Besøk hos foreldrene Kirkeby på barselhotellet

Nå er de en familie på tre. Tonje, Espen og lille David. I dag var vi og besøkte dem. Mor, Olia og jeg. Her er posten om dette.

Olia og jeg har hatt det veldig travelt siden vi kom hjem. Det lå obligatorisk innlevering for et av matematikkfagene vi studerer da vi kom hjem fra vinterferien, vi hadde bare et par dager å løse den på. I tillegg måtte vi lære teorien, for å klare å løse den. For den første innleveringen forrige gang gikk det veldig greit, det stoffet kunne jeg fra før. Nå måtte jeg på få timer få inn i hodet det andre har brukt uker på.

For Olia er det helt urimelig travelt om dagen. Hun har meldt seg opp i altfor mange fag, og følger de fleste av dem, i tillegg til fagene hun har tenkt å ta senere, og fagene hun bare vurderer. Hun er på forelesninger fra åtte til seks, og bruker kveldene på å lese. Det er klart det blir for travelt. Hun stresser seg også opp med at hun sjeldnere har blitt kalt inn til å jobbe. Hun føler nok også presset om at hun tar alle disse fagene, når kanskje hun også skulle få barn snart. Det er ikke lett når man må ta utdanning nummer to, etter å ha flyttet til et nytt land.

Mye løste seg veldig fint da vi kom ut til sykehuset. Først traff Olia pussig tilfeldig en av kollegene sine, som lurte på hvor Olia hadde vært hen. De hadde ringt og ringt, og tenkte hun ikke ville jobbe mer, siden hun ikke tok telefonen. Men vi hadde jo vært på ferie i Kiev, og da er vi ikke så ivrige å ta telefoner med norske nummer. Olia har vel sin knapt påskrudd. Uansett trengtes hun veldig på jobb, og ble kalt inn allerede neste morgen.

Det passet veldig bra. Kanskje får vi oss med det en ekstra tur til Kiev i påsken. Sånn avveksling gjør seg godt, når vi har det så travelt i hverdagen.

Hovedsaken var imidlertid besøket hos Tonje. Alltid tidligere når mine søstre har født, så har jeg vært i Bergen, sånn at det ikke har vært aktuelt med noe besøk. Det eneste barnet jeg har besøkt er Tonje selv, den gang hun var nyfødt og jeg var 13. Tenk at vi skulle møtes igjen på denne måten.

Olia og jeg gikk straks bort til barnet. Hva ellers gjør man på slike besøk? Han sov hele tiden, og fant ikke på flere sprell enn å løfte på hendene nå og da, og skjære noen grimaser. Det vakte stor oppstandelse hver gang, særlig for Olia og meg, for vi syntes det var forunderlig at han som vanligvis sov så stille, plutselig gjorde noe.

Tonje og Espen var allerede ganske erfarne foreldre, og kunne informere om litt av hvert. De går jo inn i en annen fase av livet nå, og det er ingen knapp å skru tilbake med. Nå blir alt viktig på en annen måte. Nå er det ikke å tenke seg hvordan det skal bli, nå er det å leve det. De har tenkt enormt og forberedt seg veldig, men det er noe helt annet å gjøre erfaringene selv enn å snakke om dem.

Vi holdt lille David alle sammen. Olia smilte hele tiden, og var vettskremt for å gjøre noe feil. Hun hadde med to bæreposer med gaver, mat og snacks. Hun synes det er modig gjort av Tonje å få barn midt under utdannelsen, og er spent på hvordan det vil gå. Tonje har sagt at barnet er viktigst, så om ikke alt med utdannelsen går helt etter planen, har hun likevel gjort det valget hun ville. Mor har holdt nyfødte barn mange ganger før, og var ikke fanget i den uforståelige høytideligheten Olia og jeg var i.

Etterpå var det for Olia og meg hjem for å jobbe med oppgaver om sannsynlighet og statistikk. Livet er fullt av kontraster. Og det er fullt av valg. Vi gjorde et valg vi også denne kvelden. Vi la ikke all verden i disse matematikkoppgavene, og vil nok ikke få dem godkjent.

David er født

I dag fødte min yngste søster et barn. Han skal hete David. Du verden så mye som skjer nå for tiden, og du verden som noe er enormt mye viktigere enn alt annet.

Vi ventet på melding om fødsel hele tiden mens vi var i Kiev, Olia og jeg. Termin skulle være rundt 10. Februar, og min søster Tonje var så svær og gravid, at alle nok tenkte at dette barnet var ivrig etter å bli født, og i hvert fall ikke ville vente lenger enn nødvendig. Det ville det altså. Eller, det valgte å vente akkurat lenge nok.

Søndag morgen fikk jeg melding om nå reiste de inn på sykehuset, Tonje og Espen. «Snarlig fødsel», stod det. Meldingen kom grytidlig, jeg så den bare når jeg var oppe på do en tur, og la meg igjen for å sove videre. Etter å ha dormet litt, hørte jeg en ny melding komme. «Der er barnet kommet», tenkte jeg.

I meldingen stod det: «Riene er ikke sterke og regelmessige nok. Vi reiser hjem.»

Senere søndags morgen, langt senere, når det var i ferd med å bli formiddag, kom ikke melding, men mail, fra mor. Den handlet om hvordan Tonje og Espen var på sykehus, at de hadde bilen, og at det ville bli vanskelig å hente Olia og meg på flyplassen, men «vi skulle få det til».

Pussig. Tonje og Espen bor hos mor. De er på juleferie og fødselsferie fra Martin, Slovakia, der Tonje studerer medisin. Skulle ikke mor vite at de ville reise hjem til henne igjen? Og hadde de ikke allerede reist? Det var flere timer siden jeg hadde fått meldingen fra Tonje, om at de reiste hjem. Hva var det egentlig med denne fødselen?

Den var utsatt.

Og slik gikk denne søndagen. Vi hadde vår avsluttende dag i Kiev, mens Tonje gikk rundt hjemme hos mor med tier som ikke var «sterke og regelmessige nok». Etter hva jeg forstår opplevdes riene ganske smertefulle, og hyppige, til å være så lite sterke og regelmessige. Naturen stiller tøffe krav til hva som er nok i forbindelse med fødsler.

Olia og jeg fløy helt hjem fra Kiev, uten at Tonje reiste ut på sykehuset igjen. Mor fikk også hentet oss, og kjørt oss hjem, enda klokken ble helt borti ett om natten. Først neste morgen så jeg tekstmeldinger fra mor. Nå hadde de reist inn. Halv to var klokken da.

Så gikk jeg på jobb. Olia skulle på universitetet. Men hun ble stresset og ville hjelpe med tanke på denne fødselen som stod og ville skje. I Ukraina og sikkert andre slaviske land er det vanlig å ha med mat når man besøker fødende på sykehus. Olia tenkte at ingen av oss hadde tid til å lage mat, verken mor eller mine to andre søstre, de var alle på jobb, så Olia måtte lage mat til alle. På ekte ukrainsk vis laget hun enormt mye mat, flere bæreposer, så det skulle være «nok til alle».

Hun ble temmelig forvirret da hun kom hjem, og fant meg sitte rolig i stuen. All maten stod fremdeles på bordet (bortsett fra den lille delen av den som jeg hadde spist til middag), like fint pakket som hun hadde gjort det. Hun ble ganske sint, og det tok litt tid å forklare henne at det ikke bare var for meg å reise ut på sykehuset, og tumle inn til fødende Tonje med fullt av mat og gaver. Alt til sin tid.

Før Olia kunne roe seg måtte jeg ringe med mor og høre. Hun kunne fortelle at fødende kvinner i Norge får alt gratis, tilsyn, medisiner og mat, alt som skal til og de vil ha. Tonje og Espen har også tatt inn på det nokså nye barselhotellet på sentralsykehuset i Rogaland. Alt er dekket for Tonje.

Mor kunne også opplyse, i en melding litt tidligere, at barnet er født og skulle hete David. Olia og jeg skal besøke dem sammen med mor på onsdag.

Rolig jul hos mor

I år var jeg på besøk hos mor både lille julaften og selve julaften. Lille julaften er en tradisjon det er vanskelig å komme vekk fra. Da er det rømmegrøt og spekemat, og mor lager fløtegratinerte poteter. Det er veldig godt. Tradisjonen er for øvrig også forbundet med St. Hans. Når solen snur, så er det rømmegrøt og spekemat. Så er også det noe å glede seg til.

Denne gangen var det ekstra å glede seg, siden Tonje og Espen er tilbake fra Slovakia. Når de en gang reiser ned igjen, er de foreldre. Tonje er høygravid. Det ville bli hyggelig å treffe henne, og høre hva hun tenker om det.

Jeg har mitt eget prosjekt dette året, om løping rundt Frøylandsvannet. Det kan se ut som jeg ikke vil nå mitt ambisiøse mål. Jeg syklet ut til mor på Klepp stasjon i kraftig vind, og forsøkte så å løpe i den samme vinden. Det gikk ikke. Jeg har tidligere havnet på sykehus for å løpe feil rundt dette vannet, så jeg ville ikke ta noen sjanser nå. Jeg løp hjem til julefeiringen. Dermed ble jeg en veldig, veldig tidlig gjest.

Gravid, Juletrepynting, Juletre, Jul

Det er nå synlig og offisielt: Tonje er gravid.

Etter hvert kom også Tonje og Espen, først for å hente bilen og snu i døren, så for å bli værende. Det viste seg at det å pynte treet også hørte med til tradisjonen, noe jeg helt hadde glemt. Det er forresten ikke så rart, da jeg aldri har deltatt noe særlig i dette. Noen må jo drikke gløggen også. Det er dette som på komisk heter fordeling av oppgaver.

Jul, Juletrepynting, Juletrelys

Mor og Tonje pynter tre. Noen må også fotografere og drikke gløgg.

Så var det høydepunktet – maten, som også denne gangen var et høydepunkt.

Måltid, Lille julaften, Rømmegrøt, Spekemat, Julemat

Rømmegrøt og spekemat. Og vel så det.

Etter maten var det kaffe, og vi ble sittende og snakke rolig i sofaen. Jeg lurer på om det ble skrudd på noen filmer også, slutten av Die hard 2, satt vi og så. Det er et tegn på at tidene forandrer seg. Da far levde, ble det alltid til at vi spilte kort eller andre spill når familien var samlet. Nå spiller man ikke så mye spill, lenger, som ikke er på skjerm. Men det var hyggelig å sitte og småprate også, og vi fikk høre det vi ville om hva Tonje og Espen tenkte om dette store som skal skje dem.

Julaften var det bare mor og jeg. Hun hentet meg, og så kjørte vi opp til fars grav som vi har gjort det de siste julene. Jeg har minne om at det alltid er kaldt og surt vær der, jeg tror det i år var ekstra ille. Men vi fikk nå tent lyset, så det lyste friskt og sørgelig opp, Einar Salen, 1948 – 2008. Det er veldig dumt at han døde for tidlig. Det har fulgt noen ganske store forandringer med det at han ikke er med oss mer.

Julemat, Svinesteik, Middag

Svinesteik på julaften.

Selv om hun ikke ventet mange gjester, hadde ikke mor holdt igjen på noe som helst når det gjaldt maten eller annet. Det var steik fra slakteren, mandelpoteter, og hjemmelaget surkål. Juleøl fra polet hadde hun også kjøpt, eller forsøkt å kjøpe. De var utsolgt, så hun hadde kjøpt Juleavec. Det er søtlig øl som passer til kaffen. Jaja. Jeg hadde allerede tatt gode slurker og satt det var godt med skikkelig øl til maten, i stedet for butikkølet, som ikke er mørkt og sterkt nok nå i juletider, synes jeg. Til multene hadde vi pærelikør (ikke multelikør), så det var sine ting vi tok lett på.

Jul, Julegaver

Siden det for første gang på årevis – 38 år, så lenge jeg har levd – det ikke var barn til stede julaften, så måtte mor og jeg dele ut gavene selv.

Mor ryddet og vasket absolutt alt før vi begynte å pakke opp gavene. Denne gangen var det ingen utålmodige barn utenom jeg, som maste. Og jeg er ferdig med tiden jeg maste. Jeg husker den godt. Aldri tok oppvask lenger tid. Nå er det slutt på tiden da julegavene virkelig kunne forandre livet og hverdagen.

Julegaver, Skjorte & slips

Jeg med årets pakker.

Nåja. Litt forandringer blir det fortsatt. Men det skyldes en gave jeg kjøpte til meg selv: iPad mini. Av og til må man selv ta ansvar. Ellers var temaet at de som hadde kjøpt gaver til oss, hadde tenkt mer på Olia enn på meg. Her var håndkler og kjøkkenutstyr gjennomgangstema. Mor fikk stort sett gaver fra Espen og Tonje.

Mor, Julegave

Mor fikk et tog eller hva det var, til jul, av seg selv, og ble veldig glad.

Jeg lekte meg utover kvelden med ipaden min (slik man skal, man leker med gavene man får!), mens mor satt og sov til et program om den britiske kongefamilien. Vi så noenlunde et komiprogram med Rowan Atkinson, et slags stand up med hjelper, fra midten av 80-tallet. Og når dette programmet var slutt, kunne jeg briljere med å ha på youtube film med REM-konserter på iphonen, mens jeg skrev på ipaden.

Julegavene

Jeg, med årets julegaver.

Det er bare å se det i øynene. Vi er langt unna 90-tallet.

Mor

Mor sitter og ser på den britiske kongefamilien.

Julefeiringen måtte fortsette inn i første dag, siden det ikke gikk tog på Jærbanen julaften. Det ble derfor første juledags frokost, med julegavete og spekemat fra lille julaften. Mye god mat, men det var appetitten som sviktet. Til slutt måtte jeg bare ta en rugkrans med smør og brunost. Så var det å vente med et parti sjakk på minien, før mor kjørte meg hjem klokken elleve.

Og sånn så det ut første juledag, da jeg spiller mitt første sjakkparti på iPad-mini - og vinner.

Og sånn så det ut første juledag, da jeg spiller mitt første sjakkparti på iPad-mini – og vinner.

 

Gourmetmat og lysbilder

Det var en kveld som var den laget bare for meg. Vi samlet oss hos mor, alle vi fire barna og henne, og vi spiste en bedre fireretters middag før vi så på lysbilder fra livene våre. Det er akkurat som jeg liker det, god mat og mye av den, og så mengder på mengder av lysbilder.

Jeg tror ikke de andre er så opptatt av maten og lysbildene som jeg er det. Jeg vet mor liker å lage mat, og det er alltid kjekkere å lage den for et meningsfylt selskap. Når det skal være gorumetmat og spesiell anledning, kan man også snope seg til litt dyrere mat enn man spiser til vanlig. Første rett var en liten aperitiff, jeg er ikke kar til å si hva den bestod i, sviske og skinke, kanskje, fingermat med tannstikk i, veldig godt. Andre rett var asparges surret sammen av bacon, tror jeg det var. Hovedretten var en kyllingrett i spennende saus, og ris og salat. Desserten var sjokoladepannacotta. og alt var ledsaget av italiensk rødvin.

Det er ikke så ofte vi får møtes alle sammen, og bare oss. Vi er nå alle blitt gift, Trude og Tone har barn, og Tonje bor i Slovakia. Jeg kan på direkten ikke huske sist gang vi var samlet slik, bare oss, kanskje er det så lenge siden som den gang far døde? Ellers er det nå blitt Tonje som ikke kan, siden hun bor så langt unna, men nå var hun på besøk i anledning hun får opplæring i en sommerjobb hun skal ha, og dermed kunne også hun være med.

Etter maten var det lysbilder. Jeg er en varm tilhenger av lysbilder. Jeg tror vår tids unge generasjon går glipp av noe som ikke får oppleve ekte lysbilder. De får selvsagt noe til gjengjeld, digitale bilder og distribusjon på internett. Det er gratis å ta hundrevis av bilder av hver minste anledning, og med dagens kvalitet selv på mobilkamera blir kvaliteten ypperlig selv om fotografen ikke har anstrengt seg det minste for å tenke ut hvordan bildet skal være. Det blir masseproduksjon, konsum, bilder er ikke lenger noen stor begivenhet.

Den gang det var lysbilder kostet en film på 24 eller 32 bilder en del penger, og det kostet enda mer å fremkalle den. Man hadde ikke anledning til å klikke i vei, og slette de dårlige bildene hvis man gadd. Man måtte mene noe med bildene. Det kan man selvfølgelig gjøre også i dag, jeg er selv veldig glad i å fotografere, og har mange, mange bilder som viktige minner fra alt jeg har opplevd de siste årene. Bildene betyr noe for meg. Men lysbildene får ekstra betydning, i det at det er så få av dem. Hvert eneste ett er en skatt.

Og så har man anstrengelsen man må gjøre for å se på dem. Det er ikke bare å skru på en hvilken som helst datamaskin, og la dem flimre over skjermen.  Man må hente frem lysbildeapparatet, altså fremviseren, og man må hente bildene og en skjerm å vise dem på. Man må skru av lyset, sette seg ned og se på dem. Man kan ikke la dem rulle forbi mens man egentlig holder på med andre ting. Man trykker på knappen når det ene bildet skal skiftes ut med det neste, man får den karakteristiske lyden, man kan justere litt på skarpheten, men man kan ikke trylle et dårlig bilde godt som man kan i dag. Men man får bildet stort opp på skjermen, og kan diskutere det og snakke om det før man skifter over til det neste. Jeg er ikke i nærheten av å komme i samme stemning av å se på bilder på en dataskjerm. Det er en helt annen opplevelse.

De eldste bildene vi har er fra 1971-72, da mor og far ennå ikke hadde giftet seg, de er så unge at de ser ut som en spøk, og de viser helt andre kvaliteter ved seg enn det vi barna har lært å kjenne dem med. De nyeste bildene er fra slutten av 1980-tallet, da Tonje nettopp er født og jeg trer frem som en smukkas med fluffy hår og hockysveis. Mellom der finnes det hundrevis av bilder fra mor og fars og vår families liv. Vi ser når mor og far bor i studentleilighet i Oslo, vi ser når jeg blir født, vi ser vi flytter til Selje og bor der, vi ser Trude blir født, Tone blir født, vi vokser alle til, vi forandrer oss alle. Særlig mor kjører løpet fra 70-talls-look til fullblods 80-talls, mens far legger av seg forfengeligheten, kinnskjegget og barten. Vi ser mange turer og ferier, de viktige turene jeg hadde med far og bestefar, hvordan det så ut på Ganddal, hvordan alt har forandret seg.

Og vi ser hvordan ikke så mye har forandret seg i grunnen. Mor og far lager det koselig sånn som Olia og jeg lager det koselig, hun lager mat og han spiser, det pyntes og fotograferes, det er høytidsstemt i hverdagen. Trude og Tone ligner på barna sine, i utseende og væremåte, trekkene og stilen går igjen, slekten går sin gang. Barna sitter på kjøkkenbenken og baker med hele kroppen, Tone setter seg i badekaret med klærne på, Trude gjør seg til i forkledning, jeg står ansvarsfullt med orienteringskartet i hånden, 8 år gammel.

Fra klokken litt over elleve begynte det å tynnes ut i rekkene. Tonje måtte legge seg, fordi hun skal på jobb. Så måtte også mor, Tone og Trude gå. Jeg gav meg aldri. Jeg så gjennom alle bildene. Siste halvdel helt alene. De var vel ferdige sånn litt før klokken to på natten. De andre gikk glipp av mange skatter. Og jeg skulle gjerne hatt mor der til å forklare meg hvem de var, alle disse menneskene som smilte og var glade på bildene fra før jeg var født.

Mor har nå satt i gang tiltak for å få bildene digitalisert. Det er selvfølgelig veldig bra, så vil de bli bevart for alltid. Men dette er lysbilder. For virkelig å komme til sin rett må apparatet av, lyset må skrus av og man må ha god kaffe eller god vin. Så må man sitte og se og se og se, i timevis, hvert bilde en evighet, for med disse bildene er det som om selve tiden viskes ut, den gang gjelder som nå, livene våre og slekten knyttes sammen.

Gratulerer med dagen til Tonje!

Bursdagene kommer tett for tiden, akkurat på denne tiden her. Mor er 19. oktober, søster Tonje 21. oktober. Hun er i ferd med sitt store år i år, nygift og lykkelig, og godt i gang med legestudiene i Slovakia der hun bor sammen med sin mann, Espen.

I dag er hun 24 år. Endelig er hun en alder det går an å snakke om. Hun har jo alltid vært mange år yngre enn oss, men har egentlig tatt oss litt igjen i visdom og livserfaring. Heretter kommer nok ikke livserfaringen til å være så dyrkjøpt som den har kunnet være hittil.

Jeg og min kone Olia ønsker henne hjertelig gratulerer med dagen, og håper hun og Espen har glede av gaven vi for lengst har gitt dem.

Bryllupet til Tonje og Espen

I går giftet min søster Tonje seg med Espen Kirkeby. Han er hjertelig velkommen i vår familie. Dette er posten om hvordan bryllupet var.

Man skal lete lenge etter noen som var klar enn Tonje til å gifte seg. I hvert fall siden hun ble sammen med Espen, kvelden før hun reiste til Kiev for å være gjest i mitt bryllup med Olia, har hun hatt denne dagen som sitt soleklart viktigste mål. Hun har vært enestående fast bestemt på at dette skal lykkes. Og da Espen endelig fridde – endelig må ses i en relativ sammenheng her, de var sammen et drøyt år før de ble forlovet, – så var det straks etter offisielt på internett med nedtellingskalender og egen bryllupsblogg. Hun har satset og vunnet slik den som tenker «den gevinsten skal jeg ha», og tar den.

Kanskje trenger man forresten ikke lete så altfor langt for å finne noen like motivert og forberedt på bryllupet og ekteskapet som Tonje. Vi kan se rett bort på den hun gifter seg med, Espen, som vel egentlig bare ventet med frierit fordi han fullt ut forstår alvoret som ligger i det. Og vi kan se til mødrene deres, mor vår, og Siri, mor til Espen, som har lagt atskillige timer ned i planleggingen og tenkingen for å få alt vellykket og alle gjestene fornøyde og glade. Av alle bryllup jeg har vært i, har det sjelden vært knyttet slik spenning til det. Det var det siste bryllupet på vår side, Tonje er den minste, og siste som blir gift. Og det var det første på Kirkebys side, Espen er eldst og førstemann ut. At dette var den første virkelig store familiehendelsen som ble arrangert her hjemme etter at far døde gjorde det hele ekstra spesielt.

Brud gjør seg klar.

Her før bruden stelt håret sitt på den store dagen.

Så dagen kom planlagt og ventet og forberedt og dobbeltsjekket til aller minste detalj, her var ingenting overlagt til tilfeldighetene. Og alle rundt brudeparet var fra første stund innstilt på at verken Tonje eller Espen skulle gå glipp av en eneste av de gledene som følger denne store dagen.

Bryllupskjolen hadde Tonje kjøpt for månedsvis siden. Skoene var kjøpt enda tidligere, som om de var evige, kjøpt inn før Tonje ble født, det måtte være dem. Mor skulle være den som satte opp håret og kledde på kjolen. De hadde tørrtrenet flere ganger med å ta den på skikkelig, og ordne med håret som det skulle være. Klokken 1200 skulle vi være i bilen, seremonien skulle begynne klokken 1230. Klokken 0500 våknet Tonje. Ding!

Brud, brudekjole

Bruden, før avreise.

Mens Tonje satt og fikk håret stelt, ringte søster Tone for å sjekke at bruden var våken og at alt var i orden. Denne samtalen ble allerede for mye for Tonje, denne omtanken, og det at Tone sa at hun var ikke bare en god søster, men også en god venninne, det var så rørende. Hun brast i gråt. Siden sa hun hele tiden, «jeg må ikke tenke på Espen, jeg må ikke tenke på Espen, for da griner jeg bare». Det er «ikke tenk på månen» som er setningen, det skal være ganske umulig å unngå å tenke på noe man skal konsentrere seg om å unngå å tenke på. For Tonje et par timer før vielsen å ikke å tenke på Espen, det var ikke til å tenke på en gang.

Min kone Olia og for så vidt også jeg selv vil nesten alltid være en ukjent faktor i en planlagt ligning. Det er ikke mulig å planlegge noe fullstendig, når det involverer oss. Jeg vil jo alltid surre litt, tøyse litt, glemme litt og forveksle litt, jeg lever jo med den innstillingen at det er ikke så mye som er så veldig farlig. Og Olia har tatt med seg et herlig kaos fra Ukraina, med henne er det alltid et spørsmål om sinnstilstanden. Hun kan finne på hva som helst.

Brud og forlover

Et flott bilde av bruden og hennes forlover, Tonje og Ann Helen, før avreise.

Mor og jeg og Olia har bodd sammen hele sommeren, og lært oss godt å kjenne. En av tingene som skiller oss, er at mor er veldig nøye på klokka, man skal være ute i god tid og vite på forhånd når forskjellige ting skal se. Olia har et mildt sagt nonchelant forhold til klokka, det er svært sjelden hun ser på den, og hun forholder seg bare ikke til faste tider. Slik er det å leve sammen, det blir en del morsomme situasjoner. Men på bryllupet var det jo viktig å være på tiden, dette var mors store dag. Og hun måtte få lov til å slippe å stresse seg opp når hun ville være ute i god tid.

Jeg fikk vekket Olia klokken halv tolv, etter at hun hadde vært våken litt på morgenen, og sovnet igjen. Det må med at hun har sommerjobb et stykke unna der vi bor, så hun får nettene avkortet, og hun liker veldig godt å benytte mulighetene til å sove når hun har dem. Jeg hadde også gitt henne beskjed om at det startet klokken 1230, noe som var litt misvisende, siden hun måtte være ute av huset med mor klokken 1200. Plutselig hadde hun altså bare en halvtime på seg. Og vi hadde selvfølgelig ikke lagt noe klart kvelden før, uansett hvor mye Tonje og mor hadde minnet oss på at vi måtte gjøre det, de skjønte jo godt at det aldri kom til å skje. Så Olia dusjet og stelte og sminket seg, og fikk på seg det som var å finne frem av antrekket, det var jo strengt tatt det meste, først og fremst var det ekstra pynt og dingeldangel som manglet. De kom seg av gårde bare litt over 1200. Etter at mor hadde strøket dressbuksen min sånn litt før klokken 1200.

Og følget med Tonje og forlover Ann Helen og jeg, vi kjørte litt etter 1215, som planlagt. Eller som ventet.

Viselsen

Bryllup i kirken, kirkebryllup

Menigheten før bruden ankommer.

Jeg husker hvordan før jeg giftet med Olias søskenbarn Dennis snakket om dagligdagse ting mens jeg ventet på henne, og jeg prøvde å snakke med Tonje om det samme. I Russland kjører brudgommen sammen med bruden til vielsen, i hvert fall gjorde vi det. Jeg hentet min brud hjemme hos henne. I Norge er det som kjent i kirken man får se hverandre, i hvert fall for kirkebryllupet. Det var stor spenning da vi stod bak de lukkede dørene, og kirketjeneren stadig spurte oss om det var greit at han bare startet klokkene.

Det er spent stemning hos brudgommen og hans forlover i kirken før bruden kommer.

Til slutt gjorde han det. Barna i Nygård-familien skulle være med, de skulle gå inn først. De var nydelig pyntet av Trude, søsteren vår, og moren deres, og de var tydelig preget av situasjonens alvor. Så åpnet døren og vi gikk inn.

Kirkegangen, Brud, Bryllup

Det er Nygårdsungene som leder an da bruden og jeg kommer opp kirkegulvet.

Det var jeg som førte bruden opp til alteret, i plassen til vår avdøde far. Det var et sterkt øyeblikk for mange.

Brud, Brudgom, Kirkebryllup

Bruden blir overgitt til sin brudgom.

Både Tonje og Espen er habile kirkegjengere, og de hadde fylt opp det meste av sang og musikk og tekstlesning av venner og kjente. Tonjas nære venninne, Tarja, stod for det meste av sangen, backet opp av et band jeg mener å tro for det meste var venner av Espen. Mor leste dagens tekst. Det var sterkt alt sammen. Og Espen og Tonje så hele tiden nydelige ut der de satt og strevde med følelsene som overveldet dem.

Følelsesladet øyeblikk.

Så var det selve vielsesseremonien. De har etter hva jeg forstår tørrtrenet på dette også, som om de var redde for å si noe feil, og ende opp med å ikke bli gift allikevel. Det er likevel noe eget når det gjelder, og særlig Tonje måtte ta sats for å forsikre seg om at hun fikk stemme når hun uttalte sitt «JA».

Kysse bruden, Bryllupskyss, Brudepar, Kirkebryllup, Bryllup

Og så er de gift!

Min kone Olia oppfylte flott sin rolle som den uforutsigbare. Hun har russiske følelser, og gråt med tykke tårer på hvert eneste vakre punkt i seremonien, også både da vi gikk inn og ut av kirken. Hun syntes alle var enestående vakre, særlig brudeparet, selvfølgelig, og forloverne deres, som hun fotograferte flittig. Det siste sørget for litt ekstra underholdning for oss som klarte å slappe av med det. Olia har aldri vært i en vestlig kirke før, og visste ingenting om hva man gjør og ikke gjør i den. Plutselig forsvant hun, som barn gjør, slik Tone fortalte meg etterpå, og hun kunne vel egentlig dukke opp hvor som helst etterpå, for å fotografere litt i forskjellige vinkler. Det er klart, det blir fine bilder. Men det må ikke utarte med for mange som går og fotograferer i stedet for å se på, og de som fotograferer må ikke forstyrre. Jeg tror ikke Olia forstyrret.

Brudepar

Got him.

Pausen

Etter vielsen var det naturligvis mange lykkeønskninger og gratulasjoner. Mor lot sin normalt kledelige beskjedenhet komme i overkant til uttrykk her, da hun i stedet for å stille seg på foreldrenes naturlige plass ved siden av brudeparet, stilte seg langt nede i et hjørne og godt gjemt, fordi hun følte hun måtte gi plass til alle folkene som kom. Heldigvis var det en god gjest som skjønte hva det stod om, og sendte henne opp på gratulasjonsplassen igjen.

Brud, Brudebukett

Et vakkert og menneskelig bilde av bruden.

Olia og jeg hadde også en kanskje litt spesiell plass, her. Ikke at vi stakk oss frem, tvert i mot, jeg har aldri følt meg helt hjemme i slike formelle sammenhenger der alle hilser på hverandre og gratulerer hverandre og klemmer hverandre, men det var også Olias introduksjon til mange i slekten. Vi fikk aldri holdt et bryllup i Norge, som vi så kategorisk annonserte,  det ble med det vi hadde i Kiev. Det var veldig gøy og veldig skikkelig, men det var naturlig nok ikke så mange som var der.

Brudeparet i bilen

Her sitter de så flott i amcaren.

Slike problemer hadde ikke Tonje og Espen, så godt planlagt og vel forberedt alt var i deres bryllup. 85 gjester hadde de, så mange deltok i middagen. Nå etter vielsen stod de fleste på det som vel fortsatt må hete kirketrappen, selv om det streng tatt ikke var en trapp, og småpratet inntil brudeparet forlot området i en tøff kabriolet. De skulle fotograferes. Resten av selskapet var overlatt til seg selv frem til middag.

Amcar, Kabriolet

Standsmessig doning. Den som finner anledningen verdt å fotografere ansiktet til forloveren, Ann Helen, er BrendaLarry, et ektepar fra statene.

Mor, Olia og jeg reiste hjem til Gaupeveien. Olia så skikkelig flott ut i kirken, men hun hadde ikke fått gjort seg helt ferdig med å stelle seg. Kvinner og unge jenter har alltid noe mer de kan og vil gjøre med seg selv for å bli litt finere, for oss menn og unge gutter blir det fort stopp. En dusj, en dress – nok.

Brudepar kransekake

Dette brudeparet står på toppen av kransekaken.

Mor og Olia fremviste nå en forening i effektivitet. Mor smurte en kombinert frokost og lunsj, som Olia spiste mens mor fønet håret hennes. Jeg satt og finpusset talen jeg skulle holde til Tonje, og forberedte meg til toastmasterjobben jeg skulle ha.

Det var kjøpt inn og satt inn nydelige, blå blomster til middagen.

Vi måtte tidlig tilbake igjen til festlokalet, som var i kirkekjelleren, og dermed samme sted som vielsen hadde vært. Mor var i høyeste grad i festkomiteen, og kunne ikke godt la Kirkeby ta seg av alt mellomarbeidet alene.

Brudetallerken

Tonje Marie - bruden.

Det var ikke så mye å gjøre. Noen få gjester hadde kommet, eller aldri forlatt stedet. De satt og småpratet, og spiste av den serverte frukten og av grønnsakene som var satt frem. Olia og jeg gikk også og småpratet, i tillegg til at hun fotograferte flittig her også.

Toastmaster

Slik ser en toastmaster ut før han går på jobb.

Utenfor Frøyland & Orstad kyrkje (jeg tror det er det den heter) er det flott jærlandskap. Olia og jeg brukte også en tid der mens gjestene smått om senn strømmet tilbake. Da vi omsider vendte tilbake til lokalene var det omtrent allerede fullt, og snart etter ble brudeparets ankomst varslet. Festen var i gang.

Middagen og talene

Brudeparet ankom, tjukke av lykke, i den samme amcaren de hadde forlatt oss i. Nå var det mer klapping, mer jubling og mer fotografering. Akkurat her var det noe som kanskje ikke var innøvd eller tenkt på på forhånd, for på et tidspunkt ropte Tonje brud «Ke ska me gjør??» noe som også kanskje hørte til ritualet. Søster Tone kunne fortelle at også hun hadde lurt på hva hun skulle gjøre, når hun kom ut av bilen og alle stod der. De skulle ikke gjøre  så mye. De skulle komme, til stor jubel, som de hadde gjor.

Man kan lure på hva bruden vil uttrykke med dette ansiktet her og denne gesten.

Med brudeparet vel på plass kunne middagen endelig begynne, og flere av dem som for eksempel skulle holde taler kunne begynne å la nervene sige inn. Det er noe høytidelig med slike middager, og det skal det også være. Særlig tydelig var det denne gang at begge familiene ønsket så veldig sterkt at alt skulle bli veldig kjekt.

Dette er avdelingen for venner av brudeparet. Ann Helens kjæreste tydeligst, nederst til høyre.

Og det ble det, selvfølgelig. Det er ikke så veldig vanskelig.  Da alle endelig var på plass, først bruden, selvfølgelig, så resten, kunne mor ønske velkommen, og etterpå overlate ordet til meg som skulle være toastmaster. Jeg kjenner naturligvis min egen familie veldig godt, og vet hvordan vi vil ha det, men det var mitt første møte med Kirkeby så jeg måtte føle meg litt frem der. Jeg visste Espen ønsket et verdig bryllup uten for mye tull, og prøvde å holde meg til det med korte og greie introduksjoner til hver taler, og ikke for mange sprell. Ellers var det jo også en meget takknemlig forsamling, der ingen gjorde seg vanskelige og alle sørget for at alt fløt fint like inn til mål.

Brudeparet er også spent før de skal inn og spise mat. De siste formaninger får de av mor.

Mor var den første ut med tale, allerede mellom forrett og hovedrett. Jeg visste at hun var veldig spent, det var jo veldig blandede følelser for henne, godt med at det var så kjekt at Tonje blir gift med en mann også vi liker så godt, men vondt med at vår kjære far ikke fikk være med på å oppleve det. Akkurat denne delen av talen var hun redd for om hun kom til å klare å komme gjennom, men det er for mor som det er for mange: Styrken kommer når man trenger den. Mor holdt en svært flott og gripende tale, og fikk også uttrykt mye av det hun ville si i den vakre sangen hun hadde skrevet. Den kom helt til sin rett når den ble sunget i denne forsamlingen.

Brud, Brudgom, Brudepar, Tale

Slik ser en brudgom ut før han skal holde tale.

Den neste som skulle ut og holde tale var brudgommen Espen, mellom de to serveringene av hovedretten. Han var nervøs, dette betydde mye for ham. Han hadde en tale helt fri for krimskrams, den gikk rett i kjernen av det brudgommens tale i bryllupet skal inneholde. Den henvendte seg til foreldrene på begge sider, med hjertelig takk for at han og Tonje hadde blitt tatt så godt i mot. Deretter henvendte han seg til sin elskede brud, og brukte ord som ene og alene skulle uttrykke hvor mye hun betydde for ham. Her var ingenting av at han skulle vise seg frem som en god taler, eller vise seg på noen som helst måte, her holdt han opp og frem bruden som den som var verdt all beundring og takknemlighet. Det var en mektig tale som gjorde inntrykk på alle.

Brudgommens tale

Det er ikke bare i ordene innholdet i en tale kommer frem. Her ligger budskapet tjukt utenpå Espen.

Jeg kan ikke ta alle talene i detalj, selv om de alle utmerket seg hver på sin måte. Ann Helen, forloveren til Tonje, vet jeg ikke liker seg når hun skal stå frem og være midtpunkt i oppmerksomheten, hun hvilte seg som så mange andre på lapper hun hadde skrevet og holdt i hånden. På lappene hadde hun imidlertid fått skrevet ned mye sant, mye gripende og mye morsomt. De er jo to venninner som har gått gjennom en del, de som kjenner historien vet hva det er, og for resten skal vi la den ligge. Det var en flott tale Ann Helen holdt. Espens forlover, Steinar, hadde en lettere jobb. Han er naturlig sjarmerende, og finner lett ordene, han er en taler rett og slett, som han også selv påpekte. Det er også kjekt å se på talere som koser seg når de snakker. Steinar gjorde forresten et godt inntrykk fra første stund vi så ham i kiren. Han virker til å være en god mann, som de sier i Bergen.

Tonjes forlover, Ann Helen, holder tale.

Mor til Espen holdt den siste talen før pausen mellom middagen og desserten. Hun så ut til å være tryggere på det enn vår mor, med det at hun virket som hun visste akkurat hva hun ville si, og ikke bekymret seg så mye om den ville bli for lang eller ikke ville falle i smak. Jeg tror vel jeg kan si ganske kategorisk at mødre generelt ikke er noe å frykte her, det er fedre som kan henfalle til lange og eiendommelige familietaler, de har gjerne overdrevet tiltro til egne talegaver. Mødrene undervurderer dem. Kanskje var det derfor far til Espen ble holdt borte både fra taler og sanglaging? Han gjorde seg godt bemerket på andre måter, og virket til å være en riktig hyggelig kar som lignet veldig på Espen. Og moren – eller Siri, som hun heter – fikk sagt det som var å si om Espen og hans oppvekst. Det var kjekt å høre på henne.

Pausen mellom hovedrett og dessert brukte jeg til å tusle rundt omkring bak kirken i ensomhet, slik er det før jeg skal gjøre en opptreden. Da går jeg gjennom hva jeg har å si. Nå skulle jeg holde en tale for Tonje. Det var en tale som betydde litt. Jeg hadde mye jeg ville sagt, og siden jeg tok opp alvorlige tema, var det viktig at den ble skikkelig. Jeg ønsket å få frem Tonje og det forholdet jeg har hatt til henne, det var jo en tale fra meg til henne, men jeg ønsket også å få med litt om mitt forhold til Olia, siden jeg aldri har fått holdt noen bryllupstale for henne her i Norge. Jeg var derfor nødt til å si noe om mitt syn på ekteskapet, og hvor glad jeg er for at Tonje og Espen deler dette synet. Til slutt måtte jeg ta opp tråden med at vår far er død, og alt vi har måttet overvinne som følge av dette, men at vi nå sitter her, gift begge to, vi har greid det. I dette siste ville jeg også involvere mor.

Det var kort sagt litt av hvert. Og jeg var førstemann ut, straks vi kom inn fra pausen. Etter meg var det søstrene mine, først Trude, så Tone. Trude utmerket seg for en gangs skyld med en liten tabbe hun hadde gjort. Da hun giftet seg med Lars var Tonje like gammel som Daniel er nå. Den gang turte ikke Tonje holde tale, naturlig nok, 9 år gammel, men hun skrev noen fine ord ned på en lapp hun leverte dem etterpå. Den hadde det vært fint å lese opp, fant Trude ut under en av de andre talene, lenge etter det var for sent. Det hadde vært kjempegreier å vite hva Tonje den gangen mente om ekteskapet, og om Trude og Lars. Tone åpnet som vanlig slusene når hun skulle holde tale, og lot ordene strømme ut rett fra hjertet, jeg hadde nær sagt i form av følelser. Sjelden ser vi talere så følelsesmessig involvert i sin egen tale, over hele registeret, smil, latter og flere typer gråt. Jeg synes det er veldig bra, og beundrer Tone for dette.

Etter dette var det ingen flere taler. Det var bare verdensberømte i alle våre selskap Trine og Bård, som skulle ha takk for maten talen. De legger veldig press på seg selv med stadig mer kreative innslag og kombinasjoner av innslag, og finurlige måter å få matrettene å passe inn i finuerlige historier på, og jeg bidro som toastmaster med å øke dette presset med å introdusere dem som det de var – verdensberømte hos oss.

Brud, Brudgommens tale

Et ekstra bilde av brudommens tale. Han er jo staut og fin der han står.

Festen etterpå

Så kunne alle slappe av. Det var ingen flere taler, og arrangmentskomiteen som først og fremst var brudeparets mødre, hadde allerede fått alt som var viktig vel i havn. Treretters middag vra spist, alt hadde gått bra, alle var fornøyd.

Skuldrene ble senket, om de ikke var blitt senket tidligere. Det var ønske om å ta bilder av forsamlingen, og slike ønsker skal man jo etterkomme. Slike ting tar alltid tid. Det gjorde det denne gangen også. De som ikke var med på bilder, var inne og snakket. Det er mange i slekten vi sjelden ser, her hadde vi sjansen til oppdateringer og minneforfriskninger.

Plutselig var klokken 2315. Det er jo som man vet ingen tid i et bryllup, men jeg hadde fått det for meg at brudeparet skulle hentes klokken 2400, og jeg videreformidlet også denne desinformasjonen til noen av gjestene. Det ble derfor plutselig litt veldig liten tid, med tanke på at kakene ennå ikke var satt frem, og det gjensto underholdning som ennå ikke var påbegynt.

Nåvel, brudeparet skulle ikke hentes på noe bestemt tidspunkt, de skulle forlate festen når det passet dem. De hadde brudesuite bestilt, og ville vel egentlig bli på festen så lenge vi klarte å holde på dem. En brudesuite er jo også fristende.

Det ble litt hektisk, selv om jeg tror kanskje at det egentlig kanskje bare var jeg som følte på dette lille hektiske, siden jeg sånn halvveis fremdeles var toastmaster, og hadde et par underholdningsinnslag å introdusere. Det gikk seg veldig fint til. Bryllupskaken ble båret inn og skåret opp til stor oppmerksomhet, alle ingridienser var med, inkludert triksene med å kjøre skjeene inn i hverandres munn på kryss og tvers av hverandres armer. Etterpå var det en million andre kaker å fordele på en stappmett forsamling.

I mellomtiden hadde også Siri blitt klar med bilder å vise fra Espens barndom og oppvekst. Underholdningen kom også i gang. Jentelaget til Tonje før bryllupet hadde filmet og redigert sammen en liten musikkvideo fra alt de utsatte henne. Tonje hadde jo skuespiller som en mulig karrierevei, og slapp veldig godt fra det. Det var morsomt og skikkelig. Liv Bente og Anne Kari fikk sin lille tale mye senere enn de var forespeilet, det var min feil, men det så ikke ut til å gjøre dem noe. De hadde en fin ide om å dele ut sjokloade for alle gode egenskaper Tonje hadde, og for å ta dem tilbake igjen av andre grunner. Til slutt fikk Tonje uansett hele esken.

Artig nok hadde vi søskene til Tonje også planlagt et lite innslag. Jeg var imidlertid litt stresset over at vi hadde gått over tiden jeg hadde sagt til mange, og at vi i Salen-familien hadde tatt ganske mye oppmerksomhet gjennom hele kvelden. Vi kunne godt droppe hele greiene. Det var mor som overtalte oss til å la være. Og det var lurt, for innslaget vårt falt godt i smak. På humorbloggen min har jeg lagt teksten til sangen ut. Det er en sangtekst som står seg mot kritisk lesning og litterær analyse. Blant mange finesser vil jeg selv trekke frem opptakten til siste refreng, der det ender opp med en mulighet for tolkning om at det rett og slett er alle fuglene som leverer dette refrenget. Det står i fin kontrast til det kraftfulle uttrykket dette siste refrenget krever i fremføringen. Sjekk selv i Koss kan du la dette skje?

Steinar forlover demonstrere nok en gang sine talegaver da han viste og forklarte hva Espen hadde gått gjennom i tilsvarende lag som Lene og Tarja viste for Tonje. Guttelaget hadde imidlertid ikke film, men foto, men Steinar loste det likevel og selvsagt morsomt i havn.

Dermed var det hele over og brudeparet var like lykkelige som det var planlagt de skulle være. På begge sider av slekten var det bare fornøyde tilbakemeldinger, noe vertskapet skal ta som et skikkelig kompliment, all den tid det som vanlig er i bryllup var en sammensatt forsamling til stede. Her fant man en måte å gjøre det på som gjorde alle glade, og brudeparet gladest av alle. Slik skal det også være.

Opprydningen etterpå

Med brudeparet reist fra festen går luften gjerne noe ut av selskapet. Tilfredsheten lå tjukt utenpå både Tonje og Espen da de takker for seg og forlot selskapslokalet, de hadde en bryllupssuite på Vatne som forståelig nok til slutt lokket mer. De gamle og helt små forsvant snart etter, Daniel, Sofie og lille Benjamin hadde jo vært med på det hele fra start til mål, og familien Nygård som de er en del av hadde snedig planlagt en tur til Lysebotn søndag morgen, skikkelig morgen, med BrendaLarry. Selvsagt måtte de gå.

Mer eller mindre var det nå ryddemannskapet som overtok. Det var mange å la seg imponere av her, jeg vil trekke frem Olia, som like før hadde vært trøtt og sliten og lurt litt på når det var slutt, men som når ryddingen var i gang deltok for fullt like til det var gjort alt hun overhodet kunne gjøre. Brudeparets mødre må selvfølgelig trekkes frem, de var ansvarlige for festen og tok selvsagt fullt ansvar for ryddingen også. Både Trude og Tone må beundres, mine søstre. De deltok begge fullt ut i ryddingen, selv om begge hadde gjester hjemme som ventet, og begge hadde hver sine grunner for heller gjerne å ville være med dem. Brødrene til Espen deltok også, «skiftet til arbeidsklær», som jeg hørte en av dem si, og bar og stod i.

Jeg deltok imidlertid ikke. Jeg anså at jeg hadde gjort mitt under selve festen, og det ble stilltiende akseptert. Slik fikk vi alle gjort det vi er flinke til. Og det var veldig godt for meg å få lov til å tusle litt rundt og koble litt av.

Ryddingen varte helt frem til klokken nærmere tre, gode to timer. Jeg synes det er imponerende å ordne og styre så lenge midt på natten etter en fest. Det var imidlertid nødvendig, siden kirken skulle brukes til normale kirkeaktiviteter dagen etter, som var en søndag. Det ville ikke ta seg ut om det var rester av bryllupsaktiviteter da menigheten kom.

Det er veldig gode grunner for å være veldig godt fornøyd med denne dagen for alle som var med på den. Det var mange som la ned en eller annen innsats for at denne dagen skulle bli så kjekk og minneverdig som bare mulig for de to viktigste i den, Tonje og Espen, og i dette er konklusjonen entydig: Det klarte vi fullstendig.

Jeg er veldig glad Tonje og Espen fikk en slik flying start på ekteskapet sitt, og ønsker de skal holde seg der oppe så lenge som mulig, også når hverdagen kommer. Det er veldig fine folk som kommer til å få et godt hjem og et godt liv. Jeg ønsker dem all mulig lykke, og er selv glad for at jeg får være med og ta del i den.

Et enestående vakkert bilde av bruden, det vakreste av dem alle.

Bildene i posten er tatt av min kone, Olia. Dessverre gikk vi tom for batteri i kameraet, så det er utenom et av forloveren Ann Helen mens hun taler til Tonje ingen bilder etter talen til Espen.

Tonje Marie Salen – 23 år!

I dag går bloggposten til min kjære søster som i dag fyller 23 år. Hun ble født 21. oktober 1987, som den klart yngste i familien, 13 år yngre enn jeg og 9 år yngre enn Tone som er nest yngst. Tonje har derfor liksom alltid vært minstejenta, inntil hun mot slutten av skoletiden ble plutselig voksen, og etter hvert nesten voksnere enn alle. Hun har hatt sine vanskeligheter, som hun ikke selv har vært skyld i, og hun har selvfølgelig hatt sine enda større gleder, og de har hun også vært med på å sørge for selv.

To dager før jeg giftet meg med Olia fant Olia seg kjæreste, Espen fra Orstad. 6. august til neste år gifter de seg, og Tonje blir en Kirkeby. Jeg har forstått det slik at Espen skal forsøke å komme seg ned til Slovakia og bo med henne der de tre siste årene hun har igjen av medisinstudiene sine i Martin, men det er vanskelig å planlegge, især om fremtiden, og det er ikke alltid at slik som det planlegges, er slik som det blir. Det vet jeg selv.

Olia og jeg hadde tenkt å sende vår kjære søster og svigersøster en liten gave på dagen, en liten oppmerksomhet. Vi sendte Olia ut i Kievs gater for å handle inn, og hun kom tilbake med en gave hun sa var lett og god å sende i posten, og som Tonje trygt kunne etterlate seg i Slovakia når hun en gang skulle reise hjem igjen. Lørdag tenkte vi å sende den, jeg har allerede skrevet om det i posten om de små uhell, og et av uhellene var at pakken aldri ble sendt. Det kunne nemlig være såpe i den, som de sa.

Dermed ble postverket i Kievs frykt for såpe en årsak til at Tonje ikke fikk bursdagsgaven sin på dagen. Vi tenkte det ville være hyggelig for henne å plutselig få en pakke i posten, fra Ukraina. Vi hadde skrevet kort også, viktigst av alt, med en hyggelig hilsen om at vi tenker på henne og at hun må ta vare på seg selv. Alt kan jeg ikke skrive sak, for kortet er en sak mellom meg og Tonje, og så Olia da, selvsagt, med meg. Vi tenkte vi kunne ta ut kortet, og sende det alene. Men pakken var så lett og uskyldig og fint ferdig pakket inn med poststempel og det hele, vi bestemte oss for å gi alt sammen samtidig når vi engang treffes til jul. Da vil kortet ha gått litt ut på dato, og overraskelseseffekten vil utebli, men det vil likevel bli det hyggeligste vi kan få til.

Tonje skal uansett være ønsket hjertelig til lykke med dagen, med store hilsninger også fra Olia. Vi heier på deg!