Irinas (6) første besøk på kino

Det var klokken 1455 i dag, i vinterferien, vi plutselig bestemte oss, Irina og jeg, for å reise på kino. Filmen var Bigfoot junior II, vi så bare kjapt gjennom barnefilmene, den så grei ut, og begynte 1515.

Vi reiste.

Irina hadde høyst uklare forestillinger om hva det ville si å være på kino, men skjønte at hun måtte forte seg, og klarte selv å regne ut at vi hadde fire minutter igjen når klokken var 1511. Da kjørte vi inn i parkeringshuset, der kinoen er. Og så er det den håpløse og svindyre betalingen, den som krever tid og frustrasjon, og setter nådestøtet ikke til bilismen, men til sentrum.

Klokken var 1514 mens vi hastet fra parkeringshuset over i kinoen, for første gang for Irina, jeg lurer på om det er for andre gang for meg, denne kinoen her. Jeg er ikke sikker, mener bestemt jeg så en film en gang, og hadde 3D-brilller, men kan ikke huske hvilken.

Uansett, det var ti minutter til filmen begynte, sa de, så vi hadde tid til å kjøpe billetter og godteri. Irina ble veldig glad da hun fikk det, og valgte beskjedent en liten sak, som hun pleier. Hun fikk en kuli å drikke også. Så var det inn.

Jeg hadde instruert Irina nøye at hun var nødt å gå på do på forhånd, for etter filmen begynte, var det umulig å gå på do. Men hun måtte ikke på do, sa hun. Jeg måtte på do.

Så var det inn.

Irina ble instruert hvordan å finne riktig plass, og så satt vi oss. Det var omtrent ingen mennesker i kinosalen. Det var sånn man kunne lure på om det var ensifret eller tosifret, og må gjette på tosifret. Trailer var Tom og Jerry, tegnet som var de var på 50-tallet, men med levende mennesker. Jeg snakket og snakket, men fikk beksjed av Irina å tie stille.

Og så begynte filmen, med en forferdelig jakt av en ulv etter en hare. Forferdelig, med at den gikk så fort og var så drivende godt og moderne jaget, at jeg ble svimmel av den. Jeg har jo hatt bitte litt problemer med helsen, i det siste, mest sånn at det går ut over det psykiske, det er ingen selvfølge å være frisk lenger. Og jeg ble urolig, hva om jeg ikke greier det, her jeg er med Irina? Scenen med haren og ulven var fra Alaska, med nordlys, akkurat sånn som vi så det da vi var i Alta, Irina og jeg. Så det måtte jeg si til henne.

«Vær stille», sa Irina, på 6 år.

Og så var det presentasjon av hovedkarakterene, familien Bigfoot. Det er visst en serie, dette her, og rollene må etableres for dem som ikke har sett dem før, sånn som Irina og meg. Det gjør filmene gjennomprofesjonelt, nå om dagen, superraskt og effektivt. Lille Bigfoot løper veldig fort, hører veldig godt og helbreder egne sår raskt. Dessuten kan han snakke med dyrene. Faren er kjendis, bigfoot, og på TV, der han er i en verden han tydelig ikke hører hjemme i. Her er mange gjenkjennelige typer, og et tempo som liksom skal være for vår tid.

Og absolutt alle holder på med mobiltelefon og forskjellige dingser. Filmen er fullstendig i takt med verden, som alltid, som alltid.

Så må store bigfoot komme seg. Og her blir det rett og slett sjarmerende for meg, jeg også driver jo og stanser stor, internasjonal business som ødelegger naturen nå om dagen, akkurat det samme som bigfoot. Også jeg lager selfie-filmer med naturen, og sier den er vakker, og at vi må ta vare på den. Og også jeg lager filmen ærlig og rett frem, uten effekter av noe slag, ingenting om å dele eller like. Sånn som sønn Bigfoot junior legger til, og øker antall treff enormt. Sjarmerende, rett og slett sjarmerende.

Irina er også oppslukt. Det var fulltreff. Jeg hadde et håp om at hun skulle bli oppslukt av filmens eventyrverden, sånn jeg selv ble det da jeg var barn, og så Mowgli, må det ha vært, jungelboken, som en av mine aller, aller første kinooplevelser. Jeg kan ennå huske min onkels stemme, «det er godt å få tømt tanken før filmen begynner», om det å gå på to.

Apropos å gå på do, jeg måtte så sterkt at jeg greide ikke å holde meg. Og det falt sammen med mine mer eller mindre innbilte helseproblemer. Jeg ville ikke greie å se filmen til endes, måtte si til Irina jeg måtte på do, «det er ikke lov», sa hun, ganske riktig, men her var det ikke noe valg.

Jeg gikk. For første gang i mitt liv, ut av kinosalen, for å gå på do, og tilbake igjen.

Da jeg kom tilbake hadde handlingen begynte for alvor. Pappa Bigfoot var vekk, tatt til fange av de onde miljøkriminelle, som her var oljebransjen, men som nok like godt kunne vært vindkraften, da ville jeg vært blodfan, det var ellers prikklikt, men ok, det var altså olje, extract, tror jeg de het. Ren oljeutvinning, som de selv sa. Sønn Bigfoot var på vei med moren og dyrene for å se om de kunne finne ham, de kjørte i bussen. – Jeg spurte Irina hva som hadde skjedd, og hun svarte.

Nå kom det noen reelle actionscener. Og vesle Irina reagerte med en intenisitet som var barnet verdig, fullt og helt oppslukt, aldeles inne i tingene. Fascinerende, en verden man mister tilgang til, når man blir eldre. Vi hadde noen fordeler, siden vi har reist så mye rundt i Norges vakre natur, og selv sett så mange dyr, og snakket om så mange dyr, så vi kunne godt kjenne igjen elgen som kom, og ulv og grizzlybjørn, mens vaskebjørn nok var noe nytt. Derimot var karakteren klar og grei å få tak på.

Det ble etter hvert veldig stor dramatikk, og noen uventede vendinger i handlingen og i rollene, noen skikkelige sjokk, og Irina måtte noen steder snu seg, og sitte med ansiktet inn mot stolryggen. Både godteriet og kulien fikk hun fortært, rolig og greit, akkurat som man skal, på kino. Full kontroll. Hollywood-dramatikken ble oppfylt med at den slemme etter hvert ble fullstendig slem, og alle egenskaper og hint som var lagt ut, ble utnyttet, og kom frem på ny, med god aha!-effekt. Vi vet junior løper fort og hører godt, vi vet sårene hans leges, og vi vet han snakker med dyrene. Dyr etablert, kommer selvsagt igjen, og oppfyller en rolle som er mer enn bare underholdningen til å begynne med.

Så er det referanser til Indiana Jones, skikkelig race i vogner i gruvesjakt, det er droner og skummelt, det er fall ned i elver, og det er heseblesende tempo. Og det er bomber som skal sprenge bort praktisk talt hele verden, i hvert fall hele dalen. Så det er sånn at alt står på spill.

Og Irina er absolutt 100 % med. Det var fulltreff. Da lille Bigfoot får avgjort en del ting med jenta han liker, Emma, ja, da kommer en side ved Irina frem, som jeg aldri har sett før, og aldri kunne forestille meg. Hun er aldeles full av følelser. Hun har levd med karakterene helt fullstendig, gjennom hele filmen, hatt livet sitt på spill, samme nmed dem. Ikke blitt forstyrret av erfarnge tanker som «det går bra til slutt». Dette var alt sammen spenning, alt sammen fantastisk, alt sammen vellykket.

Klokken var cirka 17000 da vi gikk ut av kinosalen igjen. Alt var slutt. Bigfoots verden finnes bare inne i kroppene våre nå, der det i hvert fall hos Irina, har stor plass. Dette gjorde inntrykk. Dette var kjekt.

Skjærtorsdag, enda en innedag

I dag stod jeg opp, og tok på meg varmt treningstøy for å løpe ut, men lille Irina våknet også, og dermed ble min morgen med henne. Jeg sjekket sosiale medier og nyheter på nettet, mens hun satt søtt ved siden av og så på YouTube. Etter noen timer var mama Irina klar med frokosten, en kraftig pastarett, om pasta kan være kraftig. Stekt i kraft og fylt med kjøtt, kan den det. Ikke italienske tomater og fancy ruccola ved siden av, men solide, russiske sure agurker. Øl i 2,5 liters flaske. Mat for menn.

Lille Irina og konemor sover nå, men det er for sent for meg å løpe og trene, og været innbyr heller ikke til noen ting. Det er tett snø, grått og trist, og +2 grader. Ingen antydning til vår, og heller ingen solfylt påskestemning, som jeg ser bilder av fra Norge. Jeg kan bare godt trene når Ira sover. Det gjør hun ikke lenge nok nå. Derfor blir det en kort bloggpost i stedet.

Dagene våre kommer liksom ikke ordentlig i gang her nede. Jeg liker å gå lange turer med Irina i vognen og til fots, være ute lenge, men surt og kaldt som det er, er det ikke riktig koselig. Når det er runder i kandidatturneringen i sjakk liker jeg også å få med meg dem, men det er noe jeg greit kan prioritere bort om det er andre og viktigere ting som skjer. Konemor Olia organiserer mye med datsjaen vår, og er bekymret for om hun gjør de riktige valgene, og om tingene hun legger igjen der ute, kan bli stjålet. I går forsvant hun inn i en buss da vi var ute og gikk, hun skulle på en utstilling for byggearbeid. Irina og jeg snudde og gikk den korte veien hjem. Underveis sovnet hun i den lille vognen, og jeg satte meg på en benk utenfor blokken vår, der leilighetens WiFi rekker frem, og så på den første timen av sjakkrunden.

Det er fascinerende å være barnefar og å ha så mye tid til barnet. Her nede har hun begynt med en ny ting, en slags fisking etter ros. Når hun har gjort noe hun vet er riktig, så ser hun på meg, slik at jeg kan si «Maladets» og klappe henne på hodet. I favorittfilmen hennes på YouTube, om kattungen som gjerne vil tro at den er en tiger, slik at hundevalpen og de andre dyrene ikke skal plage den så fælt, i den er det en scene der en liten geit drikker av et vann, og så skal kattungen liksom skremme den. Bææ, sier vesle Irina da, hver gang, for geiten er til forveksling lik en sau, den er tegnet som en tynn sau, og det er ganske riktig å si bææ, når den kommer. Det er Maladets.

Hun har fått en annen favorittfilm også, en russisk barnesang, der det er en traktor som kjører og så skal man gjette hvilket dyr den har i tilhengeren. Det er skikkelig rock og kult, både traktoren og dyret danser til tøffe rytmer, Irina smiler og hyler av glede når den filmen kommer. Teksten er slik: På marken, på marken, kjører en traktor til oss/ den har en tilhenger der det er noen som synger på denne måten/ så kom igjen, barn, hvem er det så, hvem er det så, hvem er det så som synger slik? Og så setter dyret i gang med dyrelyden sin. Ganske kult, og med 20 millioner visninger.

Den siste filmen hun liker er om krokodilen Gena og vennen Tsjeberasjka som gjerne vil bli pionerer på Genas fødselsdag. Det er filmen der den søte bursdagssangen blir spilt, den som på norsk må hete «Dessverre er det bursdag bare en gang i året». Hele filmen er søt, med Gena som forsøker å passe sånn på, og ordne det slik at han og Tsjeberaska kan bli pionerer de også. Pionerer er en ungdomsbevegelse som fantes i Sovjettiden, kanskje det kan sammenlignes litt med Speideren, om enn Speideren aldri ville lære ungdommen til å bli gode kommunister og sovjetborere. Det var målet med pionerer, og som de sier i filmen, for å bli en pioner må man gjøre mye bra, og bare de aller beste blir pionerer. Til slutt blir Gena og Tsjeberasjka pionerer de også. Og ganske riktig, etter å ha gjort mye bra.

Når hun ikke ser på YouTube, løper lille Irina etter katten eller leker med de mange lekene hun har arvet etter søskenbarnet sitt, her. Hun har begynt å venne seg til hunden også, men det er katten som er det store, det er den som sier «mjau», og som det går an å løpe etter. Hun har ikke tatt opp noen russiske ord, ennå, ikke annet enn mama og papa, som hun bruker alt annet enn treffsikkert. De norske ordene «hadet» og «toget» gjør det imidlertid bra, bare at toget nå er endt opp med å være ethvert kjøretøy. Hun liker bilene på de sterkt traffikkerte veiene her, og lager billyder når de durer forbi. Ellers løper hun etter folk og sier «hadet» når de går inn på rommene sine, alltid med den lille hånden travelt vinkende, for det er jo noe som hører med når man sier «hadet».

Snart våknre hun nok igjen. Snøværet har ikke akkurat gitt seg. Det går på skrått, og er akkurat slik at man kan være litt i tvil om det skal kalles snø eller regn. Det er ingen vinterstemning, ingen påskestemning, og i alle fall ikke vår. Konemor Olia har kokt poteter og laget lunsj, eller det som for henne er frokost, men det blir for tidlig for meg etter den kraftige frokosten servert av mama Irina. Når lille Irina våkner skal vi nok prøve oss ute, tross været. Om Olia blir med, tar vi buss et sted. Om det blir bare Ira og jeg, tar jeg på meg treningstøyet, og løfter meg litt i en bitte liten treningspark de har like bak en av naboblokkene på andre siden av veien. Det er en lekeplass for barn også, der, hvor Irina kan være. Kaldt som det er, vil hun være tykt kledd, og da blir det ikke så lett å klatre så veldig. Hun vil forsøke seg likevel, som barn gjør. Og ellers tusle omkring og utforske verden, som er hennes oppgave i mange år ennå. Gjerne resten av livet.