Når enden er god på Rogaland Teater

I går var jeg med min mor og så oppsetningen av Når enden er god er allting godt på Rogaland teater. Det er en oppsetning jeg har engasjert meg litt i, med poster om Stavanger Aftenblads anmeldelse på Greit? og om selve stykket på Heltgreilitteratur. Med mor var det selvsagt mest en sosial happening, som de sier på engelsk, å gå ut. Det var ikke så nøye hva som egentlig ble vist der på teateret (vi er blitt besteborgere, vi er blitt sånn som vi foraktet den gang vi var studenter og selv drev med teater), hovedpoenget er at det blir en fredagskveld annerledes enn vanlige fredagskvelder. Likevel, det er alltid enda kjekkere når ting er skikkelig gjort.

Fra vår side var tingene skikkelig gjort. Jeg hadde lånt mors bil, og på årets verste uværsdag (helt sant – i 2013 har det vel ikke vært verre dager å være ute i, enn i går, 3. mai, #SånnErVæretHer, som vi ville kalt det på Twitter) slapp jeg å løpe eller sykle til jobb. Det er jo ganske bra. Jeg droppet også den planlagte joggeturen rundt Frøylandsvannet. Vi er ikke redd for været, men grenser får det være. I stedet var det tidlig middag med sherry i sausen (Tvittertegn: #Kvalitet),  og vin fra klokken fire. Ingen skal si at vi ikke kom lystig og forberedt. I mitt stille sinn tenkte jeg at jeg kanskje også måtte skylle ned litt vodka, for å døyve forargelsen over boybandscenene jeg visse ville komme i stykket.

Vi tok toget inn til Stavanger, spaserte opp til teateret, bestilte vin for pausen, og fant våre plasser. Alt var klart.

På scenen satt en av karakterene i ubestemmelige klær. Det viste seg å være narren Lavatch, som i denne oppsetningen skulle ha rollen å lose publikum gjennom forestillingen. Så godt som alle hans replikker var bare til publikum, replikkene han hadde i det egentlige stykket var stort sett strøket. Skuespiller Morten Espeland har derfor den enkleste oppgaven i denne oppsetningen, siden han står fritt til å spille helt på lag med publikum, og ha et helt distansert forhold til grunnteksten, slik også denne oppsetningen har. Narren uttaler navnet Shakespeare som var det en vi alle ler av, og spør oss hvorfor vi ikke har gått hjem i pausen. Han spiller som har han fått beskjed å kjede seg i stykket. Det er veldig kjekt å spille sånne roller, det vil jeg ha sagt. Det var også slike roller jeg passet til å spille, den gang jeg var aktiv i studentteateret og omkringliggende teatergrupper i Bergen rundt 2000-tallet.

Hele første del satt jeg og tenkte at denne oppsetningen har mye til felles med studenteaterne. Det var mye spille hver for seg, ingen av karakterene hadde jo egentlig noe forhold til hverandre, og de ulike scenene hang heller ikke særlig godt sammen. Skuespillerne hadde også den karakteristiske rynken i pannen, som amatørskuespillere har når de skal si noe veldig alvorlig. Stykket ble spilt helt uten følelse, det vil si, karakterene var distansert til handlingen, som oppsetningen var distansert til grunnteksten, her stod ingenting på spill. Helena elsket jo slett ikke Bertram, hennes gråt i starten var helst for at det skulle se moro ut, Bertram skulle spille fjols, og slask, som han jo også til dels er, og den stakkars moren, som har replikker det ikke går an å fremføre særlig godt uten å føle dem, stod der nokså hjelpeløs, siden hun ikke hadde noen å spille mot. Det var sånn stykket var lagt opp. Jeg nekter å tro det ble gjort forsøk på troverdige følelser i første del av stykket.

Målet var fjas og underholdning. Derfor var også replikkene som var skåret bort erstattet med helt vanvittig mye boyband-syning. Snakk om å melke et billig poeng. Det var som om oppsetningen var livredde for å la publikum bli sittende og tenke, livredde for å utfordre dem til å konsentrere seg og få med seg noe, og – aller mest – livredde for å la publikum kjede seg. Jeg liker ikke dette. Skal teateret forsøke å holde tritt med youtube og videosnutter, der ingen forventer konsentrasjon mer enn et par minutter, så er det dømt til å tape. Teateret er en flott arena for ettertanke og refleksjon. Hvis man ikke kan kjede seg der, hvor skal man ellers gjøre det?

Etter pausen tok det seg opp. Da var det mindre fjas, og mer av originalteksten. Orginalteksten er jo også virkelig flott skrevet, her. Oppsetningen konsentrerer seg om to parallellhandlinger, hvordan gutta boys  får satt pratmakeren Parolles på plass, og hvordan Helena får utført sengetrikset mot Bertram. Det er jo en ganske kompleks sak som skal løses fra første del. Helena er blitt gift, på en måte, med Bertram, etter at kongen har befalt det slik. Bertram har imidlertid nektet å innfri giftemålet, og sverger på aldri å gjøre det inntil hun har fått barn med ham. Så hun må lure ham til å sette barn på henne. Det er jo ganske spennende å følge med på hvordan det gjøres.

Og det er virkelig morsomt å følge med på hvordan Parolles blir tatt til fange av sine egne menn, og under trusler om tortur avslører absolutt alt som er mulig å avsløre av militære hemmeligheter. Det er et klassisk, komisk triks, her mesterlig utført. Med bind for øynene utleverer Parolles flere av de mennene som står og hører på ham, i den tro at han er fange hos fienden, og må gjøre det for å berge livet. Dette er også roller det virkelig er morsomt å spille, og de gjorde det virkelig godt. Her var det også følelser, her var det mennesker i karakterene. Og Parolles var ikke uberørt av egen skjebne, slik alle karakterene var det i første del.

Når disse to tingene var satt på plass, det artige sengetrikset som også var skikkelig gjort, og det kostelige avhøret av Parolles, så var stykket stramt og fint til det sluttet. Det var ikke lenger nødvendig med så mye fjas fra narren og boybandet. Publikum satt stille, spent og konsentrert i den obligatoriske sluttscenen, der alle er samlet og alle tråder skal nøstes opp. I dette stykket er det jo litt komplisert det som har skjedd, og oppsetningen tør ikke la være å ta et forbehold, med å la narren spørre «skjønner dere noe av dette her?» til publikum. Det vekker latter, men den er kanskje litt billig. Det er klart vi som fulgte med skjønte veldig godt hva som foregikk.

Stykket heter All’s well that ends well, direkte oversatt «alt som ender godt er godt». Det kan godt stemme, men det er så absolutt et spørsmål om det er noen særlig god ende i dette stykket. Det er til og med spørsmål hvor «endelig» denne enden er. Bertram har jo bare minutter før han går med på forpliktelsene i giftemålet med Helena, fortsatt vist seg som den slasken han er, og løyet og snodd seg for å komme unna historen med Diana. Det har ikke skjedd noenting siden da som har gjort det troverdig at han har forandret seg.

Oppsetningen på Rogaland Teater løser dette problemet med å la Bertram og Helena stå lenge med hverandre, hånd i hånd, og uten replikker, for med minespillet å vise at dette slett ikke er noen harmonisk ende. Det Las Vegas-aktige «The end» som daler ned fra taket understreker kanskje det spesielle i dette. Det er kanskje ikke slutten, selv om stykket insisterer på at det er det. På ny er det følelser i karakterene. Det skulle det vært gjennom hele oppsetningen.

Jeg vil også ha med en ting som virkelig begeistret: Scenografien. I min kategoriske ungdom var jeg nærmest en prinsippiel motstander av all scenografi, jeg vil ha frem den nakne teksten. Men scenografien i dete stykket går ikke an å argumentere mot. Den var vakker.

Guttene i skyggen, av Lars Noren

Denne dagen var jeg og så teater på Den nationale scene i Bergen. Jeg har gjort det før, og var da mindre fornøyd. Den gang var det Hedda Gabler av Henrik Ibsen jeg så, denne gangen var det Guttene i skyggen av Lars Noren.

Lars Noren er den største nålevende svenske dramatikeren, og sammen med Jon Fosse den største i Norden. Jeg har imidlertid aldri sett noen stykker av ham, og heller ikke lest noe, så jeg kjenner ham bare av omtale. Omtalen tilsier at han er ikke noe for meg.  Han er en rå dramatiker i tradisjonen der teateret har som sin fremste oppgave å sjokkere. Tradisjonen oppsto for alvor i England på 1990-tallet, med en form som fikk navnet In yer face theatre, og med Mark Ravenhill og Sarah Cane som fremste representaner. Vassilij Sigarev, som jeg så oppsetningen Plastilina til med Bergen prosjektteater forleden, er også en dramatiker som skriver på denne formen.

Jeg har for min del litt problemer med å skjønne hvorfor de er så populære i teaterkretser. Jeg skjønner ikke at teater som skal ville noe, skal ville slike forestillinger.

Jeg så forestillingen «Guttene i skyggen», fordi jeg kjenner noen av skuespillerne, og fordi jeg nesten må følge med hva som rører seg innen ny dramatikk. Men jeg skjønner ikke hva som er problemet med å servere teater på denne måten. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal se teater, når teater skal være sånn som dette.

Rollefigurene i stykket er utelukkende pedofile, voldtektsforbrytere og mordere, bortsett fra en vakt, som på mange måter er den verste karakteren av alle. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være meg interessant hva Lars Noren tenker om pedofili og hvordan det er å være pedofil. Jeg tror ikke på ham, jeg tror ikke han vet det. Og jeg finner ingen glede, oppbyggelse eller dypere innsikt i hva han tør skrive, og hva skuespillerne tør si og gjøre. Jeg har ikke ordforråd til å gjengi det, jeg har ikke lyst til å bruke slike ord og uttrykk.

Man kan si at stykket skal skape debatt, men jeg har ikke registrert noen debatt om denne oppsetningen, og jeg kan heller ikke skjønne hva godt som kan komme ut av en slik debatt. Jeg skjønner ikke hvilken glede de mest vellykkede, rike og velstående landene, som Norge, Sverige og England, jeg skjønner ikke hvorfor nettopp vi skal finne slik interesse i folk som lever i fornedrer seg og lever som en krenkelse av menneskeverdet. Hvorfor skal seksualiteten plent være voldelig og rettet mot barn, helst unge gutter, er et helt relevant spørsmål både for stykket til Sigarev og nå til Lars Noren. Sigarev er riktignok russer, men det er her i Norge han blir satt opp. Jeg skjønner det ikke, jeg skjønner ikke tiden jeg selv lever, jeg skjønner ikke hvorfor dette er den type stykker som nå blir satt opp.

Og på meg virker det ikke som publikum skjønner det heller. De satt og humret og smålo gjennom hele forestillingen, og svarte etterpå med stående applaus. Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner at de smålo, det gjorde jeg også, for det nytter jo ikke å ta til seg det som foregår på scenen, det er jo for dumt, og det ble morsomme scener fordi skuespillerprestasjonene var gode, og håndverket var godt. Men jeg tror slett ikke Lars Noren mente man skulle le av stykket hans. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å le først, og klappe etterpå av dette stykket, hva det var de likte, de som likte det.

Jeg var ikke noe særlig provosert da jeg forlot teatersalen. Det er jo for dumt, «de prøver for hardt», som hun jeg var med sa, det er litt vanskelig å ta det helt alvorlig. Men siden har jeg tenkt litt hva de egentlig sa og gjorde, og jeg har kommet til at jeg egentlig ikke vil ha slike tanker og bilder i hodet. Derfor tror jeg ikke jeg kommer til å se flere stykker av Lars Noren. Jeg har bare aldri likt nakne, pedofile menn som smører seg inn med dritt.

Hedda Gabler, på DNS

I trær som faller av «Thomas Bernhard» sitter helten i en ørelappstol under et middagsselskap i et øvre middelklassehjem i Wien, og slynger ut sin edder og galle om småborgerligheten, tarveligheten og forfallet i kulturen. Jeg har tatt plass i min dyre lenestol, kjøpt på Skeidar, for å gi min vurdering av «Hedda Gabler», som jeg så en prøveforestilling av på Den nationale scene i Bergen.

Det er «Vildanden» helten i Holzfällen: Eine Erregung snakker om, og forkaster. Det er et stykke som på Wiens borgerlige teaterscene har fått mye ros, særlig blir de flotte skuespillerprestasjonene fremhevet, men helten slakter både dem, og stykket og dem som roser det. Jeg hadde likt godt om alle som så «Hedda Gabler» på DNS i går, eller som ser det under de ordinære forestillingene, straks går hjem og leser Bernhards utmerkede roman i løpet av en dag eller to.

Henrik Ibsen er Norges suverent største og en av verdens aller beste dramatikere. Det er rett og riktig at hans stykker nest etter Shakespeare spilles mest i hele verden. Men han faller likevel ikke helt i min smak, jeg foretrekker Shakespeare, Tsjekhov, Beckett og de greske tragediene for de aller største teateropplevelsene mine. Det er av slike teaterstykker jeg kan gå ut av teatersalen og være rystet. For meg blir Ibsen litt for ryddig, det henger for godt sammen, alt er så motivert og så perfekt, at det nesten blir litt forutsigbart og uspennende. Ibsen blir for flink, rett og slett. Det er sjelden karakterene hans foretar seg noe uventet, noe irrrasjonelt, eller noe som ikke er perfekt forklart ut i fra det som tidligere er hendt i stykket, eller i karakterens tidligere liv. Noen liker teateret slik, og synes nettopp dette er en kvalitet med Ibsen, men jeg foretrekker altså når Antigone sier nei inntil døden, når Othello dreper Desdemona som han elsker over alt i verden, når Onkel Vanja og Sonja fortsetter å sende penger til dem som har ødelagt livene deres, og når Vladimir og Estragon har en mening med livet fordi de venter på Godot.

Hedda Gabler er nettopp et av stykkene til Henrik Ibsen jeg liker best, nettopp fordi denne karakteren ikke er helt fullt ut forklart. Hun mister litt herredømme over seg selv i løpet av stykket, hun har en lidenskap som overvinner fornuften, og hun har grunn til å være redd for seg selv, fordi hun kan finne på handlinger som blir fatale både for seg selv og for andre.

Henrik Ibsen har også et problem med sin egen suksess som dramatiker. Hans stykker er et voldsomt og kraftfullt oppgjør med samfunnet som det var mot slutten av 1800-tallet, og spesielt med borgerklasseidealene der kvinnen skulle være underlagt mannen, og det viktigste var å holde en fasade av lykke. Innen Ibsen var død, var standpunktene hans allerede på vei mot å bli ufarlige, og allerede i mellomkrigstiden ble stykkene hans feiret av nettopp den samme borgerklassen som han egentlig bittert kritiserer. 70 år etter det igjen, er problematisk å få en trovedig oppsetning av «Et dukkehjem, fordi alle moderne kvinner ville forlatt en mann som Helmer for lenge siden, og ingen ville et øyeblikk finne på  å kritisere dem. Ibsens stykker har blitt kutyme, det er ham som nå er den konforme.

Hedda Gabler skiller seg ut her også. Det finnes ikke den kvinne i verden som vil forsvare at det er riktig å brenne Eilert Løvborgs manuskripter, og ta livet av seg, det er skandale. Det er en virkelig skandale, også i 2009.

Så skal altså Den nationale scene i Bergen dramatisere dette teaterstykket Henrik Ibsen skrev i 1890. Og de velger å ufarliggjøre det så fullstendig at det eneste målet med oppsetningen må være å få nettopp den rosen, som Vildanden fikk av middagsgjestene i Trær som faller: En irritasjon. Stykket begynner med Johan Sebastian Bachs himmelsk vakre Goldberg-variasjoner, temaet der, og Hedda Tesmann kommer inn og overtar spilingen av det, på flygelet sitt. Så faller stykket sammen.

Den første irritasjonen er at regissøren har utstyrt skuespillerne med noe så vanvittig som en trådløs mikrofon. Alle karakterene går rundt med en vorte på kinnet. Alle stemmer kommer som hørespillstemmer fra høytalere oppe i taket, gjerne med de mannlige karakteren på litt høyere volum, og alltid så dødt som en stemme fra en middels høytaler blir i forhold til en stemme i levende live. Skal teateret virkelig gi fra seg denne eventyrlige fordelen de har i forhold til film? Hva skal da bli igjen av teateret?

Den neste irritasjonen er at alle skuespillerne er instruert til å snakke med en intonasjon som man bruker når man skal parodiere Ibsen. Dette er fjernsynsteateret, som det var på sitt verste. «De er ikke egentlig lykkelig, – det er nok saken» med fjernsynsteaterstemme. «Å, jeg burde jo føle meg så inderlig glad,» med fjernsynteaterstemme.

Tredje irritasjon er at man nå som det er blitt ufarlig plent skal ha med så mye en gang dristige sex-scener og sex-antydninger. Back kan nå komme inn mens Hedda står i dusjen, ikke mens hun skifter, og Hedda følger opp med obskøne bevegelser når hun spør om mannen til fru Elvested tar seg av henne sånn på sin måte. Jeg kunne bedt regissøren eller skuespilleren prøve et sånt spørsmål med en sånn bevegelse i virkeligheten, og sett hvilken reaksjon det ville vakt. Og hvorfor gjør teateret det mot seg selv, at Jørgen Tesman skal klemme sin Hedda klamt på brystene helt fremme på scenekanten, og hun skal rulle seg over ham og de skal legge seg ned og ha en utilslørt akt med klærne på, og han etterpå liggende med sine sprikende ben mot Hedda, og sitt skallede hode mot publikum, i en stilling som kort og godt krenker menneskeverdet. Jørgen Tesman i denne posituren er for meg et bilde på hele forestillingen.

Fjerde irritasjon er at samtlige karakterer med nevnte Tesmann i spissen, har fått forbud mot å virke troverdige. Tesman blir utlevert som en fjott, ikke engang skuespilleren er glad i karakteren sin, og forsøker heller i hver eneste replikk og hver eneste bevegelse å utlevere ham til latter for publikum. Og et publikum som med det slipper å bli truet eller utfordret, ler godmodig og hjertelig fordi han er jo så dum, og heldigvis er ingen i verden sånn som ham lenger. Eilert Løvborg er ikke bare en bohem, men et vrak, og han må spille den viktige scenen der han forklaret at han har mistet manuskriptet – i kadaverfylla. Det er like skummelt som ham som hyler «Alt håp er ute!» på vei hejm fra Nachspiel. Fru Elvestad har tydeligvis fått beskjed om å spille ut følelsene sine, for om de ikke blir spilt, er det ingen som forstår hva de vil være.  Legg for eksempel merke til hvordan hun reagerer da advokat Brack kommer med beskjeden om at Eilerrt ligger for døden. Og i dette selskapet løper Hedda Gabler rundt omkring, travelt opptatt av å huske alle sceneinstruksjonene sine.

Femte irritasjon er sceneogafien. Den er vakker og minimalistisk, med rette linjer og turkise farger, de omtrent eneste rekvisittene er pianoet og pistolene, det er gardiner og vegger som går opp og ned, og frem og tilbake. Det er tydelig at de her har tenkt å ha et visuelt vakkert teater, et estetisk teater, det skal være fint å se på. Dette er ikke teater av typen jeg foretrekker, for estetiske opplevelser ser jeg på andre ting, men det er en smakssak. Problemet var at det estetiske her ikke var skikkelig gjort. Scenen var kanskje vakker, men den ble ikke spilt vakker. For i spillet skulle skuespillerne opptre naturlig, eller teatralsk, er vel rettere sagt, bortsett fra at det var tydeligvis viktig at de beveget seg rundt omkring for å gi flotte teaterbilder, så var det likesom ikke det som skulle være poenget. De skulle liksom bevege seg, fordi det passet til samtalene og var motivert av impulser og følelser. Resultatet ble en Hedda som midt i enhver samtale og ethvert følelsesmessig oppbrudd, kunne finne på å gå rundt og passere, over og under pianoet, og med å trekke i det digre, grønne teppet. Hva i all verden var det for noe? Er det ingen som i løpet av den lange produksjonen har sagt at dette ser bare rart ut?

Og slik kan man fortsette med den ene irritasjonen etter den andre. Hver scene er et problem, og en irritasjon, og hele tiden er stemmene fra høytalerne i taket med på å minne om det om man skulle glemme det. Denne produksjonen er dårlig teaterhåndverk. De faller mellom stolene om å lage et visuelt vakkert og et menneskelig troverdig teater. Skuespillerne skal både løpe rundt og se fine ut på den enorme scenen, samtidig som de liksom naturlig skal spille ut de menneskelige følelsene. Resultatet er at de ikke oppnår noen av delene, og står svært langt fra å få til begge. Det er et teater som ikke vil noe. Det er et teater som velger minste motstands vei. Det er et teater som er fornøyd når publikum klapper når forestillingen er slutt, og etterpå snakker positivt om det under middagsselskaper i de tusen hjem. Det er akkurat den typen helten i Trær som faller løper hjem fra, og tenker «jeg må skrive noe med en gang, samme hva, jeg må skrive om dette, nå.» Og akkurat den stemningen var det jeg gikk hjem fra prøveforestillingen i.