Rundt Melsvatn for første gang!

Å kjøre ut til Melsvatn med lille Irina i baksetet, lukke døren, og stenge verden ute. Ingen telefon, ikke noe nett, ikke noen lyd på øret. Irina og meg. Rundt vannet. Hun er 2 år og 7 måneder, nå i går. Målet var å gå rundt det omtrent 4 km lange vannet, og at hun skulle gå alene.

Det har vært et tema for oss, dette Melsvatnet, oppe ved Lye, på feil siden av Jæren for oss. Før vi fikk Irina, var jeg der nesten aldri, bare når jeg syklet omvei hjem fra jobb på Bryne. Da jeg var i fedrepermisjon med henne, var vi der omtrent hver fredag, gjennom hele året. Det er et herlig vann å gå rundt, med de skiftende årstider. Her er det passende med trær som får skudd, slår ut sine blader, og lar bladene bli gule og røde og falle, om høsten. Om vinteren pleier det være litt is på vannet, om sommeren går det an å bade. Hele året er det mange små bekker og småelver som forsyner det store vannet med vann, og som frakter vann vekk. Rundt er Jærfjellene og saueheiene.

Siden vi kom fra Bryne, parkerte vi på parkeringsplassen med badeplassen, den nærmest Bryne. Vi gikk også mot venstre på veisiden, altså motsatt vei enn vi pleier. Fra den parkeringsplassen tenkte jeg det ville være lurt, så fikk vi mange kjekke ting mot slutten, og kunne gjøre unna litt transportetapper først.

Irina har lært seg at når jeg går i turjakke og vi er på tur, så er det sjokolade i lommen. Vanligvis skal det bare være på søndagen, men nå er det påske, og søndag hver dag. Og jge er ikke knipen med sjokoladen, det får hun når hun spør. Hun får spise til hun blir lei.

Det går sakte de  første meterne, med mange pauser og sjokoladepauser, ofte la hun seg ned eller satt seg ned, slik hun har for vane. Jeg har en mistanke om at hun da er for varm, at det er det det skyldes, og etter en stund foreslo jeg å ta av strikkejakken under kjeledressen. I den prosessen føk hele kjeledressen av. Irina er i ferd med å utvikle sin egen vilje, og i den vilje ligger det ofte av med klærne. Når far har styringen, er det fritt frem. Irina fikk gå som hun ville, i genser og tynn joggebukse, lue og vanter. Pussig lite klær i 7 grader og påskevind, selv måtte jeg ha jakke – men i disse klærne ble Irina rene energibomben. Hun løp av gårde.

Med nytt sony fotoapparat og ganske ny sony mobiltelefon fotograferte jeg enormt. Irina er et herlig motiv, og det jærske vannet og omgivelsene tilbyr mange vakre bakgunner. I voksen alder er jeg blitt så opptatt av trærne, også, hvordan de skyter nye skudd og greiner, og hvordan de forandrer seg gjennom året. Det er nesten alltid en spennende periode med trærne, nesten alltid noe spennende å se.

Og for lille Irina er alt overmåte spennende å se på og å lære. Faren, som er jeg, vil gjerne lære henne navnet på alt, bjørk og gran og furu, kjøttmeis, bokfink og linerle, mens Irina nok var mer opptatt av de store vindmøllene i bakgrunnen, de faren er litt i mot. Her i landet har vi nok strøm, og vi trenger ikke subsidiere vindmøller og annen såkalt grønn energi, for å transportere den til utlandet. Da kunne vi heller subsidiert dem der, i så fall. Men for Irina spiller det ingen rolle, hun løper av gårde, lett og fri i de myke klærne.

På kortsiden i sør er det en liten port. Der var vi lenge, lenge, lenge. Lille Irina ville først klatre over den, så lærte hun å åpne den. Og da åpnet hun dem opp og igjen, opp og igjen, for seg selv, for meg, og for folk som kom tilfeldig forbi. Jeg fotograferte og filmet, maste ikke et øyeblikk. Det er viktig å være tålmodig med barn. Da går turen lettere. Da kommer man seg rundt.

To små hunder kom forbi, med to små barn som holdt dem i båndet. – Nei, nei, nei, sa Irina, og holdt hendene frem.  De små hundene hoppet opp på henne, de små barna hadde ingen kontroll, og foreldrene var langt unna, så det ikke og brydde seg ikke. Irina er ganske rolig av seg, det samme er jeg. Etter det hadde pågått en tid, tok jeg Irina i hånden, og leide henne bort. Da vi senere passerte et voksent par med en litt større liten hund, var Irina skeptisk, og trakk seg unna til motsatt side. Kanskje er det bare sunt hun lærer seg litt skepsis til fremmede dyr. Hun er tidligere straffet for å overdrive med en katt som klorte henne opp.

Her var også et kritisk øyeblikk da Irina satte av gårde i motsatt retning, tilbake mot bilen, i full fart. Vi hadde ikke kommet halvveis til halvveis engang, det ville blitt en ikke-tur, og jeg ville gjerne ha henne med. Men Irina sprang av gårde, – nei, sa hun, da jeg ville ha henne til å snu. Jeg gikk rolig etter henne. Og plutselig ombestemte hun seg, og løp bort til meg igjen, riktig vei. Heretter var det få forsøk på å snu, heretter gikk det stort sett i riktig retning.

Stadig vekk ville hun over gjerdet, riktignok, og stadig ville hun opp i terrenget. Jeg mener for så vidt at dette er riktig retning, og er stolt over at hun slekter på faren, eller tar etter ham. Det gjelder i både direkte og overført betydning, på sti er det kjedelig, det er der alle går. Det er når man går av stien, ting skjer. Det er da det blir interessant.

Særlig interessant ble det da vi fant en liten elv, eller en stor bekk, alt etter hva man vil kalle det. Den er selvsagt godt kjent, det er den største av bekkene som renner ned i Melsvatn, det går i noen småfosser nedover, og så strømmer vannet inn i noen rør, og ut. Da vi var rundt med søsken-familien i høst, klatret sannelig søskenbarn Sara gjennom røret. Jeg ble litt skeptisk da lille Irisjka satte seg fore å gjøre det samme, jeg skulle ikke ha noe av at hun satte seg fast inni der, med bare svære meg til å prøve å få henne ut igjen. Men lille Irina skulle ikke inn, hun skulle bare ha en stein der inne.

Vann er kjekt. Med rennende vann kan man være i timevis. Det er livgivende, på så veldig mange måter, også moderne, i og med at det gir elektrisk strøm mye bedre enn disse vindmøllene man vil sette opp over alt, og som ødelegger landskapet. For naturen er det rennende vannet som blodårene, det er her næringen renner og transportere, det er det rennende vannet som holder ferskvannene rene og friske. Og for små barn er rennende vann det aller kjekkeste å leke med. Jeg identifiserer meg med små barn. Jeg forlater ikke rennende vann i utrengsmål.

Dette her var sjarmøretappen. Lille Irisjka formelig fløy rundt vannet, Melsvatnet, fant steiner og pekte, løftet og romstrerte, nysgjerrig på alt og ivrig på å finne ut hva som ventet videre. Da vi var litt over halvveis begynte hun å ville holde meg i hånden, da vi begynte å nærme oss andre kortside begynte det å bli nødvendig med litt overtalelseskunst. Men ikke verre enn at Irina kom med frivillig, jeg måtte aldri dra eller slepe, og slett ikke bære.

Her hadde jo også Irina gode grunner til å bli litt motløs. Ikke bare hadde de små bena fraktet henne sikkert 3 kilometer. Det begynte også å blåse opp, det var mindre le på denne siden, og det var i ferd med å bli mer enn halvkaldt. Jeg hadde smurt litt niste og hadde med kaffe i termokopp, og god juice til Irina. Men det var ikke snakk om å sette seg ned og spise niste, ikke en gang på kortsiden med gresset og steinene, der det er så kjekt og så mye å finne på. Irina kunne ikke dy seg fra å kaste et par steiner i vannet, men hun skjønte nesten med en gang dette ikke var noe sted å bli værende, det var jo så surt og kaldt. Hun løp tilbake til stien. Helst ville hun snu, og løpe tilbake andre vei, men det ville jo være mye lenger enn å fortsette, så langt vi var kommet.

Plutselig var det som hun skjønte vi var ved den parkeringsplassen vi pleier å parkere, den ved Ålgårdsenden av vannet, og hun fikk på ny farten opp. Hun løp bort til broen over den lille elven med vann ut fra vatnet, de fleste bekkene renner jo med vann inn, og hun åpnet og lukket porten flere ganger, for meg og for seg selv og for ingen, det hadde hun overskudd til i den kraftige vinden. Men hun ble lei seg da hun skjønte bilen ikke var på denne parkeringsplassen, da gråt hun.

Og verre ble gråten da det begynte å regne. Da var det tøft for et lite barn på 2 år og 7 måneder, i ferd med å gå sitt livs hittil lengste marsj, allerede 3-4 kilometer, men ennå 500 meter til 1 kilometer igjen, det er vanskelig å anslå. Og nå ventet en værhard slette, uten beskyttelse av trær eller noe, med vinden og regnet ubeskyttet rett i mot. Da gråt hun, og virket ganske motløs.  Og denne sletten er som sletter flest, mye lenger enn man forestiller seg dem i hodet. Med lille Irina virket den endeløs. Og hun var tynt kledd, sliten, sulten og trøtt.

Da nyttet jeg kunnskapen jeg har fra militærtjenesten. Nå har jeg nok utviklet meg til å bli en god pasifist, ingen våpen i min hånd, sterkt skeptisk til begrepet rettferdig krig, ingen tro på humanitær krigføring, sint på omskrivinger som «humanitær aksjon» eller «militær operasjon». Den gang avtjente jeg verneplikten, og lærte jo noe av det, deriblant at det var ekstra viktig å gjøre tingene riktig når det er surt og kaldt ute i felt. Det er når vinden tar, kulden sitter og regnet høljer uten ende det gjelder å skru på hodet, og finne ut hvordan man kan få det litt bedre. For Irina var det opplagt, det var bare å ta på kjeldedressen igjen. Man trenger neppe militærtjeneste for å skjønne det. Poenget der er at man må motkjempe apatien som oppstår, når det regner og er surt, har man bare lyst å stå og lide, hate maks, som det het, da vi stod i tjenesten litt før midten av 90-tallet. Fristet er man jo til å ta Irina på armen, og bare løpe til bilen, og droppe å styre med påkledning i regnet, av og på med støvlene, alt styret. Eller, jeg var ikke fristet til det. Jeg skulle ha Irina rundt.

Med kjeledressen på kviknet Irina til som en hund som blir løst fra bånden, eller blir kvitt en smerte eller plage. Hun ble vill av glede, knurret frem en latter, vilt smil, i herlig tross til været og til alt. Nå var det også på tide å finne frem matpakken. Det er når det røyner det gjelder å spise og drikke, «gjøre det godt for kroppene våre», som løytnanten sa, i sol er alt lett, da spiller det ingen rolle hva man gjør. I regn gjelder det å spise og særlig drikke, så man skjønner det går an å få det bedre også i slike forhold. Vi kunne ikke sette oss ned, selvsagt, det var altfor kaldt. Men vi kunne gå og spise. Og Irina spiste som hunden hun nå var, vilt og knurrende, med knurrende smil og latter, varm av kjeledressen, mat i munnen, plutselig ble det så mye bedre å være henne.

Alt ble selvsagt litt lettere også da vi kom inn i skogen ved enden av sletten, den mellom de to parkeringsplassene. Veien går like ved siden av, så vi kunne kuttet turen betraktelig ved bare å følge den, i stedet å følge skogsstien med alle svingene. Sånn er ikke vi, vi gikk på stien. Irina løp frem og tilbake på første broen, spiste stadig mer av skiven jeg serverte, drakk litt juice. Jeg drakk kaffen min. Alt mens vi gikk.

Så var det å lokke henne hundre meter, og hundre til. Først opp til de få treningsapparatene, som for henne er lekeapparater. De gikk hun gjennom et par ganger, litt lek hjelper alltid på, når kreftene tar slutt. Her kunne hun balansere og klatre litt, og gå fra stein til stein, så lenge hun holdt meg i hånden. Deretter er det tre og stein og stubber å se på, rundt svingen er bilen, jeg kan vise henne parkeringsplassen, med bilen, det er bare noen få svinger til, det er synlig alt, nå. Det er en stein å klatre opp på, alt slikt gir krefter, det koster ikke, det er her mange voksne og familier tar feil, tror jeg, når alt går ut på å komme seg fremover, blir man lei, særlig blir barn leie. De må få litt tid til å utforske og til å leke seg, så kan de gå veldig, veldig langt. Mennesket er jo laget for å gå hele livet, vi er veldig energieffektive, det koster oss ikke mye å spasere, det kan vi bare gjøre hele tiden, om vi vil. Problemet – særlig for barn – er at vi slutter å ha lyst.

Og så kom vi ut i lysningen, så Irina kunne se bilen. – Bilen! sa hun, og strålte opp! Nå kunne hun ta noen skritt litt raskt, og være med på at jeg filmet de siste metrene, det spiller forresten ikke så stor rolle for henne, om jeg filmer eller ikke. Helt til bilen kom hun, tok på den, og så var vi fremme, så var vi rundt. Slik lille Irina gikk, med sekvenser av frem og tilbake og opp og ned i terrenget, kan man trygt si hun gikk en halv mil, på egne ben, denne dagen. Så sovnet hun også straks, da vi satte oss i bilen for å kjøre til bestemor.

Melsvatn, Barn, Jæren, Jærheiene, Jærlandskap

På dette bildet får man en idé om hvor stort vannet er. Turen er nettopp i gang.

Rør, Vann i rør, Barn og lek, Barn og vann, Melsvatn, Bekk

Litt lek ved vann og utforsking av rør, hører med.

Bekk, Lek, Pinne, Lek med pinne i bekk

Lek i vann hører også med. Her kan hun få sitte så lenge hun vil.

Melsvatn

Omtrent her er hun akkurat halvveis. Vi ser bilen på andre siden, men bildet gir ingen idé om hvor langt vannet er. Det er lengre enn det er bredt.

Melsvatn,

Mot slutten blir det desto viktigere å leke, og å kaste stein og annet i vannet.

Irina, kjeledress, Tur

Her har hun sett bilen. Stilen holder hun som vi ser, helt frem til mål.

 

Tur til Sæland-skogen

Søndag var Tone, Sara, Andreas, mor og jeg på tur til Sælandskogen. Det har vært travle dager denne uken, så jeg har ikke hatt tid til å skrive om den før nå.

Mor og jeg trengte ikke tenke en gang at vi skulle på tur denne søndagen, Tone og ungene ville være med. Vi reiste av gårde sånn utpå formiddagen, og fant raskt frem til riktig sted og parkeringsplassen. Andreas var overfylt av energi, og stakk rett til skogs straks vi kom ut av bilen, øyeblikkelig. Grusvei var uutholdelig for ham, snarvei, kalte han det, omvei var det, men det var like greit, så fikk han nytte av å løpe litt.

20121106-210018.jpg

 

 

Jeg benyttet anledningen til å lære min slekt litt om natur og vegetasjon. Sælandskogen er av de siste restene naturlig skog på Jæren. Jeg er ingen ekspert, så det føles rart å skrive sikkert noe jeg bare har lest i opplagte informasjonsskriv, lik turisten som har lest om Athen og kan bable om Akropolis og Agora, men til Tone, mor og barna kunne jeg lære av det lille jeg visste. Dette er varmekjær løvskog, den vokser i lavlandet og tåler ikke kulden i høyden, her er Eik, det eneste treet jeg er så sikker på, at jeg tør skrive det offentlig. Det er også skog der trærne får dø en naturlig død, og bli brutt naturlig ned. Det er jo litt å tenke på, synes jeg, at vi bygger ned det meste vi har av natur i Stavanger, Sandnes og Jæren. Der vi ikke skal ha boliger, skal vi ha vei, industristeder eller vindmøller. Naturlig skog som Sælandskogen blir som et naturreservat, med skilt om at man «kan ikke plukke noe med seg hjem». Tenk at det har blitt slik, allerede i 2012.

20121107-200638.jpg

Som om ungene nettopp hadde fått med seg dette at det var hengt opp skilt om å ta vare på skogen, siden den har blitt så sjelden, så var de akkurat her veldig opptatt av å knekke greiner. Det er jo en fin lek når det er skog i overflod, nye greiner vokser mange og fort, men Sælandskogen er ikke så stor, og det er press med mange som går her. Så man er tvungen til å være forsiktig med skogen, og gå i den som var den nesten en urørlig museumsgjenstand. Det er litt spesielt. Utviklingen har gått veldig fort i dette si siste 100 år.

20121107-200657.jpg

 

Nåvel. Hva det gjaldt om etter hvert, var å få meg til å gå i søla. Det hadde jo vært en finfin lek, om ikke det var for at jeg akkurat denne dagen for en sjelden gangs skyld gikk i helt nye skog. De var kjøpt på torsdagen, uken før. Målet var å få seg tursko som ikke gikk opp over ankelen, en slags robust joggesko, slett ikke ment å gå i søla med, som akkurat denne turen ble et viktig mål for barna. Målet var dessuten lett å oppnå, siden det var søle overalt. Jeg måtte bruke virkelig mye kløkt og smidighet og fantasi for å holde leken realistisk, og skoene rene.

20121107-200714.jpg

 

Underveis i dette søleløppet var også mellomspill å gå fra stein til stein i vannet. Det var slett ikke verst, siden steinene var sleipe og delvis såpeglatte, etter langvarig regn. Det var ikke bare å hoppe og sprette og la det stå i. Alltid kjekt når Sara da stikker av gårde, og jeg vet at om hun nå ramler uti, er det ikke garantert at jeg vil komme raskt og greit etter henne. Plutselig sklir jeg også og ramler uti. Sånn er det. Niste fikk vi også spist, rundstykker og horn, kakao. Mellommat, så Andreas fikk smi – og Sara klatret på steiner så jeg ikke fikk tatt henne.

20121107-200741.jpg

 

Det ble tørrere og brattere når vi et stykke oppe i den lille elva som renner nedover, tok til venstre. Da ville Sara bli løftet. Grei trening. Stigningen er ikke på mer enn et par hundre meter. Men både Andreas og Sara hadde tatt ut veldig mye energi på veien etter å komme dit. I tillegg til alt jeg hittil har beskrevet, gjaldt det ofte å løpe langt foran eller hvor som helst, rope «BØ!», og skremme. Her hadde de forresten mye å lære, og ropte Bø lenge før mor Tone var så nærme at hun kunne høre dem og forstå hun skulle bli skremt. Oppover den siste stigningen ble barna litt slitne.

20121107-200758.jpg

På toppen var det imidlertid fint vær og nydelig mat. Jeg hadde middag, kjøttdeig og spaghetti. De andre reagerte på at jeg spiste den kald, men det var selvsagt helt urealistisk å spise den varm, når vi ikke hadde med koseapparat. Kakao og det meste hadde vi også. Utsikten gikk over Melsvann og Lye, og helt bort til Jærstrendene. Det var panoramautsikt over Jæren. Slike ting får sjelen fred av. La oss ikke bygge det helt ned.

20121107-200830.jpg

Deretter gjaldt det å fortelle gåter. Mor satte tidlig standarden med følgende jeg hadde hintet om, det dreide seg om skremte elefanter, trær og høst, og mor samlet det alt sammen i følgende utbrudd: «Å, ja! Elefantene går opp i trærne når de blir skremte om høsten!» Bra fortalt vits, eller gåte, som det skulle være.

Særlig Andreas ble hektet på dette med å fortelle gåter. Men siden begge gåtene vi voksne fortalte dreide seg om elefanter som gjemte seg i trærne (den andre var om hvorfor de lakker tåneglene røde, slik at ingen skal se dem, og ingen gjør det), så han ble nokså låst fast i det sporet. Alle hans gåter dreide seg om hvorfor elefanter gjorde et eller annet, og alle svarene hadde å gjøre med at de var redde for mus. Sara løp også omkring og fortalte gåter, eller hva hun fortalte. Ved hver minste anledning stien vi gikk på gjorde en sving, fortsatte både Sara og Andreas rett frem. Ingenting å si på engasjementet.20121107-200850.jpg

Til bilen var det reneste sjarmøretappen. Jeg kjørte en liten test om mor og Tone ville oppdage det da vi startet på samme runde en gang til. Denne testen stod de med glans. – Her har vi vært før! sa Tone. Og så orienterte vi oss rett tilbake til bilen.20121107-200904.jpg

Det siste som skjedde var at Andreas i et forsøk på å få ut resten av energien løftet en lang trestamme, det lengste han har løftet i sitt liv, som jeg sa. Som den tøffe mann er i ferd med å ville bli, måtte han også kaste den. Det er helt riktig. Lille Sara kan jo ikke være mindre tøff enn broren, så hun måtte jo også løfte den, og ble virkelig overrasket da det var ganske vanskelig. Som om det var helt uventet at storebror var sterkere enn henne.20121107-200923.jpgKjøreturen hjem gikk uten større hendelser enn at det nok ikke hjalp særlig mye på energien til barna å løpe rundt i skogen, skremme mødre og bestemødre, hoppe på alle de steinene, gå opp det fjellet, fortelle alle gåtene, løfte den lange pinnen, tenke så mye på alt vi spurte dem om, de sprutet av latter hele kjøreturen. Mor Tone måtte stadig be dem være stille, men glad latter er ikke så lett å gjøre noe med. Den strenge tonen blir helt malplassert, og andre toner hjelper ikke. Det var kort og godt en finfin tur, som turer skal være. La oss håpe mange, mange generasjoner fremover fortsatt får noenlunde uberørt natur å bevege seg i, uten å måtte reise så altfor langt.