Det er en eneste påske i mitt liv jeg ikke har feiret i Gaupeveien 5. Det var i 2009, hvor jeg hadde truffet min blivende kone, Olia, i vinterferien, og måtte tilbake i påsken for å se om dette her kunne bli til noe. Det var et stort offer, dette var første påsken etter at far døde, og vi hadde behov for samhold også innen familien. Men etter at reisen fikk sin verst tenkelige start, flyet ned ble innstilt pga tåke, og jeg måtte overnatte med en eller annen kar fra Nærbø, på et hotell nær Gardermoen. Nytt fly til Kiev gikk ikke før om et par dager, i hvert fall ikke innenfor mine budsjetter, og på toppen hadde telefonen til Olia konket ut. Jeg fikk ikke tak i henne. Hun stod på flyplassen i Kiev til klokken var nærmere to om natten. Heldigvis var det alt sammen verdt det. Fire måneder senere var vi gift.
Og nå er det Olia og jeg som har flyttet inn i huset i Gaupeveien 5. Mor har flyttet til Klepp stasjon, solgt huset til oss. Dette er første påsken hvor jeg styrer businessen helt selv, sammen med Olia. I 2010 og 2011 var Olia og jeg på besøk, hjemmebesøk, er vel et godt ord å bruke her. Særlig påsken 2010 var fin, det var da det begynte å løsne for Olia her i Norge. Vi hadde mange fine turer, også bare Olia og jeg. I 2011 var vi litt travle med flyttingen, og at jeg snart skulle ha eksamen. Påskeferien kom ikke helt til sin rett.
I år er det ikke noen eksamen eller noe sånt. Jeg har helt fri og kan gjøre akkurat hva jeg vil. Olia har også fri mange av dagene, flere enn hun strengt tatt vil, hun skulle gjerne hatt flere vakter. Men det er ikke for ofte vi begge kan være hjemme og frie samtidig, hun jobber jo helst i helgene, mens jeg aldri har fri hverdager.
Lørdag disponerte vi bil, siden vi fikk låne bilen til mor mens hun var i Slovakia sammen med Tone og besøkte Tonje. Vi reiste ned til Mega for storinnkjøp. Jeg har aldri i mitt liv kjøpt skikkelig kjøtt eller skikklig fisk i butikken før jeg flyttet hjem igjen, det har alltid vært bearbeidet, pudding og kake og deig og panert, alt som er billig. Nå kjøpte vi fersk laks, hel, lammelår, svinekam og enda noe svinekjøtt. Vi kjøpte som gjorde vi oss klar til krigen. Vi mister litt kontrollen når ting er på tilbud, særlig gjør jeg det, det blir kjøpt inn som om tilbudet aldri skal komme tilbake noensinne. Så er vi da også fylt opp med god middag, godt brød og godt pålegg.
Om kvelden måtte Olia på jobb, mens jeg tilbredte den hele laksen alene. Det gav en sånn glede at det kun ble matchet av å spise den. Jeg gjorde en rekke med feil,hadde sikkert for lite salt, sitron og løk, stekte den kanskje litt lite, gjorde sikkert flere rare ting, men det ble kompensert og vel så det av en voldsom appetitt. Det var kjempegodt.
Jeg la litt av den, sammen med litt av de raspede gulrøttene med sitron og rosiner jeg tenkte var godt ved siden av, og litt av de stekte potetene som nok var stekt litt for lite, jeg la det i et aluminiumsbeger Olia har tatt vare på, og tok det med til henne når jeg hentet henne på jobben. Så kjørte vi bort til solastranden og ventet på at mor og Tone skulle lande med flyet. Olia hadde hekletøyet og heklet ferdig en lue.
Pamlesøndag disponerte jeg fremdeles bil. Det var tid for tur, langtur. Ingen ville bli med. Olia lot seg stoppe av kulden, tåken og regnet, mor av at hun var forkjølet, trøtt og sliten etter reisen, andre eventuelle av at jeg ikke kontaktet dem. Jeg lot meg ikke stoppe av noe. Jeg kjørte til Ålgård, Edlandsfjellet, der jeg ikke har vært på lenge, og egentlig ikke kan huske at jeg har vært. Nå gikk jeg der alene, og da blir det alltid en krafttur.
Jeg tok strake veien opp. Det var ingen sti eller den slags, der jeg gikk, men det endte nå på toppen av det som heter Nonsfjell, i første omgang. Der var det godt med vind. Jeg hadde meg en sjokoladebit, og studerte sammenhengen mellom jærkommunene Time, Klepp og Gjesdal. Det var ingenting i veien for at jeg kunne bli kjørt til Edlandsfjell, og gått hjem.
Nå gikk det i andre retningen. Jeg tenkte i hodet mitt at jeg kunne gå til Kringleli, uten at jeg hadde noen plan for hvordan jeg kunne komme dit. Tåke var det også blitt, sånn at jeg tenkte at jeg kanskje måtte være lite grann forsiktig så jeg ikke rotet meg aldeles bort. Fare for redningsaksjon ville det aldri bli, jeg var omringet av kjente steder, og fra en topp kunne jeg alltids om det ikke var tåke, se til havet og gå mot det. Gikk jeg i helt feil retning, ville jeg uansett ende opp på en bilvei, og den ville tatt meg til E39 eller andre steder jeg kjenner. Men det var fare for at jeg ville bli forsinket hjem.
Jeg tok imidlertid ikke hensyn til dette i det hele tatt. Jeg tenkte jeg skulle til Kringleli. Ved alle veier jeg hadde et valg, holdt jeg til høyrre, altså mot vest, og ønsket en størst mulig sirkel å gå i. Slik kom jeg ned til foten av Engjavatnet, tok der opp første og beste fjellside, og kom til en høyde hvorfra jeg så rett ned til Homslandsvannet. Jeg gikk langs med det, oppe i fjellsiden, et godt stykke, før jeg tenkte det var på tide å komme seg hjem.
Jeg rotet litt med retningen før jeg fikk skikk på det. Jeg var opp og ned et par topper, måtte orientere meg litt, før jeg fikk øye på havet og kunne gå i retning mot det. Jeg så Engjavatnet igjen, og visste at høydene på andre siden var dem jeg måtte opp igjen. Ned havnet jeg i Einer og buskas og bekker og røys, som jeg alltid gjør, jeg går alltid i kratt når jeg går alene. Det kan jeg bli husket for. Denne turen var også spesiell med det at enn at jeg små rastet fire ganger, så var ikke en eneste av dem ved siden av vann. Godt gjort, fullt opp som dette terrenget er av vann og tjern.
Ruten gikk ned til Røssetjørna, og opp første og beste skråning til jeg på ny var på det jeg alltid vil kalle Edlandsfjellet. Der hadde jeg trassig en kopp toddy ved Stemmen, det lille tjernet med demningen, pittoresk lagt til blant juksesvaberg og jærmark. Der har nok mange gjesdølinger grillet pølse.
På vei hjem ringte Olia. Hun er som bestemor, blir aldri med på tur, men legger veldig mye i å lage maten til dem som kommer hjem. Her hadde hun laget kjøttkaker, pussig likt bestemors i smaken, og hadde potetmos ved siden av. Det stod pakket i plast, hadde vært ferdig i timevis, akkurat som bestemor pleide å gjøre det. Søndagstallerknene var satt frem, det stod ferdig dekket, kun til meg, på det lille bordet ved lenestolen i stuen. Til dessert hadde hun bakt det hun kalte «Sirniki», «ostelapper» kunne vi kanskje oversette med, der en viktig ingridiens er cottage cheese. Kjempegodt.
En helt grei blogg 