Oppsummering av matchen Karjakin – Carlsen

Så er det klart at tittelkampen i sjakk mellom Sergej Karjakin og Magnus Carlsen går til omspill. Magnus Carlsen dominerte de fire første partiene, men så overtok Karjakin mer og mer etter hvert som Carlsen begynte å spille nesten litt ukonsentrert. I flere av partiene kommer det merkelige feil fra Carlsen, som det ubegripelige Kg2 i parti fem, og nonchelante Tc8 i parti sju. Begge trekkene forandret vurderingen av stillingen, om det var Carlsen som gav seg en fordel, eller Karjakin som fikk den. I parti 8 gikk det ikke lenger. Carlsen spilte som om han måtte gå all in allerede, og slapp ikke unna denne gangen. Karjakin vant, overbevisende. I parti 9 fikk Karjakin på ny stor fordel, og kom svært nær seier, men så greide Carlsen å slå tilbake i parti 10. Det var det første partiet Karjakin viste han kjente presset, og brukte lang tid på hvert trekk. Partiene 11 og 12 var forsiktige.

Den psykologiske fordelen i matchen har svingt enormt. Karjakin sa på en av pressekonferansene at dette er 80 % psykologi, 20 % sjakk. Etter å ha vunnet parti 8 og vært nær i parti 9, han Carlsen virkelig i tauene, og var ikke seg selv i pressekonferansene heller. Karjakin, derimot, virket profesjonell til fingerspissene. Fullt fokusert, både i partiene og pressekonferansene, og lojal til strategien han og teamet er blitt enige om. Han er mennekelig, sjarmerende, smiler og ler, men har også litt av denne gamle Sovjetmaskinen, med idrettsutøvere ufølsomme for press og nerver. Det var til parti 10. Da var det plutselig han som virket litt ute. I neste parti fikk også Carlsen litt press, nå med svart, og virket å gå inn i siste parti med klart psykologisk overtak. Men nå var det Carlsen som feiget ut, og knapt nok prøvde.

Som TV-underholdning i Norge har matchen vært en stor suksess. Hundrtusenvis av TV-seere benker seg foran TV-en gjennom kvelden og deler av natten, for å få med seg trekkene og kommentarene. Sjakken er nesten blitt en folkesport. Torstein Bae er passe tørr og både saklig og humoristisk i kommentarene, og gjør at folk på alle nivåer i sjakk klarer å følge med. I New York er Ole Rolfsrud og intervjuer managere og publikum på stedet. De får godt frem fellesskapet i sjakken, og nervene og dramaet mens man venter på neste trekk, og analyserer mulighetene.

Jeg er også veldig glad for at Sergej Karjakin og hans har gjort det så bra. Helt borte er alt snakk om at de er sponset av Kremlin, og at den politiske spenningen ligger som et bakteppe for matchen, og at det er lille Carlsen og Norge mot gigantiske Russland. Det er to unge gutter, unge menn, kjekke idrettsutøvere, som brenner for sporten sin, og føler seg litt beklemt i rampelyset. Karjakin har fått sympati for sin menneskelige opptreden, alltid høflig og korrekt, og med litt vanskeligheter med å få sagt det han vil, særlig på engelsk. Også etter å ha tapt stilte han opp både til intervju og pressekonferanse, uklanderlig i både oppførsel og i svarene, tross noen litt vel spesiell spørsmål (Why are you not disappointed? – Because I concentrate about chess, not stupid questions, sagt med et smil, tross tapet).

Manageren til Karjakin, Kyrillos Zangalis, har tatt Norge med storm. Det er sjelden vi ser så ærlige, så lite medieskolerte folk, med en veldig iver, og en engelsk som ikke alltid er helt på topp. På et øyeblikk ble Facebook-kontoen hans oversvømmet med vennespørsler, og som den gode russer han er svate han ja på alle sammen, inntil det var fullt, og Facebook ikke godtok flere. Og han inviterte alle sammen til Moskva, bo hos ham i hans leilighet. Han planlegger også å reise til Norge, besøke oss. Kjærligheten er gjensidig.

Jeg er veldig glad sjakken sånn er brukt som et fredsprosjekt og forståelse over landegrensene. Veldig fintfølende trakk også Magnus Carlsen seg i den siste pressekonferansen, fra å snakke om problemene nylig avdøde Taimanov hadde med det sovjetiske systemet. Det er ingen vits å fyre opp stemningen, det kommer ikke noe godt av det. Sjakk og sport skal være forbrødring, og i det er det grunn til å være fornøyd med også den jobben vi i Norge har gjort. Vi har vist oss fra vår beste side, synes jeg, åpne og inkluderende, og har tatt til oss også Karjakin og teamet hans i fellesskapet. Vi holder med Magnus, men håper på a good fight og en verdig vinner, for enda en gang å sitere pappa Carlsen og den gamle bloggen hans.

Tittelkamp i sjakk – Magnus Carlsen vs. Sergej Karjakin

I dag klokken 2000 norsk tid begynner tittelkampen i sjakk mellom Magnus Carlsen og Sergej Karjakin. Det er de yngste spillerne som noensinne har deltatt i en tittelkamp. Begge er i midten av 20-årene, og begge ble stormestere mens de ennå var barn. Det er den nye generasjon som møtes, spillere født etter 1990.

Sergej Karjakin ble født på Krim, i det som den gang var Sovjetunionen, siden ble Ukraina, og nå er annektert av Russland. Han har russiske foreldre, er av russisk familie, og ble russisk statsborger i 2009, lenge før dagens konflikt. Han bor i Moskva, hvor han er gift med Galija Kamalova, tidligere var han gift med Katarina Dolzjnikova. Begge disse to er kvinnelige mesterspillere i sjakk. Med Kamalova har han et barn, født sent i 2015.

Karjakin er aktiv på sosiale medier, hvor han legger ut gutteaktige bilder og kommentarer. Han bruker mye smilefjes og såkalte emojis, sparer ikke på dem,  og han fotograferer gjerne venner og mat og sosiale settinger med tommelopp og muskler og glede. Ganske som folk flest, med andre ord. De få gangene han har postet noe politisk, er unntak, men får veldig mye oppmerksomhet. Det gir et ufortjent dårlig inntrykk av ham, klart medieskapt, og villet av de som vil ham og landet hans vondt. Det er disse, som godt kjente og atskillig mer kontroversielle Gary Kasparov, som deler og sprer disse hans.

Som profilert person i en betent politisk situasjon skulle kanskje Karjakin vite bedre. Kanskje føler han seg meningsberettighet om Krim, siden han nå en gang er derfra, men han skulle kanskje vite at dette ville bli brukt mot ham, og kunne bringe ham opp i problemer. Som det utvilsomt har gjort. Russiske sjakkspillere og andre som har holdt kjeft, har sluppet lettere fra det. For meg illustrerer kvalifiserer disse tingene han legger ut opp under hans gutteaktige stil, der han poster i vei uten å tenke for mye på konsekvensene.

Det er også slik at Karjakin har lært. Bare sjekk de åpne kontoene hans, det er langt mellom politikken, og de meldingene som kan være politiske kommer gjerne med et forbehold. På meg virker Karjakin til å være en skikkelig jovial, alright type, med ønske om å bli akseptert og at folk skal synes han er ok. Han er åpen og hyggelig mot alle, ler mye, særlig av andres vitser, og er meg bekjent ikke i konflikt eller dårlig stemning med noen i verdenseliten. Min kone og jeg fikk postkort av ham da han var på bryllupsreise i de forente arabiske emirater, var det vel, etter bryllupet med Kamalova. Også postkortet var enkelt og greit: Best wishes! Sergej Karjakin.

I Norge har Karjakin utmerket seg ved å vinne Norway chess to ganger. Så ble han ikke invitert, i det som vanskelig kan tolkes som annet enn et politisk spill. Karjakin tolket det i hvert fall slik selv, eller insinuerte det, «folk må selv avgjøre», skrev han. Den gang, i 2015, var forholdet melom Russland og resten av verden veldig betent. Og sentrale folk i sjakkverdenen har vel fyrt opp stemningen atskillig mer enn Karjakin har gjort, det kom godt synlig til overflaten under olympiaden i Tromsø i 2014.

I år var Karjakin på ny invitert, heldigvis, men takket nei etter først å ha takket ja. Det ble det først litt murring over, men det la seg fort. Begge parter har fordel av et godt samarbeid, og nå har de takket nei til hverandre en gang hver. Karjakin hadde også en ganske god grunn til å trekke seg. Han gjorde det etter å ha vunnet kandidatturneringen. Etter utladningen med å vinne den er det mulig å skjønne Karjakin ville ha en pause, og i hvert fall at han ikke ønsket å møte Magnus Carlsen igjen straks.

Opp gjennom årene har Magnus Carlsen hatt et godt tak på Karjakin, som han har hatt et godt tak på de fleste spillerne i verdenseliten. Så vidt jeg vet har han positiv score mot alle (med unntak av Anish Giri), og overveldende positiv score mot mange (som amerikaneren Hikaru Nakamura). Under normale forhold skal Carlsen vinne. Men i kandidatturneringen var Karjakin fryktinngytende, ikke minst sånn som han holdt nervene under kontroll, og spilte de beste trekkene i alle typer posisjoner, også når han var under sterkt press. Samtlige av de andre deltakerne i turneringen hadde øyeblikk der de brøt sammen, og spilte langt under sin normale spillstyrke. Utenom kandidatturneringen har ikke Karjakin vist noe lignende, aldri vært så overbevisende. Det er et klart høydepunkt i karrieren hans. Ellers i år har han spilt på det jevne.

Så spørsmålet er om Karjakin klarer å mobilisere. En del har forsøkt å gjøre et poeng at han har den russiske sjakkføderasjonen og den mektige russiske staten i ryggen. Det har ikke stått på pengene og ressursene i forberedelsene. Jeg tror ikke det har så veldig mye å si om han har personlig trener, massør, psykolog og kokk, hva de nå har samlet sammen. Et overdimmensjonert støtteapparat kan gi vel så mye press, som oppmuntring. I årevis har det russiske laget i sjakkolympiaden hatt det klart største støtteapparatet, uten at det har hjulpet dem til å vinne noen gang. I sjakk er noe av det viktigste å holde nervene under kontroll. Man må skjerpe seg av presset, ikke la seg tynge av det.

Magnus Carlsen har også et enormt støtteapparat av alle mulige slags folk. Det står ikke på pengene der heller. Og kanskje mer enn Karjakin har Carlsen en samlet nasjon i ryggen. Carlsen har også støtte i Skandinavia, Vest-Europa og det meste av verden ellers, inkludert USA, hvor kampen foregår.

Det har vært bittelitt utenomsjakklig sverdfekting, som at team Carlsen har leid inn Microsoft for å «sikre at russerne ikke hacker seg inn på datamaskinen hans» og at Karjakin ønsket en kampleder som kan russisk, noe han ikke fikk. Heldigvis er ingen av disse tingene fyrt opp unødig. Både Carlsen og Karjakin er fine folk, de har godt forhold til hverandre og til resten av sjakkmiljøet. Det vil ikke bli noen personfeide, og heller ikke noen storpolitisk maktkamp. Det er langt unna Spassky – Fischer i 72, veldig langt.

Carlsen er favoritt, men det er litt som et lotteri der han har størst sjanse til å vinne. Trekk ut et tilfeldig tall opp til 10, blir det 7, 8, 9 eller 10, vinner Karjakin, blir det lavere vinner Carlsen. Det er sannsynlig han vinner, men langt fra sikkert. Det er bare 12 partier, og de fleste vil bli remis, uavgjort. Får Karjakin inn en seier, kommer Carlsen under press, og må ta sjanser for å få inn en seier han også. Det gir muligheter for Karjakin. Matchen minner kanskje litt om Kasparov – Kramnik i 2002. Den gang var Kasparov stor favoritt, og den klart beste spilleren, men han klarte bare ikke å beseire Kramnik. Kramnik, derimot, vant to partier, og ble verdensmester. Som Kasparov har Carlsen problemet at alle venter han skal vinne. Det er tøft psykisk om det sniker seg inn en følelse om at han kanskje ikke vinner likevel.

Det kommer til å bli ganske intenst. Begge spillerne er maksimalt forberedt, og kommer til å gi alt de har. Begge spillerne er kjent for å ha sterke nerver, men presset er så stort, at det er umulig ikke å la seg merke av det. Jeg tror det kommer til å bli mange dramatiske partier, mange partier som varer lenge. Begge vil benytte seg av hver minste lille fordel til å tyne motstanderen så lenge som mulig. Både Karjakin og Carlsen er svært gode til å forsvare seg, men Carlsen er nok hakket bedre til å presse på og angripe. Det er veldig spennende og kjekt at de møtes.

Som pappa Carlsen pleide å si på bloggen sin: May we see a good fight!

Ivanchuk overlegen i hurtigsjakkturnering i Riga

Det er første april i dag. Sjakkverdenen gjør opp regnskap etter kandidatturneringen om Anand ganske overraskende vant. Det er lagt ut nye ratingtall, der vår Carlsen er suverent på topp med 2881 poeng, mens nestemann Aronian har tapt seg ned 19 poeng til 2812, etter en dårlig kandidatturnering. Anand er ny nummer 3 i verden, etter en fremgang på 15 poeng. Samtidig var det en sterk hurtigssjakkturnering i Riga, Det åpne latviske jernbanemesterskap, der ukraineren Vasilij Ivanchuk gjorde en helt fantastisk innsats.

Sjakkverdenen er også aktiv med aprilspøker. Jeg pleier alltid være forberedt, og gjennomskuer dem lett, enda så godt de trikser dem til. Denne gangen hadde de ikke prøvd en gang, og la det ut åpent og enkelt, for meg å gå fem på. Nettstedet Chessbase meldte at tittelkampen mellom Carlsen og Anand skulle gå ute på en oljerigg i nordsjøen. Artig, tenkte jeg, og hadde på en travel dag ikke tid til å lese saken. Hadde jeg gjort det, ville jeg nok sett at vår olje- og energiminister heter Erik Blodøks, og skjønt hva det gikk i. Nettstedet Chessvibes har en sykere spøk, der de melder at konflikten mellom USA og Russland skal avgjøres over et parti sjakk mellom Obama og Putin.

Dette skal imidlertid handle om ukraineren Vassilij Ivanchuk, min store favoritt i sjakkverdenen og ellers. Jeg må si også litt om navnet hans, nå som jeg skriver navnet på så mange ukrainere i forbindelse med krisen i landet. Jeg pleier da å velge den norske skrivemåten, som er tsj for det kyrilliske tegnet ч. Engelskmennene har ch for samme lyd. For Ivanchuk er denne skrivemåten så etablert overalt, at det blir helt rart å skrive Ivantsjuk. Så jeg får meg ikke til det, enda det var det jeg skulle gjort, om jeg var konsekvent.

Jeg har skrevet om Ivanchuk tidligere, der jeg gjør rede for hvorfor jeg liker ham så godt. Det har å gjøre med at han er en mesterspiller, et geni, men så har han en forbannelse som gjør at han aldri kan nå helt til topps, og det er hans dårlige nerver. De er helt upålitelige, noen ganger spiller han perfekt feilfritt i den verste tidsnød i det viktigste parti, noen ganger bryter han helt sammen og surrer det helt til for seg selv i de enkleste stillinger. I fjor feilet han katastrofalt i det årets kandidatturnering, det var den som Carlsen vant og fikk spille mot Anand. Ivanchuk gjorde et nummer av at han kom til turneringen uforberedt, at han prioriterte hurtigsjakkturneringen i Riga – den samme som han nå i år vant så overlegent, i fjor feilet han der også -, og han spilte åpninger som ikke lignet noen ting. Han feilberegnet også klokken totalt, og tapte flere parti på tid, helt uhørt i internasjonal toppsjakk. Man har to timer på 40 trekk, og man sørger for å komme seg til de 40 trekkene før tiden er brukt opp. Ikke Ivanchuk.

For dette ble han faktisk ganske upopulær. Det skyldtes at noen av deltakerne fikk lett spill og gratis poeng mot Ivanchuk, som følge av hans elendige åpninger og håpløse tidsbruk, mens andre – som vår egen Carlsen – møtte en Ivanchuk som spilte topp skjerpet, solide åpninger, og som vant. Vi har imidlertid ikke så mye å klage over, for i siste parti var det nettopp Ivanchuk som slo russeren Kramnik, og sørget for at Carlsen vant turneringen på samme poengsum, men med bedre kvalitet (det er et sjakkuttrykk, kvalitet på poengene, betyr det, sånn cirka, og for Carlsen og Kramnik, var det slik at Carlsen vant kvalitetsberegningen fordi han hadde oppnådd sin poengsum ved å vinne og tape mer, mens Kramnik hadde spilt mer remis, uavgjort). Jeg har ingen problem med at Ivanchuk spilte som han gjorde. For ham var det en smart strategi. Han er plaget av nerver, særlig i viktige turneringer, og han valgte derfor denne gangen ved å prøve å ikke ta det så alvorlig, og vise det for seg selv og andre ved å spille litt uhøytidelige åpninger. Men strategien virket ikke, for han klarte ikke å bedra seg selv, for Ivanchuk er sjakken livet. Han brenner for den, som ingen annen brenner for noe.

Etter kandidatturneringen hadde Ivanchuk et fortsatt dårlig år, og raste nedover på ratinglistene. Han mistet også en god del invitasjoner til toppturneringene. Det har han gjort også mange ganger før. Men Ivanchuk er ikke så nøye på det, han spiller da i åpne turneringer, det vil si åpne for alle, og vinner dem så overlegent at han fyker tilbake til toppen. Det er en krevende strategi, for når du møter en motstander, så må du møte ham forberedt, studere åpninger og spillestil, og bruke en del tid. Når du møter de samme motstanderne hele tiden, som de beste spillerne vanligvis gjør, de møter bare hverandre, så sparer du en del tid i dette arbeidet. Derfor lar  vanligvis de beste spillerne være å møte til åpne turneringer, der de vil møte mange nye motstandere. Ivanchuk er unntaket. Han møer alle.

Det var 67 spillere med i denne turneringen (den var åpen, hvem som helst kunne melde seg på, og så ble man delt inn i tre grupper, etter rating). Premiepengene var 11 150 euro til fordeling på alle, vinneren fikk 1400 euro. Det er fillepenger, sammenlignet med for eksempel kandidatturneringen, der Andreikin på siste plass fikk 25 000 euro.

Ivanchuk startet som han av og til gjør, han vant de ni første partiene, ganske utrolig, så spilte han to remis, og vant de tre siste. Det gav 13 av 14 poeng, og en ratingprestasjon på 3059. Det er hva man skulle forventet, om de beste sjakkcomputere i verden skulle stilt i turneringen. De kunne også fort ha vunnet tretten parti, og spilt to uavgjort, slik som Ivanchuk.

Tidsbegrensningen var 15 minutter for hver av spillerne, og så fikk man 6 sekund tillegg etter hvert trekk. Det er omtrent slik jeg spiller, når jeg spiller på internett i helgene. Da er det 15/5 på chess.com, iPad. Du har litt tid til å tenke, men må av og til gjøre trekk, uten å ha helt oversikten over konsekvensene av dem. Ivanchuk er gammel lynsjakkmester. Han har også spilt mange parti i notorisk tidsnød. Og han stresser seg ikke opp, om det ikke er andre ting som stresser ham opp utenfra. Sjakkinstinktet hans er så sterkt, at han ofte bare ser det beste trekket umiddelbart. Når han har for god tid, fører det bare til at han fordyper seg i absolutt alle muligheter, og bruker tid på varianter som aldri vil bli spilt. Derfor kommer en lynsjakk- og hurtigsjakkmester som ham i tidsnød, også når han har timevis på trekkene.

Det var kjekt for meg at Ivanchuk er tilbake. Han er fortsatt jokeren, den uberegnelige. Sjakkverdenen trenger sånne som ham, og det gjør kanskje resten av verden også. Forhåpentligvis vil prestasjonen i Riga føre til at Ivanchuk blir invitert til toppturneringene igjen, slik at han får vist at han kan hamle opp med de beste og er den beste, når det bare ikke blir for stort press og forventninger om at han skal være det.

Chessvibes har dekning av turneringen her, Chessbase her. Der er også mulighet for å se partiene Ivanchuk spilte.

Tittelkampen i Chennai

Det er litt dumt tittelkampen blir spilt en tid jeg ikke har tid til å skrive så mye om den. Jeg følger jo godt med, og har gjort det i 12 år. Det er kjekt resten av Norge nå følger etter, og det så til de grader. Både på skoler og universiteter blir det rapportert om ansatte og studenter, elever og lærere, som diskuterer og ser på sjakk i gangene. Min kone tok toget hjem fra Stavanger, også der var det oppmerksomhet rundt de som hadde iPad med roaming. Det er sjakkfeber. Folk som knapt har flyttet en brikke i sitt liv snakker om «remis», og folk så vidt over nybegynnerstadiet snakker om mulige varianter og alternative løsninger. Det er moro å høre på. Vi har vært hjemsøkt av verre landeplager de siste 10 – 20 årene.

Jeg skulle jo ha skrevet en oppvarmingspost, om VM-kamper – eller tittelkamper – som det strengt tatt heter, opp gjennom historien. Det har skjedd mye rart, og jeg har lest meg opp på det jeg ikke har kunnet følge direkte. Kanskje skriver jeg en sånn post i ettertid, og poster tilbake, typisk meg.

De første kampene mellom Anand og Carlsen var rene antiklimaks. Det var bygget ypperlig opp, både i sjakkverdenen og i medieverdenen. Alt var gjennomdiskutert, for lekmann og mester. Det var som Marc Crowter (opphavsmannen til TheWeekInChess, en etter min mening levende legende i sjakkjournalistiskken, med en arbeidskapasitet langt ut over det vanlige, og med høy kvalitet i alt han gjør) skrev på twitter:

#AnandCarlsen Opening Ceremony on Thursday around 4pm Chennai time. We’ve done the speculation to death, time to get started. Sat Game 1.

NRK hadde satt av hele dagen. Og de hadde vel bydd mer enn fornuftig er, for enerett på bildene, når LiveStream er gratis på nettet, og sjakktrekkene uansett er offentlige. Og så er det hele over på 16 trekk. Programlederne fikk det ikke en gang med seg, og var midt i et intervju med en kjendis, da partiet var slutt og det var remis. Neste dag skjedde praktisk talt det samme. Litt flere trekk, men ikke noe særlig mer tid. Partiet gikk rett til remis. Som en fotballkamp man ble avsluttet før tiden, fordi begge lag uansett var fornøyd med 0 – 0.

Det spritet seg opp i parti tre og fire. I parti nummer tre hadde Carlsen alvorlige problemer. Hadde Anand hatt killerinstinktet fra ungdommen, så hadde hadde han avsluttet Carlsen her. Men sulten etter å vinne er ikke stor nok til å dekke over frykten for å tape, så han spiller litt for trygge trekk i avgjørende øyeblikk. Han går ikke all in. Han går knapt inn i det hele tatt. Han ser ut som at han bare vil at alle partiene skal bli raskest mulig ferdig. Og helst med remis.

I parti nummer fire var det første gang Carlsen presset. Han har det ungdommelige killerinstinktet til fulle. Han er i angrepsposisjon, han har ikke noe å forsvare, han har sulten, og ingen frykt for at det kan gå galt er nok til å stagge den. Han slår den farlige bonden på a2, han går inn i ukjent terreng, og i dette partiet hadde Anand ingen mulighet til å forenkle til sikker remis. Dette var nok det sterkeste partiet så langt. For Anand var på høyde med situasjonen, forsvarte seg aktivt, som han måtte, og klarte med et mirakeltrekk å forenkle også denne til remis. Men dette var en kampremis, dette var ordentlig.

Så kom parti 5. Carlsen var ikke heldig med åpningen. Stormester Tisdal skrev på Twitter at denne gangen gikk det helt galt, eller noe i den duren, Anand vant også denne åpningsduellen, og tilsynelatende uten problemer. Siden i dette partiet tok Anands lyst etter å forenkle og få det overstått, overhånd, og han forenklet til en stilling som innebar en liten fordel for Carlsen. Det var en fordel det var lett å se, dårligere bondestruktur for Anand og en mer aktiv løper for Carlsen, men det var mildt sagt vanskelig å se hva Carlsen skulle gjøre med den.

Jeg avfeide dette partiet som uinteressant, som kjedelig, som avgjort, og reiste ut for å kjøpe noen stoler. Da jeg kom hjem igjen, stod Carlsen til klar gevinst. Hva var det som hadde skjedd?

Anand hadde gjort noen merkelige vurderinger i kritiske øyeblikk. Alt kan forklares tilbake til lysten etter å forenkle, få partiet ut av verden, bli ferdig. Da er det selvsagt svært irriterende å spille mot Carlsen, som ikke går med på noen forenklinger, som alltid er på jakt etter muligheter, som aldri vil bli ferdig, og som bedre enn noe menneske på jorden er i stand til å spille feilfri sjakk i time etter time, trekk etter trekk etter trekk etter trekk. Og så knekker Anand lite grann sammen, og gir en ekstra sjakk på c1, og gir med det Carlsen et ekstra tempo, som det heter. For Anand var det sikkert et ønske om å komme frem til tidskontrollen (ny tid etter 40 trekk), et instinkt mange sjakkspillere i alle aldre har kjent på. Er man usikker, er det alltid greit å sette motstanderen i sjakk lite grann.

Her tapte Anand på det. Det var ikke et spesielt vanskelig sluttspill. Anand gjorde feilvurderinger spillere på hans nivå ikke trenger å gjøre, og som kan forklares mer i psykologi enn i spillestyrke. De som har skrevet om at tittelkamper også handler om å nedbryte motstanderen får et poeng her. Anand overvant langt vanskeligere hindringer i parti nummer 4, der han virkelig var i problemer. Men dette slet ham ut. Eller så er det slik at det er vanskeligere å finne de aller beste trekkene når det ikke ser ut til å være sånn fare på ferde, enn når det er lett å skjønne situasjonen er kritisk.

Om dette var sant i parti nummer 5, ble det enda tydeligere presentert i nummer 6. Dette var vondt å se på, og stakkars Anand skulle vært forskånet fra å gå på pressekonferansen etterpå. I hvert fall skulle han vært forskånet fra de idiotiske og ytterligere nedbrytende spørsmålene han måtte svare på der. For den norske journalisten kan man lure på om team Carlsen har alliert seg med norsk presse for å ta knekken på Anand. Det var pinlig å se på. For den indiske journalisten, som lurte på om Anand hadde en kommentar til den store idrettstjernen Sachin som nå har trukket seg fra Cricket, må man nesten bare le overbærende. – Kanskje skulle du også bare trekke deg, er oppfølgingsspørsmålet som aldri kom.

Uansett, den norske journalisten som terpet og terpet på hva Anand skulle gjøre nå, som han hadde tapt to ganger på rad, og som ikke gav seg med det høflige «jeg skal gjøre mitt beste», men måtte ha Anand til å bite ham av skikkelig, han kan neppe ha spilt sjakk selv og kjent på hvor forferdelig, forferdelig, forferdelig det er å tape grundig. Tapet for Anand innehold alt det verste et tap i sjakk kan ha med seg. Det var med hvit, det var rett etter et annet tap, det var helt unødvendig, og det blottla akkurat den svakheten Anand har. Det var karakterdrap, er jeg nesten fristet til å skrive. Det var mennesket Vishwanathan Anand som tapte, ikke sjakkspilleren. Det var menneskelige egenskaper som ødela for ham.

I følge rapportene hadde han sovet dårlig natten før. Også tidligere har han sovet dårlig etter et tap. Og det er jo ikke så merkelig, det står veldig mye på spill. Hele hans videre karriere er avhengig av dette. Det vil være svært vanskelig å komme tilbake som verdensmester, om han mister tittelen nå. Det er fullt opp av andre ulver som kjemper om utfordrerplassen, langt ivrigere etter å ofre absolutt alt, enn Anand. Jeg tror dette vil være hans siste tittelkamp. Det er ingen dristig spådom.

Det er heller ikke dristig å mene tittelkampen for i år er avgjort. Anand vil aldri kunne klare å komme tilbake etter det som hendte i går. Han trengte en rask seier, enten i parti seks eller sju, for ikke å komme bakpå. I parti seks forsøkte han å spille litt offensivt. Han gikk ikke inn i de roligste variantene i Berlinforsvaret, han hadde noe nytt, men Carlsen løste problemene tilsynelatende enkelt og greit over brettet. Og på ny falt Anand for fristelsen etter å forenkle. Torstein Bae på NRK snakket mye om hvor merkelig det var at Anand slo av springeren på f6, med løperen. Man slår ikke av slike springere uten at man har en konkret plan med det. Og den eneste planen som kunne være her, var å kvitte seg med brikkene, slik at man kunne få seg en remis og en hviledag.

Men Magnus Carlsen ville det som vanlig annerledes. Han været vel også et skadet bytte, her. Anand var engstelig, sliten, og signaliserte at han ikke hadde noe ønske om å spille for seier. Vel, da kan jo Carlsen spille for seier. Det er både irriterende og provosere, for svart er remis greit, særlig når han leder i en tittelkamp for dette. Men Carlsen vil ikke gå med på det, han vil spille videre. Han har sulten, han vil opp og frem, det er dette han lever for, om han kan tyne motstanderen et par timer før det uansett blir remis, så er det verdt det. Og det er uhyre sjelden Carlsen taper disse til tider litt dristige vinstforsøkene.

Det er denne irritasjonen som må ha ødelagt for Anand. Sånn som han gir opp bonden med det merkelige dronningtrekket i trekk 38, på ny like før tidskontrollen, det er ganske uforklarlig. Hvis han ville ofre, kunne han ha ventet to trekk. Ellers må han ha sett spøkelser, for mulighetene til Carlsen i den stillingen var ganske vage.

Etter dette hadde Carlsen en bondes overvakt, og Anand hadde i sikte et par timers tortur. Forenklingen til remis fantes ikke. Ideen om å sende frem h-bonden var god, kanskje var det dette han så da han spilte Dg3 i trekk 38. Men det forsvarer ikke beslutningen, for Carlsen kunne spilt annerledes og ikke tillatt dette h-fremstøtet. Carlsen fikk rett og slett økt sine muligheter og begrenset risikoen av at Anand gav en bonde for å få byttet av dronningene.

Antagelig drømte ikke Anand om at Carlsen skulle ofre en bonde tilbake for å unngå å ta remis. Stillingen er død, det er remis, men Carlsen finner en mulighet for å spille litt til. Og det må irritere vettet av Anand, som er sliten, og mer avhengig av å vinne enn Carlsen er. Det er Anand som skal ta sjansene i disse partiene, det er han som skal være nødt til å ta risikoen. Og så er det Carlsen som spiller hardt på vinst, og tvinger Anand til å jobbe for hvert halvpoeng.

Foran den neste tidskontrollen knekker Anand enda en gang. Nå skal vi være forsiktige, vi som sitter med dataanlyse og fasit, det er veldig lett for oss. Stormesterkommnetatorene jeg fulgte skjønte ikke hva som foregikk. De var langt unna å se Carlsens plan, før den var der, og Anand var tapt.

Men den utmerkede Marc Crowter peker på et viktig poeng i hans rapport fra runden: Anand bruker 30 sekunder på det kritiske trekket 57. Tg8, som er trekket som gjør at han går i Magnus’ lille felle. Deretter bruker han 10 minutter på 58. Tc8, som er en helt nødvendig fortsettelse av Tg8, det er hele planen med Tg8. Og så bruker han nye 60 sekunder på 60. Ta4, som er den siste og avgjørende feilen. Skjønte han her hvor det bar? Hvorfor brukte han ikke da alle de 37 minuttene han hadde igjen før neste tidskontroll, til å lete etter trekket som gir mest mulig problemer for Carlsen? Har man først sett ideen, ser man rimelig lett at Ta4 ikke hjelper mot den.

Jeg vet ikke når Anand oppdaget hvilke problemer han var i. Kanskje trodde han Carlsen ville ta til takke med remis, når han fikk også c-bonden fra ham, og Anand hadde to sammenhengende fribonder på dronningfløyen. De offisielle Fide-reporterne, Susan Polgar og en inder, som ikke satt med computer-evalueringer foran seg, så ingenting av det som foregikk. Planen til Carlsen var langt fra så åpenbar.

Kanskje så også Anand det først etter 61 .. Tg6. Først her var planen til Carlsen åpenbar, og først her begynte Anand virkelig å tenke. Men nå var det altfor sent. Fribøndene til Anand kommer seg ikke av gårde, tvert i mot stenger de for hans eget tårn. Og Anands konge er fanget ute i kanten. Det må være så vondt, så vondt å tape på denne måten. Det er fullt av ting som kverner i hodet. – Hvordan kunne jeg gi den bonden, hvordan kunne jeg, hvorfor tenkte jeg ikke mer i det trekket, i det trekket, hvorfor tillot jeg disse stillingene.

Det var en selvdestruksjons av Anand. Men den kom som følge av Carlsens nådeløse stil. Med bare å kverne og kverne på, aldri la motstanderen slippe unna, aldri gi ham en hviledag eller et hviletrekk. Anand har vært psyket ut før. Han har katastrofal score mot Kasparov, langt verre enn faktisk spillstyrke skulle tilsi. Nå er det Carlsen som har knukket ham. Carlsen kan nå gå inn for the kill, som de sier på engelsk. Anand er ingen motstander for ham lenger. Han er etter seks partier allerede beseiret.

Man skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt, men man kan vel si at denne bjørnen – eller tigeren – er skutt to ganger, og døende. For virkelig å teste Carlsens styrke trengs en tøffere motstander, like sulten som han selv, som har ting å bevise og ikke bare gammel storhet å forsvare. Kramnik vil nok være blodtørstig, og gjøre det som trengs. Men den virkelig spennende kampen vil være mellom Aronian og Carlsen. Det er hva vi sjakkelskere ville kalle drømmefinalen. Det er noe å glede seg til.

Etter at vi har gledet oss ferdig med resten av kampene i Chennai. Det mest spennende nå er å se hvor lenge det varer. Mitt tips er at Carlsen drar inn en seier til, og vinner 3 – 0 i avgjorte parti. Sjansene er større for at Carlsen vinner 4 enn at Anand vinner 1. Jeg tror ikke Anand vil slå Carlsen igjen, noensinne. Carlsen har knust ham.

Mediedekningen av Magnus Carlsen

Mandag kvalifiserte Magnus Carlsen seg til tittelkamp mot inderen Viswanathan Anand. Det er ikke en VM-finale, dette er ikke et verdensmesterskap, sjakken bruker ikke slike begreper. Det var en kandidatturneringen som blant flere kandidater produserte en utfordrer til verdensmestertittelen. Denne utfordreren er nå Magnus Carlsen, fra Norge. Her i landet ser vi ut til å ha store problemer med å behandle det noenlunde anstendig.

Et problem er selvsagt at norske journalister ikke kan sjakk. De blåser det hele opp med floskler som at «dette er stort i utlandet» og «nå kan han tjene så og så mange millioner». I idretter man forstår seg på er det ikke pengepremiene som pleier være hovedsaken. De som er så dumme at de går inn i sjakk for pengenes skyld, er allerede så fortapt i hodet at de umulig kan gjøre det noe bra. Vil man bli rik, satser man på andre ting. Selv for de som lykkes og blir millionærer, bare en liten håndfull av de millionene som er mer eller mindre aktive spillere, så er det ikke noe jet-set liv som venter. Det er altfor mye konsentrasjon som må til, både for å forberede seg til turneringene og matchene, og for å spille dem.

Det er heller ikke så stort i utlandet at det trenger seg frem i de største mediene, det blir høyst en bisak. Det er veldig stort i sjakkverdenen, men den interesserer ikke norske medier seg altfor mye for. De gjør den kunstig.

De fleste mediene som dekker saken i Norge setter skikkelige sjakkspillere til å skrive og kommentere. Men disse lar seg også fange av at man skal «gjøre sjakk interessant for dem som ikke er interessert», man selger gladelig sjelen for at folk skal interessere seg for den. Straks sjakkspillerne er utenfor sjakkmediene, kommer flosklene. Da er det «større enn Northug» (typisk for dem som ikke er noe for seg selv, man må alltid sammenligne seg med andre, ingen trenger si tøys som at Northug er den største siden Dæhlie) og «det er vanskelig for oss i Norge å fatte hvor stort dette er». Det som er stort, trenger ikke beskrives som stort.

Dette er grunnen til at jeg aldri orker å lese om sjakk i tradisjonelle norske medier. Særlig ikke på nettsidene. Nettavisen er verst.

For dem som er interessert i å finne ut hva dette egentlig er for noe, er det nok av engelske nettsider som dekket kandidatturneringen på en skikkelig måte. De behøver ikke overdøve dramatikken med sammenligninger som ikke passer inn. Kandidatturneringen ble spennende som var den planlagt på forhånd, det ville være vanskelig å tenke ut et bedre manuskript for den. Det toppet seg med de utrolige tre siste rundene, men det var nerver og resultater og spennende spill fra runde nummer to.

Vi må også ha med at det var med hårfine marginer Carlsen vant. Det var slett ikke slik at han la resten av feltet sprellende bak seg. Han hadde like mange poeng som Kramnik, men vant på det som norsk heter kvalitet, han hadde flere seire (og med det også flere tap, som den engelske kommentatoren og stormesteren Nigel Short påpekte, ved poenglikhet og likt i innbyrdes oppgjør vinner den med flest tap). Det er ikke å vinne på målforskjell, det er å vinne med flere scorede mål. Aronian og Svidler fulgte et halvt poeng bak der igjen, de hadde +2, som det ofte skrives i sjakkverdenen; to flere seire en tap. Carlsen og Kramnik hadde +3. Det var svært tett i toppen.

Alle som blir interessert i en idrett blir det på idrettens egne premisser. Alle som interesserer seg for golf, kjenner en birdie og en bogey, det er ikke snakk om å skifte uttrykkene ut for å gjøre dem mer forståelige for «folk flest». Sjakkdekningen i Norge burde være mer nøktern. Vi har en verdensener og en tittelutfordrer nå, det tar seg ikke ut at dekningen satser på å nå alle dem som ikke skjønner noe.

Den store sjakknasjonen er Russland. Bortsett fra akkurat de to som nå skal kjempe om VM-tittelen, Anand og Carlsen, er praktisk talt alle i verdenseliten fra noen av de tidligere Sovjetrepublikkene eller utvandret derfra. I kandidatturneringen Carlsen vant snakket alle utenom ham russisk, 3 russere, 1 asarbadsjaner, 1 armener, 1 ukrainer og 1 utvandret til Israel fra Minsk. I Russland blir sjakk aldri dekket med at «sjakk er ubegripelig stort» og «nå blir vinneren veldig rik». Russiske rikfolk ler av sjakkspillerne. Der er det alltid ordentlige ting, på sjakkens premisser. Det handler om hvordan spillet forløp, om hvordan kvalitetsberegningen ved poenglikhet var utformet og hvordan den virket, den er om spillet ved bordene og bak bordene. Den er laget for folk som forstår seg på hva det dreier seg om.

Slik burde det være i Norge også. De som kan sjakk og får lov til å skrive i riksmediene, bør gå foran med et godt eksempel.