Takksigelsesdag en søndag morgen

Det er søndag morgen. Jeg er på etterskudd med bloggen og med livet. Min kjære kone, Olia, kommer nettopp nå hjem fra en løpetur, så det blir også nå frokost i stedet for bloggskriving. Det er jo bedre, det er jo å foretrekke, egg og te og rikelig av all mat, sånn jeg liker det. Det er virkelig noe å takke for. En blid kone, og mye mat – hvem kan kreve mer av livet? Her tenkte jeg å skrive et innlegg jeg poster tilbake til fredag, dagen etter vi i nærfamilien hadde gourmet-takksigelsesdag hos mor.

*

Etterskuddet så ut til å fortsette. Min blide kone våknet, og jeg var med henne gjennom dagen. Det har gått nesten en uke, travel og sinnsyk, det er fredag kveld, på spilleren er juleplaten til Bob Dylan, Christmas in the heart, og mitt største håp for kvelden er at Olia vil lage fløtegratinerte poteter til meg. Mens jeg venter på at dette skal skje eller ikke, og Dylans versjon av Have yourself a merry little christmas kommer meg i øret, skriver jeg om hvordan takksigelsesdagen var.

Vi startet tradisjonen med å skrive i vår Gledesbok på amerikanernes Thanksgiving i 1987. Det var året Tonje ble født, jeg var 13 år, Tone var ennå ikke 10, mor var 36 og far nettopp fylt 39, like gammel som jeg er nå. Det var 25 års jubileum i fjor, men det fikk vi nok ikke med oss. I 26 år har vi nå hver av oss skrevet tre ting vi har å takke for i året som har gått, og tre ting å ønske i året som kommer. Det er nå blitt en skatt for oss, å se hvordan ønskene og takknemligheten vår har utviklet seg med livene våre og personligheten vår. En gang må vi nok legge ut noen «Greatest hits» på nettet, for noen av dem er virkelig egnet til å påkalle latteren, men det blir ikke i år, og ikke nå av meg.

Siden far døde og jeg flyttet hjem har selve dagen utviklet seg til en Gourmetkveld. Da samles vi, Trude, Tone, jeg og mor, hver av oss uten ektemake, familien som den var. Mor står for ansvaret å lage god mat, kanskje ikke en plan for all fremtid, å overlate absolutt alt til henne. Hun pleier å slå til med 3-4 retter, og hun legger sjelen i hver av dem. Og det er alltid vin og kaffe og cognac og alt som er godt også ved siden av.

Forretten var dadler pakket inn i spekeskinke, eller omvendt, spekeskinke surret rundt dadler, og stekt. En unik, sterk og artig smak. Andre forrett var reker, en slags coctail, alltid godt. Hovedretten vet jeg sant å si ikke hva var noe, det var kjøtt i gyte og ris, og det kjentes ut til å være noe alkohol i sausen, noe som i så fall er en sikker vinner. Om ikke, var det andre ting i sausen som gjorde vinningen sikker. Til dessert var det det som jeg utover kvelden kalte terracotta, forbedret til pannacotta, men det var visst fondoue, eller hvordan det skrives. Jeg er ikke, og vil ikke være, noen dessertekspert. Men dette var skikkelig godt, og etter å ha forsøkt i år etter år, var sjokoladesausen inne i kaken denne gangen flytende. Jeg skjønte da jeg spiste den hvorfor dette var så viktig, for det var virkelig noe eget, det der var en dessert å huske. Så gjelder det bare å huske den med sitt rette navn, og ikke som en terracotta, eller leire.

Hva vi skriver i Gledesboken (det var fars forslag, å kalle boken det) blir mellom oss, og dem vi viser boken til. Hva vi snakker om takkekvelden er også noe å holde innen familien. Det går jo bra med oss, vi er ennå der at vi forbedrer vår livsituasjon, forbedringene går raskere enn forfallet. Vi blir alle eldre, men vi holder oss godt, og vi har økonomi til å pusse og stelle på husene våre, og gjøre alt litt bedre, og litt koseligere. Det var ikke dette vi snakket om i det hele tatt, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg skriver dette her, men nå har jeg jo gjort det.

Vi var våkne til natten, og drakk opp vinen. Lars hentet Trude et sted utpå kvelden, mor gikk og la seg litt senere, og Tone gikk hjem da alt var drukket opp. Da kunne jeg også legge meg. Vi har nå snart fylt ut gledesbok nummer to, og vil da kjøpe en ny vi vil fylle ut med livene våre og alt vi er glade for.

Takksigelse 2012

Tradisjonen tro samledes vi hos mor for gourmetmiddag på takksigelsesdagen i år også. Det er et innfall far hadde, i 1987, at vi også skulle ha takksigelsesdag, slik de har det i USA. Siden har vi hatt det, men helt annerledes enn de har det der. Etter jeg flyttet hjem igjen er det slik at vi samles hos mor, Trude, Tone og jeg, og så spiser vi godt og drikker godt, og så skriver vi ned hva vi har hatt å takke for, og hva vi ønsker for neste år. Det er 25 året vi gjør det, men det var ingen som tenkte på at det var jubileum.

Menyen denne gangen var rekecoctail til forrett, det var så mye med den, at jeg gjør ingen forsøk på å beskrive den nærmere. Det var ikke reker, sitron og majones på en skive. Hovedretten var elgstek, og desserten var kake fylt med varm sjokolade. Ved siden av kaken var is og bringebær. Det var meget, meget godt alt sammen.

I år har tingene roet seg for oss. Mor har fått solgt alle store ting hun har hatt å selge, og har slått seg til ro i rekkehuset på Klepp stasjon. Trude og Tone lever i stabile og gode forhold, med barn som blir jevnt eldre, og forandringene fra år til år ikke er store. Familien Sivertsen har pusset opp huset, familien Nygård har kjøpt feriehus i Spania.

Olie og jeg er mer i farten. Vi har fått kjøpt hus og etablert oss på Ganddal, her skal vi bo. Men vi har langt igjen før vi har huset og alt på stell. Hun må også få seg norsk utdannelse, eller jobb som passer hennes ukrainske, og jeg må også finne jobb å slå meg til ro med. Dessuten vil vi også når tiden er inne for det håpe på familieforøkning.

Siste barnet i flokken er Tonje. Hun har også 25 års jubileum i år, hun er like gammel som gledesboken vi skriver i. Hun kan fort være en grunn til at far ble så inspirert, og ville ha takksigelsesdag og skrive ned hva vi var glade for, en måned etter Tonje var født. Med henne og Epsen er forandringene store. Hun er gravid, og de er begge under utdannelse, bosatt i Martin, i Slovakia, der Tonje går på medisinstudiet. Takksigelsesdagen vil få sin endelige form, når også hun kommer hjem og kan være med.

Det ble en koselig kveld, som det alltid blir. Det er kjekt å ha en sånn kveld, der det bare er den aller nærmeste familien som er med. Gledesboken var aldri egentlig ment slik, men den er blitt slik, at vi, siden vi må skrive i den på takksigelsesdagen, kan samles hos mor og snakke om året som har gått og tiden som skal komme, og spise godt og ha det godt.

Takksigelsesdag 2011

Vi i Norge har påske, 1. mai, 8. mai, 17. mai, pinse, St. Hans, St. Lucia, jul og nyttår som våre tradisjonelle festdager. Disse dagene er det for mange knyttet noe spesielt til, de passerer ikke som en hvilken som helst dag på kalenderen. Mange av dem er også fesdager for handelsstanden, som i forbindelse med 17. mai kan selge norske flagg og andre symboler, og på selve dagen kan selge pølser og brus fordi ungene kan spise så mye de vil. Julen sikrer regnskapet for julegavebutikkene. Det sitter så sterkt i, at politikerne til og med har vedtatt halv skatt for november, slik at vi skal ha råd til å kjøpe oss enda litt til.

Det er klart det ville vært fordel for handelsstanden om det fantes enda flere dager som dette. Det er flott for dem når det er feiringstid og norske familier er nødt til å kjøpe spesielle produkter for å henge med i feiringen. Halloween er et ganske godt eksempel, plutselig skal man kjøpe forkledninger og kle seg ut som uhyrer. Det er gøy selvfølgelig, men dyrt for oss, og lønnsomt for butikkene.

Her hos fikk de som kom på knask & knep besøk en skrekkinngytende overraskelse, da en vaskeekte ukrainsk kone lukket opp og entusiastisk spurte: «vil dere ha sjelen min eller hva?». Hun ante ingenting om tradisjonen, men syntes det var festlig folk kledde seg ut og kom på besøk, og stotrende uhyrer, nisser og troll i kjeledress klarte bare mumle frem at de kanskje skulle hatt noe snop om det passet.

Takksigelsesdagen har vi imidlertid i vår familie vært tidlig ute med, som jeg har skrevet nesten hvert år på bloggen (2008, 2009). Tradisjonen begynte i 1987, da Tonje nettopp var født, og alle har skrevet hvert år siden. Det er nå 24 år siden. I løpet av tiden er vi alle blitt gift, Trude, Tone, jeg og Tonje, i den rekkefølgen, og alle barna i neste generasjon er født, Daniel, Sofie og Benjamin, Andreas og Sara. Det står alt sammen i boken. Vi har gått veien fra barndom, via ungdom til voksen, og hvert år har vi skrevet tre ting som betydde mye for oss i året som hadde gått, og i tillegg tre nye ønsker for året som skulle komme. Gledesboken, heter boken vi skriver det ned i, og vi har allerede skrevet ut den første, og begynt på den andre.

De siste par årene har det vært store forandringer i storfamilien vår. Det begynte i 2008, da far døde, det vondeste som har hendt oss. Året etter fant både Tonje og jeg den vi nå er gift med. I år har mor flyttet ut til nytt rekkehus i Kvednadalen, hvem hadde vel trodd at noen av oss skulle bo der, mens Olia og jeg har flyttet inn i det gode, gamle huset i Gaupeveien 5. Hvem skulle tro det noensinne ville kunne skje, allerede har skjedd?

Disse omrokeringene har også ført til at vi får første gang på nesten 20 år kan feire takksigelsesdag sammen. Mor inviterer til gourmetmat i Kvednadalen, Trude har kort vei fra Kverneland, Tone trenger ikke ta på ytterjakke for å gå fra Klepp stasjon, det er nå en gang der Kvednadalen ligger, og jeg løper lett og raskt fra Ganddal. Det er bare over et lite bogafjell, og så er man der, praktisk talt.

Så er det å spise god mat, snakke sammen og mimre, og tenke ut de høytidelige punktene for hva vi har aller mest å takke for i året som gikk. Og hva vi aller mest ønsker i året som skal komme.

Bilder og beskrivelse av hvordan det gikk er lagt ut i posten Thanksgiving in Norwaymin engelske blogg.

Takksigelsesdag i Gaupeveien 5

I dag er det Thanksgiving i USA. Dagen faller på den fjerde torsdagen i november, som også vanligvis er den siste. Dagen er fastsatt av amerikansk føderal lov, av selveste president Franklin D. Roosevelt, og den er forbundet med høytid og tradisjoner og feiring. Det er føderal fridag, og mange bedrifter og offentlige institusjoner gir også fri fredagen, slik at det blir en hel langhelg med gode tanker, ro og fred.

Vi i familien Salen på Ganddal innledet vår Takksigelsesdag i 1987. Det var det året Tonje ble født, og det var en enorm glede i huset over at vi som alltid hadde vært fem, nå ble seks, og at det var Tonje. Det var nok far som foreslo at vi også skulle ha takkefest, i hvert fall var det han som dyttet på og sørget for at det ble kjøpt inn en bok der vi kunne skrive ned takkene våre. Og vi var alle med på ideen, Tone, Trude, mor og jeg. Det var kjekt å tenke på hva som hadde vært kjekt i året som var godt, og det er alltid lurt å tenke på alt vi har å være glade for. Derfor ble diskusjonen raskt lagt død om vi også skulle skrive ned noe som ikke var så bra i året som gikk, dette skulle være en gledesbok. Og far skrev det også med sin karakteristiske håndskrift: «Gledesboka».

Denne boken har siden virkelig blitt en gledesbok. Vi har jo alle sammen skrevet ned både ønskene våre og hva vi hadde å takke for, i alle år fra 1987 frem til i dag. Jeg var 13 år da jeg skrev første gang, Tone og Trude var enda yngre. Og mor var jamen ikke langt i fra å være så gammel, som jeg er nå.

Ja, det må også med, vi skriver ønskene våre også. Jeg lurer på om det ikke var jeg som gjerne ville ha med forhåpningene for neste år også. Og det ble raskt vedtatt, og det er jo alltid kjekt å lese om vi fikk oppfylt ønskene våre. Det er en kjekk tradisjon vi har, og artig at den oppsto så impulsivt og bare viste seg levedyktig.

Da vi alle bodde sammen, altså før vi barna flyttet ut, så var alle samlet på takksigelsesdagen. Vi spiste middag, ikke kalkun, vi trenger da ikke spise kalkun, men en eller annen middag. jeg har sterkere minner fra kaffen, enn fra middagen på takksigelsesdagen, og det til tross for at jeg begynte å drikke kaffe da jeg var 16, og altså ikke rakk så mange takksigelseskaffer før jeg flyttet. Men det var god kaffe, stearinlys og kos, og så gikk alle og grunnet på hva de skulle fylle inn med for i år. Alle skriver også kladd, så det ikke skal bli noen stygge overstrykninger i boken.

I år bli takksigelsesdagen for oss veldig, veldig spesiell. Det er første gang siden far døde, og første gang han ikke kan skrive i boken. Mor og jentene er samlet hos henne, de har spist middag og drukket kaffe som vanlig, men det er klart, vanlig er denne dagen på ingen måte ikke. Jeg gjør som jeg alltid gjør, drikker min kaffe og skriver ned ønskene mine her, og fører dem inn i boken når jeg kommer hjem til jul. I år har det vært veldig lett for meg å finne hva jeg skal skrive, men veldig tungt at det er dette jeg må skrive.

Jeg hilser hjem til de hjemme. Det var synd jeg ikke kunne være der i dag, men jeg håper dere fikk hatt en fin takksigelsesdag allikevel.

Rose