Ekornet er ingen idiot (heller ikke leppen)

Hver morgen her nede i Kiev leser jeg en liten novelletekst av Tsjekhov på balkongen. I dag var turen kommet til den som på norsk heter «Glemsel», på russisk Забыл, noe som på russisk er perfektiv fortid av å glemme. «Har glemt», ville vi sagt på norsk. «Ja zabyl», «jeg har glemt». En kvinne må si «ja zabyla», for verbene bøyes også etter kjønn her hos russerne, når verbet er i fortid. Så det er litt av hvert å huske på.

Det gjør også tittelen umulig å oversette. Забыл betyr både «jeg har glemt» og «han har glemt», alt som noen av hannkjønn har glemt i fortid. «Glemsel» er et helt greit kompromiss.

Den lille novellen om glemselen, handler om en forhenværende damevenn og kurtisør, nå falmet og sviktende gammel godseier. Navnet hans, Гауптвахтов, betyr «vaktarrest», så det er jo allerede ganske morsomt. Han er langt fra det han var, han er ferdig, og nå skal denne skrale gamlingen kjøpe noter hos en tysker. Gauptvaktov, som navnet vel må bli på norsk, husker ikke hvilke. Hele novellen er om hvordan han strever med å komme på hva det nå var for noen noter han skulle kjøpe. Men han husker det jo ikke i det hele tatt.

Da hjelper det jo ikke å nynne.

Forleden dag, det er sikkert et par år siden, skal jeg gjette, var det i 2010, da fotograferte Olia og jeg et ekorn i Arboreet, Rogaland, uansett, plutselig sa min kone Olia: белка не дура. «Ekornet er ingen idiot».

Det er et stående uttrykk i Russland.

Vi har hatt mye moro med det. Jeg har sagt til Olia at hun ikke er noe ekorn. Jeg har også kalt henne ekornet mitt, når hun har løst en matematikkoppgave, eller sagt noe smart. Vi har tullet og tøyset. Kanskje er det bare meg det appellerer sånn til, at det kvikke og oppvakte dyret, ekorn, det skal bli brukt i en sånn setning.

Det er nesten bedre før man tenker etter på det. For det er klart, ekornet er på sin måte klokt, når det samler nøtter og kongler for vinteren. Det spiser ikke alt på en gang. Det sparer i tider med overflod, til tider med for lite. Det er ikke dumt, ekornet er ingen idoot, det tenker fremover. Det bør vi også gjøre.

Men jeg liker altså bedre å tenke at det lille røde dyret som piler rundt omkring, nysgjerrig på alt, men tryggest i trærne, det er ingen idiot.

Plutselig stod det i novellen «Zabyl» (har glemt): губа не дура. Leppen er ingen idiot.

Det var da voldsomt.

På ny måtte jeg spørre Olia. Hun kunne fortelle at også dette er et stående uttrykk, «endelig hadde jeg funnet det», sa hun til overmål. Fra nå av kunne hun bruke det.

Forklaringen var at leppen avslørte noe om en persons sinnstilstand, leppen visste alltid hvordan man hadde det. Det var noe slikt. Hun avslørte veldig hvordan sure lepper avslører surhet.

Så sånn er det. Ekornet er ingen idiot. Og det er heller ikke leppen.

For øvrig, for dem som lurer, så var notene den gamle Vaktarresten var ute etter, Ungarsk Rhapsody nr 2, i C-moll, av Franz Liszt.

«… drakk te kastet løst over skuldrene»?

«Store oppgaver skal man ta fatt på, ikke overveie», sa Julius Cæsar. Jeg er enig. Derfor lastet jeg ned Tsjekhovs samlede verker i 30 bind, den store og offisielle russiske utgaven, med omfattende noteverk.

Hvert av de 30 bindene er på opp mot 900 sider. Alt er ikke av Tsjekjov, noen hundre sider går alltid med til noteverk og presentasjon, det er noen bilder og skanning av originaltekster og originalutgaver, ting som ikke trengs leses så nøye. Men det er likevel godt et halvt tusen sider Tsjekhov i hvert av bindene, løst regnet 15 000 sider til sammen.

Det er en stor oppgave, så det er ikke noe å overveie. Det er å starte på side 1, og stave seg fremover, med ordboken i hånd, og skrive ordforklaringene til de mange ordene jeg ikke forstår, i iPadens helt utmerkede notatsystem for iBooks. Det kan ta et helt liv å gjøre seg ferdig. Men det passer bra, for jeg har et liv.

Allerede har jeg kommet litt på etterskudd etter planen om en tekst til dagen, start fra første juli. Jeg er på tekst nummer 9, i dag er det den 12’te.

Det er mange problemer. Jeg er nå ved Tsjekhovs aller tidligste tekster. Han var 20 år da han skrev dem, og han bruker et ungdommelig språk som blomstrer opp med svært mange adjektiv, sammenligninger og beskrivelser, mange ord som ikke er nødvendige, akkurat som jeg skriver blogg.

Det er tidvis svært mange ord for meg å slå opp. Noen lar seg ikke slå opp heller. Og noen gir ikke mening, selv om de blir slått opp.

I dag støtte jeg på en ekstra vanskelig setning:

«Любит больше всего на свете свой почерк, журнал «Развлечение»* и сапоги со скрипом, а наиболее всего самого себя, и в особенности в ту минуту, когда сидит в обществе девиц, пьет чай внакладку и с остервенением отрицает чертей»

Utdrag fra: Антон Павлович Чехов. «Полное собрание сочинений в тридцати томах.» Наука, 1974. iBooks.

Det er fra novellen «перед свадьбой», eller «Før bryllupet». Det er beskrivelsen av en svært kjedelig byråkrat, han som skal gifte seg.

Jeg prøver å oversette, og må slå opp og gjette meg til litt her og der:

Han likte mer enn alt i verden sin egen håndskrift, avisen «Razvletsjenie», støvler som knirker, og enda mer enn alt dette til sammen, og særlig i det minuttet, der han sitter i fellesskap med jenter, drikker te kastet løst over skuldrene og med raseri tegner grensen.

Spørsmålstegn.

Her er det åpenbart noe som er galt. Jeg har samvittighetsfullt slått opp ordene jeg ikke skjønte, og fylt ut meningen så godt jeg kan. Men det blir jo helt sprøtt på slutten.

Det er på tide å spørre Olia, min russiskspråklige kone. Problemet er dette ordet внакладку, «vnakladku», det er et ord som står akkurat sånn i ordboken, og det er en eneste forklaring: «kastet (løst) over skuldrene». Det er ordboken som har «løst» i parentes. Det er jo allerede litt spesielt at russerne har et eget ord for sånt, det sier litt om hvor vanskelig det er å lære det, ett ord beskriver en hel handling. Det passer for sjal og skjerf og slikt noe, men for te?

Jeg er fristet til å sette på et spørsmålstegn til. Men jeg er pertentlig når det gjelder språk, spørsmålstegn og utropstegn sløser man ikke med. To etter hverandre er ekstremt.

Olia syr gardiner, men kan godt hjelpe meg med problemet mitt. Jeg leser opp setningen, hun retter på meg allerede lenge før jeg kommer til problemet. Jeg har feil trykk på så godt som samtlige ord jeg måtte slå opp, i tillegg til flere av dem jeg trodde jeg kunne. Det er et annet problem for oss som vil lære russisk som fremmedspråk. Trykket kan i prinsippet være hvor som helst i stavelsen, og det er veldig viktig å få det rett. Ellers blir man ikke forstått.

Etter noen minutter med lesing, retting, øving og forklaringer, kommer jeg frem til slutten av setningen der problemet er. Jeg oversetter for Olia, og hun ler av meg. – Nei, nei, ler hun, – når det gjelder te, så betyr vnakladku te med noe ekstra, noe attåt, som vi vil si, det betyr ikke «løst over skuldrene», selvsagt, og det er ingen som snakker sånn nå lenger. Dette er fra 1880-tallet.

Videre kunne hun rette litt opp mot slutten også. Чертей – «tsjertej» – er ikke av черта – «tsjerta» -, som betyr » linje, grense, strek», og slikt noe. Det er черть – «tsjert» -, «djevel». Nærmere bestemt smådjevler, og i genitiv flertall, i følge Olia. Og ordet отрицает – «otritsajet» -, som jeg var sikker på betydde «tegner», det er «nekter» eller «fornekter». Så han trekker ikke grensen, han fornekter smådjevlene.

Og han drikker te med noget attåt. Han kaster den ikke over skuldrene.

Det var en eneste setning i en liten og ubetydelig novelle, cirka halvveis i den. Jeg vet ikke hvor mange noveller jeg har igjen. Men jeg er på side 57 av 894 i dette første bindet.

Det er 29 bind igjen etterpå. Heldigvis er det ikke noe å overveie. Det er en stor oppgave.

En uke med Tsjekhov

Litt på etterskudd avsluttet jeg i dag den første uken med å lese en novelle av Tsjekhov hver dag på russisk. De syv første er lest, jeg startet forrige mandag. Boken jeg leser fra heter Повести и рассказы, eller noe sånt som «beretninger og fortellinger» på norsk. Samlingen er fra 1980, og er laget for den som skal lære seg språk. Det vil si at den har kommentarer. Verken jeg eller min kone har helt klart å finne ut om kommentarene er ment for russere som lærer russisk, altså barn og mindre velutdannede, eller utlendinger som lærer russisk, altså jeg. Uansett er dette den første novellesamlingen jeg gir meg i kast med, ellers har jeg jo konsentrert meg om store romaner der sidetallet skal opp mot tusen, eller teaterstykkene til Tsjekhov som en slags bigeskjeft i fjor jul. Det er også den første russiske tekstsamlingen jeg leser uten norsk støtteoversettelse overhodet. Her er jeg alene, alene sammen med den gigantiske ordboken fra kunnskapsforlaget, og altså hjelpekommentaren fra det sovjetiske forlaget Русский язык (russisk språk).

Hjelpekommentarene har vist seg like mye tidkrevende, som hjelpende. Ofte inneholder de jo bare nye ord jeg må slå opp, ofte er forklaringen helt opplagt, og ofte gir de en ganske kraftig forenkling av hva som egentlig står i den opprinnelige teksten. Med det siste mener jeg at de forklarer akkurat hva uttrykket betyr slik det står, og lukker ute alle andre betydninger som vanligvis kanskje vil være viktigere. Uansett må jeg i alle fall slå opp i ordboken en gang til.

Tsjekhov er vel strengt tatt kjent for å være en som skriver et veldig ryddig og enkelt språk. De som leser oversettelse av ham, vil straks se at dette er et mindre komplisert språk enn for eksempel hos Dostojevskij. Dostojevskij lar alt skje på en gang, lar setningener vikle seg inn i hverandre, og sløser ikke med punktum. Men Tsjekhov er mye mer presis i beskrivelse av omgivelsene, og siden jeg ikke er vant med slike beskrivelser, blir det mange ord å slå opp for alle mulige klesplagg og måter de er fillete og gamle på. Tsjekhov lar også sitt enkle folk snakke sitt enkle språk, som ikke trenger å være grammatisk korrekt, og heller ikke korrekt på noen som helst måte (utenom at det var slik de snakket, selvsagt). På den måte får jeg min introduksjon til folkelig, russisk 1800-talls slang. Min kone ler av meg.

De fleste av Tsjekhovs noveller har jeg allerede lest på norsk, og de kjente husker jeg godt. Jeg har lånt alt som har Tsjekhovs navn ved bibliotekene både i Bergen og Sandnes, og jeg har også kjøpt det som har vært å kjøpe. Samlingene har imidlertid ofte vært tilfeldige, så selv om jeg har lest alt som er å få tak i, er det slett ikke sikkert jeg har lest alt. Det er tvert i mot tvilsomt. Jeg mener å huske at Tsjekhov skrev noe sånt som 700 noveller og småfortellinger, og at han selv slettet omtrent 400 av dem, slik at det var rundt 300 igjen. Jeg er selvsagt interessert i å lese dem alle, og har ennå ikke opplevd å lese en tekst av Tsjekhov, som var uinteressant.

De syv første fortellingene er: En embetsmanns død, Den tykke og den tynne, Kirurgi, Kamelonen, Ørreten, Jegeren og Forbryteren.

Oversettelsene av titlene er mine egne, og slett ikke offisielle. Ørreten heter på russisk Налим, det blir i ordboken oversatt med «Lake», og kalt en fisk. Siden jeg ikke vet hva Lake er for noe, oversetter jeg med ørret, som er kjent. Fisken de to gossene i teksten strever med å få opp skal det ikke være noe eksotisk med, det skal være en vanlig, russisk fisk.

Kjennere av Tsjekhov vil selvsagt kjenne til flere av tekstene som er nevnt her, det er klassikere. Både kamelonen, jegeren og forbryteren er etter hva jeg forstår pensum i russisk skole fra småskolen, alle russere kjenner dem, det samme gjelder sikkert også Den tykke og den tynne. De to første novellene jeg har nevnt handler om hvordan russerne respekterer overordnede, og de må kalles ganske humoristiske. En embetsmanns død var av en slik karakter at når jeg hadde lest den, så trodde jeg at jeg ikke hadde skjønt teksten. Men det hadde jeg, den er så enkel som den står, og at embetsmannen til slutt dør, er ikke ment i overført betydning eller som noe kritisk eller noe som vi nordmenn gjerne vil lese inn i det. Han dør bare.

Jegeren er den vakreste av disse syv. Den får nydelig frem det Tsjekhov var slik en mester til å fremstille, og som alle hans teaterstykker handler om, nemlig hvordan så mange russere venter på noe som aldri kommer, og håper på noe de aldri kan få. Ofte er kravene deres veldig små, og drømmene egentlig enkle å få oppfylt, kvinnen i teksten ønsker bare at jegeren hennes skal komme hjem til henne av og til. Det er svært vart og ømt fremstilt, der de to snakker med hverandre. Hun husker alt de to har gjort, og er rede til å føye seg i alt, hun er som det står helt fornøyd med å være gift med en slik dumrian som denne jegeren, om han bare ville komme hjem litt av og til. Om det bare kunne være litt любовь, kjærlighet. Men han skjønner ingenting, snakker om store forskjeller mellom de to, at han er en jeger, og hun bare er en dum kvinne som aldri kan forstå ham og forresten kjeder ham til det uutholdelige.

Kirsebærhaven, av Anton Tsjekhov

Det siste skuespillet jeg leser av Anton Tsjekhov på russisk er også det jeg har sett flest oppsetninger av. Jeg har sett «Kirsebærhagen» på Teatergarasjen (det det het «Haven var helt hvit», og var så dårlig at jeg vil ikke skrive mer om det), på DNS og to ganger på Teaterhøyskolen. Den ene gangen der, så var det en produksjon der to stykker av Tsjekhov var satt sammen. Det er et stykke som passer godt i norske forhold. Det er enkle karaktere å følge med i, og en enkel konflikt å forstå. Det er den nye tid mot den gamle. Kapitalisten – eller kjøpmannen, som rollelisten sier – Lopakhin vil kjøpe den gamle, ærverdige, men forgjeldede, Kirsebærhaven, familiegodset, og stykke den opp i små enheter, og selge dem som sommerhus. Eller datsjaer, som er det russiske ordet, og som man godt kan bruke på norsk også. Familien er glad i godset sitt, som også er barndomshjemmet deres, men de er ute av stand til å tjene penger på det, og da kan de heller ikke holde det. Om godset blir solgt – som det jo blir – så forandres livene til alle som på forskjellige måter er tilknyttet til det. Og hele stykket handler egentlig hvordan de manøvrerer rundt, og venter på det unngåelige.

Som med Tre søstre insisterer Tsjekhov på at han med Kirsebærhagen har skrevet en komedie. Og som med Tre søstre, er teaterfolk, publikum og lesere uenige med ham. Stykket har riktignok komiske opptrinn, men grunntonen er sørgelig og utfallet er tragisk. Her er ingen lykkelig slutt for noen av karakterene, utenom for dem som i løpet av stykket ikke har publikums sympati, slik som nevnte Lopakhin og snylteren Jasja.

Gangen i stykket

Tsjekhovs stykker er gjerne skrevet etter malen: «Familie kommer på besøk på godset – Familien blir der en stund – Familien reiser». Hvis man skifter ut «Familie» med «tilreisende», og «godset» med «leilighet», så skulle det stemme med alle de fire store stykkene hans. Og det stemmer aller best med Kirsebærhaven, det siste han skrev.

Stykket begynner med at familien til godseierske Ranevskaja kommer tilbake til familiegodset etter et langt opphold i Paris. Godset er imidlertid ikke hva det var, og selv om det gamle barndomshjemmet vekker varme minner, er det forfallent og uten inntekter.  I siste akt er oppbruddet, når familien reiser etter at godset er solgt.

 

Karakterene

Tsjekhov gjør det så enkelt at det ser ut som han bare kan samle en gjeng karakterer, og sende dem inn i et gods, og så blir det et teaterstykke av det. Han skrev stykkene sine over kort tid, og bare fire av dem, men det ser ut som han kunne skrevet langt flere, om han bare hadde villet. Slik har verden gått glipp av noe, jeg kjenner ingen som har forsøkt og lyktes i å kopiere Tsjekhovs stil. Han er alene om å klare det, og han gjorde det med tilsynelatende enkelthet fire ganger. Jeg skulle like å vite hvordan det forgikk i hodet på Tsjekhov, når han tenkte på hvilke karakterer han skulle ha med i et stykke, og hva slags som ikke ville passe inn.

I Kirsebærhaven er det som i de øvrige stykkene til Tsjekhov ingen tydelig hovedrolle (knapt Onkel Vanja kan kalles en hovedrolle). Godseieren er Ljubov Andrejevna Ranevskaja, som er lettsindig og ødsel, og skjønner til siste stund ikke alvoret i situasjonen, at hun kommer til å miste godset sitt.

Oversettelsen til Kjell Helgheim

Som jeg også skriver i de andre omtalene mine av Tsjekhovs stykker og Helgheims oversettelser, så er Kjell Helgheim en større kapasitet enn jeg, både når det kommer til russisk og når det kommer til teater. Han er professor i Teatervitenskap, har oversettelser innen sitt fagfelt, og han har gjennomført deler av utdannelsen i byen som den gang het Leningrad på 1970-tallet.

Dette er nok en oversettelse Kjell Helgheim har reist en del rundt og diskutert med teaterensemblene som har satt opp stykket. Det er i alle fall gjort en del kompromiss på originalteksten, og ved flere tilfeller har det vært viktigere å la teksten flytte lett og greit for et norsk teaterpublikum, enn å oversette det Tsjekhov egentlig lar karakterene sine si. Teaterfolk vil kanskje mene at dette er en selvfølge, men jeg mener at man kanskje ikke skal undervurdere publikum for mye, og at det ikke trenger være problematisk om en replikk får dem til å stusse litt.

Andre skuespill kan dere lese om her:

Måken, av Anton Tsjekhov

Onkel Vanja, av Anton Tsjekhov

Tre søstre, av Anton Tsjekhov

Tre søstre, av Anton Tsjekhov

Denne posten er reservert for skuespillet til Anton Tsjekhov, og er under arbeid. Andre skuespill kan dere lese om her:

Måken, av Anton Tsjekhov

Onkel Vanja, av Anton Tsjekhov

*

Min adventskalender med å lese russiske teaterstykker av den store dramatiker Anton Tsjekov på russisk, har nå kommet frem til hans tredje stykke, «Tre søstre». Dette er det første han skrev direkte på oppdrag for kunstnerteateret i Moskva, teateret han var så uløselig knyttet til, eller som var så uløselig knyttet til ham. Han skrev ikke flere enn fire teaterstykker for dem, og bare to av dem var bestillingsverk. At han fikk disse bestillingene, skyldes suksessen med «Måken» og «Onkel Vanja», en suksess som også skyldtes ideee til teaterregissøren Konstantin Stanislavskij, som siden 1898 hadde jobbet der. Ideene til Tsjekov og ideene til Stanislavskij sammenfalt, og de passet også godt inn i det nye kunstsynet med mer realistiske og hverdagsnære oppsetninger, i stedet for de dramatiske følelsene og store ordene i romantikken.

Tsjekhov følte seg aldri som en dramatiker, han følte seg knapt nok som en forfatter, og gikk bare motvillig med på å skrive teaterstykkene sine. I forhold til andre store dramatikere, særlig Shakespeare og Ibsen, har Tsjekhov en liten produksjon, både i antall og mangfold. Det er en enorm forskjell mellom de tidlige, historiske spillene til Ibsen, fra norsk middelalder og den gresk-romerske antikken, til de egenartede Brand og Peer Gynt, komedier som De unges forbund og En folkefiende, realistiske Dukkehjem, naturalistiske Gjengangere, og senere Lille Eyolf og Når vi døde våkner. Tsjekhovs fire stykker er svært like hverandre både i form og innhold. De foregår i den russiske provinsen, gjerne på et gods, karakterene lever et liv de lengter seg bort i fra, og stykkene med at det blir helt umulig å komme seg vekk fra dette livet.

Den klassiske forskjellen mellom en tragedie og en  komedie, er at tragedien ender ulykkelig, komedien lykkelig. Lykkelig blir det ved bryllup, ulykkelig ved død, så om Romeo og Julie bare hadde fått hverandre til slutt, om Othelleo ikke hadde drept Desdomma, ville dette vært komedier gode som noen. Motsatt ville Stor ståhei for ingenting vært et tragisk stykke, om Claudio, Don Pedro, Hero og Beaterice hadde funnet en måte å drepe hverandre på. Nyere stykker – det vil si, stykker senere enn siste halvdel av 1800-tallet – visker litt ut disse skillene. Ibsens stykker kan verken kalles det ene eller det andre, og senere stykker som dem til Samuel Beckett og Harold Pinter unndrar seg i alle fall slike karakteristikker. Bertolt Brecht kalte selv stykkene sine lærestykker. Og Tsjekhov insisterte på å kalle sine for komedier.

Første gang jeg hørte om hvordan Tsjekhov kalte novellene sine og stykkene komiske, var om den eventyrlig vakre novellen «Sorg», eller «Тоска», på russisk. Det er den dag i dag en av novellene jeg setter aller høyest. Den handler enkelt og greit om kusken «Iona» som har mistet sønnen sin, og lengter etter noen å fortelle historien sin til. «Til hvem skal jeg min sorg forkynne?» er epigrafen, i min norske oversettelse. Den finnes i samlingen «Russland forteller», utgitt på Gyldendal forlag for mange gode år siden, og dette var min inngangsport til den russiske litteraturen, og kulturen. Det begynte med dette. Novellen fantes også i min første samling Tsjekhov-noveller, som jeg kjøpte i et nå nedlagt antikvariat i Christian sunds gate, og som jeg nesten skjelvende betalte 50 kroner for, i frykt for at selgeren skulle ombestemme seg, og la være å gi fra seg en slik skatt, for slik en ubetydelig sum. Så var det altså slik at dette var en tidlig novelle Anton Tsjekhov skrev, den gang han kalte seg «Antosja Tsjekonte», og skrev morsomme småfortellinger for moro. Jeg ble opprørt.

Det samme ble skuespillerne på Moskva kunstteater, den gang de hadde leseprøve på «Tre søstre», og i følge historien skal ha latt tårene trille til Tsjekhovs store overraskelse. Dette skulle jo være morsomt. Siden har han lagt til noen flere komiske opptrinn, og gjort noen karakterer enda litt mer eksentriske, uten at det egentlig gjør så mye med grunnstemningen i stykket. Dette er trist, og bare Onkel Vanja er tristere.

Om Tre søstre

Hans to første stykker, Måken og Onkel Vanja, hadde fått en god mottakelse, og Tsjekhov følger mye av den samme oppskriften i dette stykket. Det er lagt til en russisk provinsby, karakterene lever et liv de ikke er fornøyd med og tilskueren må godta denne lengselen etter et annet liv som premiss for hele stykket. Men det skiller seg også ut, med det at det er det eneste av stykkene som ikke foregår på et gods, men i en by, og handlingen foregår også over flere år.

Stykket har en del dramaturgiske problemer. Det er mye som skjer mellom aktene, det går fire år uten at det

 

Plottet

Som vanlig i Tsjekhov er plottet nokså utydelig.

Den norske oversettelsen, av Kjell Helgheim

Jeg må først slå fast at min russisk ikke er i nærheten av professor Helgheims, og at jeg ikke er i noen posisjon til å kritisere ham. Men jeg har nå en gang lest disse stykkene til Tsjekhov oppmerksomt på russisk, mens jeg har støttet meg til hans oversettelse. Og da har jeg sett enkelte ting jeg reagerer på. Hans kone heter Natalja Ivanovna.

Karakterene

De tre søstrene er Olga, Masja og Irina. Olga er eldst, Masja er i midten, og Irina er den yngste på 20 år i det stykket begynner. Masja er gift. Broren til disse tre søstrene, Andrej Sergejevitsj Prozorov, blir også gift i løpet av stykket.

Oppsetninger

Dette stykket er ikke så ofte satt opp som de andre stykkene til Tsjekhov. Det kan skyldes vanskeligheter med å flytte det fra de russiske forhold på slutten av 1800-tallet, til dagens forhold i Norge. Noen av vanskelighetene er nokså uovervinnelige, som at enkelte karakterer uttrykker seg på latin og fransk, og at dette er karakteristisk for deres personlighet. Men det er ikke en selvfølge i dag at et norsk teaterpublikum vil forstå setninger på fransk, og det er nærmest en selvfølge at de ikke vil forstå setninger på latin. Men gymnaslærer Kulygin på briljere med sin latin, og Natalja Ivanovna må flotte seg med sin – dårlige – fransk.

Onkel Vanja, av Anton Tsjekhov

Vi som er opptatt av russisk og litteratur og teater har selvsagt Tsjekhov på en helt spesiell plass blant favorittene. Han skrev ikke så mange skuespill, bare fire fullverdige, og de er også temmelig like i formen og temaene. De har alle handlingen lagt til et russisk gods ute i provinsene, og nøkkelen til handlingen er stort sett at personene på godset ønsker seg vekk fra det. De drømmer om et bedre liv, og dette livet er de på forskjellige måter forhindret fra å få. Og hindringen er gjerne enkel og hverdagslig, som kjærlighet som ikke blir gjengjeldt, eller en person som av ulike grunner oppfører seg dårlig, uten at det er håp om at dette skal forandres. Stykkene slutter med at håpløsheten blir endelig.

I ingen av stykkene til Tsjekhov blir dette oppfylt enn i «Дядя Ваня», eller Onkel Vanja på norsk. Tsjekhov er ingen steder mer Tsjekhov, enn her. Det er ingen steder sørgerligere, ingen steder mer tragisk, og ingen steder enklere å finne en løsning i hvert fall for noen av karakterene.

Karaketrene

Nøkkelpersonen i stykket er den gamle, pensjonerte professoren Aleksander Vladimirovitsj Serebrjakov, en forglemmelig fagmann som har levd hele sitt liv på å skrive forglemmelige artikler om kunst. Alle på godset har tatt del i denne løgnen og beundret professoren og trodd på ham, og arbeidet for ham, mens han har mistet all selvkritikk og selvinnsikt, og føler seg så viktig, som de gjør ham. Professoren har også gjort lykke hos damene, og hatt to unge koner. Med den første fikk han datteren Sonja, som er en av de vakreste karakterene i den russiske litteraturen. Moren til denne første konen, Maria Vasiljevna Vojnitskaja, er enke etter en geheimråd, og hadde også en sønn med denne, Ivan Petrovitsj Vojnitskij. Han er altså onkelen til Sonja, og dermed Onkel Vanja, siden Vanja er kjælenavnet til Ivan. Etter at den første konen døde, giftet professoren seg på ny, med en enda yngre kone, Jelena Andrejevna. Mens stykket utspiller seg, er hun bare 27 år, og naturligvis ulykkelig i ekteskapet med den gamle professoren, som også nå begynner å bli syk. Den siste sentrale rollen er Mikhail Lvovitsj Astrov, legen, som ikke bor på godset, men er der på besøk. Rollene Ilja Ilitsj Telegin, den ruinerte godseeieren, og Marina, den gamle barnepiken, er bifigurer og bare med for komikk (Telegin) og varme (Marina). 

Onkel Vanja og Sonja har brukt livet sitt til å arbeide på godset for å finansiere arbeidene til professor Serebrajkov, noe som har vært helt fånyttes, siden professorens arbeider ikke har vært noenting verdt. Godset ble også kjøpt av Vanjas far som medgift for søsteren, det er altså gitt professoren som en slags gave, og han har ikke bidratt med noen ting. I en alder av 47 år og med et forspilt liv, er Ivan Petrovitsj (Vanja) forferdelig bitter over dette. Verre er det at professoren også har tatt to vakre koner, først Ivans søster, så unge Jelena, som Ivan er forferdelig forelsket i. Det er en pine for ham å se Jelena gå ulykkelig i ekteskapet med den gamle professoren, hun valgte ham også fordi hun i ung alder var imponert over arbeidene hans. Hun angrer ekteskapet nå, men er trofast og vil være trofast. Ivan trøster seg med flasken.

Sonja må altså leve med en forfyllet onkel og en far som ikke gjør noen ting, og en ung, vakker stemor, som heller ikke gjør noen ting. Hun er et nesten urealistisk hjertegodt menneske, klandrer ingen, og søker forsoning med alle. Hun er imidlertid fortapt om hun ikke får giftet seg bort fra godset, eller får giftet en ektemann inn dit. Doktor Astrov er muligheten hennes, og det er aldeles gripende å lese (eller se, når stykket blir oppført) hvordan hun hengivent følger med når Astrov snakker om skogsprosjektene sine, men han merker ingenting. Han er også forelsket i Jelena. Forskjellen mellom Jelena og Sonja er at Jelena er en skjønnhet, mens Sonja er «некрасива», det vil si «ikke pen» eller likefrem «stygg».

Så vi har altså en gammel professor gift med en altfor ung kone, som ikke elsker ham, men er trofast mot ham. Samtlige andre mannsfigurer i stykket er forelsket i denne konen, men kan altså ikke få henne. Sonja er forelsket i doktor Astrov, og om bare denne kjærligheten ble gjengjeldt, ville i hvert fall de to bli lykkelige. Men doktoren velger den trofaste konen han aldri kan få, og over dette bygger Tsjekhov hele tragedien.

Den norske oversettelsen, av Kjell Helgheim

Den norske utgaven jeg leser er den som kom ut i 2003 på Solum forlag, og er oversatt av Kjell Helgheim. Han er en samvittighetsfull oversetter, som har utstyrt teksten med rikelig av fotnoter der han som oversetter har måtte gjøre noen valg, eller der den russiske meningen kan være uklar eller ukjent på norsk. Han har også flott utstyrt alle replikkene med nummer, slik at det er enkelt å finne frem. Han er professor i teatervitenskap, utdannet også ved det statlige institutt for teater, musikk og film i 1970-tallets Leningrad, og har oversettelsesteori i sin fagrets. Så jeg er en nybegynner på alle måter i forhold til ham, men jeg mener nå likevel at man som oversetter mest av alt skal oversette det som står der. Og jeg er ikke enig i alle valgene han har gjort.

For eksempel i andre akt, replikk nummer 197. Det er legen Astrov som er litt ute på en snurr, og snakker med den fallerte godseieren, Telegin. Den norske oversettelsen er slik:

Hva zier de til det? Jeg har en assistent som ikke kan uttale S, bare Zzzz… Det er forresten en ordentlig zkurk.

Dette er vel mildt sagt en merkelig talefeil å ha på norsk? Hvem i all verden er det som går rundt og sier stemt z, i stedet for s, og hva hadde det hatt å si om noen gjorde det? Den russiske originalen er slik:

Идёть? У меня есть фельдшер, который никогда не скажет «идет», а «идёт». Мошенник страшный. Так идёт?

Greit? Jeg har en assistent som aldri sier «gikk», men «greit» (forskjellen er bare myk og hard utlyd). En forferdelig skurk. Er det greit?

Feilen på russisk er at assistenten uttaler hard utlyd «bløtt», det vil si med en «ь», en lyd vi ikke har på norsk, og en talefeil som ikke gir mening. Men oversetteren kunne vel funnet en norsk talefeil som var reell, i stedet for den oppkonstruerte med stemt og ustemt s? Den første talefeilen som falt meg inn å bruke, var å si «stølver» i stedet for «støvler».

Sonja følger opp med (etter at hun har kommet inn og sett doktoren og onkelen drikke sammen):

Dere er noen fine nelliker.

På russisk heter det:

Подружились зяные соколы.

To lysende falker er blitt venner.

Tja, jeg vet ikke om den direkte oversettelsen er så mye underligere, enn oversetterens omskriving. I hvert fall kunne han funnet et annet uttrykk enn «nelliker», siden «falker» er et positivt ladet begrep, som gir en komisk effekt, når det er de to drukne doktoren og onkelen hun snakker om.

Umiddelbart lenger nede heter det fra Vojnitskij (onkel Vanja):

Tårer? Ikke tale om… Tull… Du, min kjære… (Kysser hendene og ansiktet hennes heftig) Min søster… Min elskede søster.. Hvor er hun nå? Om hun bare visste! Om hun bare visste!

På russisk skjer det vitterlig mer:

Какие слезы? Ничего нет… Вздор… Ты сейчас взглянула не меня, как покойная твоя мать. Милая моя… (…) Сестра моя… милая сестра моя… где она теперь? Еслы бы она знала! Ах, если бы она знала!

Hvilke tårer? Slett ikke… Tull.. Nå ser du på meg, som din avdøde mor. Min kjære… (…) Min søster… Min kjære søster… hvor er hun nå? Hvis hun bare visste! Å, hvis hun bare visste!

Her ser det rett og slett ut som om oversetteren har glemt en liten setning. Og den er ganske viktig, for den motiverer onkel Vanja til å tenke på søsteren sin, som også er mor til Sonja. Slik blir også publikummet minnet om slektsforholdet mellom de to. I Helgheims oversettelse, kan man bli forledet til å tro at det er Sonja som er søsteren.

Ok, dette var en liten smakebit på oversettelsesproblemer. Kanskje vil jeg legge inn flere etter hvert. Jeg vil bare ikke si at Helgheim gjør en dårlig jobb, og heller ikke Kjetsaa, som jeg leser Karamsov-oversettelsen til, det er bare disse to jeg begynner med og leser oppmerksomt. Andre oversettere gjør sikkert verre feil. Jeg vil anbefale Helgheims oversettelse utgitt på Solum, et forlag jeg alltid har vært begeistret for, siden de utgir så mye russisk litteratur.  Utgaven jeg har kostet 118 kroner på Mammutsalg. Tenk at det er mulig å få alle Tsjekhovs stykker til prisen av to øl på byen, og ølene trenger ikke engang være halvlitere.

Oppsetninger

Jeg har sett én oppsetning av dette stykket tilbake i 2003 på Rogaland teater, med Svein Harry Hauge i en frenetisk rolle som Onkel Vanja, og Svein Tang Wa som en passende Telegin. Selve teateret var under ombygging det året, så forestillingen var flyttet til et menighetshus. Det er jo sånt jeg liker, flytt teateret ut av teaterhusene, og vi kom veldig tett innpå og fikk handlingen trykket godt inn i oss. Begynnelsen av 2000-tallet var jo tiden hvor sjokkteateret kom til Norge, der også institusjonsteatrene var eksperimentelle, men Rogaland teater holdt en tradisjonell og dramatikertro forestilling, og det var sjokkerende nok for meg. Jeg husker de gjorde mye ut av drikkingen til Astrov og Ivan (Vanja), det kunne de godt moderert for min del, det er ingen grunn til å gjøre dette stykket verre enn de er. Avslutningsscenen er hjerteskjærende.

Rogaland teater setter forresten opp stykket igjen nå til våren 2009, med Even Stormoen i hovedrollen, wow, og min hemmelige favoritt etter at jeg så ham i en fantastisk rolle i Tsjekhovoppsetningen til Teaterskolen det året han gikk ut, Cato Skimten Storengen, også med, det er klart: jeg reiser hjem ens ærende for å se denne forestillingen. Her er det bare å kjøpe billetter.

http://www.rogaland-teater.no/newsread/news.asp?docid=12031&wce=oppsetninger_detalj

Andre poster som handler om Tsjekhov sine stykker (og norske oversettelser)

Måken, av Anton Tsjekhov