Ny busslinje 118 fra Tsjernigovskaja til Politeknitsjeskij institut

På overflaten lever folk ganske godt her i Kiev og i Ukraina. Men fasaden skjuler en vanskelig tilværelse i et av Europas fattigste land, kanskje det landet i Europa med lavest lønninger, og et land der utviklingen går i økonomisk feil retning. Det er også mange andre ting som kan irritere her i Ukraina, men hva og hvordan kommer nok litt an på hvor man står politisk, og i Ukrains forhold til omverdenen og til Russland. Jeg irriterer meg over at jeg skal følge en lenke til et intervju med den russiske sjakkspilleren Kramnik. Jeg har en engelsk oversettelse, men når jeg vil klikke meg videre til den russiske originalen, så klarer jeg ikke å åpne siden. Er det fordi den russiske avisen er blokkert, sånn som så mange andre russiske medier, filmer og bøker? Kona vil sjekke en gammel mail, på mailkontoen hun brukte her nede, mail.ru, men den er blokkert her nede, og lar seg ikke åpne. Det samme er søkemotoren Yandeks.ru, og det store sosiale mediet Vkontakte.

Sånt setter meg bare i dårlig humør, og det vil jeg ikke være her nede. Det er kommet en ny bussrute, en fantastisk rute for våre behov, en rute som vil gjøre mye reising lettere og raskere for oss. Vi oppdaget den helt tilfeldig. Vi var til og med litt gretne da vi gjorde det. Olia styrte med en lisens til et dataprogram hun kjøpte da hun kjøpte en PC i 2015, lisensen varte i to år, og nå ville hun sjekke opp det gikk an å fornye den. Irina og jeg ventet på en lekeplass i nærheten. Men Olia kom aldri. Til slutt mistet vi tålmodigheten, og gikk opp etter henne, bare for å se at også hun var litt irritert, siden hun ikke fant ut av denne lisensen. Og Irina blir irritert når mor og far er irriterte. Så kommer altså denne bussen like for øynene våre, nummer 118, og den går til Polyklinisk institutt (Политехнический институт).

I det området liker Olia seg veldig godt. Men det er litt brysomt å komme seg dit. Det lar seg ikke gjøre uten å bytte buss, eller gå fra buss til metro, buss til trikk, eller metro med bytte av linje. Vanligvis unngår vi metro, metro er for nybegynnere, lett som det er å finne frem i rutene. Men det er kjedelig å reise under jorden der man ikke ser noen ting, og den er virkelig treig, med kort mellom stoppene, og lang tid på å komme seg opp og ned rulletrappene. For kjennere er det bedre å bruke buss, trikk og marsjrutka, så man i det misnte får se byen mens man reiser. Som regel er det ikke så vanskelig med dem heller, men man må kjenne kyrillisk skrift, så det går an å lese skiltene i ruten.

Uansett, nå fikk vi en buss som tar oss strake veien, i én tur. Og bedre enn det, den går fra Tsjernigovskaja, på andre siden av elven, og over Patona-broen. Det vil si at det er dette som er bussen til strendene vi pleier å bruke. Nå går den praktisk talt like utenfor leiligheten vår! Det betyr slutt på tiden vi måtte kave oss til Druzjba Naroda, eller sjanse på en overfylt buss 55 (også en ypperlig buss).

På et blunk var all vår irritasjon vekk. Olia kom som vanlig i snakk med de andre passasjerene. Og som så ofte ellers går det ikke lang tid før frustrasjonen begynner å bryte seg frem. Denne kvinnen jobbet som tannpleier, forstod jeg det som, og var i likhet med oss veldig glad for denne bussen, som sparer henne mye reisetid. Ellers var hun ganske lei av Kiev og det meste, virket det som. Hun fortalte oss lønningene før Maidan-revolusjonen, eller den såkalte Maidan-revolusjonen, i tiden med den gamle presidenten, Janukovitsj, og hun fortalte oss lønningene sine nå. Den var redusert til en tredjedel, målt i dollar.

Så i den grad amerikanerne var med på denne revolusjonen, de forsøker jo å si at det var «det ukrainske folket» som ønsket endringene, men da kunne de jo kanskje ventet til året etter, da det var valg? Amerikanerne var så absolutt med på å presse frem endringene der med en gang, regimeskift, som det kalles. Den gamle presidenten ble jaget bort, ny president ble valgt, og nytt parlament ble også valgt, og det er denne presidenten og dette parlamentet landet har nå, som det mer eller mindre er glemt igjen av den vestlige verden. Men folks lønninger er gått drammatisk ned, økonomien har fått en alvorlig knekk etter allerede å ha vært ganske desperat, og det er fritt frem for sensurering av russiske medier og nettmedier, til fordel for amerikanske. Jeg har mistet litt troen på det vestlige prosjektet, etter dette.

Men det gjelder jo om å ha det fint, og å være glad. Vi kommer oss av denne herlige bussen, og er rause med å kjøpe allslags godsaker og søtsaker til Irina, og til oss. Kaffen vi kjøper er helt håpløs, selv etter min standard, jeg drikker jo det meste som heter kaffe, og ikke er pulver, men dette var vann med svart farge og skitten smak. Olia får det for seg at vi vil spise lunsj, så hun finner en litt merkelig, liksom hypermoderne og cool restaurant, der maten serveres i krukker og det henger BH-er i baren. Maten er bare sånn passe, og blir raskt kald i syltetøykrukkene.

Dessuten begynner det å regne. Mildt sagt kraftig. De tapre parasollene som er satt opp, og liksom skal dekke uterestauranten, må snart gi tapt. Det samme må vi og restaurantpersonalet, vi må bære alt sammen inn. Olia styrer for å finne ut av dette med autocad, og få komme seg rundt sperringen av mail.ru, mens jeg følger glad med mens Russland banker USA 4 – 0 i sjakk VM. USA kommer faktisk tredje sist, på plassen like over Norge. Kina vinner, etter seier mot Polen i siste runde.

Irina blir ganske utålmodig, og er egentlig ganske tapper, her. Dette er jo ikke noe ferie for henne. Først lang tid i buss, så å gå på vanlig fortau, deretter sitte lenge på restaurant. Hun og jeg beveger oss over gaten, til krigsminnesmerket ved det polytekniske instituttet. Der har vi hatt det gøy før, da hun var mindre, og så vidt klarte å gå, så vi kunne løpe rundt og rundt dette minnesmerket og liksom gjemme oss. Nå ble vi forstyrret av et nytt, kraftig regnskyll, så vi måtte søke ly i et lite kaffehuss. Der kostet espressoen 8 griven mer enn vanlig, uten å være det spor bedre. Men innehaveren tok flere bilder i smug, av Irina, i døråpningen, kikkene på regnet hun ville ut til.

Å kjøre metro er kjekt for Irina, så det fikk hun lov til. Turen gikk til Arsenalnaja, der det er lang tur opp rulletrappene til høydene over Dnjepr. Så hadde jeg håp og tro om endelig å få Irina til en lekepark, men Olia ville heller hjemover, og lekeapparatene i parken vi passerte var uansett våte av regnet. Så det ble mye gåing og sitting og transport for Irina, denne dagen her. Noe hun ikke ser ut til å plages nevneverdig over.

Advertisements

Forskjellige gjøremål i sentrum

I dag var det meldt dårlig vær og pøsregn her i Kiev. Vi la derfor opp til en rolig dag. Olia hadde planer om å betale en regning for søsteren, men da regnet kom, reiste vi rett hjem. Da hadde vi fått vært ute en drøy time. På vei hjem fikk Irina for første gang i år kjøre metro. Ellers har hun kjørt marsjrutka, trollejbuss og tramvai (trikk). Hun følger nøye med på trafikken, og er spesielt opptatt av om det er grønt eller rødt lys.

Hjemme fikk jeg rikelig anledning i dag til å følge med på sjakken. Det er lyn- og hurtigsjakkturnering i Paris, der cirka alle de beste i verden deltar, og det er verdensmesterskapet for lag i Khanty-Mansisjk, Sibir. I dag spilte Norge mot Hviterussland, og gjorde det dårlig. Ellers har et svekket Norge uten flere av stormesterne våre, gjort det ganske bra, om enn poengfangsten ikke har stått i stil til spillet. Det har i alle fall vært artig å følge med. I Paris er Magnus Carlsen på ny i storslag, så der ligger det an til norsk seier. Ikke at det er så viktig for meg, jeg har nok av spillere og land å sympatisere med, i sjakk.

I går var vi på rundtur i byen. Vi reiste ned til Kontraktova Plosjad, der vi rakk businesslunsj på Kievskij restaurant, en av de bedre i byen. Deretter satte vi oss på en trikk, mest for at Olia skulle få litt nostalgi fra en svunnen barndom og ungdom, og for at Irina skulle få prøve seg i trikk. Vi havnet midt ute i ingensteder, trikk nummer 18 tok vi, og gikk av litt tilfeldig. Alle haugene og høydene i Kiev gjør det ganske enkelt å orientere seg, så vi visste vi måtte i oppoverbakke, og nede på andre siden ligger sentrum. Vi havnet imidlertid på et litt kjedelig sted, uten lekeplass for Irina, og selv om hun før fylte tre viser mesterklasse i gåing, så ble dette litt mye. Hun måtte på skuldrene mine til slutt.

Da også Olia syntes det begynte å bli drøyt, satte vi oss på en buss. Det var også nummer 18, mener jeg å huske, og den fraktet oss til hovedgaten Khrestjatik. Der kjøpte vi en is til Irina, og en kaffe til Olia, og så var alt bare velstand.

Det er forresten en observasjon vi har gjort her i byen. Mengdene av kaffeutsalg er blitt ytterst begrenset. Tidligere vrimlet det av dem, overalt hvor det kunne ligge an til å bli en del folk, var det satt opp en vogn og et utsalg av forskjellige typer kaffe. Nå er de borte. Er det fordi det ikke er lønnsomt, eller er det kommet en ny lov som gjør det umulig? Vi mistenker nok det siste. I fjor var det ølsalgene de tok. Nå er det kaffesalget. Med det mister byen litt særpreg, og vi mister muligheten til alltid å ha en kopp kaffe innen rekkevidde.

Nåvel, vi krysset veien gjennom undergangen, og fant oss en buss eller rettere sagt marsjrutka hjem. Selv om den var stapp full, bestemte Irina seg på et tidspunkt for at det var på tide å sitte. Og det fikk hun, en dame gav høflig og sjarmert plassen sin vekk.

Ellers denne dagen fikk vi litt kontakt med det ukrainske byråkratiet, med Olia som reiste hit og dit, for å ordne med internett og betale regninger. Stort sett mens det pågikk, var Irina og jeg på en lekeplass og ventet. Snill som Olia er, pleide hun å komme tilbake med litt moreller eller fersken, noe godt å spise. Det kjøpte vi også på vei hjem til slutt, kolossale mengder av fersken og jordbær.

Hjemreise alene

Det pøsregner. Jeg sitter på flyplassen i Kiev, Borispol, modernisert til det ugjenkjennelige, og ikke til det bedre. Det går ikke å kjøpe seg en koselig øl lenger. Det er bare style og metall i terminal D.

Olia er igjen i Kiev. Hun skal være der to uker til. Hele dagen i dag har vært en ikke-dag, jeg fikk den aldri i gang, det ble aldri noe med den. Vanligvis pleier jeg å være flink til å holde koken hele veien inn, få med meg alt, ikke la noen glede gå til spille. Men i dag hadde jeg ikke min vanlige tur til Hydropark, det var bare en liten rusletur rundt i Kiev med Olia, kjøpe inn kvoten, og egentlig vente.

Klokken 1710 var taxien der. 20 minutter før den var bestilt. Det pleier være krise for meg, jeg var selvsagt ikke klar, drev og pakket ferdig. Olia fikk sagt til den det var 20 minutter til den skulle være der, og jeg fikk tiden å pakke meg ferdig. Vi fikk en liten fem-minutter på kjøkkenet. Vi fikk den tradisjonelle seansen med å sitte stille på koffertene, før vi gikk ut.

Flyet skulle gå klokken 2020. Så vi var til de grader tidlig ute. Det var godt, for det var kø av biler og folk som skulle ut på helgeutflukt til datsjaer og andre steder. Taxien skulle også fylle bensin, så vi var ikke vd flyplassen før 1820. Men det passet jo godt, så kunne jeg gå like inn og sjekke inn.

Et lite forsøk på svindel var det vel også. Taxien skulle koste 135 kr, det forsikret vi oss om før jeg satte oss inn i den. Men jeg hadde bare to hundrelapper, og sjåføren hadde ikke vekslepenger. Heldigvis er jeg godt integrert. Jeg vet hva som er rett, og kan løse sånt på russisk vis. – Det er greit, sa jeg. – Jeg kan gå inn og kjøpe noe, og på den måten få den rette summen.

Slik fikk jeg kjøpt en liten ubrukelig dings, og taxisjåføren fikk sine 135 kroner. Men han gikk glipp av tips, som han kanskje ellers ville fått.
image

*
Det var halvannen time å vente ved gaten, sammen med tableten min. En kjøretur i buss ut til flyet, så lang at man kunne trodd de var ute etter å kidnappe oss, ble fulgt opp av en kjøretur i flyet, så lang at man kunne lure på om de hadde tenkt å rulle til Riga. Det var forresten et lite propellfly, to seter på hver side av midtgangen, jeg har plass ved vinduet, like ved vinduet, der jeg sitter nå. Det er enda en god stund til vi er i Riga, der det venter stress og ny sikkerhetskontroll, og dårlig tid for flyet videre til Sola.

Kiev er allerede bak meg. Gjerne skulle jeg hatt Olia her ved siden av meg, eller vært igjen i Kiev sammen med henne enda en uke.
*
Sånn gikk turen. Nå er jeg hjemme igjen, i et rent hus, vasket av min søster som har bodd her, og mor som har vært på besøk, men på forbausende kort tid skitnet til igjen av meg. Det skulle ikke mer til enn å åpne bagasjen, og så var det honning der. Den fløt utover, og mer da jeg forsøkte å få oversikt over skaden, og enda mer, da jeg forsøkte å redde det som ikke allerede var dynket, eller få det som var det på et trygt sted.

Men først var det mellomlanding i Riga. Det var satt av en halv time, flyet skulle være der 2215, neste gå 2245. Håpløst. Ikke fordi jeg er i mot korte mellomlandinger, det er fint BalticAir prøver å kutte ventetiden på flyplassene. Men det er ikke mulig når vi må gjennom den håpløse ekstra sikkerhetskontrollen inn i EU. Når flyet inn i tillegg er forsinket sier det seg selv, det går ikke.

Jeg løper det jeg kan, og er først av de som skal videre til Stavanger. Jeg går til gate, Last Call, inn i bussen, døren smeller igjen, og vi kjører til flyet. Der det mangler folk. Kapteinen sier det er innkommende fly fra rundt om, men det er klart, det er innkommende fra Kiev som er problemet. Flyet videre blir kanskje et kvarter forsinket på grunn av disse greiene her.

Til slutt kommer de siste passasjerene. En av dem, en søt jente, skal sitte med meg. Jeg kjenner henne igjen fra Kievflyet, og har tenkt å spørre henne om det på russisk, men det blir ikke noe spørsmål før flyet har landet. Da har vi vært gjennom både tordenvær og turbulens, flyet har ristet og falt, selv rolige Rogalendinger har hylt litt. Min sidepartner holdt seg godt fast i armlenet, ukrainere liker ikke propellfly, og tar det ikke helt som en selvfølge at alt skal gå bra. Det gjelder i hvert fall for Olia, og hennes familie.

Det blir noen minutter koselig prat når flyet har landet. Det var kjekt for henne å få snakket litt russisk i Norge, og det var det jo for meg også. Hun hadde artige opplysninger å komme med, om livet i Norge, hvor hun bodde, og hva hun gjorde. Mye er kjent stoff for Olia og meg, det gjør godt å høre at andre har lignende erfaringer.

Som alltid stiller mor opp på flyplassen for å hente og bringe, til alle døgnets tider. Og da hun har kjørt meg vel hjem, til nærmere ett, og jeg med en times tidligere tid i kroppen fra Ukraina, for meg er den to, da skulle det vel bare være å komme seg i seng, eller hva.

Men der er det altså honning. Jeg har med to bokser, store som to bøtter. Den ene har jeg lagt i en plastpose, sånn at honningen ikke skal renne ut. Den andre har Olia tapet igjen. Tapen holdt. Plastposen som en demning flomvannet renner over.

Jeg ser det straks jeg åpner kofferten. Men hva skal jeg da åpne kofferten etter? Jeg skulle legge meg. Jeg hadde til overmål pusset tennene. Jeg skulle bare åpne den, så neste dags kortbukse ligger klar. Og så ser jeg noe fuktighet, tenker det har regnet. Det er honning.

Og jeg vil ikke gjøre noe med det der og da. Jeg vil bare legge meg. Jeg vil bare løfte litt, og se på skaden, kanskje flytte posen med honning over i noe. Da jeg løfter, renner mer av honningen ut, mye mer. Jeg har nettopp pusset tennene, vil ikke gjerne spise honning. Men hva ellers? Jeg har honning på fingrene. Jeg flytter honningen over i vasken. Det drypper, jeg tråkker i det.

Jeg vil legge meg. Men det er nå mye honning i kofferten. Jeg burde jo få ut tøyet som eventuelt er rent, som honningen ennå ikke har nådd frem til. Og jeg begynner å flytte tøy, pakket rundt flasker. Det tilsølede bør jeg også flytte, ikke sant. Jeg henter en eske. Legger tøyet med honning i den. Drypper litt på gulvet.

Hvorfor all denne honningen? Hvorfor ikke pakke den skikkelig? Jeg oppfører meg som jeg ikke har hatt noen uhell med honning, men uhell med honning har skjedd før, uhell med bagasjen skjer jevnlig. Man glemmer så fort mellom hver gang.

Om honningepisoden er også skrevet på Helt grei humor. Jeg har også en tidligere historie om honning sølt i kofferten, og videre utover, her på bloggen.

Antiklimaks til klimaks

I går var den store dagen da Olia skulle komme hjem. Jeg fikk låne bilen til mor, for å hente henne på flyplassen. Jeg reiste fra jobb og hjem, med bilen full av ting jeg hadde med fra mor, mine ting, og litt ved jeg hadde kjøpt, og også mat jeg hadde kjøpt. Det var arbeid bare å få tingene ut av bilen, og inn i huset. Jeg skrudde på varmen rundt omkring. Huset er fra 1977, det blir veldig raskt kaldt når det ikke er folk som bor i det og holder det varmt. Det blir ikke så fort varmt igjen, når ovnene blir skrudd på. Så var det jo å finne ut hvordan huset så ut etter å ha stått tomt to små uker.

Olia er litt sånn som meg, beskjeder blir gjerne sånn cirka. Jeg er helt sånn som meg, jeg slår meg til ro med det. Det var snakk om at flyet skulle lande 1740, jeg slo meg til ro med det. Siden det er en ganske viktig ting å hente noen på riktig tid, i hvert fall når de skal hentes på en flyplass, så gikk jeg inn og dobbeltsjekket da jeg fikk skrudd på datamaskinen, sånn godt over fire. Jeg måtte inn på Olias system, og hennes mail, for å finne mailen fra Norwegian med ankomsttidspunkt. Det var 1710.

Dermed hadde jeg plutselig veldig dårlig tid, de 30 minuttene mellom 1710 og 1740 var ikke med i min beregning skulle bort. Jeg måtte kjøre som gjaldt det å unngå fartsbot, det var mindre tid enn vei, klokken var vel 1655 da jeg kom meg ut. Og jeg hadde egentlig ikke avtalt noen ting med Olia, torsdagen var den eneste dagen mens hun var borte vi ikke hadde snakket på Skype. Jeg tenkte hun ville være familien, denne siste dagen i Kiev på en stund.

Tja, nå husker jeg plutselig litt mer detaljer om hvordan det var. Jeg gikk inn på avinor sine sider, og så der at flyet var forsinket fra 1710 til 1740, omtrent. Det var de 30 minuttene som manglet. Så gikk jeg inn, omlag klokken 1715, og så flyet var beregnet å lande 1719. Det var virkelig travelt. Det gjaldt om å unngå fartsbot, og da helst ved at det ikke skulle være noen kontroller.

Jeg kom ut på flyplassen, og hadde også den tilleggsoppgaven at jeg ville unngå å betale parkeringsavgift. Det var en vanskelig oppgave, når Olia og jeg ikke hadde gjort noen avtaler, og i det hele tatt – det var ganske kaotisk på flyplassen. Det var mange forsinkelser, og et forferdelig regnvær, slik at det var mange folk som løp rundt, folk som satt i bilene sine, uten å egentlig ville kjøre noe sted, og biler som kjørte, og det ene og andre.

Tja. Jeg måtte jo sette bilen fra meg. Jeg løp inn i ankomsthallen, og så at flyet Olia skulle være i hadde landet. Men jeg så ikke Olia. Og jeg kunne ikke vite om passasjerene på flyet hennes hadde fått tid til å forlate flyet, og komme seg inn for å hente bagasjen. Det så ikke ut som bagasjen hadde begynt å komme ennå. Etter en runde med bilen, kom jeg tilbake, og så at siste bag på flyet fra Oslo lå på båndet. Men jeg så ikke Olia. Og telefonen hennes virket, der var feilmelding: du kan ikke nå denne abonnenten. Eller bedre oversatt: Trodde du virkelig det skulle være så enkelt?

Vel, vel, vel.

Hva skal man gjøre? Flyt var landet, bagasjen var kommet og hentet, men Olia var der ikke. Hadde hun trodd jeg ikke skulle hente henne, og tatt bussen og offentlig transport mens jeg var for sent ute? Jeg husker hun hadde sagt hun hadde problemer med å lade telefonen. Det er vanskelig for henne også, får hun ikke gitt beskjed, finner hun løsninger. Er det ingen som henter henne, må hun likevel komme seg hjem. Hvem vet?

Og hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne jo ikke fortsette med å være der og vente på noen som ikke kom. Men det føles jo også galt å skulle hente noen på flyplassen, og reise hjem før man har hentet dem. Ringe hadde jeg gjort mange ganger, hver gang med den samme nådeløse maskinstemmen: Du kan ikke nå abonnenten. Trodde du det skulle være så enkelt.

Så kom det tekstmelding inn: Jeg vil være i Stavanger 1855. På engelsk. Det er et språk Olia og jeg aldri bruker. Og det var fra et nummer verken jeg eller mobilen min kjente igjen. Jeg hadde gitt opp, og satt i bilen og kjørte i forvirring. Hvor skulle jeg hen, og hvorfor. Jeg måtte svare på meldingen om jeg aldri så mye kjørte bil og risikerte bot og det var ulovlig og farlig, dette er force major, større kraft, Olia? spurte jeg, ja svarte det, på melding, fra telefonnummeret, og fremdeles på engelsk. Det kom også en rettelse, avgang 1855, ankomst 1955.

Det var jo veldig, veldig, veldig dumt. Jeg hadde gledet meg til å få Olia hjem. Men nå var det ikke så mye verdt, om flyet landet klokken åtte, ville jeg knapt rekke å svippe henne hjemom, før hun måtte ut på jobb og nattevakt. Det var også stusselig å kjøre hjem alene i høstmørket og pøsregnet, for å spise mat alene, og ikke sammen med henne.

Kort etter de mystiske tekstmeldingene ringte Olia fra sin egen telefon, og forklarte situasjonen i en stresset utgave av seg selv. Hun liker som de fleste russere ikke særlig godt å fly, og nå hadde det blitt slik at hun ikke hadde rukket forbindelsesflyet fra Gardermoen til Sola, hun hadde kommet noen minutter sent, med all bagasjen var det umulig å løpe, hun snakket i rasende fart om dette, og om hvordan hun manglet søvn og en rekke med andre ting hun skjøt inn i sin egen samtale. Hun hadde fått 90 kroner fra Norwegian å kjøpe mat for, altså en verdikupong. Denne hadde hun byttet inn hoveddelen av, for å få lov til å sende de to tekstmeldingene, hun spurte en tilfeldig fyr på flyplassen. Og som vanlig når hun ber noen om en tjeneste, gir hun rikelig i gjenytelse. Her godt opp mot en 50-lapp.

Hvor stusselig alt enn var, hjem måtte jeg. Der varmet jeg opp middagsmaten mor så omsorgsfullt hadde laget for oss, spiste min del selv, og la resten i en boks for å ha med til Olia når hun kom. Vi snakket en del på telefon, som vanlig når forsinkelser først er i gang, blir det gjerne verre enn først ventet. Først klokken 2007 fikk det nye flyet hennes lettet fra Gardermoen, flere timer forsinket.

Jeg hentet henne på flyplassen litt over ni. Vi kjørte direkte ut til jobben hennes på Hinna. Til å begynne med satt hun bare og spiste maten mor hadde sendt med, og som jeg hadde varmet opp. Jeg lurte på om hun var sint for noe. Det var hun ikke, det var bare godt med mat. Først når alt var spist opp, fikk hun energien igjen, slik roboter på film blir ladet opp, biler begynner å gå når de får olje, nå begynte hun å snakke, og da gikk det på ny i ett. Det er klart det er mildt sagt krevende å gå direkte til nattevakt etter en dum flyreise med forsinkelser og venting på flyplasser, men sånn var det.

Jeg reiste så hjemom med bagasjen hennes, la den fra meg, og kjørte ut til mor med bilen. I dag morges stod jeg tidlig opp, hadde meg en lang løpetur, syklet fra mor og hjem, med en svipptur innom butikken for frokost og god mat, og fant endelig, endelig Olia hjemme.

 

 

Lyntog og fly

Det var som om de hadde samkjørt publiseringen. På en gang får vi den store utredningen om lyntog, den som et utvalg nedsatt av regjeringen har arbeidet med et par år, og meldingen om at flyselskapet Norwegian kjøper over 200 nye fly. Rapporten om lyntog konkluderer negativt, det er ikke lønnsomt, verken økonomisk eller i klimautslipp. Klimaregnskapet vil ikke gå i null før et halvt århundre, frem til da vil det være positivt for klimaet at en slik jernbane ikke blir bygget. Fly er å foretrekke. Og nå ser det ut som det skal bli enda flere flyreiser, de 200 flyene må jo settes inn et sted. Likevel mener jeg det er gode nyheter vi er blitt servert i dag.

Jeg mener det mange ganger er sunt å tenke hvordan vi hadde sett på tingene om Norge ikke hadde vært en egen stat, men en del av Europa. Vi hadde ikke hatt usannsynlig med oljepenger å bruke på oss selv, disse pengene måtte fordeles over hele Europa, eller hele verden. Når det kommer til klimaspørsmålet er ikke denne måten å se tingene på så dum, temperaturøkningen vi har i vente henger jo ikke sammen med hvor i verden utslippene kommer fra.

Hvis oljerikdommen vår fantes i et europeisk fellesskap, og man skulle vurdere hvor det kunne være lurt å utrede mulighetene for lyntog, så er ikke akkurat fjell- og fjordlandskapet i det tynt befolkede Norge som faller oss i øynene. Det vil være dyrere å bygge, både pengeøkonomisk og klimaøkonomisk, og det vil være færre som vil få glede av det. Det er tjukt av storbyer i Europa som ikke har lyntogforbindelse, og hvor landskapet er flatt og fint som om det var tenkt ut til å brukes for lyntog. Vi har for eksempel St. Petersburg og Moskva, millionbyer med større befolkning enn Norge og Sverige til sammen. Landskapet er paddeflatt, det går fly noe sånt som en gang i halvtimen, i tillegg til vanlige tog og busser. Her er det lurt å bygge lyntog. Å bygge mellom Bergen og Stavanger er ekstravagant.

Den norske regjeringen liker utredninger. Godt er det, for det hadde tatt seg ut om beslutninger ble tatt uten skikkelig bakgrunnskunnskap. Men noen utredninger ser nyttigere ut enn andre, og av og til kan det se ut som om regjeringen setter i gang utredninger bare for å vinne tid, eller for å skaffe seg ryggdekning for upopulære avgjørelse som uansett må komme. Jeg mener også å huske at det var et nokså samlet storting som gikk for lyntogutredningen.

Akkurat når det gjelder tog, har vi imidlertid her i landet nok av problemer med de helt vanlige togene. De går ganske sjelden, er veldig dyre og holder altfor ofte ikke rutetabellen. Det er rart hvordan subsidierte NSB tar mer for billetten enn de ganske godt skattlagte flyselskapene for samme strekning. Er det togets elektrisitet som er dyrere enn flyenes bensin, kanskje? Vårt eneste lyntog i dag går frem og tilbake til Gardermoen flyplass, og tar mer for billetten enn mange flyreiser for å komme dit. Jeg har vanskelig for å se hvordan lyntog over større strekninger skulle klare det bedre.

Jeg håper debatten om lyntog nå raskt blir lagt død, det er en blindvei i diskusjonen. Samferdselspengene bør heller gå inn i den ordinære jernbanen. Den entydige konklusjonen i rapporten om lyntogene skulle gjøre det umulig å argumentere videre for den.

At flyparken er så ny og moderne som bare mulig er gunstig for både klima og lommebok. De nye flyene har mindre utslipp, og er billigere i drift. De vil konkurrere ut gamle fly som ikke er effektive. Det er også finansiert av ærlige og redelige penger, og ikke gratispengene vi har funnet i Nordsjøen. Det er god butikk, mens lyntog bare vil være flottenfeieri og vifting med rikdommen vi har.

Første flyttelass Bergen – Sandnes

Et par kompromiss er gjort i denne posten. Den er tilbakestilt, skrevet søndag formiddag – og vel så det, mandag ettermiddag er hovedvekten skrevet – og satt tilbake til torsdagen vi reiste. Og jeg har valgt å bruke Sandnes i stedet for Ganddal, for det kan være flere som er interessert i hvordan man får et lite flyttelass billig og greit fra Bergen og Hordaland til Stavanger og Rogaland.

Vi leide varevogn fra Rent a wreck. Den kostet drøye 3 000 kroner for en helg. Opprinnelig skulle vi ha en mellomstor Renault Trafic, men da den ikke var kommet inn i tide fra den forrige som lånte den, fikk vi en kjempestor Mercedes Sprinter i stedet. Det var positivt med tanke på plassen, her skulle vi få plass til mer enn vi trengte å flytte, negativt med tanke på manøvreringen, vanskelig var den å kjøre.

Olia i bilen ved begynnelsen av pakkeprosessen.

Det meste var pakket og gjort klart på forhånd. Men det er rart med det, det meste gjenstår allikevel når tiden først er der. Den lange, gode frokosten før jeg reiste ut og hentet bilen klokken ti ble det ikke tid til, det gikk det meste i hui og hast som vanlig. Biluleien befinner seg like ved Flesland flyplass, så nær at det ville være naturlig å benytte flybussen. Jeg ville likevel forsøke å spare noen kroner, flybussen tar skampris så man kan av rent prinsipp forsøke å spare noen kroner på den, så jeg tenkte å ta en buss til Birkelandskrysset og spasere videre derfra. Nå i ettertid vet jeg jo at Rent a wreck ligger i Lilandsveien, og hvor den er, så en buss ut mot Hjellestad vil være den aller beste løsningen med tanke på pris og kort gangavstand. Uansett: Sånn som det gikk for meg, så rakk jeg ikke bussen til Birkelandskrysset, og tok derfor flybussen uansett. Så mye for den kronesparingen.

Jeg skrev under de nødvendige kontrakter og fikk de nødvendige instruksjoner, raskt og kjapt, og så smalt døren igjen og jeg var alene i bilen. Aldri har jeg vel jeg kjørt noe slikt beist. Jeg følte meg som i den tiden jeg skulle prøvekjøre moped for kameratene mine i Ganddals aller stilleste gater, og ikke våget meg til å gire, av frykt for hva som da ville kunne skje. Sånn var det her også. Bilen staret i nedoverbakke, så den var det jo greit å rulle ned. Men det kom jo raskt et punkt hvor man burde begynne å gi gass, og dermed et punkt hvor man trengte den i både andre og tredje gir. Det var en bratt læringskurve, der, fra Lilandsveien til Birkelandskrysset. På motorveien som fulgte burde tiden for prøving og feiling være over. Jeg kom meg nå inn til byen på et vis, valgte konsekvent minste motstands vei når det kom til kjørefil, seilte forbi bystasjonen, rundt ved Grieghallen, opp Festplassen, til venstre ved DNBs hovedkontor – og alle som vet hvor jeg bor og hvordan det nå ser ut i Bergen, vil i likhet med meg vite at jeg allerede hadde kjørt for langt. Nå gikk det nedover til Bryggen, mens jeg skulle ut til Nordnes, og langs med Bryggen var det ingen steder å snu for en med mine kjørekunnskaper og en slik svær Mercedessprinter, i ett ord. Det gikk til Bontelabo og vel så det, Sandviken var det i alle fall, mot NHH var jeg på vei, da jeg endelig fant en parkeringsplass stor nok til at jeg kunne svinge rundt på den. Tilbake gikk det bedre. Da fant jeg frem.

Et nydelig bilde av Olia og lenestolen min jeg bare måtte ha med, selv om det ikke passer helt inn i dramaturgien i teksten.

Etter et mindre – men ikke ubetydelig – reversmellomspill på parkeringsplassen bak bygget vårt, denne parkerinsplassen skulle også fungere som lasteplassen vår, reversmellomspillet besto at jeg ikke fikk bilen i revers, det tok noen kvarter og noen telefoner før det gikk, men etter det, så begynte også flyttingen. Klokken var en del over elleve.

Dette bildet passer bedre. Her styrer hun og ordner for at alt skal få plass i bilen, og komme uskadet frem.

Vi bar ut i bilen i fire timer. Det er et slit og et strev, et kav og et mas. Olia var fabelaktig i å stue alt i bilen så det fikk plass og ikke skulle bli skadet på reisen, hun hadde også fått pakket det meste på forhånd, men det tar uansett fryktelig lang tid å få alle ting gjort. Effektive Olia hadde også fått malt baderomsdøren denne dagen, og hun måtte demontere den uhåndterlige skrivepulten, og så var det alle disse ekstra småtingene vi fant ut vi like godt kunne ta med med en gang. Krangle måtte vi også, lite grann, og spise litt. Den første interessenten meldte seg også for å kjøpe leiligheten, det var naboen i underetasjen. Det tok alt sammen tid, og når jeg nå i ettertid regner gjennom det og ser det var bare fra drøyt elleve til drøyt tre, blir jeg overrasket.

Det underlige er ikke hvor godt hun har fått surret fast stereoanlegget mitt, men hvor i all verden hun fikk tauet fra.

Så kunne vi kjøre. Det var sjarmøretappe, det var strålende. Olia i forsetet, jeg sjåfør. Vi kunne begge se etter skilt og finne veien, E39 skulle vi holde helt inn, Stavanger var målet, Halhjem et delmål. Jeg instruerte Olia nøye i alle bilens utfordringer, hun var entusiastisk tilhører og enda mer entusiastisk radio når jeg selv ikke snakket (jeg snakket forresten sjelden). Vi kom oss lett og greit ut av byen, fant lett og greit alle veier og filer, alt gikk veldig lett og greit og uten kollisjoner. Olia kunne peke og forklare hvor hun har jobbet i barnehage hen, særlig spennende var Kaland på Os, vi så og kommenterte landskap og bygninger, jeg forklarte hvor jeg før hadde bodd på Øvsttun, og at jeg den gang kunne kjøpe hybelen der til prisantydning 85 000. Jeg må ha husket feil.

En spøkelsesleilighet som ikke ennå har blitt helt spøkelsesaktig. Dette er like før vi reiser.

Ferge, Olias første ferge i sitt liv. Halhjem – Sandvikvåg er distansen, jeg forklarer Olia alle prinsipper jeg kjenner når det gjelder ferger. Vi har kjøpt sjokolade og brus, kaffe har vi med, glemt i bilen, Olia løper ned og henter den, vi må selvfølgelig ha kaffe på fergen. Tekstmelding til mor om at vi er på vei går også. Her gjør vi ingenting feil.

Her er vi i ferd med å ta, riktignok er jeg på vei inn feil dør i forhold til førersetet, men litt kunsterisk frihet må man tillate ved fotografering.

Så er det den lange mellometappen mellom Sandvikvåg og Årsvågen, over Sunnhordaland og Nord-Rogaland, langs med, over og under fjorder og sund, flott, norsk, vestlandsk kystlandskap. Olia er selvfølgelig henrykt, og jeg enda mer selvfølgelig enda mer henrykt. Jeg forklarer Olia hvor fælt det er å ligge bak lastebiler og andre store biler, og hvor viktig det er å komme forbi når det er mulighet i krabbefelt. Slike krabbefelt finnes det jo en del av, i de nye tunnelene som skal under både land og fjord, men sprinteren vår er jo også tung, så det er ikke snakk om å få den i mer enn 70 når det går maks oppover. Hele tiden er vi oppmerksomme på å holde oss på E39.

Ferjekø. Dette er noe Olia sjelden ser.

Til slutt får vi øye på fergen på vei inn til Årsvågen. Det var akkurat i tide til at vi også var på vei ned der. Jeg sendte mor optimistisk melding, om 40 minutter er vi hjemme, og kjørte like etter like optimistisk ombord i fergen. Det skulle gå atskillig mer enn 40 minutter før vi virkelig var hjemme.

Olia på ferjen. Vi ser hun gjør alt riktig.

Men til slutt var vi det. Vi svingte inn Gaupeveien, inn til nummer 5, hvor mor ventet med mye god mat og mye god omtanke. Vi bar inn det aller verste fra bilen, lass etter lass, tunge esker med bøker, sekker med tunge bøker, veldig mange bøker, og dessuten CD-plater, musikkanlegg og forskjellige slags tekniske ting. Vi bar alle tre, og forsøkte også å få satt tingene sånn noenlunde et sted de kunne bli stående en tid. Det ventet oss en travel helg, og satte vi det ikke på plass med en gang, måtte vi uansett gjøre det senere.

Statoils storanlegg på Kårstø. Det syntes Olia var spennende, så spennende at hun fotograferte det gjennom bilvinduet.

Underveis fikk også mor varmet opp middagen, laget spaghettien, gjort alt klart. Jeg rasket meg til en dusj, Olia skiftet litt – og så var det mat og hvile. Mor har også skrevet om seansen på sin blogg. Hun legger mye vekt på et kakefat som knustes, men det skal ikke overdrives, det vakte fortjent lite oppmerksomhet. Middagen var overlegen super, og til alt hell hadde vi feil vin, slik at det ble 17,5 i stedet for 12,5 alkoholprosent. Hvem kunne vite det, forutenom Olia, når informasjonen stod på ukrainsk? Og hvem sjekker på forhånd? Vi merket vi ble gladere og gladere. Mor hadde laget enorme mengder spaghetti, og det var akkurat nok. På sine gamle dager har hun gjort kjøttdeig og spaghetti om fra et håndverk til et kunstverk, ingen andre er i nærheten.

Etterpå var klokken allerede mye, og vi var søvnig slitne etter en laaang dag med pakking, bæring, flytting og kjøring, sånt tar på. Men det var nå denne omtalte kaken, Firkløverkaken, vi måtte nå spise den, når den først var laget. Og når man først skal ha kake, må man også ha kaffe. – Ikke lag så mye kaffe, er en setning man sjelden får høre fra meg. Her sa jeg den. Mens vi ventet på kaffen og kaken mistet mor altså kaken i gulvet. Sånt er alltid ergerlig, særlig når kaken står på et kakefat og fatet er av glass, og knuses, i tusen biter kaken lander på med fyllet ned. Det er selvsagt ergerlig, og enda ergerligere er det jo å spise disse knuste glassbitene. Men det er selvsagt ikke nødvendig, fyllet skrapes enkelt bort der det er nødvendig. Resten av kaken er like god, om ikke like fin.

Til kaffen hadde jeg cognac.

På vei inn til Mortavigå, som vi sier i Rogaland.

Hjemreise Kiev – Sandefjord – Oslo – Bergen

Dette er også en tilbakedatert post. I går da vi kom hjem var vi stuptrøtte etter å ha reist en hel dag med tog og fly fra Kiev til Bergen, med halvannen times opphold og rikelig med fotografering i Oslo, så vi gikk bare rett til sengs og sov som to steiner gjennom hele natten. I dag var min første dag på jobb etter en lang ferie, og nå som den er slutt, kan jeg endelig skrive bloggposten om hjemreisen.

Flyet fra Borispol skulle gå klokken 1020. Som vanlig var Olia og jeg sene med både pakking og andre forberedelser. Jeg hadde for eksempel satt meg som mål å lese ut tredje del av «Krig og fred», men i planleggingen av hvor mange kapitler jeg da måtte lese til dagen, hadde jeg skjelet til første del av andre bok, hvor det er 15 kapitler, mens det i første boks del tre er 19. Dette fant jeg ut fredag ettermiddag, hvilket betydde at jeg denne lørdagen før avreise måtte lese seks gode kapitler og skrive gloser for å nå målet mitt. Og målet måtte jeg jo nå. Så dermed var jeg ikke fri til å gjøre noe som helst før klokken sju og vel så det om kvelden. Og da kunne jeg gjøre andre ting, kun fordi jeg løsrev meg fra å slå opp alle glosene jeg hadde funnet i det siste kapittelet.

Olia var enda roligere enn jeg. Hun hadde fortsatt på denne tiden rekke ting å gjøre, i anstendighetens navn var det nødvendige ting, men de hører ikke bloggen til, og de tok tid. Så det ble til at pakkingen enda en gang ble gjort sent mot kveld, og vi glemte til og med å ringe vår faste sjåfør Andrej i tide. Da vi endelig fikk ringt ham, var mobilen hans utilgjengelig, og for første gang måtte vi benytte oss av en ordinær drosje. Det viste seg forresten å gå ganske greit. Servicen til offentlige taxier er blitt betydelig forbedret. Neste morgen ringte de og bekreftet bestillingen, og sa også nummeret på taxien som ville hente oss. Olia kunne fortelle oss at tidligere en gang hun hadde bestilt offentlig drosje, så viste hun ikke hvordan bilen så ut. Da den heller ikke hadde noe taxiskilt på taket, fant hun den ikke, og måtte til overmål betale ekstra pris på de ekstre minuttene drosjen hadde stått der og ventet på henne.

Om vi lørdag kveld var sent ute med alt, var vi søndag morgen helt i rute og vel så det. Taxien ventet 0750 som den skulle, og vi var ute enda litt før med all bagasjen betryggende pakket og de viktigste tingene dobbeltsjekket (bortsett fra en veldig viktig ting som jeg fullstendig hadde glemt, og som er så pinlig at jeg ikke engang på bloggen kan skrive det). Morgentrafikken til Borispol er liten, og drosjesjåfører i Kiev har vel kanskje oversikt over pågående fartskontroller, i alle fall: Turen som vanligvis tar cirka 40 minutter tok nå 20. Vi holdt god fart. 0810 var vi fremme, 152 hryvna kostet reisen, alt var vel.

Flyselskapet vi skulle reise med var Wizzair. Det er et billigselskap som flyr mellom Sandefjord og Kiev, og som andre billigselskap tar det seg ekstra betalt der det kan. Innsjekket bagasje koster 173 kroner per colli (i alle fall gjorde den det denne reisen), og det står i retningslinjene at de praktiserer streng vektkonrtoll. Jeg sjekket derfor kun inn en colli, og var nervøs for vektkonrtollen. Alt av vekt i kofferten var tolldrikke og honning, alt annet av tyngde var fjernet og plassert i håndbagasjen. Den innsjekkede bagasjen veide med det 20,5 kilo, og jeg var glad jeg ikke måtte betale overvekt. Først etterpå fant jeg ut at vektgrensen hos Wizzair er 32 kilo, og at det er med håndbagsjen de er strenge.

I en post jeg allerde nå ser kommer til å bli lang, må jeg ha med irritasjonsmomentet med sikkerhetskontrollen. Denne gangen gikk det ut over Olia. Hun har ikke flydd så mye at man kan kalle henne vant med å fly. Hennes første flyreise var i desember i år da hun kom til Norge. Hun har langt fra vennet seg til hvor rigid terrorkontrollen egentlig er i den vettskremte verden, jeg mener den vestlige verden. Olia hadde helt glemt den lille neglsaksen hun oppbevarer i sminkevesken sin, og ble svært overrasket da sekken hennes kom tilbake fra gjennomlysningen og ikke ble godkjent. Da kontrollfolkene forklarte henne hva det gjaldt, fant hun frem den knøttlille saksen i en fart, fortsatt overbevist om at den uskyldige hvite saksen ville komme med, når hun bare skulle til Norge. Men enda hvor uskyldig Olia ser ut når hun ser uskyldig ut, og hvor mye hun forklarte dem at saksen var hennes «liobimai», «favorittsaksen», så måtte hun kaste den rett i søpla. Det kreler seg i meg, en velfungerende saks, helt unødvendig rett til ingenting.

Nyttet det å ergre seg skulle jeg mobilsert all den ergrelse jeg er kar om. Nå ergret jeg meg bare så mye som jeg ufrivillig måtte. Lett og elegant tok flyet oss direkte til Sandefjord, 25 minutter før planlagt. Det var viktige minutter, siden togene fra Torp stasjon går førti minutter over hver time, aktuelt for oss 1240 og 1340, og om vi rakk det som gikk 1240, ville det bety for oss en time ekstra i Oslo. Flyet vårt skulle lande 1210, landet 1145, og shuttlebussen som det heter skulle gå fra flyplassen åtte minutter før togavgang. 1232 var altså det magiske tidspunktet for oss.

Så begynte et kappløp med tiden. Vi var for en gangs skyld raske med å reise oss opp straks etter landing, samle sammen bagasjen vår og stille oss i midtgangen. Men alt vårt hastverk til tross, kom vi oss ikke ut, fordi han som skulle kjøre på plass flytrappen, klarte ikke å treffe den inn riktig. Jeg var fristet til å skrive det med store bokstaver. Jeg har aldri vært med på det før. Han traff ikke første gang, og heller ikke andre gang. Hver gang måtte han rygge langt tilbake, med lillebilen sin og tilhengertrappen, og hver gang tok det lang tid før man forstod at han heller ikke denne gangen hadde truffet, idioten. Ti minutter mistet vi på dette.

Deretter var det ny sikkerhetskontroll. På ny fristet det med store bokstaver. Det er idiotien over all idioti. Man sjekker om man tar med vann fra Ukraina inn i Norge, vann kjøpt på flyplassen i Borispol. For alle på Torp vet selvsagt at alle som kommer med dette flyet har vært gjennom en like rigid sikkerhetskontroll som de har å komme med. EU-regler, kaller man det, passasjerer fra fly utenfor EU-området, kanskje med noen få unntak, hvor Ukraina og Øst-Europa ikke er blant dem, så må man gjennom ny kontroll om man skal fly videre innen EU, eller kanskje også disse unntakslandene. Men vi skulle nå for alle stygge ord i verden ikke fly videre til noe som helst land, vi skulle ta toget til Oslo. De kaller det fortsatt EU-regler, for alle må gjennom tranfserområdet på Torp, det er ikke som på større flyplasser hvor de som skal ut kan gå et sted, og de som skal videre et annet. Men da kunne de jo heller sluppet alle sammen ut, og heller latt dem som på død og liv skulle videre, om det skulle være en eneste en som kommer fra Kiev til Sandefjord, for å reise videre noe sted, gå gjennom sikkerhetskontrollen på ny.Saken er at de vil ha oss gjennom transferområdet slik at vi kan kjøpe varer på taxfreen, og for dette kommer jeg aldri til å kjøpe noe som helst på flyplassen i Sandefjord, før jeg kan komme fra Kiev og spasere fritt inn i landet mitt uten å bli mistenkt for å ville sprenge noe med vannet mitt.

Jeg har vært med på dette før, og visste vi måtte løpe fra flyet til kontrollen, slik at vi fikk sneket oss fremover noen plasser før køen egentlig begynte. Allikevel gikk nye 25 minutter her i kontrollen, og køen til den. Man skulle tro at det gikk raskt, siden alle hadde vært gjennom kontroll i Borispol, og ingen hadde noe tull med seg. Men det er tvert i mot. Mange trenger lang tid på å forstå hva dette er for noe, noen har kjøpt noe på taxfreen i Borispol, og må få forklart hvordan de skal få den tilbake, når de forlater transferområdet. Og min kone Olia, for eksempel, skjønte jo ikke engang hva kontrolløren mente da han spurte etter «taxfree», hun svarte bekreftende, for i hennes sekk var alt «free of tax». I anstendighetens navn er det dette som er den naturlige betydningen av ordet, om man ikke er vant med den norske og internasjonale forkvaklede.

Etter sikkerhetskontrollen var det passkontroll og ny kø. Man kan mene mangt om våre mange nye landsmenn, men akkurat her på Sandefjord flyplass mente akkurat jeg at noen av dem tok fryktelig lang tid i passkontrollen. Det var et eller annet problem, og passkontrollørene måtte snakke litt med hverandre, og han som ville inn i landet vårt måtte forklare litt, og det var så mye av det ene og det andre, og da det endelig var Olias tur, så fant ryggstøtten på stolen passkontrolløren satt i på å falle av, og han måtte bruke deler av ett minutt på å sette den på igjen, og i mellomtiden hadde jeg fått innpass i en ny kø for dem med norske pass, der alle kom igjennom på to sekund. Nye fem minutter var gått.

Så var det å hente bagasjen. Vi løp, vi løp som bare juling inn i henterommet der tett med bagasje allerede lå på rulletbåndet, og tett med folk stod og så på den. Jeg tenkte i et av mine lyseste øyeblikk, et øyeblikk klarere enn jeg, at jeg måtte springe til enden av båndet først, for hvis kofferten var der, måtte jeg hente den før den gikk inn i luken, og bak veggen en stund før den tok en ny runde. Og akkurat det var det faktisk den var i ferd med å gjøre. Jeg måtte gripe den i hjulkanten, rive den til meg, få den ned på fast gulv med makt, og ikke engang ha tid til å puste etterpå. Den lille ekstra tiden å unne meg gikk med til å ta i mot rosen fra Olia for å ha vært så snartenkt og skarpsynt å få tak i kofferten helt her på slutten. Ikke engang ett minutt ble brukt her.

Deretter var det å komme seg ut utgangen og gjennom tollen. Vi løp på ny, denne gangen hindret av at vi nå hadde å frakte med oss all bagasjen, og enda med at et fullt fly fra et eller annet annet sted sendte en aldri stansende strøm av folk mot oss i motsatt retning av den vi løp. Det bremset oss, mildt sagt, og enda mer bremset det oss at vi ikke klarte å finne utgangen, og i stedet bare løp tvers over til andre enden av flyplassen. Tilbake igjen måtte vi uten et sekunds nøling, på ny gjennom trengsel av folk, og ingen skjønte noenting av vårt spørsmål om hvor utgangen var, før vi endelig fant den, og hastet slik gjennom tollen på grønn sone, at selv en hjerteløs toller ikke ville ha hjerte til å stoppe oss, om det går an å bruke et slikt setningsparadoks.

Jeg slipper allerede her bildet som viser at vi klarte det.

Det siste vi måtte var å finne shuttlebussen. Vi løp rett ut første og beste utgang, som heldigvis viste seg umiddelbart, og spurte alle som var der hvor shuttelbussen var, bare for å oppleve at absolutt alle som var der, var utlendinger, som verken skjønte spørsmålet eller shuttlebuss. Han ene var imidlertid såpass behjelpelig at han i det minste pekte på en buss. Og Olia – som heller ikke helt hadde skjønt hva shuttlebussen var for noe – løp bort til Torpekspressen for å snakke med den om avgangstider. I mens fant jeg skiltet med Shuttlebuss. Det var bussen som stod like foran oss, med helt åpne dører, men uten sjåfør. Det måtte være denne bussen. Og at sjåføren ikke var der, måtte skyldes at han ikke ville komme før bussen skulle gå åtte minutter før togavgang.

Hjertet mitt stoppet ikke å banke før vi var på stasjonen på Torp. Og da sluttet det ikke å banke, det banket bare langsommere. Vi hadde greid det.

Og her er det sikreste beviset på at toget kommer, og jeg står der.

Oslo

Etter mine beregninger skulle vi nå få en god, drøy time i hovedstaden. Toget vårt til Bergen skulle gå fra Oslo S klokken 1607, og vi skulle komme dit med lokaltoget klokken 1448. Det er klart, om vi skulle komme med neste lokaltog en time senere, ville det ikke bli noe hovedstagsbesøk, bare togskifte. Egentlig hadde jeg jo bestilt billettene på nettet, Sandefjord Torp – Bergen hadde jeg skrevet inn, og fått foreslått toget 1340 med skifte i Drammen. Men siden Oslo er en mer interessant by enn Drammen har blitt, regnet jeg med at NSB ikke ville ha noe i mot at vi brukte tiden vår i hovedstaden i stedet, og det hadde de da heller ikke. Tvert imot var de riktig så behjelpelige, og ordnet til og med å skrive ut skikkelige billetter for meg på en av lokalstasjonene mellom Torp og Oslo, siden jeg ikke hadde rukket å gjøre det selv, og det antageligvis heller ikke finnes mulighet til å gjøre det på Torp. Utskriften min holdt lenge.

Det fulgte nå en tid med positive overraskelser. Den første var da vi ankom Drammen 1348, en halvtime før jeg hadde trodd, siden jeg hadde blandet sammen ankomsttidene til Drammen og Oslo. Det betydde at vi ville være i Oslo 1428, og ikke 1448. Nye 20 minutter var vunnet. Og enda flere ble det da jeg plutselig skjønte det gikk an å gå av på Nationalteateret i stedet for Oslo S. Bedre kunne det jo ikke bli, siden det først og fremst var slottet som interesserte kongevennlige Olia, og vi etterpå kunne bruke god tid på å gå nedover Karl Johan bare en gang, i stedet for frem og tilbake. Rikelig kunne vi kose oss rundt slottet, fotografere også rikelig, og i det hele tatt bare nyte å være der. Olia gjorde det helt og ekte, jeg nøt at hun nøt det så godt.

Deretter stakk vi ned til Rådhusplassen og Aker brygge, Olia skrøt og fotograferte. Bestemorstil var det over skrytet, for dem som kjenner bestemor, eller har en bestemor som skryter like mye. Grünerløkka viste jeg henne, og Stortinget. Alt ble rikelig fotografert, også de utkledde statuene langs etter Karl Johan, en idé Olia først hadde sett i Eupatoria da vi var der, og som hun der hadde fått forklart var en idé man hadde hentet fra Venezia, etter en som hadde vært der. Nå kunne hun se at også i Oslo hadde noen hentet ideen, og at den egentlig allerede for lengst er i ferd med å bli utslitt.

Vi hadde noe så sjelden som god tid. Vi hadde sett og fotografert det vi skulle. Vi var på god vei nedover Karl Johan. Og det var enda nesten 40 minutter til toget skulle gå. Men vi klarte å bruke opp alle overskuddsminuttene, slik at vi også denne gangen måtte løpe, og bare kaste oss inn i en helt annen vogn enn den vi hadde kjøpt billett for.

Saken var nemlig at vi hadde spist opp all nisten vår. Den sprakk på flyplassen i Borispol, ble bespist ytterligere i løpet av flyturen, og ferdigspist på toget Torp – Oslo. Vi måtte kort sagt kjøpt ny, og vi måtte også ordne oss noe å drikke. Til det hadde jeg snedig tatt med flere tomme plasflasker fra Kiev, det var bare å komme seg inn på et toalett og fylle dem med vann. Men alt det stresset som skulle vente oss til tross, greide vi verken å kjøpe noen ting, eller å få fylt flaskene med vann. Det ble bare fæle greier alt i hop.

Norge er jo på overflaten et veldig vennligsinnet der alt er rent og pent, og alt oser av velstand. Men når man bare vil ha kjøpt seg litt normal mat og få seg litt gratis vann i et av verdens mest vannholdige og renvannige land, og dagen er søndag, så vil det vise seg at det er ganske så vanskelig å unngå blodsugerpris i en skala som overgår mine prinsipper. Kanskje skulle jeg ha forlatt prinsippene mine, jeg ble jo til slutt tvunget til det, men så lenge det så ut til å være mulig, ville jeg unngå Narvesen og Della de luca og Seven-Eleven og alle de andre kioskjedene som trenger seg frem overalt, og lopper penger av folk som ikke har selvdisiplin til å ordne seg matvarene sine i billigere og bedre butikker. Jeg har for mye selvdisiplin, og styrte forbi dem. Vi styrte forbi flere alternativer, i håp om et toalett med vann og en Rimi-butikk på jernbanestasjonen. Men toalettet kostet 10 kroner, en menneskerett og ikke en forretningside skulle det være å gå på do, og Rimi-butikken var stengt. Kanskje fordi det var søndag, kanskje fordi den var under ombygginging, kanskje på grunn av begge deler.

Vi måtte i alle fall tilbake igjen, til et av de tidligere alternativene. Men siden et av dem var Peppes pizza, hvor vi allerede første gang hadde gått forbi fordi det bare ville bli stress å vente på pizza så kort tid før togavgang, førte denne klønete tilbakegangen bare til at tiden rant ut. I et siste desperat forsøk prøvde jeg å løpe til Burgerking, for i det minste å få med meg noen liter med vann, bare for å oppleve at i Oslo by er toalettene på Burgerking stengt med kodelås, og for å få koden til den, var jeg mer enn villig til å kjøpe en hvilken som helst cheesburger, om det ikke hadde vært kø og umulig.

Dermed hadde vi ingenting utenom all bagasjen å spurte med bort til toget som skulle gå om noen minutter, og særlig Olia var så stresset at hun bare kastet seg inn i alle de første og beste vognene hun så, mens jeg insisterte på at vi i det minste måtte komme oss nærmere den vognen som var vår. Det krevde nemlig siste rest av min innvendige vannbeholdning å svette ut anstrengselsen å bære den 20,5 kilo tunge kofferten mellom benkeradene til vi kom til riktig vogn, og riktig plass.

Alt var nå gått galt. Vi hadde ingenting mat, ingenting drikke, og vi hadde en togtur fra 1607 til 2235 Oslo – Bergen foran oss. Og jeg var utsvettet og uttørst av den siste aller mest idiotisk, unødvendige løpingen.

Toget Oslo – Bergen

Situasjonen var egentlig kritisk. Jeg var så svett og varm og tørst at jeg var gretten, og alt det jeg hadde gledet meg til å vise Olia vår vakre natur, særlig når vi går fra østlandet til vestlandet, det var nå blitt til bare irritasjon over at jeg måtte sitte så lenge på toget uten en gang å kunne sløkke tørsten. Og Olia var heller ikke av de blideste, og lurte på hvordan i all verden jeg kunne la være å høre på henne og hennes tidlige forslag som slik det var blitt selvsagt ville ha løst alle problemene våre, men som da det ble stilt ikke virket til å være det aller mest optimale. Men hvem trenger det aller mest optimale, når man ellers har ingenting og bare ønsker å spise noe (Olia) og drikke et eller annet (jeg)?

Jeg bestemte meg for å hogge meg gjennom knuten, om det går an å bruke dette uttrykket litt feilaktig. Jeg skar meg gjennom prinsippene mine, det var fortsatt ferie, jeg kunne ikke sitte der og være gretten hele togturen. Jeg måtte ha noe å drikke, og valgte den eneste løsningen mulig, jeg kjøpte en farris i bistrovognen. Jeg stålsatte meg for en pris på 20 kroner, og betalte også de 27 kronene det kostet uten at det vistes på ansiktet mitt. Jeg lot også Olia kjøpe den maten hun trengte, et plastpakket rundstykke til 35 kroner. Må man, så må man. Det var fortsatt ferie.

Og med det så ble også togturen levelig. Olia og jeg kunne nyte naturen vår allerede på østlandssiden. Vi pekte og forklarte, sammenlignet med Ukraina og Krim, og koste oss akkurat som vi hadde gjort på toget fra Torp til Oslo. Da det på Hønefoss ble stopp på ubestemt tid på grunn av ras et sted i Hallingdal, så jeg også lynsnart mitt snitt til å snibbe innom stasjonstoalettet, og få fylt vannflaskene mine. Litt nervøs var jeg jo, for at hele toget skulle gå fra meg, men ikke verre enn at jeg også tok meg tid til å styrte en av de to syvdeslitersflaskene mine, før jeg fylte den på ny. Da toget begynte å gå igjen, var jeg helt utørst, hadde to fulle flasker vann, pluss enda litt farris igjen. Det så alt sammen riktig så bra ut.

Og riktig så bra ble det hele reisen inn. La gå at det kom inn et helt fotballag i vognen på Ål. De hadde funnet cup-pokal (eller kopp-pokal, som det heter på norsk) i en turnering der, og elimernete i løpet av sekunder ethvert håp om ro og fred hele veien til Bergen. Fra Gol og Geilo, der min lenge varslede skjønnhet skulle overta, var det trøttheten mer enn skjønnhet som overtok for meg og Olia, og i stedet for å studere våre aller vakreste høfjellslandskap, brukte hun siste delen av reisen til å studere matematikk. Jeg vet ikke om jeg egentlig skulle være glad, jeg er jo selv glad i matematikk.

Ellers vil jeg gjerne ha med i posten at da småguttlaget fra Ål-cupen tvang oss til å sitte på plassene vi egentlig hadde billett til, ble vi sittende overfor et fransk ektepar, som var artige for meg å studere. «O-la-la», sa hun om naturen vår, og jeg fikk det for meg at jeg også forstår fransk. Olia ville jo heller ikke være Olia, om hun ikke hadde tilbudt noen av medpassasjerene våre noe av nisten vår, og siden hun ikke hadde annet enn vann å tilby, tilbød hun vann. Enda hun brukte langt tid på å løpe til toalettene for å få rengjort glasset vårt ordentlig, og tilbød russisk, overtalende med først å fylle det i, så sette det foran den ærverdige, gamle damen hun ville gi det til, enda alt dette, og det at Olia hadde tilbydt vannet på norsk, fikk hun det ærverdige svaret: «no, thank you very much». Noe jeg på forhånd – bortestt fra ordlyden – kunne gjettet.

Det siste jeg ville ha med er min lille seier da toget var fremme, og Olia og jeg hadde snakket russisk hele reisen, og treneren på dette laget som hadde vunnet pokal-koppen i fotballturneringen tross mitt egentlig ganske norske utseendet, på herlig feilaktig Bergensengelsk spurte meg «is that your» om bagasjen på hattehyllen over oss. – Nei, an tilhøre dei der franskmennene som satt øvefor oss, kunne jeg sagt på klokkerent Rogalandsk, men jeg svarte bare «Nei», og ingen kunne gjette at jeg ikke var vaskeekte russer fra Irkutsk.

To fulle flasker vann (minus ett vannglass en gammel, ærverdig dame ikke ville ha) tømte vi ut på nærmeste gressflekk utenfor stasjonen, før vi med hver vår sekk på ryggen trillet kofferten hele veien hjem til vår leilighet i Strandgaten. Der låste vi oss inn, gjorde de aller mest nødvendige ting, som ikke i det hele tatt innebar å pakke ut, før vi ramlet i seng og sovnet tungt. Sommerferien var over, og vi sov oss gjennom natten til et helt nytt liv.

Posten vil også bli utstyrt med bilder.