Morgen i München

Denne dagen skulle jeg våkne opp sammen med min kjære familie i Kiev. I stedet sitter jeg her, på flyplassen i München, og venter på fly videre. Dette er en post om problemene med moderne flyreiser, og hvor mye slit det er, når man ikke rekker flyforbindelsene.

Jeg hadde kjøpt billetten gjennom SuperSaver. Reiseruten var Stavanger – Oslo – Kiev – Riga, og jeg skulle fly både med SAS og Air Baltic. Mellomlandingene var bare så vidt over en halv time, så jeg visste det kunne bli trøbbel.

Og trøbbel ble det. Flyet fra Stavanger til Oslo ble en halvtime forsinket. Når jeg har en mellomlanding på 35 minutter er det kritisk. Men det kan gå, om flyet fra Oslo til Riga også er forsinket, og om flyet flyr raskt, og tar igjen litt tid.

Flyet fløy raskt. Flytiden mellom Stavanger og Oslo var 40 minutter, mot normalt 55. Men hva hjelper det når det er ti ekstra minutt i begge ender? Vi stod og ventet på Sola, og vi stod og ventet i Oslo. Særlig var Oslo fortærende, siden den ventingen skyldtes et vaktskifte.

Forsinkelsen var også av det dumme slaget, for det skyldes problemer med bagasjehåndertingen på Gardermoen, i følge SAS. Det betydde at det var kun vårt fly som var forsinket, så alle vi som hadde kort mellomlanding, mistet flyet vårt videre.

Og det var helt håpløs informasjon fra SAS. Vi ble bare satt av flyet, klar dere selv.

Etter en stund fikk jeg kommet meg inn på utenlandsavdelingen, og funnet frem til informasjonsdesken. Der satt en kar i telefonen, og folk rundt ham. Alle var fra vårt fly. En god håndfull skulle nettopp med samme fly som jeg, til Riga, en av dem skulle også videre til Kiev, og så var det ei som skulle til Helsinki.

Jeg har litt erfaringer med sånne forsinkelser og at man mister flyet videre. Jeg vet at ingenting er lett. Denne posten vil fort kunne bli lest av flere som søker informasjon om hva man skal gjøre, så her skal jeg skrive det skikkelig.

Det er et ganske stort problem slik samfunnet nå er organisert, at det er ingen som egentlig er interessert i å hjelpe. De vil bare ha deg vekk fra sitt ansvarsområde, vekk fra seg. Sånn var det på Sola, der sa de bare «kontakt Gardermoen». Sånn var det på flyet, der sa de «vent på informasjon». Og sånn var det nå, på Gardermoen. Stakkaren som der hjalp oss, hadde ikke gjort noe galt, men visste han måtte ordne flybilletter videre, for å få oss vekk fra sitt arbeidsområde.

Vi fikk to alternativer, vi som skulle til Kiev. Enten overnatte i Oslo, og ta Air Baltic i morgen, eller reise til München, overnatte der, og ta Lufthansa videre. Jeg valgte det siste. Og etter først å ha valgt Oslo, valgte han andre også det. Jeg snakket russisk med ham, ganske sikkert var han ukrainer. Vi fikk hver vår matkupong med 100 kroner, ikke rare maten for timevis forsinkelser, men sånn er det. Dette er business. SAS og de andre flyselskapene har lært seg det lønner seg ikke å la folk fare rundt og kjøpe maten selv, og så kreve pengne tilbake. Det blir mye arbeid, og mye penger. Begge deler vil de unngå.

Egentlig skulle flyet til Riga gå 1430, flyet videre i seks-tiden, og vi skulle være i Kiev åtte, lokal tid. Det vil si 1900, norsk tid. I stedet fikk vi nå avreise klokken 1900, avreise München.

Jeg droppet de hundre kronene på bongen, og brukte i stedet bonuspoeng på å gå inn i Loungen, så jeg kunne forsyne meg rikelig med mat, vin og kaffe. Klokken var da omtrent halv fire. I det minste fikk jeg ha litt velvære, der i driten.

Og så var det avgang München. Jeg spurte de som stod ved gate, hva jeg skulle gjøre da jeg kom til München. Godt å ha forhørt seg litt på sitt eget morsmål, før man skal ut i tysk. De sa bare, kontakt Lufthansa. Akkurat sånn det er i vår tid: vekk fra sitt ansvarsområde, vekk fra seg.

Klokken var henimot ti da vi kom ned. Etter en stund fant jeg frem til servicekontoret til Lufthansa, men de hadde ingen hyggelige meldinger, og ingen hjelp. Alle hoteller er opptatt, sa de. Vi har ingen hotell. Det har vi også sagt til SAS.

– Jaså? Så den ellers hyggelige mannen i skranken, der på Gardermoen, sendte oss til München, vel vitende at der var det ikke noe hotell for oss? Han hadde til og med sagt det var mat og middag og frokost, alt ordner hotellet. Alt for å få oss vekk, vil jeg si.

Nå flyr jeg videre, resten blir skrevet i Frankfurt…

 

Skulle på Cruise til Kiel – havna på Bastøferja til Moss

Det var planlagt som et eventyr, men ble et helt annet eventyr enn planlagt. Dette er historien om hvordan vi skulle stå opp tidlig og reise med El-bilen til Oslo, for å ta et todagers cruise til Kiel, men i stedet havnet i et rom på loftet i en villa i Moss.

Yes.

Jeg har et godt hode, men det skjer kortslutninger der av og til. Vi har sjelden vært så godt forberedt. Vi hadde liksom tenkt på alt. Jeg hadde igjen og igjen sett hvor lang tid det tar å kjøre til Oslo, til forskjellige tider, på forskjellige kartprogram, og til og med forskjellige nettbrett, mobiltelefoner og PCer.

Båten skulle gå fra Oslo klokken 1400. Vi måtte være der en time før, altså klokken 1300. For å være på den sikre siden, beregnet jeg det til at vi skulle være der klokken 1200. Sånn at det ble litt slingringsmonn. Yeah, right.

I hodet har jeg at det tar 8 timer med bil til Oslo. Så da må vi av gårde hjemmefra klokken 0400. Det er veldig, veldig tidlig. Så tidlig at det ikke kan kalles morgen, det er natt, og litt sånn at det kan ødelegge døgnrytmen litt, å stå opp da på natten. Fra klokken 0500 kan jeg stå opp, og la det være vanlig dag. Når det kniper, klarer meg med mindre søvn en periode. Særlig når det er mye som skjer, og jeg er på reise.

Men jeg tenkte det var fint når Google maps og Apple-kartene skrev det tok 7 timer til Oslo i bil. Ganske så greit tok den beregningen også plass i hodet mitt. Vi trengte ikke reise klokken 0400, det holdt med 0500. På syv timer ville vi fremdeles være i Oslo til 1200. Og om det knep, så hadde vi godt med slingringsmonn til klokken 1300, en hel time.

Det er jo litt pinlig. Jeg mente det holdt å sette å vekkerklokken 0430, «siden det tidspunktet allerede var plottet inn på telefonen», mens kona insisterte på 0400. Klokken 0400 våknet vi, klare og fine i hodet. Og jeg, vet dere, tenkte jeg skulle benytte den ekstra tiden til å dusje, barbere meg, og rydde og vaske litt på kjøkkenet. Praktisk talt alt var gjort dagen i forveien, i god tid, Olia hadde pakket, alt var klart.

Men vi somlet det til klokken 0500. Og så tjue minutter ekstra, til 0520.

Fremdeles hadde vi god tid etter min bergening. I hvert fall grei tid. Men jeg så det var forskjell å kjøre elbil på sakte veier i godt vær, enn å kjøre på E18 i mørket på natten, i pøsregn. Jeg hadde et håp om å komme meg til Lyngdal, før første lading.

Flekkefjord

Det var sjanseløst. Ladingen måtte skje på Flekkefjord. Og da var det bare drøyt en mil igjen på batteriet. Dessuten nærmet klokken seg allerede sju. Og vi fikk ikke laderen til å virke.

Det er litt panikk. Vi står med batteri til å reise ingensteder. Om morgenen i regnet. Og med billett til et cruiseskip som skulle legge fra kai om 7 timer. Hoppsan. Plutselig var det litt stress.

Årsaken til at batteriet ikke tok lading, var at bilen ikke var skrudd skikkelig av, og dørene låst. Med det på plass, ladet bilen. Men når bilen var ferdig ladet i Flekkefjord, skjønte jeg at dette kunne bli trøbbel. Vi hadde ikke engang tid til å snakke med den russiske damen i kassen i butikken, der i Flekkefjord. Vi måtte bare smile og vinke, og skynde oss av gårde.

Kristiansand

Så var jeg i en situasjon jeg har vært i så altfor mange ganger før. Svært dårlig tid, svært mye stress, og i tillegg måtte svært mye på do. Slik kjørte vi inn mot Kristiansand. Kona hadde fått en lynleksjon i hvordan finne ladestasjoner på displayet i bilen. Det kunne hun nok klare, men hun er ikke lokalkjent, og det satt litt inne at det måtte være hurtiglading, og Grønn kontakt.

Vårt første forsøk ledet oss av hovedveien, og utover mot Søgne. Jeg stanset straks, gjorde mitt toalett første og beste sted, satte meg i bilen, og fant selv en ladestasjon i Kristiansand. Også den lå litt utenfor byen, oppe ved noe som het Renovasjonskraft eller noe sånt, 5 km ekstra å kjøre, hver vei. Og også der fikk vi problemer med å få ladingen startet. Vi var ikke ferdige og ute av Kristiansand igjen, før klokken var nærmere 1000.

Det begynte å bli temmelig håpløst. Vi kjørte på, på de gode, brede og raske veiene mellom Kristiansand og Arendal, bare for å registrere at på den måten å kjøre, så kom vi ikke lenger. Vi måtte lade allerede i Arendal. Og nye 20 minutter går.

Fra Arendal og utover, var det krise. Kona var naturlig nok sint og oppgitt, det var jo jeg som mente vi ville rekke det fint om vi kom av gårde klokken fem, og jeg hadde vært helt avslappet om morgenen, ikke skyndet på i det hele tatt. Jeg kunne ikke skjønne selv heller, hvordan jeg kunne få det inn i hodet at det kunne ta 7 timer til Oslo med elbil, når det er det som står på kartangivelsen for en vanlig bil. Som om ladingen vår ikke teller. Og den times sikkerhetsmargin jeg hadde, ryker fullstendig, og vel så det, til ladingen.

Det var dårlig stemning. Jeg sa det til lille Irina, på 4, vi trenger litt optimisme nå, litt positivitet. – Kakaja krasota! sa den lille, – så nydelig! Om høstfargene på trærne. Det lettet på stemningen.

Porsgrunn

Spikeren i kisten ble slått inn i Porsgrunn. Om vi hadde hatt et håp, om kanskje å kunne klare det, noen minutter før avgang, om vi slapp med en kort lading til, og alt gikk mirakuløst, så ble dette håpet lagt dødt.

Kona fant igjen et ladepunkt for oss, i Porsgrunn. Hun er en herlig kone, det beste jeg har, men hun har denne egenskapen at hun blir veldig serviceinnstilt som passasjer i bil. Og denne serviceinnstillingen går på bekostning av reell hjelp. Hun har veldig lyst til å bidra å finne riktig vei, så lyst, at det spiller litt mindre rolle at den veien vi sammen finner, er den riktige. Så hun finner en ladestasjon, hurtiglading, Chademo, i Porsgrunn. Det er jo vår type.

Vi havner langt inne i et boligfelt. Latterlig langt inne, uten GPS og navigering i bilen hadde det vært sjanseløst å finne. Det gikk til høyre og venstre i gater uten veimerking, uten trafikk, og med bolighus på alle sider. Nær et uhell var vi også, da vi helt glemte vikeplikten, i farten etter å finne denne forbaskede ladestasjonen. En bråbrems reddet oss.

Til slutt kom vi til en bom. Olia gikk ut og sjekket, den lot seg ikke åpne. Ladestasjonen hun hadde funnet, var nødt til å være på en arbeidsplass. Ikke noe Grønn kontakt.

Jeg måtte til med mobilen, 4G, ladekart til Grønn kontakt, og finne ladestasjon ved Telemarksporten. Dit kjørte vi. Men fra Porsgrunn til Oslo er det knapt nok tiden og veien. Cruiseskipet var nødt til å gå uten oss.

Kanselering

Jeg surrer mye, og gjør mye feil. Men jeg har gjennomføringskraft, og kan jobbe med god intensitet for å få det til å gå allikevel. Flyet kan være i skikkelig trøbbel, men det vil alltid lande. Og det vil være etter en fin tur, med gode minner.

Nå skjønte jeg at jeg måtte ringe til Color Line. På ny var det opp med 4G, finne telefonnummeret, ringe, og få ombooket billetten. Det kostet en latterlig høy sum, så høy at det alltid vil være et argument mot å prøve å reise på ny en annen gang. Men det var i det minste mulig. Å utsette én dag gikk ikke, det var fullt, sa de. Men to dager gikk, altså torsdag, overimorgen.

Parkeringen jeg hadde betalt, fikk jeg refundert. Med det var det noen penger spart, men et nytt problem gitt: Å finne parkering i Oslo for to døgn. Det var ikke sikkert det ville bli penger spart, egentlig.

Og så hadde vi et annet problem. Vi måtte finne overnatting disse to nettene.

Raske søk på mobilen, på 4G, viste at de hadde badeland i Tønsberg. Det kunne jo være gøy. Så kan vi overnatte der. Olia er økonomisk, hun vil ikke på dyre hotell, i alle fall ikke når det skjer sånn, ved en feil. Det var også grunnen til at Oslo ble avvist som en mulighet, det er sikkert dyrere der. Vi har også slekt og venner det kunne være aktuelt å besøke, men vi ville ikke komme sånn overrumplende, med problemene våre.

Vi valgte altså Tønsberg. Olia fant en billig bolig på airbnb, viste meg den, og bestilte og betalte for to dager. Jeg var bare glad for å få en ny plan på plass, sånn at turen ville bli gjennomført. Flyet vårt var på ny i rute, bare en litt annen rute.

For virkelig å understreke hvor umulig det hadde vært, tok ikke bilen lading der i Porsgrunn. Vi måtte prøve en gang til, og bruke et nytt kvarter.

Tønsberg

Nå hadde vi plutselig god tid. På de utmerkede veiene mellom småbyene i Vestfold kunne vi kjøre som vi ville. Vi kjørte av hovedveien også, for å se litt på Sandefjord, og prøve oss på flyplassen der, sightseeing, som vi kaller det. Stemningen var på ny upåklagelig.

Så var det Tønsberg, der vi ladet på Nøtterøy, ruslet litt rundt, og ellers kjørte litt på måfå i sentrum. Det var fint vær, sol og varmt, og Olia fant noen epler som hadde falt ut på veien fra et epletre. Irina løp også rundt og koste seg. Alt var velvære.

I bilen var det litt verre, for det var notorisk med betalte parkeringsplasser her i byen. Til og med ved butikken, måtte man betale. Det var ingen steder å stå gratis, og vente. Vi ønsket kontakt med husverten vår. Ankomsten skulle være mellom 1500 og 1700, og vi var litt tidlig ute. Uvant som vi er med airbnb, visste vi ikke at vi egentlig hadde adressen allerede.

Vi parkerte ved jernbanestasjonen, og satt i bilen, mens jeg sjekket dette her. Olia sa boligen skulle være ved jernbanen, noe som virket litt rart, all den tid det var her vi var.

Og så, i mailen, kunne jeg, som er kjent i Norge, se at det var bekreftelse på betalt værelse i en villa – i Moss.

Moss

Kona gav opp.

Hun forlot bilen. Det ble mye for henne, hun hadde jo allerede hatt kvaler, hvorfor vi straks bestilte to netter, og ikke først én, så én til, eventuelt, om vi var fornøyde. Nå hadde vi fått i en helt annen by.

Jeg vet riktignok hvor Moss er. Det er ikke et sted man kjører til fra Tønsberg, når man skal til Oslo, men det er ingen katastrofe. Jeg plottet inn Moss og adressen på bilens GPS, og fant det var en time å kjøre. Kjipe greier, men ingen katastrofe.

Verst er det kanskje for Irina, som mister badelandet sitt. Men vi får finne på noe morsomt for henne i stedet. Kanskje har de badeland rundt Moss også? Har man bil, er man mobil, da kan man kjøre et stykke for å komme dit man vil.

Olia roet seg også, da hun fikk høre at det ikke var så veldig langt, og heller ikke lenger vekk fra Oslo, å reise til Moss. Hun satte seg i bilen, og vi reiste av gårde.

Ny optimisme.

Vi kjørte radig av gårde, fulgte navigeringen på bilen, helt til de ville ha oss inn en vei som førte ingen steder, bare ned til en kai

Det ble en ekstra runde i rundkjøringen, før jeg gikk med på det. Så var det gjennom bommen, som viste seg å åpne seg automatisk, da den skjønte jeg hadde elbil.

Og i stedet for cruiseskip – Bastøfergen!

Der fikk Irina seg en friskis.

Fra kaien i Moss var det bare noen meter til boligen vi skulle i. Og slik havnet vi her, i et loftværelse i en villa ved Jernbanestasjonen i Moss, i stedet for i en fin lugar i et cruiseskip til Kiel.

 

Siste dag i Kiev – klar for reisen hjemp

Klokken er 2030. Jeg har vært oppe siden 0430, liksom for å venne meg til det latterlig tidlige flyet vi skal ta. 0610 går det. Vi må av gårde i taxi klokken 0345. Helst skulle jeg sloknet straks, men babusjka har bestilt pizza til klokken 2200. Hun tenker at vi skal ha den med på flyet også. Jeg skriver posten underveis, og posten den 2330. Forhåpentligvis er vi i seng og i søvn, da.

Det får gå som det vil. Babusjka er altså virksom igjen, og jeg kunne med det komme meg ut om morgenen igjen. Det skulle redde et liv i metroen, i alle fall sørge for at noen unngikk ganske alvorlige skade. En litt eldre dame fikk et illebefinnende nederst i rulletrappen. Hun hadde fullt av bæreposer hun ville ha av, men fikk det ikke til for seg, og så så det ut til at hun fikk problemer selv også. Dette var helt nederst, der rulletrappen flater ut og man går over til fast grunn. Hun fikk ikke dette til, for plastposene lå og spant mot kanten, og hun var ikke i stand til å trå over dem, eller gå rundt. Hun måtte holde seg i rullebåndet, og liksom gå bakover.

Jeg var allerede i god fart nedover, for jeg visste jeg hadde dårlig tid. Fra 0430 hadde jeg vært våken, to timer hadde jeg brukt på å lese Majakovskij, fra 0630 var jeg på vei ut, nå var klokken snart syv. Planen var å trene raskt, og på veien hjem gå innom butikken, posten og et sted å kjøpe en ekstra koffert. Det stedet åpnet klokken 1000, og lenge etter det ville jeg ikke komme hjem, sånn at ikke babusjka skulle være der alene med Irina for lenge.

Det passet bra jeg var i god fart, for det var ikke mange andre i rulletrappen denne morgenen. Jeg spurte om hun trengte hjelp, og tenkte å geleide henne av, men hun trengte mye mer hjelp enn som så. Selv med min støtte kom hun seg ikke over plastposene sine, og ikke bare det, hun klarte ikke lenger å holde balansen. – Jeg er dårlig, sa hun hjelpeløst, og falt bakover. Det ville være en katastrofe, med rulletrappen som rullet på, og med plastposene som lå foran og hindret henne i å komme av. Jeg holdt henne fast, i armen, og kjente at her måtte jeg bruke alle krefter. Jeg måtte rett og slett hale henne opp og av, uten hjelp fra henne. Styrketreningen kommer til sin rett. Dette var ingen sak. En annen fyr kom til og ordnet med plastposene. Jeg så til at han snakket med henne, og at hun kom til seg selv når hun var på fast grunn. Alle andre dager skulle jeg hjulpet mer, men denne var virkelig spesiell, og som nordmann var det ikke så enormt mye mer jeg kunne gjøre. Nå måtte noen kanskje tilkalle profesjonell hjelp, og det er ikke jeg den beste til å gjøre, et land som ikke er mitt. Hun var også helt tydelig utenfor akutt fare.

Ærender

Treningen gikk unna med et program om et langt persisk dikt, det lengste diktet i verden faktisk, så et om Tsjekhov, et om islendingesagaene og et om de tre kongedømmer (engelsk: 3 kingdoms, vet ikke om det er oversatt slik til norsk). Alt sammen fra utmerkede In our time, med Melvin Bragg. Så får jeg trent både kroppen og hodet, akkurat som jeg liker det. Mellom øktene blir det noen svømmetak også. Alt er unnagjort på omtrent 3 x 42 minutter.

På vei tilbake er det gloser, og så er det ærendene. Først er det posten, det er Olia som er så glad i å bestille alt mulig, og hun rakk ikke å hente det selv før hun reiste hjem. Nå må jeg gjøre det for henne. Og med det roter jeg meg opp i ukrainske problemer. De vil ikke gå med på at jeg har SMS-en fra avsender og passet til kona, de trenger også et eller annet fra svigermor babusjka, og ber meg om å ringe henne. Alt er plaget av jeg omtrent ikke har batteri på telefonen. Så jeg må gå med uforrettet sak.

Kaffe på det lille kaffestedet går naturligvis mye bedre. Her får jeg slappet av, og lest flere gloser. Så er det innom butikken, og kjøpe kvoten og annen drikke vi trenger i løpet av dagen. Deretter er det bursdagsgave eller julegave til Irina, vi får se hva det blir. Og så er det den kofferten. Klokken er elleve i det jeg kommer hjem. Men da har jeg også fått gjort alt, utenom den postsendingen.

Det er deilig å spise frokost hjemme, og slippe å gå ut for å starte dagen på restaurant. Riktignok starter vi dagen på restaurant uansett, for Irina er sulten straks vi kommer ut, og vi går på den nye småfavoritten vår, like i nærheten. Irina vet nøyaktig hva hun vil ha, spaghetti carbonara, laks, potetmos og hjemmelagde poteter også. Alt på klingende russisk.

Deretter får vi omsider hentet postsendingen. Det dreier seg om noen bøker i begynnertysk, Olia tenker på Irina. Vi går hjem med dem. Klokken er omtrent tre. Mye av dagen er allerede unnagjort.

Kort bading

Så kommer vi oss i buss 118, og reiser over til venstre bredd. Vi går til høyre, denne siste dagen. Der er de meningsløse sandhaugene på stranden, men vi skal jo ikke ligge på stranden. Vi skal bade.

Og vi bader som vi pleier. Triksene til Irina er etablert. Det kommer ikke noe nytt nå. Det er voldsomme saker til 3-åring å være. Men ikke lenger noe spesielt til Irina å være.

Deretter er det øl til meg, slikkepinne og is til Irina, i tråd med tradisjonen. Det er veldig koselig å sitte sånn med en øl, på stranden, det er fint det ennå finnes land der dette er tillatt. Irina når sitte høydepunkt når hun har en slikkepinne i den ene hånden, og en ispinne i den andre.

Hun vil litt i hoppeslottet utenfor Kvartal. Jeg bestiller ikke noe mat der, bare øl til meg, kompott til Irina, bare drikke.

Så reiser vi hjem. Det har vært en kort dag på stranden. Klokken er så vidt over sju. Min plan er å spise pizza, og gå veldig tidlig til sengs. Den planen er altså endret av babusjka, som har bestilt pizza kun fra klokken ti.

Dermed kommer jeg til det som står i det følgende:

Jeg vet ikke hvor langt jeg vil komme i skrivingen, og poster litt underveis. Irina bader nå, og før henne, kan jeg i alle fall ikke legge meg. Alt er pakket, så vi er ganske klare.

Pizzaen kom nå en gang litt før klokken ti. Irina og lille Tasia flottet seg med en liten fest, pyntet seg med skjørt og greier. Jeg spiste pizza og drakk opp ølet jeg hadde igjen. Det er begrensede mengder, aldri fyll når Irina er med, det er ikke et aktuelt spørsmål. Men vi får jo slappet av litt, og cruiset inn ferien til mål. Først litt før elleve er vi i seng.

Klokken 0330 venter alarmen. Klokken 0345 er det bestilt taxi. Klokken 0610 går flyet. Det store spørsmålet er om passkontrollen vil gå bra. Irina har vært her lenger enn de 90 dagene lovlige for utlendinger. Vil jeg klare å overbevise dem om at Irina ikke er utlending? I det vi sovner er dette spørsmålet flere timer frem i tid. Vi er uten bekymringer, etter en veldig, veldig fin ferie. Som alltid.

Irina og jeg i Hydropark en dramatisk dag

I natt ble babusjka syk, så jeg må nå være med Irina døgnet rundt. Dermed er det slutt på morgentreningen og alle utflukter på egen hånd. Omstendighetene rundt er utenfor det jeg kommer til å blogge om. Men jeg kan utmerket godt skrive om hvordan redningskorpset i Hydropark i dag kom til nytte, da det viste seg et lite barn rundt 2 år var praktisk talt alene i vannet, fordi moren var døddrukken, og ute av stand til å følge med eller til å bevege seg.

Det der ble litt oppstyr, med politi og det hele. Det tok lang tid før jeg skjønte hva som var problemet. Irina og jeg badet jo også, helt vilt, som vanlig, og jeg sjenerte meg litt for badevaktene, om de kanskje skulle komme og forstyrre oss? Det kan jo se litt halvferdig ut, av og til, sånn Irina svømmer, dukker og fyker omkring, over og under vann. Men vi fikk være i fred. Derimot var det denne lille jenta i vannkanten, plutselig spurte badevakten om hun var alene, og så løp hun og hentet henne. Kort etter var de omringet av politi, flere badevakter, og det som senere viste seg å være vanlige folk på stranden. Disse tok vare på barna, så det ut til. Jeg vet ikke hvor mange som tilhørte den stupfulle moren, og bestemoren.

Klart ble det, imidlertid, da disse reiste seg opp. Og det viste seg moren knapt kunne stå på beina. Da var det også en kar som gikk omkring, og forklarte grettent og oppgitt hva som var hendt. Det var jo også ganske sykt. Barnet kunne druknet, mens moren satt stupfull noen meter unna. Den gretne mannen snakket litt slurvete russisk, så jeg fikk ikke helt med meg hvordan barnet hadde falt, eller hva som gjorde at det ble oppdaget dette barnet ikke var under oppsyn. Men det hadde skjedd noe, der en normal mor eller far ville vært på pletten øyeblikkelig.

Irina og jeg var nokså uberørt av dette. Vi hadde på tross av alt en ny, eventyrlig dag. Vi må ordne oss selv her nede nå, så da foretrekker jeg å spise måltidende utendørs. Også frokosten. Irina, derimot, ville spise hjemme. Det fikk hun lov til, om enn den ble litt innskrenket. Sånn i tolv-tiden kom vi oss ut, og etter å ha vært litt på lekeplassen utenfor, kom vi oss også videre for å spise. Irina villa ha pommes frites og ketschup, artig nok samme stedet hun og jeg hadde sett VM-finalen. «Stedet med fotballkampen», kaller hun det. Og hun vil hele tiden tilbake dit, for å spise mer pommes frites og ketschup. Jeg har ikke noe til overs for det stedet, det ble valgt fordi det er det nærmeste der kampen ble vist, maten og alt der er middelmådig, og på dagtid fungerer det som kantine.

Jeg fikk lokket Irina med meg til et bedre sted, der vi hadde en solid kombinasjon av frokost og lunsj, bestående av Hamburger og potetmos, og spaghetti Carbonara. Hamburgeren er årsaken til at jeg har unngått dette stedet, som ligger like i nærheten av butikken vår, Velikaja Kesjenia, og som er anbefalt av Trip Advisor. De andre matrettene er imidlertid fine, laksen er regelrett god, og det er en anstendig restaurant i kort gangavstand fra der vi bor. Så det ble et fint og koselig måltid, med Irina og meg.

Så var det Hydropark. Olia liker i likhet med mange lokale ikke Hydropark så godt. Det er turistifisert og støyende, og pakket med folk og dårlig kioskmat. Her er stedet å få seg en kebab å ødelegge magen med. Det har imidlertid den fordel at det er den eneste stranden ved en metrostasjon, så mange som ikke er kjent og ikke vil finne ut av bussene, havner her. Nå gjorde Irina og jeg også det, for første gang denne sommeren.

Jeg hadde en tanke at jeg skulle få sneket meg til litt trening, mens Irina også var der. Det gikk fint, Irina liker også sport, og svingte seg og kavet og trente hun også. Med å utstyre henne med en is, fikk jeg gjort enda litt mer, mens hun spiste isen.

Hovedsaken var imidlertid bading. Irina har i hele sommer og i hele livet sprengt grenser i vannet i forrykende fart. Men i dag var det til et nytt nivå. Hør bare, mitt barn er ennå ikke fire år, men svømmer på ryggen og på magen, hun dykker, slår salto under vann, og hopper fra skuldrene mine. Videre gikk hun med på at jeg kastet henne i vannet, uten å ta i mot, og når hun hoppet fra knærne mine under vann, så forsøkte hun seg på dobbel salto. Wow.

Ikke rart hun vekker forundring. Jeg var litt bekymret for at badevaktene skulle bli overivrige, så vi holdt oss i utkanten, litt sånn ute av syne for dem. Og som alltid løfter jeg Irina opp, om hun blir noen sekunder lenge under vann. Men når hun hopper fra skuldrene mine, så forsvinner hun. I det grumsete vannet ser jeg henne ikke, så hun må nok komme seg opp selv også. Når hun tar salto, eller turner under vannet, så kan det også gå litt tid for å få det gjennomført.

Hver eneste gang vi bader, kaster hun opp lite grann også. Det er som regel den siste isen som kommer opp igjen. Hun svelger en del vann, tror jeg. Ofte når hun kommer opp igjen, hoster og harker hun noe kolossalt. Men det ser ikke ut til å bry henne noe som helst. Hun harker seg ferdig, og går i gang med samme aktivitet på ny. Av en mor på stranden fikk hun litt honningmelon, i premie, eller bare som gave. Det var mens Irina spiste den jeg fikk tid til å se på opptrinnet med politet og den døddrukne moren. Det var også mens jeg stod sånn, den gretne, gamle mannen kom og fortalte hva som var skjedd.

Dagen ble avsluttet med det som vel må være den beste restauranten i Hydropark? Det ser ikke så mye, de er alle dårlige. Men den som ligger i en båt på øyen med treningsanlegget ligger i det minste fint til, og har varierte retter. Her fikk Irina pommes fritesen sin, og spiste med forunderlig appetitt. Pommes frites, potetmos, laks og spaghetti carbonara. Irina spiste virkelig rikelig av alt, åpnet munnen og hev inn. Sånn er det når dagen er aktiv, da må man fylle på med mat. Og Irina var superaktiv i vannet denne dagen, det er ikke mange barn som gjør henne etter det hun gjør i vannet før de er fire år.

Så har hun også en mor som er mestersvømmer fra Kiev.

Det var en flott dag, for oss. Badingen gikk i to omganger, vi fikk trent litt, Irina fikk lekt litt, og det var en veldig koselig restaurant med plass i skyggen, like ved elven. På vei hjem tumlet vi litt i bråkeområdet rett rundt metroen, før vi kom oss av gårde. Hjemme var vi begge så trøtte at vi sovnet øyeblikkelig, både Irina og jeg.

En liten episode

Det har kommet en varmebølge over Ukraina igjen. Temperaturene her i Kiev kryper opp mot 35 grader, godt over grensen for hva som er behagelig for meg. Her er ingen fluktmuligheter, ingen air condition, så det gjelder å komme seg ut, finne et svalt sted, med litt skygge, og litt vind. Jeg presser på for at vi sånne dager må reise over til venstre bredde av elven, der badeplassene er, men Olia er litt gjenstridig. Hun tenker på barnet vårt, de liker ikke her nede at småbarn bader så mye, og Olia er ikke helt med på at det er bedre for Irina på stranden varme dager.

Vi våknet tidlig denne dagen, både Olia og jeg. Det gjorde at jeg fikk en serie med frokoster, hele tiden med kraftig kost, hele tiden med vin eller øl å drikke. Først var det mddagsrester fra dagen før, en risrett, med kjøtt og kraftige grønnsaker. Til denne var det også en delikatesse, paprika fylt med tvorog og dill. Tvorog er en slags feit ost, den ligner mest på Cottage cheese, men er noe helt annet. Sånn mat passer best til vin, ukrainsk rødvin, søtlig og tung, Kolbeva bakkardo. Dette var før sju.

Så var det ny frokost da mama Irina våknet i ti-tiden, hun lager alltid frokost til meg, og tar ikke hensyn til at jeg har spist tidligere, eller noe sånt. Hva det var husker jeg ikke lenger, men jeg gikk over fra vin til øl, siden vinen gikk tom. Jeg tror kanskje dette var en kjøttrett med poteter, eller så var dette også med ris.

Lunsj var det klokken tolv. En ny risrett, godt krydret, og med linser eller bønner, og ingefær, tror jeg. Mor til Olia finner oppskrifter på Internett for tiden, og eksperimenterer med nye retter og mer krydder. Denne lunsjen rakk jeg så vidt å spise ferdig før en solid tallerken Borsj stod klar, ukrainsk suppe. Godt man da har øl i tolitersflaske, så man ikke går tom, og slipper å løpe etter nye hele tiden.

Mellom måltidene leste jeg videre i Stepehn Cohens siste bok, Soviet fates and lost alternatives. Faste lesere vil kanskje huske at dette er en mann jeg har anbefalt og referert til, han er fast bidragsyter til nettstedet The nation, og husker jeg det riktig er konen hans redaktør der. Han er meget skarp og klar når det gjelder krisen i Ukraina, og han er en av dem som er meget bekymret for den. Jeg deler hans syn. For å støtte ham, kjøpte jeg også boken hans på Kindle appen. Dagens kapittel var en interessant diskusjon rundt spørsmålet om Sovjetunionen lot seg reformere. I vesten har det etablert seg en oppfatning av det Sovjetiske systemet var dødsdømt allerede fra begynnelsen av, det var hele tiden et spørsmål om når, ikke om, det hele ville bryte sammen. Historien har en del eksempler på slike etteretablerte «uunngåeligheter», og han siterer Torqueville, som skrev «den franske revolusjon er den mest uforutsette forutsigbare hendelsen i verdenshistorien». I likhet med denne revolusjonen, er det sovjetiske sammenbruddet noe svært, svært få – om noen – skrev om på forhånd, men alle skriver det som noe selvsagt og uunngåelig nå. Ingen ventet noen revolusjon i Frankrike, ingen ventet noe sammenbrudd av Sovjetunionen. Cohen argumenterer for at det fantes alternativer.

Denne boken kom ut i 2009, etter konflikten i Georgia, men i god tid før den større og verre i Ukraina. Det er også interessant å lese noteapparatet. Her er de alle sammen, Richard Sakwa, forfatteren bak eminente Ukraine – crisis in the borderland, som jeg også har anbefalt og skrevet mye om. Her er Mike McFaul, USAs tidligere ambassadør til Russland, Anders Åslund, den sterkt pro ukrainske svenske økonomen, og mange flere som har uttalt seg og skrevet artikler om krisen. Man kan se et tydelig mønster. De som ser Sovjetunionens fall som en gledelig del av historiens gang, en historisk nødvendighet, det er de som nå er mest pro-Ukraina, og anti-Russland og anti-Putin. Problemene som fulgte Sovjetunionens fall blir bagatellisert. Den økonomiske katastrofen på 90-tallet der var langt verre enn den amerikanske depresjonen i mellomkrigstiden eller den greske krisen nå. Kriminalitet, vold, drap, krig og mafiastyre har også vært mer eller mindre direkte konsekvenser av oppløsningen, og politikken til de som overtok. Det ble ikke bedre å leve i de tidligere sovjetrepublikkene etter oppløsningen, det ble verre.

Om dette skal jeg skrive mer, men ikke i denne posten, den fortsetter der jeg er stappmett etter fire måltider før klokken er to, og Olia og jeg går ut med Irina. Det er lørdag, og det går ikke mange busser til Dnjeprs venstre bredd. På bussholdeplassen til buss 55 over Patonabroen er det ingen som venter. Det er et dårlig tegn. Det er så varmt, selv i skyggen, at det er ikke fristende å vente for oss heller. Så vi gir oss i kast med å gå nedover Ulitsa Staronavoditska til vi kommer ned mot selve broen, og kan sette oss på busser fra hovedveien E95.

Vi kom aldri så langt. Et stykke nedi gaten holdt de på med å asfaltere. Det ble for mye gasser og lukter for Olia, det ville hun ikke at Irina skulle være i, slett ikke i denne varmen. Så vi hev oss inn på en liten sidevei, i håp om at den skulle lede til noe. Det gjorde den ikke. Og det endte med at vi satte oss ned på en benk ved et par ordinære boligblokker, der gav Olia Irina mat fra brystet, mens jeg gjorde ingenting. Her ble vi dumt lenge, Olia ville gi opp hele prosjektet med stranden, hun gav seg til å lese til eksamen, mens jeg ruslet rundt med lille Irina, der det var skygge.

På vei hjem igjen, opp den samme Ulitsa Staronavoditska, så vi plutselig buss nummer 55 komme nedover. Vi så oss fortvilet om etter et stoppested, noe bussjåføren åpenbart la merke til, og stoppet generøst for oss, slik at vi kom oss på. Dermed kom vi oss over til venstre bredd, og fikk ruslet i den svale luften fra elven. Vi fikk kommet oss til stranden. Vi fikk badet, Irina fikk bade, og jeg fikk løftet meg litt i noen enkle treningsapparater like ved. Olia fikk også lest litt «ingeneering», som vi kaller det på russisk.

Det ble i det hele tatt en bra dag.

Og nå, når vi nå omsider var på vei hjem igjen for alvor, skjedde den lille episoden jeg varslet i overskriften. Det var mørkt, sen kveld, og vår buss nummer 55 er ikke av de hyppigste, særlig ikke en lørdagskveld. Etter å ha sett mange marsjrutkaer og busser stoppe på stoppestedet vårt, ventet kanskje 20 minutter eller så, hev vi oss bare på buss nummer 115, som også er sjelden, og går til Kontraktova plosjad. Derfra kunne vi ta buss nummer 62, som går oftere. Tenkte vi.

Denne kvelden ikke. Da vi kom til Kontraktova var det en elektronisk tavle som kunne opplyse oss om at neste buss 62 ville gå om 52 minutter. Gud bedre. Klokken var allerede over ti, lørdagskvelden, og vi hadde lille Irina med oss. Hun sov riktignok, men det var jo ikke noe å ønske å vente med henne nesten en hel time, en aktiv lørdagskveld i hjertet av Kievs uteliv. Kontrakova plosjad og området rundt myldrer av restauranter og utelivstilbud. Vi begynte å gå.

Jeg har gått veldig, veldig, veldig mye rundt omkring i Kiev, og kjenner de fleste ruter til og fra området vi bor, og hvor lang tid det tar. Hjem fra Kontraktova er sjanseløst på mindre enn en time. Nå var det dessuten kveld, mørkt, og vi hadde barnevogn. I tillegg går turen over områder Olia (og moren) anser som farlige, der hun ikke vil ha oss. Jeg var egentlig ikke sikker hvilken rute Olia ville gå, opp ved gamle Kiev stadion, langs ved Marinskij-parken, opp til parlamentet, eller over hovedgaten Kresjtsjatik, til Lesu Ukrainki, som vi bor i. Begge var farlige.

Olia var i godt humør, snakket og forklarte, men Kontraktova plosjad likte hun ikke lenger. – Jeg føler ingen sjel, her, sa hun, – det er ikke noe ekte liv. Hun tenkte på alle de glorete neonlysene, og alle menneskene som her gikk omkring og koste seg, spiste og lo, som i en hvilken som helst turistby. – Kanskje er det bare vi som blir gamle? sa hun så.

Det viste seg at hun anså Kresjtsjatik og Maidan mindre farlig enn veien opp til parlamentet. I alle fall var det denne veien vi valgte å gå.

På et tidspunkt kom Olia på at vi måtte sende en tekstmelding til moren, som sikkert var redd. Som vanlig måtte det gjøres øyeblikkelig, og jeg gav henne mobilen min. Dette var akkurat i det vi skulle krysse en vei, vi ville gjerne unngå alle underganger, så lenge vi hadde Irina i vognen, hun våkner lett opp og ned trappene. Jeg krysset gaten, der med Maidan, på andre siden av hotell Ukraina (tidligere hotell Moskva, det er fun fact), motsatt ende, den med kuppelen, og etter å kommet meg trygt over med Irina og vognen, så jeg at Olia var vekk.

Det var ikke noe særlig. Hun har det med å være mer enn normalt engstelig for biler, hvis hun ikke sitter oppi dem. Men at hun skulle forsvinne helt? Jeg trodde ikke egentlig at hun skulle være kidnappet eller noe slikt, det var ingen reell frykt, sånt skjer ikke, men litt urolig var jeg.

Plutselig dukket hun opp bak et hushjørne. Hun hadde gått litt unna for å skrive tekstmeldingen for moren, hun ville ikke vise noen at hun hadde fin mobiltelefon. Etter mye styr med å komme over veien kunne hun fortelle at moren var vettskremt, og hadde svart vi måtte komme oss straks hjem med en eneste gang.

Men fra Maidan til Petsjersk går det en god halvtime og vel så det, det er ikke gjort på et øyeblikk. Nå var også Irina våknet, og satt i vognen og så forundret på kveldslivet i Kiev. Det vesle hodet beveget seg hit og dit, alle lydene, luktene, lysene. Hun våknet da vi til slutt ble nødt til å bruke en undergang, for å komme oss over til vår side av Kresjtsjatik, venstresiden, i den retningen vi gikk.

Jeg har mange ganger skrevet at Olia tar ansvar i situasjoner der det skjer noe. Hun får det med seg før alle andre, og går resolutt bort og gjør noe med det. Hun er aldri den som later som hun ikke ser det, eller som håper dette er noe andre får ta seg av. Det gjaldt den gang en kar svømte for langt ut på stranden i Solnitsa, Krim, en fyr forsøkte å ta selvmord på toalettet der vi bodde i Alusjta, en gammel mann som falt om i køen i passkontrollen på flyplassen i Købehavn, en annen som falt om i eplipsi i Kiev – eksemplene er legio.

Denne kvelden var det en mann som rev og slet i vesken til en dame, nede på Khresjtsjatik, vestenden. Enda så farlig Olia sier og mener alt er, gikk hun uten å nøle bort for å spørre hva som foregikk. Forfjamset ble jeg stående igjen med barnevognen, og kunne lite annet gjøre enn å betrakte opptrinnet – som det så ofte skjer, enda så mye jeg beundrer Olia denne egenskapen hennes, og gjerne vil klare å ta litt etter. Den eneste andre som engasjerte seg var en gutt i 20-årene, en spjæling, mens veske-sliteren var en feit plugg rundt de 40. Han var sint på innblandingen, og kjeftet på Olia, og på han andre, og gikk truende mot dem, viftet med pekefingeren. På avstand kunne jeg ikke høre hva som ble sagt.

Det viste seg å være en familiekrangel. De var sammen, hun og han. Olia fortalte etterpå at hun aldri var redd når sånne ting skjedde. Hun sa folk alltid måtte reagere, for det var alltid flere normale enn unormale, som hun kalte det. Hvis alle normale reagerer, så vil ikke de unormale slippe unna med ugjerningene sine. Det er svært godt sagt, og kan gjelde i så meget.

Etter ytterligere en halv time kom vi hjem. Klokken var halv tolv. Mama Irina satte opp et fjes som ville vise at hun var glad og trygg vi var hjemme, men det var tydelig det hadde vært en stor påkjenning. De fire store måltidene jeg hadde hatt før vi gikk rakk for hele dagen for meg, men Irina måtte spise litt, og alle måtte vi bade og dusje litt, etter skitne Dnjepr og stranden, og den svette varme dagen. Det gikk unna på rekordtid. Og så kunne vi legge oss, etter nok en begivenhetsrik dag i Kiev. Med en liten episode.