Protest i findress på Vardafjell

Med norsk flagg ved varden på Vardafjell!

I går var det planlagt protest mot Vardafjellet vindkraft. Lille Irina og jeg skulle være med. Det ble en protest på vårt vis, vi var altfor sent ute, fant ikke frem, og gikk og surret i myra i finklærne våre, mens de andre fotograferte og protesterte på andre siden av fjellet. Vi fant frem til slutt, direkte talt, det var slutt da vi fant frem, så vi ble heller med en kar som viste oss veien tilbake. Dog var det ikke helt uten betydning at vi var der, vi fikk tatt noen bilder, som kan brukes i kampen.

Bilder, ja, denne bloggen har ikke bilder lenger. Den har nådd grensen på 3 GB, og jeg har ikke så lyst til å betale for mer. Jeg kan bruke min engelskspråklige og ganske uvirksomme blogg som avlastning, men jeg har ikke funnet noen enkel vei å overføre derfra til dit. Og så har jeg ikke så lyst til å slette bilder i gamle poster, som er laget for å ha disse bildene. Sånt arbeid tar også mye tid, jeg ikke har.

Uansett, denne posten skulle vært krydret med bilder. For vi var nok litt av et syn, Irina og jeg, der vi la i vei ut fra Krogeland, i finstas en 17. mai verdig. Norske flagg hadde vi også, tre små, og ett stort.

Vi ble først møtt av et skilt om at turstien var stengt på grunn av spregningsarbeid. Det er ganske uhyggelig. Sprenge i fjellet. Hvem kan få seg til å gjøre noe sånt? Er man i tvil, lar man være. Fjellene kan godt få stå til kommende generasjoner. De er som regel viktigere, enn hva man kan bygge i stedet for dem.

Argumentene mot Vardafjellet vindkraft er mange. De skal jeg ikke ta her. Her skal jeg ta turen. Irina og jeg respekterte skiltet nullnix, vi kløv over det lille gjerdet, satt opp av hvem-vet-hvem? og så gikk vi innover. Til å begynne med var stien bred og fin, etter hvert gikk den over i utmark og myr.

Det var planlagt det skulle være en fin markering, etter modell av Frøya, der de feiret 17. mai på anleggsplassen, og tok mange bilder av bunad og norske flagg. Sånt er virkningsfullt. Det ville vi også gjøre. En cirka 30 stykker var med på det, parkeringsplassen på Krogeland var full. Og Irina og jeg var de siste som kom. Ikke uvanlig, til oss å være. Vi hadde vært ute og lekt, og så er det så vanskelig å forlate et sted, for å gå til et annet. I tillegg var ikke tingene akkurat klare i det vi kom hjem, så det gikk ytterligere 20 minutt, minst, for å finne frem klær, og ordne oss til.

Så kunne vi imidlertid kjøre, en liten kjøretur forbi Sviland, oppover Søredalen, og til Krogeland. Deretter tenkte jeg det var bare «rett over fjelelt», som en hadde sagt meg tidligere, men jeg undervurderte nok kraftig hva «rett over fjellet» vil si. Det er et lite fjell, riktignok, men selv et par hundre meters stigning merkes, særlig når man har et lite barn, og finklær og finsko.

Instinktvis ventet vi med å gå oppover, heller gå rundt. Lille Irina på 4,5 gikk freidig i kjole og fine sko, men måtte ha pause stadig vekk. Jeg gikk i dress og fine sko, og fikk litt problemer da vi kom over i gjørma. Særlig siden jeg også måtte leie Irina over. Og flaggene. Stadig vekk måtte vi ha pause. Sjokolade.

Terrenget ble verre, ikke bedre. Vi fulgte det vi trodde var turstien, men måtte være mye mer nøye enn vanlig, på å unngå steder vi kunne risikere å trå gjennom. Grønt beitegress var det beste, og det var rundt kanten. Det viste seg å bli ganske langt. 2,5 kilometer skulle det være. Vi gikk nok ganske sikker det dobbelte, og vel så det. Irina ble stadig vanskeligere å lokke videre. Det var ikke lenger nok å fyre henne opp med en sjokolade, og så gå videre. Hun ville på skuldrene.

Den er lei. Jeg hadde dress. Jeg hadde flaggene. Hun hadde kjole. Så jeg prøvde å dra henne med opp. Over et piggtrådgjerde. I dress. Nå begynte det å bli spesielt. Og vi fikk erfaringen alle rogalandinger har, når man kommer opp til det man tror er toppen, så er det ikke toppen, det er en ny høyde lenger bak. Vanligvis er det bare å løpe videre for meg, men nå hadde jeg en veldig sliten Irina, og en veldig fin dress.

Opp på skuldrene med Irina. Flaggene i hånden på et vis. Kave seg videre. Vi kom til en fjellvegg vi rett og slett måtte klatre opp. Passe på ikke å bli skitten. Passe på at ikke Irina mister humøret fullstendig. Passe på å ikke falle ned, i alle fall.

Mange har vært på tur, der man starter forsiktig, og så gir blaffen. Det går når man har turklær. Nå gav jeg blaffen, i dressen. Det var over myr og langs fjellkanter og knauser, Irina på skuldrene, flaggene i hånden. Vi var over alle topper, over på andre siden, men ingen protester og ikke noe anleggsarbeid var å se. Det var bare å kave på videre.

Langt unna så vi folk klyve over en gjerdetrapp, og spre seg. Vi kom bort til den, etter dem. Og så, omsider, så vi en mann komme ned en skråning, med et norsk flagg i sekken. Han kommer fra området vi skulle til. Vi går ham i møte, hilser, og spør om alt er slutt?

Ja, det er det.

Jaja.

Vi står nå der i dressen og finskoa. Tre norske flagg. Pluss et stort. Irina på skuldrene. Like blid. Det er bare å snu.

Vi kommer jo godt i snakk med denne karen, som er bosatt i området, omtrent 3 km fra turbinene. Han vil merke dem godt, men ikke bo så nærme at det ville vært ulovlig i noe land jeg kjenner til. Men verdien på boligen hans, vil falle. Han er en av disse helt vanlige menn og kvinner, som ser beslutninger med stor innvirkning på hans liv, blir tatt langt over hodet på ham, og uten hans innvirkning. – Plutselig begynte de å jobbe, var hans versjon. Folk skjønner ikke hva det er, før det skjer.

Vi hadde en god prat hele de 2,5 kilometrene hjem. Vi tok bilde oppe ved varden, og nede ved skiltet. Det var god hjelp at han bar flaggene for oss. Jeg informerte ham om litt av hvert med vindkraft, som han ikke var klar over. Det er jo drøye saker, virkelig mye mer enn folk flest er klar over.

På skiltet står det: Her bygges Vardafjell Vindpark. Spregningsarbeid pågår og turveien er dermed stengt.

Det er en spesiell ting å skrive. Det er ikke bare å stenge turveien. Allemannsretten gjelder. Skiltet er også plassert ved inngangen fra Krogeland, veldig langt fra selve anleggsarbeidene, og spregningen. Hvorfor skilt allerede er? Er det enda et eksempel på at vindkraften tar seg til rette, og gjør ting ingen andre får lov til å gjøre?

Uansett vil vi endre skiltet til: Her er Vardafjell. Det er vårt. Velkommen!

Vår turvenn tok bilde av meg og Irina i fine klær og norske flagg ved skiltet, før han stilte opp selv også, for en selfi. Under turklærne hadde han finskjorten. Alle de andre hadde feiget ut, og valgt turtøy i stedet for finstas. Irina og jeg feiget ikke ut i det hele tatt. Vi gikk hele veien rundt, gjennom alt som krevdes, for å komme dit vi skulle, og levere vår protest.

Det er et symbol på hele saken. Vi går så langt som vi må. Vardafjell vindkraft skal stoppes. Basta.

Tur i Vardafjell-traktene

I dag gjorde jeg det man skal gjøre en søndags solskinnsdag. Jeg satte meg i bilen (det trenger man nødvendigvis ikke å gjøre, det trinnet kan man hoppe over), og kom meg ut i naturen.

Målet var Vardafjell, i Sandnes. Det er et område som står i fare for vindkraftutbygging, og for boligbygging, og jeg vil ta terrenget i bruk før det blir rasert ned.

Første gang jeg prøvde var på fredag. Det var deprimerende. Jeg var slått i bakken av dystre møter på tirsdag og torsdag, hvor omfattende landets vindkraftutbygging er, og jeg så på de fine åpne Rogalandsfjellene, og hadde en følelse av at ingenting er beskyttet for meg lenger. Dette er tryggheten i livet mitt, min barndoms fjell, min barndoms landskap. Dette har vært et holdepunkt i livet, jeg kan dra ut hit, finne freden, og vende tilbake til hverdagen med fornyet kraft.

Hva nå?

Å, det var en vond tur, fredag. Været var overskyet, og på radioen var bare Venstre, og hvorvidt leder Grande skal være leder, hvor lenge. Det ble sagt på radioen som en veldig stor nyhet, at en nestleder var klar til å overta, skulle det bli nødvendig, men Grande er innstilt på å stille til gjenvalg. Og så så jeg på disse fjellene rundt meg, de som har stått i tusener av år, og så er det viktigere på radioen at Grande kanskje, kanskje ikke, blir sittende ytterligere et år.

Ingen er imidlertid tjent med at jeg blir apatisk. I dag var en solskinnsdag. Enda jeg er vokst opp på Sandnes, og sjelden lar en søndag gå forbi, uten at jeg kommer meg ut på tur, så har jeg ikke vært mye i akkurat dette området før. Fra Ganddal går grensen rundt Arboretet, Sviland og Melshei. Kjører vi lenger, blir det langtur. Da reiser vi like godt helt til Bynuten, der det virkelig, virkelig er vakkert.

I dag gjorde jeg imidlertid stoppet på Litle Hetland. Og så gjorde jeg som man skal, kløv over gjerdet, og var på tur. Og som alltid gav naturen det den lover. Det er liv i den, særlig en solskinnsdag. Og dette var nesten som en tidlig påske. Våren er ennå langt unna, men den driver og lurer litt, noen gåsunger og knopper står klare. Og så er det en sånn ro og trygghet, i dette landskapet som jeg kjenner så godt. Det er en veldig sterk følelse av at her hører jeg hjemme. Det er min natur, Rogalandsnaturen.

Karakteristisk for den er grønt gras, og stein. Det er ypperlig for sauebeite, og sauene holder gresset lavt. Steinene har gamle isbreen flyttet rundt på, og strødd over landskapet. Det er alltid et vann eller et tjern i dalsøkkene, og alltid en og to og tre og fire og mange klukkende bekker, som triller ned til det. Det er det deiligste jeg vet, av alle ting som ikke er levende. Det er så forfriskende, rennende vann, det er leskende bare å tenke på det!

Ulikt meg, var jeg ivrig etter å snakke med folk. Alle jeg møtte, spurte jeg etter Vardafjell. Særlig var jeg interessert i å komme i kontakt med folk som bodde i området, og som visste noe mer om utbyggingsplanene. De har all grunn til å være irritert, boligene deres blir betydelig redusert i pris, og det er en sterk belastning å bo i skyggen og støyen fra de gigantiske turbinene. Men alle som gikk her i dag, var fra andre steder, og visste ikke noe om Vardafjell.

Så gikk jeg bare opp på det fjellet jeg fant, det fjellet som var der. Utsikten er vidunderlig, det er lykken vår ved å bo i Norge, dette er jeg villig til å leve for og av, når oljen tar slutt. Slik utsikt kan ikke måles i penger, og er den nødt til det, legger jeg alle penger jeg har i potten: denne utsikten vil jeg beholde. Det er hav og jærstrender i vest, fjord og øyer og fjell lenger nord, fjell i fjell i fjell i øst, og hei og Jæren sørover. Og så vindmøller, digre turbiner, malplasser og forstyrrende i Gjesdal og Høgjæren.

Men nå skulle jeg ikke inn i noe mismot, nå hadde jeg hjelp fra naturen. Jeg så vekk fra turbinene, satt meg til en annen kant, og drakk opp kaffen jeg hadde med.

Nedover var det en parademarsj. Jeg elsker sånt landskap, fritt og godt. Det er lett å orientere seg, Skjebreidtjørna er til høyre, veien er rett frem, og det er ingen som helst sjanse for at jeg skal passere noe av dette, uten å merke det. Så det er bare å forsikre seg om at nedstigningen jeg finner, bringer meg helt ned.

Og det er ingen fare, naturligvis. Landskapet er lett. Nederst i dette dalsøkket ligger Stemtjørna, som et postkort. Der har jeg rett og slett lyst til å bade, men jeg ser bunnforholdene ikke er så bra. Det er grunt og mudret, så jeg nøyer meg med å stå og se, og stå og se, og stå og se.

Argumentene bare springer frem i hodet. Jeg skal kjempe for å bevare dette med hver hjernecelle jeg har. Jeg skal finne frem til de ordene som trengs. Jeg skal bruke de metoder man må. Det er som om landet blir invadert, av en ond makt, som vil ta fra oss det viktigste vi har, nemlig naturen. Vi er farlig nær å bikke under et tosifret antall prosent uberørt natur. Vindkraft er den mest arealintensive kraftproduksjonen som finnes. Det er en katastrofe for Norge, den er absolutt det vi ikke trenger.

Så jeg går tilbake til bilen, full av kamp, full av glød. Det var en herlig tur. Jeg skal gi alt jeg har for at våre etterkommere kan ta samme turen, med den samme gleden.

Melsvatn pinsedag

Vi har ikke noen hytte eller noe sånt, ikke noe spesielt sted å reise i pinsen eller langhelger. Det blir med dagsturer. Det er imidlertid noe vi tar alvorlig, særlig når været er så bra som det er nå.

Resten av storfamilien er bortreist, så det blir lille Irina og jeg og mor som reiser ut. I dag gikk det til Melsvatn. Irina har hatt en helt herlig tid i Norge siden hun kom fra Kiev 4. Mai, det vil si 5. Mai, som hun endte med å komme, etter litt flyproblemer. Det er to uker siden, uker fulle av eventyr, der hun virkelig har blomstret. Hun våkner også med forventninger det skal skje noe gøy, og det gjør det hele tiden.

I dag var det altså Melsvatn, det familievennlige vannet nær Lye. Det er ideelt for en moderne, lat familie, med parkeringsplass 12 meter fra vannet. Om man vil gå rundt det, er det 3-4 km, ganske fint og variert, lett å gå, også med vogn. Helt ideelt. Irina og jeg har vært rundt mange, mange ganger, selv om vi bor noen mil unna, og det er ganske langt for oss bort dit. Det er likevel vel verdt turen.

Når mor også er med, blir det også mer skikk på maten. Hun hadde engangsgrill, jordbær, sjokolade og hjembakte frokostbrød. Vi hadde hatt pølser og hamburgere, men mor hadde pølser også, så det var egentlig bare hamburgere vi trengte å ta med. Og leker og klær til Irina.

Det er så kjekt å være med lille Irina, for hun er så god til å overbringe sin sprudlende glede av alt som er gøy her i verden. Rett ute av bilen hyler hun gledeshylet sitt, her er vann, en knause, gras, sand og folk, rent i overflod av ting å gjøre – dette blir supert!

Vi startet rett med litt bading og klatring. Vannet er naturligvis iskaldt, nå i Rogaland i mai, men det er ikke sånn at det er umulig. Spesielt ikke for oss. Men Irina må venne seg litt, først er det uti, så er det opp og ned knausen, så er det uti litt mer. Vi har med den lille lekebåten vi gjorde nytte med i går, i Stokki, og den gjør samme nytte i dag.

Engangsgrillen lager maten på et blunk. Jeg har skikkelige burger, 95 % storfekjøtt står det på dem. og det merkes. Som jeg sier til mor, jeg blir i godt humør av å spise god mat. Irina har knapt tid til å spise pølsene sine, hun må hele tiden ned i vannet og bade litt, eller lage noe i sanden. Til dessert er det jordbær med sukker på. Som livet føles om dagen.

Vi får også lekt litt strandleker, eller hageleker, Irina og jeg. Vi har med sånne plastbeger, man kan vippe en ball frem og tilbake i. Vi har lekt med dem tidligere også, men nå er det lenge, nå kan vi vippe frem og tilbake så lenge Irina vil. Og hun vil lenge, lenge, lenge.

Det er kjekt også å se at Irina får fart på norsken om dagene. Hun har et begrenset ordforråd, riktignok, men den lille motstanden mot norsk hun har hatt tidligere, er borte nå. Særlig liker hun å sette sammen ordene kjempe- og stor, liten, lang og kort. Allerede her er det mye hun kan si, mye hun kan beskrive. I spøk og i alvor. Om det mangler noe, fyller hun ut med russisk. Veldig ofte gjentar hun ord jeg eller andre sier, alltid helt korrekt, også for lange ord med mange stavelser. «Snakke norsk», og «på norsk», eller til og med «davai (kom igjen) på norsk» er formuleringer hun bruker.

Etter å ha lekt og vært ved Melsvatn i flere timer, reiser vi hjem til mor og lager vafler. Når Irina ikke snakker, eller leker med meg, sjekker jeg gloser på mobilen, snakker med mor, eller også drikker kaffe og spiser vafler. Mye kaffe. Irina leker store deler av tiden fint for seg selv. Hun minner litt om hvordan jeg selv lekte som barn, helt inne i leken, og helst med å ville være i fred. Jeg kan høre mumlingen hennes på russisk, hva de forskjellige figurene sier til hverandre. Det er lek med mening, immitering av voksenverden, den verden som venter. For meg var leken alltid veldig, veldig fantasifull, aldri noe som hadde med verden og livet å gjøre.

Klokken er henimot åtte da det er på høy tid å reise hjem. Og hjemme fortsetter leken. Faktisk tar vi den opp et nivå, med å spille fotball. Også det i flere timer. Jeg synes det skal være sånn, at om det er gøy, skal det ikke ta slutt. Gledene skal vare. Irina får spille fotball så lenge hun vil. Og livsgleden hun utstråler er så smittende at jeg blir fanget i den jeg også. Det er fotball med lek, Irina har ingen idé om hva en fotballkamp er, men hun fikk litt uventet med seg at det går an å score mål. Så det gjorde vi denne gangen, mot den lange terrassetrappen Olia har laget. Som regel klarte hun å få i alle fall sine egne mål i rekkefølge, og telte på fingrene hvor mange mål hun hadde, fra to til tre, til fire, til fem, og så videre opp til ti. Mine mål holdt følge, jeg var alltid ett mål under henne. Alt var lov med ballen. Som regel gjaldt det å løpe, men det gikk også an med triks, alt gikk an.

Da hun var kommet til ti mål, ville jeg begynne på ny. Og jeg forklarte henne at nå var stillingen 0 – 0, ingen hadde noen mål, nå skulle vi begynne en ny kamp. Ok? Jeg tenkte vi skulle droppe ballen, og ba henne telle til tre. All samtale under fotballspillen, fra vi satte oss i bilen hos mor, foregikk på russisk. Irina fikk med seg dette med telling, men forvekslet det med gjemmeleken, der man selvfølgelig også teller, med hendene foran ansiktet. Sånn telte Irina, til ti, og vel så det. Og hun hylte av glede da jeg droppet ballen ved å hive den opp i luften. Så var det min tur til å telle, og hun som skulle hive ballen i luften. At dette hadde noe med dropping og begynnelse å gjøre, var vekk.

Som alltid ramlet hun og snublet og turnte og stod i, helt uten antydning til at noe gjorde vondt, eller kunne være en brems i leken. Med ballen i hånden løp hun som en rugbyspiller, jeg kunne lage ganske store vanskeligheter for henne, virkelig hindre henne i å komme forbi, uten at hun ble sur og lei. Hun løp frem og tilbake i full fart, inntil hun fant en måte å smette forbi, enten med ballen i hendene, eller ved føttene, alltid full av ord og tilrop og forklaringer. Plutselig ville hun hoppe fra stubben hos naboen, plutselig var det det vi kunne kalle straffespark, prøve å skyte ballen i mål med ett skudd, eller to, uten å bli forstyrret av den andre. Det var en lek og spill i naturlig utvikling, uorganisert, nye ideer ble straks tatt inn og gjennomført, alt ble gjort så lenge det var kjempegøy, stor variasjon med ting å gjøre, en far og et barn på tre, i en vanlig hage, og med en liten ball.

Irina gikk også denne kvelden frivillig og la seg. Sånn man gjør etter en full dags livsutfoldelse. Da er det å lade seg selv opp, til en ny dag med akkurat det samme. Og sånn fortsetter livet til Irina, så langt frem det går an å se.

Opp Bogafjell fra Ullvaren, med lille Irina på 3

Det er vinterferie nå. Så det blir daglige turer, og kanskje også daglige turer. Det er mange andre poster jeg også skulle ha skrevet, mye gøy som er hendt og tenkt, kanskje vil det bli tid tiil å skrive dem ned og legge dem ut i ettertid. Men tiden som småbarnsfar er knapp, og dyrbar, den gjelder det å ta vare på.

I dag var været sånn passe middels. Det var så vidt over null, grått, og med tilløp til vind. Ingen dag for langtur. Irina og jeg reiste rundt Bogafjell, for å gå i terrengte på baksiden der.

Som så mange ganger før gikk det feil i pakkingen min. Jeg glemte sjokoladen. Det er kanskje det viktigste, sammen med alt det andre viktige man skal ha med på tur. Sist søndag husket jeg riktignok varmdrikke til Dalsnuten, solbærtoddy, men toppen på den nye termokoppen var ikke låst, så alt rant ut i sekken. Det er også viktig, å unngå. Jeg ergret meg grønn over den sjokoladen, vi har jo så latterlig mye også av den nå, som vi i kjent stil har kjøpt inn på tilbud på grunn av datomerkingen.

Irina var derimot strålende. En kort tid hadde hun det for seg at hun snaut ville gå ti meter før det var tid for sjokoladepause. Og den kunne godt vare til turen var slutt. Jeg klarte alltid å lirke henne med, noen ganger i bæremeis, men det var altså en stund motoren trengte litt starthjelp. Nå, i år, har det vært null problem. Heller ikke denne gang. Hun løp av gårde, mens jeg i fortvilelsens håp så etter om jeg kanskje hadde lagt igjen noe sjokolade i bilen, eller hanskene, som jeg også hadde glemt.

I vår familie forlater vi stien. Det gjelder både i direkte og i overført betydning. Vi går ikke der alle andre går, der alt er kjent, vi skal opp i det ukjente, og opp det vanskelige. Første lille skogssti ville ikke Irina være med på, men i den andre hadde hun autostart. Rett opp fjellsiden.

Det er ikke bratt i det hele tatt, Bogafjell, og det er slett ikke høyt. Men Irina er tre år, bakken er gjørmet og våt, og det er fullt av løse steiner. Hun kravler seg opp likevel, på og utenfor stien. Den rene jakken og buksen er til vask med en gang, her hadde det nok vært bedre med noe regnklær eller vann- og skittavstøtende. Barn har ikke den bekymringen. De setter seg ned når de på, kommer seg opp og ned, der de kan. Irina har nettopp brutt denne koden. Det går lettere opp når man kryper, lettere ned når man sitter. Og så kan man vri og vende seg, om det er noe ekstra krevende.

Veldig kjekt valgte hun igjen og igjen den vanskeligste veien, der det var valg. På et sted ville hun opp på en stein, som ikke jeg hadde så veldig lyst å kravle opp på, jeg ville heller gå rundt. Steinen var glatt, men hadde et flatt parti hun kunne stå på før det bratte. Tre-fire ganger skled hun ned, uten kontroll, før hun gav seg, og jeg løftet henne ned igjen. Den siste gangen gikk det også i rulle, sånn at hun turnet rundt og endte sittende på rompa. Med et smil.

Nå var hun ivrig på litt mat. Jeg fikk henne opp enda et stykke, slik at vi kunne sitte på en avsats med utsikt. Der var det også vind. Enda så ofte jeg har vært i dette området, jeg har jo vokst opp her, og enda så lite det egentlig er, så kan jeg ikke huske akkurat dette stedet. Det var rester etter bål der, så at dette er et flott egnet rastested er godt kjent. Området vi ser utover var før terreng og dyrket mark, ispedd et og annet hus og bondegård. Nå tar de det vekk, og erstatter det med boligfelt og industriområder. Det går voldsomt fort, og er ikke sånn som jeg liker det. Man må kunne være i naturen, for å bli ordentlig glad i den, og med det ha et virkelig sterkt ønske om å bevare den.

Irina fikk ikke noe sjokolade. Yoghurten spiste hun litt av, det samme med appelsinen og med clementinen. Jeg traff ikke helt med turmaten for henne. Men hun var likevel godt fornøyd, og stormet videre, mens jeg forsøkte å samle sammen sakene. Irina ville ned igjen samme vei, tilbake, men jeg fikk henne videre på en runde. Med det ble turen også et stykke lenger, og vi kom oss enda høyere opp.

Det er viktig å ha ideer, sånn at turen ikke bare blir å gå. Det må skje ting. Særlig for barna. Et tre hadde falt ned i et åpent område, sånn at stammen lå rank og fin, og klar til å klatre på. Irina er for liten til å klare det selv, det er også litt skummelt, når det blir mer enn en meter over bakken. Men hun får prøve, og hun finner sannelig ut av det. Hun legger seg ned, og kryper som en snegle, noen centimeter. Hun er helt trygg, når hun sitter, selv om jeg ikke holder henne. Jeg kan gå langt unna, og fotografere. Hun vil bare videre opp. Gå, mens jeg holder henne i hånden, eller krype, noen centimeter. Når jeg holder henne i hånden, så har jeg min egen hånd over mitt eget hode. Det er ikke sånn at jeg holder henne fast, og har god kontroll om hun skulle falle.

Videre er det bare noen meter før vi kommer til stien ned igjen, langs beitemarken. Det er markant atskilt med et gjerde, typisk for området jeg er vokst opp i. På den ene siden er beitemarker for sau og kveg, på den andre siden skog, som verken er særlig stor eller særlig tett. Dette er Sandnes-terrenget. Irina går over gjerdet, til beitemarkene, her er det hun som bestemmer, og hun vil ikke straks opp eller ned stien. Hun går over en liten myr til beitemarkene. Der går hun helt opp til det nest øverste gjerdet, nesten opp til boligfeltene, det som ikke var der da de eldste søskenbarnene hennes ble født, og først der er det hun snur. Hun har gått nesten opp til toppen.

Nå er det dog ned igjen. På det åpne landskapet med beitemarkene blåser det litt, så jeg får oss tilbake over gjerdet igjen. Der er stien ned på det aller bratteste. Det er så vått at det er tilløp til bekker, her og der er det frosseet til is, og alle steinene er løse og gjørmete. Jeg lar Irina komme seg nedover så langt hun kan, før jeg hjelper henne. Det gjør hun på rompa, og buksene får forsikret seg om at de skal være skitne.

Til slutt holder jeg henne i hånden, og går det i mitt tempo. Irina kan hoppe og fly. Hun er godt vant, og hun liker å presse grensene sine, slik de aller fleste liker, når de får lov. Også her, når turen går mot slutten, gjelder det å ha ideer, så det ikke blir monotont. Det er opp på en stein, hoppe litt, se på et tre, høre en fugl, snakke sammen.

Da vi er over det verste partiet, går Irina selv. Og da går hun ikke, hun løper. Sånn det er så herlig barn gjør, raskest mulig til nye steder å se, nye ting å gjøre, oppdage verden så fort som mulig. Da hun får se bilen, jeg viser henne den, løper hun enda fortere. Den siste skråningen er også litt bratt, gjennom litt granskog, med avstand mellom trærne, men ingen gress og planter på bakken. Der det er for bratt, setter hun seg, og sklir, kravler, eller kryper. Slik det skal være.

Hjem igjen er det 5 minutter i bil. Der får vi også sjokoladen vår.

Skitur ved foten av Dalsnuten

Jeg liker ikke så godt å tilbakeposte innlegg. Men denne gangen gjør jeg det, for å få et innlegg på den dagen Irina og jeg hadde en helt herlig søndagstur ved foten av Dalsnuten. Her brøt hun virkelig mange grenser, og viste seg som den turjenta jeg gjerne vil ha henne som.

Siden hun ble født har hun og jeg vært ute sammen så godt som hver dag. Er det fridager, forsøker vi å komme oss lenger, gjerne opp i terrenget. Søndager er søndagstur. Året jeg var i pappapermisjon med henne, var det daglig. Hun har gått gradene, raskt, fra vogn, til bæremeis, til nå å gå selv. Og alltid har vi presset grensene for hva det egentlig går an å gjøre med vogn, med bæremeis, når hun går selv.

Etter at hun lærte å gå selv for alvor, har det ikke vært så altfor lett å få henne med. Hun har likt bedre alle slags aktiviteter, heller en lekeplass enn ut i naturen. Så mange lørdager har vi løst på den måten, og mange søndagsturer har vi gjort korte. Etter hun ble tre, har det ikke vært altfor mange helt skikkelige. Og vi har ennå ikke etablert at vi går uten bæremeis. Hun er tre år, så det er jo tidlig, men med Irina er det bare å komme raskest mulig til sånn det skal være.

I dag pakket jeg matpakke, solbærtoddy og sjokolade i sekken. Skiene hennes hang jeg utenpå, og så kjørte vi opp til parkeringsplassen ved Dalsnuten. Det er en enorm parkeringsplass, men i nye Sandnes er det mange folk, og de reiser alle til de samme utvalgte plassene. Det var smekkfullt. Vi fant bare allernådigst en plass å stå, med bilen, siden vi som vanlig var litt sent ute.

Irina var i praktslag. Ikke før var hun ute av bilen, før hun løp av gårde. Jeg hanglet meg etter, uten helt å få hektet på alt som skulle på sekken, og alt som skulle på meg selv, og på Irina, skikkelig. Irina gikk latterlig lettkledd, alle de tykke klærne var hos meg, men det bekymret henne ikke det minste. Hun beveget seg varm. Og hun stakk fra meg da jeg måtte på do lite grann, så langt frem at folk spurte for sikkerhets skyld om hun var min, hun jenta som satte av gårde på egen hånd, oppover.

Jeg har også denne driven Irina ser ut til å ha, at det gjelder å komme seg opp neste høyde, rundt neste sving, for å se hva som var der. Hun kan umulig være kjent i dette terrenget, umulig å huske hvordan det var da hun gikk her, og var to år, og med bestemor. Det er en tur min mor og jeg har tatt flere ganger, på denne tiden av året, også før Irina ble født.

Da vi passerte den første, mørke granskogen gikk Irina med på å ha på seg litt mer klær. Hun fikk en ordentlig jakke, hun fikk skisko i stedet for de fine støvlettene, og hun fikk en turbukse som kunne bli våt, utenpå den tynne innebuksen. Så var det videre.

Ingen andre forsøkte seg på ski. Men noen la merke til at vi hadde ski på sekken. Barn på tre år trenger ikke tykke snøen for å kunne gå, og ikke store flekken for å ha utbytte. Så fort det lå jevnt over grusstien, i et tynt lag, spente jeg skiene på henne, og så fikk hun gå. Da var vi ca 100 meter fra det vannet som ligger ved der den siste oppstigningen begynner. Og det var det vi tok rasten vår.

Den rasten fungerte utmerket. Riktignok hadde lokket på toddyen sprettet opp, så alt var rent ut, men Irina hadde eplejuice, og jeg hadde litt sjokolade. Mer enn spising, var det å renne opp og ned den lille skråningen på denne siden av vannet. Jeg har aldri vært på denne siden av vannet, på nedsiden. Vi har alltid gått opp på høyre side, og ned igjen på venstre. Oppsiden og nedsiden har vi aldri vært ved. Særlig nedsiden er fin. Der var det denne dagen også solrikt og flott,  og den lille slake hellingen var passe bakke for Irina på ski. Hun rant ned, mens jeg holdt henne. Hun er et stykke unna å finne ut av hvordan det skal gjøres, når det går et stykke nedover i ulendt terreng. Så er hun altså ikke mer enn tre år.

Herfra tok turen seg opp, slik turer så mange, mange ganger gjør. Det var allerede kjekt og fint, men nå ble det storveis. Irina hadde tendenser til å bli lei av skiene, særlig lei av å ramle med dem, og jeg vet av erfaring hun kan bli veldig kald på føttene om hun får snø inn i skoene. Da kan hun også bli litt passiv. Så jeg geleidet henne nedover, denne lille markflekken, på nedsiden av vannet ved Dalsnuten.

Vi kom til et lite gjerde, der passet det å ta av skiene, og jeg benyttet anledningen til å kjenne på føttene til Irina, og finne ut at de var helt fine. Alt var greit. Jeg viste henne også en liten robåt, som lå nedfrosset i isen, selv med islagt vann inni. Og jeg begynte å hive isklumper og isflak ut på isen. Det var nemlig en liten myr med litt myrvann og is på, på vei ut til det store vannet. Der var det rikelig med isflak å løsne, og rikelig med muligheter for Irina å få trene seg å gå på isen, og få lært seg hva slags is som holder, og ikke, og hvordan man skal gjøre det.

Vi var der sikkert en time. Fra det var dag, til solen begynte å gå ned. Irina gav seg aldri med å hive is på isen, eller ned i vannet i den lille kanalen som rant, og jeg gav like utrettelig nye isbiter å hive. Aldri kommer jeg til å si til Irina at vi må gå, sånne øyeblikk. Aldri er det noe viktigere å gjøre.

Omsider, da vi skulle bevege oss videre, var vi i skyggen, og det var kaldt. Irina satte av gårde først, mens jeg ordnet sekken. Terrenget er ingen hindring for henne, ikke når hun ikke har ski å skyve på. Hun kom seg over gjerdet, når jeg fikk vist henne hvor vi skulle. Og hun satte av gårde videre oppover, opp til vi kom i solen igjen, og kunne juble over det.

Så var det sjarmøretappen ned. Her fikk Irina endelig skjønt hvordan hun skal gå i terreng, hva hun skal gjøre når det blir for bratt, og hvordan hun skal løse det når det blir vanskelig. – Ja umeiu, ja umeiu, sa hun igjen og igjen på russisk, – jeg klarer det, jeg klarer det. Hun var ikke i nærheten av å måtte ha hjelp, ikke noen steder. Hun gikk langt foran, eller langt til siden for meg, helt selvstendig, og helt lykkelig. Engang prøvde hun til og med der det var for høyt, sånn at bena ble hengende og dingle, og hun ikke fast grunn under. Også der kravlet hun seg opp igjen, og prøvde på nytt, lenger unna. Ingen hjelp, ingen problem.

Nederst var det is på det første vannet også, selvfølgelig. Der var det et annet barn som lekte, med sine foreldre. De kastet is på isen, begge. Og de kom så smått i lek. Begge var tospråklige, så de snakket ikke så mye som andre treåringer gjerne gjør, og det var ikke helt umiddelbar og trygg kontakt. Men særlig Irina gir seg ikke, og prøver på ny og på ny, til det blir en slags lek ut av det.

Far til denne jenta prøver seg på isen. Den er nok ikke helt trygg, så han åler seg utover på magen. Den lille jenta hans, åler seg også ut. Jeg sender Irina etter dem. Hun har gått av å være i kontakt med folk. Isen holder kanskje ikke meg, men den holder ganske sikkert henne. Å falle gjennom isen er farlig, så det skal man ikke risikere, men den er tykkere utpå enn inne på land, og når man faller igjennom, er det alltid fordi man har gått på farlige steder. Her kunne det være farlig borte ved noen siv, og borte der den lille bekken rant ut i vannet. Så var det usikkert for oss voksne helt inne med land, der så mange hadde ødelagt isen at den ikke hadde fått frosset skikkelig fast.

Jeg skal ikke si det ikke var skummelt. Far til den andre jenta var der ute og passet på, han var herfra og bedømte isen til å være temmelig tykk. Så når det var trygt for hans barn, var det trygt for mitt også. De to barna holdt snart opp å krype, og løp omkring. De moret seg med å slenge isklumper, og det var alltid noe eget når de slengte dem for langt og i feil retning. Da var det viktig de hørte på oss, og ikke løp inn i sivet, for eksempel.

Irina lekte vel over en halv time der ute på isen. På den tiden lærte hun seg også å gå på is, noe hun har hatt problemer med og vært litt engstelig for tidligere. – Jeg klarer det, jeg klarer det! ropte hun nå, på russisk. Den andre lille jenta falt et par ganger, Irina falt aldri. Hun har motorikken i orden, supergullet vårt. Så har hun også vært i tidlig trening, og så raskt som mulig kommet seg til enhver utfordring, og alltid i form av lek.

Fra vannet og inn var ren sjarmøretappe. Irina løp, mer enn gikk, slik hun pleier å gjøre det. Vi var begge veldig lykkelige da vi reiste hjem, det hadde vært en skikkelig tur.

Søndagstur i hagen :)

En sjelden bruk av smilefjes på denne bloggen. Så var det også en sjelden tur vi gjorde i dag, Irina og jeg.

Det er 19. november i dag. Det ville vært min fars bursdag, om han hadde levd. Han ville blitt 69 år. Da han døde, var han 59 år, og vi var i ferd med å planlegge 60-årsdagen hans. Mye har forandret seg siden hans tid. Søstrene Tone og Trude skulle han nok kjent igjen, der er mye det samme, de er bare blitt eldre. Men hva som har skjedd med Tonje og meg, skal det mye til ikke å bli overrasket av. Nå bor jeg i huset han og mor en gang kjøpte, sammen med en kone fra Kiev, hjemmespråket vårt er russisk, og vår datter på tre foretrekker russisk fremfor norsk.

Hver søndag tar jeg med min lille datter på tur, slik min far også gjorde hver søndag med meg. Som oftest var hele familien med, det var bare den aller, aller første tiden søstrene mine var for små, og de var hjemme med mor. Jeg mener det er en god og viktig tradisjon å ta barna med ut i naturen, slik at de lærer seg å ta vare på den og bli glade i den. Det ser ut til å være en mangel for ganske mange nå om dagen. Det koster ikke de som bestemmer mye å ta litt turterreng for å bygge litt veier, litt boliger eller litt industriområder. For meg skjærer det litt i hjertet hver gang noen skjærer bort skogen, men et sånt hjerte føler jeg meg nokså alene om å ha, nå om dagen.

I dag var det sånn en fin og lett dag. 19. november har i det hele tatt vært fine de siste årene, de som har bilder med dato kan bare ta en tid. Jeg har Google Foto til å minne meg på det. Det var så jeg kunne sette meg på terrassen i bare inneklærne, etter frokost, og bla gjennom litt tyske gloser på mobilen. Det er snart eksamen, og det stresser meg. Ellers er det oppussing uten ende i dette huset vi kjøpte av mor, to og et halvt år etter far døde. Han ville både kjent seg igjen og ikke kjent seg igjen, slik vi har det nå.

Terrassen min kone har laget ville han blitt begeistret for, det er sikkert. Der ville nok han og jeg tatt noen parti backgammon, hadde han levd. Forsynt med kaffe fra den fine kaffemaskinen jeg har kjøpt. Den ville han også likt. Men han ville kjeftet for oppussingen, at den tar for lang tid, og at vi holder ut for mye for å spare pengene det koster med profesjonell hjelp.

Tidligere gikk det som ingenting å få Irina med ut på tur, eller ut i hele tatt. Nå hender det hun sier nei, og heller vil være inne. Ute på tur, hender det hun vil hjem. Nå på høsten er det forståelig, kaldt og surt som det ofte er. Men i dag var det sol, i alle fall tilløp til sol, og stort sett trygt for regn og vind, og kulde. Likevel foretrakk Irina å være inne. Og jeg var jo litt fristet til det jeg også, jeg hadde jo denne tysken å lese på, og så er det fredelig med en lang hjemmesøndag, sånn av og til, i alle fall. Også før Irina ble syk kavet jeg meg ut om søndagene, jeg har gjort det hele livet.

Løsningen ble et herlig kompromiss. Vi kledde på Irina greie klær, strømpebukse og bukse, en god allværsjakke, og en lute på toppen, så var hun ute. Jeg tok på meg en lue og en varm sykkeljakke, og halvvarm treningsbukse. Så var også jeg klar. Til og med konemor Olia prøvde seg, hun i kortbukse, stikk i strid all fornuft og alle hennes karaktertrekk (bortsett fra at hun ikke lar seg gjette på). Så gikk vi ut på terrassen, og ned i hagen.

Sekken var pakket som en vanlig tur. Der var varm solbærsaft, sjokolade og appelsin, og et vellykket, hjembakt ferskt rundstykke, med solid norsk smør og brunost. Så klatret Irina rundt i plommetreet, mens jeg fotograferte. Vi satte oss på et gammelt terrassemøbel, vi hadde henslengt i hagen, Olia og jeg. Irina løp rundt på plenen med det høge gresset, og alle bladene fra trærne, den hadde vel så mange trekk fra naturen, som fra en velstelt plen, hagen vår.

Når det var på tide med kaffe, var det bare å hente fra kaffemaskinen. Olia i kortbuksen måtte jo gi tapt ganske fort, mens hun ennå var med hadde den utradisjonelle søndagsturen sine aller herligste høydepunkt, men også etter hun var gått inn, fikk Irina og jeg rikelig med frisk luft, og antydninger til naturopplevelser. Mot slutten hentet hun sparkesykkelen, og sparket seg frem og tilbake på terrassen, mens jeg satt og fotograferte, drakk kaffe, fulgte med på Irina, og spedte på med tyske gloser.

Da turen var slutt, var det rett inn for å sette på potetene til en tradisjonell (eller halvtradisjonell) søndagsmiddag: Biffkjøtt i biter med champignon og løk, og fløte helt over, og potetmos ved siden av. Det hører fløte til mørketiden, synes jeg. Det er jo en vanskelig tid, må man huske, om man ikke vet å oppføre seg i den, og legge til rette for et godt liv med gode dager og god mat. Irina løper rundt på gulvet, frisk og fin etter mange timer i aktivitet, utendørs, Olia fortsetter med oppussingen, og jeg fortsetter med tysken etter å ha skrevet dette innlegget.

Det var vel verdt et smilefjes i overskriften. Hele dagen har vært smilefjes for oss. Far ville likt det godt.

Ølberg på siste dag i Rogaland på en stund

I morgen reiser vi for en ferie på mange uker i Kiev. Omstillingen er alltid spesiell, særlig for oss som nesten lever to liv: et på norsk her i Norge, et på russisk der i Kiev.

Vi overnattet vesle Irina og jeg fra fredag til lørdag hos min mor, hennes mor, og det ble som alltid en god og fredelig natt med en lang og god frokost etterpå. Både Irina og jeg fikk sove godt ut. Det samme gjorde konemor Olia, som sov hjemme. Da Ira og jeg endelig skulle reise, sånn litt etter tolv, satte veslejenta kursen strake veien mot nærmeste lekeplass, slik at vi fikk vært der også et par timer.

Deretter var det hjem, og ut igjen, med Olia også med. Etter litt stopp på veien endte vi litt tilfeldig på arrangementet Trolljegeren på Foss Eikeland, der med Sandnes Ullvare. Vi stod på sidelinjen og heiet litt vi også, selv om vi ikke kjente noen som var med. Også lille Irina lærte seg å si «hurra» og «bravo», og klappet i hendene hun også i det de slitne og skitne deltakerne passerte de siste hinderne på vei mot mål. Selv prøvde hun seg på balansering og på klatring. Begge deler gikk riktig så bra, synes jeg som far, men ikke uten uhell og problemer. Under balanseringen ramlet hun over ende, og fikk et stygt og hovent sår under øyet. Under klatringen fant hun aldri ut av klatretauet og sikkerhetsutstyret, og virket atskillig mer engstelig og redd enn hun gjør når hun klatrer fritt, og far eller andre kjente står trygt i nærheten og følger med. Jeg liker godt at hun prøver nye ting, og oppmuntrer til det.

Så var det en rolig kveld med familien Salen, for første gang på lenge, lenge.

I dag spiste vi en lang frokost, riktig lang. For min del ble den avbrutt av en liten hvil, noen minutter på øyet, før den kunne fortsette enda en stund. Det var ikke noe spesielt med den, ikke noe spesielt godt pålegg, ikke noe spesielt godt brød eller rundstykker. Det handlet mer om å få spist opp det vi har av mat som blir dårlig, før vi reiser på ferie. Men den varte altså cirka fra klokken ni, til klokken tolv, eller noe sånt. Mens vi spiste, lot vi bilder fra tidligere ferier til Kiev rulle over den store dataskjermen vår. Det var nok med på å forlenge spisingen.

Deretter var det på tide å komme seg ut. Jeg sendte en melding til familien, hele gjengen, inkludert Tonje i Paris, alle måtte jo få sjansen til å komme seg ut til Ølberg, denne siste dagen vi er i Norge på en stund. Min mor og Tone (og Sara og hunden) valgte å være med. Konemor Olia ville være hjemme og pakke og rydde og styre og ordne, og hvile.

Lille Irina liker seg veldig godt på stranden, og Ølberg, men denne gangen ville hun ikke være på selve stranden og slett ikke ned til vannet, som var kaldt, i følge henne, hun ville til lekeplassen. Der satt hun seg i disså, som vi sier i Rogaland, samme hvilket ord jeg bruker på bokmål, føles det galt, i alle fall ville hun ha «stoje fajt». Det er favoritten om dagen, på alle lekeplasser som tilbyr leken. Vekselsvis går hun til skliå, som vi sier, også her på Ølberg.

Det kunne tegne til å bli en veldig rolig strandtur. Irina var hele tiden i lekeapparatene, eller i sanden like ved siden av. Mor og jeg satt og så på, og spiste maten mor hadde med, hjemmelagde fylte horn med kokos og melis, en slags skolebollehorn, og hjemmelagde kanelruller fylt med kjøttdeig i stedet for kanel, en slags pizzasnurrer. Kaffen var på termos. Irina var ganske rolig og tilbakeholden, det kunne nesten se ut som noe plaget henne, for eksempel såret hun hadde fra i går  under øyet.

Det var hunden som ble utålmodig, og tok oss med videre. Lille Irina ble også med, etter litt overtalelser. Og for første gang siden hun lærte ordentlig å gå, fikk jeg henne med på svaberg-siden, opp til bunkeren, og til å være der. Det var veldig kjekt! Endelig fikk hun utfolde seg som en liten vestlending, som en ekte nordmann ved kysten, opp og ned de skrå og spesielle steinene, formet av hav og vind i tidens løp, veldig karakteristisk, vi som bor her skal selvfølgelig beherske dem. Og vi må lære det i tidlig alder. Endelig fikk jeg Irina opp dit!

Først løp Sara opp de primitivt anlagte trappene. Deretter kom Irina, fulgt og sikret av meg, og så kom hunden i kraftige byks. Deretter var det mor og Tone. Oppe ved bunkeren våknet Irina for alvor til liv. Hun var ikke redd for mørket og betongen, løp inn, og ropte til ekkoet som svarte henne. Deretter var det å stå i døråpningen og peke på båtene, og alt annet hun visste navnet på. Nå var hun i farten.

Så var det opp og ned på steiner, og i tyskergangene og vaktgropen, overalt hvor hun bare kunne komme til. Endelig fikk jeg med Irina hit, så også hun kan sette pris på denne delen av Ølberg, den jeg liker best. Jeg vil jo gjerne ha et klatrebarn, et barn som behersker naturen som vi har den på vestlandet, at barn som beveger seg lett og fritt på svaberg og knauser og småfjell. Hun må vite hvor bratt det må bli før det er vanskelig, forskjellen på glatte og ikke glatte steiner, hvor man kan gå på og hvor man må være forsiktig, hva som går og hva som ikke går. Et godt tegn er det når hun begynte å reise seg opp og balansere på steiner, der jeg syntes det var skummelt.

Nede i viken var det lunt og godt. Selv sjøvannet gikk an å vasse greit i. Og vi fant reker, flyndrer, skjell og kreps. For første gang fikk Irina være med og utforske havbunnen. Den lille pauseturen det hadde begynt med, der vi bare satt stille på lekeplassen, var blitt til en ordentlig tur, med lek og utforsking, akkurat som det skal være!

Til slutt spanderte mor folkelig middagsmat på oss alle, burger, franske og pølser. Den nye ølberg-bua eller hva den skal kalles, er langt fra etter min smak, jeg stoler ikke på at brannen i den gamle var rent og ærlig spill. Noen hadde for stor fordel at den brant opp, så man kunne bygge nytt og finere og mer lønnsomt. Køsystemet har de i alle fall ikke fått til. Mor hadde stått i ti minutter i kø, bare for å høre at den køen hun stod i var for «henting», eller hva det var. Bestillingen var i en annen kø. Frustrerende. Men pølser og pommes frites er moro for barna. De spiller hovedrollen i livene våre.

Turen var ikke slutt før klokken var sju. Hjemme var de å la freden senke seg, og kjenne på den spesielle stemningen, dagen før avreise. Det venter oss en lang og god sommer i Kiev.