Litt om Antigone, og vår tid

Da jeg bodde i Bergen fulgte jeg alltid forestillingene til den belgiske friteatergruppen TgStan. Den første forestillingen jeg så av dem var en oppsetning av Tsjekovs nokså ukjente ungdomsstykke, Platonov, og jeg var fanget med en gang. Slik skal teater være, da gir det mening å sette opp teaterstykker og å se på dem.

En av sesongene var oppsetningen de gjestet Teatergarasjen med den greske tragedien Antigone, av Sofokles. Frank Vercruyssen spilte kong Kreon, en enorm skuespiller, jeg er blodfan. Jeg husker ikke hvem som spilte Antigone, det var en meget sterk, tøff og dyktig kvinne. Det gnistret fra scenen i konfliktene mellom kong Kreon og niesen Antigone, begge gav – hver på sin måte – all den energien som trengtes i rollene.

Hva disse to fikk så utmerket godt frem at jeg i ettertid sitter igjen med dette som hele konflikten i stykket, og er grunnen til at jeg tar det med her, er scenen der Antigone vil begrave sin bror, mens kong Kreon nekter. Hun appellerer til etikk og moral, det er en skam ikke å begrave ham, liket råtner i gaten, kråkene spiser av ham, og det er også nødvendig i gresk antikk tradisjon å begrave de døde for å sikre etterlivet. Kong Kreon benekter ikke dette, men sier han har andre hensyn å ta. Han er konge, og må sørge for å holde orden slik at samfunnet kan gå sin gang. Han kan ikke begrave ham, selv om han gjerne ville.

Det topper seg der Antigone roper til onkelen at han er konge, og alt han trenger gjøre er å si «nei», nekte å være med på reglene som sier han ikke skal begrave liket, så vil den dødes sjel bli reddet, og kongen vil ha den moralske samvittigheten i orden. Jeg siterer selvsagt ikke ordrett, dette er som jeg husker det, frem til Antigone sier: men det er visst veldig vanskelig å si nei, helt umulig å gjøre det som er rett, i stedet for det som kalles en plikt. Hvorpå kong Kreon i skuespiller Frank V skikkelse svarer: «Nei, det er den enkleste tingen i verden å si nei, alle liker den som sier nei, som setter seg opp mot reglene når reglene går mot moralen, men det trengs noen til å si ja. Til å sørge for at tingene går sin gang, at lovene opprettholdes. Det er oppgaven som ligger til å være konge. Jeg valgte aldri å bli konge, men ble født inn i det, og må nå gjøre valgene som gjør meg og andre vondt. Treet kan ikke la være å vokse, jeg kan ikke la være å være konge, og ta de valgene en konge må ta. Din bror vil ikke bli begravd. Det er den straffen han skal ha, for hva han har gjort.

Et sammendrag av handlingen kan de se selv, de som vil, på Sparknotes. Om noen skulle være interessert i å lese hele eller deler av stykket, finnes det her, på classics.mit.edu. Her vil dere se at kongen ikke kunne begrave denne døde, fordi han urettmessig hadde angrepet kongemakten, og måtte straffes for det. Enkle søk på Google gir raskt ytterligere informasjon om stykket, og bakgrunnen for karakterene.

Oppsetningen har farget min måte å tenke på for all tid siden, slik all kunst skal gjøre. Det er enkelt å være den prinsippfaste, som sier og mener de riktige tingene, men som ikke trenger å tenke på konsekvensene. Det vanskelige er å være den ansvarlige, som av og til må si og mene det som er nødvendig, og har ansvaret for konsekvensene. I stykket til Sofokles er balansen perfekt, både Antigone og Kreon har rett, det er en kamp om ideer satt opp mot hverandre, slik det er i all stor litteratur. Det er ikke slik det er i enkel underholdning, der man umiddelbart ser hvem man skal ta parti med, og skillet mellom helter og skurker er klart og tydelig.

Jeg tenkte å ta med et avsnitt om at Putin var Kreon da Janukovisj falt. Han kunne gjøre det midlertidig lett for seg selv med å la det fare. Det var Ukrainas sak, et annet land, Russland ville styrt unna sanksjoner og tilspenningen med den vestlige verden vi nå ser. Men det var reell risiko for flåtebasen på Krim, i Sevastopol, en by med spesiell status i Sovjetunionen, og i Ukraina, den lå under Moskva, en avtale det langt fra var noen garantier for ville bli forlenget. I kaoset som fulgte Maidan var det også en reell sjanse å snappe hele Krim fra Ukraina. Putin benyttet denne sjansen. Krim og Sevastopol er under full russisk kontroll. Det er umoralsk og illegitimt, men i beste – eller verste – ånd fra Machiavelli har en statsleder andre hensyn å ta enn hva som er moralsk og etisk. Fyrsten skal gjøre det som er til beste for staten. Det moralske kan i så måte ofte bare være forstyrrende.

Gorbatsjov var mer en Antigone i kongedrakt. Han gjorde det som for ham var rett og riktig, han fulgte prinsippene, og ikke det som nødvendigvis var best for staten han var leder for. Slik ble han svært populær i Vesten, han fikk vel saktens sågar fredsprisen, men ble mektig upopulær i Sovjetunionen. Geopolitisk gav han vekk absolutt alt, også det han ikke trengte å gi vekk, som Andrej Fursov formulerte det i dette instruktive – men kontroversielle – foredraget lagt ut på YouTube. I konflikten med Vesten har Russland mindre å spille på, siden Gorbatsjov tillot så store svekkelser, og landet under Jeltsin ble lagt ned på knærne. 

Øst-Europa har gått fra å være allierte til å være tildels bitre fiender, som i tilfellet Polen og de baltiske landene. Om Ukraina også skal bli et slikt land, har Russland med unntak av Hviterussland og Finland hele vestgrensen sin besatt av land som ønsker dem alt vondt. Antigone vil kanskje si det er greit, Kreon har landets fremtidige sikkerhet å tenke på. I mitt hode ville et rimelig kompromiss være å holde grenselandene nøytrale, slik det vitterlig var med mange av landene under den kalde krigen, men det blir merkelig nok oppfattet som en sterk provokasjon av mange. Buffersoner har gjennom historien ofte virket konfliktdempende og stabiliserende, men i vår tid vil ikke EU og særlig NATO ha noe av den slags. Sånt blir det konflikter av. Ulike interesser møtes.

Jeg startet dette innlegget 15 august for å ha det på dagen for Japans kapitulasjon. Jeg avslutter det imidlertid like godt, det et langt nok som det er. Japansk kapitulasjon og den kalde krigen som fulgte, får sin plass i morgendagens post, der tematikken fra Antigone og konflikten mellom moral og statsansvar vil bli fulgt opp.

Viktig kanskje å ha med også her: i Antigone går det ikke bra med noen. Antigone tar livet av seg, hennes vordende brudgom gjør det samme. Dermed står Kreon og landet Thebes uten arvinger til kongemakten. Kreon står igjen alene. Tragedien er fullkommen. Måtte vår tid ikke bli en kopi av den.

 

Plastilina, i Skatehallen

I går var jeg og så teaterstykket «Plastilina» av russeren Vassilij Sigarev. Det var en produksjon oppsetning i regi av Bergen prosjektteater, med superhelten Thorleif Linhaven Bamle som leder av det meste. Thorleif kjenner jeg fra tiden i Immaturus, hvor han kom inn med akkurat de hemningsløse produksjonene han har holdt på med også etter at han sluttet i studentteateret. Han har evnen til å tenke stort, og til å få realisert sine prosjekter, og det skal han ha for. Det står respekt av det.

Jeg har imidlertid litt blandede følelser for at han har valgt russeren Sigarev som hovedleverandør av tekster til oppsetninger. Jeg er jo selv russofil, og synes det er glimrende at russisk dramatikk blir fremhevet, men akkurat han Sigarev har en stil som ikke ligger til mitt temperament. Han skriver teaterstykker som skal sjokkere, det er mennesker helt nederst på rangstigen, de bader i vold og dop og rus og skitt og sex og nedrighet, det er bunnskrapet. Teaterstykkene til Sigarev er også gjerne brokker av opptrinn og scener, i stedet for en helhetlig handling med dramatisk utvikling. Det er in-yer-face teater, sjokkteater, det er teater som skal få publikum til å føle vemmelse, Sigarev skriver selv at han var fornøyd når publikum følte seg fysisk uvel over stykket hans. Jeg liker ikke så godt å føle meg fysisk uvel, så dette er ikke noe for meg.

Jeg har også litt problemer med at Thorleif selv driver og oversetter den russiske originalteksten til Sigarev. Det må jo være litt problematisk, når han selv ikke kan russisk. Forrige stykke, Божьи Коровки возвражщаются на землю, eller «Bozji korovki vozvrazjsjtsjaiotsja na zemlio«, på norsk: «Marihønene vender tilbake til jorden». Den hadde oversatt til «Guds ku», fordi «bozje» også betyr Gud, og «korovka» betyr «ku». Ingen russiskkyndige jeg har snakket med, har latt være å le av den oversettelsen.

Med «Plastilina» har Thorleif og prosjektteateret ikke forsøkt en tittel som skal overgå originalen. Stykket heter «Plastilina» også på russisk. De har også latt være noen andre grep, som plaget meg ordentlig i «Marihøna» (jeg kommer aldri til å kalle det stykket Guds ku, det går bare ikke). Der hadde de tvunget den russsiske teksten inn i en norsk virkelighet, der den ble komisk utroverdig, med ungjenter som første gang får se navnet sitt på print, eller norsk ungdom som frykter mer enn noe annet å bli sendt til Afghanistan. Til Afghanistan kommer bare soldater som har søkt seg inn i Telemarkbataljonen, tjenestegjort der, og vist seg dyktig nok til å få lov til å reise. Det er kamp om plassene. Til Tsjetsjenia, derimot…

Stykket blir satt opp i Skatehallen i Nøstegaten. Dette er noe vi alle drev med i studentteatertiden, å flytte teateret ut av teaterlokalet, og prøve ut nye scener og steder å spille teater på, og i. Den store hallen, som også ser ut som en lagerhall, er helt ypperlig å spille teater i. Og det er fristende å sammenligne med institusjonsteateret DNS, der man er bundet til sine stoler og sine profesjonelle scener, der man kan gjøre en rekke med triks, men der alle triksene temmelig sikkert er brukt før i andre stykker. Med Plastelina-oppsetningen begynner teateropplevelsen allerede i det du skal plukke deg ut en varmedress, fordi det er så kaldt i hallen. Og du kommer ikke inn i en sal, der publikumsstolene er ett sted, scenen et annet. Man må rett og slett orientere seg litt for å finne ut hvor man skal sitte, og hvor scenen skal være. Klokelig nok har de valgt å legge scenen overalt.

Dermed blir det en friskhet og en vilje man ikke finner så ofte på DNS, og andre konforme institusjonsteater. Det er blå svingstoler i plast, helt enkle, som står litt rotete rundt noe som kan se ut som en liten scene, med et lite bord og en lampe, og det virker naturlig at det er her spillet skal foregå. Men det begynner plutselig, forsiktig, et helt annet sted, foran et stort lerret, der det plutselig står en gutt og fomler med litt leire, eller plastilina. På lerretet vises også film, bak lerretet står et stilas, og fra stilaset stikker hoder ut og snakker til og latterliggjør den stakkars gutten, hovedpersonen Maksim, 14 år, som nå står der. Det er et vakkert bilde, friskt bilde, og det passer til stykket og det stykket skal handle om.

Sceneografien og oppsettet er jeg uforbeholdent positiv til. Jeg liker godt at man har stoler man kan svinge rundt på, og selv velge hvor man skal se. Jeg liker for eksempel godt å se på resten av publikum og deres reaksjoner, og det var det rikelige muligheter til her, uten at det virket påfallende. Skuespillerne kunne også gå rundt mellom stolene om det skulle være nødvendig, det er god plass i hallen, og hele plassen ble utnyttet i spillet, noen ganger også med at man snakket med hverandre tvers over hele publikum. Og den ene gangen bordet i midten ble lyst opp og benyttet, det var rett og slett vakkert.

Stor ros skal Bergen prosjektteater også ha for å velge levende musikere. Wow! Jeg kan ikke huske sist jeg har sett det i Norge i en skikkelig oppsetning. Wow! De stod diskret helt bakerst i hallen, men opplyst når de spilte, så man kunne velge å se på dem, i stedet for på spillet, som jo som regel var temmelig rått. Instrumentene var gitar, cello og trekkspill, av det jeg kunne se. Tenk var det flere teatertrupper som lot kostnadene fare, for å gjøre det skikkelig. Man lager jo ikke teater for økonomisk overskudd.

Jeg synes også det er befriende å se skuespillere som ikke så beveger seg så tvunget. Ser man to forestillinger av en teateroppsetning, så skal de ikke være prikklike, mener jeg, teater skal være levende. Bergen Prosjektteater bruker også ikke helt skolerte skuespillere, slik at spillet gjerne blir litt rufsete, og også det faller i min smak.

Thorleif har denne gangen dempet de aller råeste opptrinnene. Der han sist gang trakk frem på scenen en voldtekt som skulle foregå bak scenen, eller det var vel ikke voldtekt, hun solgte seg for et eller annet, og det måtte plent vises for publikum hvordan det var, det var sist gang. Denne gangen var slagene tydelig til side for skuespillerne, man traff ikke med spyttingen, pulingen var ikke så eksplisitt, det var litt dempet. Men det var likevel altfor mye for meg. De hadde også funnet frem en renspikket pornofilm å vise på storskjerm, gamle Caligula, det er vist ikke pornofilm, men det er porno som vises, og jeg skjønner ikke hvorfor det skal være nødvendig. Det grensesprengende teater er virkelig i krise, når det er dette som skal til for å sprenge grenser.

Og uansett hvor rått og fælt og ille alt var, hvor fælt lille Maksim ble banket opp, skreket til og voldtatt, så var det ingen jeg kunne se som forlot skatehallen rystet. Jeg tror ikke det er så lett å identifisere seg med en karakter som Maksim, jeg tror ikke han er representativ. Det går selvfølgelig an å lete opp en unge som har det skikkelig fælt, som er 14 år og blir voldtatt, men jeg tror ikke han er representativ for noe lenger. Selv ikke i Russland finnes det så mange av dem, lenger, selv om det finnes mange som har det ille. De har det imidlertid ille på en helt annen måte, og jeg mener denne virkeligheten er viktigere å få frem. Jeg mener teateret gjør det best når det rammer akkurat dem som sitter og ser på. Og i Norge er det ingen som blir rammet av skjebnen til unge Maksim. Bergen prosjektteater forsøker rett og slett å sjokkere oss med en verden verre enn den er, og det skulle være helt unødvendig, med alle de problemene som egentlig finnes, og som angår oss alle.

Jeg vil likevel anbefale stykket og oppsetningen, teateropplevelsen er det ingenting å si på, selv om jeg personlig hadde likt det bedre om de ikke var så opptatt av å sjokkere hele tiden. Noen av scenene er rett og slett skikkelig fine.

http://www.bit-teatergarasjen.no/

Nettverk for scenekunst

Jeg har nettopp hatt besøk av Ingrid som jobber i Avangarden i Trondheim. Hun har vært i møte med nettverk for scenekunst her i Bergen. Dette nettverket består foruten Avantgarden av Black box i Oslo og Teatergarasjen BiT i Bergen, de får tilgi meg om jeg skriver noen av navnene feil.

Det var fridag for meg i går, så da Ingrid kom med morgenflyet fra Trondheim, kunne hun bare fly like inn til meg til en fin og lang frokost. Hun kjøpte med seg noen rundstykker og ferskt pålegg på veien, så det ble riktig så godt, men hun hadde ikke fått med seg at far er død, så det ble en del alvorlig prat om det i starten.

Klokken ett skulle hun i møte med nettverket. Teatergarasjen har fått nye lokaler (kontorlokaler) i Strandgaten 205 – tvers over gaten fra der jeg bor. Så det var kort vei, og rett fra frokostkaffen til møte. I mellomtiden tok jeg min ukentlige løpetur med sørgelig resultat.

Ingrids møte og min løpetur var ferdig så godt som samtidig, og vi kunne ha først ettermiddagskaffe, så ettermiddagsvin. Russisk type, rød og tørr fra Kuban-steppen, du verden. Og da forlot vi også norsken, og hadde siste times prat på rask og uriktig russisk, som vi sa det på russisk.

På kvelden var det teaterprogram med nettverket, det er oktoberdans for tiden. Jeg fikk også være med og se forestillingen «Couple-like» med Keren Levi & Ugo Dehaes fra Nederland, Belgia og Israel. Tja, nå er ikke jeg noen ekspert på moderne dans, enn si dans i det hele tatt, så noen kvalifisert bedømming av forestillingen er ikke jeg den som kan gi. Men jeg er nå av den oppfatning at skal det være dans, så skal det være estetisk, mens denne truppen var mer opptatt av å formidle et budskap og en stemning, og til å utforske forholdet mellom to mennesker. Her skjønner ikke jeg nok av dansens formspråk til å forstå hvordan dette skal kunne være mulig, jeg får ikke mer ut av en danseforestilling enn hva jeg visste på forhånd, og kampen mellom de to, det at hun bare ham, han av og til henne, den ene klatret på den andre, den ene tok, den andre gav, og så videre, var kanskje fine bilder på et forhold, men altså ikke helt en form jeg kan se er egnet til å utforske noe mer enn det.

Men her var publikum annerledes innredet enn jeg, de var kjempefornøyd, og det var utsolgt på Verftet, og stor applaus. Det var også skikkelig gjort, selv en ikke-danser som jeg kunne se at her var det ikke noe tullball, ingen musikk og ingen staffasje (karakteristisk nok ble det helst spilt musikk når de ikke danset), og ikke noe billig publikumsfrieri. De var tro mot det de holdt på med, og dem som liker dans, kan vanskelig bli skuffet av disse to.

Jeg var imidlertid mer på hjemmebane når vi etterpå gikk for å spise middag på Altona bar og restaurant. Riktignok er ikke jeg overbegeistret for den norske gourmetløsningen for restauranter, med hovedvekt på eksotiske retter og ingredienser, og en eventyrlig smaksrikdom, men med minmiale mengder. Her spiste jeg – nei, nå har jeg allerede glemt navnet på fisken – og ikke husker jeg noen av grønnsakene heller, foruten at det var noen potetskiver der, og de var det gjort mye med, men mange var det ikke. Dog var det eventyrlig velsmakende, og man fikk sjansen til å fylle magen med litt loff før maten kom. Og hvitløkssmøret de der serverte – var fantastisk.

Kvelden ble avsluttet med øl og vin på Logen, øl til meg, vin til Ingrid.

I dag var det lørdagsfrokost og mimring og oppsummering før Ingrid tok flyet hjem til Trondheim og sin kjære Pål, og hunden Frida. Neste gang vi sees er når jeg kommer på besøk til Trondheim for hennes neste teaterproduksjon med Pontenegrinerne: «Dirigenten», på Avantgarden scene. Ingrid regisserer som vanlig, men med dette stykket debuterer også som dramatiker, og det blir jo veldig spennende. Det er artig at vår lille grupper med det lille, rare navnet «Teaterskapet», har fostret to riktig så produktive og levedyktige teaterkompanier, «Salen teater» hos meg, og «Pontenegrinerne» hos henne. Jeg var fristet til å legge til riktig «så suksessrike» også, men da måtte jeg nok ha utelatt meg, for Pontenegrinerne har jo virkelig blitt lagt merke til og fått både bra mediedekning og gode publikumstall. Veldig bra – og vel fortjent!

Prøverommet – 10 år!

I dag blir det gøy ute i virkeligheten, i hvert fall for dem som bor i Bergensområdet. Det er jubileum for Prøverommet på Teatergarasjen, de har holdt på i 10 år, og skal feire det på den måten de gjør det best, nemlig å slippe til det som er av kunstnere, og gi dem en scene. Vanligvis kan hvem som vil bruke scenen, eller foajeen eller et eller annet sted i lokalet, det er bare å si i fra. Man opptrer gratis, og får kanskje en gjestelisteplass og en drink eller to i baren, hovedsaken er at man får prøve det man holder på med, for et publikum. Og publikum er stort sett folk som holder på med det samme selv, det er venner av de som opptrer, eller folk som selv vil opptre en eller gang, eller folk som bare er generelt interessert. Så man har stort sett et meget velvillig publikum.

I dag er det spesielt inviterte som skal opptre, og jeg er en av dem. Det var jeg sist gang også, på femårs jubileet, og da var det veldig gøy. Det blir det sikkert denne gangen også.

Programmet finner dere her: http://www.bit-teatergarasjen.no/article/143

Og prisen er som alltid 30 kroner. Klokken 2000 i Teatergarasjen. Det er ingen som vil angre på at de kom.