Hjemme igjen (en dag med mange inntrykk)

Så er vi hjemme igjen i Norge, i vårt eget hus. Det er nesten så det er litt vanskelig å orientere seg, illustrert av lille Irina som har vanskelig for å slå over til norsk, og reagerer med å bli litt taus. Huset har mor gjort litt grovarbeid i mens vi var på ferie, så her er renere og ryddigere enn da vi dro. Men det er likevel mye å gjøre, særlig ute i hagen, men også inne, og i gårdsrommet, der vi har fått fjernet brosteinen, men ikke lagt ny. Det er veldig kjekt med plommer, epler og solbær rett fra trærne og buskene, men stusselig med kaldt vær, duskregn, og ingen, ingen unger ute for Irina å leke med. Det er litt av en kontrast, Ganddal og Irina. I år kjenner jeg det sterkere enn før.

Hjemreisen ble dramatisk. Flyet vårt skulle gå klokken 0625. Taxien var bestilt klokken 0415, og ulikt sånn det har vært tidligere, kom den på tiden (tidligere år har den kommet altfor tidlig, slik at vi har reist uten å få summet oss skikkelig). Vi har tre store kofferter, og tre håndbagasjer, og det var bare så vidt det var plass i bilen. Lille Irina var veldig grinete da hun ble vekket før klokken fire, men smilte og strålte da hun skjønte hun skulle ta taxi, eller taski, som hun kaller det. I taksien fortalte hun i vei om ting vi så, månen, og ting vi ikke så, stjerner.

I mørket på natten er det nesten ingen trafikk. Rødt lys virker meningsløst, og taxisjåføren kjører da også bare rett forbi. Lyskryssene kommer da også ganske merkelig, midt i det som ser ut til å være en motorvei, og så er det rødt lys, der, midt på natten. Den ene gangen kjørte sjåføren inn på en liten sidevei, en avkjørsel, der det for øvrig også var rødt lys, bare for å kjøre inn på hovedveien igjen rett etterpå. Mot rødt lys. Neste gang gav han blaffen. Fra mobilen hans summet monoton musikk over bilanlegget. Selv Olia tidde det meste av turen, Irina var også blitt stille. Jeg satt og fulgte med, så skiltet til Borispol, flyplassen, så selve flyplassbygningen der fremme. La merke til at taxien skjenet ut mot siden, i den mangefeltede motorveien opp mot der avleveringen av passasjerer skjer, like utenfor dørene.

Taxien skjenet ut til siden fordi sjåføren var sovnet. Jeg skjønte det ikke før det var for sent, jeg oppfattet det som et dataspill, der et eller annet skjer feil, og så skjener man rett ut i kanten. Sånn skjenet denne bilen også, bare med vi oppi den. Jeg hadde sikkerhetsselen på, jeg tar den på automatisk, og tar meg selv i det etterpå, vel vitende at jeg har avslørt meg som en utlending. Olia sa hun hadde på følelsen at noe ville skje, og at hun ville ta på sikkerhetsselen, men at mekanismen ikke virket. På kanten av veien var en liten avsats, en kant, og så en meter med gress, før det var en massiv betongvegg, som skilte mellom oss som skulle til, og de som skulle fra flyplassen. I det jeg skjønte sjåføren var sovnet, var vi allerede i avsatsen, over kanten, og deretter rett i betongveggen, som traff kanten av bilen vår. Vi fortsatte langs betongveggen noen meter, vi hadde stor fart, så meterne gikk fort, og sjåføren bråvåknet, og fikk vridd bilen tilbake på veien. Da var jeg også i ferd med å gripe rattet for å hjelpe til, men nå holdt sjåføren rattet i et hardt grep, mens han gradvis kom til seg selv og skjønte hva som var skjedd.

Det var farlig, selvfølgelig, og skandaløst, men det sier også sitt om taxisjåfører her nede som presser seg selv altfor hardt. Bilen var egentlig ikke i stand til å kjøre videre, selv jeg som satt foran og ikke kjørte selv, kjente at noe var galt med venstre forhjul, det som hadde tatt den hardeste støyten. Noen sekunder vurderte jeg hvor forbasket det ville vært om vi måtte gå de siste par hundre meterne, med tre tunge kofferter, håndbagasje og et lite barn, er det irriterende. Så vi, eller jeg, var glad til når han trosset det som kanskje hadde vært lurt, og kjørte oss forsiktig helt opp. Olia var derimot opptatt av at det luktet et eller annet, og foreslo at det kanskje var unødvendig å kjøre, hun tenkte visst mer på bilen enn på oss.

Taxiprisen var avtalt til 250 griven. Vi gav ham 300, og lot det være med det. Jeg er glad vi kan forlate ham, alle hans problemer og hvordan han løser dem har ikke vi noe med, jeg så ham tenne en røyk.

Flyturen

Det var en forholdsvis kort reise, klokken 0625 forlot vi Kiev, ukrainsk tid, klokken 1315 landet vi i Norge, norsk tid. Men det var to mellomlandinger, og mye mas. Fly er ingen behagelig reisemåte. Irina synes det er stas, men det er virkelig et pes å komme seg gjennom alle flyplassene.

Kiev og Borispol er den greieste. Olia traff tilfeldigvis en gammel venninne, en gammel kollega, forsto jeg det som, og de snakket sammen det meste av tiden. Vi fikk sjekket inn bagasjen, og kommet oss gjennom den omstendelige sikkerhetskontrollen, og deretter passkontrollen. De hadde et flott lekesett for barn, med plastputer å bygge med og leke med, og Irina kastet seg ivrig inn i leken, slik hun kan gjøre der nede. Alle er vant til det.

Flyturen fra Kiev til München gikk med Lufthansa, og vi ble servert et kakestykke og litt å drikke. Deretter var det SAS, og da var det stopp på serveringen. Kaffe og vann.

Jeg vet flyplassen i München har gjort det bra på kåringer om verdens beste flyplasser, særlig etter europeisk standard, men jeg har flere dårlige enn gode erfaringer med den. Både den og Frankfurt, det har skjedd for mange ganger at Olia og jeg løper alt vi kan, uten helt å vite hvor vi skal, og hvor skiltene og anvisningene ikke ser ut til å være laget for oss som kommer fra et ikke-EU-land, til Tyskland, altså. Sånn var det denne gangen også. Vi går ut av flyet, og vet vi har dårlig tid, men må begynne på en merkelig oppstigning oppover etasjene, før vi i det hele tatt kan begynne å se etter hvor vi skal hen. Vi skal til G15, men flyplassen i München har to terminaler, og jeg kan ikke være sikker på hvilken av terminalene dette gjelder.

Det står riktignok skilt til G, men det går gjennom en sikkerhetskontroll. Det trodde jeg det var slutt på, når vi kom fra Kiev? Det var ikke sånn sist vi reiste. Så jeg ville gjerne forsikre meg om at vi virkelig skulle stå i denne køen, og gå gjennom sikkerhetskontrollen en gang til. Og så er det praktiske ting, som at Irina må tisse, plutselig kommer et helt fly eller tre med flere passasjerer, og køene blir plutselig lange. Olia spør en av vaktene, om hvor vi skal, og misforstår svaret. Fortvilet leter vi etter en vei ned, vi ender opp i en unødvendig passkontroll, der vi bare blir sendt vekk, og så tilbake til sikkerhetskontrollen, der køene nå er så lange at vi ikke vil rekke det, før Olia med vakten hun hadde spurt, får avklaret misforståelsen. Nå får vi snike i køen, slipper igjennom, men boardingen av vårt fly er allerede begynt. Og vi er i feil terminal.

Det er helt forbasket. Vi har tre håndbagasjer, tunge og uhåndterlige, og jeg setter Irina på skuldrene, for å kunne løpe fortere. I passkontrollen er det kø, og jeg hisser på Olia at hun må skynde seg, hun vil stå i rulletrappene, jeg vil løpe. Terminaltoget kommer akkurat i det jeg er på vei ned en av rulletrappene, den siste, og jeg styrter ned, og setter foten i døren, slik at Olia også vil rekke det, hun løper alt hun kan, og så er vi inne. På enden, der vi skal, er det fem trapper opp, manuelt, før vi kan se etter gate G15, som fortsatt er et stykke unna. Vi kommer dit med tunga ut av munnen, bare for å bli plassert i kø til en buss, og deretter, i denne bussen, kjøre tilbake til den delen av flyplassen vi var kommet fra.

Forstå det den som vil. Det er sikkert en logikk bak alt dette, jeg har opplevd det litt for ofte til å synes det er helt kjekt. Det er fint med kort ventetid mellom forskjellige flyreiser, men det må være oversiktlig og greit å finne frem, og så må man ikke ende opp i kø i sikkerhetskontroll og passkontroll. Slikt er svært, svært frustrerende.

Men alright, vi kom oss ombord, og da var jo alt ganske såre vel. På denne flyreisen, mellom München og Köbenhavn sovnet Irina grundig og godt. Hun våknet ikke før vi var fremme. På Kastrup, i Köbenhavn, fant Olia frem matpakken babusjka hadde laget. Selv om jeg ba dem bremse, ikke ta med for mye, så var jeg glad de ikke hadde hørt på mitt råd. Her var det rikelig, og vi fikk spist noen gode stykker pizza og ladet oss opp på det.

Det førte riktignok til at Irina ble veldig tørst på flyet videre. Og som det hadde vært på vei ned, var det ingen mulighet for oss å gi henne noe før flyet var i luften, og serveringen var begynt. Da er det selvsagt kjedelig at flyet var over et kvarter forsinket, på grunn av en passasjer i rullestol, som det var litt uklart hva problemet var med. For oss var problemet at Irina var veldig grinete, og at hun ikke kunne forstå hvorfor hun ikke kunne få drikke, det får hun jo alltid når hun vil.

Nå måtte hun altså vente til vi var i luften. Da fikk hun seg et glass vann, og så hadde hun det greit resten av reisen. På Sola hentet søster Tone oss, og kjørte oss hjem, der et villniss av en hage ventet oss. Ulikt meg gikk jeg straks i gang med å jobbe med den.

Hjemme

Disse timene var de kjekkeste. Jeg har en dragning mot slikt Sisyfos-arbeid, sånn som aldri blir ferdig. Vi har ikke pengene til å bare betale det i orden, kan ikke leie en gravemaskin eller kjøpe et lastebillass med bark. Vi må gjøre det manuelt, plukke vekk ugress og andre uønskede vekster, den ene etter den andre. Og det er så mange og de har så godt tak at det er ganske sjanseløste. Men vi tar fatt likevel. Jeg klipper ned og river opp rundt Trollhasselen, prakttreet vårt, og gjør noen tapre forsøk på å slå litt av plenen. Den har vokst fritt et par måneder nå, og er i tillegg fuktig. Så dette er også sånn jeg egentlig ikke har noe håp om å få gjort ferdig, i alle fall ikke i denne omgang. Jeg prioriterer å få opp nesler og tydelig ugress, sånn som stikker, er veldig synlig, eller har veldig store blader, jeg begynner med det verste. Slik får jeg fylt opp dunken med matsøppel, den skal leveres i kveld (hentes i morgen), og er levert.

Så var det å spise middag, resten av nistematen Babusjka hadde sendt med. Nå var det Plov, helt herlig, helt fantastisk, og kjøpepizza, sånn helt greit nok. Deretter ville jeg prøve meg med den nye kaffemaskinen min, men jeg fikk det ikke helt til. Det var en liten nedtur. Den skal være helautomatisk, men ser ikke ut til å ha greid å være helt idiotsikker, det ble ikke den kaffekosen jeg hadde tenkt meg.

Og så ville Irina ut.

Det får hun alltid lov til. Jeg stiller alltid opp med det. Og her må jeg si det var litt stusselig, hvor glad jeg enn er i Norge, og plassen vi bor. Der gikk Irina, i forede støvler, boblejakke og lue, hun som i hele sommer har løpt fritt og flott rundt i lette sommerkjoler, deilige sommerklær. Ikke et barn var det ute, ingen, og hun som i hele sommer har sett barn å leke med på hver lekeplass, alltid noen nye mennesker, alltid lyder og spetakkel. Her gikk hun alene, med fars hånd i sin. Og så var det språket, hun som har lært så mye russisk, og kan fortelle i vei i hele setninger, den ene etter den andre. Nå var det norsk, og da begrenset det seg til «garasje» og kanskje «bil». Innimellom blandet det seg inn litt russisk, da fløt det, men det var helt tydelig at dette ikke var det samme.

På den ene lekeplassen, en som tilhører en barnehage, var det noen barn. Liudi! ropte Irina, og løp bort. Liudi betyr folk. Men dette var litt eldre barn, i to vennegjenger, gutter og jenter, og her var det ingen sjanse i verden for at noen nye kunne komme inn, ingen sjanse for vår lille Irina. De to vennegjengene hadde sin egen sjarmerende lek, de første famlende forsøk på å krysse kjønnsgrensene, sitrende av spenning, men det var jo ikke noe Irina kunne forstå. Hun så bare at alle triksene hun hadde brukt i Kiev, ikke førte noen vei her i Norge.

Vi gikk i butikken, handlet, Irina med sin egen, lille handlevogn, der hun voksent la tingene oppi, og så på rullebåndet. Hun var glad og bil, men det var jo litt stusselig, jeg tenkte på det, det var litt vel mye kontrast, denne første dagen. På vei hjem passerte vi en annen lekeplass, «plass», ropte Irina, som hadde snappet opp deler av det norske ordet. På russisk heter det bare plosjad, plass, det er det ordet de bruker. Irina hørte også stemmer, ropte liudi!, og løp bort, så fort hun kunne, på støvlene og med boblejakken sin. Men barna hun hørte var ikke på lekeplassen, de var i en hage i nærheten. Irina var igjen alene. Og selv om jeg som vanlig og som alltid gav fart på henne så lenge hun bare ville i husken, endte det opp med at hun satt der og gråt.

Det endte rett og slett opp med at hun satt der og gråt. Jeg slo over til russisk, forklarte det ene og det andre, og så gikk vi to hjem til mor. Der fortalte jeg også hva som var skjedd, Olia hadde full forståelse, dette må vi gjøre noe med.

Men først var det å sove. Irina var svært trøtt. Kanskje var det også derfor hun gråt?

I alle fall, understreker dette hvor fantastisk ferien har vært, hvor kjekt Irina har hatt det, og hvor kjekt jeg som far dermed har hatt det gjennom henne. Jeg hadde det også kjekt på egne vegne, et helt herlig liv, passe av alt, alt i ubegrensede mengder. Mens Irina har lekt med barn eller seg selv, kan jeg sjekke gloser eller andre ting, eller tusle rundt og tenke på mitt. Det er alltid en øl eller kaffe i nærheten, alltid god og rikelig med mat å oppdrive, alltid lett å få ordnet alle ting vi vil. Og Irina, hun har vært i sitt ess, hun har fått spille på hele sitt register, og utvikle det helt fabelaktig. Det har på den måten vært en ferie av de helt store, helt uforlignelig.

Med Olia gjennom barndommen hennes, ned gaten for de som stjeler maksimalt, videre langs motorvei, og opp solsteiken, og endelig med tidsnød inn i Kievskij restaurant

Lang tur, lang overskrift. Det er en stund siden Olia og jeg har vært på tur sammen, men i dag kom vi oss ut igjen.

Vi hadde ikke noen særskilte planer, annet enn at Olia har et nostalgisk forhold til Botanisk hage, og gjerne ville dit. Det er et stykke å på, men jeg foretrekker likevel den friske luften og lille mosjonen, fremfor en buss til 2 kroner. Vi er jo i Kiev også for å se oss rundt. Det er vanskelig å se seg rundt bedre enn til fots.

Med Rodina matj i bakgrunnen står jeg på broen, like ved der slekten min bodde under bryllupet vårt i 2009.

 

 

 

Veien går oppover Lesu Ukrainka, gaten vi bor i. Det er ikke ofte vi går lenger enn metrostoppet, men vi har likevel verdifulle minner derfra. Et lite stykke videre ligger den georgiske restauranten der vi spiste og hadde festen i under bryllupet vårt. Enda et lite stykke til, og vi er ved den store blokken der slekten min bodde, mens de var på besøk.

Her var det Olia var svømmestjerne i barndommen.

For å komme til den botaniske hagen må vi krysse broen over den massive bilveien Druzjby Narodov boulevard (veldig lett å finne for alle som vil følge ruten, det er ingen tvil, det er kun en bro som går over en bilvei, og denne bilveien har så mange biler at man skjønner det må være den!), og ta til venstre etterpå skrått ned Bastionna ulitsa. Her var det nok limousinen kjørte, da vi giftet oss, mener jeg.

Her er Olia på vei inn en av sideportene til skolen hun gikk på da hun var liten. Den samme skolen skal lille Tais gå på nå om noen år.

Vi har vært her før. Den gang gikk vi på rulleskøyter. Vi var helt nygifte, og skulle til botanisk hage den gang også. Det finnes en bloggpost om det.

I år går vi til fots, og har bedre tid. Olia viser meg bygningene. Der er en ingeniørhøyskole, der er svømmehallen hun svømte i da hun var liten, og var mester i Kiev. Hun svømmer raskere enn fisker, og var nest best i Ukraina i sin årsklasse. Men nå svømmer hun bare på fritiden. Og knapt nok det.

Her står Olia ved en av dørene inn til skolen hun gikk på.

Enda litt lenger borte lå skolen Olia gikk på da hun var barn. Det er en av de russiskspråklige skolene i Kiev. Lille Tais til Tanja skal gå på den gamle. Vi gikk inn og kikket, men vi fikk ikke se så mye, for det var oppussingsarbeider der.

Sånn ser hovedinngangen ut ved Olias gamle skole.

Da vi endelig kom frem til den botaniske hagen, et lite stykke lenger unna enn skolen (bare opp bakken, egentlig), så ville Olia som vanlig ikke inn i den. Det koster 20 hryvnaer, og det er prinsippielt mye for henne. Det er ikke det at hun ikke har 20 kroner å avstå fra, men hun liker ikke systemet disse pengene havner hos. Hagen blir stelt, så det er ikke helt urimelig at det skal koste penger, men generelt mener også jeg at parker og friområder skal være gratis for alle.

Skolens diplomer

I stedet for å svinge inn portene til den botaniske hagen, fortsatte vi rett frem, nedover Timirjazevskaja ulitsa. Her har jeg aldri vært, og Olia sjelden vært. Et aprikostre på toppen har frukt det er lov å forsyne seg fra. En tykk dame i fargehåretalderen demonstrerer det ved å riste i treet, så de modne fruktene faller ned. Olia og jeg tar hver vår aprikos, og fortsetter videre. Det kan veldig godt være denne damen samler dem sammen, for så å selge dem på torget. Hvem vet?

På venstre side har vi høye gjerder og tett kratt. Det er den botaniske hagen, som ikke trenger skjemmes over sin størrelse. På høyre side har vi overdådige hus og villaer. Alt sammen nytt, alt sammen velstelt. – Dette er området for dem som stjeler maksimalt, sier Olia. Her bor diplomater, diputater og toppene i offentlig forvaltning, godt isolert fra resten av byen. Så de slipper å bry seg med den virkelige verden når de skal ta avgjørelsene sine.

Dette flyet er alt som var i området før. Alt annet er nybygg. Husene gir et godt bilde av stilen. Legg merke til den lille vaktboden som også er der. Der har de god råd til å ha en vakt sittende.

Det er en lang gate, dette, og utsynet blir temmelig monotont, etter hvert. Det er ikke annet enn disse husene, som ser ut som påkostede ferieboliger, og den botaniske hagen. Her er ingen butikker. Ingen folk. Det er ikke meningen at folk skal gå her, og la seg irritere over rikdommene til dem som sitter godt i det. Her er en vei bare å kjøre bil i. Det er det heller ikke mange som gjør, som ikke bor her.

Nederst i gaten er vi nede ved elven, Dnjepr, men altfor langt nede til at det er noe fornuftig å gjøre der. Bilene brøler i fire felts motorvei i begge retninger, mens Olia og jeg finner oss det som er, en fortausstump eller en grusvei å gå på. Vi fotograferer flittig. Dette er betongestetikk.

I dette området passerer for sikkerhets skyld også en av jernbanelinjene ut av Kiev. Vi ser det veksler mellom de gamle, koselige, russiske togene, og de moderne som kom med Euro 2012.

Vi kommer til det enorme veikrysset ved Patonabroen, trafikkmaskin, er vel mer dekkende enn «veikryss». Her går veiene i flere felt, og i flere retninger. Herfra starter også Druzjby narod, som er navnet på veien som går opp til under broen vi krysset i starten. Nederst i denne gaten har solen alltid godt tak. Det er ikke sol eller noe å skygge seg for, det er bare veier overalt.

Her ville vi ta bussen. Men den første bussen lot vi akkurat gå, vi var akkurat så sent ute at det ville bli dumt å løpe, og så kom det ikke flere.

Vi skar igjennom, og gikk videre. Opp Lavraskaja, hele veien opp til høyden med det gamle klosteret, og helt bort til Arsenalnaja i enden av den. Først der fant vi buss nummer 52 (ironisk nok den som går til botanisk hage), og fulgte den til Kontraktova plosjad. Her er det mange restauranter, men jeg hadde et bestemt mål: Kievskij.

Vi var sent ute med å rekke businesslunsj, så det kunne blitt dumt da jeg tabbet meg med veien, men til slutt fant vi frem, og fikk et godt måltid.

Jeg liker sånne lange turer som dette. Det er bare å legge i vei, og gå videre når man kommer dit man ikke har vært før. Denne turen gikk gjennom noen av de minst trivelige, mest trafikkerte, og lite levende steder i hele Kiev. Det var likevel en opplevelse. Og minner å ta med seg.

 

Snøfall 2.0

Og i dag ble det bare verre…

Min kone og jeg våknet klokken seks. Hun hadde fri, men jeg vekket henne likevel, for å vise henne været og bilen, og fordi jeg forresten uansett gjerne pleier å vekke henne. Det er jo sjelden vi har slikt snøfall i Rogaland. Men de fire årene hun har vært her, har vi hatt det to ganger. Så for henne var det bare moderat overraskende.

Uansett: Vi måtte stå opp. Og hun stod opp hun også, selv om hun hadde fri. Og hun insisterte på å å gå ut og måke bilen, mens jeg spiste frokost. På radioen sa de på riksnyhetene at folk i Rogaland burde vurdere å holde seg hjemme, og i alle fall ikke ta bilen.

Men jeg måtte ta bilen, for bilen var mors, og jeg måtte levere den til henne. Hun skulle også på jobb. Avtalen var å være hos henne klokken sju.

Sju over sju ringte jeg og sa jeg ville bli forsinket. Olia hadde måket og børstet tappert, men snøværet var nok barskere denne gangen. Det var langt frem. Og som vanlig på telefonen var mor full av gode råd, både med hensyn til denne gangen, og med tanke på fremtidige ganger, og ting som før hadde skjedd. Det er flott med gode råd, men situasjonen krevde også handling. Så på et tidspunkt måtte jeg legge på og gå i gang med graving og ordning jeg også.

Vi trenger ikke utbrodere dette så lang tid det tok. Det var likt over hele Rogaland. Glatt og snefenner i oppkjørselen, ingen måking i sideveiene. Snøen lå halvmetertykk i vår kjære grein av Gaupeveien. Også nedover Elgveien var privatfolket ute og måket, en enslig kjørebane var laget for oss bilister.

På Kvernelandsveien ringte mor. Det var håpløst. Søster Tone hadde ringt, det var nytteløst for meg å kjøre til Klepp stasjon. Men nå hadde min mors lange måte å føre samtaler på sin effekt. Før samtalen var avsluttet, var jeg praktisk talt på Klepp stasjon, og så at det var mulig å komme dit. Det var i den andre kjøreretningen en trailer hadde kjørt i grøfta.

Men jeg sier det klart og greit: Jeg gjør ikke gjerne en sånn kjøretur igjen. Der det ikke var snø, var det glatt og uberegnelig. Rundt omkring stod bilene, parkert, sittende fast, ventende, hva de nå drev med. I veien stod de, og mange av dem hadde nok ikke noe valg. Jeg ville nødig bli en av dem.

Jeg kom meg imidlertid frem til mor på Engelsvoll. Hun tok rattet, og kjørte først meg på jobb, så seg selv. Om det kan kalles galskap er kanskje å ta hardt i, men jeg tror jeg vil ha ordene i behold om jeg kaller det ivrig. Min arbeidsdag sluttet sånn rundt ni, og deromkring, hennes for en liten halvtime siden. Det er ikke så mye å gjøre på jobb, for det er få som kommer seg dit.

Etter min korte arbeidstid fikk jeg tilsvarende problem med å komme meg hjem igjen. En liten hajk med andre i samme situasjon brakte meg 0pp til krysset med Engelsvollveien, derfra kunne jeg gå hjem til mor. Der kunne jeg også se lastebilen avbildet under, i ferd med å komme seg opp. Godt hjulpet av spadefolk snakkende hissig russisk. Kult.

Fra Klepp Stasjon til Ganddal tviler jeg på om jeg kommer meg i dag. Jeg er værfast. Dog, værfast hos mor, skal det være gode muligheter til å overleve.

Snøfall

I dag har det snødd godt. Heldigvis overnattet jeg hos min mor (etter at vi hadde vært på nøtteknekkeren i går), og snilt lot hun meg låne bilen. Det var ingen dag for å sykle.

Det var ingen dag for å kjøre bil heller. Under snøen var flere steder klink is, og brøytemannskapene rakk ikke å brøyte vekk før ny snø var på plass, strø og salt ble også raskt nedsnødd.

Tilfeldigvis skulle jeg kjøre litt bil på jobb også i dag. Mors lille polo gikk fint, den kjenner jeg, og den tripper liksom over isen og snøen. En stor, gammel niseters Mercedes derimot… Jeg spant meg til og med fast på parkeringsplassen. Det er ikke noe jeg sier for å overdrive, jeg sier det fordi det skjedde.

På vei hjem kjøpte jeg ved og grønnsaker. Bare i løpet av de to korte parkeringene, ble bilen helt nedsnødd. På Jærveien stod en bil i veikanten med blinkende varsellys, hadde stått der hele dagen, sa de på gårdsbutikken. Jeg var glad for å komme meg trygt hjem.

Der tente jeg nokså snart opp i peisen. Sånne nedsnødde dager er det tingen å gjøre. Vi i Rogaland er egentlig ikke vant med snø og vinter. Vi pleier å ha den på trygg avstand i fjellene. Vi kan reise til den når det passer oss.

Kanskje tar vinteren kontrollen her etter læren fra Muhammed. Når Rogalendingen ikke kommer til Vinteren, får Vinteren komme til Rogalendingen. I dag har det vært kaos på veiene, og glede i heimene.