Enda en morgen hjemme

Jeg bestemte meg for å vente med morgentreningen i den kalde luften her i Kiev til jeg helt har sluttet å hoste. Våren med sine tosifrede varmegrader fortsetter å være en uke unna. Værmeldingene forskyver seg, kulden klamrer seg fast. Hver natt er det frost, og nå en tidlig morgen er det 3 grader ute, skyet og grått.

Da Olia reiste ut til datsajen på mandag satt hun i bilen til en i fra Azov-bataljonen. Det var uklart om han hadde vært med dem å krige i Donbass, eller han bare støttet dem. Olia sa det var Azov-flagg i bilen, de er karakteristiske, med det ukrainske flagget og symbolet som ikke så rent lite minner om nazisistiske. Det var arbeidsfolkene hun hadde funnet til å hjelpe henne, som var slike ukrainske nasjonalister. De snakket bare ukrainsk hele gjengen.

Min kjære kone var litt ute av seg, da hun kom hjem. Ikke noe alvorlig, og ikke bare av denne grunnen, det er også stort stress for henne med mye penger hun må ta ut for å betale, og mye å styre og ordne. Selv om de er nasjonalister og snakker ukrainsk, snakker hun russisk. Selv om hun kan ukrainsk, kommer hun aldri til å bruke det. Azov-karen i bilen sa at hans plan var et Ukraina som var ukrainsk, ikke noe å gjøre med Russland, ikke noe å gjøre med Europa. Han er neppe den mest utdannede og beleste i verden, og har nok ikke fått med seg at Ukraina er avhengig av hjelp for å få det til å gå rundt. De er bankerott, og vel så det.

Samtalen kom også inn på Krim, han ville selvsagt ha tilbake Krim, det var ukrainsk. Olia er uredd som få, ikke redd for å gå inn i en diskusjon, heller ikke når hun sitter alene i en bil med en fremmed mann. De hadde nok en saftig diskusjon, der i bilen, og mens de arbeidet på datsjaen. Hun på russisk, han på ukrainsk.

Også jeg fikk en liten opplevelse av at alt ikke er som det skal i Ukraina, da jeg tok en tur gjennom sentrum med lille Irina samme dag. Lite er som det skal, hva man ser på overflaten skjuler hva som egentlig foregår. Fattigdommen er ikke synlig, folk går i ordentlige klær, det er flust av biler på veiene, man får inntrykk av at dette er en storby, der folk har det og lever greit. Men nesten hver dag ser vi folk komme og rote i søppeldunkene våre, mon det kan være noe der. Vanlige folk, ikke alkoholikere. Det gjorde vi aldri før.

Oppover Mikhaila Hrusjevskovo ulitsa langs Marinskij-parken i Marsjrutka så jeg også en demonstrasjon utenfor parlamentsbygningen. Det var satt opp telt i det ukrainske flaggets farger, blått og gult, det så ut til å være velfinansierte protester. Jatseniuk må gå, var meldingen. Nok nå med Jatseniuks tariff. Presset mot statsministeren er stort. Min gjetning er at det ikke er så viktig for de som trekker i trådene at Jatseniuk virkelig må gå av, men at han vet å oppføre seg og lydig gjør som han blir fortalt. Han lengter nok tilbake til tiden da vestlige statsledere i hopetall reiste til Kiev for å smilende la seg avbilde med ham. Det er en annen tid nå.

I Brussel var det terrorangrep i går. Det er ganske uhyggelig, selvfølgelig, med enda mer muslimsk terror. Europa ser overhodet ikke ut til å være i stand til å ta den diskusjonen som må følge. Få dager etter at hovedmannen blant de gjenlevende etter Paris-terroren ble tatt, er de i stand til å slå til på ny, og det i samme by som han oppholdt seg i. Det er også byen der både EU og NATO har sitt hovedkvarter, der makten er samlet. Mitt første skritt ville være at Europa innrømmet at vi har et problem, at noe har gått alvorlig galt for oss, og at tiden for enkle, ideelle løsninger for lengst er forbi.

I Kiev hadde de en original vri på hva dette kunne være. Sikkerhetssjefen i landet ville ikke se bort fra at dette kunne være del av Russlands hybride krigføring. Det må ha rablet for ham. Også vestlige journalister og menigmann er i ferd med å innse det, fra Ukraina kommer det mye rart, og det er ikke nødvendigvis samt selv om offisielle representanter for landet sier det. Europa må adressere sine reelle problemer, de er ikke Russland. Selv om Ukraina sammen med de baltiske landene og Polen til enhver tid er klar til å skrike at russerne kommer, så betyr ikke det at det er slik. Europa og NATO har gjort lurt i å ikke la Hellas styre sikkerhetspolitikken mot Tyrkia. Det ville være dumt å lytte til Pakistan for å gjøre seg opp en mening om hva India pønsker på. Men for Russland, gir vi megafon til landets fiender, og innretter vår sikkerhetspolitikk og våre budsjetter etter det. Det er veldig dumt, og veldig farlig.

Jeg har ingen illusjoner om at det vil bli noen endring i dette. Vi går inn i en tid med økte forsvarsbudsjetter og tegning av fiendebilder for år fremover. I stedet for å bli venner og allierte med Russland, skal vi på ny være fiender med dem og redde for dem. Det kommer aldri til å bli noe russisk terror på europeisk jord, de kommer aldri til å angripe noen av de baltiske landene, enn mindre andre land i Europa. De er ikke i krig med oss, og vil ikke være i krig med oss. De er ikke noen trussel. Trusselen og problemene kommer fra andre steder, og om det ikke blir håndtert skikkelig, vil det ta knekken på Europa som vi kjenner det i dag.

Vi får se. EU har et par folkeavstemninger nå fremover som vil vise hvor populære de har blitt. Nederland skal stemme over Ukrainas forhold til unionen, om det skakkjørte landet skal tilbys partnerskap, mens britene skal stemme over om de vil forlate unionen. Særlig den siste avstemningen er kritisk. EU har gapt over for mye og hatt for mange storslåtte prosjekter på en gang. Nå kommer regningen, og den har de veldig store problemer med å betale.

Da er det bedre å skrive om hyggeligere ting. Konsentrere seg om seg selv og sine. I vår lille familie blir vi nå friske, og kan begynne å fungere som vanlig igjen. Olia og jeg tok med vår vesle Irina i den lille, rosa vognen i vår. Den store blå er forsvunnet. Stjålet eller fjernet – hvem vet? Den står ikke i oppgangen lenger, som den gjorde. I den lille vogna sovnet veslejenta vår raskt, hun var nok veldig trøtt, det var blitt ettermiddag. Vi gikk nedover Lecu Ukrainka, uten noe egentlig mål om hvor vi skulle. Ved første regndråpe ville Olia snu og hjem, null stayerevne, ingen motstandskraft.

Vi snudde, og gikk oppover igjen. Mot oss kom en svart afrikaner, veldig mørk, ingen innblanding av hvite gener her, og han spurte oss på russisk hvor nummer 7a, var? Det var jo ganske spesielt. Det var blokken jeg bodde i vinterferien 2009, da Olia og jeg traff hverandre for første gang. I storbyen Kiev ville tilfellet at vi skulle bo i samme gate, jeg i nummer 7, hun i nummer 11. Det var klart det måtte bli oss. Den mørke afrikaneren fikk forklart hvor han måtte gå.

 

 

 

 

Terror

I går rammet terroren Paris. Den var spektakulær, rystende. Folk som satt og så vennskapskampen mellom Frankrike og Tyskland på Eurosport kunne plutselig høre en bombe bli sprengt utenfor Stade de France, hvor kampen ble spilt. Folk som så på nyhetssendinger eller sjekket nyheter på nettet – som jeg – kunne plutselig se meldinger om skyting ved forskjellige puber og barer på østsiden av elven, og at det var uklart hvor mange det gjaldt og hva omfanget var. Det var også noe om en konsert, gisler, og gisler som ble skutt. Drapstallene steg stadig.

Statsledere og offisielle representanter – som borgermesteren i Paris – var merkbart skjelvne i stemmen da de skulle gi sine kommentarer om hva som var skjedd. Borgermesteren i Paris fulgte den samme nyhetsstrømmen som journalisten som intervjuet ham på BBC, som jeg hørte. President Hollande var evakuert fra fotballkampen i helikopter. Canada og USA var raskt ute med å erklære full støtte og all mulig hjelp til en nær og gammel alliert, britene med Cameron var også klare i talen, som russerne med Putin.

Terroren ble raskt lenket til militante islamister, og Frankrikes krigføring i Syria. President Hollande beskyldte den islamske stat, som også har påtatt seg skylden. Det gjør at den såkalte staten som er såkalt islamsk har hatt en serie spektakulære terrorangrep av forskjellig karakter, med forskjellig omfang, og ulike steder i verden. Tre verdensdeler, faktisk talt. Bomber i Libanon, sprenging av fly over Egypt, og nå altså det kombinerte angrepet i Paris.

Det var først nå med Paris den vestlige verden virkelig våknet. Jeg ser folk har begynt å kle seg med det franske flagget på Facebook. Terroren dominerer nyhetssendingene helt. Det er statslederne som uttaler seg, og ikke utenriksministerne, som det var, da det russiske flyet ble sprengt ned i Sinai-ørkenen. Terroren virker sterkest når de som blir rammet ligner oss.

Dette er ikke tiden for å score politiske poeng. Da det begynte å bli klart at det russike flyet fra Metrojet var sprengt ned av en bombe, og at den islamske stat på en eller annen måte stod bak her også, så var det flere artikler som antydet og mer enn antydet at her fikk russerne se hva bombingen deres i Syria kunne føre til. En ekspert mente at Putin kunne bruke dette til å trappe opp kampen mot IS, slik han hadde tidligere hadde brukt terrorangrep i Russland som påskudd til å føre krigen i Tsjetsjenia til endes med alle nødvendige midler. Nå, når Frankrike er rammet, er det ingen slike antydninger.

Den islamske stat er en merkelig konstruksjon. Man skal ikke mange år tilbake i tid før dette var noe som ikke eksisterte. Jeg sjekket store norske leksikon, der det er Dag Leraand som har skrevet artikkelen, og der opprettelsen av gruppen er lagt til 2013. Det er to år siden. Nå kontrollerer de angivelig store deler av Syria, av Irak, de er aktive i Egypt, og i Libya, hvorfra de smetter over til Tunisia, og altså nå i stand til et omfattende og komplisert koordinert angrep i Frankrikes hovedstad Paris i tillegg.

Jeg har vanskelig for å tro at alle som bekjenner seg til gruppen er så veldig godt etablert i den. På meg virker det som om mange bare kaster seg på en terrorgruppe med stor og synlig suksess. I Egypt har jeg hørt noen mene den islamske staten der er gamle medlemmer av det muslimske brorskap, at det i praksis er det muslimske brorskap med et annet navn.

Dette vet jeg ikke. Alt som utgår fra konfliktene i Midt-Østen og det massive kaoset der vil jeg være forsiktig med å uttale meg om. Hva jeg har lest mye om, og kan litt om, er Russland. Der er jeg overbevist om at den vestlige verden med EU og USA i spissen har gjort seg selv og resten av verden en forferdelig bjørnetjeneste med å gjøre Russland til en fiende og til en trussel. Russland er ikke det. Og de trengs som partner i kriser og konflikter langt viktigere å få en ende på enn den i Ukraina, som forholdet til Russland er ødelagt fra.

Krisen i Ukraina kan legges død. Det er ingen katastrofe verken for Ukraina eller for Europa om Krim blir administrert i fra Russland, og at Donbass administrerer seg selv. Det er problemer av en helt annen karakter enn krigen i Syria og den kritiske situasjonen i Midt-Østen og Nord-Afrika. Det første er en provokasjon og brudd på regler og prinsipper, det andre er en reell trussel mot det Europa vi kjenner. Det leder til en flyktningestrøm vi ikke kan håndtere. Det skaper også de forholdene terrororganisasjoner som den islamske stat trenger for å rekruttere nye medlemmer, i det utvidede Midt-Østen og i Europa. Det legger også forholdene til rette for at de kan lykkes med terroraksjonene sine, og med det oppnå den suksessen som trengs for å rekruttere ytterligere nye medlemmer.

Den beste måten å reagere mot terror på er å holde hodet kaldt. Terroristene ønsker kaos og frykt, det må vi ikke gi dem. Konfliktene i verden må dempes, motsetningene reduseres. Krig og hat skaper bare nye terrorister. Det er også viktig å huske på at spektakulære terrorangrep som dette skjer veldig sjelden, det går år mellom hver gang, og har i den vestlige verden ennå ikke skjedd oftere enn at det går an å telle det på en hånd. Jeg tenker på New York i 2001, London 2003, Madrid 2004 og nå Paris i 2015, de fire er i en klasse for seg. Det er ikke slik at muslimene når som helst kan få til et slikt angrep, enten de kaller seg Al Kaida eller islamsk stat. Enslige hvite som skyter vilt rundt seg uten mål og mening på skoler og andre samlingssteder er noe som skjer langt oftere. Det er viktig å huske.

Samtidig går det ikke an å bagatellisere at mange muslimer lar seg rekruttere til å bli ekstrimister, og at dette kan representere en reell trussel. Roten til ondet ligger i konfliktene i Midt-Østen, og i Nord-Afrika. Det er også her en eventuell nøkkel til løsning ligger, og jeg mener løsningen er nødt til å inkludere alle parter, også de USA og deres allierte forsøker å ekskludere. Det blir ingen løsning i Syria uten at Russland og Iran er med på den. En slik løsning er blitt forsøkt i fire år, og har vært med på å skape den vanskelige verdenssituasjonen vi har nå. Det er også en løsning som er helt urealistisk. Europa er med og betaler prisen.

Den er altfor høy.

 

 

 

 

 

 

På vei til Kiev

Det var ekkelt å høre årsaken til flystyrten i Alpene for to dager siden. De har WiFi på Sola, der hørte jeg BBC, og der var akkurat pressekonferansen, der det ble offentliggjort at styrten var en villet handling, kapteinen var stengt ute av andrepiloten, denne satt inne i cockpiten, svarte ikke på anrop eller på banking eller på noe, pustet bare, og koblet ut de automatiske systemene, og sendte flyet inn i fjellveggen med nesten 150, uskyldige, passasjerer ombord.

Det er grusomt. Og jeg kjente faktisk litt dødsfrykt, der jeg satt, og ventet på boarding, med Lufthansa, samme selskap som eier German Wings, eieren av flyet som styrtet. Mitt liv er for dyrebart nå, min lille Ira og Olia, det går ikke, jeg tenkte faktisk på det at nå ville det være mye mer forferdelig, om jeg så flyet gikk nedover, og jeg skjønte det kunne være slutten. Det ville ikke være til å holde ut.

Som vanlig var det grundig sikkerhetskontroll på flyplassen. Men nå begynner det å bli premieteit. Da jeg stod i kø for å levere bagasjen, så satte jeg fra meg håndbagasjen, støttet mot et lite bord som stod der, ellers tippet den bare. Den ville sikkerhetspersonalet fjerne, sikkert som følge av «bombetrusselen». Jeg hadde en kartong med eplejuice, den måtte jeg drikke opp før sikkerhetskontrollen. Ellers er det for farlig,

Alt dette må vi gå gjennom, fordi det en gang ble avslørt et terrornettverk i London, som ville sprenge et fly ved å mikse sammen forskjellig flytende sprengstoff, smuglet inn på flyet i colaflasker. Neglklipperhysteriet skyldes 11. September, på grunn av terroren der, får ingen lenger lov å ta med neglsaksen ombord.

Samme hendelse er det også som gjør at tilgangen til cockpiten er stengt. Pilotene skal ikke kunne bli forstyrret, flyet ikke bli kapret av passasjerer, uansett hvor gode de er til å sloss med bare nevene, og strikkepinner, som fremdeles er lov å ta med. Hvis en av pilotene bestemmer seg for å kapre flyet, enn si styrte det, som her, og som med flyet fra Malaysia Airlines i fjor, så er det fritt frem. Enten kan de to pilotene samarbeide, eller så kan den ene låse ute den andre, i forbindelse med et toalettbesøk, eller noe slikt, som her.

Det er så mange eksempler her i verden at sikkerhetssystemene nettopp er det som fører til ulykkene. Man kan jo tenke seg den fortvilte situasjonen, flyet styrter nedover, døren er låst. Og døren er laget slik at det er umulig å bryte seg inn.

Det går antagelig ikke lenge før dørene er utstyrt med kodelås. Og med all teknologien som i dag finnes, skulle det være mulig å overstyre en pilot det har klikket for. Og dette med «Svarte bokser», skulle det ikke være mulig å vite hva som skjer i real time, ikke når man eventuelt finner en boks som fysisk må være i flyet, et system eldre enn jeg? Dette vil det bli endring på. Dessverre er det slik at vi mennesker er fantastisk opptatt av å gjenta den aller siste ulykken. Derfor sørger vi for å gjøre den umulig, samtidig som vi legger til rette for andre. Nå er det bortimot umulig for vanlige passasjerer å være terroririster. For syke mennesker innenfor systemet, er det ennå rikelig med muligheter.

Nytt fra Bergen

Denne uken var jeg på en snartur til Bergen. Under oppholdet fikk jeg så vidt lest avisene. Det ser ut som bergenserne gjør sitt beste for at vi skal være glade vi som flyttet fra byen.

Den ene nyheten var fra en sak som skjedde uken før. Jeg fikk bare sett leserbrevene og kommentarene. Det dreier seg etter hva jeg kunne forstå om en skole på Møhlenpris. Den var som skoler flest angrepet av muggsopp og det ene og det andre, det var kort sagt dårlig inneklima, og helseskadelig å oppholde seg på den. Så må man bygge ny. Sånt tar tid og koster penger. Tid har vi ubegrenset av, det kommer alltid mer tid, tiden vil alltid fortsette å gå, senere vil alltid fortsette å eksistere. Penger må imidlertid bevilges. Det er en stor begrensning. Så det blir gjerne til at man lar tiden gå mens man holder på pengene.

Til slutt ble det imidlertid slik at noe måtte gjøres med denne skolen. Den var ulovlig helseskadelig. I mens den ble rustet opp, så måtte barna som skulle gå der heller gå et annet sted. Til dette ble det bestilt brakker. Og det er her de bergenske myndigheter har greid det kommunale kunststykket. Disse brakkene måtte plasseres akkurat der det stod et gammelt kastanjetre. Gammelt vil her si mer enn 200 år, altså til tiden før grunnloven. Treet ble plantet den gang vi hørte til under Danmark. Det bærer mye historie. Skal vi forsøke å plante et nytt, må vi vente til 2214 før det når tilsvarende størrelse og omfang.

Nå ble det hogget rett ned. Slik det kunne se ut av leserbrevene, ble det hogget mens klagesakene mot avgjørelsen om å hogge ble behandlet, som om de ville ha treet bort, før noen oppdaget at det var galt å hogge det ned. I de bergenske aviser og på internett ligger bilde av det store, friske treet som et godt og synlig bevis på den kommunale vandalisme. Jeg er glad jeg flyttet derfra.

Den andre saken kunne se ut som om den var hentet fra et komiprogram på TV, eller en crazy-komisk film. Det  var også fra kommunestyret, budsjettforhandlingene. Der var det en ung politiker fra de Grønne som kom i snakk med en gammel høyremann fra Fana. Her har vi statusskillelinjene fra et par århundre tilbake, den halvfattige arbeidergutten (jeg vet verken om han er halvfattig eller fra arbeiderfamilie, det pleier bare ikke være slik, at overklassen finner veien til partier som de grønne), de vellykkede lensmannen fra Fana. De som har makten, og de som ikke har det.

De stod og tisset sammen. Så kom den gamle, forhenværende lensmann på å spørre hva oppkomlingen hadde i sekken sin, og ynglingen kom i skade for å svare at han hadde sprengstoff. Kort tid senere lå han på den regnvåte asfalten, med et automatgevær rettet mot seg, og en politimann i full rustning klar til å hamle opp med ham, om han skulle finne på for eksempel å bevege seg.

Den gamle lensmann hadde slått full katastrofealarm. Man spøker ikke med sprengstoff, selv når man står og tisser. Det ble full evakuering av kommunestyremøtet, og full utrykning av opprørspolitiet, om det er det det kalles. Full krise.

Som alltid var det fattiggutten som måtte stå til rette. Han fikk navn og bilde brettet ut i avisen og på nettet, for sikkerhets skyld på første side. Og det var han som måtte stå duknakket og beklage, han hadde ikke ment å skremme noen, han hadde prøvd seg på en spøk.

Men fattigguttene kjenner ikke de rikes spilleregler. Det er de velstående som har makten, og som når som helst kan legge spirrevipper fra de nedre sosiale lag i bakken, om det skulle trengs. Det var ingen som fant på å spørre den ærverdige lensmann om han ikke overreagerte lite grann. At det ikke gjelder om å lage skandale. At om det ikke er noen bombe, så er det ikke om å gjøre å få det til å se ut som om det kanskje er det. At bombepolitiet kanskje kunne konsentrere seg om å gjøre en skikkelig jobb når det virkelig er noe, i stedet for alltid være så tøffe i trynet for vettskremte smågutter som har bommet med spøkene sine.

Jeg er glad jeg flyttet fra byen.

Bomber i Ukraina

I dag er det kommet melding om at det er sprengt fire bomber i byen Dnepropetrovsk i Ukraina. De var plassert i søppeldunker, og sprengte en etter en forskjellige steder i byen, slik at følelsen av terror ble forsterket. Ingen søppeldunker kunne være trygge, og de som laget bombene hadde kapasitet til å lage fire stykker av dem og få dem til å gå av noenlunde samordnet. Ingen er meldt drept, men 27 er skadet.

Jeg har vært mange ganger i Ukraina, men aldri i Dnepropetrovsk. Det vil si, jeg har selvfølgelig kjørt gjennom byen i tog gjentatte ganger på vei fra Kiev til Krim. Min ukrainske kone stoler ikke et øyeblikk på denne byen. Hun sier dette er hjembyen til den ukrainske mafiaen, og til to forhatte politikere: Janukovitsj og Timosjenko. Riktignok er Janukovitsj fra Donetsk, men min kone sier dette er to byer av akkurat samme støpning. Det er millionstore industribyer i Ukrainas to store elvebassenger, Dnjepr og Don. Her er det business, og der det er stor business i Ukraina, er det også stor kriminalitet og korrupsjon. En sommer vi planla å kjøpe en kontorstol på nettet fra et ukrainsk firma, ble hun dypt skeptisk da hun så at firmaet hadde hjemmeadresse i Dnepropetrovsk. Det ble ingen handel.

Foreløpig er det ingen som vet hva det er med disse bombene, men spekulasjonene er mange. Det blir satt i sammenheng med fengslingen av Timosjenko, og forholdene hun har i fengselet. Hun skal sultestreike, og det er publisert fotografier av blåmerkene hun skal ha fått fra hardhendte vakter. Det er helt umulig å vite hva man skal tro. Min kone sier hun sultestreiker mellom måltidene. Jeg tror også at hun og advokatene hennes spiller et spill for å vinne oponionen, særlig oponionen i vesten. Hun blir fremdeles omtalt som oransjerevolusjonens dronning. Men hun er rikere enn John Fredriksen, og tjente pengene sine på det umulige 90-tallet der ingen i de tidligere sovjetstatene ble rike uten ved å stjele pengene fra folket. Det er skittent det som foregår nå i Russland og Ukraina, men det er ikke til å sammenligne med de lovløse tilstandene den gang. Det er sørgelig man i disse landene ikke kan lykkes verken i politikken eller i forretningslivet, uten gjennom å være like skruppelløs som de som nå sitter med makten og pengene. Omgås du ulver, må du gjøre om ulver gjør, sier et russisk ordtak (egentlig: lever du med ulver må du også ule).

Det er likevel forferdelig at utviklingen nå bare ser ut til å gå gale veien. At vinneren av presidentvalget arresterer taperen, slik Janukovitsj gjorde med Timosjenko, viser at makteliten ikke engang forsøker å late som de respekterer demokratiets spilleregler. At det nå blir sprengt bomber gjør landet utrygt. Jeg har forstått det slik at noen har håpet EM i fotball skulle hjelpe landet å få skikk på seg. Selv om landet under og forut får mesterskapet får mye oppmerksomhet rettet mot seg, ser det ikke akkurat ut til å ha hjulpet for den politiske situasjonen i landet. Det må også nevnes at det internasjonale fotballforbundet ikke akkurat går foran med et godt eksempel.Det er bare å ta en titt på hvordan Russland og Qatar ble tildelt VM i fotball i 2018 og 2022.

Jeg har ikke vært i Ukraina på over et år, og savner landet veldig. Jeg håper og tror at disse bombeeksplosjonene ikke er noe som vil utarte. Det er vanskelige forhold i Ukraina, politisk og økonomisk. Men slik har det vært stort sett gjennom hele landets historie, og det har vært forholdsvis lite blind vold og terror. Folk som blir arrestert eller drept i det landet der vet som regel hvorfor. De har vært med ulver, og må nå tåle behandlingen fra dem.

11. september 2001

… hadde jeg min første arbeidsdag. Jeg hadde fått fire timer norsk ved en skole litt utenfor Bergen. Det gjorde slutt på mine tre uker i arbeidsledighet. Jeg hadde levert hovedoppgaven min i juni, om fremstillingen av kristne og jødiske martyrer i antikken, og jeg hadde brukt sommerferien godt på å slappe av hjemme på Ganddal. Nå hadde jeg reist tilbake til Bergen for å begynne på det virkelige liv, sånn cirka. Den altfor store forskjellen fra sånn det hadde vært ville det ikke bli. Jeg hadde fortsatt studenthybelen, 11 kvadratmeter, jeg hadde fortsatt mine teatergrupper, og jeg hadde til og med tenkt å få tatt meg noen fag, om jeg husker rett. Men jeg skulle og måtte begynne å jobbe. Studielånet skulle betales.

De fire timene på Stend var begynnelsen. Det var det første relevante arbeidet jeg hadde, og det første arbeidet jeg virkelig hadde søkt på og strevd etter å få. Andre småjobber jeg har hatt har mer eller mindre falt meg i hendene.

Jeg var disse fire timene ute på Stend. Det var fellesklasser slått sammen, de vi kalte hestejentene og veterinærene, alle sammen var samlet i et stort klasserom under gymsalen. Der var vi tre norsklærere, den ene var jeg. Jeg fungerte mest som observatør, og tenkte vel mitt om hva dette kom til å bli for slags arbeidsplass. Så tok jeg bussen hjem, og fikk høre på studentkjøkkenet, mens jeg laget middag, at to fly var flydd inn i de to tårnene som utgjorde World trade center. Utover ettermiddagen raste begge tårnene ned.

Det var en rystende opplevelse. Samme kveld skulle vi ha øving, med teatersportgruppen til Studentteateret, vi skulle til NM. Men jeg greide ikke å konsentrere meg om å gjøre noe morsomt. Det er sjelden nyheter treffer meg så voldsomt som denne gjorde. Men så er det også sjelden nyheter er så voldsomme som denne var.

I dag er det 10 års jubileum. Gjennom hele uken har aviser, radio og TV vært fulle av stoff om det som skjedde. Særlig har journalister som har tilbragt noen år i USA vært ivrige med å uttale seg, de føler seg ekstra meningsberettiget. Vi i Norge har også vært ivrige med å sammenligne vår reaksjon på det som rammet oss 22. juli med amerikanernes på sin 11. september. Jeg mener en slik sammenilgning er urettferdig, siden angrepene er vesensforskjellige. Ingenting er enklere enn å slå ring om våre verdier om toleranse, demokrati og åpenhet, siden det var nettopp disse verdiene massemorderen fra Uttøya ville angripe. Vår angriper er også mye enklere å isolere. Selv de som mener som han tar avstand fra det han gjorde, og sjansene for at likesinnede vil følge opp med lignende handlinger er hos oss mildt sagt små. Angrepet mot USA var organisert av en ressurssterk gruppe med mange medlemmer, og enda flere sympatisører. De satte en ny standard for hva terrorister kan gjøre for å spre frykt og terror, og det var en ubehagelig erkjennelse at dette ikke var enden på noe. Det var en begynnelse.

Jeg tror ikke vår enslige terrorister kommer til å endre det norske samfunnet noe særlig. Hvis det var jeg som bestemte slike ting, ville jeg satt litt strengere oppmerksomhet mot dem som kjøpte gjødsel. De kunne nok få noen stikkprøver om hvor de har plassert det, og hva de har gjort med det. Og så må det være forferdelig strengt og brysomt å eie våpen, i hvert fall så avanserte våpen som det som ble brukt på Utøya. Alle vestlige land har jo lagt seg til en ryggmargsrefleks å reagere overdrevet mot alt som kan virke farlig, så vi slipper sikkert ikke unna noen overdrevne forholdsregler vi heller. Men siden angriperen var så isolert og så – om jeg må få si det – splitter pine sprø, er det kanskje mulig det ikke vil bli satt i verk altfor strenge og varige tiltak for sikkerheten. På meg virker det som om partilederne og toppolitkerne har beveget seg rimelig ubeskyttet rundt omkring i gatene, akkurat som før.

Det samme kan man ikke si om angrepet mot WTC og Pentagon i 2001. Det forandret verden. Det er den direkte foranledningen til minst to kriger, og utslagsgivende for mange av de avgjørelsene som gjorde at president George Bush greide å bygge seg opp til å bli nesten imponerende upopulær over store deler av verden, og i det intelligente og kulturelle USA. Det må kunne sies å stå som inspirasjon for senere terrorangrep, i Madrid 2004, London 2005 og Beslan 2004, for eksempel. Og frykten for slike terrorangrep har satt i verk sikkerhetsforanstaltninger uten sidestykke.

Slik virker terroren inn på dagliglivet til svært, svært mange av oss. Folk som er født etter 1990, vet sikkert ikke at det tidligere var helt vanlig å spasere rett inn på flyet når man hadde kjøpt billetten. Man ble ikke nøyere kontrollert enn når man kjørte buss, bortsett fra på noen spesielle utelandsturer. Nå går det hundretusenvis av timer hver eneste dag over hele verden, på ekstra og nitidige sikkerhetskontroller på hver bidige flytur. Det er ingen slinger i valsen, ingen dispensasjon, ikke engang flykapteinen kan fritt ta med seg en kopp kaffe på flyet sitt. Varer til millioner av kroner blir kastet rett i søpla, fordi det ikke kan passere sikkerhetskontrollen. Det er blitt kastet bort mye deilig brennevin på dette.

I Bergen er det bygget et enormt gjerde rundt kaiområdet. Der man tidligere fritt kunne bevege seg ned til sjøen for å kikke på den, må man nå først komme seg frem til porten, før man kan gå inn og begynne kikkingen. Vi er omgitt av sikkerhetstiltak nå, som de færreste engang tenkte på før 2000. De eneste som kan gni seg  hendene og glede seg, er de som selger sikkerhetstjenestene. Nå sist var et spinndyrt apparat som kan skille cola og sprengstoff. Det kan jeg også gjøre.

Det er nå 10 år siden terrorangrepet skjedde. Disse angrepene gjorde verden til et verre sted å være. Vanlige folk må bruke tid på å vise at de ikke er terrorister, muslimer må finne seg i å bli fryktet og hatet, og amerikanerne har grunn til å bli det som følge av ting de har gjort som  reaksjon på terroren.

Om man skulle komme med et ønske på tiårsdagen, så er det at selv om verden på disse måtene har blitt verre, så har den på mange andre måter blitt bedre. Det er i dag mye mindre grunn til alle disse tiltakene, enn det var den gang de ble innført. Og da de ble innført, var det allerede en overreaksjon. Sannheten er den at verden i dag er et tryggere sted enn den noensinne har vært.

Det hadde vært kjekt om man i neste tiårsperiode fra 9-11 tok konsekvensen av det. Det vil si at man fant tilbake til tanken om at flypassasjerer ikke er terrorister, og ikke skal bli behandlet som det. Heller ikke muslimer er terrorister, og de bør ikke bli anklaget for å være det. Amerikanerne og vi europeere har en del problemer på hjemmebane for tiden. Vi kunne kanskje konsentrere oss om dem, i stedet for å reise rundt i verden og forsøke å innføre våre egne styresett og vår tenkemåte i områder de strengt tatt ikke er etterspurt. Slik var kanskje lille Norge i stand til å lære verden noe med vår reaksjon på angrepet mot oss. Vi var i det minste i stand til å si de riktige tingene.

Kall ham ikke en korsfarer

Det er gripende hvor vakkert det norske folk har reagert på de grusomme hendelsene i Oslo og på Utøya fredag 22. juli. Vi har vist en omtanke og et samhold som har gjort det ettertrykkelig klart at den norske levemåten og de norske verdier på ingen måte er truet. Ordene som er gjentatt er toleranse, inkludering og åpenhet, og de er sagt med verdighet og respekt av unge og gamle, fra høyre til venstre i det politiske landskapet. Det flerkulturelle samfunnet som angrepet var rettet mot har vist seg sterkt, våre nye landsmenn – som selvsagt aldri må bli et negativt ladet ord – har deltatt i sorgen og fellesskapet på lik linje med oss andre. Terrorangrepet og drapene har sveiset oss tettere sammen, stikk i mot det som var hensikten til ugjerningsmannen.

Jeg mener den beste måten å bearbeide traumet på er å ta vare på hverandre, og komme oss videre i hverdagen. Det er i hvert fall ikke å vise gjerningsmannen oppmerksomhet, og på noen som helst måte gå i dialog med ham. Det er han ikke verdt. Og det vil føre til det som i hvert fall for meg vil være veldig ubehagelig, og det er at samme hvor sprø du er i hodet og hvor skrudd ideene dine om hvordan verden henger sammen er, så vil du bli tatt på alvor og studert av temmelig intelligente menn om du bare foretar deg noe spektakulært grusomt. Ingen ville brydd seg med å lese det vanvittige dokumentet til denne massemorderen om han ikke hadde blitt nettopp det, en massemorder.

I dette gjorde den ellers totalt vrangforestilte nordmannen sin eneste korrekte beregning. Han fant sin vri på terroren slik at det på sitt vis overgikk alt som tidligere var gjort. Nettopp ved å drepe så mange som mulig, ikke på avstand med en bombe, men skudd for skudd som regulære henrettelser,visste han at han var sikret en oppmerksomhet han på ingen annen måte kunne oppnå. I hva denne oppmerksomheten vil føre til tar han fullstendig feil. Det er likevel urovekkende at en hvilken som helst villmann kan bli tatt på alvor om bare forbrytelsen han gjør er grusom nok.

Folket jeg skrøt av i innledningen har dette fullt under kontroll. Deres nysgjerrighet strekker seg til hvordan en tilsynelatende vanlig nordmann fra et nokså normalt norsk hjem kan få seg til å gjøre noe slikt, hvem er han, hvordan er det mulig. Det er naturlig at mediene bruker litt tid på å svare på dette, selv om også de særlig i begynnelsen sluttet opp om hovedsaken som er å vise omsorg for ofrene og delta i sorgen.

Det er ekspertene som trår feil. Blant mange vil jeg hente frem en kronikk av Jan Oppsal, dosent ved menighetsfakultetet. Den heter En ny type korsfarer, og stod i Stavanger Aftenblad tirsdag 26. juli. Denne er spesiell, fordi det kommer fra en av kirkens egne, og fra en som skulle vite en del om både kristendommens og dens historie. Likevel tar Oppsal ugjerningsmannen på alvor både som korsfarer og som konservativ kristen. Han sier at når muslimer blir konfrontert med terrorhandlinger begått i islams navn, må kristne konfronteres med terrorhandlinger begått i kristendommens.

Det er drøyt.Det er så man er fristet til å hente frem Nietzsche, og hans syn på kristne som offerlammet som selv går til slakterbenken for å bli slaktet. Kirken reagerte som alle andre vakkert etter handlingene, åpnet kirkedørene og deltok i sorgen. Den skulle holdt seg til det, og ikke latet som det er noe å diskutere at denne psykopatiske morderen erklærer seg konservativ kristen.

Det er andre enn Oppsal som har grepet tak i at han som stod bak bombeangrepet og massemordet erklærer seg som en korsfarer. Han er selvfølgelig ikke det. Hva han har gjort og hvordan ugjerningen ble utført er mer å sammenligne med hovedrollen i et dataspill. Også der tar man med seg utvalgte våpen og begrenset ammunisjon på øde øyer for å finne folk og drepe dem. I dataspillets verden er det «grusomt, men nødvendig» å drepe flest mulig for å få mest mulig poeng og komme seg videre til neste nivå. Måten det ble gjort på ligner vel ikke så rent lite på hvordan man gjør det i moderne spill. Det ligner ikke i det hele tatt på hva korsfarerne holdt på med. I en annen post skal jeg skrive mer om dem.

En annen intellektuell som engasjerer seg er Torgrim Eggen i dagens utgave av Dagens næringsliv. Kronikken hans – som så vidt jeg kan se ikke er lagt ut på nett – ser ut til å være skrevet av en som har brukt litt for mye tid på å lese vanvittige innlegg i kommentarfeltene på forskjellige nettsteder. Også Eggen forsøker å gjøre gjerningsmannen til en del av noe større, at det i spesielle miljøer ikke er noe oppsiktsvekkende med det tankematerialet som kommer frem i gjerningsmannens famøse manifest.

Disse innleggene er ikke verd å bruke tid på. De fungerer best som en slags lufteventil for all slags gørr og graps som folk kan få seg til å mene. De har ingen overbevisningskraft. Sikkerhetstjenesten kan kanskje holde dem under oppsikt, for å sikre seg om at ingen av dem skaffer seg bomber eller pistoler. Ellers er dette et marginalt miljø med en marginal innflytelse. Den egentlige debatten foregår andre steder.

Det har vært en glede å se hvor samlet det politiske Norge har stått etter det som har skjedd. Også FRPU har fått mange nye medlemmer etter tragedien. Det er ikke i sympati med morderen.

La potensielle terrorister og drapsmenn se at deres ugjerninger bare skader deres sak. Og la alle oss andre, det helt overveldende flertallet av befolkningen, fortsette livene våre og engasjere oss i det som betyr noe for oss. Det er de gode tankene som bør få oppmerksomhet. Ikke grapset denne smått forrykte gjerningsmannen og hans mulige, isolerte meningsfeller kommer med.

Slik sett er jeg dundrende uenig i konklusjonen på Oppsals kronikk. Det er tankene til de som befant seg på Utøya denne fredagskvelden, deres pårørende, venner og likesinnede, de små og store heltene, det er hva de skriver og mener man burde kaste seg over og studere. Slik vil man vise både respekt og beundring for ofrene, og antagelig bli et bedre menneske på veien.