Tur i Vardafjell-traktene

I dag gjorde jeg det man skal gjøre en søndags solskinnsdag. Jeg satte meg i bilen (det trenger man nødvendigvis ikke å gjøre, det trinnet kan man hoppe over), og kom meg ut i naturen.

Målet var Vardafjell, i Sandnes. Det er et område som står i fare for vindkraftutbygging, og for boligbygging, og jeg vil ta terrenget i bruk før det blir rasert ned.

Første gang jeg prøvde var på fredag. Det var deprimerende. Jeg var slått i bakken av dystre møter på tirsdag og torsdag, hvor omfattende landets vindkraftutbygging er, og jeg så på de fine åpne Rogalandsfjellene, og hadde en følelse av at ingenting er beskyttet for meg lenger. Dette er tryggheten i livet mitt, min barndoms fjell, min barndoms landskap. Dette har vært et holdepunkt i livet, jeg kan dra ut hit, finne freden, og vende tilbake til hverdagen med fornyet kraft.

Hva nå?

Å, det var en vond tur, fredag. Været var overskyet, og på radioen var bare Venstre, og hvorvidt leder Grande skal være leder, hvor lenge. Det ble sagt på radioen som en veldig stor nyhet, at en nestleder var klar til å overta, skulle det bli nødvendig, men Grande er innstilt på å stille til gjenvalg. Og så så jeg på disse fjellene rundt meg, de som har stått i tusener av år, og så er det viktigere på radioen at Grande kanskje, kanskje ikke, blir sittende ytterligere et år.

Ingen er imidlertid tjent med at jeg blir apatisk. I dag var en solskinnsdag. Enda jeg er vokst opp på Sandnes, og sjelden lar en søndag gå forbi, uten at jeg kommer meg ut på tur, så har jeg ikke vært mye i akkurat dette området før. Fra Ganddal går grensen rundt Arboretet, Sviland og Melshei. Kjører vi lenger, blir det langtur. Da reiser vi like godt helt til Bynuten, der det virkelig, virkelig er vakkert.

I dag gjorde jeg imidlertid stoppet på Litle Hetland. Og så gjorde jeg som man skal, kløv over gjerdet, og var på tur. Og som alltid gav naturen det den lover. Det er liv i den, særlig en solskinnsdag. Og dette var nesten som en tidlig påske. Våren er ennå langt unna, men den driver og lurer litt, noen gåsunger og knopper står klare. Og så er det en sånn ro og trygghet, i dette landskapet som jeg kjenner så godt. Det er en veldig sterk følelse av at her hører jeg hjemme. Det er min natur, Rogalandsnaturen.

Karakteristisk for den er grønt gras, og stein. Det er ypperlig for sauebeite, og sauene holder gresset lavt. Steinene har gamle isbreen flyttet rundt på, og strødd over landskapet. Det er alltid et vann eller et tjern i dalsøkkene, og alltid en og to og tre og fire og mange klukkende bekker, som triller ned til det. Det er det deiligste jeg vet, av alle ting som ikke er levende. Det er så forfriskende, rennende vann, det er leskende bare å tenke på det!

Ulikt meg, var jeg ivrig etter å snakke med folk. Alle jeg møtte, spurte jeg etter Vardafjell. Særlig var jeg interessert i å komme i kontakt med folk som bodde i området, og som visste noe mer om utbyggingsplanene. De har all grunn til å være irritert, boligene deres blir betydelig redusert i pris, og det er en sterk belastning å bo i skyggen og støyen fra de gigantiske turbinene. Men alle som gikk her i dag, var fra andre steder, og visste ikke noe om Vardafjell.

Så gikk jeg bare opp på det fjellet jeg fant, det fjellet som var der. Utsikten er vidunderlig, det er lykken vår ved å bo i Norge, dette er jeg villig til å leve for og av, når oljen tar slutt. Slik utsikt kan ikke måles i penger, og er den nødt til det, legger jeg alle penger jeg har i potten: denne utsikten vil jeg beholde. Det er hav og jærstrender i vest, fjord og øyer og fjell lenger nord, fjell i fjell i fjell i øst, og hei og Jæren sørover. Og så vindmøller, digre turbiner, malplasser og forstyrrende i Gjesdal og Høgjæren.

Men nå skulle jeg ikke inn i noe mismot, nå hadde jeg hjelp fra naturen. Jeg så vekk fra turbinene, satt meg til en annen kant, og drakk opp kaffen jeg hadde med.

Nedover var det en parademarsj. Jeg elsker sånt landskap, fritt og godt. Det er lett å orientere seg, Skjebreidtjørna er til høyre, veien er rett frem, og det er ingen som helst sjanse for at jeg skal passere noe av dette, uten å merke det. Så det er bare å forsikre seg om at nedstigningen jeg finner, bringer meg helt ned.

Og det er ingen fare, naturligvis. Landskapet er lett. Nederst i dette dalsøkket ligger Stemtjørna, som et postkort. Der har jeg rett og slett lyst til å bade, men jeg ser bunnforholdene ikke er så bra. Det er grunt og mudret, så jeg nøyer meg med å stå og se, og stå og se, og stå og se.

Argumentene bare springer frem i hodet. Jeg skal kjempe for å bevare dette med hver hjernecelle jeg har. Jeg skal finne frem til de ordene som trengs. Jeg skal bruke de metoder man må. Det er som om landet blir invadert, av en ond makt, som vil ta fra oss det viktigste vi har, nemlig naturen. Vi er farlig nær å bikke under et tosifret antall prosent uberørt natur. Vindkraft er den mest arealintensive kraftproduksjonen som finnes. Det er en katastrofe for Norge, den er absolutt det vi ikke trenger.

Så jeg går tilbake til bilen, full av kamp, full av glød. Det var en herlig tur. Jeg skal gi alt jeg har for at våre etterkommere kan ta samme turen, med den samme gleden.

Tur til Vedafjell

Etter hyttetur og skigåing siste tre dager, var det spasertur i dag.

Vinterferien fortsetter selv om jeg er kommet hjem fra Stavtjørn. Og i dag tenkte jeg å ta en kortere tur i nærmiljøet.

Det har gjort noe med min måte å tenke på å ha bodd i Bergen sentrum uten bil i mange år. Jeg har fått et annet forhold til avstand og gåavstand. Der var alle byfjellene innen gangavstand, Ulriken, Fløyen, Sandviksfjellet og Løvstakken. Her rundt Ganddal har bare Bogafjell vært i gangavstand, for å komme til Bråstein og Melshei har vi alltid kjørt. Det er det ingen grunn til.

Dette har gjort oss nokså konservative i løypevalget også. Til Bråstein har vi kjørt til parkeringsplassen i det vi kaller hundeskogen, og gått til det vi kaller Påskeplassen. I Melshei har vi kjørt til parkeringsplassen ved SI-hytta, og tatt en runde derfra. Mellom Bråstein og Bogafjell er mye bebygd nå for tiden, det har ødelagt en del turterreng, og mer ser det ut som skal bort. I Melshei er det for oss veldig mye uoppgått mellom avkjørselen fra Ålgårdsveien og parkeringsplassen ved hytta, enda så nærme dette er huset vårt. For eksempel kan ikke jeg huske noensinne å ha besteget Vedafjell.

Om dette var målet for turen i dag, så var det i alle fall der det endte. Olia var småsyk da jeg kom hjem fra Stavtjørn, hun hadde vært hjemme fra jobb for første gang siden hun kom hit til Norge, og hun ville ikke ut så kort etter å ha vært syk en tid. Dessuten er hun langt mindre ivrig enn jeg på å komme seg ut, der hun kommer fra er det ingen tradisjon for det.

Jeg har fått meg iPhone til bursdagen, tok selv ansvaret og kjøpte meg den, og tenkte nå å få brukt den til noe fornuftig. Fra BBC har jeg lastet ned podcast, In our time, et program der Melvyn Bragg snakker med britiske eksperter om tema innen religion, kultur, naturvitenskap, historie og filosofi. Han har gjort det ukentlig siden 2006, så det er noen programmer å laste ned. Dette fikk være min samtalepartner på turen.

Jeg tenkte også å få brukt en av appene jeg har lastet ned. Det er Runkeeper, sikkert godt kjent av alle som er tatt av den nye trenings- og teknologibølgen. Man skal løpe topp utstyrt. Jeg er mest ivrig etter å dokumentere hvor jeg har vært, og hvor langt jeg har gått, og håper jeg ikke vil bli altfor opphengt i kilometertid. Jeg er disponert.

Det siste jeg tenkte å få bruk for var fotoapparatfunksjonen.

20120223-222202.jpg

Jeg smurte meg litt niste, fortsatt uten egentlig å gjøre innhogg i matmassene vi hadde med til Stavtjørn, og la i vei. Det første programmet fra BBC var om Shinto-religionen i Japan. Det gikk snart over i et program om etruskerne, folkeslaget som drukner i romerne og grekerne i historieundervisningen, men som var av betydning så sent som da Augustus ble keiser. Så var det Kama Sutra, verket vi i vesten bare aldri kan få oss til å nærme oss skikkelig. Det ble igjen fulgt av et program om Ming-reisene, det var da jeg forlot min første rasteplass, og fikk vite at dette var den største skipsflåten som ble samlet før første verdenskrig! Det er 500 år før. Jeg trodde ikke et program om månen skulle kunne bli like interessant, jeg trodde jeg skulle ha kontroll på den etter nettopp å ha fullført et kurs i astronomi ved universitetet i Bergen, men jeg fikk satt også den litt bedre på plass etter noen spennende diskusjoner samtalepartnerne i mellom. Jeg hadde for eksempel aldri forstått hva Harvest moon er for noe, jeg vet ikke engang om vi har tilsvarende begrep på norsk. Det må vi ha, men jeg vet ikke hva det er. Et program om naturvitenskapelig og vitenskapelig metode, og denne metodens historie, brakte imidlertid lite nytt. Dette har jeg satt meg inn i. Da var jeg kommet tilbake til Melsheiveien, og hadde hørt alle de tjue nyeste programmene. Så var det tilbake i arkivet, der det første som stod for tur hos meg var et program i emnet historie: Custer’s last stand. Et slikt program er umulig ikke å gjøre spennende, det blander amerikansk historie og amerikansk kultur, det har elementer av romantisk western-nostalgi, rockemyten, det har rasisme og vårt hvite manns selvbilde, det har lite grann heroisme, og det har rikelig historiefaglig innsikt. For hva var det egentlig som skjedde, og hvordan kan vi vite det?

20120223-222215.jpg

Kameraet til iPhone 4s har ingen funksjon for tidsinnstilling, så om jeg vil ta bilde av meg selv, må jeg holde kameraet selv. Det finnes imidlertid en app, og den skal jeg laste ned.

 

Underveis fikk jeg gått ned sykkelstien ved Stokkalandsvannet, ut på Ålgårdsveien, langs det som vel også på denne siden må hete Stokkalandsåna, ved siden av kirkegården, opp Melsheiveien, og første mulige til venstre opp en skogssti. Jeg ser aldri på skilt og aldri på røde merker, jeg vil selv finne ut hvor jeg skal gå. Jeg har funnet ut i ettertid at jeg har måttet gått rundt Brekkafjellet, og opp Skjenanuten, der det ikke var så lett å komme seg ned og opp til Vedafjellet igjen. Runkeeper virket ikke, selvsagt, jeg har aldri fått den til å virke. Jeg tror jeg kommer borti knappen som får den til å skru seg av, det var bare 200 meter registrert.

Så i stedet for å gå ned denne lille Skjenanuten jeg var på, så gikk jeg rundt det. Det var ingen grunn til å ta en sjanse for å få litt vondt ved å måtte hoppe ned der det var litt for høyt. På vei rundt havnet jeg like i solveggen, lunt og godt, fin oversikt og bare å sette seg ned. Der drakk jeg litt toddy, hørte videre på programmet om Kama Sutra, og tok bildet som er vist ovenfor.

20120223-222228.jpg

Programmet om Ming-reisene var de mest interessante. Det hørte jeg opp mot Vedafjell. Der blåste det veldig, og jeg måtte litt ned igjen for å finne en plass å sitte og spise nistepakken. Fra slike høyder får man en god forståelse av avstander mellom forskjellige steder. Nede på bakken er man for avhengig av vei, og tror for eksempel det er veldig langt fra Ganddal til Høle og Ims, der farmorssiden av slekten kommer fra. Egentlig er det gangavstand. Det er bare å spasere ned fra Vedafjell, så er man ved steinbruddene. Vatne ligger like bortenfor. Det er alt sammen bundet sammen.

Tilbaketuren ble ikke like spennende. Det nye byggefeltet på Skårlia har tatt litt terreng, og det er satt opp noen gjerder som gjør det mer klønete å komme seg frem. Det er noe eget med Rogalendingene, som alltid må ha piggtråd på toppen av gjerdene sine. De blir jo forsert uansett, og piggtråden gjør det bare mer nødvendig å trykke dem ned og med det ødelegge dem. Uten piggtråd kan man stige over.

Alright, det vil bli flere slike turer, mange flere, jeg har et halvt liv å bo her. Før bloggposten ble skrevet ferdig, hadde jeg allerede vært ute igjen. Denne gangen ruten Ganddal – Foss-Eikeland – Figgjoelven mot Bråstein – Møgedalshølen – Bråsteinsnuten – og over Bogafjell, og hjem.Det er fint terreng mange steder. Måtte det ikke bli hogget ned.