Det er gripende hvor vakkert det norske folk har reagert på de grusomme hendelsene i Oslo og på Utøya fredag 22. juli. Vi har vist en omtanke og et samhold som har gjort det ettertrykkelig klart at den norske levemåten og de norske verdier på ingen måte er truet. Ordene som er gjentatt er toleranse, inkludering og åpenhet, og de er sagt med verdighet og respekt av unge og gamle, fra høyre til venstre i det politiske landskapet. Det flerkulturelle samfunnet som angrepet var rettet mot har vist seg sterkt, våre nye landsmenn – som selvsagt aldri må bli et negativt ladet ord – har deltatt i sorgen og fellesskapet på lik linje med oss andre. Terrorangrepet og drapene har sveiset oss tettere sammen, stikk i mot det som var hensikten til ugjerningsmannen.
Jeg mener den beste måten å bearbeide traumet på er å ta vare på hverandre, og komme oss videre i hverdagen. Det er i hvert fall ikke å vise gjerningsmannen oppmerksomhet, og på noen som helst måte gå i dialog med ham. Det er han ikke verdt. Og det vil føre til det som i hvert fall for meg vil være veldig ubehagelig, og det er at samme hvor sprø du er i hodet og hvor skrudd ideene dine om hvordan verden henger sammen er, så vil du bli tatt på alvor og studert av temmelig intelligente menn om du bare foretar deg noe spektakulært grusomt. Ingen ville brydd seg med å lese det vanvittige dokumentet til denne massemorderen om han ikke hadde blitt nettopp det, en massemorder.
I dette gjorde den ellers totalt vrangforestilte nordmannen sin eneste korrekte beregning. Han fant sin vri på terroren slik at det på sitt vis overgikk alt som tidligere var gjort. Nettopp ved å drepe så mange som mulig, ikke på avstand med en bombe, men skudd for skudd som regulære henrettelser,visste han at han var sikret en oppmerksomhet han på ingen annen måte kunne oppnå. I hva denne oppmerksomheten vil føre til tar han fullstendig feil. Det er likevel urovekkende at en hvilken som helst villmann kan bli tatt på alvor om bare forbrytelsen han gjør er grusom nok.
Folket jeg skrøt av i innledningen har dette fullt under kontroll. Deres nysgjerrighet strekker seg til hvordan en tilsynelatende vanlig nordmann fra et nokså normalt norsk hjem kan få seg til å gjøre noe slikt, hvem er han, hvordan er det mulig. Det er naturlig at mediene bruker litt tid på å svare på dette, selv om også de særlig i begynnelsen sluttet opp om hovedsaken som er å vise omsorg for ofrene og delta i sorgen.
Det er ekspertene som trår feil. Blant mange vil jeg hente frem en kronikk av Jan Oppsal, dosent ved menighetsfakultetet. Den heter En ny type korsfarer, og stod i Stavanger Aftenblad tirsdag 26. juli. Denne er spesiell, fordi det kommer fra en av kirkens egne, og fra en som skulle vite en del om både kristendommens og dens historie. Likevel tar Oppsal ugjerningsmannen på alvor både som korsfarer og som konservativ kristen. Han sier at når muslimer blir konfrontert med terrorhandlinger begått i islams navn, må kristne konfronteres med terrorhandlinger begått i kristendommens.
Det er drøyt.Det er så man er fristet til å hente frem Nietzsche, og hans syn på kristne som offerlammet som selv går til slakterbenken for å bli slaktet. Kirken reagerte som alle andre vakkert etter handlingene, åpnet kirkedørene og deltok i sorgen. Den skulle holdt seg til det, og ikke latet som det er noe å diskutere at denne psykopatiske morderen erklærer seg konservativ kristen.
Det er andre enn Oppsal som har grepet tak i at han som stod bak bombeangrepet og massemordet erklærer seg som en korsfarer. Han er selvfølgelig ikke det. Hva han har gjort og hvordan ugjerningen ble utført er mer å sammenligne med hovedrollen i et dataspill. Også der tar man med seg utvalgte våpen og begrenset ammunisjon på øde øyer for å finne folk og drepe dem. I dataspillets verden er det «grusomt, men nødvendig» å drepe flest mulig for å få mest mulig poeng og komme seg videre til neste nivå. Måten det ble gjort på ligner vel ikke så rent lite på hvordan man gjør det i moderne spill. Det ligner ikke i det hele tatt på hva korsfarerne holdt på med. I en annen post skal jeg skrive mer om dem.
En annen intellektuell som engasjerer seg er Torgrim Eggen i dagens utgave av Dagens næringsliv. Kronikken hans – som så vidt jeg kan se ikke er lagt ut på nett – ser ut til å være skrevet av en som har brukt litt for mye tid på å lese vanvittige innlegg i kommentarfeltene på forskjellige nettsteder. Også Eggen forsøker å gjøre gjerningsmannen til en del av noe større, at det i spesielle miljøer ikke er noe oppsiktsvekkende med det tankematerialet som kommer frem i gjerningsmannens famøse manifest.
Disse innleggene er ikke verd å bruke tid på. De fungerer best som en slags lufteventil for all slags gørr og graps som folk kan få seg til å mene. De har ingen overbevisningskraft. Sikkerhetstjenesten kan kanskje holde dem under oppsikt, for å sikre seg om at ingen av dem skaffer seg bomber eller pistoler. Ellers er dette et marginalt miljø med en marginal innflytelse. Den egentlige debatten foregår andre steder.
Det har vært en glede å se hvor samlet det politiske Norge har stått etter det som har skjedd. Også FRPU har fått mange nye medlemmer etter tragedien. Det er ikke i sympati med morderen.
La potensielle terrorister og drapsmenn se at deres ugjerninger bare skader deres sak. Og la alle oss andre, det helt overveldende flertallet av befolkningen, fortsette livene våre og engasjere oss i det som betyr noe for oss. Det er de gode tankene som bør få oppmerksomhet. Ikke grapset denne smått forrykte gjerningsmannen og hans mulige, isolerte meningsfeller kommer med.
Slik sett er jeg dundrende uenig i konklusjonen på Oppsals kronikk. Det er tankene til de som befant seg på Utøya denne fredagskvelden, deres pårørende, venner og likesinnede, de små og store heltene, det er hva de skriver og mener man burde kaste seg over og studere. Slik vil man vise både respekt og beundring for ofrene, og antagelig bli et bedre menneske på veien.