Familiehelg på norsk

Det har selv etter vår standard vært en travel høst. Alle folk i den vestlige verden sier de har det svært travelt, så jeg vil ikke gå inn og ynke meg over en travelhet som for vår del er frivillig. Men det har ført til at vi omtrent ikke har fått besøkt vår kjære slekt, eller vært med Irina og snakket norsk, siden vi kom hjem fra Kiev og utlandet i slutten av oktober.

Irina har ikke slått over til norsk, ennå, og selv når jeg snakker norsk til henne, så svarer hun på russisk og holder sin del av samtalen på russisk. Med meg går det jo greit, verre er det når det er andre norske til stede.

Fredag var det omsider på tide å feire mors bursdag. Hun fulgte egentlig året 19. oktober, som vanlig, men den dagen og helgen var de fleste bortreist. Hun selv også. Siden har det alltid vært en eller annen opptatt. Først på fredag gikk det altså an å samle alle, som ennå er her.

Jeg fikk ikke med meg invitasjonen før godt utpå dagen. Vi hadde allerede vært ute på storhandel, vår lille familie på tre. Olia er med meg på tysken, og vi har nå nettopp fått godkjent våre obligatoriske oppgaver, sånn at alt er klart til eksamen. Derfor kunne vi også slå til litt med handlingen, med gode middager for hver dag i helgen, og rikelig med annet.

Så skulle vi altså i selskap i stedet.

Olia holdt seg hjemme, som hun så ofte gjør, mens Irina og jeg satte ut i det som mest var hennes bestemors bursdag, men også bittelitt hennes. Også hun var jo mer eller mindre bortreist på bursdagen sin, mandag 11. september, hun reiste til Kiev den tolvte. Og ble der halvannen måned. Så bursdagen hennes har blitt litt glemt, eller gjemt. – Jeg også vil ha bursdag, sa Irina, litt sårt og litt uventet, da vi sa vi skulle i bestemors bursdag.

Uansett hadde bestemor kjøpt gave til Irina, flott dukke, og flott lego. Jeg er ikke så sikker hvor klar oppfatning Irina på tre har av hva bursdag er for noe, hun har aldri etterspurt sin egen, før, og hun har det veldig morsomt å si hun er to år, når jeg sier hun er tre. Hun var helt i fyr og flamme over gavene hun fikk, og hadde det også helt storveis i bursdagsselskapet borte hos tante Tone.

Hjemme var det mer lek med gavene hun hadde fått, før det ble en alle tiders finale med å smøre seg selv inn med leppestift i ansiktet. Det blir ikke bedre enn dette. Hun sovnet som et sloknet lys.

Lørdagen ble rolig, det er ikke så mye å gjøre ute, kalde, korte og regnfulle høstdager, så det blir å være inne, og spise våre tre lørdagsmåltider. Siden det er eksamenstid for begge foreldrene, og oppussing på gang for hun ene, så blir vesle Irina overlatt litt til seg selv, og må finne på sin egen lek. Mye tid går med til skjerm, det må innrømmes, og det har vist seg mye lettere å unngå når man forestilte seg hvordan det skulle være, enn når man er oppi det og ser hvordan det har blitt. Det er mye skjerm, YouTube og spill, og det er mye tøys hun gjør der. Men det er ikke utelukkende skjerm og spill, det er også lek med lego og dukker, og med tegning og leire, gjerne sittende ved det lille bordet og på den lille stolen hun har. Da er hun veldig søt.

God jul – 2016!

Julefreden – og juleværet – har senket seg. Her på vestlandet betyr det regn, vind og noen få grader pluss. Det var som alltid stress å komme seg til julen, mye som skjedde både hjemme og ute i verden, mye å gjøre og å følge med på. Jeg skal forsøke å gjøre rede for begge deler i denne av den grunn litt ambisiøse posten.

2016 føyer seg inn i rekken av dårlige år siden USA med sine vestlige partnere og Russland falt ut av det med hverandre mot slutten av 2013. 2014, 2015 og 2016 har alle vært forferdelige. En verden som kjentes trygg, er blitt utrygg. Der det før gjaldt om å spre våre demokratiske og liberale ideer til resten av verden, har det nå nesten utviklet seg til en kamp om å beholde det hos oss selv. Det europeiske prosjektet med union og stadig tettere fellesskap vakler, hver gang folket får anledning til å si sin mening, ender det med nederlag for unionen. Mest spektakulært med britenes sensasjonelle utmelding tidlig på sommeren. USA er i gigantiske problemer, polarisert, og med en kommende president ingen eksperter eller ledende kommentatorer helt kan få seg til å tro virkelig vant over Hillary Clinton. Og det er en rekke problemer man skal være forsiktig med å ta i, som flyktningekrisen og muslimsk terror, hvor sosiale medier overtar debatten og det ender opp som de gode gamle, beryktede kommentarfeltene i nettavisene.

Jeg har prøvd å holde meg unna nyheter i år, og heller lest poesi og litteratur, og gammel historie som ikke er så betent. Men jeg blir sugd inn i det, og har fulgt intenst med på alt som har skjedd de siste dagene. Som om det ikke var nok i dagliglivet å henge seg opp i.

Ved siden av alt det andre å gjøre i julestria fikk jeg et 12 dagers medlemsskap på et treningssenter. Jeg blir litt autistisk i hodet, jeg, da, jeg må utnytte alle tolv dagene, og det har ført til at jeg hver dag siden mandag 12. desember har kjørt opp til Jærhagen på Klepp, og gjennomført mine 3 x 10 x 5 x 2 program. Tre repetisjoner med 10, fem ulike apparat, og så en gang til med fem andre appart. Til sammen 300 repetisjoner. Jeg har virkelig presset ned tiden det tar, virkelig presset meg for å få det unna, for jeg har jo virkelig ikke hatt tid til dette. Det går ut over samværet med familien, julegavekjøp, alt. Men det var nå jeg hadde disse dagene, utnyttet jeg dem ikke nå, ville de aldri komme igjen.

Hver lille julaften har vi tradisjon for å reise opp til mor, pynte juletreet, og spise spekemat og rømmegrøt. Det er en fin tradisjon, det går tilbake til tiden da far levde, hvor rømmegrøten og spekematen kommer fra, vet vi egentlig ikke. Det har liksom bare blitt sånn. Plutselig merket vi at vi spiste denne rømmegrøten og spekematen hver gang solen snudde, lille julaften og St. Hans, og vi fant at det var godt – for å komme med en lett omskriving av hva Gud så da han hadde skapt verden.

I år skulle familien Kirkeby være med. De er tilbake i Norge for noen få dager, de bor for tiden i Paris, og skal være i utlandet noen år, så vi vil jo gjerne være sammen med dem den korte tiden vi har. Bitte lille julaften treftes vi også, da jeg med Irina i bilen kjørte innom på Klepp stasjon for å levere julegaver, og etterpå ta med meg samme Irina på trening, hun plassert på barnerommet – og dermed sterkt incentiv for meg å bli raskt ferdig med treningen. Som alltid.

Min søster Tonje er for sikkerhets skyld blitt syk, og rakk akkurat å kaste opp før vi gikk igjen.

I går var også dagen Vladimir Putin holdt sin årlige, store pressekonferanse. Ganske komisk ser jeg kjekkaser på sosiale medier kalle ham «Vlad», når de liksom skal være litt familiære og spydige, med Vlad er på russisk kjælenavnet for Vladislav. Kjælenavnet til Vladimir er Vova, eller Volodja, og varianter av dette, med klinger jo ikke like familiært og spydig som Vlad. Feilen er betegnende for alt som skrives og sies om Russland og Putin om dagen. Det er mange selvutnevnte eksperter og forståsegpåere der ute, men kunnskapsnivået avslører seg med at de bommer på kjælenavnet, slik de bommer litt på det meste. De skriver sånn som de tror det er.

Pressekonferansene til Putin varer i flere timer. Ingen andre statsledere gjør noe lignende. Få ville vært i stand til det. Man kan si mye om Putin, men ikke at han ikke er intelligent og smart, og han husker godt. Vel kan spørsmålene være avklart på forhånd, men det er over veldig mange temaer, Putin snakker uten manus, og han gjør det direkte på TV. Detaljnivået er imponerende. Retorikken er avmålt og gjennomtenkt.

Vestlige medier er naturlig nok mest opptatt av Russlands utenrikspolitikk. BBCs Steve Rosenberg spør om hacking, en journalist fra Tyskland spør om Ukraina. Det er spørsmål om Aleppo, om Syria, om Trump, om doping, om det meste. Putin svarer ofte med å omgå spørsmålet lite grann, med å gå til motangrep, eller med å komme med eksempler eksempler og sitater fra kanskje litt andre sammenhenger, som snur saken og lukker den. Slik som når han til Rosenberg fra BBC siterer Trump på at demokratene burde gå i seg selv for å finne årsaken til nederlaget, ikke skylde på andre. De fremstår som dårlige tapere. Elegant gjort, svaret fungerer på flere nivåer, også med å smøre Trump og egoet hans lite grann, og det kritiske spørsmålet blir vendt til Russland og Putins fordel. Oppfølgingsspørsmål tillates ikke.

På NRK ble det gjort et stort nummer av at både Trump og Putin vil øke og modernisere atomvåpenarsenalet. Trump har i kjent stil skrevet det på Twitter, vel vitende om at slikt vil vekke oppsikt, men som en god del av det andre Trump blir kritisert for, så er det bare en videreføring av det som lenge har vært USAs offisielle politikk. Også under Obama. Obama har fått igjennom et budsjett på tusen milliarder dollar, og ikke kroner, som NRK sa, på modernisering av atomvåpnene til USA. De skal blant annet lage en utgave hvor de radioaktive utslippene «kontrolleres», slik at våpnene blir mer «brukbare i praksis» (usable). Altså at de kan brukes i en reell krig, sprenge bort en by eller militærbase, uten at omlandet blir så sterkt skadet. Disse stridshodene kan – som andre atomstridshoder – enkelt monteres på det USA og NATO kaller «forsvarssystmer» eller «forsvarsmissiler» satt opp i Polen og Romania, det tar et kvarter fra de skytes til de når St. Petersburg. Det er Obama, demokratene, som har sørget for dette. Clinton ville følge det opp, og også omringe Kina med slike «forsvarsmissiler».

Det er veldig mye mer å si om dette, om atomkrig generelt, om betegnelsene first strike og Mutual assured destruction (MAD), og hvordan amerikanerne nå forsøker å omgås dette med forsvarsmissilene, og hvordan de ensidig har trukket seg fra flere av avtalene fremforhandlet under den kalde krigen. Deriblant forbudet mot mellomdistanseraketter med atomstridshoder. Nettopp slike som kan ramme St. Petersburg innen et kvarter, men Russland ikke har sjanse til å lage tilsvarende for å nå USA. USA risikerte atomkrig for å hindre sovjetiske raketter på Cuba, som man vet. Når russerne protesterer mot amerikanske og vestlige raketter helt opp til grensen, så er det russerne som blir kalt aggressive.

God jul. Det er ikke rart jeg tar pauser fra nyheter. Jeg tror at tider som dette må folk holde frem med sine vanlige jul. Nyte høytiden, ikke la seg skremme, terrorisere eller hisse opp. Demokratiene våre trenger sindige, rasjonelle mennesker til å styre skuta, ta de riktige valgene. Det har skjedd litt for mye på en gang, litt for mye å la seg provosere av eller bli skremt av, endringer som har gått raskt, og ikke alltid til det bedre. Høyreekstremismen er som venstreekstremismen på fremmarsj, om disse skillelinjene gir mening i vår tid. Ekstremisme i enhver form, kunne man si.

Jeg vil ikke være med på det. Jeg tar med meg Irina for å levere julegaver og pynte juletre. Som alltid kommer vi litt sent ut, morgenen starter sent, og mama Olia godtar enhver forsinkelse om det skyldes lille Irina vil spise lite grann. Fra tolvtiden har jeg vært klar og hatt neste post på programmet å reise til søster Trude, først litt over to kommer vi oss av gårde. Hos Trude og Nygårds på Kverneland har de også juletravelt, guttene Daniel og Benjamin spiller fotball på terrassen, Trude skal ut og hente Sofie på Bryne. Irina og jeg er alene på besøk. Må selv sørge for kaffen, på kapselmaskin enkel å betjene. Da – eller jeg har lyst til å skrive når, når de kommer tilbake, fordi vi er i en tid, da Trude ikke er der, og så kommer de tilbake, litt fremover fra tiden vi er i, da blir det for meg unaturlig med da, selv om jeg utmerket godt vet det heter den gang da, hver gang når, men det heter jo også når de kommer, selv om de kommer en eneste gang, så lenge den tiden er  fremtiden, det var en digresjon, som vanlig – de kom tilbake måtte vi selvsagt snakke litt. Sofie lekte med Irina, så koselig. Trude skal bli lærer i norsk, og strever med nynorsk. Julen er her. Tiden går. Fra oss.

Først litt over fire er vi hos mor på Klepp stasjon. Jeg som tenkte det ville være dumt om vi kom for lenge før tre. Så rakk vi ikke engang fire. Og jeg hadde den evinnelige treningen på Jæren Arena, og enda noen innkjøp å gjøre. Også med mor er det noen minutter utveksling av informasjon før jeg kommer meg av gårde igjen. På veien er det disse nyhetene, på NRK, om Trump og Putin som skal bruke penger på atomvåpen og ruste opp og modernisere, som om dette ikke har vært USAs og NATOs politikk i årevis.

Og det regner så motbydelig, og er allerede mørkt. Først løper jeg inn for å gjøre innkjøp. Det mangler julegave til mor og til lille Irina. Lille Irina har jeg tenkt på, så det går fort. Men hva i all verden skal jeg kjøpe til mor? For henne hadde det kanskje vært best om jeg droppet hele gaven, og heller kom tidsnok til middagen, men slik gikk det altså ikke. Matinnkjøp skulle jeg også gjøre. Julemat for helligdagene, fløte på tilbud, 3 liter kjøper jeg. Overflod skal det være. Og ut i regnet med varene, og inn igjen med treningstøyet.

Jeg presser de cirka 300 repetisjonene ned i knappe 40 minutter. Da har jeg trent hver dag i tolv dager. Typisk meg. Ingen hviledag med restitusjon, som det heter, bruke dagene mens jeg har dem. Jeg skulle klart repetisjonene enda raskere, om jeg ikke var så sliten fra før.

På vei tilbake til bilen i kortbuksen treffer jeg ei jærdame i samme julefarten, for henne vrenger paraplyen seg i vinden. – God jul! sier jeg til henne.

Og God jul blir det, endelig, da jeg kommer tilbake til mor, sånn litt før klokken seks. Da er maten nokså spist, og julesangen sunget. Jeg dusjer, og setter meg til bords jeg også. Spiser hele kvelden. Rømmegrøt, fenalår og fløtegratinerte poteter. I rause porsjoner. Juleøl og akevitt. Lille Irina er gleden selv, og løper rundt blant alle lekene, og David og enda mindre Noah, som også er her. Hun har lært seg hun skal ikke skrike så høyt for å uttrykke gleden hun har inni seg, så hun vrenger bare fjestet i taus glede, da tante Tone og søskenbarn Sara kommer, ikke en lyd slipper det ut av den lille munnen. Hun er veloppdratt når hun vil, den lille store skatten vår. Og faren hennes bugner av stolthet og glede og velvære.

Mens maten spises pyntes treet, stikk motsatt tradisjonen vi har pleid å ha, treet først, så mat. I år gikk ikke det. Jeg spøker med min kristne søster, om de må nynne deler av teksten på På låven sitter nissen, for å ta igjen mot alle de som vil nynne, omskrive eller forby de kristne sanger. Tonje ler, og kommer med en utrolig motspøk, om en venninne som er veganer, og tvinger katten sin også til å være det. Kunne hun synge at nissen truer med katten?

Vår vestlige verden er blitt ganske forskrudd. Mens jeg har lett etter julegaver, har jeg oppdaget at vanlige redskaper som stekespader og tørkerullholdere er blitt designvare og merkevare, noe som heter «Eva solo», og gjør tørkerullstativet noen hundre kroner dyrere. Det gjør oss ganske atskilt fra verden, som den er, vil jeg si. Hvordan kan noen som synes det er viktig å ha design og merkevare på tørkerullholderen, kunne sette seg inn i hvordan det er å være fattig og å leve i kaos, krig og konflikt? Hvordan det er å se pengene ikke strekke til for mat, eller det ikke er nok og riktig mat å kjøpe? Mange har nok en overdreven tiltro til egen innlevingsevne. Det er en verden i forskjell. Like lite som de forstår oss, forstår vi dem.

Min kone fra Ukraina spøker med at hun kunne arrangere en innsamlingsaksjon for Eigersund, der arbeidsledigheten er høy om dagen, slik at velmenende folk i Norge får en dypere forståelse av hva det vil si å få brukte klær og små pengegaver fra overfloden. Vi har steikespader til hundrevis av kroner, med en ekstra snurr på skaftet, slik at det blir design og merkevare fra Eva Solo, og derfor litt eksklusivt. I år går diskusjonene om hvilke farger det skal være på juletreet, og om det kanskje trengs flere, slik at det også kan være et for barna, eller i andre farger.

Jeg er ikke med på denne galeien. Jeg koser meg med julematen og god drikke, alt i overdådige mengder, jeg har kjøpt en kraftig julegave til oss selv. For min kone og meg og vår lille familie har det vært et urimelig godt år. Vi er veldig glade for det. Verden bekymrer vi oss for, og håper det beste for. Jeg har skrevet mye, og har mer å skrive. Vi ønsker alle en riktig god og kanskje aller mest fredelig jul.

 

Morgen i Kiev, 7 år etter vi ble sammen

Det var på denne tiden i 2009 Olia og jeg traff hverandre for første gang, og ble sammen på en liten uke fra tirsdag til søndag. Google foto forer meg med bilder fra «på denne dagen for 7 år siden». Det var en ganske annen jeg som var den. Ikke hadde jeg skjegg, og ikke var jeg integrert i å være sammen med Olia. Jeg hadde en ferie, og når jeg ikke var med Olia, reiste jeg rundt og fotograferte severdigheter, slik jeg pleide. Innimellom kirkene og museene og bygningene og plassene er det imidlertid bilder av Olias hjem, som også ser helt annerledes ut nå, enn den gang. Jeg sjenerte meg også for å ta bilder har den gang, men var veldig begeistret og syntes det var stort, første gang ordentlig hjemme hos noen. Olia er nesten ikke med på noen av bildene, og ingen der hun er klar over hun blir fotografert. Jeg stjal meg til bildene.

Det er gode minner, fra tirsdag til søndag, en utrolig uke, der utrolig mye skjedde på en utrolig uke. Man kan se det på to måter, det var stikk i strid med all matematisk sannsynlighet at Olia og jeg skulle bli sammen, det var så mange måter det kunne gått galt på og så nære på det gjorde det. Men det var også så mye som trakk oss sammen, så mye vi hadde felles, at livets nødvendighet gjorde at det måtte gå som det gjorde. Når vi først en gang møttes, noe som om også var ganske tilfeldig, og mot matematisk sannsynlighet, så måtte det bli oss. Som det ble.

Også Kiev er helt annerledes nå enn det var den gang. De har hatt EM i fotball, og de har hatt Maidan-revolusjonen. På vei inn i taxien fra flyplassen merket vi det ikke annet enn at en øl-sjappe i krysset ved metrostasjonen Petsjersk er erstattet med noe merkelig kalt «Loveburger», og med altfor flotte og profesjonelle svarte og røde skilt. Kjedene overtar. Det er ikke lenger mulig eller blitt mye vanskeligere for en kar eller et ektepar å starte en liten sjappe for seg selv. Man må inn i kjedene, bli glatt og steril. Vi merket det også med at taxisjåføren sa at hver tredje bil her på veien er utstyrt med våpen.

Reisen ned hit gikk veldig fint. Alt stresset ble unnagjort på forhånd. Denne gangen gjorde vi det verre for oss selv med et dokumentstunt fra Olia, det var ganske kritisk, men det gikk bra. Alle dokumentene er nå under kontroll og i hende. Til og med norsk pass, som vi hentet på fredag. Aldri mer problemer med å få Olia ut og inn i landet.

Ved siden av pakkingen og de andre vanlige tingene vi måtte ordne før reisen, så måtte huset spikres sammen. Dette ble forstyrret av dokumentstuntet til Olia, et par dager gikk vekk i det, og for mye var igjen til lørdagen før reisen. Lille Irina merker det, er det stress for far og mor klikker hun ut, «husk meg, husk meg, husk meg». Hun sov ikke et øyeblikk denne lørdagen. Jeg skal ikke utbrodere disse tingene her. Klokken elleve eller senere var vi ferdig pakket, cirka. Lille Irina skrek opp fra sengen der hun skulle sove for natten, akkurat i det mor Olia skulle legge de siste garnnøstene ned i kofferten og tvinge den igjen med muskler og viljekraft. Olia og jeg lå lys våkne en stund etter tolv. Kunne ikke tro vi hadde greid det igjen, at alt var i orden.

Helt i orden var det jo riktignok ikke. Min mor måtte vente en halv time da hun kom og hentet oss fire om morgenen, det er greit å høre til i en sånn familie, bli kjørt til flyplassen til alle døgnets tider. Litt stress for henne, men Olia og jeg har sjelden hatt så ro og kontroll, og forlatt et hus som er så greit. På sola flyplass er det ikke travelt en søndag morgen, moderne flyplasser liker jeg ikke, men vi ble nå sluset gjennom på et vis, og kunne sette oss ved gaten et passelig kvarter før boarding.

Flyturen gikk bemerkelsesverdig greit. Lille Irina hadde hatt en urolig dag og en kort natt, men på reisen var hun trygt hos mor og far hele tiden, og oppførte seg som en engel. Spredte bare glede, og ro og fred. Det var tre etapper på reisen, København, München, Kiev. Til København sov hun litt, på flyplassen der fikk hun gjort fra seg godt i bleien, akkurat mens vi bare satt og ventet og ikke hadde annet å gjøre. Ideelt. Så sov hun halvannen time fra København til München, og på flyplassen der sjarmerte hun alle. En koreaner mistet herredømmet over seg selv fordi hun var så fin, hoppet og sprellet, og smalt inn et par fotografier med speilreflekskamera, «very Nice! Very Nice!» Irina tok det med stoisk ro, som den engel hun er, lot ham sprelle og fotografere. 

På den siste flyturen, fra München til Kiev, var det fire spebarn, hvorav det ene satt like bak oss og hylekoret hele turen. Stakkars far, som ikke hadde noe magisk bryst å gi det, som Olia har. Vår lille Ira var våken, og rolig. To timer. Under landingen ville hun gjerne se hva som foregikk, så da måtte vi velge en russisk løsning, bare slakke sikkerhetsselen maksimalt, slik at hun kom fra Olias sete over i mitt. Da kunne hun slå på vinduet, og være fornøyd.

Det er ikke kø ved passkontrollen på Borispol, flyplassen i Koev, lenger, og våre kofferter varden aller første som kom. Faktisk var vi før søster Tanja som skulle møte oss, i taxi. Det hadde vært like praktisk, og billig, å finne taxi selv. Mellom tre og firehundre hryvnaer får de innfødte det for, utlendinger som ikke kan russisk må nok ut med mer. Omregnet til norske kroner er det ikke mye penger. Problemet er heller at det ikke går så mange fly hit. Etter Maidan har Ukraina blitt et mindre attraktivt reisemål.

Taxien søster Tanja hadde å by oss var knøttliten. Jeg så med litt gru på hvordan dette ville gå, det var jo med nød vi hadde fått alt inn i bilen til mor. Denne bilen var mindre, og nå hadde vi en ekstra passas hun løste set imidlertid greit selv, tok lille Irina med i forsetet, og lot oss ordne resten.med koffert og ryggsekk i baksetet ble det knapt plass til Olia og meg. Slik reiste vi inn til sentrum.

Der tok søster Tanja lille Irina med opp, hun fant seg i mye der, Irina vår. Det skal mye til at hun husker tante Tanja fra i fjor sommer, og Tanja fikk rett bort til henne og hilste på henne først, og nå opp til leiligheten, mens mor og far balet med bagasjen. Ingen problem. Lille Ira fant seg til rette øyeblikkelig.

Og mor til Olia hadde laget det så fint til oss på rommet vårt. Litt ommøblering er det nesten hver gang, alltid til det bedre. På kjøkkenet ventet overdådig mat kyllingsuppe, plov, vodka og vin.  Vodkaflaskene er vekk, så jeg måtte drikke av hvitvinsglasset. Ingen problem. Kjekt endelig å komme på dagtid, og ikke midt på natten, som vi har gjort så mange ganger i det siste. Lille Tais kalte meg for pappa, og Ira for søster. Hun var veldig,v Edith glad for at vi var kommet, og hadde laget gaver til oss. Jeg fikk en flott tegning der det med russiske bokstaver stod «Evint», slik at jeg visste den var til meg.Ira og Tais fikk også bedre til å leke, nå som Irina kan gå. I sommer gikk gleden bare den ene veien, fra Irina til Tais.

Etter maten var det som vanlig rett i søvn. Olias familie tok med seg lille Irina ut, slik at Olia og jeg fikk ferd. Da vi våknet ventet russiske pannekaker, blini.

Travel uke i permisjon

Klokken er litt over åtte. Rundt omkring er folk på jobb, det er mandag og hverdag, men jeg sitter ved stuebordet med kaffekoppen. Endelig med noen minutter for meg selv. Posten om Ekstrem oppussing ble avbrutt under arbeid, det samme er en viktig kommentar til posten med ganske annet innhold, Forbannede Ukraina. Barnet våknet, og så har det gått i ett, hele helgen.

Fredag satte vi bort lille Irina til tante Tone på Klepp stasjon. Sånt har blitt så mye greiere nå, som jeg har bil. Jeg kan kjøre ut selv, og trenger ikke bli hentet, gå til fots, eller ta toget. Min kone Olia er makeløs når det gjelder oppussingen, uredd og kvikklært, men noen planker er fysisk umulig å sette opp alene. Da må jeg være med. Torsdagen var en svært stressende dag, da vi forsøkte å gjøre det mens lille Ira sov. Tidspresset gjorde at ting ble feil, og vi kom egentlig ingen vei. Det er plankene på undersiden det er snakk om, de som henger ut fra taket på langveggen.

Jeg vil alltid gjerne ha meg en kaffekopp eller to når jeg er på besøk hos Tone og familien, de har så god kaffemaskin, og det er koselig å snakke litt, ikke bare slenge fra seg barnet. Vi har mye å snakke om, ny bil, Olias utdannelse og ingeniørbransjen, lille Irina, oppussing. Også Tones familie pusser opp, men de gjør det innvending, på loftet. Litt synd var denne koselige praten tid jeg ikke hadde. Det var mer å gjøre på huset vårt, enn tenkt.

Før vi kunne gå i gang med underplankene måtte vi nemlig feste et dekke over asfaltplatene der Olia nettopp hadde etterisolert. Det viktigste var å få platene på plass, så glavaisolasjonen var beskyttet. Men når regnet kommer er det viktig også å platene beskyttet. Olia var i gang med det da jeg kom hjem, og i vindstille vær hadde hun kanskje klart det alene. Nå blåste det kraftig. Og det tok lang tid, selv når vi var to.

Om kvelden skulle jeg på en sjelden fest, bedriftslaget, og halv seks skulle onkel Torben ha bilen. Så klokken fem var det slutt. Da manglet det også fem planker, eller så. De stresser Olia, disse plankene, for før de er på plass, kan hun heller ikke spikre opp plankene på selve veggen. Men det var umulig, Tone måtte gi fra seg Irina og kjøre hjem. Jeg måtte se til barnet, og gjøre meg selv klar for festen. Klokken litt over seks ble jeg hentet.

Fest tar jeg på alvor. Det er skikkelig. Bedriftslaget har også spilt over evne, særlig etter jeg gikk ut i permisjon, kan man si, og kunnet vunnet hele serien, slik Scott kunne vært første mann på Sydpolen om han ikke var blitt nummer to, som vi også ble. God mat, hummer, standsmessig, og rikelig med øl i landlige omgivelser på Garnes, klart man ikke skriver blogg lørdag morgen, da.

Vi prøvde å få opp noen planker, imidlertid, og jeg gikk runden rundt Stokkalandsvannet, som vanlig. Jeg hadde med kaffekoppen fra lørdagsfrokosten, selv om det gikk mot kveld og mørknet etter hvert. Irina har forholdsvis nylig lært å gå, og jeg vil gjerne lære henne å like å gå langt, så hun får allerede spasere store deler av turen selv, i eget tempo, som er langsomt. Ofte går hun i helt andre retninger enn dit vi skal, også. Alt er jo interessant og nytt for henne, ennå har hun ikke kommet dit at det er verdt å gå noe sted for å se noe mer interessant. Hvor som helst vi stopper, finner hun noe å pusle med. Om det er gresstrå langs veien, en kvist, eller jord eller steiner på bakken.

Et av glansnummeret til vårt skjønne barn, årsaken til permisjonen, grunnen til at jeg kan sitte her med kaffekoppen, og ikke på jobb, med en annen topp, er å immitere lyden til sauen. Det er det samme på norsk og russisk, og hun skjønner det når hun ser tegninger, bilder og levende sau, og hun kan ordet på norsk og både hannsau og hunnsau på russisk. – Bæ, sier hun, og siden det er godt med sauer heromkring, kan vi alltid legge opp turen slik at vi får sett noen. Denne gangen fikk vi til og med sett to stykker bli hentet. Det var traktor og greier, mye som skjedde. Irina stod pal ved gjerdet og stirret. Dette var store greier, sauer, som ble hentet. BÆ!

Mot slutten av runden var det helt mørkt, og jeg la turen opp til det nye byggefeltet på Sørbø, for å se om det var noen som hadde pyntet fint til Halloween. Halloween er ikke min høytid, festdag, jeg er ikke med på den, men jeg la likevel altså turen opp til husene, i stedet for nede ved vannet, mot slutten. Plutselig husket lille Irisjka at det var en lekeplass der, ganske utrolig, for det var mørkt, og vanskelig å se, men hun gråt litt og klaget, ville tydelig ut av vognen, og løp mot lekeplassen da hun fikk lov til det. Det er en slik liten kvadratisk trampoline der, lagt ned i bakken, som de gjør det nå for tiden, noen steder. Den liker hun godt.

Etter en stund kom det flere, et lite barn på hennes alder, og to foreldre. Jeg er alltid glad for at Irina møter andre barn, siden hun er hjemme med meg, og ikke går i barnehage. Jeg er en utmerket far, men kan aldri erstatte jevnaldrende lekekamerater og konkurrenter, hun må finne ut av det med andre også, ikke bare voksne foreldre som vil henne alt vel, og ordner alt så godt vi bare kan. Foreldrene til dette barnet snakket med aksent, jeg tenkte de var fra Danmark, men da den lille gutten kastet noe grus på Irina, fikk han kjeft på tysk.

Det var veldig koselig. Jeg sa at Irina var halvt ukrainsk, eller halv russisk, alt etter hvordan man ser det, det har jo blitt litt vanskeligere nå, og vi fikk veldig god kontakt. Også barna lekte godt, han var ett år og ti måneder, og hadde aldri løpt etter noen sånn som han nå løp etter Irina, sa foreldrene. Moren var som både jeg og Olia veldig språkinteressert, og snakket i hvert fall polsk og fransk, i tillegg til tysk og norsk, som var flytende. Det lille barnet het Theo, og vi håper det kan bli en fremtidig lekekamerat, i hvert fall de gangene det faller seg slik. Også Olia likte veldig godt at Irina hadde sjarmert tyskere, en tysk venn var mer enn godtatt. Uansett hvordan man snur og vender på det, har nye folk i landet ting til felles vi som alltid har bodd her ikke har del i.

Olia, mirakelet, monterte de siste plankene, mens jeg var ute med Irina, eller serverte henne middag. Tålmodigheten tok slutt. Hun gjorde det selv om det var umulig.

Søndag var premiedagen. Da reiste Irina og jeg i Elektro til Sælandskogen, for første gang litt langt for å komme i skikkelig terreng. Sæland ligger godt ute på Jæren, ut mot Undheim, forbi Lye og til høyre om man kommer den veien, veien Ålgård – Bryne til høyre, om man kjører motsatt. Det ligger ved Taksdalsvannet, og det er flere bekker og små elver som renner ned til det. Det er gammel Eikeskog, originalskogen, som den var her på Jæren, før det meste ble dyrket jordbruksland. Her er det skikkelig.

Irina sovnet på veien, noe som betydde at hun fikk gå mye selv på selve turen. Vi hadde også rikelig med niste, heldigvis, og spiste hele tiden. Vi stopper ved broer, stubber, greiner, gran, og ved vannet. Der ville Irina gå ned til det, og fikk lov. Hun ville også gå uti, men fikk ikke lov, siden hun ikke hadde gummistøvler. Det varslet også ulykke slik hun likevel gikk uti så langt hun kom, bøyde seg ned etter steiner, styrte og romstrerte. Plask! – så ramlet hun så lang hun var, ansiktet ned. Heldigvis drakk jeg ikke solbærtoddy eller spiste sjokolade eller noe sånt, jeg kunne plukke henne opp med en gang, ingen problem for Ira med litt vann, som det heller ikke er noe problem for faren.

Vi fortsatte.

Oppover langs elven var det vanskelig for Irina å gå alene, så der bar jeg henne litt, eller hadde henne i bæremeisen. Opp gjennom skogen ble det helst varmt, og på toppen fikk vi en glansstund i kveldsstol. Der spiste vi resten av matpakken, tok all tiden vi trengte, var til solen dukket ned bak fjellet.

Så var det å komme seg hjem. Irina i bæremeisen, sovnet raskt. Jeg kunne ta på øretelefonene, og høre et program fra In our time, denne gang om den kinesiske mur. Den varte akkurat til vi kom tilbake til bilen. Alt var akkurat som det skal være, denne turen.

Og hjemme hadde Olia jobbet med huset. Kledning var på vei opp kortveggen ut mot hagen. Hun kunne ikke ta så mange vegger, siden vi ikke hadde tilstrekkelig med musebånd, og hun var litt ergerlig på seg selv, som ikke hadde fått gjort mer. Dog skal det sies at denne veggen var den høyeste, og vanskeligste. Vi ser nå også ende på det, ting kommer på plass, blir som det skal være, i stedet for at det alltid er mer og mer som blir revet ned. Nå kommer det opp, på plass. Det er deilig.

I dag skal vi ut og kjøpe musebånd. Kanskje skal vi kjøpe noe mer verktøy. Det er store planer. Værmeldingene antyder fortsatt finvær, veldig bra for oss, og for huset, som ikke har godt av regnvær før alt forsvaret er på plass. Jeg har skrevet ferdig denne posten, og rekker kanskje å sjekke opp flere, før barnet våkner, og alle tingene på ny er – i gang!

 

En helt grei – travel og forkjølet – uke

Endelig helg. Det kan jeg godt si, og mene det. Forrige helg var utmerket. Jeg var med min gode venn, Martin, i fjellene i Bergsdalen, et stykke utenfor Bergen. Det var flotte greier, alltid slik at jeg lurer på hvorfor jeg ikke er i fjellene oftere, men hele helgen går, og man får vel mer tatt seg ut, enn hentet seg inn. I hvert fall når man reiser direkte fra jobb, og kommer tilbake mandag morgen, for å gå rett på jobb. Denne mandagen var det også valg, og da blir det til at man følger litt med, vet dere. Det blir ikke så mye tid til andre ting. Og det blir lett litt sent, for å få med seg alt.

Så er det opp tidlig tirsdag, opp på jobb. For meg er det å sykle hjem, for så å sykle ut igjen om kvelden, for bedriftskamp. Dermed går hele den dagen også.

Onsdag er også tidlig opp på jobb. Og jobb hele dagen. Og på kvelden er det stand up, på Checkpoint Charlie, med Comedy Box Club. Denne må jo også forberedes, noe jeg kunne gjøre, på sykkel frem og tilbake på jobb, og andre steder. Det ble ikke så mye tid til å skrive ned alt jeg tenkte ut. Det ble til at jeg måtte stole litt på hukommelsen, denne gangen, og den svikter heldigvis sjelden. Det ble en utmerket opptreden på Checkpoint Charlie.

I går var jeg syk. Forkjølet. Det var ikke lenger tvil. Onsdag var det litt tvil, tirsdag var det ganske sterk tvil, da ble jeg bare i overkant sliten da jeg syklet rundt omkring til den bedriftskampen. I går var jeg forkjølet. Så forkjølet at jeg måtte melde avbud til bedriftskampen, som skulle vært den dagen.

I dag var jeg også syk. Så syk at jeg måtte vurdere om jeg skulle på jobb. Alt gikk langsomt i dag morges. Tørkepapir og lommetørklær blir gjennomvåte av snørr, det er uttømmelige lager i nesekanalene. Og jeg har ikke bil, så det finnes ikke alternativ. Skal jeg på jobb, må jeg sykle. Og selvsagt skulle jeg på jobb.

Det ble ingen travel dag på jobb, men den ble lang. Sykkelturen hjem ble også lenger enn den pleier. Men hjemme ventet oppturen. Min kone, Olia, bestemte seg for å forundre meg med en kjøttrett med plommesaus. Ved siden av hadde hun laget kraftig potetstappe, med kulturmelk. Kjøttet var svinekjøtt som hang fast på knoker. Stekt. Plommesausen lå sammen med kjøttet i pannen, der det også var løk. Det fylte godt opp i mage, og i kroppen.

Det er helg nå. Fullstendig helg. Neste forpliktelse er mandag litt utpå formiddagen. Frem til da er planen å gjøre ingenting. Det mest aktive som kan være aktuelt er å la forkjølelsen slippe taket.

Mangfoldig familie

Vi er bare to stykker, men vi er ganske mangfoldige allikevel, Olia og jeg.

I morgen reiser jeg til Bergen. Der skal jeg på kurs, jeg skal på fagpedagogisk dag og jeg skal på scenen og være komiker. Manuskriptet er omtrent skrevet, ideen er på plass, men det er langt fra renskrevet og ikke noe man ennå kan kalle presentabelt. Det er heller ikke garantert sikkert det er en lur ide, å bruke sånn jeg har tenkt å bruke den, selv om ideen i seg selv er lur og morsom. Kort sagt er jeg ganske nødt til å skrive et godt manuskript ferdig i dag. Og lære meg det når jeg kjører med kystbussen til Bergen etter jobb i morgen.

Det ble litt ekstra i tidspresset med det at jeg er student igjen. Jeg studerer litt matematikk ved UiS, og det er obligatorisk oppgave som skal leveres denne uken. Altså måtte jeg få den ut av verden. Så i går kveld var det matematikk. Sannsynlighet og statistikk. Det første er kult, det andre er litt for nært samfunnsfag til å være noe for meg. Oppgavene gikk mye på standardavvik og histogrammer. Standardverdi er jo egentlig ganske greit, når man ikke henger seg opp i de kanskje litt omstendelige formlene. Det dreier seg jo egentlig bare om å finne gjennomsnittet av alle avvikene. Hvert avvik finner man ved å ta hver verdi minus gjennomsnittsverdien. Så gjelder det å trikse litt så ikke positive og negative avvik nuller hverandre ut. Det er grei skuring.

Olia tar også dette faget. I tillegg med en bråte andre fag ved universitetshøyskolen, som jeg nok er nødt til å kalle det, og for videregående skole, for å forbedre karakterer. Det har ledet til den smått absurde situasjonen at hun som morsmålsbruker i russisk og høyere eksamen i nabospråket ukrainsk, ved siden av eksamener i engelsk og master i italiensk, hun skal nå ta eksamen i russisk ved videregående skole i Norge. Altså russisk som fremmedspråk, på videregående skole. De som vet litt om hvordan det står til med fremmedspråkene der, altså andrespråkene, bak engelsk, de kan uttale seg om hva de synes om dette. For mange er det bare å undersøke sine egne kunnskaper i tysk, fransk eller spansk, eller hva de nå valgte som B- og C-språk, som det het den gang, og hvem vet hva det heter nå. Hva om det kom en innfødt med høyere utdannelse – attpåtil i språk – som skulle ta den samme eksamenen? «For å forbedre karakterene».

For å gjøre farsen morsom er det jeg som er oppnevnt som sensor i dette faget. Det hadde tatt seg ut, om jeg skulle sensurere min kone i russisk. Snakk om at læremesteren blir hørt av eleven.

Men sånn er det. Det er videregående karakterer som danner grunnlag for opptak til høyere studier. Da er det disse må forbedres. Selv om det er bortkastet tid og bortkastede penger. Ingenting av det Olia nå vil forbedre, vil hun ha nytte av i det hun senere skal studere. Var det opp til meg, ble det en endring i disse reglene. Det som er sykt, bør gjøres friskt.

Olia står for en god del mangfold og prosjekter for sin egen del. Hun har endelig redusert arbeidsbyrden sin noe dette året. Det ser ut som hun vil slå seg til ro med en mindre stilling i helsevesenet, og heller satse på studier og en bedre stilling et annet sted i fremtiden. Dette har alltid vært målet, men hun har jobbet altfor mye til å være skikkelig i stand til å nå det. Nå studerer hun altfor mye.

Så Olia er oppmeldt i 5-6 fag på videregående og på universitetet, og hun følger vel langt på vei tilsvarende det samme med tanke på fag hun skal ta i fremtiden. Det er alt sammen realfag. Hun som er så flink i språk, hun er meg helt overlegen der, hun setter nå sine ressurser inn på matematikk, fysikk og ingeniørfag. Målet i sikte er oljebransjen.

Jeg må holde fortet, og kan ikke ha en kone som forstår mer enn jeg i matematikken. Derfor er jeg også 100 % student denne våren, i tillegg til å være 100 % i jobb og bruke litt tid på alle sideprosjektene. For eksempel det at jeg må skrive et manuskript jeg kan fremføre på scenen i morgen. Klokken er nå 1956. Det er 25 timer igjen.

Sånn er det hos oss akkurat nå. Det er store forandringer fra den ene dagen til den andre, og få baller som ikke er i luften.

Travelt

Det er blitt litt travelt igjen. I morgen er det jobb til klokken tre, så er det å pakke sekk og koffert, jeg reiser til Bergen lørdag morgen. Det er litt ekstra stress, siden jeg skal både på fjellet og på scenen der oppe. Fjellturen er planlagt Finse – Ustaoset, fra lørdag til tirsdag, og siden det er meldt kaldt og regn der oppe, er det litt viktig å få tatt med skikkelig utstyr. Men jeg har flyttet, og aner ikke hvor det har blitt av. Og jeg er gift, og har ikke lenger mitt system i mitt eget rot. Plutselig har Olia ryddet det bort en eller annen plass, og da kan det være hvor som helst.

Så er det selvsagt litt travelt at jeg skal på scenen på Sandnes brygge også i morgen. Det er på kvelden. Manus er laget i mange versjoner, tenkt ut på sykkel frem og tilbake til jobb, litt forskjellig hver gang. Tja, jeg må jo lære meg det til jeg skal være på scenen klokken 2100. Der kan det være lurt å ta turen innom, forresten. Det kan bli gøy. I Bergen er det onsdagen og fredagen i neste uke, på Rick’s, klokken 2100 og 2030.

Huset har sluttet å falle sammen. Men det faller ikke tilbake på plass heller. De tingene som ikke er i orden, har en lei tendens til å bli værende slik. Det er i motsetning til meg selv, som når jeg for eksempel blir syk, blir frisk. Jeg har i ukevis aktivt prøvd å få tak i vindu og noen til å montere dem som erstatning for terrassevinduene som er punktert og sprukket, i tillegg til alle månedene jeg passivt har prøvd. Jeg rekker ikke å få dette i orden før høstferien kommer, også i dette går mye tid og tankekraft vekk.

Jeg ser frem til å sitte på flaggruten lørdag formiddag. Da vil det være mange timer med bare ro, uansett hva som skjer. Fjellturen vil være en fin luftepause for hverdagens mange ganger trivielle mas. Men jeg begynner å bli gammel og bekymret, og frykter jeg skal glemme noe eller gjøre noe feil, slik at jeg blir kald og alt blir vanskelig. Akkurat den frykten hører jeg imidlertid ikke på, for den er ubegrunnet. Verre er det at Olia ikke skal være med, og en uke uten henne er pyton. Hun er også veldig bekymret for fjellturen, og vil pakke varme klær og dyne og alt som er varmt, som om hun overhodet ikke har vært på fjelltur, noe hun heller ikke har.