem. Olia, Irina og jeg hadde vært på utflukt, og sørget for å komme hjem til den store festen. Så veldig stor var heller ikke denne, vi satt nå på det samme bordet med de samme klærne, og spiste pizza vi hadde bestilt fra restauranten Mafia, slik vi har gjort også dager det ikke er bursdag. Men Tasia fikk følelsen at alt var for henne, og det er vel kanskje nettopp det som er hensikten med en bursdag?

Kievs virtuose orkester som ikke var å finne

I dag, lørdag 15. juli, var det annonsert konsert i Kievs botaniske hage. Olia sa det var en jazzkonsert, så det tenkte vi jo at vi måtte gå på. Babusjka følte seg uvel, så vi tok med lille Tasia også. Så reiste vi av gårde alle fire, like etter frokost, på til opplevelser i botanisk hage og det vi trodde skulle være en jazzkonsert.

Denne dagen falt sammen med en annonsert pristtigning på Kievs offentlige transport. Bussene går fra 3 til 4 hryvnaer, metroen fra 4 til 5. Etter norske forhold er dette unaturlig billig, særlig når prisen skal deles på cirka tre. Men folk i Kiev er vant med å reise tilnærmet gratis, særlig eldre som husker sovjettiden, og økningen er i prosent formidable 33 % for buss og 25 % for metro. Økning med en tredjedel og en fjerdel. Da jeg begynte å reise til Kiev, kostet bussene 1,50.

Det er valutaen som har falt så kraftig. I norske kroner er det cirka 1,50 fremdeles, slik det var den gang i 2009 og 2010, og de årene der, da norske kroner og ukrainske hryvnaer var verdt omtrent det samme. Lønningene har på langt nær steget så mye som prisene, så resultatet av det hele er et ukrainsk folk som har blitt atskillig fattigere. Levestandarden er lavere enn i sovjettiden, noe som er smått utrolig, gitt ressursene Ukraina har, og den teknologiske utviklingen som har vært de snart 30 årene som har gått.

Vi norske og halvt norske her nede merker ikke så mye til det. Det er også godt skjult for lille Tasia, som nå skal opp i tredje klasse. Hun forteller oss at hun snart skal begynne å lære spansk, i tillegg til russisk og ukrainsk og engelsk, barna har altså fire språk i barneskolen. Hun er alltid veldig, veldig glad når hun får være med oss.

I botanisk hage er det ingen som vet når konserten skal være, eller hvor den skal være. Flere som jobber der, virker ikke engang å ha hørt om den. De rister bare på hodet når vi spør. Damen i billetluken sier det blir en eller annen gang, på et eller annet sted. Det skal liksom komme som en «overraskelse», som et «ekstra tilbud». Folk skal rusle rundt i den botaniske hagen, og så skal de plutselig høre musikk de kan gå og se på. Noe sånt.

På plakaten henger det annonsert fire konserter, denne dagen og fire andre. Det er bilde av en fiolin, så jazzen er kanskje ikke så godt representert som det klassiske. Jeg vet ikke hvor Olia har det fra, at det skulle være jazz. Navnet «Kievs virtuose orkester» er kanskje også mer klassisk enn jazz, hva vet jeg? De tre andre konsertene har orkester med andre navn, eller uten navn. På en av dem står navnet på tre komponister, alle fra rundt 1900-tallet, Saint-Saëns er den eneste jeg husker, men de andre var i hans kategori.

Vi var i parken mange, mange timer, uten å se snurten til noen konsert. Først var vi lenge i lekeparken, så gikk vi nedover det Tasia kalte en «labyrint», der mange brudepar benyttet den store dagen og de fine klærne til fotografering, og deretter var det vår lille Irina som presset oss videre ned til et nytt område med litt asiatiske assosisasjoner. På meg så det ut som Kina, men det var visst Korea, og et stort skilt med SAMSUNG gav kanskje en idé om hvor pengene kom fra.

Tiden var inne for en is og en øl. Barna ville heller ha slikkepinne enn is, så det fikk de. Deretter det litt tilbake til lekeparken, opp til en virkelig labyrint, så til en annen kiosk-kafe, ny slikkepinne og is, deretter rosene til Olia, og så fikk jammen barna avslutte med enda et opphold i lekeparken. Sånt er ikke Tasia vant med, så lange dager, og ekstra opphold i lekepark, når de voksne vil hjem, men jeg liker godt når barna er ute, og synes det er lettere å få dem med når de har lekt fra seg.

For de som følger med på pottetrening var dette den første dagen da lille Irina klarte å tisse ute. Det var den siste hindringen vi hadde. Frem til nå har hun alltid nektet når vi holder henne, og hun liksom henger og skal tisse. Trikset skjedde mens Olia var ute og kjøpte mer snacks og bensin til oss alle, det var far selv, jeg, som sørget for at både lille Irina og lille Tasia fikk tisset med godt resultat.

Hjemme hadde babusjka fått en etterlengtet og velfortjent fridag. Vi hadde også fått en grei dag i den botaniske hagen. Men noen konsert, det hadde vi altså ikke fått. Kievs virtuose orkester fantes for oss bare i navnet, og på plakaten.

Med storfamilien på søndagstur i botanisk hage

Det er søndag kveld, og jeg har fått fri til å tusle rundt som jeg vil. Den tiden har jeg så langt brukt til å gå rundt i gater jeg sjelden går, og hørt på foredrag om Bach og barokken, mens jeg har vært på halvhjertet jakt etter et sted med nett å sette meg ned med PC. Det har jeg ikke funnet, ubekvem som jeg er med å vippe opp datamaskinen en pub eller ren restaurant der det er mange folk. I stedet har jeg satt meg ned i parken (som om det var noe bedre), der med minnesmerkene for andre verdenskrig og for sultkatastrofen 1932-33, like ved siden av Lavra. Der er det nydelig utsikt over til venstre side av Dnjepr, med den nye bebyggelsen som ikke helt klarer å ta over løvtrærne som dominerer landskapet. Kiev er heldig som storby, som har disse høydene langs elvebredden til å gi ro i sjelen, til å la øynene hvile over stort landskap og sletteland. Mange gjør som jeg, og tilbringer kvelden her.

Dagen tilbrakte vi i dag i botanisk hage. For første gang denne ferien var alle sammen med, babusjka, tante Tanja, søskenbarn Tasia og oss tre i kjernefamilien. Særlig for Tasia er det stor stas når alle er med. Irina liker det også godt, når storesøsten, som hun blir kalt, er med som forbilde og lekekamerat. Olia liker veldig godt å ha med familien, særlig moren, mens Tanja og babusjka kanskje gjør det litt mer som et pliktløp, om enn et kjekt pliktløp. For meg kan det bli litt anstrengende. Det blir veldig markant at jeg er havnet i en familie med bare jenter, med mye prat og jenteting, og barna som er klart mest masete med meg. Både Tanja og babusjka er mye, mye mer beskyttende med barna enn jeg er vant til, så Irina og jeg leker som med handicap. Vi gjør ikke, og kan ikke gjøre tingene som vi pleier.

Symptomatisk, kanskje, er at babusjka kjøper meg en kaffe ved inngangen. Eller, hun sier hun skal kjøpe kaffe. Det hun kjøper er en sukkerbombe av kaffe, krem, sukker, eple, sukkerkuler, sjokoladekuler, sukker, honning, og jeg vet ikke hva. Det er snilt av henne, veldig snilt, hun skjønner bedre enn det egentlig er nødvendig, at det kan bli litt kleint for meg i dette selskapet, så hun kjøper alltid noe godt til meg. Hun er min svigermor, men hun er snillere mot meg enn noen andre i verden.

Atypisk for barna, så er vi ikke lenge i lekeparken like innenfor portene. Irina har jo nettopp vært i denne lekeparken, kanskje er det derfor hun blir fort lei, mens de også aldri helt klarte å bli enige hvor de skulle være. Tasia ville være nede med de nye lekene, de hun aldri har prøvd (og som egentlig er for handicapede), mens Irina ville være oppe i den vanlige, og prøve apparatene der. Særlig dissene.

Fra lekeparken pleier turen vår å gå ned de store trappene sentralt. Det er også dit Irina setter kursen, i en veldig fart. Men ikke fort nok for Tasia, hun vil ned og se på dyrene, fontenen, og alt som er nede i enden av disse trappene. Nå er det imidlertid de voksne som bestemmer, og de vil gå en annen rute, på oversiden.

Så da er det bare å gå opp igjen. Irina er motvillig først, men blir dradd med. Oppe blir det tatt mange bilder, foran alle slags blomster og fine steder. Olia tar bilde av barna, jeg tar bilde av henne, og barna, babusjka tar også bilde, med sin mobiltelefon hun har fått av Olia, og i det hele tatt. Turen blir dokumentert flittig.

Barna har med seg mange leker, dukke, bamse og dukkevogn. Irina setter seg i dukkevognen, Tasia triller den. Olia filmer dem. Jeg filmer alle.

Det er en haug Tasia klatrer opp på. Irina vil også med, men tante Tanja er redd Irina skal fall, og sier Tasia må passe godt på. Lite vet vel Tanja at Irina har forsert slike hauger snart et år nå, de er ingenting for henne. Hun klarer jo å klatre opp og ned når det er bratt, så hun må krype. Hun har gått søndagsturer hele sitt liv.

Med så mange mødre og barn med på tur blir det snart pitstop. Det passer alle bra. Jeg får min øl, resten får sine iser. Olia forteller igjen, og igjen, hvor lykkelig hun er. Det er ikke så ofte hun får være samlet med hele familien, på denne måten. Og lille Irina har en prateprestasjon som overgår det jeg har registrert, da Tasia spør om hun skal ha isen Olia har kjøpt til meg, og som jeg ikke vil ha. – Budet, sier Tasia på russisk, selvsagt. – Njet, sier Irina, – ne budu, «Nei, det skal jeg ikke». Og så: Eto mamasjki morozjnoe. Det er mors is. For å få til dette på russisk, må hun sette verbet fra tredje til første person, fra budet til budu, og så få mor i genitiv, attpåtil i kjæleform, mamasjki i stedet for mamasjka. Hun tar også med det spesielle eto, best oversatt med «det er», og substantivet morozjnoe (is), slik at det blir fullstendige og helt korrekte setninger.

I en alder av tre år er det sikkert ikke så spesielt, men for meg som svært språkintressert er det fascinerende. Det er også spesielt hvordan Irina mye, mye lettere enn jeg snapper opp nye ord hun har bruk for, slik som slikkepinne og trampoline. Trampoline har jeg omsider lært meg, etter å ha sett det skrevet, det er badut, mens slikkepinne har jeg nå glemt igjen. Irina bruker begge to, helt usjenert og uanstrengt.

Etterpå er det opp å se på rosene. Mye mer for de voksne, enn for barna, men barna løper jo glade rundt allikevel, og stiller opp på bilde. Særlig må Irina til pers mange ganger. Babusjka får vekke til live minner fra den gang og hennes nå avdøde mann, sammen gikk her med Olia og Tanja som små. Nå tar vi det samme bildet med meg og Irina, som de har tatt med ham og Olia, på samme stedet.

Det har kommet noen regndråper, mens vi er der, og nå blir det så sterkt at vi må søke ly. Babusjka må også ta på Irisjka en lett bukse, hun klarer ikke å se på at hun går i skjørt og bare ben når det regner. Ned trappen må Irina holde i hendene, enda hun få dager i forveien har gått ned alene lenger og verre trapper, uten rekkverk, og med dokkevogna og slepe på. Det er også fast rutine at hun går opp og ned trappene til leiligheten i fjerde etasje selv, i alle fall når hun går med meg. Men nå måtte hun holde i hendene. Man skal ha respekt for folk som er bekymret.

Kjedelig for Tasia ble det ikke mer i botanisk hage denne dagen. Vi skulle egentlig bort i lekeparken for en stund, men så begynte det å regne igjen, og da er det brått stopp. Det er forståelig hun blir lei seg og synes det er dumt når denne sjeldne muligheten til å være alle sammen samlet, varer så kort, men sånn er det.

Buss nummer 14 kommer med en gang, og vi reiser hjem. Der får jeg bildene over på data, og på nett. Der får jeg skrevet ferdig bloggposten for i går. Og der får vi spist en sedvanlig kraftig lunsj, med mengder av kyllingvinger, georgisk brød, fylte paprikaer og godt øl. Lille Irina har spist litt med babusjka, og spiser så litt med meg, ettersom babusjka går ut. Her har Irina og jeg en veldig koselig samtale, der jeg spør om hvordan hun har hatt det, hva vi har gjort og hva vi har sett. Sjeldent for henne å være, samtaler om ting som har hendt for en stund siden, eller skal hende om en stund. Det er så lett å se på det søte ansiktet hennes at hun tar spørsmålene og samtalene veldig alvorlig, og virkelig prøver å huske om vi har sett humler og fluer og biller, og når vi kjørte trolleybuss, autobuss og metro, og trikk. Hun vil gjerne bidra selv, og sier «humlen er død», – sjmel umej, som hun kaller det (umer, er riktig), det er jeg som har brukt uttrykket om insekter og biller som ikke beveger seg, eller ser knuste ut. Det har tydelig gjort inntrykk. I dag også, så så vi en død humle som maur spiste på. Så hun hadde helt rett.

Om kvelden fikk jeg altså fri, og gikk ut. På ny ble jeg overrasket av regnet, slik at jeg gikk inn i patrick pub, like ved, der jeg skrev ferdig denne posten, og postet den.

Med lille Tasia med til Marinskij-parken og heldagstur

Dette er en post som skulle hatt mange bilder for å illustrere den koselige turen vi hadde ned Marinskij-parken, videre til postplassen og en georgisk restaurant, og til slutt på den fine plassen de har laget til på den lille havna ved elven. Men dette er ikke lenger noen billedblogg, både fordi wordpress ikke tillater meg å laste opp stort flere bilder, og fordi jeg ikke lenger er så komfortabel med å legge ut bilder fra privatlivet vårt. Det får holde med ord.

Tasia er det mye å si om, her på bloggen vil det ikke bli sagt. Hun er datteren til min kones søster, og siden denne søsteren jobber de fleste av døgnets timer de fleste av ukens og årets dager, så må datteren stort sett passes av andre. Gjennom året er det stort sett babusjka som må gjøre jobben, hver dag kanskje levere og i hvert fall hente på skolen, som er noen busstopp unna, og ellers ta seg av henne til sent på kveld, når moren kommer hjem. Nå i sommerferien, er det naturligvis enda mer.

Så det skulle bare mangle at Olia og jeg må være avlastning av og til. Det var vi i dag. Når Tasia er med, er det litt mer arbeid å være på tur, da føler vi litt at vi gjør en jobb. Vår lille Irisjka beundrer det fem år eldre søskenbarnet høyt, og lar seg villig lokke med på det meste Tasia foreslår, og Tasia vil gjerne ha alt til et maksimum, når hun først får være med på noe. Det er ikke så ofte hun får sjansen.

Dermed ble det sjokolade, juice og is og brus, og elektrisk bil, trampoline og hoppeslott. Det meste koster en norsk tier, så vi blir ikke akkurat blakke, men det blir jo litt mas, og Olia og jeg er vant med å kjøre showet helt selv, når det er bare oss med Irina. Irina har bare så smått begynt å oppdage at hun kan påvirke begivenhetene på forskjellige måter, ved å spille på sjarm, komme med ønsker eller begynne å grine. I dag var hun nok litt trøtt, for det ble vel mye grining til henne å være i dag.

Ikke for det, Tasia er strengt oppdratt, og vet at grensen for mas kommer raskt, og at om hun ikke oppfører seg, er det rett hjem. Så hun griner aldri, og kommer alltid rett bort fra lekene og alt hun holder på med, når vi sier det er nok. Men hun er veldig til å komme med ønsker hvor hun vil neste gang, og hun vil altså ha alt til et maksimum. Hun ser også ut til å ha litt underskudd på oppmerksomhet, det er en del rop om at vi må se på henne, og hun vil særlig ha meg med på alt. Litt sånne ting. Dog er det ikke verre enn at jeg på turen fikk tid til å se igjennom et femtitals italienske gloser og et hundretalls russiske, samt drikke flere kopper kaffe, spist en is og drukket en øl, før vi var på restaurant. Så vi har ingenting å klage over, og klager ikke.

Olia fulgte med og tok bilder, og benyttet ledige stunder til å lese på studiene hun har tenkt å begynne på neste gang. Hun har det med å lese aller best når det er veldig lenge til eksamen, helt ulikt folk flest.

Nede på vennskapsplassen er det ikke så festlig og kjekt som det en gang var. Kanskje er det det at de ikke vil at folk skal samles på et sted som vil minnes vennskapet mellom ukrainere og russere, det er et vennskap dagens styre sterkt vil mene ikke finnes, de vil gjerne ha det til at det er EU og Europa som er Ukrainas venner. EU flaggene vaier fritt og henger stort og bredt flere steder i byen, nesten overalt hvor det er satt opp offisielle ukrainske flagg. Vi kommer fra en familie der det russiske og ukrainske er blandet, så for oss hadde det vært fint om Ukraina og Russland kunne blitt venner igjen. Noe som synes langt frem.

Vi gikk ned til bussholdeplassen for å vente på en buss til Kontraktova. Noen slik buss kom ikke før Olia begynte å bli utålmodig, så vi gikk i stedet ned bakken, og til fots bort til en georgisk restaurant vi fant frem til i fjor. Tiden for businesslunsj var for lengst forbi, men på georgiske restauranter kan man kjøpe hatsjapuri, og likevel bli mett for summer Olia kan leve med. Her var barna veldig tålmodige, vi voksne spiste lenge og vel, to bestillinger ble det, faktisk, og ingen av barna maste om noen ting.

Etterpå gikk vi bort til fontenen ved havnen, båtplassen. De har laget det fint til, så barn kan springe og leke og bli våte. Ulikt Irina, syntes hun det var litt kaldt, så hun ville ikke. Det var Tasia som løp der mest, helst sammen med meg, og hun ble klissvåt. Det var ikke lange tiden vi var der, men Tasia var storfornøyd. Hun hadde hatt en full dag, og var bare glad og lykkelig da vi reiste hjem, for mer lek på lekeplassen like utenfor blokken. Da var vakten til Olia og meg slutt, vi gikk inn.

Og hjemme, hadde babusjka i kjent stil vasket og ryddet hele huset. Maten stod klar i store mengder på kjøkkenbordet.

Hele den lille storfamilien til stranden

Vår lille niese her i Kiev lever et annet liv enn vi gjør oppe i Norge. Det er mye hun må forsake. Og det står ikke bare på pengene. I dag ble hun sammen med babusjka med oss over til venstre side av Dnjepr, og hadde der en alle tiders dag. For oss med vårt eget lille barn, var det vanlig standard.

Det er en varmebølge nå i Kiev, med temperaturer like over tretti grader. Det er i overkant for meg, så jeg er ivrig på å komme meg av gårde til den kjøligere luften langs elven, og med elven som et sted å ta en dukkert. Irina og jeg stakk derfor ut kort etter frokosten var ferdig, så fikk heller de andre komme senere. Siden bussen vi skulle med kom senere enn det igjen, ble det til at vi reiste alle sammen samlet.

Også for konemor Olia ble det en fantastisk dag. Hun fikk kose seg sammen med moren sin, og virkelig vist hvordan vi har det. Hun liker å organisere og ordne og komme med råd, så nå fikk hun sin egen mor med på opplegget. Og så hadde hun en til å passe på de moderlige tingene, at alle hadde is og kaffe og mat og øl, at alle hadde det godt og varmt, og at ingenting varte for lenge. På toppen hadde hun en samtalepartner, kanskje favoritten av slike. Det var veldig synlig på Olia at hun hadde det fint.

På noen måte er det Irisjka og jeg som styrer showet. Vi er vant til dette. Det er rutine for oss. På et tidspunkt blir hun satt på skuldrene mine, når de små bena blir for små og slitne til å holde voksent tempo, og så kan hun sitte der oppe og synge, eller si navnet på alle tingene vi ser rundt oss. Nå var også Tasia med, vår niese, storfornøyd, og snakkende som en foss. I henne har jeg en av mine aller, aller største beundrere. Så mye skal være sikkert.

Vi barna – om jeg kan regnes blant den sorten – kom i forveien, og ventet borte på den første lekeplassen der over elven. Tasia kunne også si det rette russiske navnet på alle lekene vi bruker, de har for eksempel et eget navn på en sklie som snurrer rundt, zaverovka, tror jeg det var, eller noe sånt. I alle fall sa jeg at Irina likte den, og Tasia sa at det gjorde hun også. Og så løp de to rundt i lekeapparatet. Tasia nærmer seg 8 år, og får lett nye venninner i andre barn hun treffer. Der har Irina litt vanskeligheter, siden hun er så liten at hun ikke alltid kan henge med på hva de store gjør, og så mangler hun språket til virkelig å uttrykke tankene sine og finne ut av det med de helt små.

Mama Olia og babusjka kjøpte seg kaffe, og meg. Olia var som sagt, i storform.

Men det var stranden som skulle være hovedsaken. Etter at kaffen var drukket, gikk vi bort. Tasia kunne ikke løpe fort nok, og også lille Irina løp omkring, og bort til stranden selv. Der var det å skifte, og så var det uti.

Jeg vet babusjka i likhet med de fleste i hennes generasjon her nede ikke liker at barn er for lenge ute i vann, så jeg visste at her kunne det bli problemer. Vår lille Irina er jo ustoppelig. Men babusjka hadde gjort det høyst utradisjonelle trikset å kjøpe is til alle – før – vi gikk ned til stranden, slik at hun hadde is å lokke med når barna skulle opp. Selvsagt var det et problem at isen smeltet, men ikke verre enn at trikset virket.

Jeg fikk øl, noe som virket veldig godt på meg.

Og barna hadde leker å leke med. Den lille kiosken like bortenfor hadde en gammel radio og noen halvt kjøpte og halvt improviserte høytalere, derfra kom det gamle slagere fra 80-tallet og deromkring, den stilen. Enkel musikk, dempet.

Så var det i vannet igjen. Irina og jeg fulgte våre rutiner, jeg slynger henne rundt, og kaster henne i luften. Men nå ville lille Tasia også være med. Hun fikk slenge seg på så godt hun kunne. Jeg vet babusjka ikke liker hun er lenger ute enn hvor hun står bunn, og at hun selv kan være tilbøyelig til panikk, og i alle fall ikke tåler så mye vannsprut i ansiktet og galskap som vår egen Irina, så det gjaldt å tilpasse litt. På den annen side er jo Tasia 5 år eldre, hun kan klare seg litt selv, noe Irina bare kan så lenge vi er helt inne på grunna, der hun står bunn. Det at vi nå var tre, med de modifikasjoner det medførte i vår vanlige lek, så ikke ut til å bry Irina det minste. Hun var med akkurat som vanlig.

Heldigvis fant Tasia det etter hvert ut med ei ny venninne som hele tiden prøvde å få oppmerksomheten hennes, og til slutt lyktes. Det gav avlastning for oss. De to kunne leke både ute i vannet, men mest inne ved vannkanten, der de gravde og lagde figurer i sanden.

Den siste badeøkten var den villeste, og den morsomste for Tasia. Det var Irina som tok initiativet. Det var nettopp servert en ny runde drikke, juice og øl, og før alt var drukket opp, så ville Irisjka uti. Det fikk hun lov til. Når hun skrur på sjarmen, er hun ikke lett å stå i mot. Det er hun mildt sagt klar over.

Denne gangen bestemte jeg meg bare for å la Tasia bli med på kjøret på lik linje med Irina. Hva er det jeg ellers trener ute i Hydropark etter? Også denne morgenen hadde jeg tatt 450 repetisjoner, det er et disiplinert treningsprogram. Noe må det brukes til. Så var det Irina på den ene armen, Tasia på den andre, og rundt og rundt, frem og tilbake, utover og innover, opp og ned, i et sedvanlig ustoppelig tempo. Irina syntes dette var fine greier, mens Tasia smeltet helt. Hun fikk seg et minne for livet.

Vi måtte forlate stranden for businesslunsj. Mat for en billig penge. Vi gikk i en herlig flokk, ekteparet Olia og meg, vår datter Irisjka, vår niese Tasia, og min kones mor. Alle storfornøyd. Det var liksom bare en del av showet at Irina og Tasia fikk seg noen minutter på trampolinen. Det kostet egentlig 30 griven for ti minutter, men det nyttet ikke å stå i mot når Olia og babusjka ble enig med seg selv om 10 griven for tre. De to har overtalelseskraft.

Så lærte Irina også det russiske ordet for trampoline. Det klistret seg hos henne, mens det sklir liksom vekk og er vanskelig å få tak på for meg. Dadut, tror jeg det er, og så sa Irina Na dadut, til trampolinen. Det var Olia som forklarte dette til meg. Jeg trodde det var ett ord, nadadut. Det er det altså ikke.

Restauranten der på denne siden er veldig beleilig like ved siden av et lite treningsanlegg som utmerket også fungerer som en liten lekeplass for barn. Så kan barna løpe og boltre seg, mens vi venter på maten, eller de voksne spiser. For Tasia var det et eventyr. Hun er vant med at alt som er kjekt, varer kort, og så må de hjem. Nå var det liksom uten ende. Gang på gang spurte hun «skal vi spise her?», «skal vi virkelig ikke hjem», «kan vi leke på denne lekeplassen», «kan vi hoppe på trampolinen etterpå», «blir det mer på stranden». Ja, det gjør det.

Gang på gang viste hun meg tommelen opp, liksom i smug. – Eivind, hvisket hun, og så viste hun den lille tommelen sin.

For mama Olia var det også helt herlig. Hun har det russiske, moderlige instinktet om at alt er vel når alle er mette, og her ble det virkelig rikelig med mat for en veldig billig penge. For en norsk hundrelapp fikk vi fire supper, fire salater, fire små hovedretter med kjøtt/fisk og tilbehør, og fire glass med drikke, pluss et par øl til meg. Olia svulmet, formelig. Babusjka er møysom, og rørte ikke en smule, hun ville bare ha kaffe. Mens barna spiste godt, men raskt, før de var på farten igjen.

Det endte jo med at jeg måtte spise det meste. Og det tok på, selv for en med en sjefsappettitt som min. Til slutt sa jeg de andre måtte bare ta med seg barna, og gå bort å leke igjen. Det var jo like i nærheten. Så kunne jeg gjøre meg ferdig i ro og fred, uten å plage noen.

Det var greit, men det varte ikke lenge før Olia kom tilbake, og sa de gikk heller over på venstre siden av veien, for liksom å vise babusjka den siden også. Det var også greit. Men da jeg selv skulle over på den siden, god og mett, og klar for kaffe, ropte Olia og sa de hadde bestemt seg for å reise hjem. Det var altfor varmt. Lille Tasia var veldig lei seg, og hadde store problemer med å skjule det, hun får jo ikke mange sånne dager.

Og jeg tenkte på det, at for vår egen Irina er dette ren rutine. Klokken var halv seks, eller noe sånt. Våre dager pleier å ha mange timer igjen ennå.