Hvor mye er naturen verdt?

På et av møtene jeg har vært på om vindkraft var det en økonom som snakket. Han stilte spørsmålet: Hvor mye er naturen verdt? Og han fulgte opp med at det er ikke null, og det er ikke uendelig. Spørsmålet er aktuelt når det gjelder utbygging av vindkraft, og andre naturinngrep. Hvis verdien av naturen blir satt til null, så er det mye som blir lønnsomt, men det er altså slik at selv ikke for økonomer er naturen verdt null. Og selv for overbeviste naturvernere går det ikke an å si at verdien er uendelig, så alle andre hensyn må vike. Økonomen stilte spørsmålet oppriktig ment, og han sa det er et et problem i økonomifaget at det er vanskelig å sette noen ordentlig på naturen.

Her er mitt svar på spørsmålet.

Instinktet mitt sier at naturen skal ikke måles i penger. Økonomen snakket om et forskningsprosjekt der han jobber, hvor forskere og studenter hadde gått ut i turområder for å snakke med folk. Spørreundersøkelser. Hva er dette området verdt for deg? Hva ville du være villig til å betale for å beholde det?

Igjen sier instinktet mitt at dette er råttent stilte spørsmål. Dette er ikke ting man tenker på når man går tur. Hvor mye er man villig til å ofre for å beholde jærstrendene som de er? Hva slags kompensasjon ville vært tilstrekkelig for å gå med på utbygging av turområdet ditt?

De tar disse områdene i en forrykende fart om dagen. De går med til veier, til boligområder, til industribygninger og kjøpesentere, og nå til sist, til vindkraftanlegg. Jeg er sterkt i mot. Men også jeg skjønner at folk må ha et sted å bo, de må ha et sted å abeide, og også vi naturelskere må gå med på kompromiss for at samfunnet skal gå sin gang.

Men hva er naturen verdt? Dalsnuten? Bymarka? Ryfylkeheiene? Turområdet som tidligere lå en spasertur hjemmefra, men som nå er bygd ut i boligfelt? Tonstad, Sirdal og Gilja? Jærheiene?

Hvorfor byr dette spørsmålet meg sånn i mot? Jeg tenkte først at jeg måtte satt en meget høy verdi, type hundre tusen kroner, men jeg har jo ikke midler til å betale sånne summer. Og ikke vil jeg skjønne hvorfor jeg skal måtte gjøre det, heller. Naturen er en rettighet, det er for meg en del av samfunnskontrakten av å være norsk, og en svært viktig grunn for at jeg har hatt det så aldeles utmerket i dette landet her. Vi har allemannsretten, vi har respekt for naturen, det har ikke vært sånn at det bare er å ta seg til rette, selv ikke for mektige rikfolk. Jeg vet ikke om det er riktig at jeg skal betale noe ekstra for det, selv om spørsmålet i den spørreundersøkelsen, mer var det med å «tenk på et tall». Det var ikke reelt å betale noe, eller å motta noe, som kompensasjon.

Men jeg opplevde spørsmålet, om det var aldri så oppriktig og imøtekommende ment, som et angrep på meg og mine verdier. Man måler ikke naturen i penger. Jeg tenkte først at det er som å miste en kroppsdel. Hvor mye er lillefingeren din verdt? Armen? Synet? Hørselen? Hvor mye ville du betale for å beholde helsen? Selvfølgelig vil du betale alle pengene du bare kan avse, det er ikke noe viktigere i livet, enn ens egen helse. Det går sterkt ut over livskvaliteten, med en arm eller en fot mindre. Penger kan ikke kompensere.

Slik har jeg det med naturen.

Og jeg tenkte også at det er som å spørre om verdien på bestemor. Den er heller ikke null, og den er ikke uendelig. Men det er feil spørsmål å begynne å snakke om verdien på henne, selv om jeg skjønner at samfunnet må gjøre avveininger, på hvor mye ressurser det går an å bruke på behandling av hvilke typer sykdommer. Det er prioriteringer, dette, og jeg er glad vi lever i et samfunn der det er opplagt av vi skal bruke svært, svært mye penger på dette. Men ingen skal komme og be meg om å vurdere prisen på en fjern eller nær slektning, en bekjent eller venn, eller en fremmed. Det byr meg i mot om dette skal måles i kroner og øre.

Som det byr meg i mot når naturen måles i kroner og øre.

Jeg er ikke utpreget religiøs. Men jeg har de siste dagene kommet til at de har et utmerket poeng, de som holder naturen for å være hellig. Svært mange kulturer opp gjennom historien har kommet frem til den visdommen. Disse kulturene har også brukt naturen, dyrket og jaktet, forsynt seg og fortært, også så det har resultert i overforbruk og uttæring. Likevel har de holdt på det guddommelige i naturen, og i alt. Det er noe rent ut ufattelig at liv fødes, lever og dør, skapes og forsvinner. Det er slike ting som kan gjøre en religiøs, og få en til å følge seg som del av noe større, at det er noe her utenfor vår fatteevne.

Det er noe her som ikke lar seg måle i penger. Økonomene trenger det for å gjøre sine beregninger, og politikere trenger det for å velge ut hva som er lurt å gjøre. Da hadde det jo vært veldig fint om det gikk an å sette en pengesum på Stølsheimen, for eksempel, der de rasler med å ville bygge Europas største vindkraftanlegg, om dagen. Om den uberørte naturen i Stølsheimen var verdt noe, så kunne man sette denne verdien inn i regnestykket, og se om utbyggingen fremdeles ville være lønnsom. Som man kan sette en sum på oljeboring i Lofoten, gruveslam i Repparfjorden, og alle de andre sakene der økonomisk aktivitet kommer i konflikt med naturverninteresser.

Mitt svar er at verdien på naturen går ikke an å måle i tall. Naturen har sin egen skala. Dette er liv og livsglede, dette er noe vi har fått i arv fra århundrene før oss, og som vi skal gi videre i god stand til alle som følger etter oss. Økonomiske gevinster og lønnsomhet fra det ene året til det andre er noe helt annet. Så når man planlegger hvor man skal bygge og hvor man skal la være, finnes ingen algoritme å mate tall inn i, man må gjøre menneskelige vurderinger, og bruke fornuften og klokskapen vi er utstyrt med. Vi må tenke, er det verdt det?

Og er vi i tvil, bør vi la være.

Kvamskogen

Hvor mye er dette verdt?