Casa Salen med familien Nygård

Vi er nå i leiligheten i Spania. Jeg har ikke funnet noe godt sted for WiFi, så omfattende posting må vente.

Dette var så langt jeg kom med bloggingen mens jeg var der nede. Vel hjemme på Ganddal må jeg gjenkalle det hele fra hukommelsen.

Etter noen i overkant varme netter på studenthjemmet i Barcelona så jeg frem til å komme til litt mer lukseriøse omgivelser i Casa Salen. Jeg visste godt at noen ekte ferie ville det neppe bli. Til det ville vi være for opptatt av pakking. Og med godt med livlige barn til stede blir det aldri noe ordentlig avslapping, det er ikke engang et mål.

Det ble litt forsinkelser med ankomsten min. Togturen fra Barcelona til Alicante gikk upåklagelig, det samme bussturen fra Alicante til Torrevieja. Det var bilturen fra Torrevieja til Las Terazzas som var problemer, rettere sagt å finne frem til bilen. Mor hadde avtalt med Lars og meg at han skulle hente meg «ved musikantene» i sentrum. Disse musikantene har jeg sett på bilde, og jeg hadde en ide om hvor de var. Men det hjelper ikke noe særlig når denne ideen ikke stemte overens med virkeligheten. Ytterligere forvansket ble det av at mor var mellomledd mellom oss, alle meldinger gikk via henne, siden jeg ikke nådde frem til Lars. Til slutt skar Lars igjennom, og ringte meg, ikke bare én, men to ganger, før jeg endelig kunne finne frem til ham, og bilen, og vi kunne kjøre hjem.

I bilen hadde Lars straks store nyheter. Han og Trude har kjøpt rekkehus i samme område, like i nærheten, så for dem kommer Spaniareisene til å fortsette. De er også interesserte i å leie det ut, både til familie og venner, så det er bare å kontakte dem om man vil bo fint i Spania noen uker. Det var veldig kjekt at de fikk ordnet dette før vår overtakelsen av vår leilighet i Spania, slik at de fikk ordnet med mye av det praktiske mens de bodde i den. Det er også greit å ha neste prosjekt i gang før det forrige blir avsluttet.

Vi feiret dette og mange andre ting med en god middag på takterrassen.

Så kunne jeg sove godt og snorke fra meg i en god seng og aircondition.

Frokosten i Spania er alltid høydepunkt. Det tok litt tid å bygge opp dette høydepunktet, siden jeg mest av alle var gjest, og man i forhold til barn har behov for å gjøre det litt enkelt. Jeg har jo litt behov for overdådige frokoster, særlig når det er så billig og godt som i Spania. Enda litt vanskeliger ble det av at det var en del ting som skulle ordnes, så det hastet litt å få den ferdig. Likevel ble det selvfølgelig et festmåltid, med gode oster, kjøttpålegg, juice og kaffe, og ferske baguetter kjøpt på supermarked like ved. Jeg hadde ikke travelt, så jeg kunne spise så lenge jeg ville, og gjorde selvfølgelig det.

Sofie og Trude står og slapper av.

Deretter var det ned til stranden. Nygård-ungene hadde sin beste tumleplass i bassenget, der fikk de til det meste, selv lille Benjamin på fire stupte, hoppet og slo salto så det kostet etter. I sjøen var de ikke like trygge, om enn de hoppet, spratt og turnet også her. Daniel og Sofie likte å klatre opp på meg og hoppe over bølgene, Daniel alltid med salto, mens Benjamin likte seg best trygt i baderingen når han var i saltvann. Sofie lærte seg også trikset med å ligge i det salte vannet med den gode oppdriften som man ligger på sofaen.

Daniel og Sofie er i ferd med å finne på et eller annet, mens jeg sitter på stolen og fotograferer dem.

På kvelden skulle vi denne dagen spise på Kvadraturen, som vi kaller det. Det er en samling restauranter like i nærheten av alle leilighetene. De er ganske turistifiserte disse restaurantene, ikke laget for den kresne, men for dem som vil spise raskt og greit, og gjerne få seg litt vin eller øl, og litt kjekt for barna, på kjøpet. Vi var nok ekstra uheldige med restauranten denne kvelden. Ikke bare var maten sånn måtelig, de glemte til og med bestillingene til Benjamin og Sofie, til Sofie endatil to ganger. Da hjelper det nok ikke med en brus på restaurantens regning. Særlig når denne brusen først kommer feil, sitron i stedet for appelsin, og så den feile en gang til, når den rette er kommet. De må nok ordne opp i bestillingene, denne restauranten som het Vida, om de skal få kundene til å komme tilbake til dem. Vi kommer ikke til å gjøre det.

Benjamin slapper av mellom slagene.

Men det ble likevel en fin kveld. Ungene koste seg, og har uansett sjelden maten som det viktigste. De gikk etterpå og hoppet i hoppeslottet, eller fikk seg fletter i håret, som Sofie. Daniel fikk være med mor og meg hjem, og sitte på verandaen som de voksne, og se på og kommentere de som gikk forbi. Han hadde virkelig lyttet oppmerksomt på hva vi snakket om dagen i forveien, og kopierte ganske riktig hvordan det skulle være. Da hans mor og far kom hjem, var det imidlertid slutt. Da måtte han i seng.

Etterpå satt vi en kort stund på verandaen, før vi også la oss.

Sofie på stranden

Siste feriedag for i år…

 

 

 

Det har vært en uke i bar overkropp, hver dag har fulgt samme langsomme rytme, forpliktelser har det vært ingenting, bedagelighet har vært alt. Før det var en uke på farten mellom de baltiske hovedsteder, et lite mellomspill, det der. En måned i Russland og langs den Transsibirske jernbanen har spilt hovedrollen, den ferien er uforglemmelig, den kan få meg til å lure hvorfor jeg i det hele tatt gjør andre ting. Jeg hadde til og med et lite forspill, en liten uke i Norge, med bryllup i Oslo, og noen dager på Ganddal, med utflukter til Cementen i Stavanger og litt annet småtteri som høydepunkt. Deltakelsen på Humorfestivalen i Stavanger har kastet av seg i form av nye bekjentskap, nye kontakter, nye venner, fine greier.

 

 

Mor og far

 

 

Men det er Spanialivet som er fersket. Og for en gangs skyld, en sjelden gangs skyld, skal jeg ikke skrive så mye, men heller sende noen bilder som viser stemningen. Slik har vi hatt det, og alle andre med tilgang til Casa Salen, vil vite at jeg har helt rett. Sånn har vi det.

 

 

Far fanget i et av de sjeldne øyeblikk der han leser en bok

Far og jeg på takterassen før en bedre fiskemiddag

 

 

Niste på stranden

Jeg på en liten øy (på stranden Cala Capitan)

  

Mor godt fornøyd med kvelden og livet (og vinen)

   

Far og jeg etter et slag backgammon

  

Far tenker

 

Jeg vinner

 

Mor er på kjøkkenet

 

Far leser og skyggen tar bildet

 hilsen fra Costa blanca, Spania (og Casa Salen!)!

Et postkort fra Spania

I dag forsøker jeg meg med et poskort. Dere kan lese det ved å trykke på lenken, og laste ned Word-dokumentet. En bedre måte å levere det finner ikke jeg, eller gir ikke WordPress muligheten til. Til gjengjeld får dere et håndskrevet postkort, fra meg, til alle som vil lese. Slekt og venner må selvfølgelig trykke, dere andre får bli bedre kjent med meg ved å lese min personlige skrift, den sier litt om meg og hvem jeg er.

postkort-torrevieja

Spania og slaraffenliv

 

Frokost i Casa Salen

Etter en drøy måned på farten er det greit å la all fart stoppe opp. Her er Spania, her er solen, sjøen og slaraffenlivet. Hver morgen våkner jeg og vet at jeg samme natt skal sovne i samme seng. Jeg skal ikke reise noe sted, har ingen billetter som skal kjøpes, rom som skal bestilles, ting som skal gjøres, noe som helst. Det er bare å ta det med ro, og la dagen gå av seg selv. Det er Torrevieja og Casa Salen, og jeg skal være her en uke.

Jeg på vei ned for å bade

 Jeg våkner hver morgen når det passer meg, når kroppen har fått nok søvn. Det er riktignok alltid tidlig, det er mye fristende å fylle dagen med, jeg starter den med et godt bad i Middelhavet. Det er fem minutter å gå barbeint, med sandaler tar det tre minutter. Stranden heter Eivindstranden, eller «Eivindstrandå», siden vi nå en gang er rogalendiger. Og jeg er godt fornøyd med navnet, særlig siden det ser tøft og dramatiske ut der, og nudiststranden og hundestranden ligger like ved. Der har jeg morgenen alt for meg selv. Er jeg tidlig nok, er det ingen der, og jeg er tidlig nok, i dag var jeg der før solen hadde brutt gjennom morgendisen.

Eivindstranda (som for all del ikke må forveksles med hundestranda og nudistrstranda lenger bak)

 Etter å ha badet litt i sjøen, er det å skylle seg litt i bassenget, stupe litt. Så er det frokost, som as we eat umerkelig glir over i lunsj, og deretter mer kaffe med litt sjokolade og godt. Mor finner frem en bok, og far finner frem Backgammon og utfordrer meg. Hvis det var noe som helst orden og system her i verden, så hadde jeg vunnet hver gang, men siden verden er styrt av kaos og uorden og tilfeldigheter, hender det at han vinner. Det føles unaturlig å skrive det, men jeg forholder meg til det som faktisk skjer her i verden, og det som faktisk har skjedd, er at han vant. Jeg tror det ikke selv om jeg ser det.

Lynvingen klar for et slag backgammon

 Så er det kanskje et eller annet å gjøre, i går skulle vi kjøpe noe badebukser og kanskje sandaler og litt forskjellig, vi skulle til sjømannskirken og sjekke internett, det går litt tid, og så er det ettermiddag. Da er tiden inne for storbadingen. Vi tar med strandstoler og bøker, og reiser ned til en av de mange strendene her. Vi er i sjøen langt mer enn i strandstolene. Vanligvis går man jo opp igjen når det blr kaldt, men her blir det aldri kaldt. Vi kunne vært uti for alltid, om vi ikke bestemte oss for å gå opp.

Jeg er klar for morgenbad

Etter å ha badet noen ganger, og lest litt i mellomtiden, og badet igjen, er det på tide å pakke sammen og reise hjem. Det er tid for å forberede seg på middagen. Ingenting må komme for brått, slike ferier. Man må snurre litt rundt og la tiden forsvinne, også. Noen ganger går vi på restaurant, noen ganger er det mor som lager maten. Kvaliteten er stort sett den samme, mens mor er overlegen med kvantiteten, og for meg er jo begge deler viktig. I dag blir det sardiner, en delikatesse, og i går var det restaurant, og tirsdag svinnekjøtt, ovnstekte poteter med olje og krydder, og soppsaus, som mor i motsetning til restauranten serverte uten å si noe om det (mens restauranten sa den skulle gjøre det, gjorde det ikke). Salat er en selvfølge. Og vin, eller øl, eller hva vi vil.

Middag på restaurant (Legg merke til den fine soppsausen på fars tallerken)

Til slutt er det tremannswhist, og der viser verden at det finnes litt forstand og fornuft likevel, jeg vinner stort sett hver gang. Og da sovner jeg jo meget lykkelig. Og er klar til å våkne igjen så fort som mulig.

Turist