David er født

I dag fødte min yngste søster et barn. Han skal hete David. Du verden så mye som skjer nå for tiden, og du verden som noe er enormt mye viktigere enn alt annet.

Vi ventet på melding om fødsel hele tiden mens vi var i Kiev, Olia og jeg. Termin skulle være rundt 10. Februar, og min søster Tonje var så svær og gravid, at alle nok tenkte at dette barnet var ivrig etter å bli født, og i hvert fall ikke ville vente lenger enn nødvendig. Det ville det altså. Eller, det valgte å vente akkurat lenge nok.

Søndag morgen fikk jeg melding om nå reiste de inn på sykehuset, Tonje og Espen. «Snarlig fødsel», stod det. Meldingen kom grytidlig, jeg så den bare når jeg var oppe på do en tur, og la meg igjen for å sove videre. Etter å ha dormet litt, hørte jeg en ny melding komme. «Der er barnet kommet», tenkte jeg.

I meldingen stod det: «Riene er ikke sterke og regelmessige nok. Vi reiser hjem.»

Senere søndags morgen, langt senere, når det var i ferd med å bli formiddag, kom ikke melding, men mail, fra mor. Den handlet om hvordan Tonje og Espen var på sykehus, at de hadde bilen, og at det ville bli vanskelig å hente Olia og meg på flyplassen, men «vi skulle få det til».

Pussig. Tonje og Espen bor hos mor. De er på juleferie og fødselsferie fra Martin, Slovakia, der Tonje studerer medisin. Skulle ikke mor vite at de ville reise hjem til henne igjen? Og hadde de ikke allerede reist? Det var flere timer siden jeg hadde fått meldingen fra Tonje, om at de reiste hjem. Hva var det egentlig med denne fødselen?

Den var utsatt.

Og slik gikk denne søndagen. Vi hadde vår avsluttende dag i Kiev, mens Tonje gikk rundt hjemme hos mor med tier som ikke var «sterke og regelmessige nok». Etter hva jeg forstår opplevdes riene ganske smertefulle, og hyppige, til å være så lite sterke og regelmessige. Naturen stiller tøffe krav til hva som er nok i forbindelse med fødsler.

Olia og jeg fløy helt hjem fra Kiev, uten at Tonje reiste ut på sykehuset igjen. Mor fikk også hentet oss, og kjørt oss hjem, enda klokken ble helt borti ett om natten. Først neste morgen så jeg tekstmeldinger fra mor. Nå hadde de reist inn. Halv to var klokken da.

Så gikk jeg på jobb. Olia skulle på universitetet. Men hun ble stresset og ville hjelpe med tanke på denne fødselen som stod og ville skje. I Ukraina og sikkert andre slaviske land er det vanlig å ha med mat når man besøker fødende på sykehus. Olia tenkte at ingen av oss hadde tid til å lage mat, verken mor eller mine to andre søstre, de var alle på jobb, så Olia måtte lage mat til alle. På ekte ukrainsk vis laget hun enormt mye mat, flere bæreposer, så det skulle være «nok til alle».

Hun ble temmelig forvirret da hun kom hjem, og fant meg sitte rolig i stuen. All maten stod fremdeles på bordet (bortsett fra den lille delen av den som jeg hadde spist til middag), like fint pakket som hun hadde gjort det. Hun ble ganske sint, og det tok litt tid å forklare henne at det ikke bare var for meg å reise ut på sykehuset, og tumle inn til fødende Tonje med fullt av mat og gaver. Alt til sin tid.

Før Olia kunne roe seg måtte jeg ringe med mor og høre. Hun kunne fortelle at fødende kvinner i Norge får alt gratis, tilsyn, medisiner og mat, alt som skal til og de vil ha. Tonje og Espen har også tatt inn på det nokså nye barselhotellet på sentralsykehuset i Rogaland. Alt er dekket for Tonje.

Mor kunne også opplyse, i en melding litt tidligere, at barnet er født og skulle hete David. Olia og jeg skal besøke dem sammen med mor på onsdag.