Huawei MateBook Pro X

Til jul kjøpte jeg en gave til meg selv: En Huawei Matebook pro x. Det er noe av det beste som er å få kjøpt av bærbar PC nå om dagen, den scorer godt på alle anmeldelser, og er av flere kåret til den beste bærbare PC 2018. Nå har jeg hatt den i to uker. Her er min dom.

Batteri

Den skal holde 10 timer med film. Det vet jeg ikke, men batteriet er svært bra, og lades opp svært fort. Jeg kommer ikke i særlig grad til å bruke denne som reise PC, da har jeg nettbrett, så batteriet er ikke så kritisk viktig for meg. Men det er fint at det holder. Jeg lader med noen dagers mellomrom, og så bruker jeg PCen rundt om i huset.

Brukeropplevelse

Her er den fabelaktig. Dette er PC som den skal være. Den går på når du skrur den på, praktisk talt ingen venter, og alle programmer du åpner, er der på et øyeblikk. Det er ingen sak å jobbe med flere ting parallelt. Å bytte fra program til program, dokument til dokument, nettside til nettside, alt hva det måtte være, er silkemykt og enkelt. Responsen er umiddelbar, bla opp og ned i lange tekster, full fart hit og dit, dataen er med på blunket. Dessuten har den en lekker skjerm, og utmerket tastatur og det som vel heter musematte. Det er sånn som det skal være. Du har lyst til å skru PCen på, og bruke den. Den lokker deg.

Design

Jeg hører til den typen folk som synes utseende er et bedre ord enn design, men nå om dagen heter alt design, så da går jeg også for det. PCen er nydelig, den ser bra ut, og føles bra. Kinserne har tatt etter Apple i utforming, noe som knapt kan kalles tyveri, all den tid det i en årrekke har vært kineserne som har laget apple-maskinene. Her lager de for sitt eget firma. Det er også viktig at PCen er så lett, den merkes ikke når man har den i fanget, og den bæres lett med overalt hvor man vil ha den.

Kamera

Dette er noe maskinen har fått kritikk for. Jeg er ikke enig. Siden skjermbildet dekker hele skjermen, er det ikke plass til noe kamera på toppen av den, sånn det er vanlig for andre bærbare PCer. I stedet har Huawei lagt kameraet ned i en tast mellom F6 og F7 på tastaturet. Du trykker på den, så spretter kameraet opp. Kritikken går på at det gir en rar vinkel, og at det kutter toppen av hodet. Hos meg gjør den ikke det. Min datter og jeg satt og hadde mye moro, med maskinens kamera, bilde og film av oss selv, og noen av de mange tredimensjonale figurene innlagt i maskinen å leke med. Bildesnittet var helt som det skulle. Feil blir det kun om du har maskinen på et veldig lavt bordt, på et vanlig skrivebord eller spisebord, går det helt fint.

Program

Jeg er privatperson, voksen, og har ikke behov for all verden. Antagelig fungerer denne PCen helt fint til spill, men det er ikke noe for meg, og jeg kommer ikke til å prøve det. Jeg er på nettet, leser bøker, og skriver blogger. Det meste av program jeg har, er gratis å laste ned, eller sånt jeg får via lisens gjennom jobben. Heldigvis og gudskjelov har ikke maskinen så mange forhåndsinstallerte program, som liksom skal «hjelpe deg». Datamaskinen virker ryddig når det kommer til programmer. Det er ikke mye her, som kjører på i bakgrunnen, og stjeler datakraft, eller trer frem i tide og utide, og krever oppmerksomhet.

Skjerm

Her kan sikkert de som følger godt med spesifikasjonene. Jeg pleide å henge med på sånt selv, men nå nøyer jeg med å si at skjermen er meget, meget bra. De har virkelig gjort alt riktig, denne gangen, produsentene i Huwaei. Skjermen dekker hele flaten, sørgeflatene i svart rundt er små, og størrelsen er den ideelle, 13,9″. Forholdet mellom lengde og bredde er 4:3 den er uvanlig har jeg gjørt, og ser, uten at jeg har noen formening om det er bra eller dårlig. Hovedpoenget er at skjermen er svært lyssterk, du kan lese den inne og ute, i sterkt lys og svakt lys, øynene dine må gi seg, før skjermen. Her har Huawei skjønt at skjermen må være innbydende, for at PCen skal være det.

Triks

Datamaskinen har noen finesser som er artige. Jeg har aldri vært så veldig begeistret for fingeravtrykkleser, eller kode, på maskiner jeg uansett bare bruker hjemme. Men her er fingeravtrykket samme knapp som du bruker til å skru på maskinen, du merker det knapt at den leser fingeravtrykket for å slippe deg inn. Og så er det jo altså slik, at fra du logger deg inn til du er inne, går det sekunder. Så har datamaskinen, eller Windows, lagt inn forskjellige former for 3D-tegning og figurer. Det er første gang jeg har sett noe sånt fungere. Siden datamaskinen er så rask og kraftig, er det bare å flytte bier og hamburgere og hva man vil, rundt omkring, som om de var levende. Det gjør også filmredigering interessant, for første gang av alt utstyr jeg noensinne har hatt. Vanligvis koster det langt mer enn det smaker, å bruke tid på å klippe og lime og redigere sammen filmer, så de blir bra. Nå kan man kjapt gjøre det, bare litt mer avansert enn å redigere en tekst. Og man kan altså legge til en flue, eller noe annet morsomt. Alle sånne triks har kort levetid som kjekke og interessante. Men artige var de.

Jeg vil også ha med berøringsskjerm som et artig triks. Det kan godt være det nå kommer som standard. Det bør det, for det er veldig praktisk å bla og peke med fingeren av og til.

Ytelse

Dette er den beste PC jeg har hatt. Det skulle bare mangle, en dyr PC, i 2018. Men når det gjelder PC, så har liksom datakraften alltid ligget akkurat litt i hælene på programvaren. Det har alltid tatt litt tid. Særlig å logge på, og å starte alle programmene. Her er det endelig en PC som starter og snapper som et nettbrett, det er slutt på ventetiden. Også den ventetiden du knapt merker, der det tar noen brøkdeler av et sekund fra du gir kommandoen, til det skjer noe med maskinen, eller at du blar på siden, og siden viser hva du vil se. Denne maskinen er superrask, og supersterk, rikelig for mitt daglige og hverdagslige bruk. Jeg hadde ikke forutsett at det skulle være så gøy!

Konklusjon

Data er gøy igjen. Min forrige datamaskin var fra 2011, en toppmodell fra Acer. Den var ganske sliten. Med dette kjøpet har jeg fått fart inn i skrivingen og databruken. Det er herlig å slippe at ting tar tid, og herlig å se hvor friskt og fint alt ser ut på den meget, meget gode skjermen.

Pluss

  • Fantastisk kjekk og rask maskin
  • Her har de gjort alt riktig, sett hva kritikere og forbrukere ønsker, og virkelig lagt seg i selen for å oppfylle alle ønsker.

Minus

  • Prisen. PCen er veldig dyr. Og sikkert dyrere enn den er verdt.
  • Tross berøringsskjerm kan den ikke brukes som nettbrett. Og det følger heller ikke datapenn med den. Riktignok har både PC som vil være nettbrett og nettbrett som vil være PC store mangler, men det er greit å ha muligheten.

Så det skulle ikke være noe å tenke på, om du har pengene, og vurderer å kjøpe en datamaskinen. Med denne får du en du garantert vil være fornøyd med, i mange år fremover. Det kan jeg si, etter å ha hatt den i to uker. Jeg er slått litt av banen, jeg er imponert.

 

Sony Xperia Z5 – Etter 1 år i bruk

19. oktober i fjor kjøpte jeg min Sony Xperia Z5. Jeg skrev med en gang en bloggpost om telefonen, siden en detaljert anmeldelse, men problemet med slike er at de fleste telefoner og det meste av slikt datautstyr er veldig fancy og fint da det først kommer ut. For de som ikke har råd eller ikke til hensikt å kjøpe en ny telefon hver gang en ny kommer ut, er det vel så viktig hvordan telefonen fungerer etter en tids bruk. Slitasje på batteriet, ting som ikke kommer til syne med en gang, hvordan den fungerer i alle de tingene man har tenkt å gjøre gjennom helger, ferier og hverdager, og ikke bare alle tingene man finner på å teste med en gang, det er det viktige. De fleste som vurderer å kjøpe telefon nå ser kanskje ikke etter de telefonene som ble gitt ut for et år siden, og er kanskje ikke på jakt etter omtale av hvordan disse telefonene nå virker, men det kan være interessant å se hvordan telefonene holder seg og med det kanskje kunne gjøre seg noen tanker om hvordan telefonene man nå kjøper, vil være når man har hatt dem en tid.

Ting som er bra

Sony Xperia Z5 gjorde et svært godt førsteinntrykk. Det jeg likte med den i starten, har holdt seg. Bildene er superbe, og fotoapplikasjonen fungerer helt utmerket. Ute, inne, lyst, mørkt, bilder i alle mulige settinger og stemninger, det er ikke noe mer jeg som en vanlig bruker skulle ønske av dem. Ett år etter at telefonen ble kjøpt, holder fotoapparatet topp standard, og jeg har overhodet ikke noe behov for en ny telefon for å kunne ta bedre bilder. Dette er godt nok.

Telefonen fungerer også utmerket til å høre musikk, se filmer, surfe på nettet og delta på sosiale medier. Den er råsterk, alt går raskt og sømløst, og telefonen er behagelig å lese på, selv lengre artikler og tekster. Å se film – både på YouTube og filmer man selv har skaffet seg – går helt fint, og av å se bilder kan man neppe forvente mer, størrelsen på skjermen tatt i betraktning. Det er vanskelig å se for seg hvordan dette skal bli noe bedre, hva mer det skal være å ønske.

Jeg er også godt fornøyd med batteriet. Etter ett års bruk merker jeg knapt noen dårligere effekt. Daglig lading er ikke nødvendig, og når den først skal lades, går det så raskt at man har den klar til bruk etter noen timer. På fjelltur i Stølsheimen holdt den ikke gjennom helgen, utpå søndagen sa den takk for seg, da hadde den tatt over 100 bilder, og ellers vært på hele tiden. Jeg vet ikke hva det var som trakk batteriet på den. Men også fotoapparat vi har hatt med på slike turer, har ikke klart seg hele helgen. Det tar på batteriet å ta bilder, og å være påskrudd kontinuerlig.

Ting som ikke er bra

Det store problemet med denne telefonen er glassoverflaten den har på forsiden og baksiden. Dette er lett knuselig. Sammen med størrelsen på telefonen, og det at den er svært glatt, gjør det at den har lett for å falle ut av hendene, eller ned fra der man har satt den, og med det knuse. På det ene året jeg har hatt den, har jeg knust den tre ganger. Én gang på forsiden, to ganger på baksiden. Den første gangen den knuste, satte jeg den i barnevognen for å ta bilde av meg selv med tidsinnstillingen fotoapplikasjonen tilbyr. Den stod ikke helt stødig, og ramlet, ned på grusveien under. Dette gjorde jeg to ganger. Resultatet var at den knuste på forsiden slik at berøringsskjermen ikke lenger virket, og telefonen måtte inn til reparasjonen. Over 3000 kroner røk med. Andre gangen gled den ut av kortbuksen da jeg var ute på tur med vårt lille barn. Den ramlet i sanden ved vannet vi bor i nærheten av, muligens tråkket jeg på den etterpå (med sandaler), resultatet var i hvert fall at den knuste stygt på baksiden. Reparasjonen kostet opp mot 1000 kroner. Tredje gangen var på ferie i sommer, jeg skulle ta bilde av barnet som balanserte rundt en fontene, men akkurat i det jeg skulle ta bildet, kom en annen gutt forbi, jeg ombestemte meg, og mistet telefonen i farten. Ned på asfalten, hvor den knuste. Denne gangen leverte jeg den ikke til reparasjon, så den er knust på baksiden ennå. Det betyr at den ikke lenger er vanntett, som den lover å være. Garantien vil ikke gjelde.

Jeg har nå kjøpt et deksel rundt telefonen. Det burde jeg nok ha gjort med en gang, for siden har den ramlet en gang innendørs, uten at det ser ut som den knuste ytterligere. Men det ekstra dekselet gjør telefonen enda større og mindre håndterlig enn den allerede var.

Det bringer meg over i et annet problem. Telefonen er ikke bra å trene med, når man jogger. Den ligger svær i lommen, så svær at jeg igjen har gått over til å bruke gamle iPhone 5 som treningstelefon. Der er også GPS mer pålitelig. Den gamle Sony Xperia Z1 hadde svært dårlig GPS, det var opp mot et år det ikke virket i det hele tatt, den nye Z5 begynte bra for meg, men nå i høst har det vært en del problemer med den. Ergerlig for meg som løper til jobb, og gjerne vil ha turene registrert. Med iPhone får man både en mindre og lettere telefon, og garantert GPS.

All knusingen har også gjort at jeg har satt sim-kortet inn i den gamle Apple telefonen, iPhone 5. Det var andre gang jeg leverte den til reparasjon, hver gang den leveres må simkort og minnebrikke ut. Simkortet satt jeg i iPhonen, og når jeg fikk Sony Xperia Z5 tilbake, har jeg ikke satt simkortet tilbake dit. Det er en del praktiske fordeler å ha kortet i den mindre iPhone 5. Telefonen ligger godt i bukselommen, også for bukser med små lommer, og jeg kan altså enkelt og trygt ha den med meg på trening.

Med iPhone 5 har jeg også fordelen av gratis SMS gjennom meldingssystemet deres når jeg er i kontakt med andre i Apple-systemet. Jeg vet Google og Android prøver å tilby noe lignende, men jeg bruker det ikke selv, og kjenner heller ikke noen som gjør det. De gangene de har prøvd å lokke meg inn, har det vært et eller annet som har skremt med på veien, så jeg har valgt ikke å prøve meg. Meldingssystemet til Apple har ulempen at når jeg (eller mottaker) ikke er tilkoblet nett, risikerer vi at meldingen ikke kommer frem. Det har skjedd noen ganger, litt uheldig.

Jeg vil også ta med at lagringsplassen er et problem. Internminnet er på 32 GB. Det ble fylt opp i løpet av noen måneder av bilder og egne filmer. Det går an å sette inn minnebrikke i telefonen, noe som er veldig bra, men det blir raskt fylt opp det også. Å ha applikasjoner på minnebrikken har jeg dårlig erfaring med (fra Xperia Z1), om minnebrikken skiftes ut forsvinner appene og innstillingene knyttet til dem, og det kommer ikke tilbake ved å sette inn den gamle minnebriken igjen. Apper og operativsystemet Android opptar over 20 GB av internminnet, mener jeg å huske. Det tar svært mye plass.

Så lagringsplass er alltid et problem. Det gjelder å bestille mest mulig, og produsentene virker til å henge litt etter hvor mye de vil tilby oss.

Konklusjon

Alt i alt er jeg meget godt fornøyd med telefonen, og har ikke noe behov eller noe ønske om å kjøpe en ny. Den er imidlertid langt bedre til multimedia, internett og som en bærbar minidatamaskin med alle muligheter, enn som vanlig telefon. På de første tingene tror jeg ikke dagens telefoner er noe vesentlig bedre enn den jeg har, ikke sånn at det er noe behov for oppgradering. Det er imidlertid dumt at den er så stor, glatt og uhåndterlig, slik at den lett ramler, og at når den ramler, så knuser den. På verkstedet der jeg har levert den er meldingen klar, dette er et vanlig problem. Knusbart glass inviterer til det. Jeg har ikke hatt andre telefoner som har knust. Tvert imot har de utmerket seg ved å være svært robuste, og kommet seg uskadet og umerket fra fall fra høyder høyere enn jeg. Størrelsen er ikke det store problemet om telefonen brukes til nett, multimedia og foto. Da er det bare en fordel å ha stor skjerm.

Jeg må også si at størrelsen ikke er verre enn at når jeg nå får ny minnebrikke jeg har bestilt, på 128 GB, så vil jeg sette simkortet inn i telefonen igjen, sammen med minnebrikken. Da vil Sony Xperia Z5 på ny være min hovedtelefon, mens iPhone 5 vil være redusert til treningstelefon og reservetelefon, og radio. Det er ting å utsette på den, men ikke egentlig nok til at jeg skulle ønske meg en ny. Det viktigste jeg ville bedt om er mer plass til lagring, som jeg nå uansett har kjøpt meg, og at den ikke var dekket av så lett knuselig glass. Den neste telefonen jeg en gang kjøper vil jeg skal være mer hardfør. Når det gjelder hva telefonen skal være i stand til å prestere, er jeg godt fornøyd som det er.

 

Knust mobiltelefon

Det var en veldig flott mobiltelefon jeg kjøpte, Sony Xperia Z5. Jeg skrev også en anmeldelse om den, en anmeldelse der jeg nå har lagt til en ny kategori: hardførhet. Det er en flott telefon, den beste jeg har hatt, med klar margin. Men den tålte ikke mange fall i bakken, før fronten var knust og berøringsskjermen ikke virket. Det ble en dyr fornøyelse.

Jeg skiftet fra iPhone til Sony da det kom snø på iPhonen og telefonen gikk sundt. Det var ikke rare greiene, jeg hadde telefonen i lommen, det var litt snø der, som smeltet, og dermed var det gjort. Apple er nådeløse når det gjelder reparasjoner. Du betaler halv pris, og så får du en ny telefon, det vil si en reparert telefon som fungerer. Din telefon skal være sikkerhetskopiert, så den nye telefonen blir som din egen. Jeg ville ikke være med på det. Det ble for mye penger for en fillefeil.

Så jeg kjøpte Sony Xperia Z1. Den skal være vanntett. Det var heller ikke noe problem med at det kom vann på den. Derimot var det til å begynne med et problem med at GPS ikke virket. Det ordnet seg etter en god del måneder, gjennom en programvareoppdatering. Men et annet problem som telefonen hadde, plaget meg så jeg måtte skifte på ny. Det var at det stadig var problemer med laderen. Trolig kom det av hempen man måtte ta av og på på denne telefonen, for å komme til i de elektroniske utgangene. Ennå klarte ikke Sony å lage disse vannfaste.

Det klarte de med Xperia Z5. Eller, det klarte de lenge før den, jeg husker ikke om det var nummer 2 eller 3. Nummer 3 er i hvert fall uten hemper, det er jeg sikker på. Og Sony Xperia Z5 har ladet som et lyd fra første stund. Det har heller ikke vært problemer med GPS, eller med noen som helst programvare, og heller ikke med hardvaren, selve telefonen.

Inntil den begynte å falle i bakken.

Jeg har mistet ipaden også i bakken så den har knust. To ganger, til og med. Først en gang, ute, i regn, på asfalten. Da knuste den langs kanten, så det ikke var synlig på selve skjermen. Deretter falt den nylig ned fra peishyllen, rett ned på steinhellen 2 meter under. Da knuste den så det var godt synlig på selve skjermen også.

Men den virket.

Sony Xperia Z5 mistet jeg en gang på veien utenfor her. Da knuste den litt oppe i et hjørne, på baksiden. Så var jeg på en fantastisk tur med min lille datter som jeg er i permisjon med. Vi skulle spise lunsj, ved et vann på Jæren, og jeg fikk det for meg at jeg skulle ta bilder av meg selv. Det var en spesialøvelse for meg før jeg ble gift. Legge ut på reiser i Russland og Italia, og andre steder, og fotografere meg selv på autoinnstilling, mens jeg var der. Dette var lenge før selvfienes tid, selvfiene, vil jeg skrive det, lenge før man holdt kameraet selv, og fotografterte seg selv, mens man så på skjermen hvordan bildet ville bli. Dette er å sette fotoapparatet fra seg på et sted, og så ha 10 sekunder på seg til å komme seg dit man vil bli tatt bilde av.

Lommekamera gikk det alltid an å sette opp noenlunde stødig om man hadde en stein eller en hylle, eller noe å sette den på. En moderne mobiltelefon er smal, og står ikke av seg selv. Så jeg måtte støtte den opp. Og sette den opp ustødig.

Det ble jo en ganske komisk historie. Vel verdt de par tre tusen kronene jeg måtte bruke for å få telefonen reparert igjen. Jeg satte telefonen i en kopp i vognen til barnet som sov. Så løp jeg for å bli tatt bilde av, bare for å se telefonen ramle på bakken. Jeg gjør det samme en gang til. Telefonen ramler på ny, men denne gangen etter at bildet er tatt. Resultatet er helt ordinært, lyset er feil, bildet er skjevt, og jeg står tøysete opplassert, egentlig litt tydelig bekymret for om dette vil gå bra.

Det gjorde det altså ikke. Det var en tydelig rift i glasset på fremsiden. Og den riften gjorde at berøringsskjermen ikke virket. Den virket helt av seg selv, ville hele tiden trykke der ripen var sterkest, og skrudde av og på WiFi for meg, fant på mye tøys.

Jeg måtte levere den inn. Fikk formaninger om at dette ikke er dekket av garantien. Måtte skrive under på det ene og det andre. Betale 600 kroner i depositum. Gi fra meg mail-adresse og telefonnummer. På ny og på ny beskjed om at dette ikke ville bli dekket av garantien, og at det ville koste flere tusen. Arbeidet ville ta opptil 15 virkedager.

Det var to uker siden. Jeg hentet telefonen i går, etter å ha fått beskjed torsdag ettermiddag at den var ferdig. Den var sendt på verksted. Og også fra verkstedet fik jeg beskjed, på mail og sms, at reperasjonen ikke var dekket av garantien, og jeg måtte krysse av for at jeg ville ha den reparert likevel. Jeg mistet kanskje et par dager på at jeg ikke gjorde dette straks. Jeg ville jo bare ha den reparert, ikke gå inn og krysse på noe skjema, jeg har annet å ta meg av.

Også da den var ferdig fikk jeg beskjed om at det ikke ville bli dekket av garantien. Det er tydelig at reparatørene, produsentene og salgsleddet er redde for noe. De må ha brent seg. Nå smører de på med langt for mye av det gode. Det er en veldig stiv pris, nesten 3000 kroner, for nytt omslag, så å si, berøringsskjerm og bakside. Selve telefonen – innmaten – fungerte jo utmerket. Det kostet nesten halvparten av hele telefonen.

Og det ble ikke dekket av garantien. Sa de så sterkt, at man nesten skulle tro den burde blitt det. Men jeg er enig i at det er rett og rimelig man skal betale, når man mister telefonen så dumt som jeg gjorde det. Likevel ville jeg foretrekke telefoner som var mer robuste, som tålte vann og slag, som man kunne bruke som man ville, og ikke trengte å være engstelig for.

 

«Game changing» fra Apples iPhone 5s

Denne uken kom Apple endelig med et nytt, oppgradert produkt. Det var en ny iPhone, oppdatert i to versjoner fra iPhone 5. Den ene skulle være billigere, den andre premium, eller hva de velger å kalle det. Etter lanseringen falt markedsverdien på Apple med flere prosent, slik at nedgangen fortsetter fra toppen for cirka ett år siden. Da kunne du kjøpe aksjer i Apple for 700 dollar, nå slipper du unna med 470, eller der omkring. Hva har skjedd med selskapet som en gang ble det største privateide, børsnoterte selskapet i verden?

Børsverdien til et selskap representerer mer forventninger til fremtidig inntekt, enn nåværende inntekt. Den nåværende situasjonen er alltid midlertidig, om man gjør det bra ett år, har lite å si om man ikke fortsetter å gjøre det bra fremover, og helst bedre og bedre. Det er noe med psyken til folk, som gjør at når man ser en linje som går oppover, så har man lyst til å tegne den videre oppover. Går den brattere og brattere, så føler man at slik skal det også fortsette. For ett år siden var Apple utrolige. De hadde på cirka 15 år gått fra å være omtrent konkurs, og knapt til å bli tatt alvorlig, til å være større enn alle. Bill Gates spurte offentlig hvorfor Apple i det hele tatt prøver. Nå har Apple utkonkurrert PC, Windows ser bare tungt og rart ut, og de har parkert alle de gamle mobiltelefonprodusentene også. Siden år 2000 har de lansert i hvert fall tre produkter som har forandret verden og vår måte å leve på: iPod, iPhone og iPad.

Med iPhone la Apple iPod inn i en mobiltelefon, i tillegg til alt det andre. Det var nødt til å bli en killer. Også andre produsenter hadde smarttelefoner, men Apple leverte smarttelefoner som gikk an å bruke. De var både nyttige og artige å leke seg med, de var statussymbol i alle aldersgrupper og yrkesgrupper som hadde råd, det var simpelthen mye bedre enn alt annet. Og Apple fikk et enormt forsprang. Mens konkurrentene strevde med å kopiere, lanserte Apple nye utgaver, slik at de hele tiden holdt seg langt foran de andre. Den som ville ha det beste, måtte ha iPhone.

Og så lanserte de plutselig iPad også. Et produkt vi ikke ante kunne eksistere. Men som norske familier som vil henge med i svingene, har en utgave for hvert familiemedlem, fra de yngste til de eldste. Også her, så enkelt at alle kan bruke dem, selv 3-åringen og hans oldemor, og samtidig så kult at tenåringen kan briefe med det. Det passet også til den nye måten å bruke datamaskinen på, det nye internett, med kjappe meldinger på twitter og facebook, og lese tekster andre har skrevet. Da orker man ikke den omstendelige prosessen en PC har bare for å starte, og hvor tung den egentlig er å drasse med seg.

Også med iPad kom Apple med nye utgaver før konkurrentene fikk summet seg. Jeg husker jeg prøvde Samsungs første Galaxy tab, den er så treig og tungvint, at den eneste grunnen til å velge den, er at man har bestemt seg for å unngå Apple. Jeg ville det, på grunn av de høye murene de bygger rundt produktene sine. Det gjør det litt vanskelig å komme inn, men veldig flott når man først er der inne, og smashing hvis alt teknisk utstyr er fra Apple. Da blir det meget enkelt å flytte hit og dit.

Uansett, etter lanseringen av iPhone 4s i 2012 og iPad  mini i 2012, akkurat på den tiden Apple var på topp, så har det vært litt skuffelser over de nye produktene Apple har kommet med. iPhone 5 var vel ikke så veldig mye mer enn en litt større iPhone 4, og andre nye produkter har vel ikke Apple kommet med. Samtidig har konkurrentene endelig begynt å levere skikkelig. I spesifikasjoner er ikke iPhone i verdenstoppen lenger, Sony, Samsung, HTC og til og med gamle Nokia lager kraftigere telefoner, så det eneste iPhone kan trumfe med, er brukeropplevelsen. Heller ikke der er dominansen så udiskutabel som den en gang var.

Jeg kan ikke huske at en lansering av Appleprodukter har foregått så ubemerket som denne gangen. Kanskje skyldes det litt at også produktlanseringene er noe konkurrentene har kopiert. Nå skal alle ha konsernsjefen på podiet, og produktet på storskjerm, slik Steve Jobs var den første som gjorde det. Siden det er mange selskaper som kjemper om oppmerksomheten, blir det mange slike lanseringer. Og den sterkt forsinkede iPhone 5s, det er kanskje ikke den mest spennende. Selv om Apple sminker pakken så de vakre hjemmesidene deres, så er ikke denne telefonen noe å la seg imponere av. Den har ingenting som konkurrentene ikke har bedre. Det er iPhone 4, bare litt mer, og litt raskere.

Så da er det kanskje ikke så rart at nye iPhone blir møtt med et skuldertrekk, og børsfall. Jeg mener det ikke er så mye Apple som har skylden, som forventningene til dem. Hva de gjorde mellom 2001 og 2010 er temmelig unikt. Det er vilt å tro de skal gjøre det samme mellom 2011 og 2020. Særlig irriterer det meg med blaserte nettsteder, techradar (nei, de får ikke lenke av meg), og de andre, som får tilsendt gratis prøveversjoner av alle duppeditter fra alle selskap, og allerede har sett alt før.

Det er techradar som skriver om denne «game changer», som Apple nå mangler. Det er tre år siden de sist lanserte en «game changer», da iPad. Nå må de snart lansere en ny. Sier de. Som selv har nettsider så lite brukervennlige at det er utrolig de blir besøkt. Det er tekniske løsninger fra årevis tilbake, ikke noe spesielt eller kult, med de nettsidene der, som det forresten sjelden er med nettsidene som spesialiserer seg på anmeldelser og reviews, som det heter på engelsk. Videre har techradar en reklame som trenger seg frem, og formørker hele siden, som man må lukke, før man kan lese videre. Og for å generere flere treff, er alle artikler delt opp i flere sider, slik at man må klikke seg videre for å få lest alt. Med disse steinaldersidene okker de seg over at det nå er 3 år siden Apple sist forandret verden.

Forandringer av verden kommer ikke på bestilling. De som er i stand til å lese denne bloggposten har sikkert levd en liten stund. Det er bare å gå tilbake til et hvilket som helst år av livet, 2004, 1997, 1991, 1985, 1979, og se om man den gang hadde noen som helst mulighet for å gjette hva som ville bli det store de neste 5 – 10 år. Det er så lett å tro at de store forandringene vil bli mer av det samme. At Apple vil fortsette å lansere pene, brukervennlige produkter ingen har tenkt på, og som forandrer livene våre. Det er ikke sikkert det finnes så mye mer. Om ikke fantasien har noen begrensninger, så har fysikkens lover det.

Dessuten er det ikke så dumt at utviklingen bremser opp. Det er jo litt godt også, at om du har en iPhone 4, så klarer du deg helt utmerket, og kan gjøre stort sett det samme som de med iPhone 5s kan. Det ville jo være litt dumt, om du to ganger i året måtte skifte ut mobiltelefon og nettbrett for å henge med i svingene på hva som var kult. Sånn er det ikke. Heldigvis.

Windows sluker Nokia

Onsdag våknet jeg til nyheter jeg ikke hadde fått med meg i løpet av tirsdagen. Giganten Microsoft kjøper opp den tidligere giganten Nokia, de evig usympatiske amerikanerne overtar de en gang sjarmerende finnene, det er slutt for et av Nordens og Nord-Europas mest fantastiske industrieventyr.

Riktignok er det ikke hele Nokia som blir kjøpt opp. Det er mobildivisjonen. Men hva er vel Nokia uten mobildivisjonen? Selskapet som til de grader var et utvidet Skandinavias flaggskip, det er nå historie. Det er nå amerikansk.

Huff. Sånn går det når man holder seg til dårlige ledere, er man fristet til å si. Steve Ballmer, konsernsjef i Windows, har noen sett et bilde eller en film av ham, der det ser ut som han har en oppriktig følelse? Galskapsvideoen der han hopper rundt på gulvet og skriker som en stukken gris, nettopp en stukken gris, den viser vel hans egen og Microsofts dødsdom. Hvem kan vel ta en sånn mann og et sånt selskap alvorlig?

Og Stephen Elop, konsernsjef i Nokia. Direkte fra Microsoft. Det er vel et betimelig spørsmål hvem av de to han egentlig har tjent. Det er klart Nokia måtte gjøre noe, når de ble så til de grader passert av Apple og Samsung og de andre, og særlig fikk se at operativsystemet deres, Symbian, ikke holdt mål mot iPhones iOS og – stort sett – alle andres Android.  Men å binde seg til et annet synkende skip, Microsoft, det kunne vel mer vitne om håp og bønn om at det skulle gå bra, enn tro og vilje. Selv de som heiet på Nokia måtte fortvile.

Antagelig er det mange som heiet på Nokia. Gjennom 90-tallet og langt oppover 2000-tallet var de markedsdominerende, livsstilsdominerende, de var simpelthen mye bedre enn alle de andre. De hadde løsningene før vi skjønte vi trengte dem. Selv jeg, som ikke ville identifisere meg med klysene med mobiltelefon i beltet, selv jeg ble glad i min første mobiltelefon fra Nokia. Jeg ble glad i å sende og motta tekstmeldinger, jeg brukte tid på å spille Snakes. Aldri vurderte jeg annet enn Nokia når jeg av ulike grunner skulle ha ny mobiltelefon.

Microsoft har aldri vært i nærheten av å bygge opp en lignende kundelojalitet. De er også dominerende i sine felt, fullstendig dominerende, men det er ikke fordi alle synes de er så bra. Det er fordi det ikke finnes alternativ. På PC er det Windows som gjelder. Og Officepakken er så mye brukt, at det bare er irriterende med dem som bruker noe annet. Men det er tungt og tregt. Løsningene på dagens mobiltelefoner og nettbrett har vist hvor tungvint og vanskelig autokorrekturfunksjonene er i Word, for eksempel. Der programvaren har alternativ, som nettleseren, er det ingen fornuftige folk som med vitende og vilje bruker Microsoftløsningen. Explorer er stort, fordi Microsoft har satt alt inn på å gjøre det vanskelig å bytte. Chrome, Mozilla og de andre har kommet med løsninger Microsoft har kopiert. Og sånn har det vel stort sett vært hele veien, også når det gjelder programmene i Office-pakken, og operativsystemet Windows.

Om Microsoft var stort og tungt tidligere, har de brutt sine egne grenser nå. Selv folk som foretrekker Windows, synes det nye operativsystemet er noe idiotisk. Meg byr det i mot. Der konkurrenter finner løsninger som bare frister til å ta duppeditten i bruk, man har liksom bare lyst til å begynne å fikle med en iPhone eller iPad, så er de nye telefonene til Nokia, Lumia, slik at man bare har lyst til å legge den bort. Om den har aldri så godt kamera. Hvordan de med all teknologien og hvor lett det har blitt å lage bilder, farger og grafikk, hvordan de da kan lande på strektegninger og ensfargede firkanter, det er meg komplett ubegripelig.

Kanskje hadde Nokia kommet bedre ut av det med å satse på sin egen løsning, Symbian. Sikkert hadde de kommet bedre ut av det med å satse på Android. Det nytter ikke å skille seg ut, om man skiller seg ut ved å være dårlig. Den nye Nokia Lumia 1020 er en telefon med et svært spennende kamera. Så spennende at man kunne kjøpt hele telefonen, bare for å bruke kameraet i den, og beholdt ens gamle telefon for alt det andre. Nå er det Microsoft som har rettighetene til den. Det er veldig vanskelig å se for seg at den kan bli en suksess.

Lille Finland klarte å lage Europas mest verdifulle, børsnoterte selskap. Det var en bragd, og den skal de ha stor respekt for. Den brakte mange av oss store gleder også. Det var sikkert mange private småsparere som tjente gode penger på oppturen, enten ved å eie aksjer direkte, eller ved å eie et av de såkalt grønne fondene, som skulle investere miljøvennlig, og der teknologiselskaper ble regnet som miljøvennlige samme hva de gjorde. Skandia grønt, for eksempel, den er det mange som kjenner igjen. Men nå ser det ut til å være over. Nå er de del av en monopolkjempe, kjøpt opp på lite vakkert vis, med Stephen Elop som konsernsjef i Nokia, men interessene sine i Microsoft. Det er veldig synd.

Nokia var et eventyr. Nå er eventyret ute. Denne gangen endte det ikke godt.

Ny forsendelse med duppeditter fra Komplett

Jeg skrev i høstferien så vidt at min lenge trofaste HP pavillion tx2010 – vidunderet, som jeg kalte det – gikk sundt, og alle dataene jeg hadde på maskinen ble utilgjengelige for meg. Jeg gjorde noen spedte forsøk på å få den fikset i Kiev, rettere sagt var det min kone Olia som gjorde det, men da det ikke lot seg gjøre helt enkelt, ble det jeg som overtok reperasjons- og redningsforsøkene her i Norge. Først var det slik at servicen fra komplett.no som jeg bestilte PCen av etterlot alt tilbake å ønske, de leverte et standardsvar som ikke svarte på noen av mine spørsmål. Jeg stilte spørsmålene på ny, denne gangen skikkelig, og nå fikk jeg svar. Dataene på harddisken kunne reddes ved å bestille et eksternt harddiskkabinett, og maskinen kunne kanskje gå under reklamasjon fra produsenten. En PC skal jo ikke slutte sånn å virke uten videre.

Så jeg bestilte dette kabinettet her: http://www.komplett.no/k/ki.aspx?sku=338312, oppgitt i link i svarmailen jeg fikk, eMagic 2,5″ eSATA heter det. I samme slengen bestilte jeg en ekstra ekstern harddisk, den tredje, denne gangen Western Digital MyBook 3.0 med 2 Tb lagringsplass. Denne skal benytte seg av det nye, superraske USB 3.0 Valget stod mellom denne, og en annen med samme lagringsplass og samme pris, men den alternative hadde i stedet for den superraske hastigheten, fancy informasjon om navn på disk og ledig plass lysende på selve disken enten den var av eller på. Fancy. Det var bare så vidt jeg bestilte den raske versjonen.

Den superraske WD 3.0 er nå i gang med å ta i mot omtrent 250 Gb datainformasjon fra min nye og egentlige ganske råflotte PC fra januar i år. Den har i alle fall holdt på en time, og det står fortsatt beregnet tid en time igjen. Så den superraske hastigheten holdes foreløpig skjult for meg. Jeg har hørt noe om at det er bare nye PCer som tillater de høye hastighetene, 10 måneder er altså ikke nytt nok. Man kan visstnok kjøpe ekstrautstyr som gjør hastighetene mulig også for eldre maskiner, men jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å gjøre dette. Det er jo ikke så ofte jeg har behov for å overføre så store datamengder. Til daglig bruk har jeg My passport som ekstern harddisk. Den er ypperlig, tar liten plass, og henter strøm fra USBen og trenger ikke noe eksternt adapter. Den tar imidlertid bare 500 Gb, så den nye med den store lagringsplassen er mest for data som kan frosses ned og sjelden brukes.

Spenningen lå imidlertid ikke i den eksterne disken, men i det eksterne kabinettet. Det var den som ville avgjøre om jeg kunne redde materialet på den lille, bærbare. Jeg er jo notorisk trenevet, og møtte min første uoverkommelige utfordring da det gjaldt om å få åpnet esken forsendelsen kom i, allerede her måtte kona til hjelp. Med henne gikk det imdlertid greit, esken ble åpnet, og det samme ble den lille computeren. Harddisken ble både funnet og hentet ut, det var ikke så vanskelig som fryktet, derimot var det litt styr å finne ut hva vi egentlig skulle gjøre med kabinettet. Bruksanvisningen var mildt sagt sparsommelig, fire bilder med noen piler og bittelitt tekst, slett ikke til å bli helt klok på. Etter å ha skrudd og prøvd litt måtte vi nesten komme til konklusjonen og harddisken og kabinettet rett og slett ikke passet sammen. Det var ikke bare jeg som var trenevet og Olia som ikke skjønte hva det var, harddisken var akkurat litt for stor til å få plass i kabinettet, og de elektroniske kretsene var det i alle fall ikke snakk om å få satt sammen.

Jeg gikk derfor inn på nettet for å forsøke å finne ut hvordan andre egentlig hadde løst problemet. Det hadde jo vært litt spesielt om vi var de eneste i verden som hadde dette problemet. Jeg fant omtrent ingen informasjon om montering, altså skal det ikke være noen sak, og jeg gikk derfor inn på komplett sine nettsider for å sjekke hva jeg egentlig hadde bestilt. Der så jeg at kabinettet jeg hadde bestilt var for Serial Ata-300, mens min harddisk var Serial ATA-150. De var altså ikke kompatible, og jeg står fortsatt på stedet hvil.

Ny forespørsel er sendt til komplett. Jeg vil bytte kabinettet jeg bestilte med det riktige, og jeg ber om å få det gjort uten ekstra omkostninger for meg. Så får vi se hva som kommer ut av det.

Og i mellomtiden har gjenstående tid på overføringen av data med den superraske eksterne harddisken gått opp fra 1 til 2 timer…

Dataforsendelsen fra komplett med kona i bakgrunnen.

Datakrasj

Den var et vidunder, min Hp Pavillion bærbare PC, men det var bare så lenge det varte. Og nå er det slutt. I går skulle jeg endelig slå PCen på for å koble meg opp på internett, den har vært på før, men internett var da ikke tilgjengelig. Nå var internett tilgjengelig, men ikke PCen. Den lyste og prøvde seg, men ikke noe bilde kom opp på skjermen, og så sluttet den å prøve seg også.

Det har vært tider i mitt liv da dette ville vært mer enn ergerlig. Og strengt tatt kan jeg si jeg befinner meg i en slik tid nå. Jeg har en del jeg skulle ha gjort, der på internett, det er kjekt å følge med en liten time hver dag og å skrive litt. Verre er det jo at jeg har dokumenter og manuskripter liggende på den PCen, som er den jeg har brukt siden jeg reiste til Spania for en liten måned siden. Det er en liten måneds arbeid tapt, om harddisken ikke blir gjenopprettet og vi får maskinen til å virke igjen.

Vi har egentlig godt håp, eller jeg har det. For Olia er det ikke så farlig. Det ersjelden en PC konker sånn fullstendig ut uten varsel, det pleier alltid å være litt småproblemer som blir større og større, før det er endelig og finito slutt. Jeg tror vi skal få den på igjen, det er bare noen småting. Jeg håper det.

Et par bloggposter ligger også på maskinen, klar til å postes. De handler om hvordan vi kom oss til Kiev, at vi ikke trenger imigration card lenger, og at det er så kaldt her at det er for dumt å reise til Krim. Det er høstkaldt der også. Så vi bor i leiligheten i Petsjersk, absolutt alle sammen, svigermor og svigerfar, Olia og jeg, og svigerinne Tanja med niesen Taias. Slik vil vi bo ut uken.

Og om gode krefter står oss bi, vil vi få reparert datamaskinen allerede  her nede og få absolutt alt i orden.