Fjelltur, 2017 – Hardangervidda: Tinnhølen – Kvenna, Hansabu

Jeg har allerede skrevet om maten vi hadde med hjem, her kommer om selve turen.

Årets tur kom direkte etter Oslo-tur for meg, så det ble en liten omstilling. Jeg kom med nattoget, og hadde noen korte netter, så det var godt å hvile litt på sofaen til min kamerat, mens han hadde noen ærender.

Så er det deilig å merke at når jeg tar på fjelltøyet, så er jeg på. Det er kaldt og ubehagelig om kvelden, så kroppen må overvinnes for å finne seg i det. Det gjelder å få på de rette klærne, raskt, så man ikke blir for kald, og ikke for varm, når det er andre veien som er problemet.

Første kveld er egentlig bare å telte, fyre opp bål, og kose oss med en bedre middag og 3 liter vin. Veden samler vi på veien, kvister og planker folk har lagt igjen, fire fulle bæreposer får vi, pluss litt på sekken. Sekken er helt latterlig tung, denne første dagen, og i tillegg er det en bærepose i hver hånd. Gjennom vier og over bekker og små elver, på glatte steiner, må jeg etter hvert legge fra meg både posene og sekken, for først å finne teltplass, så ta med meg tingene bort.

Et kubbebål – med vedkubber som underlag – gjør underverker med raskt å få til et trygt og varmt bål. Vi bruker engangsgrill på biffen, og potetene har vi kokt på forhånd, så det er bare å legge dem på grillen noen minutter. Nytt av året er å ha med en sitron å klemme over kjøttet, nydelig. Og så har vi rikelig med vin. Det blir en fin kveld.

Og en kald natt.

Fredagen

Det er noe med å være ute i det fri som gjør at man får litt kontakt med urmennesket, sånn vi var før sivilisasjonen tok overhånd. «Å klare seg gjennom natten» er et uttrykk som ikke gir god mening lenger, eller bare gir mening i popsanger. Her, ute i det fri, og med bare telt og sovepose som beskyttelse, skjønner man det. Når solen går ned, blir det kaldt og mørkt. Og når man ligger og vrir seg i soveposen, sniker det seg gjerne inn en følelse om at dette er feil, her skal man ikke være.

Men det er ingen vei utenom. Man må pakke seg inn så godt man kan, og forsøke å hvile og slappe av, og innrette tankene slik at man til slutt sovner.

Om natten er tung og ubehagelig, er morgenen fantastisk. Man skjønner hvorfor solen er guddommelig i så mange ukulturer. Den lyser opp, varmer opp, og serverer en ny dag.

Denne dagen tenkte jeg å jukse litt, og legge igjen søppelet i søppeldunken på parkeringsplassen like ved. Men det lar seg ikke gjøre å komme enkelt over elven. Man må gå helt rundt. Så det fikk vi ta senere.

I fjellet er det viktig – og selvsagt – for oss å ha god tid. I hvert fall må man skille mellom god tid, og å ha det travelt. Vi er uten sidestykke i dette, vil jeg si. Nå, disse første dagene, har vi all tid i verden. Det er rikelig med frokost, egg, bacon og kruttsterk kaffe. Det er ingen hast med noe som helst. Det er langt på dag før vi kommer oss av gårde. Hva klokken er, er ikke noe spørsmål. Tiden med armbåndsur er forbi, og jeg bruker mobiltelefonen kun til å ta bilder. Å se på klokken, er ikke lov.

Turen fra Tinnhølen til Sandhaug er en skikkelig transportetappe. Særlig er den første biten, bort til broen over Langavatnet monoton, med endeløse vidder og landskap uten ende. Selv om vi har spist godt over et halvt kilo med godt kjøtt, og rikelig med poteter, er sekken min fremdeles veldig, veldig tung. I den ligger ennå to potetmiddager, joikaker og kjøttkaker, begge på et kilo, i tillegg til potetene. Jeg bærer praktisk talt all maten, min kamerat alt med telt og kokeapparat, og den slags. Det går seigt.

Første pause er ved Langavatnet, et vann så avlangt at det til forveksling ligner en elv. Broen over er en skikkelig fjellbro, primitiv og vakker, en plankebro. Men dette er ikke en bro som må fjernes om vinteren, så fundamentet er sterk. Vi spiser en appelsin der, og litt kjeks og sjokolade.

Det er min venn som går raskest. Han har nok lettest sekk. Jeg kommer flere meter bak ham. Og tankene min kretser om at sekken min er for tung, det er tungt å gå, så det skal bli godt å få spist mer av maten som er i den.

Dessverre går vi feil vei, og ender i traktorløypa i stedet for langs turistforeningstien. Det betyr en omvei på et par kilometer, i tillegg til at vi går glipp av noen fine vann og små bekker og elver. Langs traktorveien er det færre vannoverganger, traktorer har ikke noe i mot litt omvei, så lenge denne veien er lettere å kjøre. Vi går rundt fjellet, i stedet for over det.

Min kamerat har plutselig satt seg ned, og sier det er på tide med middag. Det er ennå et stykke igjen til Sandhaug og elven, Normannslågen, og solen er så smått på hell. Vi ser hytten veldig tydelig, men det vil sikkert ta en liten time å komme dit, og over elven. Ett kilo kjøttkaker og mange poteter blir fortært. Sekken er fremdeles tung.

Og nede ved Sandhaug samler vi plank og grapseved på nytt. Vi vil ha nytt bål. Så lettelsen med maten som ble spist, blir mer enn oppveid av veden vi nå bære med oss.

Sekken er så tung at jeg er litt nervøs over de skrøpelige broene ved lågen, elven. Og sletten på andre siden, er endeløst. Jeg ser med skrekk på fjellsidene vi er nødt til å gå opp i, det er ingen bønn. Det er bedre å anstrenge seg og presse seg nå, og så finne et flott sted for kvelden og morgenen. Det er blytungt, både å gå over sletten og myra, og særlig, selvsagt, opp de små fjellene, et par hundre meter videre opp. Min kamerat viser på kartet hvor vannene er, og vi tvinger oss bort til dem. På ny legger jeg fra meg sekken, for å finne en teltplass, for så siden å ta med sekken og tingene.

Solen er nede, og det er kveldskaldt, da teltet er slått opp. Jeg gjør alle ting riktig, slik jeg vet jeg skal og må, det er straks på med de varmeste og tørreste klærne, ullundertøy og tykk genser. Likevel er det kaldt, der på turens høyeste punkt, 1400 meter, så bålet kommer godt med. Vi får en ny, fin kveld.

Gidder ikke spise noe. Har mer vin fra i går. Lange samtaler. Øynene i bålet.

Kald natt.

Lørdagen

All vinen gjorde at det ble rikelig med toalettbesøk for meg gjennom natten. Tre stykker. Alle som har ligget i telt en kald natt, vet hvor lite fristende det er å komme seg ut av soveposen, og få på seg nok klær til å våge seg utenfor teltet. Tre ganger måtte jeg gjøre det. Belønningen var en stjerneklar natt, slik den bare kan være i fjellet, langt unna byens og sivilisasjonens lysforurensing.

Tross kalde netter og stive, støle kvelder, er vi spreke nok til å våkne friske og opplagte. Skuldrene var vonde av sekker i går, er bra i dag. Min venn tar noen fiskekast i et av vannene, jeg gjør mitt morgentoalett, som jeg alltid gjør. Frokosten er på ny upåklagelig, med egg og bacon, og rikelig med skikkelig kokekaffe. En liten lemen gir oss selskap. På ny er det temmelig sikkert langt på dag, før vi kommer oss av gårde.

Likevel har vi god tid. Min venn fisker i hvert vann vi går forbi. Sekken min er ennå ubehagelig tung, så han får alltid forsprang, og kommer først til vannene. Jeg tusler rundt og fotograferer. Dette landskapet er det vakreste på turen. Full av fjell, fjellsider og fjellvann, variert og mektig, alltid noe nytt og skjønt over fjellryggen.

Her er vi ikke på turstier. Her er det ingen andre enn oss.

Det er ingen sak å finne bra steder for små raster. En appelsin her, en sjokoladebit der, stadig noen fiskekast. Vannene er rene og dype, så det er fristende å bade i dem, men selv nå, tidlig i september, er de iskalde. Så jeg holder meg fra det, det blir ingen bading på denne turen.

Det absolutte målet for turen er å komme seg til Kvenno, elven. Det er Hardangerdialekten som har o til slutt, vi sier Kvenna. Jeg skriver vel litt begge deler. Min venn viser stadig på kartet, og anslår på ny og på ny at vi har 5-6 kilometer igjen. Men de 5-6 kilometerne ser ikke ut til å bli mindre, vi ser ikke ut til å nærme oss. Det blir en spøk, disse 5-6 kilometerne, som alltid er der.

Fjellene tillater oss ikke å gå i luftlinje. Et stort vann er enda større enn vi hadde trodd, og vi måtte gå rundt det. Jeg går med min tunge sekk, ned en dal jeg tror skal lede til Hansabu og  Kvenno, men så er det bare en ny dal, og en ny, endeløs, slette. Her er det riktignok vakkert å se utover, med bekker og små elver som krysser hverandre, og vakkert å gå, med den ene som renner nedover mot Kvenno. Min venn fisker i den ene, og her får han napp, her får han fisk, og den ene er stor nok til å spise.

Så vi har oss en lunsj der ved småelven. Fisken er lunsjen, og vi har både poteter, løk og sitron å sette til den. Lite slår nyfisket fjellørret, men mye av den forsvinner når skinn og bein er rensket vekk. Og jeg tenker vi denne gangen har fått det så galt til, at jeg ikke helt klarer kose meg over fisken, siden jeg tenkte at å spise den, ikke gjør sekken noe lettere. De 2-3 potetene og halve løken som går med, merkes knapt.

Ned til Kvenno herfra er sjarmøretappe, en av de vakreste på turen. Den lille elven slynger og bukter seg, og går i foss og stryk, og den store dalen med Kvenno og Hansabu åpner seg. Det er et mektig syn, der i fjellheimen, få land, veldig få land, kan vise til noe tilsvarende. Landene i nord har ikke så mye fjell som oss, og i sør har det ikke tilsvarende gått noen isbre og formet landet, og det er heller ikke nok regn til å gi den overflod av elver og fuktighet som vi har. Turen til andre siden av elven går gjennom vier og over myr, og kryssing av en sideelv med lav vannføring, så det til og med er mulig å komme tørrskodd over.

Sist vi var her hadde vi middagen, kjøttkaker, ved Kvenno, og fortsatte litt tilbake opp i fjellene etterpå. Nå, i år, er det tid for å slå opp teltet. Vi er godt slitne, så de store sprellene med middagsmat er ikke det som frister mest. Min venn tar noen fiskekast i Kvenno, men fisken lar seg heller ikke friste av sluken hans. Gang på gang sier han at han heller skulle hatt med seg flue, fisket med flue, sluk er latskap. Jeg har lyst til å spise joikakaker og poteter, mest for å bli kvitt den tunge boksen, men jeg har jo egentlig ikke lyst på den tunge maten, og heller ikke på alt arbeidet som følger med. Solen er på vei nedover, det blir kaldere. Denne kvelden har vi ikke noe bål.

Vi spiser rømmegrøt. Det letter sekken min for en pakke rømme, og min venns sekk for posen med rømmegrøt. Det var han som hadde lyst på rømmegrøt, og jeg lot ham bestemme. Vi hadde også spekemat – rikelig – til å kvesse det opp med. Det ble et fint kveldsmåltid, selv om jeg assosierer rømmegrøt med atskillig lysere vær og tid på døgnet enn vi hadde her. Jeg sitter i mine varmeste og tørreste klær, og klarer med. De 200 meter vi har gått ned fra forrige teltplass, merkes. Det er ennå en skvett vin igjen, til meg, etter en ekstra slant vi hadde med i tillegg til treliteren.

Min venn gjør noen fiskekast, mens jeg går litt oppover elven i det som kanskje best kan kalles stille meditasjon. I dette området har jeg ikke vært før, og jeg er sånn innrettet at jeg har et sterkt sug etter nye steder, det gjelder både geografisk og i overført betyding. Bryte nytt landskap. Jeg blir dratt inn i det, og vil bare gå lenger og lenger inn. Kvenno er en mektig elv, nesten som jeg kjenner dem fra elvelandet Russland, denne elven er som et ferskvann, eller en fjord. – Andre siden er utilgjengelig for oss, sier min venn. – Det finnes ingen broer, annet enn langt, langt nede.

Natten blir hakket varmre enn den før, men også en natt å kjempe seg gjennom. Jeg er forsiktig med drikken på kvelden, så jeg slipper de nattlige toalettbesøkene, men det er likevel en såpass fremmed følelse å ligge ute i fjellet midt på natten, at jeg får det ikke riktig til lenger. Jeg var bedre til det før, tror jeg, da jeg var yngre. Da gikk natten i den samme energien som dagene, rett igjennom, med stor kraft.

Søndagen

Dette var dagen for den store kraftanstrengelsen. Vi måtte gå hele de 25-30 kilometerne tilbake til Tinnhølen, hele den veien vi hadde gått nedover de to første dagene. På vårt parti var at vi hadde gått litt frivillige og ufrivillige omveier ned hit, og at vi hadde lettere sekker. Mot oss hadde vi at dette nok er det lengste stykket vi noensinne har gått på en dag, at den er i 1200 meters høyde, og opp og ned, og at sekkene våre på ingen måte var lettere. Vi hadde oppakning som folk flest har når fjellturen begynner, mat nok for en helg. Og vi var stive og støle, såre i beina, etter god gåing med for tunge sekker, i ulendt terreng.

Det fikk være nok klaging. Det var ingen vei rundt dette. Vi måtte tilbake. Og vi måtte være ved Tinnhølen i rimelig tid. Derfra til Bergen var tre timer i bil, og der ventet det middagsmat fra min venns hustru, de er nygift.

Jeg liker det slik. Store oppgaver – og gå på.

Straks det var lyst, stod vi opp. For første gang gjaldt det litt å få frokosten unna. Jeg gjennomførte mitt morgentoalett, magen må være tømt, og min venn gjorde noen morgenkast med stangen. Så var det frokosten, der vi ikke sluntret unna med noe. På ny var det egg og bacon, på ny sterk, god kaffe. Om man skal gå langt, skal man i alle fall gjøre det i godt humør.

Jeg gjorde også noe som for meg er helt uhørt. Jeg sammenlignet med Karl den tolvte og hans hær ved Poltava, 1709. Etter nederlaget måtte de kvitte seg med all unødvendig last under flukten fra russerne, alt som kunne sinke dem i farten. Slik måtte også jeg kvitte meg med potetene vi hadde hatt med. De ville ikke bli spist. Til middag i dag ventet pasta. Og potetene, som var kokt torsdagen da vi gikk, hadde ligget i plastpose i tre dager, og var våte, vasne og klisne. Hjemme i Bergen ville de ikke bli spist, og det var heller ikke noe for meg å bringe hjem til min kone dagen etter.

Fem, seks store poteter ble lagt igjen der i gresset på Vidda. Naturen gir, og naturen tar tilbake. Næringsstoffene i potetene vil finne sin vei til plantene på Vidda, som ledd i naturens store og livgivende reproduksjon.

Sekken min var med det for første gang på turen, grei nok. Pølser, joikakaker, to brød og rikelig med pålegg, pluss ketschup og sennep, og en del annet, var fremdeles med, men de vannfylte og tunge potetene var vekk. Jeg hadde også fått skiftet til tynnere sokker, omsider, og med det gjort skoene mer behagelige for tærne. Jeg var kort sagt klar til å gå.

Min venn hadde bedt om, og selvsagt fått innvilget, et par fiskekast der hvor alle elvene krysses, og Kvenno går virkelig stor nedover dalen, der med Hansabu. Jeg skjønner godt at han liker å fiske her. Stedet er så vakkert at man kan drukne i det, her trengs ikke fisk. Man kan stå her i timevis, bare å betrakte landskapet.

Deretter var det å gå. Og nå gikk vi effektivt. Kreftene var der, de er det ingenting å si på. Det går rett opp i fjellet, hundre meter til værs, eller så, opp mellom Hansatoppene, og så videre opp til slettene og viddene. Det er et veldig spesielt landskap, veldig spesielt å gå der. Vi ser fjellene langt, langt der fremme, og vet at vårt mål, er langt, langt bak dem.

Turen var delt i to. Først var det til Sandhaug, omtrent halvveis, og derfra fra Sandhaug og inn til Tinnhølen og parkeringsplassen. Så det gjaldt å få øye på fjellene bak Sandhaug, hytta, og Normannslågen. Ingenting av det var å se, der vi gikk gjennom en dal jeg tror heter Låkadalen, med Låkadalskongen som den høyeste toppen. Vi er begge språkinteresserte, atskillig mer enn normalt, og har en liten diskusjon om hva dette «Låka» i «Låkadalen» kan komme av. Det er mange steder med samme navn, vi finner ikke ut av det. For øvrig er det ord og vendinger på tysk og russisk som dominerer samtalene, jeg skal studere tysk, og han har solide tyskkunnskaper med tyske slektninger, venner og den selvsagte interessen en språkinteressert europeer har for tysk som kulturspråk.

For å komme til Sandhaug, må vi stikke opp over en rygg, og gjennom et pass. Det forklarer hvorfor vi aldri riktig kunne se lågen, fjellet og hytta. Det er min venn som tar initiativ til pausene, han har begynnende blemmer på føttene. Og effektiv gange over en hel dag, blir mest effektiv om det er noen matpauser med. Appelsinen ryker allerede på den første, siden er det kjeks og sjokolade. Den siste rasten før Sandhaug er et sted hvor vi tidligere har overnattet, en tur vi ikke klarer ta igjen hvilket år må ha vært, men hvor både han og jeg husker regnet og mørket vi hadde funnet teltplass i. Jeg har et sterkt forhold til minner, livet som er levd. Her har vi altså vært før, da vi begge var ugifte, og med helt andre ting å fylle dagene og tankene med, enn vi har nå.

Videre går det. Min venn får et lite forsprang, jeg fotograferer så mye, og kommer på etterskudd, men jeg gjør en kraftanstrengelse for å ta ham igjen. Jeg krysser alle myrer og småhauger for å korte veien, der han går rundt på stien og traktorveien, og så er jeg i ryggen på ham. Sletten fra fjellene til Lågen (elven) er vanskelig å beskrive, så lang den er, i forhold til sånn den ser ut. Vi vet jo det skal komme en bro, og at vi skal over den. Men det kommer aldri noen bro. Vi går og går, liksom uten å nærme oss. Det er karakteristisk for landskapet her. Alt er større enn det ser ut. Alt tar tid. Å gå bort til horisonten man ser, kan ta en time, eller mer, eller hva som helst. Tiden forsvinner i landskapet.

Omsider får vi imidlertid satt oss ned ved den ganske tørre og grunne elven, bemerkelsesverdig tørt, så mye som det egentlig har regnet i det siste. Stedet er ikke ideelt, men vi må ta hensyn til vinden, og forsøke å sitte litt i le. Vi tøyser ikke med lunsjen, selv om vi har dårlig tid. Vi lager den skikkelig, en ordentlig pastarett, med makaroni, bacon og egg, en slags spaghetti Carbonara, med makaroni, til fjells. Og det er rikelig med makaroni. Min venn har med en hel pakke. Kun til dette måltidet.

Appetitten er det ingenting å si på, etter en lang og kraftfull gåtur i fjellet, så vi spiser opp alt. Særlig gjør jeg det. Og jeg får inn litt kaffe etterpå også, det har vi tid til. Cirka en time går med til denne lunsjen, slik at det blir en dag ikke bare med anstrengende gåing, men også med glede og gode minner. Etter maten er det over til Sandhaug, og inn, den kjedeligste og mest monotone strekningen på veien. Der er det bare å gå på.

Og nå, etter tre dager i fjellet, er det jeg som leder an. Slik pleier det ofte å være, merkelig mange turer har det vært slik. Min venn går først og raskest på vei opp og inn, de første dagene, mens jeg er suverent foran på vei hjem og tilbake. Jeg har merkbart lettere sekk, og betydelig bedre føtter, etter å ha skiftet til tynnere sokker, mens min venns sekk er som den alltid har vært, og han har fått litt problemer med skoene og føttene. Han er seig, og kommer etter, men det er ingen problemer for meg å være først. Det er noe psykologi også i dette, lite skrevet om, men ganske selvsagt. Å være først, gir krefter,  man føler at man har dem, og kan overvinne alt.

Det hjalp også psykisk at jeg hadde sett for meg siste etappe som så monoton og kjedelig. Nå som jeg gikk den, var den slett ikke verst, godt hjulpet av et trolsk og nydelig kveldsys og ettermiddagssol. Skyformasjonene og det åpne landskapet med fjell på alle sider i horisonten, det gav noen aldeles nydelige bilder, både til fotoapparatet og netthinnen. Det gav krefter å gå i dette landskapet, tok dem ikke.

Ved broen ved Langevatn har vi vår siste rast, litt kjeks, og litt vann. Så er det over broen, og inn. Min venn får et godt forsprang, jeg fotograferer så mye, både meg selv og ham, i det først han, så jeg går over. Deretter går jeg voldsomt på for å ta ham igjen. Deretter slår psykologien inn, jeg vinner krefter på å være først, han taper på å komme etter, og går saktere enn han gjorde. Jeg får etter hvert et stort forsprang, og går på for å komme meg frem til parkeringsplassen og bilen ved Tinnhølen. Der skal jeg ta av meg den tunge sekken, og ta meg noen slurker friskt, kaldt fjellvann.

Det er et et flott syn når man endelig til slutt kommer over haugen, sånn at man ser ned til parkeringsplassen. Herfra går det ganske fort, og jeg tar mange bilder.

Til å lære

Dette er tur nummer 15 eller 16siden vi startet i 2000. Noen år har vært uten tur, som 2014 og 2015, men stort sett får vi det til hvert år. Siden 2008 har jeg blogget om det, og før det skrev jeg lange tekster for egen del. Så vi har rikelig med erfaring. Men vi har også mye å lære, kanskje først og fremst at vi tar veldig lett på det etter hvert, og ikke tenker så nøye gjennom på hva problemer som pleier å dukke opp.

Problemet i år var at sekkene ble for tunge, fordi vi hadde med altfor mye mat, og i altfor full pakninger. Noe gjør vi gjennomtenkt, etter alle disse årene, som å unngå fulle tuber med tannkrem, og bare ha begrensede mengder såpe, i små beholdere. Men med maten tar vi altfor mye med oss i pakkene som de er. Det er noe med disse rene, nyåpnede pakkene vi kjøper i butikken, det er veldig lettvint å bare slenge dem i sekken. Den blir jo aldri tyngre enn at vi klarer å løfte den. Men den blir altså veldig slitsom å ta med seg. Og i år førte det til at vi ikke kom så langt, så fort, som vi ønsket. Vi var hele tiden på etterskudd, måtte alltid ta rasten før vi hadde tenkt.

Vi planlegger – i den grad vi planlegger – for to varme måltid hver dag, lunsj og middag. For en god del år siden skjønte vi at med de sene og lange frokostene vi spiser, kommer lunsjen sent på dagen, sånn at det lønner seg å plassere de beste rettene der. Om kvelden, ved teltet, er vi ofte så mette at vi egentlig ikke har lyst på noe mat. Dessuten går solen ned, og det blir kaldt. I år lærte vi at det siste måltidet knapt er nødvendig. Når vi slår opp teltet, trenger vi bare noe lett, pølser, rømmegrøt eller pannekaker, ikke noe som er vanskelig og krevende å lage.

Jeg liker å ha med ett brød for hver dag, men når vi har så mye annen mat, er det overkill. To brød holder, dessverre. Smøret må deles opp, det holder med 100 gram. Pålegg kan godt tas med i pakkene som de er, det gjør ikke mye fra eller til.

Tur opp Kinso

Kinso er en elv som går fra Hardangervidda ned Husedalen til Kinsarvik i Ullensvang. Det var en tur opp langs denne min kamerat og jeg gikk fra lørdag til mandag.

Slik så fossen ut ved parkeringsplassen, da vi kom opp lørdag kveld.

Slik så fossen ut ved parkeringsplassen, da vi kom opp lørdag kveld.

Turen ble ikke helt som planlagt. Egentlig skulle vi gå fra Finse til Ustaoset, vi hadde også togbilletter til denne turen. Men min kamerat hadde vært på pøsregnstur forrige helg, og hadde dårlige erfaringer med det. Dette skulle vi holdt ut. På Finse hadde de imidlertid meldt både regn og snø og kaldt og vind, og det meste som er galt. Uti oktober skal man ikke tulle med høyfjellet, så vi valgte å begrense oss litt. Vi flyttet turen noen hundre meter nedover, til en annen utkant av Hardangervidda, og fikk med det en tur som riktignok var delvis kald og våt, men der ingenting av dette egentlig var noe problem.

Endringen i planene innebar også at vi måtte korte ned turen med en dag. Min kamerat er medlem i bildeleringen i Bergen. Der var det bare ledig bil fra lørdag til mandag, egentlig ville vi gå lørdag til tirsdag. Det var derfor vi opprinnelig hadde valgt å ta toget til Finse, og ta denne ruten vi har tatt mange ganger før. For en gangs skyld lot vi oss styre av værmeldingen. Kanskje er det min kamerat som er blitt halvsvak på sine halvgamle dager.

Uansett seilte jeg inn til Bergen med flaggruten lørdag i to-tiden. Sekken var sånn omtrent ferdig pakket. Det var bare å rusle bort til min kamerat i Gartnergaten på Engen. Et par små timer senere var vi av gårde.

Lørdag kveld – tur

Det var så smått begynt å mørkne da vi parkerte bilen ved kraftstasjonen på Kinso. Den ligger et par hundre meter over havet. Så det ventet oss tre hundre meters stigning før vi var på platået min venn hadde sett seg ut for overnatting. Noen få hundre meters stigning er ingenting for turvante folk. Det er imidlertid ikke like trivelig når det blir så mørkt at man mister litt orienteringen, og skal ha seg en teltplass før det blir for sent.

Dette er morgenen første dag. Jeg tar bilde med selvutløser.

Dette er morgenen første dag. Jeg tar bilde med selvutløser.

Lite aner jeg hvor vi egentlig gikk. Jeg tror vi gikk en omvei. Jeg hadde lettere sekk, er godt trent for tiden og ser bedre i mørket enn min kamerat, så jeg gikk langt foran. Det vil si, etter en stund måtte jeg stoppe og vente for hver ny høyde, så vi ikke skulle miste hverandre. Jeg hadde ikke sett på kartet, så jeg visste ikke hvor langt det var opp til dette platået min venn snakket om, eller om det var realistisk for oss å komme dit. For meg var det slik at jeg gikk i mørket, så mindre og mindre, og ikke hadde antydning til teltplass, om det så skulle være som nødløsning. Bruset fra Kinso hørte vi fra en avstand vi umulig kunne bedømme størrelsen på.

Plutselig bredte det seg ut en bred grusvei foran oss. Vi fulgte den til vi kom til en stor, åpen plass med samme grusen. Det kunne vært en parkeringsplass, om det ikke hadde vært for at grusveien var for smal til å kjøre fornuftig på. Nå var det så mørkt at min kamerat tok på seg hodelykten. Jeg var opptatt av ikke å se verken på ham eller på lyset, for ikke å miste nattesynet mitt. Det betydde at jeg måtte gi på litt nedover det stiaktige vi fant fra denne åpne plassen. Nå kunne jo også min venn se hvor han satte foten, så nå fulgte han etter i bedre fart.

Turmat, Turfrokost, Kokekaffe, Kokeapparat, Kinso

Dette er frokosten første dagen. Som alltid er det speilegg og kaffe. Minst.

Etter kort tid kom vi til et sted der vi både hørte tydelig sildring fra en bekk og kraftig brus fra elven og sikkert en foss. Nå hadde vi vannkilde, nå kunne vi telte. Som en lykkens gave var det i dette kuperte skogterrenget akkurat i nærheten her et par små myke, flekker, der det var rimelig og til og med helt flatt. Vi fant en slik, surret litt i mørket, før vi fikk satt opp teltet og gjort alt klar for middag.

Middag

Det er tradisjon for at vi har overdådig middag første kvelden på turene våre. Min kamerat kjøper kjøtt hos slakter. Vi har kokt poteter på forhånd, steker dem opp på ny, vi har rikelig med grønnsaker, ofte i fine oljer, vi sparer ikke på noe. Denne gangen kuttet vi ut alt grønt utenom potetene. Kjøttet var koteletter kjøpt på Rema. Back to basic.

Min kamerat har et sterkere forhold til bål enn til kvinner. Han lever lykkelig med sin samboer og er veldig glad i henne, men han har i sine forhold opp gjennom årene alltid vist større kontroll enn han styre i sin lidenskap for bål og demning. Da mister han alle begrep om tid og sted, da er bålet alt. Denne gangen gav vi opp bålet på forhånd. Det har aldri noensinne skjedd før. Vi har alltid forsøkt oss, uansett hvor mye det har regnet, og uansett hvor uforberedt vi alltid er med ikke å ha med oss egen, tørr ved. I Ullensvang har det som ellers på Vestlandet regnet omtrent konstant siden slutten av august. All ved og brennbart vi kunne finne i skogen var gjennomvått.

Vi fikk nøye oss med engangsgrillen. Det var også såpass mildt på de 500 meterne over vannet at det ble ikke noe problem med kulden. Fra min base i Ganddal (i Sandnes, Rogaland) var min mor for første gang så vidt involvert i pakkingen. Det betydde at jeg for første gang hadde ullundertøy i stedet for superundertøy (og jeg som alltid ellers i livet har instinktiv motstand mot for flotte ord, sånn som kvalitetsreformen). Det varmet godt.

Nå hadde vi ikke sett hverandre på månedsvis og hadde mye å snakke om. Vi som i årevis var muntre ungkarer har jo også begge fått kvinner veldig tett innpå oss, hva skal vi gjøre med det, hvilke forandringer gir det, hvordan er det. Her har vi mye å snakke om i en vinkling andre med en annen bakgrunn kanskje ikke har så lett for å skjønne seg på.

Etter hvert tok vinen overhånd. Vi stakk ned for å finne elven. Den viste seg å være 13 meter fra oss. Så gav vi oss til å henge i greinene til døde trær, slik at de knakk, altså greinene. Nå skulle vi lage bål. Beruset av vin går alt så mye greiere. Da ser vi ingen problemer, heller ingen løsninger, for det er aldri noe å løse. Det er bare ting en skal gjøre. Nå skulle vi lage bål, og bål ble det. Plutselig brant det meste av kvister og greiner vi hadde liggende, og som vi fant. Min kamerat gav seg til å skjelle og smell for at vi ikke hadde mer vin, 3 liter er ikke nok, enda han vet når han er mer fornuftig og ikke beruset at det blir aldri nok. Han gav også uttrykk for sine alltid ubegrensede følelser for bålet, dets muligheter overgår alltid alt når det endelig er begynt å brenne skikkelig. Jeg tok vare på hygienen ved å pusse tennene, og fikk også for dette en skyllebøtte. Så gikk jeg i soveposen og sov til neste morgen, som min kamerat også gjorde.

Søndag morgen

Teltplassen vi hadde funnet var aldeles utmerket. Den var helt flat og helt myk og helt jevn, vi sov som steiner hele natten. Når vi våknet var det lyst. Det er ikke alltid det er så enkelt når man ligger i telt. At det ikke var så iskaldt nede i lavlandet hjalp nok også.

Etter vi har spist frokost er det ikke spor igjen etter oss.

Etter vi har spist frokost er det ikke spor igjen etter oss.

Jeg tror vi lå ganske lenge utpå morgenen før vi stod opp. Jeg hadde for eksempel et toalettbesøk jeg måtte ta, men lenge utsatte, slik at man lett og veldig gjerne utsetter å forlate den varme sovepose for å ta på seg alle klærne og skoene for å gå ut og tisse litt. Til slutt gjorde jeg det, og fikk se elven åpne seg i en enorm foss like i nærheten, og nedenfor den en stor, åpen slette med en fin, liten høl der vi hadde teltet på en liten haug ved siden av. Skogen lå også vennlig og fin. Jeg krøp inn i soveposen og sov enda litt til.

Sånn er det vi har første dagen. Det er derfor det er så bra for oss å ha en ekstra dag, altså at det ikke bare blir en helgetur med to overnattinger, men en langhelg med tre. Første kveld er satt av til vin, første morgen til ro. Det blir ikke gått noe særlig dag to, og når vi da skal hjem tredje dag, blir det nødvendigvis en pusletur.

Det ble det denne gangen. Men der er vi ikke ennå. Nå er det søndag morgen. Det er mildt og fint, skyet, men ikke noe regn. Jeg står opp, og gjør mitt morgentoalett. Jeg rusler litt opp og ned langs elven. Da jeg kommer tilbake ser jeg et menneske, min kamerat. Han har ruslet opp og ned andre retningen.

Nå er det frokost. En av de klareste forbedringene vi har innført på turene våre er å ha med egg og bacon til frokost. Vi har et speilegg, og rikelig med bacon. Etterpå er det kaffe. Mens vi venter har vi rikelig med skiver med fårepølse eller syltetøy. Særlig spiser jeg flittig. Min appetitt overgår det meste. Og på tur går den enda et hakk opp.

Ut og gå

Så er det å pakke ned sekk og telt og komme seg av gårde. Det venter oss enda en kraftig stigning før vi er helt oppe på Hardangervidda, målet for turen. Det er vakkert å gå langs elven, men ennå for mye skog til at det helt kan kalles en ordentlig fjelltur.

Kinso, Foss, Elv, Norsk landskap

Dette er den øverste fossen i Kinso. Over her ligger Hardangerplatået.

Min kamerat er denne dagen litt slapp i gåingen, om det er vinen eller hva det er. Jeg får raskt et veldig forsprang. Nå er det lyst og oversiktlig, nå vil vi ikke miste hverandre. Etter å ha gått en stund bestemmer jeg meg for ta en appelsinrast ved første vannkilde, og vente på min venn der.

Nå er vi kommet så høyt at kulden begynner å merkes. Det er ikke regn, men det blåser litt. Og det merkes når vi slutter å gå. Noen steiner gir oss litt antydning til le, men vinden blåser overalt. Vi kan ikke bli sittende lenge uten å gjøre noe.

Tur, Fjelltur

Min venn kommer et lite stykke bak.

Så vi fortsetter å gå etter en appelsin, litt sjokolade og litt kjeks. Det var jo uansett planen. Vi krysser en liten sideelv til Kinso, en krysning som ikke var helt så elementær som turistforeningen pleier å ha dem. Kanskje var vi på feil vei? Passet vi hadde sett oss for å komme oss opp virket heller ikke helt elementært. Og rundt dette passet lå fjellene stupbratte, slik Hardangerfjellene gjør.

Min kamerat insisterte på å ta frem kartet, og gjorde lurt i det. Vi skulle ta ikke rett frem, men rett venstre. Der var det en sti langt oppe i terrenget vi skulle vært på. Vi måtte komme oss opp til den. Det ble en artig stigning.

Kinso, Hardanger, Hardangerlandskap

Bilde av stigningen vi måtte ta, da vi fant ut vi hadde gått litt feil vei.

Jeg trives i ulendt terreng og har ingenting i mot litt stigning og litt klatring. Det ble imidlertid litt vanskeligere av at fjellet var så vått. Snaufjellet var ikke helt å stole på, man kunne plutselig skli på det. Man måtte gå litt forsiktig, og helst holde seg der det var litt gress og jord å få fotfeste på.

Norsk natur, Landskap, Hardanger, Fjelltur

Det er ingenting å si på terrenget.

På ny fikk jeg et enormt forsprang. Jeg bestemte meg for at vi måtte finne et sted å spise lunsj langs sideelven vi hadde krysset, og som vi nå var et stykke fra. Vi skulle gå til vi kom til den høyere oppe. Jeg satte fart, og fant et sted i fint le.

Der gjorde vi tingene riktig. Vi skiftet til tørt tøy under, for meg for første gang ullgensere, og så laget vi rømmegrøt. Det ble varmt og godt. Utsikten var upåklagelig, med Kinso og dens første store foss nedi dalen.

Finne teltplass

Jeg liker godt å ikke følge klokken i det hele tatt når jeg er ute på fjelltur. Der er det kroppen og naturen som gjelder. Det er mat når man blir sulten, kveld når det blir mørkt. Men hva skal en stakkar gjøre, fotoapparat har en alltid med, og nå hadde jeg også med en iPhone i tilfellers skyld. Den hadde jeg kommet til å se på, og den var halv fire. Før vi tok fatt på stigningen som ledet til lunsjplassen.

Siden vår oppstigning til siste platået gikk utenfor stien, ble også en av elvekrysningene våre litt utenfor turistforeningens standard. Men det gikk helt fint.

Siden vår oppstigning til siste platået gikk utenfor stien, ble også en av elvekrysningene våre litt utenfor turistforeningens standard. Men det gikk helt fint.

Etter at vi hadde spist lunsj var klokken altså sikkert rundt fem. Klokken sju, cirka, ville det begynne å bli mørkt. Det betydde at om ikke altfor lenge måtte vi begynne å se oss om etter teltplass. Det var bare å komme seg opp til neste platå.

Nå fulgte turens mest krevende stigning. Dette var ikke terreng ment å gå i. Det var heller på ingen måte vanskelig. Vi måtte bare over og rundt og forbi en del steiner i elven. Vi måtte også krysse den så det var forsvarlig. Og vi måtte klatre opp skråningen på andre siden. Nesten akrobatisk ble det da jeg måtte dra meg opp i et bjørketre som vokste rett ut av bergveggen, og slepe meg opp i lyngen og et einertre ovenfor.

På ny fikk jeg et stort forsprang. Og nå var jeg på jakt etter teltplass. Det gir meg veldige krefter, dette her, å gå i terreng der det hele tiden er noe på baksiden og over toppen. Min nysgjerrighet gjør at jeg langer ut, jeg går alltid i fra de andre når jeg er i en gruppe, jeg må få oversikten så jeg kan orientere meg. Jeg må opp til toppen, og heller hvile der.

Platået vi kom opp til ligger omtrent 990 meter over havet. Det er det platået der Vierdalsvannet ligger. Det er en vakker dal som åpnet seg foran meg når jeg kom opp til den. Det er så typisk norsk, runde, milde fjell på alle sider, et vann og en åpen slette med litt myrlandskap. Fra noen av fjellsidene kommer små fosser og bekker, typisk i enden av dalen, som det var her. På begge sider.

Telt, Fjelltelt, Hardangervidda

Slik så det ut morgenen etter. Det var tydelig kaldere høyere oppe mot Hardangervidda.

Jeg fant raskt en forholdsvis flat og tørr nok plass å slå opp teltet. Den var ikke så perfekt som den vi hadde første natten, men den fikk gå. Det var her vi måtte være. Den var fin med det at den lå litt nede i en senkning, men ikke slik at det ville kunne renne vann ned i den. Det gav bare litt le for vinden, med haugen bak. Bakken under var imidlertid ganske hard, gult gress på hard jord, og så var det slik at hodet ville bli liggende høyere enn beina.

Vi slo opp teltet her. Så var det på ny å skifte til tørt. Jeg tok nå på meg alt, inkludert stillongs, alt under var av ull. Selv om kvelden ville bli kald, ville jeg ikke bli så altfor kald. Vi var ikke sultne så kort etter lunsj, så vi gjorde et forsøk på å samle noen døde kvister for å lage et lite bål. Det er ikke det samme når man ikke har vin, men det er kjekt likevel, og litt varmere å spise middag med.

Men all kjærlighet og omtanke min kamerat la ned i det til tross, bål var ikke snakk om. Han sagde spon, han brukte 30 – 40 fyrstikker, han brant opp både fyrstikkesken og vinkartongen, det var ikke snakk om. Veden var for våt og rå. De små kvistene og sponet ville ikke brenne av seg selv en gang, langt mindre gi energi til å brenne noe av det andre. Det ble aldri selvdrevent, kom aldri i gang, var aldri i nærheten.

Morgenfjell, Fjelltur, Telt

Dette er fra morgenen andre dagen.

Kvelden før hadde vi fått hjelp av restene av grillkullet. Det var glodhaugen som tørket kvistene, og fikk bålet i gang.

Nå hadde vi ingen grill eller noe tørr ved overhodet. Vi måtte gi det opp. Vi fyrte opp kokeapparatet, og varmet opp noe bacalao min kamerat hadde laget på forhånd. Det varmet godt, og smakte godt. Så gikk vi i soveposene, og fikk på langt nær en så god natt som vi hadde hatt den første.

Natten

Vi var 500 meter høyere enn første natt, og det merktes. Det var iskaldt. Der jeg lå, kom det kald trekk like inn i ansiktet mitt når jeg vendte det mot venstre. Det var egentlig ikke aktuelt å ha mer enn nesetippen over soveposen, men ikke så enkelt å ha bare den, og ikke resten av ansiktet ute. I tillegg hadde jeg fått fuktighet i fotenden, så føttene ble kalde. Bakken var hard og vond, og inviterte ikke til noen god sovestilling. Jeg lå og så at det var mørkt. Jeg fulgte mine egne tanker bevisst. Jeg skiftet stilling, bevisst. Jeg så det var mørkt. En gang jeg følte jeg hadde ligget en veldig lang stund og tenkt veldig mange ting, og kanskje til og med duppet av, så så jeg at det var blitt mørkere. Og mørkt var det, og mørkt ble det. For hver gang jeg åpnet øynene og så ut av teltgluggen – mørkt. Vi hørte regnet som av og til ble avløst av sludd.

Mandag morgen

Enda man sover eller ei, går natten over. Det er bare å vente. Min kamerat sa dagens første setning: Se ut. Det var rim tykk som snø på gresset. Vi hørte regnet, eller om det var sludd, tappe på teltduken. Min kamerat avskår videre planer om å gå opp til Hardangerviddeplatået, og ned igjen på andre siden av Kinso. Det ville bli for langt og tvilsomt i ukjent terreng og dårlig vær. Tåkeskyer var det også, stadig. Særlig høyere oppe.

Snø på fjellet

Det var ikke like fristende å fyre opp kokeappartet denne morgenen som den første. Eller jo, det var det forresten. Det er alltid fristende.

Ellers var det greit. Jeg tok på meg mitt tørre sett med klær, og kom meg ut. Når jeg endelig var der, var det ikke så ille. Dalen lå vakker som før. Akkurat der og da regnet det ikke. Snø og rim lå på bakken, tykt til å være rim, men tynt til å være snø. Det ville ikke bli noen videre plage, kalde tær, ellers greit. På et tidspunkt var det til og med antydning til blå himmel et sted. Den forsvant fort. Denne dagen var regnet vår følgesvenn.

Men vi sparte ingenting på frokosten av den grunn. Vi skar opp brød, smurte skiver, og stekte egg og bacon. Etterpå var det kaffe. Alt som varmer gjør veldig godt, og mat gir optimisme. Jeg spiste sikkert 5 – 7 skiver, i tillegg til den med egg og bacon. Til dessert var kjeks og sjokolade, sammen med kaffen.

Tåke, Fjell, Fjelltur

Vi tok oss en liten spasertur og kikket litt innover terrenget, denne morgenen.

Siden vi ikke skulle videre oppover, hadde vi plutselig veldig god tid. Vi tok oss en tur lenger innover dalen, uten sekkene, for å kikke litt. I andre enden var det enda bedre leirplass enn den vi hadde hatt. Helt flatt, og rennende vann like ved. Vi hadde et stykke ned til vannet vi hentet vann fra.

Gå ned igjen

Så var det bare å pakke sammen, og komme seg nedover. Det er klart det blir kaldt på fingrene når alt har et lite islag på seg, men det er ikke så ille når det ikke er vind. Vi skiftet til turtøy – sitte i tørt, gå i vått – og la av gårde.

Fjellmorgen, Etter frokost, Fjelltur, Utstyr

Sånn pakker vi sammen.

Ned igjen fulgte vi stien til turistforeningen. Selv om vi gikk i det samme landskapet, åpnet det seg på en annen måte på vei ned. Vi gikk heller ikke akkurat samme sted, og hadde egentlig aldri følelsen av at her har vi vært før. Noen små, artige utfordringer ble det også av at fjellsteinene kunne være glatte, så vi måtte avveie hvor vi kunne gå vanlig, og hvor vi måtte være varsomme.

Hardanger, Fjelltur

Sånn så det ut, landskapet vi lå i.

Ved en bekk dannet på stien av pøsregnet tok vi appelsinrasten. Vi var allerede så langt nede at det ble varmt nok, uten at vi skiftet til tørt undertøy. Appelsinene var så gode at vi spiste begge vi hadde igjen. Det var en fin, liten pause.

Bekk, Sti, Gåtur i fjellet

I dette området var det vi fant det for godt å ha en liten appelsinrast.

Så gikk det ikke så altfor lenge – i spennende skoglandskap – før vi var nede på stedet vi hadde rastet første natt. På forslag fra meg fulgte vi elven, og ikke stien nedover. Det gikk veldig greit, det gikk jo sti langs elven også, men denne hadde ingenting med turistforeningen å gjøre. Det er klart det er mer spennende å gå langs med elven. Den er jo ganske dramatisk, med mange fosser og stryk.

Her har vi oss en appelsinpause.

Her har vi oss en appelsinpause.

Ved et av dem satte vi oss til for å spise lunsj. Det var pasta og bacon, med knust egg oppi. Her skiftet min venn til tørt, ikke jeg. For det ble jeg straffet med å ha det litt kaldt. Det regnet ganske godt denne dagen.

Regnvær på fjellet, Fjelltur, Rast

Som man ser er turstien blitt til en bekk.

Men så fort vi kom oss i bevegelse, ble det varmt på ny. Nå fulgte vi ikke bare stien, men selve elveleiet nedover. Det har tatt for seg i vårflommene, så vi kunne gå rimelig ufarlig på steiner elven hadde renset for gress og jord. Det var artig og spesielt å gå nedover leiet til en så dramatisk elv, med fossene og strykene like ved siden av oss.

Kinso, Hardanger, Fjelltur

Her spiste vi lunsj. Vi er allerede lenger nede enn der vi teltet første natten.

Vel tilbake på stien ventet noen klatreøvelser hvor vi måtte ha hjelp av tau. Det byr meg i mot at man henger opp tau og rekkverk overalt, jeg forsøker alltid å unngå å bruke det, men her hadde jeg kanskje ikke greid å komme ned uten. Det var ikke snakk om å komme seg ned behagelig, det var bare å komme seg ned. Sittende, skliende, kravlende, krypende – den metoden som gjorde det mulig.

Lunsj i regnvær, Fjellet, Hardanger, Regnkappe

Selv om det er regnvær sparer vi ikke på noen ting. Det skal være skikkelig lunsj.

De siste fosser

Kinso har mange flotte fosser som ville vært turistattraksjoner i de fleste andre land. Her gikk min kamerat og jeg rimelig i fred. Store fosser har vi så mange av hos oss. Jeg hadde aldri verken hørt om eller sett på noen av fossene langs elven Kinso, ei heller at det fantes noen slik elv og at Kinsarvik ligger i enden av den. Den mektisgte av fossene er Nyastølfossen.

Tau, Fjell

Det var ikke alle stedene det var like lett å komme seg nedover. Noen steder var det satt opp tau til hjelp.

Stien vi gikk på gikk langs den stupbratte bergsiden ned til dalen den landet i. Det var et dramatisk skue. Og som det ofte skjer med meg, ble jeg grepet av tanken hva om jorden plutselig løsner her. Da bærer det ganske mange titalls meter rett ned. Vi tok noen bilder, og stilte oss på noen forskjellige utsiktspunkt, laget av naturen selv.

Etter dette hadde ikke turen noe særlig mer å by på. Vi fulgte stien vi kom til demningen, og gikk etterpå ned langs vannrøret til kraftstasjonen.

Utsikt fjellet, Kinso, Hardanger, Norsk natur

Det mest spektakulære utsiktspunktet. Det var som om naturen selv hadde satt opp et tre der. Så vi skulle vite hvor det var.

Hjem igjen

Nå var absolutt alt, inkludert oss selv, blitt kliss vått og ganske skittent. Vi måtte pakke litt om, og sørge for at vi ikke skitnet til leiebilen. Så kjørte vi ned til fergen. Der ringte vi våre koner og kvinner, sånn er vi blitt, nær sagt familiemenn. Samtalen tok fergeturen. Deretter var det over Voss, og hjem til Bergen.

Jeg bor ikke lenger i Bergen, så jeg må overnatte hos noen mens jeg er her. De første nettene blir hos ham, min turkamerat. Det er ikke ideelt å komme hjem med skittent og vått turtøy til andre enn deg selv, men nå som vi bor forskjellige steder er det ikke lett å få det til på andre måter.

Det ble jo også veldig koselig. Lara hadde laget lansagne, og serverte den sammen med vin. Det var kjempegodt, og veldig passende etter fjellturen. Så var det ikke lenge før vi lot det bli med det, og sovnet mykt og varmt og tørt.

Fjelltur 2010

Det hender forventinger ikke kan stilles høyt nok i forhold til hva virkeligheten har å by på. Det hender livet overrasker på oppsiden, og man nesten sjenerer seg litt for å ta i mot hva som blir gitt en. Det trenger jo ikke være så overdrevet for å være herlig. Fra torsdag kveld til sent i går var min venn, Martin, og jeg på en tre dagers og tre netters fjelltur på Hardangervidda. Det var sol hver eneste dag, praktisk talt fra morgen til kveld. Landskapet var så storslått og vakkert at jeg selv i reflektert ettertid vil påstå at jeg aldri har gått i vakrere landskap, og det er ikke fordi jeg har gått så sjelden i fjellet. Måltidene var også førsteklasses. I flere forhold som betyr noe for oss, har vi rett og slett aldri opplevd bedre enn på denne turen. Og den kom i en god periode i livet mitt, livet smilte før jeg dro og jeg har mye kjekt å glede meg til. Det var akkurat som om akkurat nå skulle alt legges til rette for at akkurat jeg, Eivind Salen, i tre dager oppleve hel og full lykke.

Første natt ved Tinnhølen

Som jeg skrev i forberedelsesposten skulle min venn hente meg i bil sånn litt etter fem, og vi skulle kjøre inn til Tinnhølen ved inngangen til Hardangervidda. På en fantastisk tur som dette skal ikke mye tid brukes på selve kjøreturen inn til vidda. Han kom sånn cirka halv seks, vi kom oss av gårde ikke altfor lenge etter, og var sånn cirka i rute en time tidligere enn da vi reiste inn i fjor. Vi fikk med det en tidligere ferje inn til Eidfjord, og var ved Tinnhølen sånn litt før ti, i stedet for sånn litt før elleve. I tillegg hadde vi denne gangen rikelig med ved. For ikke bare hadde jeg for første gang på disse turene våre fått samlet inn litt på forhånd. For en gangs skyld fant vi også litt rimelig med ved uten å anstrenge oss mer enn å sitte i bilen og se ut. Der var et tidligere bål med to tjukke kubber som ikke var i nærheten av å være brent ferdig. Og med all veden vi hadde i tillegg, var det også godt håp om å få fyr på dem.

Vi sammenlignet veldig med fjoråret. Da parkerte vi bilen uten ved i det hele tatt. Det pøsregnet, var i tillegg tåke og dessuten iskaldt, og klokken var 2300 da vi hadde et program foran oss der vi skulle finne teltplass, slå opp teltet, tilberede en bedre middag og sette til livs tre liter vin. Denne gangen hadde vi bare det iskalde av værelementene, det var fire grader, og klokken var 2200. Det så allerede mye bedre ut.

Slik er sekken pakket med ved, og slik ser det ut i mørket da vi kom.

Alle som har lett etter teltplass i mørket vet hvor irriterende det kan være, selv med rimelig godt lysutstyr. Man har bare ikke oversikten, og får bare sett noen små kvadratmeter rundt seg hele tiden. Vi brukte sikkert en time før vi fant det som skulle vise seg å bli en helt uventet flott plass ute på en halvøy der i Tinnhølen, på andre siden av parkeringsplassen, selvsagt. Vi slo opp teltet på en liten høyde, der, uventet fikk det plass uten å komme borti noen av humpene, og uten å helle for mye nedover. Selv om vi har ligget i dette tomannsteltet i flere år, nå, så overrasket det oss hvor lite det egentlig er, og hvor liten plass som skal til for at det skal være mulig å sette det behagelig opp. Som teltplass, soveplass, ble denne plassen den beste på turen. Og det var svært vakkert, med to meter til hølen på begge sider, friskt fjellvann som skvulpet like ved oss uansett hvordan vi beveget oss. Hadde det bare ikke vært for parkeringsplassen og veien på andre siden, og alt det andre som tydet på menneskelig aktivitet og ødela noe av følelsen av å være skikkelig ute i villmarka. Men dette er prisen å betale for å være så sent ute, vi rekker bare ikke å gå lenger innover vidda.

Og naturen gjorde sitt beste for å trøste oss. Sjelden har jeg sett en mer stjerneklar himmel. Vi så ikke bare stjerner, men også stjernetåker, og aftenstjernen Venus lyste så sterkt at det var den, og ikke månen, som speilet seg i vannet foran oss. Og bålet vi hadde vokste seg stadig større og varmere, uten at det ennå tæret kritisk på veden vår. Vin var det også foreløpig nok av, og på engangsgrill og kokeapparat stektes oksesteik, poteter og løk etter oppskriften jeg la ut i går. Don’t try this at home, tenkte jeg mens jeg spiste den nesten litt overnaturlig gode steika, – try it in the wild.

Martin er alltid bålmester

Det ville seg så merkelig denne kvelden at vi hadde nok av alt. Vi brant ikke opp veden, drakk ikke opp vinen, og var ikke i nærheten av å spise opp steika. Da kroppen var god og varm og mett pusset vi tennene i bølgeskvulpet fra fjellvannet, og kronglet oss til i soveposene, først han, lenge etterpå jeg. Jeg lå ved bålet, drakk vin, og tenkte ikke på noen ting.

Første etappe til Sandhaug

Jeg har alltid villet skrive det som en sensasjon når man våkner i fjellet til strålende sol. Det er allerede for mye av det gode. Denne morgenen var det ikke akkurat skyfritt, men skyene som var der, kom aldri til å skygge for solen. Det var en praktfull morgen, der landskapet som vi hadde tumlet oss frem i i mørket, nå viste seg vennlig frem i all sin prakt. Vi gjorde vårt for ikke å senke kvaliteten med en dårlig frokost. Det var egg og bacon, generøse mengder, og dyrt brød fra bakeren, også det i overflod. Vi slurvet heller ikke med kaffen. Vi hadde med en ny pose kokekaffe, og i løpet av turen skal den tømmes. Slike fjellfrokoster skal nytes lenge. Og særlig første dagen kommer man helt skjeivt ut om man foretar seg noe som helst som kan tyde på at noe haster. Fjellet inviterer til å ta det med ro, og den invitasjonen er det bare å ta imot.

Ingenting å si på teltplassen slik den ser ut her.

Vi hadde selvsagt ikke noen klokke eller noe sånt. Det nærmeste vi kom var en klokke på kamerat hans som viste hver gang han tok bilde, og som vi kunne gjette oss til viste brasiliansk tid etter en feriereise han hadde dit i sommer. Uansett aner vi ikke hva klokken var da vi la i vei etter å ha spist frokost i flere timer.

Slik skal det se ut når man spiser frokost til fjells. Det skal være rikelig.

Planen for dagen var å komme seg raskest mulig inn til Sandhaug, derfra krysse broene, og endelig være inne i selve, ville vidda. Da kan vi begynne å snakke, og leve i fjellet, da begynner selve turen. Frem til da er å regne som en transportetappe.

Slik ser det ut i det vi forlater teltplassen vår første dag.

Et utrenet øye vil selvsagt la seg imponere av denne transportetappen. Og det er ikke verre enn at jeg var utrenet nok til å la meg imponere av den i fjor. Det er stort og vidt fjellandskap, sletteland, omringet av litt høyere fjell rundt hele horisonten. Det er mektig og flott, men i forhold til hva man har i vente etter Sandhaug er det ensformig, og de store avstandene tar lang tid å passere. For sikkerhets skyld tok vi også en skikkelig omvei i dette det kjedeligste terrenget på turen. Enhver forklaring vil jo se litt pussig ut, og være litt pussig, hvem kan vel forklare at slike ting skjer? Det var noen hester som passerte oss, de travet litt og gikk litt, og forsvant liksom aldri for oss. Disse hestene gikk traktorveien og ikke stien til turistforeningen. Langt om lenge kom det frem at vi også gjorde det.

Typisk landskap mellom Tinnhølen og Sandhaug.

På kartet viste dette seg å være en skikkelig omvei. En time mistet vi på dette tøyset. Men så var vi også på Sandhaug da vi fant det ut, eller da jeg fant det ut. Det er bare min andre gang her i denne delen av Hardangervidda, så jeg kjente meg ikke igjen at vi gikk en annen vei enn i fjor, før vi kom ned mot Sandhaug mye høyere oppe Normannslågen. Hadde vi kommet riktig, skulle vi gått rett ned til hytten til turistforeningen. Nå måtte vi gå nesten en liten kilometer langs lågen for å komme dit.

Min turkamerat kan skimtes langt der bak i det ikke akkurat ugjestmilde, men likevel litt ensformige landskapet.

Heldigvis hadde vi rømmegrøt til å trøste oss med. Den spiste vi mellom de to broene som får oss og alle andre som vil inn i selve villvidda over storlågen. Det var like før turen for alvor kunne begynne, før den kunne gå fra en vanlig, flott fjelltur, til noe helt ekstraordinært.

En helt grei lunsjplass.

Andre natt ved sekstjønnene

Vi la en liten plan for hvor vi skulle gå. I fjor hadde vi også her på andre dagen kommet helt skjevt ut, og tatt helt feil av når på dagen vi befant oss. Vi ble regelrett overrasket av kveldsmørket, måtte finne oss teltplass i en fart, og i pøsregn, og hadde lite valg neste dag, annet enn å følge turiststien raskeste vei til Hansbu og Kvenna. Nå hadde vi allerede en ettermiddag til å komme oss litt innover vidda. Og vi bestemte oss for å ta av fra hovedstien så raskt som det var mulig.

Slik ser det ut når man går rett opp fra stien til Turistforeningen.

Vi gjorde det slik. Etter å ha krysset lågen tok vi første vei til høyre, fortsatt en normal sti, og fra den tok vi raskeste vei direkte oppover ved en eller annen varde, eller turistforening-T. Nå var vi i det ville. Og nå fikk vi forståelsen av hvor mye vi hadde å gå på, om vi hadde latt oss imponere av landskapet innover fra Tinnhølen til Sandhaug.

Og slik ser det ut når man kommer over høydekanten.

Litt fysisk glede var det jo også å streve seg oppover fjellet. Det skulle bli mange slike oppstigninger gjennom sånn halvveis bratte og halvveis lange pass denne turen. Det finnes mange slike i den norske fjellheimen, og det er noe helt eget å komme over og se hva som befinner seg på den andre siden. Her på dette stedet lå de friske fjelltjernene på rekke og rad, og vi fant det som må være alle tiders teltplass.

Martin på vei mot teltplassen over alle teltplasser i våre liv.

Det lå midt i en dal med vakre fjelltopper til alle sider, slik at det fra alle kanter ville være le for den verste vinden. Det var også pass som solen kunne komme gjennom, vi fikk både kveldssol og morgensol i rikelig monn. Plassen vår lå midt mellom to fjellvann, små, klare tjern, som var forbundet med en liten bekk i mellom. Denne klukket og koste seg, og gav oss den rette bakgrunnslyden gjennom kvelden, morgenen og natten. Rett ved teltet var det en liten høyde. Den kunne vi på noen minutter krype opp på, og få et bedre overblikk over landskapet. Det var storslått. Rett rundt oss lå seks tjern fordelt symmetrisk med tre på hver side nedover fjellsiden ned mot sletten frem til Nordmannslågen. Videre så vi over til Sandhaug, og det store viddeområdet mellom Sandhaug og Tinnhølen. I det fjerne var høyere fjell, og jammen mener jeg at ikke også Folgefonna befant seg der i horisont. Det var uansett et praktfullt skue, som fengslet meg fullstendig mens min venn drev med sine fiskekast, systematisk fra vann til vann av dem vi hadde til rådighet.

Slik ser det ut der det ikke kan se bedre ut å telte.

Jeg bestemte meg for at en slik dag måtte krones med et ordentlig fjellbad. Det mest innbydende vannet kunne jeg ikke bade i, siden det også var innbydende som fiskevann. Så jeg tok det nest beste, like nedefor teltet, og i alle fall så dypt at det gikk an å ligge og flyte litt i det. Det var det første av det som skulle bli veldig mange bad denne fjellturen.

Jeg er ikke mindre beskjeden enn at jeg setter kameraet på en stein, setter forsinkelse på 10 sekunder og knipser meg selv i det jeg er i ferd med å gjøre meg klar til å bade i fjellvannet ved siden av meg.

Det var ikke så altfor lenge siden vi hadde spist rømmegrøt. Så vi var ikke egentlig sultne, det var mer det at vi hadde så mye mat, som gjorde at vi spiste en middag til her på kvelden. Det stod ikke noe tilbake når det gjaldt kvaliteten, det var pastaretten fra gårsdagens oppskrifter, steik, bacon, løk og pasta, servert med pastasaus, spisset med hvitløk, og jammen hadde vi også litt rødvin igjen fra dagen før. På toppen hadde jeg båret med meg restene av gårsdagens ved, mens min venn hadde rasket med seg en pinne fra lunsjplassen. Vi hadde nok brensel til et lite bål, og det lille bålet hadde nok energi til å gi fra seg litt varme, så det var veldig greit å bli sittende. Og der satt vi, mens bekken klukket under oss, og stjernehimmelen over oss. Det var ikke så vakkert som gårsdagen, men man diskuterer jo ikke med stjernehimmelen. Det var en fredfylt naturopplevelse, knitringen fra bålet, bekken mot steinene, og kveldshimmelen som gikk over  natthimmelen, og konturene av fjellene rundt oss ble stadig mørkere. Da bålet ikke lenger gav fra seg varme, var det bare å pusse tennene i den samme bekken vi satt over, og krype i soveposen for en natt på et riktignok elendig underlag, men hvem bryr seg om det på et sted som dette. Det var en alle tiders teltplass som vi sov på inn til en alle tiders dag.

Slik så utsikten ut fra høyden.

En alle tiders dag

Det å våkne til sol i fjellet blir ikke noen mindre sensasjon av at det skjer to dager på rad. Natten var iskald, det skal være sagt. Det var rim på teltet og på bakken rundt oss, skosnorene mine hadde frosset fast og det var også et tynt islag på de grunneste stedene i vannet over oss, men solen var tidlig ute med varmestrålene sine og tinte det snart opp.

Man ser solen har en oppgave, og at den kommer til å bli oppfylt.

Vi kunne velge i store mengder krem hvor vi skulle spise frokosten. Det var vakkert overalt, sol overalt, og man skulle virkelig gå inn for det om man skulle kjenne noe vind. Egg og bacon var førsteretten denne dagen også, så kruttsterk kaffe, og hele tiden tjukke, norske brødskiver med brød fra baker. Appetitten er det aldri noe å si på til fjells, og det er en livets lykke at det er innrettet slik, for det smaker utrolig godt og er noe så over aller grenser trivelig å spise der ute i naturen. Jeg blir noe nær religiøs av det. Samtalen gikk i legevitenskapens historie, med vekt på amputasjoner og innsyn i de gamle grekernes tradisjoner og den amerikanske borgerkrigen. Vi hadde også en liten runde om urfolk, en og annen torturmetode benyttet av indianere i Nord-Amerika ble malerisk lagt frem, og vi var også som alltid innom noen språkfenomener fra forskjellige språk og land. Alt mens vi hoppet fra stein til stein i vannet, gikk omkring og spiste og drakk kaffe, og i det hele tatt oppførte oss som man skal i fjellet.

Om bilder hadde lukt...

Morgenritualet ble avsluttet med et ordentlig lite fjellbad i hovedvannt vi lå i, det mest innbydende av dem. Heller ikke dette var dypere enn at det gikk an å gjøre stort mer enn å flyte. Men det var i det minste en stein å krype ut på, og det er også noe eget å ligge å vugge i iskaldt fjellvann, mens man kikker på det fra denne synsvinkelen uvirkelige landskapet rundt seg. Jeg tenkte imidlertid mens jeg holdt på med denne badingen at den kanskje hadde mer å gjøre med tvangstanker, enn med velvære. I løpet av turen skulle jeg endre oppfatning, – eller bademotivasjon.

Slik ser det ut når teltet blir pakket sammen.

Vi fortsatte strake veien oppover passet vi hadde begynt på, og som vi hadde ligget og overnattet i. Kroppen var jo full av krefter og glede etter all maten den hadde fått, og all bevegelsen den hadde fått være med på dagen i forveien. To unge menn har jo dessuten den ekstra motivasjonen at det gjelder å komme før den andre opp slike høydedrag, og man skal jo også helst gjøre det uten at det skal synes eller høre noe særlig. Det skal være overskudd alt i hop.

En ordentlig morgentur i herlig morgenstemning.

På toppen lå et av de vakreste vannene jeg har sett. Jeg sa det der, beruset av synsinntrykket, og sier det på ny, nå som jeg bare husker det. Det var stort, så stort at det gikk ikke an å gå rundt det hvilken side man ville, man måtte velge den korteste. Men det var glassklart, man kunne se rett ned i bunnen selv om det raskt ble flere meter dypt, og det var så stille at rundt hele vannet kunne man se svaberg, knauser, grønt gress og småfjell speile seg i det. Det var for mye av det gode, det gikk ikke an å holde seg. Vi måtte ta en øyeblikkelig rast, selv om dagsetappen bare så vidt hadde begynt. Vi skar opp en appelsin, og spiste den så aldri har en appelsin smakt så godt i Norge. Vi skar straks opp den andre og siste, og selv dagen etterpå da vi også ville ha appelsin, og var klare på at vi til neste år på ta med flere, så var vi helt overbevist om at uansett så mange appelsiner vi hadde hatt med, så hadde vi spist dem opp alle sammen der med dette paradisvannet.

Et litt uanstendig bilde slipper gjennom sensuren for å vise hvordan vi hadde det da vi spiste appelsin denne alle tiders dagen ved dette alle tiders paradisvannet.

Her var ikke bading en tvangstanke, her var det en helt ufortjent gave. Hva kan vel en stakkars person gjøre for å fortjene noe slikt? Det var et steg uti, og i det neste så svømte mann. Uansett hvor mye man dukket, ville man aldri nå bunnen, utenom hvis det bare virkelig var dette som var målet. Liggende på ryggen kunne man snurre rundt og se de usannsynlig vakre fargene i sollyset rundt hele vannet. Det var et slikt overskudd og en slik variasjon av naturformasjoner. Og gresset var så saftig grønt at man kunne ønske man var reinsdyr.

Dette bildet gir et lite inntrykk av hvor klart dette vannet egentlig er.

Det var bare ikke mulig å gå fra dette vannet for fort. Alle har vel hørt om og prøvd kasting med fiskesprett, eller hva det kalles i forskjellige dialekter. Det går ut på å kaste en flat stein i vannte, og få den til å hoppe, flest ganger og lengst. Et paradisvann som dette hadde selvsagt også flate steiner å by på, rikelig. Like ved der vi satt var et like fjellberg, og der hadde snø og is og kulde gjennom utallige vintre skåret til flate steiner som det fra naturens side var lagt til rette for mesterskap i fiskesprett, nettopp i dette vannet her. Vi kastet og kastet, i pur glede. Det er som alle vet vanskelig å telle nøyaktig hvor mange ganger steinen egentlig hopper, og hva som skal kvalifisere for å være et hopp. Så vi fant et mesterskapskriterium det ville være enklere å måle etter. Hvor langt kan vi gå opp i høyden, kaste steinen, og fremdeles få den til å sprette. De første høydene vi prøvde fra gikk som en lek, det var akkurat som om det ikke spilte noen rolle at steinen ble kastet høyere opp, den hoppet villig og greit og hver gang. Så vi fant raskt ut at vi måtte høyere, mye høyere. Jeg må si jeg ble ganske overrasket over hvor høyt det var mulig å få til fiskesprett fra. Et av vinnerkastene ble også utført med en svær og tung stein, så man må jo la seg imponere av overflatehinnen til vannet, som nekter å la seg briste av at det kommer en kilos stein med litt fart og spinn fra noen meter oppi luften, den sender heller steinen opp i luften igjen. Utrolig. Min venn vant for øvrig konkurransen, med dette og noen andre usannsynlige kast.

Hvor utrolig det enn ser ut, kommer denne steinen til å sprette opp igjen når den lander i vannet langt under den, og være en god kandidat til vinnerkastet i fiskesprett fra høyden.

Vi var ved dette vannet veldig lenge og helt med rette før vi gikk videre rundt det. Og da vi fortsatte opp en av fjellsidene på andre siden, vi gikk bare opp der det passet oss, så dukket det med en gang opp nye vann, like innbydende. De var alle sammen glassklare, speilblanke og brådype, man kunne alltid velge om man ville drikke, bade eller fiske i det, eller bare nyte synet av det. Min venn tok seg av fiskingen, mens jeg nøt synet og fotograferte. Vår retning å gå var temmelig nøyaktig rett sørover, og om vi hadde valg, heller vest enn øst. Vi skulle gå til vi traff Kvenna, den store, flotte elven som deler Hardangervidda, og så skulle vi spise middag der et sted i nærheten av Hansbu. Kjøttkaker ved Kvenna var et uttrykk som oppsto, og festet seg i hodene våre. Denne litt omtrentlige ruten gav oss stor frihet i hvor vi skulle gå. Vi kunne bare gå over en liten fjellrygg der det fristet oss, der det så lovende ut. Og på andre siden holdt lanskapet alltid hva det lovet. Det åpnet seg store, vakre daler, hele tiden med klare, dype vann, hele tiden med vakre farger av stein og gress, og hele tiden badet i solen vi gikk i. Å bli sliten er ikke aktuelt under slike forhold.

Bak hver eneste haug og høydedrag skjuler det seg storslåtte fjellandskap, vakre fjellvann, og nye hauger og høyder som skjuler nye landskap innover i det som føles som det uendelige.

Å bli sulten er imidlertid tillatt. Og vi vaklet ikke i ideen om å spise kjøttkaker ved Kvenna, vi la igjen mange vakre vann på veien dit, mange vakre vann. Det var lenger enn vi trodde, eller kanskje vi heller skulle si det sånn at det var ganske langt, og at det tok det meste av dagen å komme dit. Mot slutten var vi sultne, og økte farten. Jeg økte farten voldsomt. Ved et tidspunkt langt oppe i høyden sjekket vi kartet for siste gang, Reinavannet hadde nettopp vært såvidt i syne, og vi så nedover dalen eller en av dalene som ledet ned til Hansbu, og som vi antok gjorde det. Nederst i den, eller første del av den lå også et av de mange store, klare vannene som er spredd rundt her, og gjør landskapet så vakkert. Men nå var også min venn sulten, og nøyde seg med å snakke om hvor store fisker det kunne være i disse vannene.

Et av de mange, mange glassklare fjellvann min venn fortsatt fisket i.

Og så var det bare å gi gass de 3-400 metrene nedstigning ned til det som også viste seg å være Hansbu og Kvenna. Det store vannet i dalen hadde også en stor bekk som ledet ut fra det, og rant ned til Kvenna. Man kan nesten si at jeg rant med den, og prøvde å holde samme tempo, noenlunde det til tyngdekraften. Det gikk fra stein til stein i elvebekken, ubegripelig vakkert, skåret seg inn i landskapet, glinsende svart i solen. Og over elvebekken var gresset, lyngen, einerbuskene, vi var noen hundre meter lenger nede, og det var allerede merkbart mer vegatasjon. Klønete å gå i, var det. Her var ingen sti eller rute å gå, det var bare å trenge seg frem der det passet som best, over stein og hump og haug, ned i dump og grøft, over elvebekken, videre nedover i samme landskap. Det gjaldt også om å gjøre det fort, for der nede lå Kvenna, der ventet bading garantert og kjøttkaker like garantert. Kvenna deler seg litt akkurat her ved Hansbu, eller det er to elveløp som blir til ett der, og det er mulig å krysse det ene av det. Etter det følger en tur over myr, og så er vi der, plassen vår.

Langt nedover i denne dalen ligger bestemmelsesstedet vårt.

Denne plassen har alt man kan ønske seg. Svabergene ligger der rikelig, elven renner bred og dyp ved siden av, og hyttene ved Hansbu er ikke altfor plagsomt i syne. Jeg kom en stund før min turkamerat, og sløste ikke noe tid med vurderinger før jeg lå og fløt i Kvenna. Min venn kom snart etter, og var også rask med å bade. Det var iskaldt, selvfølgelig, men herlighet, for en opplevelse! Her skal man ikke kaste bort tiden med å gå for tidlig opp.

Og etterpå var det kjøttkaker. Vi slengte også generøst oppi noen skiver fra steika vi fortsatt bar med oss, og hadde mandige mengder av både poteter, kjøttkaker, gulrøtter og tyttebærsyltetøy. Det var akkurat nok for to. Etterpå var det middagskaffen.

Kjøttkaker ved Kvenna.

Og jeg gled over i en tilstand av tilfredshet. Min venn ville også fiske litt før dagen tok slutt, mens for meg kunne godt alle dager ta slutt. Jeg var salig.

Skyggen i dettte bildet gir en ide om hvor sent på dagen det er.

Vi så en lemen da vi krysset myrsletta enda en gang tilbake, den pilte og gjemte seg da vi fant den, men aldri godt nok, så den kom stadig frem igjen og pilte videre. Selvfølgelig så vi lemen. Vi krysset Kvenna tilbake, min venn gjorde sine fiskekast, fikk ingenting, og sollyset begynte nå å kaste lange skygger. Det led mot kveld, og det gjenstod naturlig bare å finne en egnet teltplass i nærheten av vann, og litt oppe fra Hansbu, før vi kunne avslutte denne helt urimelige dagen i fjellet.

Denne lille luringen var ikke så lett å ta bilde av, som det denne gangen var å finne den.

Leirplassen fant vi ved bekken som renner ned til Hansbu. Helt grrei standard, det var noenlunde flatt der, og i alle fall mykt. Utsikten var upåklagelig, men nå var vi så godt vant, at vi gjorde ikke noe nummer av det. Selvfølgelig ser det slik ut i den norske fjellheimen.Det er nesten noe poetisk over landskapet her nede ved Kvennsjøen

Som om alt nå skulle legges til rette for oss lå det også noe tørr einerkvist spredt rundt teltet. Vi kunne få bål denne siste dagen også. Virksomt bål alle tre dager hadde vi aldri hatt før, at vi fikk det nå var bare som det skulle etter alt det andre som også hadde skjedd.

Vi hadde ikke noe å spise ved bålet. Eller vi var ikke sultne, er riktigere å si. Så vi stod og lå bare rundt det og kikket inn i det og lot oss varme opp av det, før vi gikk ned til bekken og pusset tennene i den, og avsluttet denne alle tiders dagen i den norske fjellheimen. Og her er uttrykket «alle tiders dag» ikke tankeløst brukt.

Tredje natt i nærheten av Hansbu

Også denne morgenen våknet vi til rim på teltet og tykk rim på tingene vi hadde hatt liggende ute gjennom natten. Det var heller ikke slik at vi kunne se blå himmel gjennom gløtthullet i teltet. Men skinnet bedro. Jeg tenkte det var best å stå opp med morgenlyset, vi hadde en lang vei hjem, og ulikt alle tidligere ganger har jeg nå en bekymret kone gående hjemme og vente, og hun vil bli riktig bekymret om jeg kommer senere enn planlagt. Så vi måtte av gårde.

Man ser tydelig av bildet at det har vært kaldt om natten.

Men vi måtte heller ikke slurve med det som skal gjøres skikkelig. Det var en alle tiders strålende morgen enda en gang, tre dager med sensasjon på rad. Vi hadde bare slått opp teltet på det aller mest skyggefulle stedet, le for vinden og også le for solen. Det var bare å gå noen meter for å la seg varme opp.

Er det et speil som ligger i bunnen der?

Og der noen meter borte var det på tide å bli nasjonalromantisk. Nye vann dukket selvfølgelig opp. Morgendisen lå over Kvennadalen, man kunne virkelig se elveleiet ut fra der skyene lå. Trolsk var det, hvordan skyene buktet seg inn og rundt og mellom fjellsidene, mens fjelltoppene stakk fredelig opp over dem, og solen skinte lavt på alt sammen.Ingen glass er halvfulle i en slik stemning.

Med et bilde tatt i motlys virker alt bare enda mer mediterende.

Min turvenn kom snart etter og sjekket hva det var for slags meditasjon jeg drev med. Det var ikke stort større meditasjon enn å sitte stille og se, det var allerede på grensen til religiøst. Men vi er turvante og nå etter hvert vante med lykke, vi ville forsterke også denne opplevelsen med en skikkelig frokost. Vi fant en stor stein like ved elvebekken vi sov ved, friskt fjellvann til kaffen en halv meter unna, egg og bacon, tjukke skiver med bringebærsyltetøy.

Livet er ikke engang det nest verste man har.

Og så var det bare å innrømme lykken man var tildelt. Jeg kunne gå i bar overkropp. Kortbukse hadde jeg gått i allerede i går. Nå røk t-skjorten også. Og min venn, som syntes dette var vel å trekke det litt langt, måtte som han sa bite i gresset, og ta på seg kortbukse han også.

Dette bildet gir kanskje det beste inntrykket av landskapet vi lå i siste natten.

Hjemover

Det var sjarmøretappe. Slettelandet over Hansbu er en myr, men nå har det vært så tørt så lenge, at det er ingenting å gå over den, selv med litt såre skuldre og stive bein etter rause dagsmarsjer de to dagene i forveien også. Vi fortsatte prosjektet vårt, vi gikk etter kart og kompass, og kravlet oss over passende pass og fjellrygger, og så landskapet åpne seg på andre siden. Suksessformel.

Det første større vannet i den første større dalen vi støter på.

Kartet har ikke gitt navn til alle vann og topper som ligger der. Men vi kom opp til vannet litt nedenfor Reinavannet, til et vann jeg kan prøve å kalle Harevann, ikke fordi det er så mange harer der, men fordi det i formen ligner litt på et harehode.Kaninvannet var mitt første forslag i hodet mitt der oppe, men som man forstår, i villmarken går ikke det.

Vannet kunne også hete hornvann, for Martin fant noen skikkelige reinsdyrhorn der.

Uansett hadde vi en appelsinpause ved dette vannet. Det vil si, alle appelsinene var jo allerede spist opp ved paradisvannet dagen før, så vi hadde bare en pause, og spiste litt puslete kjeks og sjokolade.

Det er ingenting å si på speileffekten i vannet.

Så gikk vi opp nærmeste pass, og fikk turens vakreste utsikt. Jeg har vært slepphendt med superlativene i denne bloggposten. Det var jeg også i løpet av turen. Og jeg står for det alt sammen. Denne siste, store utsikten toppet det hele. Fjellryggen var her helt smal, og på andre siden hvor vi skulle ned gikk det bratt rett ned. Og nederst i denne dalen lå det selvsagt et speilblankt fjellvann, som viste omgivelsene rundt det dobbelt. Lenger nedover var elve- og bekkeløpene ned mot Normannslågen synlige, som også selve lågen var det lenger borte i Horisonten. Bak oss var Reina og det nye Harevannet, enda mer glassklare. Min venn slapp fra seg en uartikulert lyd i pur fryd.

Vakkert.

Det var toppen. Kronen på verket. Fornøyd gikk vi ned. Det var litt mindre bratt enn et stup, litt sånn at min turkamerat sa at her er det ikke særlig smart å gå ned, før han ombestemte seg og gjorde det allikevel. Det var steinlandskap, vilt, herlig.

Like nedenfor her går det rett ned. Det er spektakulært vakkert.

Svartvannet i bunn var ikke så innbydende som det så ut lenger oppe fra, så vi gikk raskt videre, og ned etter elvebekken som rant ut fra det. Det var også ganske bratt. Men vi har begge studert våre timer fysikk, og vet hvor bratt det må være for at tyngepunktet skal vende nedover, og ikke inn i bakken. Man faller selvfølgelig ikke.

Selv om man kan gå hvor som helst, er det like greit å gå der det er enklest.

Lunsj hadde vi god tid til. Vi er turvante. Hastverket tar vi den kjedeligste delen av ruten, fra Sandhaug og inn. Lunsjen skal vies mest tid, og skal ikke på noen måte ha følelse av hastverk. Vi fant et sånt flott, norsk standardsted, der tusener og millioner lunsjer tidligere har vært spist langs etter våre utallige elveleier. Det er svaberg, det er rennende vann. Og det rennende vannet er drikkekilden.

Akkurat dette vannet hadde den svakhet at det var vanskelig å bade i det. Jeg løp frem og tilbake inntil det tåpelige for å finne et sted der jeg kunne legge meg ned, og flyte og svømme. Det ble mye bading og dukking mens jeg strevde med dette, så avkjølingsbiten etter en varm marsjetappe ble godt oppfylt. Fisker så vi også, rimelig store til og med, de smatt inn under steinene med det samme vi kom, men ikke raskere enn at vi oppdaget dem.

Slik ser det standsmessig ut siste lunsjen på denne supre fjellturen.

I mellomtiden mens jeg badet hadde min turkamerat godt i gang med lunsjen, eller middagen, eller begge deler. Vi skulle ha pannekaker med bacon, og etterpå pølse med lompe. Etterpå der igjen avsluttet vi med kaffe. Vi spiste lunsj i timevis, som skulle være en selvfølge i slikt vakkert fjellvær, slikt vakkert landskap, slikt vakkert alt i hop.

Siste transportetappe

Min turkamerat fotograferte et bilde for å sjekke klokken. Den var tre, og med urimelig fart kunne vi kanskje klare å komme oss tilbake til Tinnhølen innen sju, som av en eller annen grunn var blitt planen. Vi pakket rolig sammen, og satte så av gårde i god fart.

Vi fortsatte suksessformelen vår like til det aller siste. I stedet for å gå rundt siste fjellet før Lågen, gikk vi over det. For siste gang denne turen fikk vi opplevelsen av å komme over åskammen, og skue utover uforfalsket norsk fjellandskap. Riktignok var dette utsynet utover den dalen traktorstien til Hansbu går, vi har vært der før og kjenner stedet nedenfra, men jeg skal ikke underslå at også dette synet gjorde inntrykk.

Vi velger hver vår rute over kammen og ned.

Siste strekket inn til broene over Nordmannslågen går over en veldig myr. Vi var langt borte fra stien, så vi fikk god treningseffekt av å haste gjennom det myke og delvis våte underlaget. Nå og da kom en liten bekkelv vi måtte krysse, nå og da dukket det opp et myrvann foran oss, nå og da var det bare å gå. Slike strekninger er alltid lenger enn de ser ut. Men til slutt var vi ved første broen tilbake til Sandhaugsiden, sivilisasjonen, og vi gjorde en siste rast før den siste og kjedeligste transportetappen.

Den siste store utsikten vi så fra det siste fjellet vi passerte over, innover mot Sandhaug, alt frem til Lågen er myr.

Den gikk vi så fort vi kunne. – Her trenger vi ikke jage på, eller noe sånt, sa min kamerat, – det er bare å gå hjem. Men selvsagt jaget vi på, og det fordi vi på mandig vis ville vise den andre hvem som hadde tålt turen best, og fortsatt kunne gå raskest. Vi slapp hverandre aldri lenger enn ti meter foran disse siste tre timene inn til Tinnhølen. Som regel gikk han først, og jeg like i hælene på ham. Med stadige påminnelser om at jeg når som helst ville smette forbi, om han slappet av.

Etter siste broen gikk dette kappløpet over alle grenser. Vi hadde hatt vår siste rast, spist litt kjeks, drukket litt vann, slappet litt av. Klokken var noe sånt som 1815 da vi kom, 1820 da vi gikk. Det var 40 minutter til Tinnhølen, og vi måtte gå maksimalt for å rekke det. Så vi hadde også motivasjon for å jage på.

Men den viktigste motivasjonen for å jage på var selvsagt og usagt at vi ville parkere den andre. Jeg langet ut så jeg fysisk ikke kunne gå fortere siste alvorlige stigning opp fra broen og elveleiet. Min venn gikk akkurat like så fort, og opp på siden av meg. Vi snakket ikke med hverandre, sa ingenting, tilsynelatende skulle vi bare gå tilbake og håpe å rekke Tinnhølen før sju, av en eller annen grunn. Men vi skjønte jo godt at vi ville gå så fort at den andre ikke klarte å følge med. Det var i alle fall helt klart mitt mål. Og det var helt klart hans mål også.

Og han skal ha den rosen på internett, han er en racer til å gå, han kan holde en marsjfart som jeg må småløpe for å holde følge med. Så jeg småløp. Generelt får han ofte et lite forsprang oppoverbakker, mens jeg tar dette igjen nedover, jeg tar større sjanser og lar tyngdekraften gjøre jobben. Jeg ramler mer eller mindre nedover.

Til slutt så vi Tinnhølen, fortsatt langt borte. Og vi har gått i fjellet hele langhelgen. Vi vet at det som ser langt borte ut, i virkeligheten er enda lenger borte. Og forskjellige plager etter dager i fjellet meldte seg også inn i regnskapet. Sekken gnaget, skoene gnaget også litt, solbrente var vi i ansiktet, i alle fall jeg, i det hele tatt gjorde det litt vondt. Men selvsagt ikke så vondt som det ville gjøre å tape kappløpet.

Så siste biten kom vi gående som to klovner innover mot demningen over Hølen.Vi gikk så fort at det måtte se ut som en spøk. Han holdt den imponerende racerfarten sin, jeg småløp bak og slapp ikke en meter. Like før broen over til parkeringsplassen stoppet han for å drikke vann, og jeg snappet anledningen til å gå først over broen, bort til bilen, legge fra meg sekken, og gå ned til hølen for å fylle vann, ta av skoene, kaste sokkene, i det hele tatt. Min venn kom like bak og gjorde det samme. – Det var litt av et kappløp, sa han, og slapp sannheten fri.

Avslutning

Med dette var fjellturen slutt. Det gjenstod bare å kjøre hjem. Vakker er det, selvsagt, å kjøre fra Tinnhølen og inn til riksvei 7 ned til Eidfjord. Men turen er slutt. På ferjen fra Bruravik til Brimnes var leddene så stive at det var vanskeligheter med å komme seg ut av bilen, og enda verre å komme seg ned trappene ned til salongen. Hvem skulle trodd at vi nettopp i tre lange dager hadde gått ustanselig opp og ned fjellsider i Hardangerviddas vakre terreng? Eller hvem skulle trodd noe annet?

Vi var hjemme klokken litt over 2300. Lykkelige.

En helt mislykket telttur

Til overskriften kan man spørre hvordan en telttur i det hele tatt kan bli mislykket. Den eneste måten jeg kan se er at den ikke blir noe av. Og dermed er egentlig hele denne posten gitt.

Det er min kamerat og jeg som har en del tradisjoner. Blant dem har vært å ta med oss gitar og øl og pølser, og så spille i vei på en av jærstrendene. Men etter at jeg begynte å bruke hele sommerferien min på utenlandsreiser har det vært litt vanskelig å få dette til. Og vi har prøvd å overføre tradisjonen til muligheter i Bergensområdet. Vi har vært på Sandviksfjellet, Fløyen og Blåmannen og spilt, vi har vært i Nordnesparken – uforståelig, med tanke på hvor mange folk det er der, og hvordan vi egentlig spiller -, og vi har vært noen kjøreturer ute mot Øygarden og prøvd oss. Problmet med det siste er naturligvis at en av oss da må kjøre, og det forhindrer drikkedelen av tradisjonen. Så nå bestemte vi oss for å prøve en når vi først kom på den opplagt løsning: Vi tar med telt, og overnatter.

Så var planen for det meste lagt. Jeg kjøpte mat og drikke, han skaffet bil gjennom bildeleringen, som han er med på. Han skulle komme til meg klokken 1705, han kom 1735, men slike halvtimer er vi vant med å miste. Vi har hatt vårt mer eller mindre faste sted ute på Sotra, vi har vært der to ganger, men vi ville denne gangen prøve utover til Radøy og øyene der. Der skulle det jo også være muligheter. Min kamerat hadde sjekket på GoogleEarth og laget et håndskrevet kart: Knarvik -> Manger (første til høyre etter 565) -> Floni. Den eneste forskjellen på min gjengivelse og originalen er at i originalen er stedene satt under hverandre, og pilene er doble.

Det må også her med hvordan vi hadde pakket og tenkt. Vi har aldri i vårt liv tatt værforbehold. Tur er tur, og er en dag fastsatt, så blir det den dagen. Vi hadde fastsatt denne lørdagen, så slik skulle det bli. Været fikk rette seg etter oss. Jeg hadde så smått sjekket værmeldingen, og sett det skulle være både litt regn og litt sol, men likevel var det slik at når jeg pakket og ordnet, så så jeg for meg hvordan vi skulle sitte der på svaberget med hver vår gitar, og gjerne ta oss en liten dukkert i bukten nå og da for å avkjøle oss. Min kamerat hadde lignende planer, men stilte i det minste i bukse og innejakke. Jeg kjørte sommerløpt i kortbukse og kortermet skjorte. I bilen var dette helt greit antrekk.

Som passasjer i forsetet var det jeg som skulle være kartleser. Heldigvis var kartet ubrukelig, for jeg hadde blitt aldeles bilsyk av råkjøringen på de smale, svingete veiene utover i Hordalandsdistriktet. Denne avkjørselen til høyre som var så detaljert beskrevet på kartet, den skjønte jeg ingenting av hva skulle være, og stedsnavnet «Floni» hadde jeg også store problemer med å få inn i hodet. Ikke at vi kunne regne med å finne noe retningsskilt til stedet, min kamerat hadde bare funnet stedsnavnet på GoogleEarth et sted han syntes var fint.

Min kamerat hadde planlagt turen slik jeg planlegger slike turer. Han ser gjennom kartet, får altfor raskt ideen om at dette kommer til å gå helt fint, og ethvert problem vil greit la seg løse når vi kommer til stedet og støter på det. Han visste vi skulle kjøre  til Manger og hvordan vi kom oss dit. Og det var først derfra denne «første til høyre» skulle gjelde. Men hva dette skulle bety hadde han glemt, og jeg aldri visst. I et kryss vi til slutt kom til i Manger var det tre veier som kunne kvalifisere som «høyre», og ingen rett frem. Hva skulle vi så gjøre her? Vi prøvde den midterste av høyreveiene, den med skilt til Bøvågen, for den som er så interessert i våre liv at han (eller hun) vil følge kjøreturen vår på GoogleEarth. Det var 12 kilometer dit, stod det på skiltet. Og vi skulle jo ikke dit, vi skulle til Floni.

Alright, jeg må skjære litt igjennom fra å ta med alle detaljer. Man kan kort si at vi kjørte inn det meste av det som var av sideveier og stikkveier utover der mot Radøytunet, Soltvedt, og flere andre steder og kriker og kroker. Ved en anledning kom vi langt utover en vei vi mente var svært lovende. Det vil si at alt som var av hus og bebyggelse (og vei) forsvant, og vi var midt ute i ødemarken. Virkelig. Dette er Floni, sa min kamerat. Det kunne det kanskje være (det var det ikke), og det ville så absolutt være fint der en solskinnsdag med vennlig bølgeskvalp mot skjærgården. Her var det iskaldt og kraftig vind. Selv vi som ikke tar værforbehold vet vi må finne le for å campe.

Jeg skjærer altså bort en del detaljer i det jeg skriver. La oss bare si at de detaljene jeg skjærer bort tar noen timer, og at vi disse timene befinner oss på smale, svingete vestlandsveier, i stor fart og med brå bremsing, for vi vil jo i det minste få spilt noen sanger og spist opp middagsmaten før det blir mørkt. Vi kjørte tilbake til blekksprut T-krysset, som jeg her og nå vil kalle det, der med Manger kirke. Vi prøvde nå den veien mot høyre som kvalifiserer mest til å være den mest rett frem, den inn mot Toska. Her så det svært lovende ut. På ny erklærte min kamerat at vi var på vei mot Floni. Det kunne vi jo fort være (det var vi, men skjønte ikke), men det viktigste var at vi fant et flott sted å slå opp leir. Kravene var ikke all verden. Vi ønsket svaberg, hav, litt lunt, og langt vekke fra folk. Ellers hadde vi mat, vin og gitarer, og til og med telt. Alt skulle jo være lagt til rette.

Lovende landskap i Hordaland holder ikke alltid løftene sine. Ordet som først kunne strykes ut  forrige setning er «alltid». Ikke før er det blitt litt vilt og flott og fint, så dukker det snart etter opp noen hus og dyr og barn, og vi er på nytt midt i sivilisasjonen. Slik var det i Toska, friluftsområdet der. I ettertid er det plent ufattelig at vi ikke bare parkerte bilen der, og gikk til vi fant et skikkelig sted å være. Men da vi parkerte bilen var vi så innstilt på at dette ikke var stedet for oss, at vi ikke engang tok med oss sekkene da vi gikk og saumfarte. Og rett skal være rett, like ved parkeringsplassen var det ikke det kystlandskapet vi hadde sett for oss og ville være i. Det var mer å assosisere med lynghei og fjellvann, og altfor nær til folk. På GoogleEarth ser jeg jo nå at hadde vi bare gått noen meter ekstra, så hadde vi fått akkurat det vi ønsket oss. Vi gikk i stedet inn i bilen.

Det var en stikkvei på vei mot dette stedet som hadde sett litt lovende ut. Det var den første og eneste veien til høyre langs denne veistrekningen. Vi kjørte inn dit. Jeg var egentlig ikke så verst optimistisk, min kamerat noe mindre. Snart stod en flokk svarte kuer, kviger og ungokser og kustirret på oss. Vi kjørte forbi dem, vi kjørte mer eller mindre optimistisk helt til vi i enden av veien så et reneste herskapshus, med militært åttemannstelt utenfor, enten var det pensjonat eller rikfolk, eller til og med en kombinasjon av begge deler. Sleng inn at det kanskje var bønder, for en låve var der også, og et sted måtte jo disse svarte kuene vi hadde kjørt forbi også holde hus. Dette var Floni.

Her er det. Selveste Floni.

Kanskje kunne vi komme til det stedet min kamerat hadde sett på kartet, om vi hadde presset veien – i bil eller til fots – litt forbi dette pensjonatet, eller huskomplekset. Men av alle stedene vi var, var dette det vi minst trodde var Floni.

Vi kjørte tilbake til kirken og blekksprutkrysset. Vi prøvde veien til venstre denne gangen. To lokalbeboere som var ute og luftet hunden viste med sine ansiktsuttrykk og kroppsholdning hvilken nytte som lå i det, det var bare å snu. Ikke så mye fordi vi ville prøve den, som fordi min kamerat kjørte feil vei, prøvde vi nå den siste av de tre veiene til høyre i blekksprutkrysset. Vi skulle tilbake til byen. Et virkelig stunt prøvde vi da jeg så et skilt til Lygra. Der har jeg vært før, tror jeg, og der var det fint. 18 kilometer smal, svingete vei. En parkeringsplass og en festival var hva vi fant.  18 kilometer smal, svingete vei tilbake. På ny var det ufattelig at vi ikke fant noen ting der ute, når jeg nå på ny i ettertid ser over stedet på GoogleEarth.

Min kamerat hadde et siste håp: Salhus. Men etter hvert som vi nærmet oss dit og det allerede begynte å mørkne, skjønte vi at det heller ikke her ville være noe for oss. Det var bebyggelse helt ned til sjøkanten. Helt nederst lå en kirke med en kirkegård. «Likviken» kaller lokalbefolkningen stedet. Og det svarte, rare sjøvannet gir svar på det mildt makabre navnet. Her var heller ikke noe sted for oss. Ikke for å ligge i telt og spille gitar i omvendt rekkefølge.

Underveis hadde vi og særlig min kamerat vært inne på den utrolige løsningen å reise fra Radøy over til Sotra for å finne et sted ved sjøen vi kunne være. Det ser like rart ut nå i ettertid, som det gjorde der og da. På Sotra var det i alle fall et sted vi kjente og visste hvor var. Men da vi ikke hadde funnet noe før vi kom tilbake til Bergen klokken ti, det var mørkt og like kaldt som før, så gav vi bare opp hele prosjektet og gikk i stedet hjem til ham og drakk vin og spilte gitar. Og spiste kjøttkakene jeg hadde gjort klar for å ta med. Teltturen var blitt så mislykket som en mislykket telttur kan bli.

Tips for å gå i fjellet i Norge

Jeg lagde en gang en samling tips for Å reise med den transsibirske jernbanen. Her følger tips om å gå på tur i den norske fjellheimen. Det er noe jeg skulle kjenne bedre. Gjennom hele livet fra jeg lærte å gå har jeg gått dagsturer i skog og fjell, og etter at jeg var i militæret etter videregående har jeg også begynt å reise på overnattingsturer. Det har blitt omtrent en i året siden jeg begynte i 1994. De aller fleste har vært på høsten eller sensommeren, fra slutten av august til begynnelsen av oktober er høysesong for meg, på vinteren og våren har jeg aldri reist på overnattingsturer i telt.

Jeg har vært med på det meste av vær og vind som fjellet kan by på i denne perioden, og har lært meg hvordan jeg skal oppføre meg for at det skal fungere for meg i alle fall. Andre kan også forhåpentligvis ha nytte av disse tipsene. I beste fall kan det føre til at noen flere drar ut på fjelltur, og at noen flere av dem som drar, velger telt i stedet for hytte!

Huskeliste

I tillegg til det opplagte telt, sovepose og liggeunderlag, er følgende lurt å få med seg: Dopapir, fyrstikker, lys, lue og vanter, oppvaskutstyr, plastposer/søppelsekker (ta med et par ekstra, det blir alltid bruk for dem!), såpe, tannkost og tannkrem

Av klær: Tørr genser og t-skjorte, ekstra genser (tykk), sokker, undertøy, lue og votter. Om det er varmt må kortbukse med. Om det er kaldt stillongs eller strømpebukse.

Hygiene

Hygienen er like viktig på fjellet, som hjemme. Puss tennene morgen og kveld, gå på do en gang hver dag. Ta med såpe for å vaske hendene.

Klær

Ett sett å gå i, ett sett å hvile i. Jeg er verken kjenner eller bruker av det nyeste nye innen fjellklær, jeg går i t-skjorte folk ellers ville kastet, en vanlig, tynn genser og en allværsjakke ytterst. Til korte pauser har jeg med en ekstra, tykk genser og en fleecejakke. For morgener og kvelder ved teltet har jeg tørr t-skjorte og tørr, tynn genser. Superundertøy bruker jeg bare når det er ekstra kaldt.

Det er viktig å ikke la seg friste til å gå ut i tørre klær, fordi de våte er så ekle å ta på seg. De tørre vil bli våte de også etter en stund, og så vil man gå tom for skift. Å ta på seg våte klær og sokker er ekkelt maksimalt ett minutt. Dette minuttet er en svært liten invistering for å ha tørre klær om kvelden når man skal slå leir igjen.

Kulde

Reiser man på høyfjellet om høsten, må man regne med at det blir litt kaldt. Min erfaring er at det finnes ikke de klesplagg i verden som kan holde én varm når man sitter stille. Derfor er det på kalde dager viktig å bevege seg, også når man har pause. Man må også få inn rutinen at med en gang det blir pause, så må man ta på seg tykkere klær. Med en gang det blir lenger pause, så må man også ta på tørre klær. Hvis man sitter og kjenner at nå begynner det å bli kaldt, kan man være sikker på at denne prosessen ikke vil snu. Det vil ikke bli bedre av seg selv. Man må finne på noe.

Mat

Brødmat er bankers. Regn et halvt brød per dag per mann. Syltetøy er godt, og veier lite. Tuber med smøreoster er også praktiske, siden de er så lette å få smurt på skiven. Til middagen er kokeapparat en forutsetning, og da er det godt på tur, det som er godt hjemme. Posemat er praktisk og lettvint, og skal bare blandes med vann.

Pakking

Min faste turkamerat er fanatisk motstander av snusfornuft, og nekter konsekvent å pakke sekken for å spare vekt og volum. Han tar med fulle pakker av maten vi trenger, og kjøper nytt og tar med alt, han legger aldri noe over i mindre beholdere.

Ære være ham for det, men det fører til at sekken kan bli tung og overfylt, og det er ikke nødvendig å ta med absolutt alt av alt. Jeg foretrekker å finne løsninger for å spare vekt og volum.  

Sekker kan bli tunge og overfylt, så det er lurt å fordele ting i mindre beholdere. Glass veier, så tomatpureboks feks er ikke så lurt som en tilsvarende størrelse i plast eller papp. Alt kan brukes, så lenge det er mulig å få det noenlunde tett. Jeg har feks hatt hell med krydder i en tannpirkereske.

Regnvær

Alle klarer å kose seg i solskinn, da er alt gratis. Det er i regnvær det gjelder. Pass på å være aktiv. Sitt aldri stille og vent.

Telt eller hytte?

Jeg regner meg som en die hard teltmann på tur. Jeg foretrekker telt, og følelsen av å bære hele livet sitt på ryggen, alt hva man trenger skal være i sekken. På teltturer er jeg fullstendig kompromissløs, og er ikke under noen omstendighet villig til å gå inn i en hytte, verken for å skaffe ekstra forsyninger, kvitte meg med søppel, varme meg eller aller minst sove der. Det vil ødelegge følelsen for meg. Men jeg er ikke mer kompromissløs, enn at noen av de andre på turen vil gjøre noe slikt, så venter jeg utenfor mens de er inne.

Jeg har aldri gått fra hytte til hytte, men jeg har noen få ganger brukt hytte som base og utgangspunkt for dagsturer. Fjellet er jo vakkert, og det er bestandig behagelig å sove trygt og varmt og godt. Så om noen har fjelltur på gang fra hytte til hytte, så er ikke jeg den som på den betingelsen ikke vil bli med. Men jeg foretrekker altså telt.

For noen er det ikke bare spørsmål om vilje, det kan også være fysiske hindringer som gjør telt umulig. Det at man ikke klarer å holde seg varm skjønner jeg ikke helt, men jeg er kanskje velsignet med å være spesielt varmblodig. Har man vond rygg, kan kanskje telt bli umulig. Min erfaring er imidlertid at det aldri har blitt problemer med ryggen i telt, ryggen klarer seg. Og jeg har ikke bedre rygg enn at jeg år om annet får en rie med rygg som gjør det svært vanskelig å bevege seg, og vondt å reise seg opp og sette seg ned. Jeg har også fått ødelagt ryggen for en stund av dårlige madrasser. På telttur har jeg imidlertid alltid kommet hjem frisk og fin, og uten andre problemer med ryggen enn å være litt stiv og støl etter sekkbæring og forskjellig. Dette er bare sunt, mener jeg. 

Tørke

Den beste plassen for å tørke når det ikke er tørkevær, er i soveposen.

Listen vil bli ytterligere utfylt med tiden.