Tog til Oslo

Tog. Vi forlot nettopp Kongsberg. Norge som det ser ut i 2019, ruller forbi. Her på Østlandet er det skog, trær og lave fjell og høyder, og klynger med hus. Kjøpesentre og boligblokker ligger også spredd. Klokken er 1550, jeg har allerede reist halvannen time, og har ytterligere fem og en halv time foran meg her. Det har vært en kort reise frem og tilbake til Oslo.

I fjor ble det klart at NSB skal miste driften av Sørlandsbanen til britiske Go Ahead. Jeg hører til dem som synes dette er en tragedie, og akkurat for dette salget, så har jeg en følelse av at jeg har mange med meg. Det er mye å utsette på driften til NSB, men å tro at britiske Go ahead skal klare det noe bedre, er bare dumt. De klarte å tilby billigere løsning, de var lavest i anbudet, men det kunne de være ved å budsjettere med «flere passasjerer» og «bedre effektivitet».

Akkurat med tog, så synes jeg ikke det med effektiviteten skal være viktigst. Staten kan godt legge litt penger i en romslig togdrift, der det er godt å være passasjer, heller enn at driften skal være så lønnsom. Jeg vil ha det avslappet, kjøpe billett, og hvis jeg ikke rekker toget, eller kommer meg på et tidligere tog, så er det greit, med den billetten jeg har. Sånn var det før. Nå ser det ut som man må betale flere hundre kroner ekstra for denne «tjenesten».

Det får være som det vil. Jeg er vokst opp med NSB, husker de trauste, røde togene, og likte det som det var. Jeg har kjørt mange ganger fra Stavanger og Sandnes til Oslo, og mange ganger fra Bergen til Oslo, og fra Bergen til Voss, Finse og høyfjellet. Det har vært helt fint. Noen av reisene har vært gode minner i seg selv, som de der man har hatt med kjekt reisefølge, eller der jeg har klart å lese ut en hel roman, i freden og roen en god togreise av og til gjør.

Togreisene i Russland og Ukraina er et kapittel for seg. De er fantastiske.

Men det har også vært plagsomme reiser. Der det har vært bråk, der internett ikke har virket, der man ikke har fått fred, og der man har sittet uten sengeplass på nattoget. Nå også, jeg sitter på Komfort, men er trøtt og vil hjem. Det er ikke sånn at jeg får gjort alle de tingene jeg hadde tenkt, når ikke kone og barn er der og forstyrrer. Jeg vil mye heller hjem til dem.

Jeg savnet dem med en gang. Jeg hadde sovekupe, men mye heller skulle jeg vært med mine kjære der hjemme. Hotellfrokosten jeg spiste på Hotell Thon var lukseriøs, men det er ikke lenger bedre brød, pålegg og kaffe på hotell, enn hjemme. Det er ikke noe å trakte etter. Det er arbeid, plikt. De beste dagene er hjemme. Det beste er å være med mine.

Ombord på toget er konduktørene som de pleier. Helt avslappede, fikser det som trengs, null stress med billett og legitimasjon. Men på nett, er gamle NSB plaget av den nye bissniss-modellen som rir vår tid, og som må skrives på den måten. Det er overveldende med tekst, og hjelp og «serviceinnstilling», men vanskelig å finne frem til akkurat det man lurer på, i mylderet. Jeg ville finne ut hvordan jeg kom meg fra Ganddal til en av stasjonene nattoget stoppet, og om jeg kunne parkere utenfor stasjonen.

På Bryne er det håpløst. På Sandnes går det an å parkere på Ruten. Gratis, om man har elbil.

Fra NSB lurte jeg på om det gikk an å kjøpe billett Ganddal – Oslo, og så reise inn til Stavanger, for der å gå inn i sovekupeen min. Nei, det gikk ikke. Man kunne bare kjøpe Ganddal – Oslo, reise til Bryne, og så ta toget derfra. Ventetiden på stasjonen er et drøyt kvarter.

Sånne ting. Det var blant det som var en selvfølge før. Da vi kunne stole på at NSB og posten og de andre statlige selskapene var til for oss, og hadde som viktigste oppgave å gjøre det bra å være borger i Norge. Posten fikk frem brevene dine, posten skal frem, var honnørordet, ikke at driften var lønnsom.

Jeg er dog glad jeg ikke valgte fly for denne korte reisen. Det er enda verre.

Mellomspill i Frankfurt

Jeg spanderer et tilbakepostet innlegg på den kjappe turen vi gjorde til Frankfurt sentrum mens vi mellomlandet i byen. En rolig reise ble med det dramatisk, og vi var på nippet til å miste flyet da vi tok feil tog tilbake til flyplassen.

Reisen til Kiev var ikke ideell denne gangen, men var den beste vi kunne gå når vi på kjent vis bestilte litt for sent. Den gikk fra Sola til Gardermoen kl 1025 søndag formiddag. Min mor stilte som vanlig opp for å kjøre oss. Min kone Olia var som vanlig roligheten selv når reisen nærmet seg, og stresset burde komme. Hennes stress er dagen og dagene før.

Vi fløy greit til Oslo uten mat på flyet, og ventet de par timene vi skulle på Gardermoen. I Frankfurt var vi kl 1500, flyet videre skulle gå kl 2200. Jeg hadde undersøkt dette på forhånd, og funnet vi hadde god tid til en tur inn til sentrum. Så ville også Olia få se en tysk by for første gang.

Helt strømlinjeformet var det ikke å ta banen inn. Betalingsautomatene godtar ikke Visa-kort, og heller ikke store sedler som var det eneste minibanken på stedet hadde å tilby. Vi måtte kjøpe litt frukt i en slags butikk der, for å få veksel. Selv da fikk vi bare 20-sedler, som maskinen heller ikke aksepterte. Men da fikk Olia nok, og gikk og vekslet på manuelt vis.

Når billettene først var i hende gikk reisen inn til sentrum helt fint. Stoppet vårt er Hauptverche (tror jeg, men ble i tvil, det var noe sånt, Haupt-, og noe på V). Reisen inn tok noe sånt som 20 minutter.

Olia hadde utbytte av turen, og tok intet mindre enn 87 bilder. Hun var dog ikke imponert, «dette var som i Kiev», mente hun. Jeg som har vært i mange europeiske byer mente det var en erketypisk tysk by, gotiske kirker og gamle rådhus, og plasser med statuer og fontener rundt omkring, veldig typisk. Frankfurt skiller seg ut med at det også er finanssentrum, med flere høyblokker og nybygg.

Vi gikk rundt nokså på måfå. Jeg hadde et mål om at vi skulle komme oss til elven, krysse den, og gå langs bredden. Det klarte vi, over den vakreste broen til og med.

Det var kamp i EM mellom Tyskland og Slovakia mens vi var der, vi hørte brøl hver gang Tyskland laget mål. Langs bredden av elven satt de sløvt, de som ikke er interessert i fotball. Det var en varm dag, og flyklærne vi gikk i var ikke tilpasset forholdene.

Lille Irina vår hadde gøy med å mate gjessene som holder til der med Mariekjeks. Vi tok bilder av disse gjessene allerede før vi begynte å mate. Jeg var også interessert i å mate oss selv, men Olia var nådeløs. Her var alt for dyrt.

Jeg er dypt uenig, og skulle gjerne ofret pengene det kostet for litt tysk pølse og øl på et tradisjonelt utested. Ellers hadde vi bare maten fra Lufthansa å leve på, lille Ira hadde morsmelk. Men Olia går heller sulten enn å bruke det hun mener er for mye penger på mat, det har vårt ekteskap lært oss. Jeg jenker meg.

Så begynte det å nærme seg tiden å reise tilbake til flyplassen. Klokken var ti på åtte, kampen mellom Tyskland og Slovakia var slutt, flyet vårt gikk altså kl 2200. Jeg ville gjerne ha god tid på den enorme flyplassen Frankfurt er. Olia ville se en siste gate før vi reiste. Lille Ira ville gå opp og ned trapper og rulletrapper, en hobby vi ikke ante hun hadde.

Dermed endte det slik. Olia gikk ned gaten sin, jeg fintet Ira vekk fra trappene ved å tilby en statue (av David og hodet til Goliat) å klatre på.

Irina og jeg venter på toget til flyplassen i Frankfurt

Klokken var litt over ni da vi gikk ned til Hauptvache, eller hva det heter, uten helt å vite hvilken bane og hvilket tog vi skulle ta, annet enn at vi skulle til flyplassen. Den tyske oversiktligheten så vi lite til, dette var vanskelig å finne ut av. Og folkene vi spurte var bare moderat til hjelp. Mange av dem var turister, som vi.

Til slutt kom et tog, nr. 1, vi hev oss på, og Olia fikk i farten spurt en fyr som sa det var til flyplassen. Jeg fikk spurt en kar med koffert på samme tog, han visste ikke, han skulle ikke til flyplassen. Jeg hadde også sett dette toget hadde samme endestasjon som togene til flyplassen. Så vi slo oss til ro.

Vi slo oss til ro.

Olia snakket i vei om sine ting, blid og ubekymret. Om prisene på boliger de forskjellige stedene i byen. Hvor tyskerne bodde, det var mange i Frankfurt med en annen opprinnelse enn tysk. Om sammenligningen mellom Frankfurt og Kiev. Om en tysk venn i Norge, han er fra Frankfurt. Helt ubekymret.

Kl rundt halv ni kjørte vi forbi et digert fargeverk vi overhodet ikke kunne huske fra turen inn til byen. Turen skulle bare ta omlag 20 minutter, nå var det en halv time, og ingen antydning til flyplass. 

Olia var mer opptatt av at en dame med sykkel skulle få sitte, slik mistet vi enda en stasjon. Jeg fikk Olia til å spørre damen med sykkelen om dette var veien til flyplassen. Hun skjønte ikke spørsmålet, men det gjorde en annen et sete lenger unna. Han kunne fortelle oss at det var det IKKE.

Kalddusj.

I hodet svimlet tankene om overnatting i Frankfurt og nytt fly og hvor mye det ville koste. Det var halvannen time til flyet gikk, vi var en halv time på feil vei, og hadde ingen som helst unnskyldning. Vi måtte bare sette alt inn på å komme oss raskest mulig tilbake, og over på riktig tog.

Så var det å håpe vi raskt ville komme oss til riktig terminal i Frankfurt, og raskt gjennom sikkerhetskontroll og passkontroll. Det så lite realistisk ut, jeg vurderte å skaffe oss en taxi, hvordan vi nå skulle få til det.

Herre min hatt så nervepirrende det var å løpe full fart i undergangen og over broer, for å komme oss over på andre siden før eventuelt neste tog kom. Så var det å håpe neste tog kom raskt. Vi kunne ingenting gjøre annet enn å vente, og være klare.

Toget kom, vi satte oss på. En ting talte til vår fordel, vi trengte ikke reise helt tilbake til stasjonen vi hadde reist fra. Hauptbahnhof – Hovedbanestasjonen – holdt lenge. Klokken var litt før ni i det vi gikk av der.

Nå tok vi ingen sjanser. Olia spurte togsjåføren hvor linjen til toget til flyplassen var. Fra vinduet svarte han hvor vi måtte gå, og vi løp. Jeg hadde allerede sjekket nøye plakaten for togene, og funnet hva vi hadde gjort feil. Vi spurte flere, for sikkerhets skyld. Det var ikke tog nummer 1, men 8 eller 9. Endestasjonen for disse tre togene var den samme. Men ruten bort dit var litt forskjellig. Nr 1 går altså ikke innom flyplassen.

Olia forsøkte å trøste med at kanskje flyet var forsinket, noe som var fullstendig urealistisk en finværsdag som denne. Vårt tog skulle komme i løpet av ti minutter.

Jeg regnet på det. Fra 20 minutter før avgang risikerer vi at gaten stenger, vi bør være der 2140. Alt under 20 minutter å løpe bort dit er et mirakel. Det var derfor kritisk vi var på flyplassen før halv ti, og ti på halv ti skulle vi ha gode sjanser. Senere ville være bortimot håpløst.

Det ventet oss en svært gledelig overraskelse, nesten utrolig. Reisen fra denne stasjonen var raskere, det stod opplyst vi ville være på flyplassen 2112. Da ville vi greie det.

Klokken 2111 stoppet toget og stod stille. Skjermen viste toget ville bli forsinket med ett minutt, men vi så det ville bli flere. Vi stod klare med Irina på armen, vognen hadde vi ikke.

Da toget stoppet, løp vi. Vi fant raskt vi var ved rett terminal, det hjalp veldig. Sikkerhetskontrollen gikk trengt, som vanlig, de hadde et veldig kult system med røntgten-fotografering, men det systemet taklet ikke barn som løp rundt, som Irina gjorde.

I passkontrollen måtte vi stå i kø, for automatisk visning fikser heller ikke barn. Deretter var vi fri til å løpe. B28 var gaten, helt i enden, husket jeg, fra tidligere reising med lignende løping.

Men nå trengte vi ikke løpe. Klokken var så vidt over halv ti, boarding var ikke engang begynt, vi hadde greid det, vi kunne gå vanlig bort til gate!

Og der kunne lille Ira endelig få se på flyene eller løpe rundt som hun ville, mens Olia og jeg vekslet på å gå på do. Det gikk enda en tid før vi kunne gå ombord, vi hadde antagelig rukket det hadde vi tatt det neste toget også, men det visste vi ikke mens det stod på, og det var mildt sagt stress.

Men det endte godt. Og da er det ekstra deilig å la freden senke seg mens man setter seg i flysetet. Man er på plass, flyet kan lette, man er med, men greide det.

Toge’

Før jeg giftet meg brukte jeg mange sommerferier på språkreiser. Det ble til sammen 6 stykker, 3 i Italia, 3 i Russland, Hviterussland og Ukraina. Etter den første i Firenze ble jeg så inspirert at jeg straks gav meg hen til å studere norsk som andrespråk. Det går ut på å lære norsk til fremmedspråklige. Blant det vi gikk igjennom var tospråklighet, og jeg bet meg spesielt merke i at barn lærer opptil 3 språk, det mor, far og omgivelsene snakker. Og det har fint lite å si hvordan ting blir lagt til rette, barnet plukker simpelthen opp de språkene som blir snakket rundt det. Jeg hadde den gang ikke ventet jeg selv noen gang skulle få et tospråklig barn, som jeg nå har fått.

Også min kone er språkinteressert, dog på en annen skala. Hun hadde en språkskole i Kiev. Det var der jeg traff henne, og hun fulgte der undervisningen i en rekke språk, og lærte seg litt av flere. Også norsk, som hun selv var lærer i, etter et selvstudium i en beryktet norskopplæringsbok fra sovjettiden.

Nå er hjemmestrikket vårt russisk. Det er konas morsmål, og et språk jeg har lært. Når jeg er ute med min datter, snakker vi imidlertid norsk sammen. Det samme gjelder selvfølgelig når vi er på besøk hos noen. Vår lille Irina vil bli tospråklig, og jeg er spent og nysgjerrig på hvordan det vil bli. Det er fascinerende underlig at det lille barnet vårt snart vil snakke russisk bedre enn jeg, norsk bedre enn sin mor.

Foreløpig har det bare vært drypp av ord vår lille datter har sagt. Hun tar etter noen dyrelyder, hun antyder lyden for fly, og for bil, og hun har i perioder sagt litt mama og papa, da med russisk tonefall. Hun virker til å skjønne det meste av hva vi sier til henne, enten det et på norsk eller russisk, og hun er veldig kommunikativ, snakker i vei med sine barnelyder. Men noen skikkelige ord har det altså vært dårlig med.

Inntil hun nå altså har slått til med «toget», eller «toge'». Skikkelig rogalandsk uttale og tonefall. Det er noe å legge merke til, barn treffer alltid med tonefallet, rytmen og sangen i språket er alltid korrekt, om ikke alle lydene blir riktige alltid. Vår lille Irina får ikke med t-en i starten, hun sier «o-ge», men det sier hun akkurat som vi alle sier det heromkring. Til og med det lille pustet etter g-en, det som egentlig er nesten hele e-en. Språkmektige Olia, kona, er allerede på etterskudd her. Hun får det ikke til uten aksent.

Ordet fra lille Irina kom helt uventet da vi var på besøk hos mor på Klepp stasjon. Stuntet var egentlig å gå ned en bratt bakke, der ved broen over jernbanelinjen. Og så kom toget. Lille Ira stoppet forundret opp, stod og glodde, og pekte. Det er toget, sa jeg, toget. Jeg stod og filmet. «Toget», sa hun også. «o-ge». Hun sier det hver gang vi ser filmen, og vi ser den ofte. «o-ge», «o-ge», «o-ge.

Det er første tostavelsesord. Det er også første ord med litt vanskelige vokaler. Lyden ‘g’ er heller ikke så lett. Her er mye som skjer for første gang, og helt uten forvarsel.

Vi har også kommet i beit for hva vi skal gjøre. Hjemmespråket er jo russisk. Der heter det ikke «tog», men «poezd». Vi retter henne imidlertid ikke. Vi sier «tog» vi også, det er jo så morsomt, og hun blir jo så ivrig, lille vidunderet. Jeg går over i å snakke norsk, snakker om «toget». Vi har sett filmer med tog på YouTube, tog har vært det store temaet. Lille Irisjka har forstått at hun får mye positiv oppmerksomhet om hun sier «o-ge», når som helst, og om hva som helst. Det er blitt en slags angrepskommando for henne, nå skal det skje noe!

Og jeg gleder meg over lærdommen fra norskstudiene, norsk som andrespråk. Det ble vist til en språkprofessor som var veldig oppmerksom og bevisst på hvordan barnet lærte å snakke, skrev opp ord, og førte statistikk. Dette barnet hadde ikke noen raskere eller bedre språkutvikling, enn en annen familie, der det var helt hipp som happ hvilket språk som ble snakket, og ingen riktig kunne gjøre rede for hva som hadde hendt, hvordan barnet lærte å snakke.

Det går seg med andre ord til. Inntil videre vil imidlertid «tog» være en norsk oase i et russiskspråklig hjem, lille Irisjka skal få fortsette å si det, og få voldsom applaus og oppmerksomhet når hun gjør det. Det er jo så flott og et mirakel at vårt lille barn som ennå for så kort tid siden ikke engang fantes, nå er i live og krever sin rett, og er i ferd med så smått å lære å snakke!

Togtur Barcelona – Alicante, og videre til Torrevieja

Jeg er på hovedjernbanestasjonen i Barcelona, Sants. Klokken er halv ni, og toget mitt går om halvannen time. Jeg har vært her siden klokken syv, og vært våken siden halv seks. Jeg skal ikke tabbe meg ut her. Fra Alicante, dit jeg skal, skal jeg videre med buss til Torrevieja. Det er et stykke å gå fra jernbanestasjonen til busstasjonen, men jeg har lastet ned kart, og er forberedt. Dette skal gå fint.

Avgang fra spanske jernbanestasjoner
Det skyldes trolig terroraksjonen i 2003, der Madrid ble hardt rammet, og det like etterpå ble valgt en sosialistisk regjering som trakk spanske styrker ut av Afghanistan, og gav George W. Bush en mindre alliert. Spanjolene er slett ikke ukjent med terror, men denne muslimske fra Al Qaida førte til store endringer. Spanske jernbanestasjoner er som flyplasser. Det vil si, å gå ombord i spanske tog, minner mer om å gå ombord i fly. Sikkerhetskontrollen er langt på vei den samme. Man slipper ikke ut på perrongene uten å kunne vise gyldig billett, og man på sende bagasjen gjennom et rullebånd. Ganske snodig, og ikke særlig effektivt.

Jeg var så usikker på dette og så full av reiselyst at jeg gikk gjennom kontrollen altfor tidlig. Hvis det var noe som manglet, ville jeg ha tid til å ordne det. Og jeg kunne like godt sitte på perrongen å lese, som på selve stasjonen. Aller helst ville jeg ombord i toget, og vente og slappe av der. Men jeg ble sittende mellom bagasjekontrollen og siste billettsjekk, uten Internett – som fantes, gratis, ellers på stasjonen – og uten mulighet til å kunne kjøpe noe i en av de mange kafeene eller butikkene på stasjonen.

Først en halvtime før avgang viser man billetten, og går ombord. Det er akkurat som på fly, bare at her er det langt flere som skal gjennom.

Preferente
Spania operer med to klasser på togene sine, turista og preferente. Jeg ville prøve preferente, første klasse, denne gangen. Det passer godt med et bra hotell i Riga, dårlig i Barcelona, og så bra igjen på toget. Man på prøve litt av hvert, det er den gylne middelvei som er den kjedelige.

Remont

Så er vi tilbake i Kiev. Siste dag i Alusjta ble utnyttet maksimalt. Her var ikke noe ekstra stress fordi vi skulle reise. Vi fikk vært på Internett, vi fikk etterpå spist lunsj på en billig Stolovaja, og vi fikk badet lenge, lenge.

Badingen var ekstra kjekk, fordi det har blåst litt i det siste. Det var sjeldent svære bølger, og det gjorde at det ikke bare var rett frem å komme seg opp på de mange betongmoloene som ble satt opp i Sovjettiden. Vi var på den aller høyeste, drøye to meter over vannet, og til og med her slo de høyeste bølgene over. Det var artig å kravle seg opp, skjønt, Olia mente det var livsfarlig, og svømte i stedet inn til en av betalingsstrendene lenger borte. De kan ikke godt ta betaling av folk som kommer opp fra vannet. Hun insisterte på at jeg skulle gjøre det samme, altså svømme bort dit, men mandig som jeg er, måtte jeg først kravle meg opp på moloen, for å vise de andre som strevde i bølgene at det ikke var fordi jeg ikke kunne jeg svømte bort. Jeg kravlet opp, stupte uti igjen, og svømte bort, fordi det passet meg slik.

Etterpå badet vi enda litt til fra en litt mindre molo. Her var det ingen sak å komme seg opp for dem med litt trening fra høyere moloer, her kunne jeg stupe fra meg. Også Olia badet seg litt, ved å sette seg øverst på bølgebryterne, og la vannet skylle over seg med de største bølgene. De fleste badet på denne måten.

Så fikk vi litt dårlig tid. Olia hadde sagt feil tid til meg, at bussen skulle hå klokken seks, det var tjue på seks. Nå var klokken fem, og vi måtte opp og hente tingene våre, og helst dusje litt og skifte litt også. Det gamle ekteparet var veldig behjelpelige, så behjelpelige at det hindret oss litt. Vi fikk låne dusjen, snilt nok, siden vi nå strengt tatt var sjekket ut, og så ble vi tilbudt friskt vann å drikke. Vi kjøpte også mer drikke, og gamlefar hadde gode råd med pakkingen.

Nå var klokken 1723, og det begynte å haste litt med å komme oss av gårde til holdeplassen. Olia er opplært i den russiske tradisjonen at vi skal sitte på bagasjen og være stille en liten stund, før vi kan dra. Men gamlefar kunne verken være stille eller sitte i ro. Han var full av spørsmål om ting vi kanskje hadde glemt, og veldig opptatt av den ene plastposen han mente var for tung, og som selvsagt også var det.

Til slutt måtte vi skjære igjennom. Olia utnyttet et brøkdels sekund stillhet, og så kunne vi gå. Det ble litt heseblesing, tunge plastposer med mye mat og drikke, og mange folk som slett ikke hadde travelt som vi. Men vi kom oss frem åtte minutter før tiden. Og bussen var tjue minutter forsinket. Så alt gikk veldig bra.

Vi kom til Simferopol i god tid før toget skulle gå. Jeg fikk kjøpt et par liter vann før vi gikk ombord, det var nødvendig, for toget var smekkfullt og varmt. Alle køyene var opptatt i plastkarten vi reiste i, både oppe og nede, og i korridoren. Jeg slet denne kvelden, og drakk opp nesten alt vannet før natten, men Olia pratet med medpassasjerene, og var godt i form.

Heldigvis var det ikke så varmt og svett neste morgen. Jeg kunne drikke meg uttørst på Krimsk vin, det hadde vi nok av. Den siste slunten vann drakk jeg ikke før vi var i Kiev, og da helst for å slippe å drasse med oss flasken videre. Ellers var det som alltid en fin og avslappende togtur, der Olia hadde laget rikelig og god mat, og serverte den som en russisk mor. Hun led ikke som jeg i varmen, og hadde en kjempetur der skravla gikk fra start til mål.

Så kunne vi sette føttene på Kievsk jord. Det er kjekt for meg at ferien fortsetter, Kiev er ikke mye mindre eventyrlig enn Krim. Vi hadde knapt gjort innhogg i all maten og drikken, så posene var fortsatt tunge. Men det er kort vei fra stasjonen til bussholdeplassen like utenfor, og buss nr 14 stanser like ved leiligheten.

Der ventet mor og søster til Olia, det vil si, vi møtte søsteren i trappen, på vei til jobb, men moren ventet med suppe og rikelig tilbehør. Hun var sliten, og det var lett å forstå. I leiligheten har det vært remont praktisk talt alle tre ukene vi har vært borte.

Remont er det russiske ordet for reparasjon, men det brukes i videre betydning også for oppussing, og for alt som ikke virker, og må fikses. Her er det remont i hele leiligheten. Alle rommene er utsatt, tingene er stuet sammen, til og med balkongen er full av barneleker.

Alt dette går selvsagt greit å leve med, litt rot skremmer ikke meg. Det er hjemmekoselig. Verre er det at badet og toalettet er aller mest utsatt, de er begge deler ribbet. All vask må foregå på kjøkkenet, og da med så skånsom bruk av vann som mulig. Helst ikke.

Det samme gjelder toalettbesøk, man bør la være. Og må man, så må man unngå å trekke opp etter seg. Sånn skal jeg ha det gjennom helgen, og sånn har moren og søsteren med lille Tais hatt det i tre uker.

I morgen reiser Olia tilbake til Norge. Det blir sørgelig, og uvant å være her i Kiev uten henne. Mandag reiser jeg videre til Riga, for mellomlanding og overnatting, og så venter Barcelona og Spania. Halvannen uke skal jeg være uten Olia. Det er verre enn at hele stedet her er til remont.

Champagne på toget

Olia og jeg er på vei til Krim igjen. Det er to gode år siden sist. I fjor var vi opptatt av å kjøpe hus, spare penger og jobbe, i år har vi råd og anledning. Det ønsker vi å ha hvert år fremover.

Det er selvsagt ikke Internett på toget, generelt sett er det lite av det på hele Krim, så det er uklart når dette blir postet. Men det er gøy å skrive det, og gøy å være her. Enda så mye NSB anstrenger seg med komfort og ustabilt Internett, rekker de ikke russiske tog til anklene.

Et eksempel: da morgenen kom og klokken var åtte, stanset vi ved en stasjon, og ble stående der en stund. De gjør det slik her, ved store stasjoner er det lengre stopp, så folk kan få strekke på beina og få seg en røyk. Og så går folk langs perrongen og selger kald drikke. Først og fremst øl. I Norge ser man på klokken når man kan ta seg sin første øl, og på toget er det ikke snakk om, her er det god forståelse for at ingenting er bedre enn en kald øl. Når som helst på dagen, og særlig på tog.

Olia og jeg har tatt det en klasse opp. Vi har russisk champagne, eller sjampanskaja, som det heter her. Avtalen var at vi skulle åpne den når vi kom til Krim, altså selve halvøyen. Det er imidlertid ikke helt enkelt å vite, så da vi så en god del vann, særlig var det jeg som så en god del vann, så bestemte vi oss for at nå måtte det være. Særlig var det jeg som bestemte det. Det er bedre å drikke champagne ved en feil, enn å la være å drikke det ved en feil.

Og det slo veldig godt an. Vi drakk opp flasken etter en kort stund. Snart etter var vi fremme i Simferopol. Der er det marsjrutka videre til Alusjta, varmt og klamt, men veldig billig.

I Alusjta blir vi straks omringet av folk som vil ha oss til å bo hos dem. Men vi har vår faste vert her i småbyen, i hvert fall håpet vi å ha det. Det er et gammelt ektepar, vi bodde der da vi var på bryllupsreise, de har honning, skilpadde og kanin, vi er allerede nostalgiske. Det var dit vi ville.

Og det ble et hyggelig gjensyn. Den gamle babusjka husket oss med en gang, og skammet seg over at prisene var steget til 160 hryvna. Det er ikke i nærheten av så mye norske lønninger har steget, og den ukrainske valutaen har falt, for oss er dette billigere enn det var for tre år siden.

Tenk tre år siden. Så mye har skjedd, og så er vi tilbake på akkurat samme stedet. Vi bestilte straks og betalte for hele ferien.

Lyntog og fly

Det var som om de hadde samkjørt publiseringen. På en gang får vi den store utredningen om lyntog, den som et utvalg nedsatt av regjeringen har arbeidet med et par år, og meldingen om at flyselskapet Norwegian kjøper over 200 nye fly. Rapporten om lyntog konkluderer negativt, det er ikke lønnsomt, verken økonomisk eller i klimautslipp. Klimaregnskapet vil ikke gå i null før et halvt århundre, frem til da vil det være positivt for klimaet at en slik jernbane ikke blir bygget. Fly er å foretrekke. Og nå ser det ut som det skal bli enda flere flyreiser, de 200 flyene må jo settes inn et sted. Likevel mener jeg det er gode nyheter vi er blitt servert i dag.

Jeg mener det mange ganger er sunt å tenke hvordan vi hadde sett på tingene om Norge ikke hadde vært en egen stat, men en del av Europa. Vi hadde ikke hatt usannsynlig med oljepenger å bruke på oss selv, disse pengene måtte fordeles over hele Europa, eller hele verden. Når det kommer til klimaspørsmålet er ikke denne måten å se tingene på så dum, temperaturøkningen vi har i vente henger jo ikke sammen med hvor i verden utslippene kommer fra.

Hvis oljerikdommen vår fantes i et europeisk fellesskap, og man skulle vurdere hvor det kunne være lurt å utrede mulighetene for lyntog, så er ikke akkurat fjell- og fjordlandskapet i det tynt befolkede Norge som faller oss i øynene. Det vil være dyrere å bygge, både pengeøkonomisk og klimaøkonomisk, og det vil være færre som vil få glede av det. Det er tjukt av storbyer i Europa som ikke har lyntogforbindelse, og hvor landskapet er flatt og fint som om det var tenkt ut til å brukes for lyntog. Vi har for eksempel St. Petersburg og Moskva, millionbyer med større befolkning enn Norge og Sverige til sammen. Landskapet er paddeflatt, det går fly noe sånt som en gang i halvtimen, i tillegg til vanlige tog og busser. Her er det lurt å bygge lyntog. Å bygge mellom Bergen og Stavanger er ekstravagant.

Den norske regjeringen liker utredninger. Godt er det, for det hadde tatt seg ut om beslutninger ble tatt uten skikkelig bakgrunnskunnskap. Men noen utredninger ser nyttigere ut enn andre, og av og til kan det se ut som om regjeringen setter i gang utredninger bare for å vinne tid, eller for å skaffe seg ryggdekning for upopulære avgjørelse som uansett må komme. Jeg mener også å huske at det var et nokså samlet storting som gikk for lyntogutredningen.

Akkurat når det gjelder tog, har vi imidlertid her i landet nok av problemer med de helt vanlige togene. De går ganske sjelden, er veldig dyre og holder altfor ofte ikke rutetabellen. Det er rart hvordan subsidierte NSB tar mer for billetten enn de ganske godt skattlagte flyselskapene for samme strekning. Er det togets elektrisitet som er dyrere enn flyenes bensin, kanskje? Vårt eneste lyntog i dag går frem og tilbake til Gardermoen flyplass, og tar mer for billetten enn mange flyreiser for å komme dit. Jeg har vanskelig for å se hvordan lyntog over større strekninger skulle klare det bedre.

Jeg håper debatten om lyntog nå raskt blir lagt død, det er en blindvei i diskusjonen. Samferdselspengene bør heller gå inn i den ordinære jernbanen. Den entydige konklusjonen i rapporten om lyntogene skulle gjøre det umulig å argumentere videre for den.

At flyparken er så ny og moderne som bare mulig er gunstig for både klima og lommebok. De nye flyene har mindre utslipp, og er billigere i drift. De vil konkurrere ut gamle fly som ikke er effektive. Det er også finansiert av ærlige og redelige penger, og ikke gratispengene vi har funnet i Nordsjøen. Det er god butikk, mens lyntog bare vil være flottenfeieri og vifting med rikdommen vi har.

Hjemreise Kiev – Sandefjord – Oslo – Bergen

Dette er også en tilbakedatert post. I går da vi kom hjem var vi stuptrøtte etter å ha reist en hel dag med tog og fly fra Kiev til Bergen, med halvannen times opphold og rikelig med fotografering i Oslo, så vi gikk bare rett til sengs og sov som to steiner gjennom hele natten. I dag var min første dag på jobb etter en lang ferie, og nå som den er slutt, kan jeg endelig skrive bloggposten om hjemreisen.

Flyet fra Borispol skulle gå klokken 1020. Som vanlig var Olia og jeg sene med både pakking og andre forberedelser. Jeg hadde for eksempel satt meg som mål å lese ut tredje del av «Krig og fred», men i planleggingen av hvor mange kapitler jeg da måtte lese til dagen, hadde jeg skjelet til første del av andre bok, hvor det er 15 kapitler, mens det i første boks del tre er 19. Dette fant jeg ut fredag ettermiddag, hvilket betydde at jeg denne lørdagen før avreise måtte lese seks gode kapitler og skrive gloser for å nå målet mitt. Og målet måtte jeg jo nå. Så dermed var jeg ikke fri til å gjøre noe som helst før klokken sju og vel så det om kvelden. Og da kunne jeg gjøre andre ting, kun fordi jeg løsrev meg fra å slå opp alle glosene jeg hadde funnet i det siste kapittelet.

Olia var enda roligere enn jeg. Hun hadde fortsatt på denne tiden rekke ting å gjøre, i anstendighetens navn var det nødvendige ting, men de hører ikke bloggen til, og de tok tid. Så det ble til at pakkingen enda en gang ble gjort sent mot kveld, og vi glemte til og med å ringe vår faste sjåfør Andrej i tide. Da vi endelig fikk ringt ham, var mobilen hans utilgjengelig, og for første gang måtte vi benytte oss av en ordinær drosje. Det viste seg forresten å gå ganske greit. Servicen til offentlige taxier er blitt betydelig forbedret. Neste morgen ringte de og bekreftet bestillingen, og sa også nummeret på taxien som ville hente oss. Olia kunne fortelle oss at tidligere en gang hun hadde bestilt offentlig drosje, så viste hun ikke hvordan bilen så ut. Da den heller ikke hadde noe taxiskilt på taket, fant hun den ikke, og måtte til overmål betale ekstra pris på de ekstre minuttene drosjen hadde stått der og ventet på henne.

Om vi lørdag kveld var sent ute med alt, var vi søndag morgen helt i rute og vel så det. Taxien ventet 0750 som den skulle, og vi var ute enda litt før med all bagasjen betryggende pakket og de viktigste tingene dobbeltsjekket (bortsett fra en veldig viktig ting som jeg fullstendig hadde glemt, og som er så pinlig at jeg ikke engang på bloggen kan skrive det). Morgentrafikken til Borispol er liten, og drosjesjåfører i Kiev har vel kanskje oversikt over pågående fartskontroller, i alle fall: Turen som vanligvis tar cirka 40 minutter tok nå 20. Vi holdt god fart. 0810 var vi fremme, 152 hryvna kostet reisen, alt var vel.

Flyselskapet vi skulle reise med var Wizzair. Det er et billigselskap som flyr mellom Sandefjord og Kiev, og som andre billigselskap tar det seg ekstra betalt der det kan. Innsjekket bagasje koster 173 kroner per colli (i alle fall gjorde den det denne reisen), og det står i retningslinjene at de praktiserer streng vektkonrtoll. Jeg sjekket derfor kun inn en colli, og var nervøs for vektkonrtollen. Alt av vekt i kofferten var tolldrikke og honning, alt annet av tyngde var fjernet og plassert i håndbagasjen. Den innsjekkede bagasjen veide med det 20,5 kilo, og jeg var glad jeg ikke måtte betale overvekt. Først etterpå fant jeg ut at vektgrensen hos Wizzair er 32 kilo, og at det er med håndbagsjen de er strenge.

I en post jeg allerde nå ser kommer til å bli lang, må jeg ha med irritasjonsmomentet med sikkerhetskontrollen. Denne gangen gikk det ut over Olia. Hun har ikke flydd så mye at man kan kalle henne vant med å fly. Hennes første flyreise var i desember i år da hun kom til Norge. Hun har langt fra vennet seg til hvor rigid terrorkontrollen egentlig er i den vettskremte verden, jeg mener den vestlige verden. Olia hadde helt glemt den lille neglsaksen hun oppbevarer i sminkevesken sin, og ble svært overrasket da sekken hennes kom tilbake fra gjennomlysningen og ikke ble godkjent. Da kontrollfolkene forklarte henne hva det gjaldt, fant hun frem den knøttlille saksen i en fart, fortsatt overbevist om at den uskyldige hvite saksen ville komme med, når hun bare skulle til Norge. Men enda hvor uskyldig Olia ser ut når hun ser uskyldig ut, og hvor mye hun forklarte dem at saksen var hennes «liobimai», «favorittsaksen», så måtte hun kaste den rett i søpla. Det kreler seg i meg, en velfungerende saks, helt unødvendig rett til ingenting.

Nyttet det å ergre seg skulle jeg mobilsert all den ergrelse jeg er kar om. Nå ergret jeg meg bare så mye som jeg ufrivillig måtte. Lett og elegant tok flyet oss direkte til Sandefjord, 25 minutter før planlagt. Det var viktige minutter, siden togene fra Torp stasjon går førti minutter over hver time, aktuelt for oss 1240 og 1340, og om vi rakk det som gikk 1240, ville det bety for oss en time ekstra i Oslo. Flyet vårt skulle lande 1210, landet 1145, og shuttlebussen som det heter skulle gå fra flyplassen åtte minutter før togavgang. 1232 var altså det magiske tidspunktet for oss.

Så begynte et kappløp med tiden. Vi var for en gangs skyld raske med å reise oss opp straks etter landing, samle sammen bagasjen vår og stille oss i midtgangen. Men alt vårt hastverk til tross, kom vi oss ikke ut, fordi han som skulle kjøre på plass flytrappen, klarte ikke å treffe den inn riktig. Jeg var fristet til å skrive det med store bokstaver. Jeg har aldri vært med på det før. Han traff ikke første gang, og heller ikke andre gang. Hver gang måtte han rygge langt tilbake, med lillebilen sin og tilhengertrappen, og hver gang tok det lang tid før man forstod at han heller ikke denne gangen hadde truffet, idioten. Ti minutter mistet vi på dette.

Deretter var det ny sikkerhetskontroll. På ny fristet det med store bokstaver. Det er idiotien over all idioti. Man sjekker om man tar med vann fra Ukraina inn i Norge, vann kjøpt på flyplassen i Borispol. For alle på Torp vet selvsagt at alle som kommer med dette flyet har vært gjennom en like rigid sikkerhetskontroll som de har å komme med. EU-regler, kaller man det, passasjerer fra fly utenfor EU-området, kanskje med noen få unntak, hvor Ukraina og Øst-Europa ikke er blant dem, så må man gjennom ny kontroll om man skal fly videre innen EU, eller kanskje også disse unntakslandene. Men vi skulle nå for alle stygge ord i verden ikke fly videre til noe som helst land, vi skulle ta toget til Oslo. De kaller det fortsatt EU-regler, for alle må gjennom tranfserområdet på Torp, det er ikke som på større flyplasser hvor de som skal ut kan gå et sted, og de som skal videre et annet. Men da kunne de jo heller sluppet alle sammen ut, og heller latt dem som på død og liv skulle videre, om det skulle være en eneste en som kommer fra Kiev til Sandefjord, for å reise videre noe sted, gå gjennom sikkerhetskontrollen på ny.Saken er at de vil ha oss gjennom transferområdet slik at vi kan kjøpe varer på taxfreen, og for dette kommer jeg aldri til å kjøpe noe som helst på flyplassen i Sandefjord, før jeg kan komme fra Kiev og spasere fritt inn i landet mitt uten å bli mistenkt for å ville sprenge noe med vannet mitt.

Jeg har vært med på dette før, og visste vi måtte løpe fra flyet til kontrollen, slik at vi fikk sneket oss fremover noen plasser før køen egentlig begynte. Allikevel gikk nye 25 minutter her i kontrollen, og køen til den. Man skulle tro at det gikk raskt, siden alle hadde vært gjennom kontroll i Borispol, og ingen hadde noe tull med seg. Men det er tvert i mot. Mange trenger lang tid på å forstå hva dette er for noe, noen har kjøpt noe på taxfreen i Borispol, og må få forklart hvordan de skal få den tilbake, når de forlater transferområdet. Og min kone Olia, for eksempel, skjønte jo ikke engang hva kontrolløren mente da han spurte etter «taxfree», hun svarte bekreftende, for i hennes sekk var alt «free of tax». I anstendighetens navn er det dette som er den naturlige betydningen av ordet, om man ikke er vant med den norske og internasjonale forkvaklede.

Etter sikkerhetskontrollen var det passkontroll og ny kø. Man kan mene mangt om våre mange nye landsmenn, men akkurat her på Sandefjord flyplass mente akkurat jeg at noen av dem tok fryktelig lang tid i passkontrollen. Det var et eller annet problem, og passkontrollørene måtte snakke litt med hverandre, og han som ville inn i landet vårt måtte forklare litt, og det var så mye av det ene og det andre, og da det endelig var Olias tur, så fant ryggstøtten på stolen passkontrolløren satt i på å falle av, og han måtte bruke deler av ett minutt på å sette den på igjen, og i mellomtiden hadde jeg fått innpass i en ny kø for dem med norske pass, der alle kom igjennom på to sekund. Nye fem minutter var gått.

Så var det å hente bagasjen. Vi løp, vi løp som bare juling inn i henterommet der tett med bagasje allerede lå på rulletbåndet, og tett med folk stod og så på den. Jeg tenkte i et av mine lyseste øyeblikk, et øyeblikk klarere enn jeg, at jeg måtte springe til enden av båndet først, for hvis kofferten var der, måtte jeg hente den før den gikk inn i luken, og bak veggen en stund før den tok en ny runde. Og akkurat det var det faktisk den var i ferd med å gjøre. Jeg måtte gripe den i hjulkanten, rive den til meg, få den ned på fast gulv med makt, og ikke engang ha tid til å puste etterpå. Den lille ekstra tiden å unne meg gikk med til å ta i mot rosen fra Olia for å ha vært så snartenkt og skarpsynt å få tak i kofferten helt her på slutten. Ikke engang ett minutt ble brukt her.

Deretter var det å komme seg ut utgangen og gjennom tollen. Vi løp på ny, denne gangen hindret av at vi nå hadde å frakte med oss all bagasjen, og enda med at et fullt fly fra et eller annet annet sted sendte en aldri stansende strøm av folk mot oss i motsatt retning av den vi løp. Det bremset oss, mildt sagt, og enda mer bremset det oss at vi ikke klarte å finne utgangen, og i stedet bare løp tvers over til andre enden av flyplassen. Tilbake igjen måtte vi uten et sekunds nøling, på ny gjennom trengsel av folk, og ingen skjønte noenting av vårt spørsmål om hvor utgangen var, før vi endelig fant den, og hastet slik gjennom tollen på grønn sone, at selv en hjerteløs toller ikke ville ha hjerte til å stoppe oss, om det går an å bruke et slikt setningsparadoks.

Jeg slipper allerede her bildet som viser at vi klarte det.

Det siste vi måtte var å finne shuttlebussen. Vi løp rett ut første og beste utgang, som heldigvis viste seg umiddelbart, og spurte alle som var der hvor shuttelbussen var, bare for å oppleve at absolutt alle som var der, var utlendinger, som verken skjønte spørsmålet eller shuttlebuss. Han ene var imidlertid såpass behjelpelig at han i det minste pekte på en buss. Og Olia – som heller ikke helt hadde skjønt hva shuttlebussen var for noe – løp bort til Torpekspressen for å snakke med den om avgangstider. I mens fant jeg skiltet med Shuttlebuss. Det var bussen som stod like foran oss, med helt åpne dører, men uten sjåfør. Det måtte være denne bussen. Og at sjåføren ikke var der, måtte skyldes at han ikke ville komme før bussen skulle gå åtte minutter før togavgang.

Hjertet mitt stoppet ikke å banke før vi var på stasjonen på Torp. Og da sluttet det ikke å banke, det banket bare langsommere. Vi hadde greid det.

Og her er det sikreste beviset på at toget kommer, og jeg står der.

Oslo

Etter mine beregninger skulle vi nå få en god, drøy time i hovedstaden. Toget vårt til Bergen skulle gå fra Oslo S klokken 1607, og vi skulle komme dit med lokaltoget klokken 1448. Det er klart, om vi skulle komme med neste lokaltog en time senere, ville det ikke bli noe hovedstagsbesøk, bare togskifte. Egentlig hadde jeg jo bestilt billettene på nettet, Sandefjord Torp – Bergen hadde jeg skrevet inn, og fått foreslått toget 1340 med skifte i Drammen. Men siden Oslo er en mer interessant by enn Drammen har blitt, regnet jeg med at NSB ikke ville ha noe i mot at vi brukte tiden vår i hovedstaden i stedet, og det hadde de da heller ikke. Tvert imot var de riktig så behjelpelige, og ordnet til og med å skrive ut skikkelige billetter for meg på en av lokalstasjonene mellom Torp og Oslo, siden jeg ikke hadde rukket å gjøre det selv, og det antageligvis heller ikke finnes mulighet til å gjøre det på Torp. Utskriften min holdt lenge.

Det fulgte nå en tid med positive overraskelser. Den første var da vi ankom Drammen 1348, en halvtime før jeg hadde trodd, siden jeg hadde blandet sammen ankomsttidene til Drammen og Oslo. Det betydde at vi ville være i Oslo 1428, og ikke 1448. Nye 20 minutter var vunnet. Og enda flere ble det da jeg plutselig skjønte det gikk an å gå av på Nationalteateret i stedet for Oslo S. Bedre kunne det jo ikke bli, siden det først og fremst var slottet som interesserte kongevennlige Olia, og vi etterpå kunne bruke god tid på å gå nedover Karl Johan bare en gang, i stedet for frem og tilbake. Rikelig kunne vi kose oss rundt slottet, fotografere også rikelig, og i det hele tatt bare nyte å være der. Olia gjorde det helt og ekte, jeg nøt at hun nøt det så godt.

Deretter stakk vi ned til Rådhusplassen og Aker brygge, Olia skrøt og fotograferte. Bestemorstil var det over skrytet, for dem som kjenner bestemor, eller har en bestemor som skryter like mye. Grünerløkka viste jeg henne, og Stortinget. Alt ble rikelig fotografert, også de utkledde statuene langs etter Karl Johan, en idé Olia først hadde sett i Eupatoria da vi var der, og som hun der hadde fått forklart var en idé man hadde hentet fra Venezia, etter en som hadde vært der. Nå kunne hun se at også i Oslo hadde noen hentet ideen, og at den egentlig allerede for lengst er i ferd med å bli utslitt.

Vi hadde noe så sjelden som god tid. Vi hadde sett og fotografert det vi skulle. Vi var på god vei nedover Karl Johan. Og det var enda nesten 40 minutter til toget skulle gå. Men vi klarte å bruke opp alle overskuddsminuttene, slik at vi også denne gangen måtte løpe, og bare kaste oss inn i en helt annen vogn enn den vi hadde kjøpt billett for.

Saken var nemlig at vi hadde spist opp all nisten vår. Den sprakk på flyplassen i Borispol, ble bespist ytterligere i løpet av flyturen, og ferdigspist på toget Torp – Oslo. Vi måtte kort sagt kjøpt ny, og vi måtte også ordne oss noe å drikke. Til det hadde jeg snedig tatt med flere tomme plasflasker fra Kiev, det var bare å komme seg inn på et toalett og fylle dem med vann. Men alt det stresset som skulle vente oss til tross, greide vi verken å kjøpe noen ting, eller å få fylt flaskene med vann. Det ble bare fæle greier alt i hop.

Norge er jo på overflaten et veldig vennligsinnet der alt er rent og pent, og alt oser av velstand. Men når man bare vil ha kjøpt seg litt normal mat og få seg litt gratis vann i et av verdens mest vannholdige og renvannige land, og dagen er søndag, så vil det vise seg at det er ganske så vanskelig å unngå blodsugerpris i en skala som overgår mine prinsipper. Kanskje skulle jeg ha forlatt prinsippene mine, jeg ble jo til slutt tvunget til det, men så lenge det så ut til å være mulig, ville jeg unngå Narvesen og Della de luca og Seven-Eleven og alle de andre kioskjedene som trenger seg frem overalt, og lopper penger av folk som ikke har selvdisiplin til å ordne seg matvarene sine i billigere og bedre butikker. Jeg har for mye selvdisiplin, og styrte forbi dem. Vi styrte forbi flere alternativer, i håp om et toalett med vann og en Rimi-butikk på jernbanestasjonen. Men toalettet kostet 10 kroner, en menneskerett og ikke en forretningside skulle det være å gå på do, og Rimi-butikken var stengt. Kanskje fordi det var søndag, kanskje fordi den var under ombygginging, kanskje på grunn av begge deler.

Vi måtte i alle fall tilbake igjen, til et av de tidligere alternativene. Men siden et av dem var Peppes pizza, hvor vi allerede første gang hadde gått forbi fordi det bare ville bli stress å vente på pizza så kort tid før togavgang, førte denne klønete tilbakegangen bare til at tiden rant ut. I et siste desperat forsøk prøvde jeg å løpe til Burgerking, for i det minste å få med meg noen liter med vann, bare for å oppleve at i Oslo by er toalettene på Burgerking stengt med kodelås, og for å få koden til den, var jeg mer enn villig til å kjøpe en hvilken som helst cheesburger, om det ikke hadde vært kø og umulig.

Dermed hadde vi ingenting utenom all bagasjen å spurte med bort til toget som skulle gå om noen minutter, og særlig Olia var så stresset at hun bare kastet seg inn i alle de første og beste vognene hun så, mens jeg insisterte på at vi i det minste måtte komme oss nærmere den vognen som var vår. Det krevde nemlig siste rest av min innvendige vannbeholdning å svette ut anstrengselsen å bære den 20,5 kilo tunge kofferten mellom benkeradene til vi kom til riktig vogn, og riktig plass.

Alt var nå gått galt. Vi hadde ingenting mat, ingenting drikke, og vi hadde en togtur fra 1607 til 2235 Oslo – Bergen foran oss. Og jeg var utsvettet og uttørst av den siste aller mest idiotisk, unødvendige løpingen.

Toget Oslo – Bergen

Situasjonen var egentlig kritisk. Jeg var så svett og varm og tørst at jeg var gretten, og alt det jeg hadde gledet meg til å vise Olia vår vakre natur, særlig når vi går fra østlandet til vestlandet, det var nå blitt til bare irritasjon over at jeg måtte sitte så lenge på toget uten en gang å kunne sløkke tørsten. Og Olia var heller ikke av de blideste, og lurte på hvordan i all verden jeg kunne la være å høre på henne og hennes tidlige forslag som slik det var blitt selvsagt ville ha løst alle problemene våre, men som da det ble stilt ikke virket til å være det aller mest optimale. Men hvem trenger det aller mest optimale, når man ellers har ingenting og bare ønsker å spise noe (Olia) og drikke et eller annet (jeg)?

Jeg bestemte meg for å hogge meg gjennom knuten, om det går an å bruke dette uttrykket litt feilaktig. Jeg skar meg gjennom prinsippene mine, det var fortsatt ferie, jeg kunne ikke sitte der og være gretten hele togturen. Jeg måtte ha noe å drikke, og valgte den eneste løsningen mulig, jeg kjøpte en farris i bistrovognen. Jeg stålsatte meg for en pris på 20 kroner, og betalte også de 27 kronene det kostet uten at det vistes på ansiktet mitt. Jeg lot også Olia kjøpe den maten hun trengte, et plastpakket rundstykke til 35 kroner. Må man, så må man. Det var fortsatt ferie.

Og med det så ble også togturen levelig. Olia og jeg kunne nyte naturen vår allerede på østlandssiden. Vi pekte og forklarte, sammenlignet med Ukraina og Krim, og koste oss akkurat som vi hadde gjort på toget fra Torp til Oslo. Da det på Hønefoss ble stopp på ubestemt tid på grunn av ras et sted i Hallingdal, så jeg også lynsnart mitt snitt til å snibbe innom stasjonstoalettet, og få fylt vannflaskene mine. Litt nervøs var jeg jo, for at hele toget skulle gå fra meg, men ikke verre enn at jeg også tok meg tid til å styrte en av de to syvdeslitersflaskene mine, før jeg fylte den på ny. Da toget begynte å gå igjen, var jeg helt utørst, hadde to fulle flasker vann, pluss enda litt farris igjen. Det så alt sammen riktig så bra ut.

Og riktig så bra ble det hele reisen inn. La gå at det kom inn et helt fotballag i vognen på Ål. De hadde funnet cup-pokal (eller kopp-pokal, som det heter på norsk) i en turnering der, og elimernete i løpet av sekunder ethvert håp om ro og fred hele veien til Bergen. Fra Gol og Geilo, der min lenge varslede skjønnhet skulle overta, var det trøttheten mer enn skjønnhet som overtok for meg og Olia, og i stedet for å studere våre aller vakreste høfjellslandskap, brukte hun siste delen av reisen til å studere matematikk. Jeg vet ikke om jeg egentlig skulle være glad, jeg er jo selv glad i matematikk.

Ellers vil jeg gjerne ha med i posten at da småguttlaget fra Ål-cupen tvang oss til å sitte på plassene vi egentlig hadde billett til, ble vi sittende overfor et fransk ektepar, som var artige for meg å studere. «O-la-la», sa hun om naturen vår, og jeg fikk det for meg at jeg også forstår fransk. Olia ville jo heller ikke være Olia, om hun ikke hadde tilbudt noen av medpassasjerene våre noe av nisten vår, og siden hun ikke hadde annet enn vann å tilby, tilbød hun vann. Enda hun brukte langt tid på å løpe til toalettene for å få rengjort glasset vårt ordentlig, og tilbød russisk, overtalende med først å fylle det i, så sette det foran den ærverdige, gamle damen hun ville gi det til, enda alt dette, og det at Olia hadde tilbydt vannet på norsk, fikk hun det ærverdige svaret: «no, thank you very much». Noe jeg på forhånd – bortestt fra ordlyden – kunne gjettet.

Det siste jeg ville ha med er min lille seier da toget var fremme, og Olia og jeg hadde snakket russisk hele reisen, og treneren på dette laget som hadde vunnet pokal-koppen i fotballturneringen tross mitt egentlig ganske norske utseendet, på herlig feilaktig Bergensengelsk spurte meg «is that your» om bagasjen på hattehyllen over oss. – Nei, an tilhøre dei der franskmennene som satt øvefor oss, kunne jeg sagt på klokkerent Rogalandsk, men jeg svarte bare «Nei», og ingen kunne gjette at jeg ikke var vaskeekte russer fra Irkutsk.

To fulle flasker vann (minus ett vannglass en gammel, ærverdig dame ikke ville ha) tømte vi ut på nærmeste gressflekk utenfor stasjonen, før vi med hver vår sekk på ryggen trillet kofferten hele veien hjem til vår leilighet i Strandgaten. Der låste vi oss inn, gjorde de aller mest nødvendige ting, som ikke i det hele tatt innebar å pakke ut, før vi ramlet i seng og sovnet tungt. Sommerferien var over, og vi sov oss gjennom natten til et helt nytt liv.

Posten vil også bli utstyrt med bilder.

Togtur alene fra Krim til Kiev

Klokken litt før 0430 i dag tidlig rullet toget mitt fra Simferopol litt forsinket inn på stasjonen i Kiev. Jeg hadde blitt vekket av vognvertinnen en drøy halvtime tidligere. Nå stod jeg der med all bagasjen, sekk, bag, fotoapparat og en bærepose med lett bedervet mat. Siden Olia måtte reise tidligere, var jeg alene, og måtte selv finne ut hvordan jeg skulle komme meg fra stasjonen til leiligheten vår i Petsjersk. Det gjorde jeg resolutt da jeg så det ville bli tvilsomt med busser, og jeg uansett ikke ville være helt sikker på hvilken buss jeg skulle ta. Jeg gikk.

Det tar en svært drøy time fra stasjonen og hjem. Underveis gikk nattmørket over til morgengry. Jeg hørte på en forelesningsrekke om Beethovens symfonier, og var kommet til den første av de store, nummer 3, Eroica. Det var fint følge på veien. Jeg ville gått riktig så fonøyd, om det ikke var for at bagasjen var tung og strammet over skuldrene, og enda mer at bæreposen med bedervet mat var så tung at hempene i den ville ryke om jeg bar den som en vanlig bærepose. Jeg måtte holde under den, og der lekket det væske fra et eller annet. To liters honningkrukker sørget for tyngden.

Jeg hadde vært underveis i så godt som et døgn. Morgenen startet dagen før klokken ti på seks i Alusjta. Jeg våknet av meg selv og av sollyset, lenge før vekkerklokken jeg hadde satt til klokken syv. Jeg leste to kapitler av «Krig og fred», som jeg håpet å få gjort, og fikk også spist en liten frokost av Georgisk brød (lavasj) og honning. For virkelig å runde av oppover hadde jeg også en slump vin å drikke opp, hvit Muskat fra Massandra, en søtlig, rødlig hvitvin som minner mer om likør. I åttetiden var jeg ferdig med lesingen og med frokosten, fikk pakket ned de siste sakene mine, og til og med kjøpt en ny liters honningkrukke fra det hyggelige vertskapet vi bodde hos. På vei til bussholdeplassen kjøpte jeg to nye lavasjer for reisen.

Bussen til Simferopol gikk klokken 0836, og jeg var der cirka et kvarter før. For andre reisende som satser på bussforbindelsene på Krim, så kan det være en liten nervepåkjenning å finne frem til den rette bussen. De sentrale bussholdeplassene kan være ganske store, og bussen din kan finne på å plassere seg hvor som helst. Det er oppsatt skilt hvor de forskjellige bussene skal gå, men du kan ikke stole helt på at skiltene blir fulgt. Ofte er plassen under det rette skiltet allerede opptatt, og din buss må bare finne seg en annen plass å stå, noe sjåførene av dem ikke ser ut til å ta særlig tungt. I de verste tilfellene kjører de inn på plassen bare et par minutter før de skal av gårde igjen, så om du ennå ikke har funnet bussen din fem minutter før avreise, er det ikke sikkert det er din feil. Jeg hadde ingen problemer med å finne min buss denne dagen. Og bussene er uten sammenligning mye billigere enn enhver annen reisemåte. Knapt 13 kroner betalte jeg for den timelange reisen.

Vi kom frem til Simferopol klokken halv ti, i god tid før togavgangen som skulle være 1048. Selv om jeg allerede hadde spist frokost, tenkte jeg det kunne være lurt å spise litt til. I nisteposen hadde jeg stort sett lavasj og honning, samt restematen Olia og jeg ikke hadde fått spist opp, og som jeg allerede før avreise ikke var helt sikker på om jeg kunne stole på. Som det så ofte skjer med meg førte denne ekstraspisingen til at jeg kom litt knapt ut med tiden. Antagelig mistet jeg noen penger ut av lommen også i alt surret jeg holdt på med, en ukrainsk femtilapp var i alle fall mistenkelig borte. Det samme var forresten toget. Jeg har jo reist en del med tog i Ukraina og Russland, sjekk bare bloggpostene mine om Den transibiriske jernbane (søk i søkefeltet, eller trykk på Tags). Men om det skyldes at det var lenge siden jeg hadde hatt ansvaret selv, eller at togtavlen i Simferopol er annerledes enn de andre, eller kanskje aller mest at jeg var blitt litt stresset, jeg skjønte i alle fall ikke hva de to tallene etter toget mitt betydde. Det stod både 4 og 6, og forresten var det ingen tydelige tall å se over skinnegangene. Til det første er å si at det første tallet er plattformen, det andre er togsporet, mens til det andre er å si at tallene står ganske tydelig hvis du benytter undergangen under skinnene, og ikke som jeg ville bruke overgangen over dem. Jeg spurte meg frem, første og beste kommende togpassasjerer visste ingenting, og da jeg spurte en vognvertinne om «dette var toget til Kiev», så kunne hun greit svare «ja», det var bare ikke mitt.

Men jeg kom meg nå ombord og inn i riktig kupe sånn fire minutter før toget skulle gå. Planen min om å kjøpe litt ekstra drikke og en tradisjonsrik flaske øl var allerede urealistisk. Jeg fikk greie meg med det jeg hadde, en halvannenlitersflaske vann fra Alusjta, og en god rest tørr hvitvin Olia og jeg hadde tatt hvert vårt glass av.

Det skulle vise seg å bli noe så til de grader for lite væske. Noen av de nyere togene her er ustyrt med «Konditsioner», eller «Aircondition», som det heter på norsk. På dette toget betydde det lite mer enn at vinduene i kupeene ikke lot seg lukke opp. Det var ingen antydning til airondition. Det var en god seier for oss gamlekara, som synes ingenting er som et åpent vindu når det gjelder frisk luft og kjølige rom. Men seieren smakte ikke godt på dette toget. Kupeene var vendt mot vest denne reisen, altså den siden solen går ned, hvilket betydde at solen stod rett inn i kupeen gjennom hele dagen. Og det ble så varmt, at jeg fikk problemer med å skrive gloser fra Krig og fred, papiret ble vått av svetten min. På benken jeg satt på var en regelrett dam av svetten min. Det var ikke værende for meg i kupeen.

Ute i korridoren var det bare et lite hakk bedre. Her var det et par vindu som lot seg åpne, noe som i det minste gav litt luftsirkulasjon i varmen. Men jeg svettet her også, og drakk foruroligende raskt opp både halvannenlitersflasken med vann og restflasken med vin.Ved noen av stasjonene har toget lengre stopp. Og ved et av stoppene på et kvarter, tok jeg sammen med mange andre passasjerer sjansen på å styrte bort til de nærmeste kioskene og bodene for å kjøpe meg litt påfyll. Det var en nervepåkjenning. Jeg så jeg var langt etter de fleste andre, og sistemann i hovedkøen i hovedbutikken. Jeg løp til neste og stilte meg, der førstemann svært irriterende i den litt pressede situasjonen ikke kunne få seg til å bestemme hvilken sort is han skulle ha. Nestemann forsøkte å svindle til seg en litersflaske ved å betale for en halv, og måtte bruke mye tid på å bytte om penger og snakke om hvor mye han hadde betalt, og  hva han hadde fått. Så kom jeg, kjøpte som et lyn en halvlitersflakse med vann og en halvlitersflaske med kvas.

Halvlitersflasken med vann drakk jeg opp med en gang, mens kvasflasken drakk jeg opp en kort stund etterpå. Siste mulighet for å kjøpe mer vann var hos vognvertinnen. På ordet «voda» som selv de som ikke kan russisk vet betyr «vann», gav hun meg en barneflaske brus så søt at jeg bare ville følt meg enda mer tørst av å drikke den. Først da jeg hadde gitt opp, og var på vei tilbake til plassen min, foreslo hun en flaske vann med sitronsmak. Jeg slo til, 7 hryvna for 0,7 liter vann til romtemperatur. Romtemperatur ville på dette toget antagelig si noen og førti grader. Det sier sitt at jeg til tross for all denne drikkingen, ikke var på do en eneste gang før kvelden. Det er elleve timer og mer enn fire liter væske uten toalettbesøk.

Det siste jeg vil ha med fra selve togturen er mine medpassasjerer i kupeen. Det var en mor mot femtiårene og hennes lille gutt. Tradisjonen tro bød de meg av maten sin, straks jeg var kommet på, og min forsiktige «jeg har allerede spist» hjalp ingenting. Det ble «butterbrot c syrom i kolbasom», «skiver med ost og pølse». Saltede tomater ble også servert. Og da jeg på kvelden ville ha te til aftensmaten min med honning og lavasj, så gav de meg av sin egen. De ordnet varmt vann for meg, og hadde tepose selv. Den lille gutten ble også en fin samtalepartner for meg gjennom turen. Han het forresten Daniel, som nevøen min, og var omtrent på samme alder. Vi ble på en av stasjonene stående og se på togene og på himmelen, da han plutselig begynte å snakke. På de første spørsmålene sa jeg bare «da» og lignende enstavelsesord, men på spørsmålet «otkuda vy», hvor er du fra, så måtte jeg bare svare at jeg er fra samme land som Alexander Rybak. Den lille gutten hadde flere ganger hørt «Fairytale» uten høretelefoner på mobilen sin, og sunget med som Trond Viggos «Hjalmar». Det ble en fin samtale. Små barn snakker språkene sine enkelt og perfekt. Når du snakker med dem og sier noe galt, forstår de det ikke, og hvis de forstår det, men det likevel var galt, så retter de deg og fortsetter samtalen som ingenting. Når det er ord de bruker som du ikke forstår, forklarer de dem, enkelt og likefrem. Jeg fikk vite at lille Daniel har en hund, er glad i musikk og liker dyr, og at han nettopp har lært å svømme. Jeg fortalte ham at jeg liker Ukraina, at jeg har en kone fra Kiev, og at jeg forstår russisk ganske godt, men at jeg ikke snakker helt korrekt, det blir en del feil. Det var lille Daniel helt enig i, men det gjorde ingenting.

Så det var togturen min. Og det var årsaken til at maten i bæreposen mer enn sannsynlig var bedervet og dårlig. Men jeg bar den likevel hjem, slik at Olia kunne bestemme hva som skulle kastes, og hva vi kunne spise. Det var lyst og fint da jeg kom frem til leiligheten sånn litt over halv seks. Jeg var i tvil om jeg skulle legge meg og sove litt, eller om jeg bare skulle starte dagen nå. I alle fall måtte jeg få meg litt vann, for natten hadde også vært svett og varm, og å gå fra stasjonen til andre siden av sentrum hadde også krevd sitt for tørsten. En liten skuffelse ventet meg imidlertid da jeg kom frem til døren, og ringte Olia. Jeg fikk feilmelding på telefonen. Jeg ringte igjen, ny feilmelding. Jeg har kjøpt et ukrainsk telefonkort for 100 hryvna, men aldri innstallert noe slikt selv, det er alltid andre som har gjort det for meg. Nå måtte jeg, og klarte det, det er jo ganske enkelt og bare å følge instruksjoner. Men tross jeg fikk nye 100 hryvna inn på telefonkontoen, fikk jeg ikke kontakt med Olia. Og jeg kviet meg for å ringe på. Jeg vet det er små barn i huset, og at alle der inne trenger søvn. Jeg ville ikke vekke andre enn Olia. Et par korte støt på ringeklokken gav ingen respons, og jeg bestemte meg for å kjøpe det vannet jeg trengte, og eventuelt bare vente utenfor til huset våknet. Det ville ikke gjøre meg noe.

Ukraina er og blir uvirkelig. Det var vanskelig til umulig å finne en åpen kiosk før seks i sentrum rundt Petsjersk. Men det store supermarkedet som ligger der var allerede åpnet. Så der gikk jeg inn, og kjøpte både halvannenliters og femliters dunk med vann, pluss både eplejuice og appelsinjuice. På vei tilbake ringte moren til Olia, og fortalte at Olia var hos faren denne natten, og at hun, moren, ikke hadde hørt meg da jeg var der. Det var jo ikke så rart, jeg hadde gjort mitt beste for ikke å bli hørt. Nå kom jeg imidlertid greit inn, fikk tatt meg en dusj, og lagt meg ned for en svært god og frisk morgensøvn.

Stasjonert på Krim etter litt startvansker

Eupatoria er en by med litt over 100 000 innbyggere. Den ligger på steppelandet på Krim, på vestsiden, og nord for fjellene i sør. Det er en by med rik historie, grunnlagt av de gamle grekere, kjent av romerne, erobret av tartarer, mongoler og tyrkiske ottomanere, før russerne erobret byen sammen med resten av Krim under Katarina den store. Den var også åsted for kamphandlinger og erobringstokt både under Krimkrigen og andre verdenskrig. Olia og jeg er stasjonert her nå, i en knøttliten slags hybelleilighet i de karakteristiske, Krimske husene her nede.

Togreisen ned hit gikk noenlunde som den pleier å gå. Vi reiste via Simferopol, og derfra med buss ned hit. Toget fra Kiev gikk klokken 1253. Først da vi praktisk talt stod på perrongen oppdaget vi at ankomsttiden var det man kan kalle ukonvensjonell: 0415. Nåvel, det var ingenting å gjøre ved. Vi brukte ettermiddage til å ligge i sengen og slappe av. Det mest uventede avbruddet var av to russisk ortodokse prester kom inn i kupeen vår, og begynte å messe og velsigne oss. Denne velsignelsen er ikke så puslete som de protestanstiske velsignelsene vi kjenner hjemmefra, men innebærer sang på gammelt kirkeslavisk, skvetting av vann og korsing med metallkors like opptil ansiktet. Jeg – som med lukkede øyne lå og hørte foredrag om amerikanske presidenter – var fristet til å si at jeg kom fra Norge.

Om natten sov jeg fryktelig dårlig. Det var delvis på grunn av all hvilingen i løpet av dagen, delvis på grunn av nerver om å sove forbi vekkerklokken, delvis på grunn av en følelse av dårlig luft i den innestengte kupeen. De nye, russiske togene har aircondition, som sikkert er kult, men som betyr at man ikke kan åpne vinduene.

Nåvel. Vi kom oss greit ut av toget på tiden. Og frykten for at vi måtte vente i Simferopol før bussene begynte å gå viste seg temmelig ubegrunnet. Der var livet som det pleide å være ethvert tidspunkt av døgnet. Det vil si fullt av mer eller mindre taxisjåfører som tilbyr mer eller mindre taxitransport, åpne plastkafeer, busser som gikk og kø foran billettlukene. Vi kjøpte billett til Evpatoria, 0520 var avgangstiden, så litt venting ble det allikevel.

De gamle, russiske bussene er ingen oppvisning i komfort. Men av og til overtar bare de kroppslige behov, og selv om setene på ingen måte er laget for å sove i, sovnet både Olia og jeg. Og vi sov helt til vi våknet og så sjøen, og var fremme.

Også i Eupatoria var livet som det pleier å være, selv om det var tidlig morgen klokken sju. Fullt av folk forsøkte å overtale oss til å innkvartere oss nettopp i deres husvære. De første kom så langt som at vi satte bagasjen vår i bagasjerommet i bilen deres, men da syntes vi også at de begynte å bli for ivrige etter å få oss med, og ombestemte oss, noe jeg tror var lurt. Det var også noen flere som feilet på lakmustesten om at den som skriker høyest ofte har minst å fare med, og Olia og jeg endte opp med å gå vår egen vei, direkte til strøket der vi kunne tenke oss å leie noe.

Der ble vi tidlig møtt av en ung kvinne av en helt annen karakter. Ønsker dere sted å bo? spurte hun stille, og det var akkurat det vi ønsket.

Olia går nedover gaten med hun vi skal leie leilighet av

For 35 hryvna per person fikk vi leie et rom på knappe 8 kvadratmeter, felles kjøkken og toalett, og uten egen nøkkel til inngangsporten. Selv ikke her får man luksus for mindre enn cirka 65 kroner natten for to personer. Men vi sparer mye penger, og kan godt bo litt kummerlig en tid. Olia stråler som en sol når hun får til slik handler, og jeg må bare innse at jeg her har møtt min overmann i å finne seg til rette under enkle forhold.

Jeg ble for eksempel litt plaget da jeg etter mitt morgentoalett fant at her var verken vann eller dopapir. Da er tiden inne til å tenke kreativt, og selv det vil ikke alltid være nok.

Olia forteller at det er problemer med vannet her nede, og at det ikke bare gjelder for denne leiligheten. Hun sier vannet blir skrudd på en time hver kveld, og da tar alle som bor her nede og fyller opp alt de har av bøtter og spann, gryter og kar, og hva som ellers kan holde på oppfylt vann. Etter litt startvansker, er det ingen problemer å foreta all vask gjennom å helle fra et øsekar, i alle fall ingen store problemer. Nåtidens mennesker kan ha godt av å bli minnet om at rennende vann fra springen er en luksus man ikke skal langt oppover generasjonene for å finne at ingen hadde. Det er kun vi moderne mennesker som skal ha alle ting så enkelt, vi er ikke laget slik.

Startproblemene har også inneholdt elementer av for mye varme. Jeg er tilpassningsdyktg, men kommer nå en gang fra Norge og vestlandet, og i syden bare blir det for hett for meg. Jeg blir gretten av det, og jeg blir også litt solbrent. Begge deler går over. Startvanskene inneholdt også elementer av for mye regn. Her overdriver jeg ikke. Etter å ha hvilt litt på morgenen, gikk Olia og jeg i går ned til sjøen for å bade. Vi badet godt, og levde litt strandliv, og vendte hjemover da det begynte å dryppe litt fra himmelen og tordne litt i det fjerne. Det skulle blit mye mer. Før vi var hjemme, regnet det så kraftig at alt ble klissvått, selv gjennom bæreposene vi bar på. Det regnet så kraftig at det ikke altfor godt utbygde dreneringssystemet klarte å ta av fra vannmassene, det fløt av pytter og søledammer i gatene og på fortauene. Det plasket så voldsomt at folk ikke hørte oss når vi hadde gått oss vill, og spurte etter gateadressen vår. Legg merke til det siste der, vi gikk oss vill i dette regnet. Vi husket adressen og hadde den også nedskrevet, vi husket bare ikke helt hvordan vi skulle finne tilbake dit. Og det regnet så kraftig at vi like godt kunne stått i dusjen. Jeg måtte nesten spørre hvordan et sted med å så mye regn, kunne ha så lite vann. Men jeg spurte litt for tidlig til at Olia var åpen for den typen humor. Hun hadde kjøpt seg noen nye bøker, og fortvilte over at også de ble våte i regnet. Prikken over denne ien var da vi endelig kom frem, og begynte å hamre på dørporten der vi ikke hadde nøkkel, og ingen svarte.

Også dette gikk over. Vertinnen lukket opp, regnet stanset, og vi fikk tørket oss og slappet av enda en gang.

Så langt har vi brukt litt tid på å komme oss inn i rutinene her nede. Det vil si, vi kom hit i går, så litt tid er det helt riktige uttrykket. I morgen kan man vente at rutinene er på plass.

Olia med nøkkelen til leiligheten