Irina teller til ti! Og mer til!

Nå er det sikkert. Lille Irina teller til ti, fra 1 til 5 har hun en stund hatt kontrollen, fra 6 til 10 har hun også kunnet, men hun sier 10 to ganger, i stedet for 9 og 10. På russisk er det ganske likt, uttales djevit og djesit (skrives djevjat og djesjat), så det er det ikke så rart lille Irina uskyldig sier vosjem-djesit-djesit, med den søte stemmen sin. Ikke nå lenger. Nå er det sjest – sjem – vosjem – djevit – djesit, til stor jubel fra alle. Også fra henne selv.

Jeg mener det er Aftenposten eller noe som har liggende ute artikkel om at barn som teller til ti før de er to og et halvt er «spesielt begavede», at da må man «være på vakt». Irina er altså to år og to måneder. Men vi har telt med henne siden før hun var to, sikkert, dette er noe vi har holdt på med, og lille Irina har neppe skjønt ennå hva hun egentlig gjør når hun teller. For henne kan det like godt være en regle, ord som kommer etter hverandre, enda hun også viser på både mine og sine fingre hvor mange det er. Derimot forstår hun overhodet ikke noe spørsmål om hvor mange det er av en ting på forskjellige steder, og det gjør ikke henne stort om hun teller litt feil, så det blir for mange eller for få av noe. Hun forstår ikke at fire steiner er fire steiner, hverken mer eller mindre. Men hun vet nok hvordan fire fingre ser ut. Og hun vet utmerket godt hvordan fem og ti fingre er.

Hun har også skjønt konseptet «tomt». Hun kan ordet på russisk, njeto, men hun får det dårlig til på norsk, når jeg sier det er tomt i lommen, når vi er på tur og hun vil ha sjokolade. Da kan hun gjenta «tomt», men hun vil likevel se i lommen, igjen og igjen. Men njeto sier hun, til tomme fyrstikkesker og når yoghurten er spist opp. Det kom først skikkelig i dag.

Det er ganske overraskende nå om dagen, som Irina plutselig har ord hun ikke før har hatt. Dobbelt kjekt er det siden fremgangen og ordene kommer både på russisk og norsk. Det meste av det som er på himmelen, har hun nå inne, på russisk. Vi står på terrassen og ser, solntse (sol), luna (måne), njeba (himmel) og dozjd (regn). Tilsvarende på norsk har hun så vidt sol, et ord hun ikke bruker selv, sjelden sier hun «måne» også, men regn sier hun, litt sånn som min søster Tone sa det da hun lærte å snakke: hekkn. Den rogalandske skarre-r’en sklir nesten over i en h, eller russisk kh, som enden i tyske Bach. Og ordet er ganske kort og kraftfullt, med tyddelig e. (ikke noen østlandsk diftong, [rein]).

Det er veldig kjekt og spennende for oss som går gjennom dette for første gang, når Irina sier hva hun ønsker, og kan fortelle oss når hun har noe i bleien, og hva det er. Av mat kan hun si hun vil ha egg, eller yoghurt, hun har lenge gitt uttrykk for at hun vil se film, hun bruker tsvet – for farge – når hun vil tegne, eller male, og hun kan si vniz, når vi skal ned. Både når vi leker og når hun selv får vondt, sier hun bolna, og vet vi da må blåse på. Jeg måtte forsikre meg med Olia hvordan russerne sier «vondt i hånden», for eksempel, der er det feller for oss fremmedspråklige. Det viser seg at jeg har lært Irina litt barnespråk, slik jeg ikke vil lære henne på norsk, jeg sier «bolna ruka», noe som tilnærmet blir «vondt arm». Det heter bolna v ruku, eller ruka bolit.

Når det gjelder tellingen, er Olia ambisiøs som få, og går straks videre med å telle opp til 15. Jeg liker tilnærmingen, det går alltid an å lære mer, men 10 må først skikkelig inn. Og så må jeg lære henne det på norsk. Derfor var det En-to-tre-fire-fem-seks med steinene langs vannet, jeg tror det skal gå ganske fort for henne å få det inn, nå som vi har begynt med det. Hun er i ferd med å skjønne hun snakker to språk, men har ennå ikke vist utvetydig hun har kontrollen (dog er det sjeldnere det kommer norske ord i det russiske snakket, og omvendt). Hvor spesielt det er at hun behersker det ser vi når vi synger barnesanger på norsk. Da slår vi rett over til norsk, fra russisk, og synger tommelfinger-tommelfinger-hvor er du? Og hun synger helt flott her er jeg, her er jeg, og sikter seg så etter god dag, god dag, god dag (veldig søtt når hun synger for seg selv, da er det her-er-jeg, her-er-jeg, da-daa, i en nydelig omskriving av sangen, også når det gjelder hvordan hun ender ut melodien). Så er det over til å telle disse fingrene, da er det adin-dva-tri, på perfekt russisk.

Små episoder

Det var koselig jeg akkurat i går skrev om barn og språk. Straks etter skjedde nemlig nye ting, verdt å skrive om. Irina kommer seg ut i norsk språkmiljø, og de russiske ordene hennes blir ikke forstått. I går satt hun hos bestemor med to glass i hånden, og sa ganske riktig dva. Imponerende, hvis hun mente og skjønte hva hun sa. Men på norsk er det altså to.

Videre kom hun inn på rommet vårt, mitt gamle gutterom i huset. I hånden hadde hun én kloss, og sa full av fryd odin. Det er én på russisk. Litt imponerende i seg selv. Men spesielt morsomt siden det på klossen var skrevet et stort og tydelig 1-tall.

Det er vanskelig å tro hun var oppmerksom på det, jeg er ikke sikker på hvor hun har lært tallene fra. Men i dag, mens vi spilte et spill, pekte hun på et 1-tall og sa odin. Jeg tror ennå det er tilfeldig.

Også i dag, hos tante Tone, sa hun sitt lengste ord så langt: eplejuice. Uttalelsen var helt sånn som tante hadde sagt det, med lang juuice. 

Den siste koselige episoden jeg vil ta med har ikke noe med språk å gjøre, men hvordan barn tar etter eldre barn og voksne, og på den måten lærer. Søskenbarn Sara var ute med henne, og de løp rundt mens vi gjorde oss klare til å reise fra bestemor. Så satte Sara seg ned på huk, og holdt armene ut slik at Irina skulle løpe inn i dem, sånn man gjør, veldig karakteristisk. Irina hadde ikke sett noe slikt før, og stod med fingeren i munnen, i tvil om hva hun skulle gjøre. Så kastet hun seg i det, løp bort – og – snudde seg rundt, satte seg ned på huk, akkurat slik Sara hadde gjort, og like foran henne.

Davai! – En uke med et tospråklig barn

Maisommeren er kommet til Rogaland nå. Varmepumpen er for lengst slått av, kjeledressen og varme sko lagt bort, nå er det sommerkjoler og lette bukser som gjelder. Vår lille Irina har vært i storform, og gitt oss en alle tiders uke tross en del begivenheter vi godt kunne vært uten.

Vi gjør oss ferdig med det vi kunne vært uten først. Det er sykdom i Kiev hos Olias familie, hun hadde fredagen en eksamen som resulterte i en del stress, og vårt lille, herlige barn ble stygt oppkloret av en katt. Det siste kan jeg skrive om.

Jeg har et forhold til lille Irina som de norrøne gudene hadde til Balder. Det er meg komplett uforståelig at noen vil skade henne eller gjøre henne noe vondt, hun er skjønnheten og godheten selv, se henne og bli glad, se henne og få troen på livet og menneskeheten. Hun er også tillitsfull og snill som Balder, og gjorde sitt aller, aller beste for å sjarmere denne rødbrune og hvite katten som skulle klore henne. Hun smilte og laget godlyder, fortalte katten mjau! mjau! og en rekke med ting på sitt eget språk, så katten skulle forstå at her skulle det bare bli kjekt.

Katten ville nok helst være i fred, imidlertid, og viste det med å slå ut med poten, først uten klør. Min kone Olia og jeg så det, og været faren, hun er tryggere på katter enn jeg, og kjenner dem bedre, hun gikk for å ordne opp. Første gang gikk det bra. Andre gang lot vi det være, – jeg har blitt klort opp så mange ganger alle steder, sa Olia, vi lot det stå til — og så kom lille Irina hylgråtende med blodet renne tjukt nedover ansiktet, klort skikkelig opp.

Jeg ble rasende på katten, og sa FUUUuu til den av rent instinkt, nesten, så den skulle lære seg at sånt gjør den bare ikke. Olia skjønte godt det, men mente vi skulle gi den en kjøttbit dagen etter, den gjorde jo heller ikke annet enn instinktene fortalte den, når Irina ikke skjønte det uten klør, så måtte klørne brukes. Olia er veldig glad i katter.

Nåvel. Det ser ut til å ha gått bra. Sår gror utrolig raskt på små barn. Det skriver jeg som ikke sløser med ordet utrolig, nå noen dager er det bare noen små prikker og streker igjen. I ansiktet, på toppen av øyelokket og oppe i hodebunnen. Antagelig måtte katten klore et par ganger før lille Ira skjønte det var alvor. Hun har heller ikke tatt redsel i det hele tatt. Neste katt vi fant samme dag var akkurat det samme, mjau! mjau! – og så i full fart etter den. Den samme katten som hadde klort henne var hun også trygg og nysgjerrig på, en dag eller to etter. Det var jeg som måtte holde igjen, jeg er ikke trygg på den.

Spennende sa hun mjau da jeg spurte om hun husket katten som klorte henne opp, hun klarer altså å koble ordet katt med mjau. Hvert fly hun ser er fingeren i været, Oooo! og så hadet, hun vet hva man skal gjøre med fly. Tog setter oss alle i fyr og flamme, det er toget! Og så i full fart etter det. Det kommer to ganger i timen på Ganddal, så vi ser det stadig vekk fra plassen nede ved endene i Stokkalandsvannet, en plass hun formelig løper til når vi slipper henne fri utendørs. Her er det helt topp for henne.

Hun har også tatt i bruk første russiske, tostavede ord: Davai! Det er et ord som betyr «gi», bydeform, og russerne bruker ordet også i betydningen «kom igjen!» Hun har brukt det to ganger, første gang i hagen, da det passet å si «kom igjen», og så i går, da Olia hadde holderen til espressoen i espressomaskinen, og Irina ville ha den og skulle få den – davai! Ordet passet så godt at både Olia og jeg stoppet helt opp, store øyne, kunne det virkelig være hun brukte ordet som det er ment!

I den alderen, ett år og åtte måneder, snart ni, er det vanskelig å vite hva som rører seg i hodet. Hva vi ser mest av er et fyrverkeri av glede. Hun kommer løpende når hun våkner om morgenen, eller når jeg kommer hjem fra jobb. Hun er glad som en hund når vi skal ut, står og tripper foran døren og peker på vinduet, dit! dit! Det er knapt så hun har tid å ta på seg skoene. Når hun slippes fri er det full fart, først til lekeparken like ved oss, der hun har sitt faste, lille program i vippen og sklien, og kanskje litt i sandkassen, lekehuset og noen av de små apparatene festet til fjærer, så er det videre ned til vannet og endene. Hun liker å kaste stein i vann, hun liker broer, og hun går uventet nok videre til butikken Prix, uten at vi helt kan tro at hun faktisk husker butikken ligger der, og vil inn i den. Etter en tur rundt vannet onsdag kobler hun også fugler med pippip, og sier pippip når det er småfugler i nærheten. Under samme tur fant vi mirakuløst igjen luen hennes, enda en gang, etter stadig vekk å ha mistet den når hun sitter i bæremeisen. Vi har ALLTID funnet den igjen. Nå tror jeg ikke vi skal stole mer på denne lykken, og heller satse på forstanden. Enten lue som kan knyttes, eller ingen lue i bæremeis.

Her om dagen var også et ulykkelig, hjerteskjærende øyeblikk. Hun var med meg på jobb mens kona hadde eksamen, gikk og tuslet for seg selv, før hun la seg ned på sofaen. Jeg trodde det var for å hvile litt eller å sove, men da jeg etter en stund kom bort til henne hadde hun tårer i øynene, og var lei seg. Det var en side ved henne jeg ikke kjente, hva var det som gjorde at hun ikke kom bort til meg når ikke alt var som det skulle for henne? Etter litt brødskive og varm sjokolade i kopp var hun i toppform igjen, og den uttømmelige lykkekilden hun pleier å være for oss. Og for de fleste som ser henne, må jeg kanskje få lov til å legge til. Det er vanskelig ikke å være i godt humør, når Irina er det.

I går var hun med tante Tonje og familien Kirkeby samt vår felles bestemor og mormor til Melsvatn. Der er også lille David og enda mindre Noah. David kan snakke og fortelle ting, Noah er tidlig ute med å krype og kommer nok til å gå før han er året. Der prøvde bestemor seg med at Irina kanskje vil bli en sånn grublejente, etter den historien med sofaen på jobb, en sånn med det meste av verden inni seg. Vel, hun har en veldig, veldig sterk, utrykksfull side også. Lille David fortalte noe morsomt med litt hjelp fra tante Tonje, vi lo alle sammen, og ingen lo høyere og sterkere enn lille Irina, når hun skjønte vi skulle le. Hun kastet hodet bakover og lo, og tok noen runder på bakken også, bøyde seg opp og ned. – Hadet! sa vi til flyet. Hun ropte hadet! og vinket med begge hendene, så stort og voldsomt den lille kroppen kan få det til.

Det er en rik tid for oss. Det er enorme ting som foregår i den lille kroppen og det lille hodet, enormt med inntrykk å ta inn, en enorm verden å respondere på og være aktiv i, interaktiv med. Hun våkner som det allerede er for sent, hun må løpe, det er alltid noe spennende der hun er, og like ved. Det er en herlig innstilling, herlig alder, herlig liv – davai!

Friske igjen

I går kunne jeg endelig ta en morgentur ned til treningsparken Katsjalka igjen. Det er en ennå litt rusk igjen i kroppen, så jeg løp bare kvarteret frem og tilbake til metroen Arsenalnaja, og kjørte de to stoppene derfra. I tillegg hadde jeg på tykk treningsbukse, og genser. Temperaturen på mobilen viste da også en kuldegrad, og «føles som» -8. Halvannen uke uten trening gjør at jeg har litt gangsperr i dag, og dropper treningen for en morgenpost i stedet.

Det var en dramatisk dag i kandidatturneringen i sjakk i Moskva i går. Russeren Sergej Karjakin – som en gang var ukrainsk statsborger -, slo tilbake etter tapet mot inderen Anand dagen før, og vant tilsynelatende enkelt mot bulgareren Topalov. Topalov har selv uttalt at han ikke er topp motivert til denne turneringen, og lenge var usikker på om han i det hele tatt ville stille. Han spiller på gøy, tar store sjanser, og er ikke så nøye som de andre på om det blir seier eller tap. Denne dagen var det en stor fordel for Karjakin. Bulgareren prøvde siciliansk forsvar mot Karjakins e4. Det leder gjerne til friskt angrepsspill med kongeangrep på hver sin fløy, midt i blinken for Karjakin. Han virket også godt forberedt, motivert og fokusert, han utspilte Topalov, og stod til seier etter få trekk.

Godt for Karjakin var det også at inderen Anand nokså uventet tapte stort mot amerikaneren Nakamura, som til det har hatt en elendig turnering. Men Nakamura har tradisjonelt hatt et godt tak på Anand, er nokså alene i sjakkverdenen om det, og spillet for inderen gikk skeis med en gang. Det var nesten pinlig så han ble utspilt allerede i åpningen, og fikk en stillig som kan minne om sånne amatører får når de spiller mot mestere. Brikkene stående i hytt og vær, og helt åpen kongestilling. Veldig merkelig etter det svært gode partiet mot Karjakin dagen før, for Anand.

Resultatene gjør at Karjakin ligger meget godt an nå som det er to runder igjen. Han leder over rivalen Caruana på kvalitet, som det heter, eller tiebreaks, på engelsk. Hadde Anand klart remis i går, var det Caruana som ville ledet på kvaliteten. Så jevnt er det. Men selv om det er nesten helt likt, er det Karjakin som er lite grann foran, og siden han skal ha hvit mot Caruana i siste runde, står han frem som klar favoritt. Før lå det an til at Karjakin måtte vinne med hvitt mot Caruana. Nå er det Caruana som kanskje må vinne med svart mot Karjakin. Siden det er hvit som begynner, er det Karjakin som har fordelen, og på aller høyeste nivå har dette en god del å si. Det er imidlertid en runde igjen før sisterunden, der Caruana har hvit mot russeren Svidler, og Karjakin svart mot armeneren Aronian. Den runden er klart vanskeligst for Karjakin. Så det er kanskje her Caruan må håpe det blir avgjort. Han må vinne over Svidler, eller så må Karjakin tape mot Aronian. Siden tittelkampen mot Magnus Carlsen i november er i New York, er det viktig for amerikanerne å få en av sine egne, det vil gi mer oppmerksomhet, og det er gøy med hjemmebane. Jeg holder imidlertid med Karjakin, og var veldig glad for sånn det gikk i går.

Med oss gikk det også ganske godt i det som forhåpentligvis var den siste, kalde dagen. Konemor Olia fikk flyt i eksamenslesingen i statistikk, endelig forstod hun dette med normalfordelingen og binomisk fordeling, hun tegnte grafer i geogebra og skjønte formler og symboler, hun ville være hjemme og lese, mens lille Ira og jeg gikk ut. Godt kledd. I fire lag gensre og to-tre lag bukser så hun ut som en klump i den store kunstpelsen hun har ytterst. Skoene er også altfor store, arvet etter søskenbarnet, slik at hun kan ha tykke sokker i dem, uten at de blir for små. Dette holder henne varm, men minsker bevegeligheten hennes.

Den opprinnelige planen var å ta bussen et sted, gjerne høydene langs elvebredden, men i stedet tuslet vi bare de par hundre meterne opp mot sentrum av Petsjersk, krysset med metrostasjonen. Jeg brukte tiden også til å gå gjennom russiske gloser på Anki, og som vanlig fotografere flittig. Lille Irina er veldig søt i den pelsen, og ser ikke ut til å la seg sjenere av at hun knapt kan bevege seg. Hun vagger omkring, peker på biler og busser, og prøver å klatre over gjerder og opp på benker likevel. Når hun blir sliten, vil hun bæres litt. Og det er slik vi kommer oss fremover.

Noen ganger når det er trygt for biler og andre ting går jeg foran, og hun kommer etter. I andre tanker som jeg så ofte er, kan jeg glemme vesle Irisjka for en stund. På plassen foran administrasjonsbygningen i byen – den ligner forresten litt på den i Sandnes, en skikkelig murblokk, ingenting for estetikken her -, så kom jeg kanskje 40-50 meter foran henne, før jeg snudde meg for å se hvor hun var blitt av. Da hadde hun satt seg ned, og i de gigantiske klærne var det ikke helt enkelt å komme seg opp igjen. De første middelaldrende kievianere var allerede begynt å flokke seg om henne. Hva var dette? Et godt kledd, vakkert barn, alene her? De så seg om etter foreldrene, men i feil retning, opp mot selve plassen, der det var flest folk. Jeg kom fra andre siden, den som går vekk fra sentrum, og sa på russisk «hun er med meg», «hun er med meg», alt er under kontroll. Det ble en morsom liten episode, jeg reiste henne opp, de spurte hva hun het, og alle smilte.

Utenfor en liten lekepark bak den første boligblokken sørøst for plassen traff vi en mor og to små barn som rant på en lang sklie, eller rutsjebane, som det også heter på norsk. Irina stoppet opp og så på den. Hun blir veldig initiativrik, slike øyeblikk. Det må være morens gener, hun kaster seg inn i det, ivrig etter kontakt med andre, mens jeg er norsk og mer forsiktig i starten. Til gjengjeld er jeg god på å bli godt kjent og nær venn med mange ulike mennesker, når kontakten først er oppnådd. Der er kona annerledes, hun er rask på den første kontakten, men lar det så gjerne bli med det. Hennes sosiale nettverk er lite, og det virker på meg og hun sier selv det er slik hun vil ha det. Det gjenstår å se hvordan vår lille Irina blir.

Her, med disse to små barna, vant hun ikke helt frem med smilene og gledeshylene hun prøvde med først. Hun stod ved rutsjebanen, og så på når de rant. Da de var nede, og satt på en benk, gikk hun mot dem. Siden hun ikke kan snakke, og ikke har kommet så langt i tenkingen ennå, så er det ikke så mye mer hun kan gjøre enn å stå der. De to barna, særlig hun eldste, er interesserte, men de vet jo ikke helt hva de skal gjøre. De kan ikke akkurat ta henne med og leke.

Snart skal de gå, og moren tar de to barna i hver hånd, og tusler av gårde mot boligblokkene som nå kommer på rekke og rad. Da de har kommet et stykke unna, smiler lille Irina for full kraft, løfter den lille hånda, og roper fornøyd på klingende norsk «hade». De to barna er for langt unna til å høre hva hun roper, men de ser at hun vinker, og de vinker ivrig tilbake. Jeg vinker også, det samme gjør moren. Kontakt er oppnådd. «Hade», «hade», gjentar Irina, jeg forsøker å rette til russiske «poka», men til ingen nytte. Det norske «hade» og det norske «toge'» har limt seg fast. Det er de to ordene hun bruker.

Et delmål for turen var at vi skulle til en liten sjappe jeg vet om, og kjøpe øl. Jeg har kommet til at jeg vil støtte disse små butikkene, som ikke er med i noen kjede, og som ikke kan være så effektivt drevet. Derfor er det også en tanke dyrere. De kronene har jeg råd til. I den lille butikken, som var enda mindre enn jeg trodde, det var mer som to kott, enn en butikk. I det ene lille rommet stod kjøleskapene med øl og kald drikke, i det andre enda flere kjøleskap, og et bitte lite utvalg bakst, melkeprodukter, kjøttpålegg og godteri. I denne lille butikken var de to barna, og moren. Nå var de de som kom bort til oss, og nå snakket de. De spurte hva vi het, hvor gammel Irina var, og de sa de selv var to og fire, og de sa hva de het, og moren. Jeg ble nesten litt flau for å kjøpe øl, jeg skulle jo ha i halvannenliters flasker, og jeg skulle ikka ha noe annet. Jeg ville ikka ødelegge det koselige inntrykket med faren som var ute på tur med barnet. Så jeg ventet til de hadde gått, og vi på ny hadde vinket og satt «poka, poka», før jeg kjøpte flaskene mine.

Med dem og Irina i armene haltet vi oss hjem i tide til å få med oss runden i kandidatturneringen i sjakk. Mama Irina var også klar med suppen, kjøttfull og kraftig, står seg godt til ølet jeg hadde kjøpt. Sjakk er slik at man trenger ikke følge så intenst, man har tid til å mate barnet eller leke litt med henne om det trengs, og man kan også gjøre andre ting. Konemor Olia fortsatte å lese, mens lille Irina og søskenbarnet Tasja tuslet rundt og fant på moro, eller fordypet seg i filmer på YouTube.

Jeg tenkte også å ta med litt om mordet på han advokaten som forsvarte de to russerne arrestert i Donbass, her nede. Det gjorde litt inntrykk på oss, han ble jo drept i Kiev, mens vi var her. Det virker åpenbart at han ble drept nettopp fordi han forsvarte disse russerne. Han ble utsatt for vold, og så skutt. Dette var for å skremme. Og det klarer de.

Jeg har fått med meg at det var masse oppmerksomhet rundt den ukrainske piloten som nylig ble dømt i Russland for en eller annen forbytelse i Donbass, om hun hadde ledet artilleriild mot to russiske journalister, slik at de ble drept, eller hva det var. Hun ble i hvert fall dømt, og det er blitt fordømt, av en samlet vestlig verden. Jeg kjenner ikke saken godt, hadde ikke tenkt å skrive om den, men kjenne den godt gjør i anstendighetens navn heller ikke de journalistene og kommentatorene som ser seg i stand til å skrive side opp og ned om hva dette var for noe. På et øyeblikk er de i stand til å se at dette er justismord, hun må sendes tilbake til Ukraina. USAs utsending til FN, Samantha Power, har også engasjert seg, og uttalt at sånn er det som skjer i «oppnedlandet» Russland.

De to russerne den drepte advokaten skulle forsvare er slik jeg har forstått det de som ble fanget skadet, og som før de fikk behandling til stor ståhei uttalte at de var russiske soldater i det russiske systemet, og at det var russere sendt av Russland i Donbass, det var ikke bare frivillige, som det ellers blir uttalt fra offisielt hold i Russland. Nå har de gått tilbake på denne uttalelsen. Jeg er ikke helt sikker på hva de nå egentlig er siktet for, men det er forståelig og fair at de nå skal i rettsak for å ha oppholdt seg i Donbass og deltatt i krigen. De kan også godt bli dømt for min del, noe de utvilsomt vil bli, siden det ukrainske rettsystemet ikke er det grann bedre enn det russiske. Var det opp til meg å gjette, var det heller verre.

Det er imidlertid ikke opp til meg å gjette. Derimot har jeg rett til å være bekymret og irritert over at ukrainske nasjonalister fritt kan drepe journalister, advokater og politikere som ikke deler deres syn på hvordan tingene skal være her nede. Det er ikke et ord til fordømmelse fra den vestlige verden, selv om dette temmelig åpenbart er et stort problem i dagens Ukraina. Man blir skutt og drept for meningene sine her, for å utføre jobben sin. Ingen av de tidligere mordene er oppklart, heller ikke volden og truslene. Nasjonalistene går alltid fri for den bøllete, truende og skremmende oppførselen sin. Det skal ikke mye til å gjette at de går fri denne gangen også. Til øredøvende taushet fra den vestlige verden.

Pappaperm

Krisen i Ukraina har overtatt nesten helt på denne bloggen her, men den har ikke overtatt livet mitt og ennå ikke helt overtatt det som opprinnelig var hensikten med bloggen. Her kommer en post som lar krise være krise, og handler fullt og helt om hvordan det er å være hjemme med et lite barn, samtidig som vi har et hus og en hage som krever svært store oppussingsarbeider.

Det er den lykkeligste tiden i mitt liv. Det har jeg sagt, tenkt og skrevet mange ganger, nå sier, tenker og skriver jeg det på ny. Jeg har alltid gledet meg til å få barn og ønsket å få det, lengtet etter det, har jeg, men jeg er likevel overveldet av hvor stort det er og hvor sterkt det farger alle dagene mine. Naboen sa det også, det første året med det første barnet, det var noe helt spesielt. Nå er lille Irina blitt så vidt over året, men gleden over å ha henne er på ingen måte dempet. Den er sterk og full og hel.

Å ha barn med foreldre fra to ulike kulturer er også annerledes på en annen måte enn jeg hadde forestilt meg det. Olia og jeg kjente hverandre godt før vi fikk barnet, fem år hadde vi vært sammen, så vi visste godt hva vi gikk til når det gjaldt hverandre. For oss hadde det ikke gått hvis jeg ikke så sterkt hadde omfavnet den russiske kulturen hun føler seg som en del av, lært språket, historien og det som er å lære, lest bøkene, hørt musikken, satt meg inn i være- og tenkemåten. Olia har måttet gi avkall på mye da hun forlot landet sitt, her hjemme hos oss har hun et slags russisk asyl. Her er språket russisk. Her blir det som hun vil ha det. Vi integrerer henne ved å integrerere meg.

Hadde det ikke vært så mange andre ting å skrive om, kunne jeg skrevet mer om russisk barneoppdragelse. Det er noen interessante forskjeller, og noen store og betydelige som fort kan føre til konflikt. Ute er lille Irina fullt og helt norsk, der er alt på norsk måte, hjemme er det russisk.

Det gjør at døgnrytmen er litt spesiell her i huset, tatt i betraktning at vi er en småbarnsfamilie. Jeg våkner først av alle, alltid før sju, og jeg har da kanskje noen timer før også Irina våkner, og jeg må ta henne. De timene bruker jeg av og til til å lese og skrive, det er tid jeg har til blogging, andre ganger gjør jeg nyttige ting, som å bake brød eller rydde og ordne litt. Brødbakingen er en direkte konsekvens av pappapermen, og et stort bidrag til vår livskvalitet. Jeg kjøpte en eltemaskin, eller hva det heter, til Olia til bursdagen, her en fredag kom min mor over og lærte meg hvordan det skulle gjøres, siden har jeg bakt brød fast. Det gjør meg lykkelig bare jeg tenker på det, ferskt brød minst to ganger i uken, og ellers bare skikkelig, solid hjembakt.

Så hører jeg Olia rope, på et eller annet tidspunkt, og så er det slutt, da må jeg gå øyeblikkelig. Ingen unnskyldning blir godtat, rabota sier hun, arbeid! Som regel er Olia utkjørt etter natten, og vil sove litt til, det er Olia som tar barnet om natten, og jeg har det fullt og helt om dagen. Lille Irina er alltid strålende lykkelig, der på morgenen, og det er fast innslag i programmet at jeg må bade eller spyle henne, skylling morgen og kveld, og så lag på lag med klær, etter Olias instruksjoner. Vi er vesensforskjellige når det gjelder varme og påkledning, Olia og jeg, hun er konsekvent for kald, jeg konsekvent for varm. Det er 22. september, jeg går ennå i kortbukse om dagene, mens Olia kan finne på å gå med to lag strømpebukser under buksene når det er vanlig vinterkaldt i Norge. Olia vil også ha på Irina veldig mye, mens jeg vil ha på veldig lite. Etter noen måneders erfaringer har jeg lært meg å kjenne på henne, og vite hvor hun blir kald først, slik at jeg kan unngå uhellene jeg riktignok har hatt, med å kle på for lite, ta av for mye, slik at barnet vårt blir kaldt. Nå om dagen fungerer det veldig fint.

For meg er alle måltid hellige, og når jeg har fri og har tid til det, spiser jeg alltid lenge og koser meg, og liker å ha litt lesestoff, og litt nyheter, og litt musikk gjerne også, på si. Med et lite barn på rundt året har ikke det vært så lett som det pleier, det blir å spise litt innimellom, mens jeg først og fremst sørger for å få matet og holdt kontroll på henne. BBC har ypperlige nyhetssendinger frem til klokken ti norsk tid, de har jeg på i bakgrunnen, og da trenger jeg ikke noe lesestoff. Irina spiser skiver og alt vi stikker bort til henne, men når det er pålegg på skiven, blir det alltid svært mye graps. Hun har jo ikke helt lært å ta rundt skiven, ikke midt oppi pålegget, hun vil heller kjenne på alt, og klorer og visper med fingrene, det blir klint utover. Som regel finner vi en mellomting, hun får litt pålegg ved siden av, eller pålegg bare på deler av skiven, eller pålegg helst på biter jeg mater henne med. Kjekt er det i alle fall at Irina spiser med samme appettitt og samme matglede som jeg, hun spiser alt, og hun har ingen problemer med å spise lenge, bare det er mye og godt.

På et tidspunkt får hun imidlertid nok, og vil av barnestolen. Da har jeg ennå noen minutter der hun rusler rundt på kjøkkenet, og undersøker skuffer og skap, mens jeg kan spise litt noenlunde i fred, før hun må inn til mer spennende ting i stuen. Hun beveger seg godt når hun har noe å støtte seg til, og klarer å flytte på ting og ordne seg så hun kan komme seg rundt omkring når hun er oppreist, men hun liker helst at vi hjelper henne, og hun vil gjerne ha en finger å holde seg i. Før eller siden må jeg til med det, eller finne på noe annet å gi henne oppmerksomhet med. Hun sitter ikke alene for seg selv i det uendelige, hun er aktiv.

Så er det formiddagssøvnen, den skjer med Olias magiske bryst, som vi kaller det, om Olia er hjemme. Hvis ikke må Irina ut i vognen. Når Olia er hjemme får jeg her kanskje en ny time for meg selv, kanskje mer, kanskje mindre. Da kan jeg også skrive eller lese, men nå tar det seg ikke ut. Det er dag, og vi har store oppussingsarbeider på gang. Jeg kommer meg ut i hagen (det var forresten en fin morgenaktivitet før jeg begynte å bake brød, gå ut og plukke solbær for å lage solbærstyltetøy til frokost!), det er ubegripelig mye å gjøre der, og vi har også planker og rusk og rask liggende, etter all oppussingen vi holder på med på utsiden av huset. Når Irina er våken, kan ikke Olia og jeg arbeide samtidig. Irina senser med en gang at mor og far er opptatt med andre ting enn henne, og blir straks urolig. Forsøkene pleier å ende med at jeg tar Irina med vekk. Sånn er kjønnsrollemønsteret hos oss.

De siste par dagene har vi disponert bil, siden mor har vært på reise til Oslo i konfirmasjon, og latt bilen stå igjen hos oss. Dermed har Irina og jeg også hatt muligheten til å reise ut til stranden. Siden søndag har vi gjort det, hver dag. Hellestø, Ølberg og i dag Vigdel. Irina har aldri fått sett havet skikkelig, og jeg har også fått vært der lite i år. Det er vanskelig, uten bil. I kjølige septemberdager har vi hatt strendene nesten for oss selv, særlig når det også er arbeidsdag. Det er fantastisk. Jærstrendene betyr mye for meg, det er så mange minner, fra hver eneste en av dem. Jeg har vært der med familien, med venner, og alene. I så mange faser av livet, så mange livssituasjoner, så mange stemninger. I et fylke der tingene endres raskt, og verken Sandnes eller Stavanger er til å kjenne igjen fra da jeg vokste opp, selv om jeg langt i fra er så gammel, strendene er som de alltid har vært. Vi må ta vare på strendene.

Irina er kledd i det nye regntøyet hun fikk av min mor til ettårsdagen. Med det kan hun sitte i sanden og vasse i bølgene, og lære seg hva man gjør på strender. Hun og jeg har all tid i verden. Ingen forstyrrer oss, vi skal ingen andre steder. Jeg forteller henne navnet på alt vi ser, forklarer alt som er. På Hellestø passet jeg på at bølgene ikke gikk over støvlene, på Ølberg passet jeg ikke på noen ting. I dag, på Vigdel, regnet det.

Hjemme igjen etter strandtur eller andre turer er det jeg som lager middagen. Det er alltid noe godt, ingen mennesker i verdenshistorien har kunnet bruke så lite av det de tjener på mat, som det vi gjør nå her i Norge. Laks, entrecote, seibiff, alltid kjøpt på tilbud eller billig, eller fordi det er i ferd med å gå ut på dato. Irina spiser også, det samme som oss, barnegrøten har hun for lengst vokst fra. Hun spiser laks som et menneske (kak tsjelovek), som jeg kaller det på russisk. Det er alltid plass til mer i den lille munnen, hun spiser, og koser seg.

En eller annen gang på ettermiddagen pleier hun å sove litt. De siste dagene har hun sovnet litt i bilen, andre ganger sovner hun litt i vognen, eller ved Olias magiske bryst. På kveldene pleier hun ikke sovne for natten før nærmere ti. Olia sovner gjerne ved siden av henne. Da har jeg på ny litt tid for meg selv. Andre ganger sovner Olia ikke, og hun har kveldene sammen med meg. Ofte har vi eller hun eller jeg noe etterarbeid å gjøre på huset, noe å rydde vekk, noe som ikke bør vente. Noen ganger sovner vi begge ikke så lenge etter ti. Det hender vi er helt utslitt. Det hender jeg deiser i badekaret med en bok på nettbrettet. Det hender jeg deiser i seng, i søvn.

Det er meget gode dager. Det er uvirkelig å tenke på at det skal vare ved helt frem til mai neste år. Vi er et privilligert folk så det ikke går an å begripe.