Hjemme igjen etter teaterweekend i Trondheim

Så har jeg kommet trygt og godt hjem etter en temmelig spesiell helg i Trondheim. Jeg har skrevet om reisen opp og om fredagen allerede, om stykket G7 skrev jeg i går, og nå skal jeg skrive om resten. Jeg gjør oppmerksom på at jeg er litt forsinket, dette er skrevet onsdag ettermiddag, altså tre dager etter at jeg kom hjem.

Mor og jeg hadde en fin middag nede på restauranten på Hjørnet, restauranten som hører til Britannia hotell hvor vi var. Etterpå skulle vi opp på rommet og drikke litt vin. Der hadde Olia gjort som hun pleier når dagen er slutt og hun ikke har mer å gjøre – tatt kvelden. Men det var ingen begrensning på gjestfriheten, vi måtte bare komme inn. Hun skulle sove, vi kunne gjøre som vi ville. Så det ble en artig seanse der mor og jeg drakk vin, mens Olia nå og da våknet opp med en kommentar eller bemerkning, og ellers sov.

Morgenen etter var min viktigste prioritet frokosten. Jeg vil ikke gå glipp av et minutt hotellfrokoster. Riktignok hadde frokostene enda større verdi den gang jeg ikke skjønte hvor all denne måten kom fra, hvor jeg ikke var vant til å spise den, og hvor alt var et eventyr. Nå vet jeg at det meste er greie kjøp i enhver butikk, og at mye av maten til og med kan være friskere hjemme, hvor den ikke må ligge ute i timevis og vente på at noen skal forsyne seg av den. Dessuten synes jeg ikke såkalt godt pålegg er så veldig mye bedre enn såkalt vanlig pålegg, hvit og brun ost gjør nytten og gleden – og i det hele tatt. Jeg spiste likevel fra de åpnet til vi ble jaget ut, flerfoldige skiver med kjøttpålegg og fisk, i tillegg til egg og eggerøre, stekte poteter og bacon, kaffe, juice og melk, mye av alt, fra 0700 til 1030.

Hotellet hadde også dagens aviser. Før mor og Olia kom ned koste jeg meg med dem. Særlig hadde Aftenposten en kjekk sak om valget i Hellas, med bilde av ei lita, gresk jente som måtte gå sulten til sengs, som det stod. Det var bare litt pussig at på samme bilde var foreldrene hennes, og de var smellfeite. Aftenposten luktet tabben, og sa farens fedme skyldtes en alvorlig bilulykke (jeg tror de skal lete lenge etter en lignende bilulykke i Nord Korea), noe som bare henledet oppmerksomheten til at også morgen var ganske rund. Ingen som virkelig sulter vil spise maten barnet skal ha, saken som skulle være alvorlig og vekke medynk ble bare komisk, og der satt vi og spiste virkelig mye mat og hadde det moro med den.

Etter frokost var det en ny runde i hotellets spa-avdeling. Jeg foretrekker et godt russisk Banja, der det er tøft og svett og hett, spa blir litt for feminint med gode dufter og velvære, jeg er ikke helt hjemme der. Men Olia koste seg enormt, og det var veldig kjekt å være der med henne. Særlig likte hun det hun kalte «Bulk», det russiske ordet for «plask», cirka, bare at bulk er mer «bulk», som Olia forklarte meg. Og sånn som hun gjorde det, ble det veldig klart hva hun mente. Det var et lite basseng på kvadratmeteren med iskaldt vann, der bulket hun oppi mellom øktene i de forskjellige varmerommene. Hun viste for øvrig her fin stayerevne, og holdt ut lenger enn meg når det begynte å røyne på i badstu og damprom. Men så var det jo også jentete for meg…

Cirka klokken når det passet seg sånn skulle vi ut og møte slektninger. Mor liker å avtale klokkeslett, og gjorde det. Jeg liker å ikke være bundet av noe som helst, og gikk når vi var klare, Olia og jeg. Da hadde hun fått badet lenge, og vi kunne komme oss ut i byen for litt pizza og sosialt samvær. Det var med mors tantebarn, mine søskenbarn, og deres moderne konstellasjoner av barn og samboere. Olia fikk også endelig snakket med Andre, som hun lenge hadde gledet seg til.

Så var det teaterstykke og fest lørdag kveld.

Søndag var det på ny frokost. Den åpnet klokken åtte, og ikke klokken halv åtte, da Olia og jeg var nede. Vi benyttet sjansen til en siste seanse i spa-avdelingen, selv om også denne åpnet klokken åtte. Jeg var der bare lite grann, mens Olia var der lite grann lenger. Så var det frokost, på ny i enorme mengder, men nå var det begrenset av at vi også måtte gå. Mor ville veldig gjerne at vi skulle komme oss ut av hotellet klokken 1000, og det kunne vi jo godt gjøre. Klokken 0959 avsluttet vi frokosten, gikk opp og hentet koffertene, og var klare til å gå. Mor fant på et lite stunt med å tulle bort en øredobb en stund, så vi lot en buss gå fra oss på denne måten. Det førte bare til at vi traff akkurat på min gode venn, Martin, da vi kom ut til flyplassen. Han var der med kjæresten sin, og det var et opprør mot enhver sannsynlighetsberegning at vi begge skulle være på Værnes flyplass på samme dag og samme klokkeslett, all den tid han bor i Bergen, jeg på Ganddal.

Vi kom oss greit gjennom alle kontroller og greit hjem. Min søster, Tone, hentet oss, og måtte kjøre Olia direkte på jobb. Jeg ble så kjørt hjem, hvor jeg ikke har gjort noen ting spesielt frem til nå.

G7 på Avant garden i Trondheim

I dag var det premiere på Pontenegrinernes oppsetning av teaterstykket G7. Dette er et stykke basert på en novelle jeg har skrevet, og den er bearbeidet for teater av Ingrid Weme Nilsen i samarbeid med meg. Arbeidsfordelingen har vært slik at hun har hatt siste ord, jeg har hatt første. Jeg har hatt ideene, hun har bestemt hvordan det skal være til slutt. Hun har også vært regissøren, initiativtaker og drivkraft for stykket. Det må også med at hun er en god venn.Vi møtte hverandre i studiedagene i Bergen, der vi sammen startet opp teatergruppen Teaterskapet, som Pontenegrinerne kan ses som en videreføring av. Det vil si, da Ingrid flyttet til Oslo startet hun Pontenegrinerne, mens jeg drev det som nå het Salen teater. Det var fine tider. Jeg kom meg aldri ut av lavbudsjettene, mens Ingrid egentlig ganske raskt drev Pontenegrinerne opp til et helprofesjonelt nivå. Oppsetningen denne gangen var full pakke, med institusjonsteateret Trøndelag teater i ryggen, og flere skuespillere i ryggen. Teaterhuset Avant garden var også med, selvsagt, det var der stykket ble satt opp.

Jeg har skrevet en del teaterstykker som er blitt satt opp. Det har alltid vært lavbudsjett, enten har jeg satt dem opp selv gjennom min egen teatergruppe, eller så har de blitt satt opp av studentteatere i Bergen og i Oslo. Da har det som regel vært del av forskjellige slags dramatikerprosjekt, eller -konkurranser. Jeg har også spilt i og regissert, både egne stykker og andres. Tja, så har jeg også gjort forskjellige slags andre ting på forskjellige slags scener, mange forskjellige ting. Men det er ingenting som er så nervøst som å se oppsetninger av egne tekster. Det er veldig kjekt når noen vil realisere dem, men akkurat når det står på og jeg sitter der og ser på det, så er det mest av alt forferdelig. Man føler et enormt ansvar, og om noe ser dårlig ut eller ikke fungerer som man hadde tenkt, så vet man ikke hvor man skal gjøre av seg. I hvert fall er det slik for meg.

Denne gangen var påkjenningen sterkere siden det skulle settes opp ved et institusjonsteater og av profesjonelle skuespillere med profesjonelt produksjonsapparat. Det går ikke da an å gjemme seg bak idealismen, det er ikke bare på gøy, det er nødt til å være litt skikkelig. På den annen side hadde Ingrid gjort så store endringer i manuskriptet at jeg ikke helt følte eierskapet til det lenger. Det vil si, hun instruerte meg hvordan hun ville ha det, jeg prøvde å få det til, men fikk det ikke helt til å fungere. Så overtok hun, og skrev litt på det selv. Jeg syntes fortsatt ikke det fungerte, men Ingrid tok ansvaret og sa at sånn skal det bli. Hun viste her en helt enorm realiseringskraft. For hun måtte ta sjefsavgjørelser mot meg, og etterpå måtte hun helt sikkert ta mange av de samme sjefsavgjørelsene mot skuespillerne og andre i produksjonsapparatet. Det er mye lettere å se hva som er feil, enn å gjøre tingene riktig. Og å skrive teaterstykker på et visst nivå er virkelig vanskelig. Jeg pleier også være ganske bra på å få tingene gjort, men denne gangen ble jeg litt handlingslammet, og fikk det ikke til så teksten fungerte for Ingrid og for meg. Her spiller det nok også inn hva stykket handler om og hvilke karakterer som er med. Jeg var nok mer opptatt av å få tingene riktig, det skulle fungere på alle planene jeg ønsket, og replikkene skulle det ikk være noe tull med. Ingrid skar på et tidspunkt igjennom, og sørget for at replikkene fungerte sånn at stykket kunne bli noe av.

Så sånn var det. Ingrid er en ok dramaturg, men det er som regissør hun virkelig har talent. Jeg var sikker på at teksten uansett hvordan den måtte være, så ville den få den beste realisering gjennom Ingrids regi. Det ville ganske sikkert bli en fin teateroppleveles. Det har aldri vært annerledes når hun har hatt kontrollen.

Jeg var likevel nervøs til tøysete nivåer. Jeg gikk på toalettet tre ganger før vi forlot hotellrommet, og to ganger etter vi kom frem til Avant garden, enda vi kom dit et kvarter før forestillingen. Andre gangen jeg måtte på do, somlet jeg for sikkerhets skyld bort billetten for et øyeblikk, slik at min kone, min mor og jeg ble forsinket inn, og ikke fikk sitte ved siden av hverandre. Jeg ble sittende helt nede i høyre hjørne, helt ute i kanten. Det var en fin og anonym plass.

Jeg tror ikke jeg skal skrive så mye om selve stykket. De tingene som ergret meg under arbeidet med manuskriptet, ergret meg nå også. Regien og oppsetningen var førsteklasses. Skuespillerne gjorde en kjempejobb, og fungerte alle sammen utmerket i sine roller. Det er en påkjenning å se egne tekster fremført, men det er selvsagt en stor glede å se det skikkelig gjort.

Etterpå var det premierefest. Vi var der alle sammen, og mange holdt tale. Jeg også. Det er litt for lenge siden jeg har vært i noe teatermiljø, jeg trives jo egentlig veldig godt i det. Og det var for meg ganske spesielt å høre profesjonelle teaterfolk snakke om mitt stykke og denne produksjonen helt på alvor.

Så er det jo også så kjempegøy å være på fest. Jeg vil aldri gå hjem igjen. Her var Harald, som jeg nå gjerne heretter vil kalle Zevs, han er gammel skuespiller ved Trøndelag teater og gikk ut av teaterhøyskolen for mange år siden. Under opptaksprøven hadde han brukt en tekst av Tarjei Vesaas, og hadde også skrevet til ham for å forhøre seg om meningen med teksten. Han hadde fått fyldig svar. Det er ikke verst, en person som jeg beundrer så sterkt som Vesaas, og så har han fått brev fra ham.

Den gang jeg drev veldig aktivt med teater var det alltid et sideprosjekt. Det var riktignok et sideprosjekt som tok all vår tid, men det var ikke noe som skulle brukes til å betale regninger og skaffe mat og klær. Inntektene kom alltid fra andre steder. Her var det folk som når de var ferdige med denne produksjonen, skulle i gang med den neste. Ikke fordi det er så gøy, men fordi det er en jobb og jobbe må man gjøre. Særlig for de som er frilancere må det være en krevende måte å leve på. Og det var det vi alle ville, friteater i sin frieste konsekvens, ikke bundet av noen og av noen.

Det var veldig kjekt å være en del av dette igjen. Det gav selvfølgelig mersmak. For alle som måtte være interessert, går stykket i to uker fremover på Avant garden i Trondheim. Det begynner klokken sju, og koster 150 kroner. Det kan være vel verdt å få med seg. Det er også veldig kjekt at institusjonsteaterne satser på nyskrevet dramatikk, så hjertelig takk til Trøndelag teater og til Avant garden.

Nærmere informasjon finner dere på Avant Garden sine nettsider om stykket.

 

I Trondheim for teaterstykke

Nå har mor, Olia og jeg reist opp til Trondheim for å se et teaterstykke der jeg er medforfatter. Fyldigere poster kommer senere. Nå er det mat.

*

Og nå er det skriving av denne posten. Jeg har kommet hjem og det er søndag, men i tankene og i denne bloggposten er det fredag ettermiddag mot kveld. Mor og jeg har så vidt stukket bortom datamaskinene ved Britannia hotell i Norge, for å sjekke hva som har skjedd på nettet siden sist, og gi en liten oppdatering hvordan vi har det. Jeg rakk den gang oppdateringen som står øverst, rekker resten nå, og skriver som satt jeg ved hotellmaskinen og skrev.

Reisen til Trondheim var grytidlig i dag morges. 0615 gikk flyet. Selv om jeg som invitert av Trøndelag teater kanskje får reisen dekket, det vet jeg ikke, så valgte jeg det aller billigste flyet, enn om det var på et litt ugunstig tidspunkt. Det er ikke så veldig farlig. Når jeg først er på reise, liker jeg å komme tidlig frem, slik at jeg får mest mulig ut av den. Min kone Olia er hardcore på at det skal være aller billigst mulig, ethvert tidspunkt er greit nok, pris er alt, mens min mor nok gjerne skulle reist litt senere og betalt litt mer.

Uansett, det gikk veldig fint. Å stå opp klokken fire føles helt galt, kroppen skjønner ingenting, hva er dette for slags tøys? Vi fikk smurt oss noen brødskiver, Olia og jeg, og gjort siste rest av pakking og stell. Klokken kvart på fem stod mor utenfor, Tonje og Espen kjørte. Nygifte som de er kan de ikke være fra hverandre så mye som et øyeblikk når det ikke er nødevndig, begge to stod opp og var med på kjøreturen.

På flyet får vi kaffe, og da våkner i alle fall jeg. Olia snakker og snakker, og jeg hadde også litt aviser å lese. Det ble en fin tur. Så var det flybussen inn til Trondheim sentrum, med Olia i fyr og flamme over alt som er også på dette stedet i Norge. Satt av i Trondheim sentrum på riktig plass vil jeg finne frem til hotellet ved hjelp av eget hode og egen stedsans, mens mor vil spørre om hjelp og retning. Kombinasjonen gjorde at vi fant frem med en gang, og fikk sjekke straks inn selv om vi var veldig tidlige. Det var jo mer enn gunstig.

Så var det å forsøke å duppe av de timene vi hadde blitt frastjålet av nattesøvnen. Det tror jeg ikke ble særlig vellykket for noen av oss, man blir jo litt giret av å være på reise. Ganske snart gikk vi ned på hotellets godt kjente og mye omtalte spaavdeling. Der ble vi i timevis.

Etter dette ville Olia sove lite grann, eller hva det nå var hun ville, mens mor og jeg tok en tur ut i byen. Der fant vi mange forskjellige ting, mest av alt noe treningstøy å kjøpe til meg, Trøndelag teater og noe å spise. Nattergalen, het stedet, pizza og øl var menyen for oss, og jeg fikk også sjekket hvor Avant Garden lå på mobiltelefonens nettkart. Det er litt av noen tider vi lever i. Både at vi kan finne hva som helst på kart på telefonen, og at jeg skal få satt opp et teaterstykke jeg har vært med på å skrive, og at det blir satt opp på Avant Garden i Trondheim.

Da vi kom tilbake til hotellet var vi mette og glade, og også trette. Olia var imidlertid godt utvhilt, nå ville hun ut og kikke litt. Så da ble det ingen mer hvile på meg, da var det å komme seg ut en gang til. På ny gikk vi bort til Trøndelag teater, og sjekket og fotograferte teaterplakaten til stykket vårt. Det er helt merkelig å se sitt eget navn på en så flott plakat. Underveis kom vi også over 100 års jubileet til Nidar, med gratis utdeling av sjokolade og boller. Godt overskudd for oss.

Det er svært vanskelig å få Olia med på restaurant. Selv om jeg kan sette deler av regningen på foretaket mitt, blir norske priser mer enn hun vil akseptere. Så hun ledet an inn på Rema, der hun kjøpte for gode 180 kroner all slags mat og frukt og pålegg. Det ble jo ikke så langt unna restaurantprisen, men hun fikk jo mye mer for pengene.

Et glass vin før middagen.

Denne maten satt Olia på rommet og koste seg med, da jeg gikk ned for å spise middag på Hjørnets, hotellets restaurant, en av mange. For mor var dette inkludert i pakken hun ganske pussig hadde kjøpt, med middag og besøk på Rockheim inkludert i prisen.For meg var det sted å spise godt som noe annet. Etter maten blir det vin på rommet, og så er det i morgen det skjer med frokost på hotellet hele formiddagen, og urpremiere på teaterstykke på kvelden. Det kommer til å bli en opplevelse.

Bryllupet til Ingrid og Pål

Brudeparet Ingrid og Pål

Jeg slapp forberedelsesposten fredag, da vi skulle se forestillingen Chicago på Trøndelag teater. Pål er skuespiller der, og Ingrid er dramaturg, så det ble litt av teaterbryllup. Og Chicago var en flott opptakt, med Pål i den mannlige hovedrollen som den sleipe, pengegriske og skruppelløse forsvarsadvokaten Billy Flynn. 35 gjester fra bryllupet var blant publikum under forestillingen, og satte sitt preg på den med ivrig trampeklapp overalt hvor det var mulig, og særlig når Billy Flynn var på scenen som Pål, eller omvendt, og det var han jo stort sett hele tiden utover musikalen. Bandet forstod ogs hva det gjaldt ut, og spilte brudemarsjen til Mendelssohn både som avskjedsmusikk til Billy, og til stykket. Den var på alle måter helt på sin plass, den er jo skrevet for en 1800-talls oppsetning av «En midtsommernatts drøm», og er ordentlig teatermusikk, egentlig. Begeistring vakte det i hvert fall blant publikum, og blant ensemblet, det er jo alltid gøy når teateret møter virkeligheten lite grann, og teaterkarakteren Billy Flynn blir minnet om at han egentlig er skuespilleren Pål Christian Eggen, som skal gifte seg i morgen.

Etterpå hadde Ingrid bestilt hall (jeg er fristet til å skrive det litt stort, det er jo stort at hun og Pål gifter seg, de bestilte en hall) på utestedet «Ni muser», noen minutters gange fra teateret, og der fikk bryllupsgjestene sin første samling og mulighet til å snakke sammen over en god øl og to og tre, og vin, og mer. Etter hvert begynte også folkene fra Chicago å renne inn, mange av dem er jo selvsagt venner av brudeparet, og invitert til festen, og det var en plage for meg at jeg måtte gå såpass tidlig, det var jo morgendagen som skulle bli den store. Og jeg skulle være toastmaster, og hadde fortsatt en del å ordne og planlegge, og et søvnunderskudd å rette opp i.

Søvnunderskuddet ble rettet opp gjennom en god natts søvn. All energi og ro kom på plass gjennom en god frokost på Nove hotell i Trondheim sentrum, jeg var sågar kjølig nok til å lese dagens aviser, fremfor å forberede taler og poenger. Disse ble forberedt mellom frokosten var ferdig mellom ti og elleve en gang (egentlig ti på lørdager og hverdager, men jeg pleier alltid å strekke det litt), og avgang til vielsen klokken 1330. Jeg kjente jo flere av de involverte, og de jeg ikke kjente hadde jeg et oppriktig ønske om å bli kjent med, så å finne på noe å si var ganske lett. Ingrid og jeg hadde jo også snakket litt på fredagen, om hvordan det skulle være. Og alt dette er jo nokså uviktig, det er jo bryllupet og festen som teller, og her var det bare gjester som var innstilt på å gjøre dette bryllupet alle tiders, og som også var sikre på at det kom til å bli det.

Vielsen i Ihlen kirke var riktig så postmoderne med kvinnelig prest, julesangen Deilig er jorden, Beatlessangen I want to hold your hand og om det ikke var «No livnar det i lundar» som ble sunget, i hvert fall en sang av den typen. Presten forsøkte dristig å imøtekomme teaterpublikummet med å sitere Ibsens ord og Brand, i stedet for Guds ord og Bibelen, det var Agnes og sommerfuglen, selvsagt, og jeg gjetter på at hun fant sitatet i en samling sitater mulig å bruke i bryllup, og ikke i en av sine mange lesninger av Ibsens stykke. Hun siterte Paulus’ store ord også, selvsagt, og var mer på hjemmebane da. Brudeparet skinte uansett over alt det andre som foregikk, Ingrid i en nydelig, gammel brudekjole som også hennes mor hadde brukt, atskillig mer dydig og heldekkende enn hva som gjelder i dag, men Ingrid bar den med en verdighet og skjønnhet som viste at den gamle stilen slett ikke er fortapt mot den nye. I konrtast til dette stod brudgommen Pål C. Eggen, som fortsatt var forkledd som Billy Flynn, han hadde måttet farge håret og legge an bart, og det var vel flere enn jeg som tenkte at her var det en sleip forsvarsadvokat fra mellomkrigstidens Chicago som giftet seg, og ikke en staut, norsk bondesønn (eller sønnesønn) fra Gudrbandsdalen (egentlig Espedalen).

Erlend, Pål, Ingrid og Marte utenfor Ihlen kirke Erlend, Pål, Ingrid og Marte utenfor Ihlen kirke

Bryllupsfesten – middag og taler

Etter nødvendig og trivelig fotografering og gratulasjoner, var det en kort times venting inntil festen skulle starte klokken fire på lokalet til Trondheims naturvitenskaplige senter (om jeg her husker navnet rett, det gjør jeg kanskje ikke) noen meters gange unna kirke. Jeg benyttet tiden til å gå gjennom de små talene mine og det lille programmet mitt, kvalitetstid i den denne dagens varme Trondheimssolen. Forlover Marte kom snart etter at hun var ferdig med fotograferingen sammen med brudeparet, og vi brukte resten av tiden til å forberede det vi skulle ha. Klokken var ikke mye over tre da vi gikk bort til lokalet vi skulle være, og slapp greit inn. Det var det flere som gjorde, de var greie og samarbeidsvillige de som jobbet der, og lot oss tusle rundt og til og med kjøpe øl og andre ting de som ville det, mens de dekket opp og forberedte til storfest. Jeg skulle gjerne husket navnet på dem og anbefalt dem.

Klokken fire bel apertiffen servert, men det var nok flere enn jeg som følte at vi allerede var i gang, flere hadde tatt plass ved bordene utenfor, og flere tuslet rundt og snakket med kjente og halvkjente, slik man skal gjøre under apertiffer. Jeg tuslet rundt og forberedte dem som skulle være på talerlisten om når de skulle være, og fikk avklart med Ingrid de siste spørsmål som hadde dukket opp om avviklingen, det var finvær alle steder. Hovmesteren var også enkel å ha med å gjøre, diskret og fin, og han hadde ingen problemer med at vi hadde glemt hans kopi av kjørelisten i en bag i kirken, eller hvor den var glemt. Så lenge han hadde siste taler før hver servering, var alle ting i orden for ham. Det var bare å begynne festen.

Og festen begynte et kvarter før planlagt, kvart på fem ønsket brudeparet Ingrid og Pål velkommen utenfor i solen. De hadde laget en liten velkomsttale der de skulle lese litt hver, og leste elegant litt over i den andres replikker, for å løsne litt på den allerede nokså ledige stemningen. Mottakelsen av talen garanterte allerede for suksess, en suksess som sant å si har vært garantert helt siden de bestemte seg for å gifte seg, de er jo et flott par med flotte venner.

Vel plassert langs bordene gikk praten øyeblikkelig summende, og jeg stod som en lærer i klasserommet og ventet på at bråket skulle legge seg og forsamlingen falle til ro, men akkurat som i klasserommet skjedde dette aldri. Med en helhjertet klinking på glasset kom jeg imidlertid til orde, som den outsider og toastmaster jeg var (de andre gjestene lot seg imidlertid alle fint plassere inn i gtre grupper, stamme (familie), gessel (barndomsvenner fra østlandet) og skinnvester (trøndervenner), jeg var ingen av delene og ergo toastmaster), og i den godt muntre stemningen skulle det mye til å si noe som ikke ble godt mottatt, så det unngikk jeg ved å si nokså nøyaktig det jeg hadde tenkt. Det var som det gikk et jubelbrus gjennom forsamlingen, og det jubelbruset gav seg aldri.

Maten og vinen er et avsnitt for seg, scampi og kreps (eller var det reker?) til forrett, marinert lam til hovedrett og noe med aprikos til dessert, jeg er ikke så flink til å huske alle matrettene når de blir for fashionable (godt skrevet, Eivind), men jeg tar igjen når det gjelder å spise dem og å nyte dem. Vinene var fransk, argentisk og igjen fransk, og det er hva jeg husker av dem, ved siden av at de alle var nydelige, og også ble servert i nydelige mengder. Maten, vinen og serveringen hadde vært helt velegnet til å spille hovedrollen i mange selskaper, men her ble den redusert til en biting gjennom noen usedvanlig fine taler, og altså en usedvanlig fin forsamling.

Planen var å ta brudens foreldre mellom for- og hovedrett, så brudgommens foreldre underveis i middagen, og deretter resten av de viktige talene frem til servering av desserten, der resten skulle komme. Det var også ønske om en liten pause mellom hver tale. Men brudeforelre i perlehumør, Jens og Gerd, satte med sin starttale en meget høy standard, artig og med nødvendig alvor, som slike taler skal være, og da det under middagen ble brudgommens far, Svein Eriks tur, innledet han en intet mindre enn imponerende serie taler fra Eggen-familien. Der var fortellertradisjonen i orden.

Vanligvis pleier folk kjede seg litt under taler, i hvert fall under noen av dem, men her var talene virkelig god underholdning. De tok også lang tid, og i de ønskede pausene forsvant vanligvis en god del gjester ut for å ha seg en sigarett og en prat med andre enn de nærmeste bordpartnerne, eller inn for å stå i kø til de tre toalettene. Det dro seg dermed godt ut, men ikke en ansiktsmine var irritert, når gjester utenfor ble kalt inn, kom de inn med et smil, og alle taler ble fulgt oppmerksomt, og med god grunn. Brudgom Pål Christian hevet seg kanskje et aldri så lite over de andre, slik det også er hans plikt som brudgom, etter å ha satt serier med latterbølger og rørte smil og sukk gjennom publikum, avsluttet han med ektefølt kjærlighet og alvor, og den kvinnelige delen av gjestene tok høyre hånd med et lommetørkle til øyet, som skulle det være koreografert.

 
Brudgommens tale under den også ellers ypperlige middagen Brudgommens tale under den også ellers ypperlige middagen

Forlover Erlend har jo teaterbakgrunn, det samme har forlover Marte, og de virket ikke plaget av presset de andre fine talene måtte ha satt på dem, de opprettholdt nivået med sine taler, og til slutt under middagen avsluttet selveste teatersjefen, Otto Holmlung, og han hadde vært ute en festmiddag før. Dette var tale som satt. Forresten hadde bruden Ingrid en rørt tilsvarstale til sin brudgoms Påls, med noen typiske rettinger av faktafeil i talen hans, det er jo ikke alltid vi menn klarer å huske første møtene så godt, og Pål for sin del bommet med to år, og plasserte første møte en tid hvor han ikke var i Bergen, og Ingrid fortsatt var russ. Marte hadde sin tale under desserten, flyttet dit, fordi den inneholdt et sangnummer, og innledet med det de mer uformelle talene, og altså desserten.

Her kom det også et nytt høydepunkt i taler fra Eggen-familien, stammens eldste, som han kalte seg, han Ola, som jeg etterpå fikk høre var nærmere 80, noe som ikke er til å tro, og jeg egentlig ikke tror ennå. På upåklagelig Gudbrandsdalsdialekt (eller Espedalen, som lokalkjente sikkert vil høre) holdt han en tale med stil og sjarm som satte ungdommen greit på plass, de gamle er eldst, dette var en fryd å høre på. Tante Marit til Ingrid holdt en tale som på ny fikk både latteren frem underveis, og tårene frem etterpå, før brudgommens bror Jon Ola fullendte familien Eggens seiersgang gjennom talene, med å etablere seg et talerom, eller hva vi skal kalle det, som ingen av de andre mange, lange talene hadde berørt, dette var tale fra bror til bror, og da kan det godt være litt kjærlig rølpete og ertete, talen ble også forhøyet med energisk gange frem og tilbake på gulvet i midten av hesteskoen vi satt i. Venninne Michelle holdt også en fin tale til Ingrid, med et venninneperspektiv neppe mange av oss til stede kjente til, og til slutt var det skuespiller Hans Petter som holdt en mer enn utradisjonell takk for maten tale.

Brudgom Pål (fortsatt delvis forkledd som stjerneadvokaten Billy Flynn) ser ut til å være fornøyd, hva som enn skjer. Bruden Ingrid ved siden av, i sin mors vakre brudekjole. Brudgom Pål (fortsatt delvis forkledd som stjerneadvokaten Billy Flynn) ser ut til å være fornøyd, hva som enn skjer. Bruden Ingrid ved siden av, i sin mors vakre brudekjole.

Bryllupsfesten – Festen

Deretter var det bare kaffe og fest som gjensto. Brudeparet innledet dansen med en upåklagelig brudevals, og var så fornøyd med at folk danset etterpå, at de egentlig ikke var særlig interessert i å påkalle oppmerksomheten for at de skulle skjære bryllupskake. De ble heldigvis overtalt.

Det var rikelig med kaker, rikelig med kaffe, og cognac i glasset og mer drikke i baren. Dansen tok seg selvsagt øyeblikkelig opp igjen, det var ingenting å frykte, og noen ville også bare sitte utenfor å slappe av i den vakre, lyse Trondheimsnatten. Den var også så varm at vi kunne sitte i dress og sommerkjoler uten å bli nevneverdig plaget, tvert imot, det var nevneverdig deilig.

Nevnes må også bandet the coverlåters, som har som et av sine viktigste prinsipp at de aldri skal øve, og jeg tror for egen del at de ikke egentlig har noen andre prinsipper. Forlover Erlend og brudgom Pål er i hvert fall med i dette bandet, og om spillingen kanskje etterlater noe tilbake å ønske, så går de i underholdningsverdi utenpå de fleste.

Videre utover ble det bare mer prat, dans og moro, noe for enhver, alle gikk bare rundt og gliste til verden, som gliste tilbake. Noen underholdningsbidrag utenfor programmet var da det led mot slutten, og en utenfor på plassen ringte inn til han som for anledningen og øyeblikket var DJ, og lurte på muligheten for nachspiel. Underholdningen lå i at telefonen det ble ringt til også fungerte som musikkavspiller, slik at det tapre og desperate nachspielforsøket kom ut over høytaleranlegget. Til heftig dans, har jeg lyst til å si.

Klokken tre var det slutt. Ingrid fryktet litt på forhånd at det kanskje var litt tidlig, men alle var godt fornøyde etter nærmere 11 timer sammenhengende fest med god mat og drikke, og meget godt lag. Vi som bodde på Nova hotell tuslet oss i alle fall hjemover, Erlend med kjæreste, Marte og jeg, og vi var slett ikke særlig opptatte av hva det ble til med dette nachspielet. Vi var opptatte med å være så fornøyde som vi følte oss.

Takk til Ingrid og Pål for en flott fest, og for at dere er slikt et flott par med slike flotte venner, der jeg er en av dem. Gratulerer også med ekteskapet og med hverandre! Det er dere vel fortjent!

Nova hotell i Trondheim

Denne posten er om Nova hotell i Trondheim, som jeg bodde på mens jeg var i Trondheim for å feire bryllupet til Ingrid og Pål. Om selve bryllupet skriver jeg i morgen.

Nova hotell, kurs- og konferansesenter er plassert midt i sentrum av Trondheim, på Citigonsplass, mellom nordre og søndre gate, og noen minutter fra Torget og Nidarosdomen og alt som er viktig. Selv jeg som ikke er noe kjent fant lett frem etter å ha gått av flybussen der jeg hørte sjåføren si «Nova». Lokaliseringen er ypperlig. For ytterligere forklaring kan nevnes at Teaterhuset Avantgarden er på andre siden av bygningen (fra Olav Trygvassons gate), at det står Terra på bygningen (man må da gå rundt), og at det først synlige fra siden man går inn er Olavs pub pg spiseri (tror jeg det het). Det står Nova med store bokstaver ved inngangen, men det er en kino i første etasje, så man må ta heis til fjerde etasje for å komme til resepsjonen.

I resepsjonen er servicen upåklagelig. Jeg kom med morgenflyet fra Bergen (landet 0740), og var i sentrum litt over åtte, men det var ingen problemer å sjekke inn med en gang så lenge det var ledig. Rommene var små, jeg bodde på singel økonomi, men slett ikke slik at det føltes trangt, og vi som tar inn på slike hotell gjør det jo for å spare penger. 595 kroner betalte jeg for døgnet, og i verdi var dete langt mer for pengene, enn hva jeg fikk forrige gang jeg overnattet på hotell, dobbelt så dyrt og litt større på Thon’s i nærheten av Gardermoen.

Jeg var først litt irritert over at de hadde annonsert med internett på alle rom, men at man trengte passord. Irritasjonen vendte seg imidlertid snart over til meg selv, da passordet stod under ‘I’ for «Internett» i brukerhåndboken eller informasjonsheftet som ligger på bordet med en gang man kommer inn. Nevnte Thon tok 75 kroner for internettbruken, og da bare for 4 timer. På Nova var det gratis, og sånn skal det være. Jeg håper dette blir en selvfølge om ikke altfor lenge, og foreløpig synes jeg det er litt interessant å merke, at det særlig er litt dyrere hotellene som tar seg betalt for nettbruken. Det er i seg selv et argument for å unngå dem. Og man skulle i alle tilfelle unngå å betale. Nettet skal være gratis.

Badet var ikke spesielt fint, men hvem trenger spesielt fint bad? De kunne godt hatt shampo i stedet for håndsåpe, synes jeg, shampo er tungvint å ta med, nå i disse tider hvor det blir sett på som et mulig terrormiddel, om man tar det med i håndbagasjen. Og Norwegian tar 40 kroner ekstra om man vil sende dette og andre ting gjennom innsjekket bagasje. Ellers var seng, møbler og alt som man kan vente og forlange.

Frokosten synes jeg var riktig bra til den prisen. Den var ikke bedre enn den på Thon, men den var langt fra å være 500 kroner verre. Det var godt, meget godt, ferskt brød og rundstykker, og kjøttpålegg, ost og syltetøy, og til og med laks. Jeg savnet imidlertid kaviar, det hadde vært enkelt å få til. Søndagen hadde de heller ikke bløtkokt egg, og det kom ikke nye i tiden jeg satt der fra 0945 til 1100. Det var riktignok ikke mange andre som satt der, og det var kanskje en riktig vurdering å ikke komme med nye egg, så lenge jeg ikke spurte. De hadde også yoghurt i et kjøleskap, og man kunne steke sine egne vafler.

En liten, enkel varmrett til frokost på Nova hotell. Den smaker bedre enn den ser ut. En liten, enkel varmrett til frokost på Nova hotell. Den smaker bedre enn den ser ut.
Her er pålegget vi hadde å velge mellom fanget inn. Her er pålegget vi hadde å velge mellom fanget inn.
Og dette er det meget gode brødet og rundstykkene på Nova i Trondheim. Og dette er det meget gode brødet og rundstykkene på Nova i Trondheim.

Da jeg skulle sjekke ut gikk det fint å få en time ekstra, siden flyet mitt ikke gikk før 1530. Litt over 1300 gikk jeg ut, etter et opphold jeg var godt fornøyd. 1190 kroner er mye penger for en helgs opphold for en vanlig lønnsmottaker, men dette er prisen det ligger på å overnatte for tiden. Skal man billigere, må man på gjestehus eller hostell, og begynne å dele rom med andre og slikt noe, i sin prisklasse er Nova hotell et godt tilbud. De går også utenpå tilsvarende standard jeg har prøvd i Russland, Ukraina, de baltiske landene, Italia og London (som var klart verst, der var det dyrt og elendig). Hotellpriser i Norge er egentlig ikke spesielt høye, men standarden er gjerne det. Og Nova hotell i Trondheim har funnet en veldig fin balanse mellom prisen og hva man får for pengene. De er enkle å anbefale.

Til Trondheim for å feire bryllup

Denne posten er skrevet søndag 31. mai, da alt er overstått. Jeg hadde riktignok internett på rommet på Nova hotell, kurs- og konferansesenter, hvor jeg bodde, men jeg hadde aldri tid til å bruke det til å skrive blogger. Så jeg fyller dem ut i ettertid, de blir publisert mens de skrives, så å si.

Gårsdagen ble brukt til en høyst ubehagelig utfylling av selvangivelse for selvstendig næringsdrivende, eller tanken på den var atskillig mer ubehagelig enn å gjøre det. Med god hjelp av komikeren og tryllekunstneren Tor Inge Ulveset gikk det egentlig veldig greit. Men det ble sent, og etter å ha gjort det, ble jeg så lettet og oppspilt, at det tok temmelig lang tid før jeg kom meg i seng. Halv to var klokken, og det er sent, når man skal opp ti over halv fem for  å rekke fly ti over halv syv.

Det viste seg at jeg var vel knapp med marginene. Flybussen jeg tok sikte på gikk 0515 fra SAS-hotellet på Bryggen, litt senere fra Olav Kyrres gate, hvor jeg skulle ta den fra. Men jeg skulle barbere meg, smøre matpakke og pusse tennene, og litt aller siste pakking hadde jeg også å gjøre. Ti over fem var jeg ute av døren og på vei, cirka ti minutter tar det å gå ned til sentrum, hadde ikke flybussen vært litt forsinket, hadde jeg ikke nådd den.

Men nådde den gjorde jeg, og da er alt greit. Da er det ikke mer å snakke om. Neste usikkerhetsmoment var at jeg hadde satset på kun håndbagasje. Siden jeg skulle være borte en hel helg, og attpåtil feire bryllup, var det naturligvis nødvendig med toalettsaker. Jeg var litt spent på hvordan det ville gå gjennom sikkerhetskontrollen, som kjent er jo deodorant og tannkrem regnet som potensielle terrormidler om dagen, så lenge man tar dem ombord på fly, er ellers barske sikkerhetsfolk vettskremte for dem. Jeg hadde derfor satset på billige typer i halvtomme beholdere, men jeg trengte ikke å ha gjort det, så lenge de var plassert i den gjennomsiktige plastposen man får utdelt, gikk det greit å få dem igjennom. I en plastpose er nemlig deodorant og tannkrem mindre farlig, og lettere å kjenne igjen.

På flyet var planen egentlig å tenke gjennom hva jeg skulle gjøre med toastmasterjobben, og også tenke ut et underholdningsinnslag, eventuelt kunne jeg enda bedre få meg litt søvn. Men det ble til at jeg tentke på andre ting.

Trondheim har en statue av Arve Tellefsen nær bytorget... Trondheim har en statue av Arve Tellefsen nær bytorget…

Fra Værnes til Trondheim sentrum tok flybussen cirka en halv time, og kostet 90 kroner. Jeg hadde riktignok tatt en utskrift av hvor hotellet skulle være, men jeg hadde glemt å ta den med, så jeg måtte stoe på hukommelsen og min sans for retninger. Sjåføren leste opp hotellene i nærheten av stoppestedene, og jeg smatt ut da jeg hørte Nova. Etter å ha surret litt rundt og spurt litt om hjelp, fant jeg greit frem, og det var også greit at jeg sjekket inn allerede da jeg kom, selv om det var på morgenen.

Planen var å få seg litt søvn før jeg skulle møte Ingrid på formiddagen, og jeg slang meg også nedtpå,men jeg hadde mitt for tiden vanlige virvar i hodet, og jeg ble også forstyrret av noen telefonr. Kort sagt, det ble ingen søvn nå heller.

Den ene telefonen var fra Ingrid, bruden, jeg skulle møte henne klokken 1200 på Lille for å planlegge. På ny var det ut for å finne frem, men denne gangen hadde jeg et lite kart på størrelse med et kredittkort fra hotellet, og til torget gikk det greit å finne frem med det. Ingrid var naturligvis full av sommerfugler og jeg var like naturligvis full av manglende søvn. Men det viste seg at vi hadde rimelig grei kontroll.

Deretter tok vi turen opp til Ingrid for at jeg skulle se leiligheten hennes like før den ble solgt, og hilse på Pål og hunden Frida. En liten biting var å skrive ut kjøreplanen for bryllupet. 

Og på torget står Olav den hellige. I format er han mot Arve Tellefsen som Alexander Rybak mot Lars Sponheim. Og på torget står Olav den hellige. I format er han mot Arve Tellefsen som Alexander Rybak mot Lars Sponheim.

Øyeblikkelig ute fra Ingrid ringer Marte, forlover, og vil ha møte for å planlegge vårt lille innslag, og selvfølgelig bare møtes litt når vi først er i samme by. Jeg får det nå rimelig travelt med å tenke ut dette innslaget, praktisk talt går det for seg de ti minuttene fra Ingrid til torget. Ideen fikk jeg oppe hos Ingrid, da hun fortalte litt om brylupstalene deres, det var jo litt å velge mellom å lage sang fra. Mrte og jeg møtes også på Lille. Jeg kjøper en ny pizza, og vi snakker først et par dtimer om andre ting, så en liten time om bryllupet og innslaget vårt. Hun hadde en annen ide, som jeg også skulle lage fra.

Marte er altså forlover, så hun måtte ut og tørrtrene, og jeg gikk hjem for å skrive sanger og taler, den siste timen før vi skulle møtes igjen, og se Chicago med Pål, brudgommen, i hovedrollen klokken 1930. Om hvordan det og bryllupet gikk, skriver jeg søndag.

 
Og bryllupet skal stå i Ihlen kirke, noen meter unna leiligheten der Ingrid og Pål bor, og kledelig under oppussing. Og bryllupet skal stå i Ihlen kirke, noen meter unna leiligheten der Ingrid og Pål bor, og kledelig under oppussing.