Ingen ro i Ukraina selv om det er roligere i mediene om situasjonen

I dag var det lang kø utenfor Lavra, det gamle og fortsatt virksomme klosteret i Kiev. Olia og jeg var ute med lille Irina, og hennes første forklaring at de «ventet på bussen» virket lite sannsynlig. Jeg hadde også lagt merke til at det var uvanlig mange kvinner med slør, også i går, og at det var et urimelig stort politioppbud med busslaster med fotsoldater, og tøffe menn i dress og headset, like utenfor Lavra. Olia kjente ikke til noen høytid nå, heller ikke jeg, så hun spurte noen i køen hva dette gjaldt. Det viste seg at det var brakt noen ikoner fra Kherson, eller om det var en annen by. Folk stod i kø for å betrakte det.

Kanskje er det slik at religiøse håp er det eneste som gjenstår i Ukraina nå. Det er vanskelig å være optimistisk når man ser på fakta. Redningen finnes kanskje i religiøse mirakler, om man tror på dem. Tidsskriftet Ukrainian week har forsøkt seg på en artikkel om religiøs forfølgelse i Donbass. Det ser ut som man har kokt mye suppe på magre bein i den. De er veldig nøye på å få med at det er den russisk ortodokse kirke av Moskva-patriarkatet, de stylter det oppå hverandre tre ganger bare i innledningen. Så handler det videre om hvordan denne er gjort til offisiell tro i Donetsk, og at andre religiøse samfunn med det blir undertrykt.

I Stavanger Aftenblad i dag var det en merkelig historie om en svensk kar bosatt i Sandnes, som hadde blitt tatt til fange av opprørerne i Donbass. I følge ham selv hadde han kjørt omkring på måfå i området, forvillet seg inn i opprørernes territorium, og straks blitt tatt til fange i det han skulle gjennom passkontrollen. – De fikk dollarglis i øynene da de så meg, og skjønte jeg var skandinav, sa han, litt omskrevet av meg. Han satt fanget og ble truet en stund, før han plutselig ble satt fri under litt rare omstendigheter. Etter hans egen mening hadde svenske myndigheter betalt løsepenger, men ingen hadde villet bekrefte eller kommentere dette, av de Aftenbladet hadde kontaktet.

Saken var på forsiden, men var ikke gjennomarbeidet. For eksempel skulle en journalist med kunnskap vite at opprørsregionene i Ukraina ikke er noe man «forviller seg inn i», veiene der er ikke noe man bare kjører rundt omkring på. Grensen mellom ukrainsk kontrollert og opprørsk kontrollert område er blant de vanskeligste i verden å passere. Man må stå timevis i kø, etter å ha brukt timer og dager på å finne ut hvordan man får de nødvendige papirene, og så få tak i dem. Hva denne svensken hadde i området å gjøre ville han ikke ut med, og det er relevant for historien. Hans egen forklaring på hvorfor han ble arrestert er til fordel for ham selv. Det er ikke sikkert det er den sanne forklaringen.

Jeg følger ellers ikke så nøye med på norske medier her nede fra Kiev. Jeg er imidlertid flere ganger daglig innom BBC, og jevnlig andre engelskspråklige medier. Mitt inntrykk er at det nå skrives lite om konflikten i Ukraina. Andre nyheter har overtatt. BBC hadde en cirka ti minutter lang reportasje om Pravyj sektor, den høyreekstreme gruppen som har fått bli en maktfaktor i ukrainsk politikk, og en viktig brikke i konflikten med opprørsregionene.

På sosiale medier er diskusjonen også stivnet. Både på russisk og ukrainsk side finnes det betalte medarbeidere, såkalte troll, som er ansatt for å bedrive propaganda og desinformasjon. Også vestlige land har slike troll, men der er de kalt «Facebook warriors» og andre heroiske benevnelser. Det finnes også roboter som tråler nettet og sosiale medier, og kommenterer, sprer og terroriserer med forhåndsprogrammerte meldinger. Alt dette er latterlig. Anonyme brukere på sosiale medier skulle ikke vært lov, og når de er der, skulle de bli ignorert. De ødelegger sjansene for en normal diskusjon, som i slike medier er lav i utgangspunktet.

Også journalister, kommentatorer og meningsmaskineriet på de sosiale mediene har stivnet til. Det er svært liten bevegelse i synspunktene. Man er helst opptatt av å poste oppsiktsvekkende – kanskje i hermetegn – bekreftelser på egne meninger og fordommer, eller bare fjas og underholdning, som en svært populær overgang fra Mona Lisa til Putin. Populære er også videoer av mannlige skuespillere hånd i hånd nedover gater i Moskva, og Kiev, for «å vise» – definitivt i hermetegn – hvordan de blir behandlet.

Det er vår tids imperialisme. Det er nå ikke lenger kristendommen som blir spredd, «den hvite manns byrde» er ikke lenger å oppdra den svarte afrikaner og trekke ham inn i sivilisasjonen. Nå er det den hele vide verden som skal oppdrag i vårt verdisyn, det liberale, markedsøkonomiske, demokratiske. Det er ikke lenger hudfargen som gjør at «de ikke er som oss», det er holdninger og verdisyn. Avvisningen og latterliggjøringen er like kontant for det.

Om tradisjonelle og sosiale medier kan gi inntrykk av situasjonen er stivnet og det er lite som skjer, så er det fremdeles nok av ting som foregår og som burde være verdt å diskutere. Professor Stepehn F. Cohen har sine ukentlige små radiosendinger på The nation, the John Batchelor show, og samlingen over dem alle kan finnes her. De holder alle høy kvalitet, og er oppsiktsvekkende uten spor av hermetegn.

Siste program er fra 22 juli, og heter Who is blocking the Ukraine peace negotiations? Det handler om nye telefonmøter i det som kalles Normandie-formatet, Hollande, Merkel, Putin og Porosjenko, og i følge Cohen er det Merkel og Hollande som virkelig presser på for at Ukraina skal oppfylle betingelsene i Minsk2-avtalen. Putin og Russland har alle interesser i at dette skal gå bra, det er ikke de som vil bryte den, det er Ukraina. Cohen nevner det lokale selvstyret, direkte forhandlinger mellom Kiev og Donetsk og utbetalinger av pensjoner og opprettholdelse av banksystemet som eksempler på punkter i Minsk2 Kiev ikke oppfyller.

Programmet handler også om hvor tett Washington og Kiev nå er med hverandre. Det vil si, Kiev er under Washigton. Dere kan høre programmet selv, professor Cohen går langt i å argumentere for at Ukraina nå er en koloni av USA. Forbindelsene er i alle fall langt tettere enn de var med Russland under Janukovitsj. Tre ganger i uken er styresmaktene i Kiev, Porosjenko eller Jatseniuk, eller begge, i kontakt med Washington, og da som oftest visepresident Joe Biden, viseutenriksminister Victoria Nuland, eller senator John McCain. Ambassadør Geoffrey Pyatt og Vicotria Nuland var til stede i det ukrainske parlamentet da en ny lov om selvstyre i regionen ble vedtatt. Dette var i tråd med Minsk2-avtalen, men satt langt inne i parlamentet, og har vakt stor debatt her nede.

Videre påpeker Cohen at den militære treningen i vest Ukraina blir utvidet. Det er nå ikke bare små grupper som blir trenet, det er den ukrainske hæren. I et tidligere program har han brukt formuleringen at når du trener hæren, så eier du den. Dette skjer samtidig som Minsk2 uttrykkelig sier at det ikke skal være utenlandske soldater på ukrainsk jord. Det er også altfor farlig nære til å bli en konflikt mellom verdens to atomaupermakter, USA og Russland. USA bør ikke leke med ilden her nede. Det er ild med kjernefysisk sprengladning.

I følge Cohen er Washington delt, mellom en leir som vil følge en slags diplomatisk vei, finne kompromiss, og en leir som arbeider for full konfrontasjon. Til den første hører president Ovama og utenriksminister Kerry. Ledende i den andre er nevnte Biden, Nuland og McCain. Foruroligende nok kan det av og til se ut som de jobber uavhengig av hverandre. USA får ikke til en helhetlig politikk.

Flere av de siste programmene i serien har handlet om atomavtalen med Iran, og om det her har vært noen hestehandel med avtaler i Ukraina eller andre steder. Professor Cohen vet ikke mer om hemmelige deler av avtalen enn andre, og han spekulerer ikke, men han påpeker det faktum at Obama kaller det overraskende at russerne samarbeidet så godt i utarbeidelsen av denne avtalen. Det er rart å bli overrasket av det, siden Russland har presset på gjennom mange år for å få til nettopp en slik avtale. Russlands utenrikspolitikk er konsistent. Det er demoniseringen av den og av Russland som har endret seg, og det begynte før krisen i Ukraina.

Jeg anbefaler disse programmene. De er skikkelige, og snakker om ting andre medier er forsiktige med å si og på en måte som andre ikke gjør. Det er relevante forhold, som viser at situasjonen i Ukraina langt, langt i fra er så svart hvit som en ellers kan se ut fra et vestlig synspunkt. Det er ikke engang sikkert Russland er skurken. For mange av de som bor her nede er det sikkert Russland ikke er skurken. Det gjelder særlig områder som er direkte berørt, Donbass og Krim. Det er altfor lettvint å avfeie dette med at de påvirket av russisk propaganda. Alle er vi påvirket av propaganda. Den antirussiske er ikke stort bedre enn den pro.

Det er også noe særlig jeg tenker mye på om dagene. Hvordan har det gått til at amerikanerne på så kort tid i så stor grad har overtatt Ukraina? Man snakker om selvstyre, men dette ser ut til å være langt fra selvstyre. President Porosjenko er valgt, men det ser ikke ut til å være han som styrer begivenhetene. Han passer til å være sjef for en sjokoladefabrikk, ikke lede et land i dyp økonomisk og politisk krise, og de facto i krig. Statsminister Jatsniuk er sin egen mann, som han alltid har vært. Nå er han nyttig for amerikanerne, og spiller på det. Både Porosjenko og Jatseniuk mister oppslutning, katastrofalt, og langt verre enn Janukovitsj noen gang gjorde.

Så har vi alle de merkelige utlendingene i sentrale posisjoner i det ukrainske maktapparatet. Alle er de utpekt, av det ukrainske lederskapet, ingen er de valgt. Finansminister Jarosjko er amerikansk statsborger, født og oppvokst der, levd hele sitt liv der, utenom når hun har jobbet i den amerikanske utenrikstjenesten, i Ukraina. Hun har vært ukrainsk statsborger like lenge som hun har vært finansminister. Få kan vise til noe lignende. Man kanalens spørre om lojaliteten hennes, ligger den hos det ukrainske folk eller i USA? Hvor kommer hun til å bli boende når hun er ferdig med jobben som finansminister?

Den verste er imidlertid bajasaen Saakashvili, klovnen fra Georgia, nå guvernør i Odessa. Professor Cohen mener det er senator John McCain som har plasser ham der, de to har kjent hverandre lenge. Han er utpekt av Porosjenko, men Porosjenko styrer ikke egne handlinger. I hvert fall er det ikke folket i Odessa som ønsker ham. Han har en stor stab, stort sett bestående av georgierne, og lønnet av USA (!), og oppfører seg som typen han er: knuser egg uten å lage omelett. Om Saakashvili vil jeg skrive mye, men det får bli i en annen post. Denne er lang nok, for en situasjon som nå liksom skal være stille og stabil.

En helside i Aftenbladet mot OL i Sotsji

I dagens Stavanger Aftenblad er det en som underskriver seg med «Lærer, kåsør og skribent» som har fått en helside til kritikk av Russland, og de olympiske leker i Sotsji. Det er mange grunner til å kritisere, kanskje enda flere til å kritisere, men denne skribenten styrer unna de fleste. Som en første grunnregel for den som skal kritisere noe, burde man kanskje ha at man skulle sette seg lite grann inn i det man vil kritisere.

Aftenbladet har fremhevet dette leserbrevet, eller hva man skal kalle det. De har satt et bilde, med teksten:

Under Putins OL-show får deltakarar og tv-sjåarar sjå glansbiletet – uten demonstrasjonar frå de som blir undertrykte i Russland, og slett ikkje dagliglivet som er blitt stadig forverra i skuggen av OL-anlegga i Sotsji.

Det er kort og godt ikke sant. Dagliglivet i Russland er blitt bedre under Putin, også i årene fra OL ble vedtatt lagt til Sotsji, og de årene OL-anleggene er blitt bygget.

Videre har Aftenbladet plukket ut et av poengene til kåsøren:

Korleis ville vi ha reagert om «homofil» var bytta ut med «jøde» i den russiske homolova?

Dette er et velkjent triks. Man tar en svak eller diskriminert gruppe, og skifter ut med en annen, og spør hvordan vi ville reagert. Pussig er det ofte jøder som det blir erstattet med. Her kommer læreren imidlertid veldig skjeivt ut. For det første er ikke ordet «homofil» nevnt i det hele tatt i loven han omtaler. Den russiske ordlyden er slik:

пропаганде нетрадиционных сексуальных отношений

og det betyr direkte oversatt «propaganda for utradisjonelle seksuelle forhold».

Tidligere hadde riktignok Russland en lov som forbød å informere om homoseksualitet til mindreårige, men i denne loven er altså ordet homoseksualitet tatt ut, og erstattet med «utradisjonelle seksuelle forhold». Homoloven er vårt vestlige navn på den, ikke russernes.

Vi kan jo ta med at læreren mener at loven har fått «dramatiske konsekvensar for Russlands homofile», noe som er temmelig vanskelig å tro, for det var neppe enklere for dem før denne loven kom. Det var ikke sosialt akseptert, og er det fremdeles ikke. Videre er det blank løgn når skribenten skriver at russiske homofile «ganske enkelt er rettslause». De er slett ikke rettsløse, og det er ingen unntak i russisk voldslovgivning som gir fritak for vold mot homofile. Det er ikke «fritt frem å gå valdeleg til verks», det er like straffbart å gjøre vold på homofile som å gjøre vold på andre.

Når skribenten vil ha inn ordet jøde i det han kaller homoloven, så trår han ut i et minefelt han ikke ser ut til å være klar over. Russerne er mot homoer, åpent og ærlig og redelig, man kan stole på dem i dette. Men de er vitterlig mot jøder også. Så når den glade skribent mot slutten av innlegget sitt skriver at «jødar vil bli bøtelagde eller kasta i fengsel om dei driv skadeleg propaganda mot barn under 18 år» og «Kva hadde skjedd om jødar hadde litt fråtekne borna sine fordi dei ville bli øydelagde om jødar skulle oppdra dei» og «Kva om dei hadde mista jobben fordi dei er jødar» og «Kva om politi hadde samarbeidd med lokale høgreekstreme om å reinske bydelar for jødar» så er det en tjukk mengde russere som ville mene at det var helt herlig.

Det kommer ikke slike lover. Det er fordi jødene har makten, sier russerne. Når Telenor har problemer med Mikal Fridman, og Alfagruppen, sier russerne at det er jo slett ikke rart, sånn går det når man driver business med jøder. På spørsmål om hva man skal mene om Armenere, kan svaret fort være at i Armenia er det så mange jøder, at armenere kan man generelt ikke stole på. Konflikten mellom Israel og Palestina er lett match, israelerne er jo jøder.

Vi i Norge og vesten kan jo bli sjokkerte over dette. Men av og til er det fristende å si velkommen til verden. Når man tjener 30 000 i måneden er det lett å synes at alle er greie, og man generelt skal være snille med hverandre. Før man går så moralsk høyt ut på banen, burde man prøve seg med 5000 i måneden noen år, eller hele livet. Det er gjennomsnittslønnen i Russland. Og den er mye bedre nå, enn den var før.

Med 5000 i måneden kan vi ikke holde på huset, sier man kanskje. Selvsagt ikke. Man må selge huset, og kjøpe et sted å bo der man ikke trenger lån. Faste utgifter tåler man dårlig, det meste må gå til mat og strøm, og klær, sånn nå og da. I Ukraina er gjennomsnittslønnen betraktelig mindre enn dette. Det er jo noe å tenke på, når man belærer dem om hvor fint og flott demokratiet er, og når vi fordømmer dem for deres manglende toleranse.

Nå kommer et olympisk mesterskap i ekstravaganza – med z. Russerne spiller dette bra, men vi er sannelig ikke stort dårligere vi, som sender ned det meste av journalister og betaler latterlige beløp i senderettigheter – og selv vil ha OL så snart som mulig. Mange vil følge med på OL, seerandelen vil ventelig være større i Norge enn i andre land. Vi nøyer oss med å si at Erna Solberg burde holde seg hjemme. Vi har både pengene og moralen.

Forresten, da Sovjetunionen ble oppløst og kommunismen erstattet av det som senere har fått navnet sjokkapitalisme, ble de aller fleste av de gamle statsselskapene solgt til private. Folket i Russland, Ukraina og alle de andre Sovjetrepublikkene opplevde sin vanskeligste periode, det var sult og nød, i ordets retteste forstand, samtidig som noen tjente seg avsindig rike. De kalles oligarker. Sjekk dem opp, og se hvor mange av dem som er jøder. Og så håper jeg du vil vakle litt, i den skråsikre følelsen av moralsk overlegenhet, når du kritiserer russerne og de andre flotte menneskene som levde i Sovjetunionen, for å være rasistiske og intolerante. Verden er mye enklere når du er født på solsiden, har noen hundretusen i årslønn og noen gode millioner i verdier og eiendom, og ikke har følelsen av at noen har stjålet til seg det som skulle være ditt.